Stanislav Grof:
studiet av holotropiske teknikker, bevissthetstilstander og innsikter

 

Sist oppdatert: 29. juni 2008 

 

 

 

Den tsjekkisk-amerikanske psykiater og bevissthetsforsker Stanislav Grof er utvilsomt verdens fremste ekspert på:

  • teknikker og ritualer i kulturer verden over som fremmer ikke-ordinære bevissthets­tilstander med terapeutisk, transformativt og evolusjonært potensial,
  • hvilke innsikter og forløsninger som kan fremkomme under disse bevissthetstilstander, og de kosmologiske implikasjoner herav.

Grof har personlig ledet over 4000 psykedeliske sesjoner, hatt adgang til nærmere 2000 psykedeliske sesjoner ledet av kollegaer, og sammen med sin hustru Christina har han overvært ca. 30.000 personers sesjoner med Holo­tropic BreathworkTM (på norsk: holotropisk pusting). Siden 1973 har Grof vært i kontinuerlig kontakt med den åndelig-intellektuelle eliten i Vesten og Østen, inkludert yogier, shamaner, medisinmenn og psykisk begavete verden over. Dette enestående sosiale nettverket har bidratt til at han har kunnet integrere og forankre innsiktene fra sitt arbeid både med den akademiske frontforskning og med erfaringene fra visdomstradisjoner verden over. Siden 1987 har Grof gjennom sitt treårige utdannings­­program Grof Transpersonal Training (GTT) gitt over 1000 personer verden over en solid utdannelse i trans­personlig psykologi, samt sertifisert dem til å kunne fasilitere holotropisk pusting, en stoffri metode som fremmer ikke-ordinære bevisst­hets­­tilstander. Her gis en kort presentasjon av Grofs liv og verk.

 

 

Biografisk skisse

Stanislav Grof (f. 1931) ble født og vokste opp i Praha, Tsjekkoslovakia. Han utdannet seg til psykiater ved Charles University School of Medicine. I 1956, rett fra skolebenken og bare 25 år gammel, ble han leder for et forskningsteam ved Psyki­atrisk Institutt for Forskning i Praha. Teamet skulle studere det psykoterapeutiske potensialet til LSD, et halv­syntetisk stoff med psykedelisk virkning som ble utviklet av sveitseren Dr. Albert Hofmann i 1938. Forsknings­­prosjektet besto i å behandle nevrotiske og psykotiske pasi­enter med LSD. Grofs opprinnelige dype respekt for den akademiske psykiatri og psyko­logi ble fort satt på prøve. De erfaringer han gjorde sprengte både det freudianske og det materia­­listiske verdensbildet.

 

Etter det opprinnelige forskningsprosjektets avslutning fikk Grof i oppgave å sette opp et forsknings­­­program for å finne ut hvilken effekt LSD hadde på døende pasienter. Dette arbeidet ble imidlertid avbrutt av at Grof fikk innvilget et toårig forskningsstipend ved Johns Hopkins University i Balti­more, ved øst­kysten av USA. Han ankom Baltimore i mars 1967 med 25 kilo bagasje, halv­parten av vekten besto av hans LSD-forskningsnotater. Han tok del i et forsknings­­­team som arbeidet ved Maryland Psychiatric Research Center, Spring Grove.

 


Stan i yngre dager

 

Til hans store over­raskelse disku­terte de der et lignende prosjekt; å undersøke i hvilken grad LSD kan hjelpe døende kreft­pasienter. Prosjektet ble satt igang samme år, og var det siste amerikanske psyke­deliske forsknings­programmet før LSD ble total­forbudt. Det viste seg at LSD ikke bare virker sterkt smerte­lindrende og er mer effektivt enn de opiater som legene bruker, men viktigere var stoffets psyko­logiske virkninger. Pasientenes livssyn ble endret. Døden fremsto ikke lenger som det ultimate ende­punkt, men som et spennende bevissthetseventyr. Pasientene forsonte seg med sin skjebne, og så seg selv i et dypere åndelig perspektiv, som for mange inkluderte reinkarnasjons­­­prinsippet.

 

I 1968 fikk Maryland Psychiatric Research Center et fireukers besøk av det britiske ekteparet Joan Grant (1907-89) og Denys Kelsey som profesjonelt drev med hypnoregresjonsterapi som inkluderte tidligere liv. Grant var da verdens­berømt forfatter gjennom sine mange spennende ”fjernminne”-selvbiografiske bøker som ble innledet med kultklassikeren Winged Pharaoh (1937), og Kelsey var en respektert psykiater. I 1967 fikk de utgitt boken Many lifetimes hvor de beskriver deres terapeutiske behandling av en rekke klienter. Under besøket ble en sesjon arrangert der Grof tok en LSD-dose overvåket av Grant og Kelsey. Dette resulterte i en gjenopplevelse av et svært miserabelt liv Grof hadde hatt som ufrivillig munk i Pechorskaya Lavra-klosteret som ligger inne i et fjell utenfor Kiev. Grofs overbevisning om at dette var hans egne minner fremfor andres minner eller bare fantasier forklarer han i sin bok When the Impossible Happens (2006).

 

 

I 1968 ble Grof beordret tilbake til hjemlandet sitt i forbindelse med Sovjets invasjon av Tsjekko­­­slovakia. Han valgte å hoppe av; og fikk først anledning til å besøke Tsjekkoslovakia tyve år senere. Da han var på søken etter en livspartner, ble han anbefalt å kontakte antropologen Joan Halifax. De møttes våren 1972, og ble forelsket i hverandre. Under First International Trans­personal Confe­rence som ble holdt i Reykjavik, Island, i juni 1972 bestemte de seg spontant for å gifte seg. Et viking-ritualistisk bryllup ble arrangert, godt hjulpet av mytologen Joseph Campbell og velsignet av sterke arketypiske natur­krefter. Grof angret imidlertid dagen etterpå; ekteskapet var mislykket og varte bare 1-2 år (Grof 2006).

 

I 1973 flyttet Grof til Esalen Institute i Big Sur, California, hvor han ble fast­boende ­stipendiat i 15 år frem til 1987. Esalen var kjent som Vestens største vekstsenter, og ligger i et naturmessig paradis. Grof fikk bo i et hus som lå på kanten av en klippe med panoramautsikt over Stillehavet; til gjengjeld måtte han arrangere foredrag, seminarer og work­shops.

 


Ved Esalen, Big Sur 

 

I 1975 kom en Christina til Esalen, med alkoholproblemer og Kundalini-energien delvis vekket. Hun var mor til to barn, men hadde mistet omsorgs­retten til dem. Christina var student av Swami Mukta­nanda (1908-82). Hun flyttet inn til Grof, ble hans livspartner og tok navnet Grof.

 

Gjennom Christina oppsto et slags kollegialt forhold mellom Grof og Swami Mukta­nanda. Muktananda identifiserte seg med Shivas vei [i likhet med Prabhat Ranjan Sarkar alias Shrii Shrii Anandamurti (1921-90)], og Grof hadde før han møtte Muktananda hatt to sterke transpersonlige opplevelser som involverte Shiva-arketypen. Rett før sin bortgang i 1982 velsignet Muktananda Grof med noen (stoffrie) kosmiske opplevelser, og sa at Grofs arbeid var viktig og en videre­føring av hans eget arbeid. Dette var en ytterligere bekreftelse for Grof at LSD ikke ”skapte” de transpersonlige opplevelsene, men bare hjalp dem frem fra dybden til overflaten i den menneskelige psyke. Muktanandas velsignelse av Grof kan betraktes dithen at en verdig representant for Østens oppvåkningstradisjon bekreftet at Grofs arbeid fremmet deres egen vei og innsikter.

 


Swami Muktananda

 

I 1975-76 utviklet ”Stan” (som de fleste kaller ham) og Christina et stoffritt alternativ til LSD for å indusere ikke-ordinære bevisst­hets­tilstander med tera­peutisk og evolusjonært potensial. De kalte metoden Holotropic Breathwork (HB). Metoden består av 2-3 timers hyper­ventilering til kraftig følelses­fremkallende musikk, etterfulgt av evt. body­­work, lage en tegning av opplevelsen og frivillig sharing (utveks­le opplevelsen med de andre gruppe­deltakerne). HB er ikke ment å skulle erstatte psykoterapi, og personer med alvorlige psykiske problemer ekskluderes. HB krever også normal god helse. HB er ment som en individuell selvutforsknings­metode. Gjen­nom holotropisk pusting kommer vanligvis 85-90 % av gruppe­deltakerne inn i ikke-ordinære bevissthets­­tilstander, og en ukjent andel prosent av disse igjen har verdifulle trans­formerende opplev­elser. Grof har ikke hatt mulighet til å evaluere metodens terapeutiske effektivitet, men legger ikke skjul på at psykedeliske stoffer ville være hans førstevalg.

 

I 1977 grunnla Grof International Trans­personal Asso­ciation (ITA), som han i de første årene var president for. For ITA har han organi­sert store inter­nasjonale konferanser de to siste tiårene i USA, India, Australia, Tsjekko­slovakia og Brasil. Ifølge Grof er flertallet av den brasilianske befolkningen, inkludert dem med akademisk utdanning, engasjert i genuine transpersonlige tros­systemer og praksiser, som i Vesten patologiseres som prerasjonelt. Grof og Christina var i Brasil vitne til to Umbanda-ritualer, og sammenlignet dem positivt med HB. Umbanda er et brasiliansk trossystem som blander sammen katolisisme, spiritualisme og brasiliansk-afrikanske religioner.
 


Umbanda-tilhengere 

 

Stan og Christina ble leid inn som thanatologi-konsulenter (thanatologi: læren om døden) til science fiction-filmen Brainstorm (1983), da regissøren og spesial effekt-eksperten Douglas Trumbull ønsket å skape scener som var mest mulig virkelighets­nære for hvordan det å dø og komme til ”den andre siden” fortoner seg. Filmen ble ikke helt vellykket av flere årsaker; en av dem var at hovedrolleinnehaveren Natalie Wood (1938-81) omkom i en båtulykke mens det ennå gjensto tre hovedsekvenser (inkludert den klimaktiske dødssekvensen) å spille inn. Det synes som om de høyere makter berøvet verden for en artistisk innvielse i thanatologi ved å gi Wood en reell innvielse. Grof som fulgte med på innspillingene i Holly­wood ble personlig overbevist om muligheten for å fremme transpersonlige opplevelser i kinosalen (Grof 2006).

 


CD-cover

 

I 1987 flyttet Stan og Christina fra Esalen til Mill Valley, California. Stan stiftet samme år utdanningsprogrammet Grof Transpersonal Training (GTT), som er obliga­­torisk for dem som vil lede holotropisk pusting for grupper. Programmet består av syv obliga­toriske moduler, hver på en uke, og modulene må være fordelt over minst tre år. Pr. 2001 har ca. 775 personer verden over tatt GTT-utdannelsen. Grof holdt GTT-utdannelsen i Skandi­navia i 1995-97; ti personer fra Norge fullførte den (undertegnede deltok på de tre første modulene).

 

I 1992 ble konferansen til International Trans­personal Asso­ciation (ITA) lagt til Praha, som bragte Stan, hans bror Paul Grof og deres mor sammen igjen. Deres mor hadde på dette tidspunktet blitt en dyktig HB-fasilitator, hvilket hadde gitt henne et nytt og meningsfullt liv etter hennes manns død. Hun døde i 1993, 86 år gammel.

 


Stan og Christina

 

Paul Grof ble ferdig utdannet psykiater i 1962, arbeidet så noen år ved Psyki­atrisk Institutt for Forskning i Praha (som Stan) med affektive forstyrrelser som spesialitet. I 1967, samme år som Stan dro til USA som psykiater, dro Paul til Canada som psykiater og ble værende der. I Canada fortsatte han sin karriere innen affektive forstyrrelser ved McMaster University. I årene 1985-2000 var han leder for en ekspertkomité for Verdens Helse­organisasjon som var relatert til psykotropiske stoffer, inkludert ecstacy. Paul Grof er nå professor i psykiatri ved to canadiske universiteter, og direktør ved Mood Disorders Centre of Ottowa. Han har skrevet over 400 artikler og tre bøker, og har vunnet en rekke inter­nasjonale og nasjonale forskningspriser. Da forholdet mellom Stan og Paul er meget godt, kan vi anta at de holder hverandre oppdatert innen hver sine spesialfelter og i deres holotropiske utforskning av virkelig­­heten.

 


Paul Grof 

 

Stan og Christina reiser årlig verden over i forbindelse med GTT-moduler, transpersonlige konfe­ranser, seminarer og foredrag. Begge er opptatt med å skrive bøker. Stan overrasket sine fans med en science fiction-roman som han i 2002 fikk oversatt og utgitt på dansk, Jaguarens kald. Boken er ennå ikke utgitt på engelsk. Stan er professor i psykologi ved California Institute of Integral Studies (CIIS) og ved Pacifica Graduate School i Santa Barbara.

 

 

Grofs bøker og innsikter

Grof har pr. 2008 fått publisert over 140 artikler i fagtidsskrifter. Han har skrevet 18 bøker, inkludert to i samarbeid med sin kone, som har blitt oversatt til 16 språk. Vel halvparten av bøkene hans har blitt over­satt til dansk, ingen til norsk. Grofs første bok kom ut i 1975, Realms of the human unconscious. Her presenterte han sine innsikter og konklusjoner basert på 17 års erfaring med LSD-terapi. Hans neste to bøker dreide seg også om LSD-terapi. I 1988 ga han ut The Adventure of Self-Discovery, som var hans første bok der han utdypet prin­sippene bak holotropisk pusting. I The Cosmic Game (1998) presenterer Grof det kosmologiske verdens­bilde som innsiktene fra holotropiske og psyke­deliske bevissthetstilstander leder mot. Psycho­logy of the future (2000) er et oppdatert resumé av alle hans bøker og innsikter. Hans to bøker fra 2006 kommer vi tilbake til.

 

Grof har personlig ledet over 4000 psykedeliske sesjoner, hatt adgang til nærmere 2000 psykedeliske sesjoner ledet av kollegaer, og sammen med Christina har han overvært ca. 30.000 personers sesjoner med holotropisk pusting. I tillegg har han arbeidet med svært mange mennesker som har gått gjennom spontane psykoåndelige kriser, som psykiatere alt for lett klassifiserer som psykotiske episoder [se boken Psykiske kriser (1992) av Stanislav Grof & Christina].

 

Grofs varemerke er hans viten­skapelige grundighet, og én av hans fortjenester er hvordan han har forankret transpersonlig psykologi i vitenskapens språk­drakt og metodikk. Hans bøker er så overbevisende og akademisk solide at han unngår kritikk fra scientismens og materialismens representanter. Deres eneste kampstrategi er å ignorere ham full­stendig. I de 15 årene Grof bodde ved Esalen utviklet han en meget impo­nerende venne- og bekjentskaps­krets. Disse hadde han mange og lange samtaler med; han delte sine erfaringer og teorier med dem; og han mottok verdifull kritikk fra dem. Dette betyr at Grofs konklusjoner og innsikter har overlevd svært mange kunnskapsfiltre, inkludert visdomstradisjoner verden over.

 

Albert Hofmann og Stan 

 

Sentralt i Grofs verk er det han selv definerer som ”holotropiske” bevissthets­tilstander. Ordet holotropi er en sammensetning av de to ordleddene holos (”hel”) og trepein (”bevege seg mot”). Dette er en undergruppe av ikke-ordinære bevissthetstilstander som er kjenne­tegnet ved at de ikke er utløst av patologiske prosesser. Eksempler på patologiske prosesser er hjerneskader, degenerative hjerneprosesser, forgiftninger og infeksjoner. Holotropiske bevissthetstilstander blir idag patologisert av den vestlige psykiatri som hallu­sinasjoner og tegn på psykose, mens de faktisk har et stort terapeutisk, transformativt og evolusjonært potensial. Grof bemerker at Vesten siden den industrielle tids­alder er den eneste kultur der disse bevissthets­tilstander har blitt patologisert. Vi aner ikke hva vi har gått glipp av pga. denne patologiseringen, og som et resultat av vår manglende kontakt med den dypere virkelighet lever de fleste av oss nå svært så overfladiske liv i en pseudo-kultur.

 

De holotropiske tilstander som Grof selv har mest erfaring med, har blitt frembragt ved psyke­delika, holotropisk pusting og spontane psykoåndelige kriser. En rekke andre metoder kan frem­bringe de samme tilstander, som medita­sjon, yoga, sex, dans, bruk av lyder, forskjellige ritualer og innvielses­seremonier, såkalte ”flytetanker” med et minimum av sanse­stimuli, osv. Det terapeutiske potensialet ved holotropiske tilstander ligger i muligheten til direkte gjen­opplevelse av fortrengte minner og traumer. Direkte gjen­opplevelse har helt andre kvaliteter enn blek gjenerindring. Direkte gjenopplevelse har vist seg å være den mest effek­tive terapi ved nevroser. Freud kom på sporet av gjen­opplevelses­modusen tidlig i sin karriere da han eksperimenterte med hypnose, men forlot så hypnose til fordel for samtale og fri assosiasjon, visst­nok fordi han selv var en elendig hypnotisør. Gjenopplevelsesmodusen ble gjen­oppdaget av Wilhelm Reich (1897-1957), men også han forlot den av forskjellige grunner. På 1970-tallet ble modusen på ny oppdaget, denne gang av Arthur Janov, som gjorde den til det sentralt forløsende element i sin primal­terapi.

 


Arthur Janov 

 

Grofs erfaringer med de holotropiske tilstander viser at menneskets psyke ikke bare består av et biografisk lag (opplevelsene etter fødselen), men også består av et ”perinatalt” lag (foster- og fødsels­opplevelsene) og et transpersonlig lag. Det transpersonlige laget åpner for et mang­fold av mystiske, åndelige og paranormale opplevelser, der bevisst­­heten flyttes til andre tider og inkarna­sjoner, eller identifi­serer seg med andre typer bevisstheter, eller mottar åpen­baringer og intuitive innsikter. 

 


Landskapsdeva (Dr. Geo, Australia)
Opplevelser av og kommunikasjon med naturånder tilhører det transpersonlige domene.

 

Ved hyppig eksponering for holotropiske tilstander (f.eks. ved opplevelses­basert psykoterapi eller systematisk indre selv­utforskning) er den gene­relle tendensen at først renses det biografiske laget for blokkeringer og følelses­messig uintegrerte opplevelser, deretter renses det peri­natale laget, og til slutt går man dypere og dypere inn i det transpersonlige laget slik at bevisst­heten kan utforske og bearbeide temaer herfra. Det forekommer også at man går direkte til det perinatale og det transpersonlige laget. Renselsen foregår gjerne ”tematisk-kronologisk”, knyttet til hva Grof kaller coex-systemer (”systems of condensed experience”). Hans erfaring med holotropiske tilstander er at minnene ikke er ordnet krono­logisk, men i dynamiske klynger der minnene innen den enkelte klynge alle har en opplevelsesmessig felles­kvalitet (emosjonelt eller kropps­lig). Slike klynger eller coex-systemer strekker seg gjennom alle de tre lagene.

 

For Grof er den vesentlige årsaken til de fleste emosjonelle og psykosomatiske forstyrrelser ikke å finne i det biografiske laget, men i det perinatale laget, ofte med røtter inn i det trans­personlige laget. Han har derfor lite til overs for de årsaksforklaringer som akademisk psyki­atri tilbyr, selv om han i flere bøker refererer til Karl Abra­ham (1927) sitt berømte skjema der de forskjellige psykopatologier ses i sammenheng med Freuds genitale faser. Med unntak av de mest ekstreme tilfeller, har opplevelser etter fødselen for Grof bare en sekundær og utløsende traumatisk rolle. For Grof representerer den ordinære fødsel menneskets dypeste uforløste trauma, som er hovedkilden til psyko­patologi. Grofs erfaring er at foster- og fødselsopplevelsene faller inn i fire klart adskilte kategorier, som han kaller for ”basale perinatale matriser”. Disse matrisene er svært interessante, men omtales ikke nærmere her.

 

Mange mener at Grof tillegger ”fødselstraumet” alt for stor betydning. Men faktum er at fødselspsykologi nå går i retning av å betrakte den normale menneske­lige fødsel som fysiologisk og psykologisk traumatisk, som en evolusjonær patologi (Janus 1997). Den evolu­sjonære utvikling av menneskets oppreiste stilling og relativt store hjerne har gjort fødsels­prosessen langt vanskeligere og betraktelig mer tidkrevende enn for våre nærmeste slekt­­ninger. Bekkenringen er gjennomsnittlig 1 cm. mindre enn omkretsen på fosterets hode. Hjerne­­blødning og andre former for hjerneskade er langt vanligere enn tidligere antatt, og er årsak til mange mentale og nevrologiske forstyrrelser. For at den menneskelige fødsel ikke skulle bli enda farligere og mer traumatisk, har naturen valgt å forkorte fosterperioden betraktelig. Sammenlignet med våre nærmeste slekt­ninger blir vi født alt for tidlig. Dette er én av årsakene til barnets totale hjelpe­løshet det første leveåret.

 

Den eneste som har tilsvarende dybdeerfaring med terapeutisk behandling av foster- og fødselstraumer, er psykoterapeuten Arthur Janov. I boken The new primal scream: primal therapy twenty years on (1990) vier Janov dette emnet to kapitler. Mange av hans observasjoner og konklusjoner støtter Grof på enkelte punkter, samtidig som Janov på andre punkter representerer interes­sante nyanseforskjeller. Den rådende akademiske teori at man umulig kan huske foster- og fødselsopplevelser fordi hjernebarken på det tidspunktet ikke er fullstendig myelinisert, avviser Grof som absurd, ikke bare ut fra egen erfaring som klinisk terapeut og bevissthetsforsker, men også med henvisning til studier av mange primitive dyrearter med påvist hukommelsesfunksjon og ingen hjernebark. Erik Kandel mottok i 2000 Nobelprisen i Fysiologi & Medisin for sine studier av hukommelsesfunksjonen til californiske havsnegler. Kandel utga i 2006 den selvbiografiske boken In Search of Memory: The Emergence of a New Science of Mind.

 


Selv havsneglen Aplysia californica har
hukommelsesfunksjoner, uten hjernebark! 

 

I skarp kontrast til de fleste psykodynamiske skoler mener Grof at fysiske traumer spiller en langt viktigere rolle for dannelsen av psykosomatiske forstyr­relser enn psykologiske traumer. Hans erfaring er at barnesykdommer, operasjoner, ulykker som f.eks. nær-drukning og særlig smerte­opplevelser ofte ikke har blitt tilstrekkelig integrert av barnet, og er den biografiske hoved­kilden til psyko­­­­somatiske forstyrrelser. 

 

* * *

 

I boken The cosmic game (1998) presenterer Grof sine innsikter og konklu­sjoner om Kosmos og de dypeste metafysiske emner på basis av sitt enorme arkiv med holotropiske og psykedeliske opplevelser, inkludert hans egne. Disse opplevelser støtter generelt ”the perennial wisdom” (Aldous Huxley) som kommer til uttrykk i de mystiske tradi­­sjoner. Her er noen av hans innsikter og konklusjoner:

 

  • Bevisstheten utgjør tilværelsens primære dimensjon, og er ikke et tilfeldig biprodukt av materien. Bevisstheten kan eksistere uavhengig av det fysiske plan.
  • ”Guddommen” eller den ”Altomfattende bevissthet” trenger for livets opplevelse sine mikro­vesener like mye som mikro­vesenene trenger ”Guddommen”.
  • Livets eventyr består både av en involusjonsprosess der vesenene ”vikler” seg inn i materien fra en opprinnelig ren åndelig bevissthets­tilstand, og av en evolusjons­­prosess der vesenene ”vikler” seg ut av materien mot en ren åndelig bevissthets­tilstand. Begge prosessene er like nødvendige for livets eventyr.
  • Det ”Onde” er bare tilsynelatende, og viser seg i den dypeste analyse å være en skjult velsignelse for livets opplevelse.
  • Reinkarnasjonsprinsippet og karmaloven synes å være realiteter, selv om detaljene herved og den rette tolkningen herav på langt nær er avklart.
  • Involusjons- og evolusjonsprosessen viser seg å være ”Guddommens” og mikro­vesenenes evige, kosmiske lek med seg selv. Denne lek inne­bærer en dyrisk-menneskelig fase der man glemmer sin sanne natur, benekter den åndelige dimensjon og identifiserer seg fullstendig med materien.

Grof avslutter The Cosmic Game med å spørre, gitt konklusjonene ovenfor, hva som kan være den ulti­mate livsstrategi som kan gi den høyest mulige livs­kvalitet. Hans eget antydende svar går i retning av at vi må omfavne, respek­tere og feire både den verdslige dimensjonen og den transpersonlige eller guddomme­lige dimensjonen. Her er Grof på linje med den indiske mystikeren Osho (1931-90), som summerte menneskets høyeste potensial som ”Zorba-Buddha”.

 

I 2006 kom to nye bøker ut fra Grof. Den ene av dem tar for seg de mange aspekter rundt det å dø og døden, The Ultimate Journey: Consciousness and the Mystery of Death. Om hvordan Vestens industrielle samfunn trolig er den eneste kultur som emosjo­nelt har fortrengt døden og har et kunstig forhold til den. Det å dø har jo nærmest blitt en pinlig affære for alle parter, fremfor å være en verdig avslutning som skal feires. Vestens meget anstrengte forhold til døden skyldes ikke at vi vet mer om døden enn de såkalte ”primitive” kulturer, men at vi vet mindre fordi vi har patologisert de holo­tropiske tilstander som ville ha gitt oss kontakt med den ”andre siden”. Boken inneholder også en grundig og oppdatert gjennomgang av all den forskning som har blitt gjort omkring døden de siste tiårene, forskning som scientismen og det viten­skapelige Establishment gjør sitt beste for å ignorere.

 

 

Grofs andre bok i 2006, When the Impossible Happens: Adventures in Non-ordinary Reality, er en øyeblikkelig klassiker som vil fungere som den perfekte aperitif for dem som ikke har lest Grof før, og som den perfekte dessert for hans senior-studenter. Selv om alle Grofs bøker er spennende, er de fleste av dem også akademisk krevende. Denne boken er unntaket, og er en samling på ca. 60 creme de la creme-høydepunktsopplevelser fra hans unike arkiv av holo­tropiske og psykedeliske sesjoner. Dette er også Grofs mest personlige og selv­biografiske bok, og gir et sjeldent innblikk i den alltid nysgjerrige og modige even­tyreren i ham. Grof syntes han måtte prøve ut alle typer psykedeliske stoffer han fikk høre om, og selv om han har vært relativt forsiktig og tatt sine forholds­regler, så er det utrolig hva han har gjennomgått av opplevelser på det indre plan der han mistet all kontroll. I denne boken forteller han om mange av disse indre reisene, som gjerne skjedde i eksotiske omgivelser med sterke vibra­sjoner fra en rik og dramatisk fortid. At han har overlevd alt han har vært igjennom tyder på at hans misjon i denne inkarnasjonen har vært godt beskyttet av de høyere makter.

 

* * *

 

Man kan lure på hvorfor åndsvitenskapelige forskningsdisipliner som f.eks. mysti­sisme, transpersonlig psykologi og parapsykologi ikke greier å rive ned scientismen og det materialistiske verdensbildet. Kjemper vi mot en institu­sjonalisert viten­skapskultur som av en rekke komplekse grunner har degenerert til å bli et dogmatisk forsvar av det materialistiske verdensbilde; eller er situasjonen enda mørkere, at bak denne scientismen finner vi en dypere konspirasjon som har sine egne motiver for å hjernevaske befolkningen med det materialistiske verdens­bildet? Grof går ikke inn i dette emnet, og i sine bøker nevner han aldri ordet konspirasjon. Grof (2006a) har imidlertid et interessant og avslørende kapittel om astronomen Carl Sagan (1934-1996), som kalte Grof inn til et møte på hans hotellrom i Boston. Sagan drev tilsynelatende et personlig korstog mot ånds­vitenskap, og likte dårlig den stigende popu­lariteten til transpersonlig psyko­logi på 1970-tallet. Sagan prøvde å overtale Grof til å komme over på hans side, og han prøvde å fortelle Grof hvordan Grof burde tolke sin egne forskningsdata som var basert på tusenvis av kliniske sesjoner. Sagan dummet seg fullstendig ut ved å prøve å gi inntrykk av at han var personifikasjonen av Vitenskap.

 


Carl Sagan: en betalt rotte?

 

Sagan var en dem som stiftet organisasjonen CSICOP (Committee for the Scientific Investigation of Claims of the Paranormal); han var tilknyttet magasinet The Sceptical Inquirer; han ansatte magikeren James Randi til å ”avsløre” alt paranormalt som nonsens og svindel; og som en del av sitt korstog skrev han rett før sin død boken The Demon-Haunted World (1996). I Norge har vi fått avleggeren SKEPSIS. CSICOP og SKEPSIS forsvarer ikke bare det viten­skapelige Establishment, men også det politiske Establishment. Hvor kommer en slik merkelig agenda fra?

 

Steven M. Greer refererer i boken Disclosure (2001, s. 474) til en uttalelse fra oberstløytnant Philip J. Corso (1915-98), som i fire år arbeidet som medlem av president Eisenhowers Nasjonale Sikkerhetsråd med eget kontor i Det hvite hus. Corso hevdet at Sagan var en CIA-sponset betalt debunker (en som har som rolle å latterliggjøre og detronisere). Corso hadde faktisk sett lønnings­slippen til Sagan. Greer legger til at han personlig kjenner to andre astronomer som kan bekrefte at Sagan var en betalt debunker. Betydningen av dette er at det er for naivt å se på kampen mellom åndsvitenskap og scientisme som utelukkende eller som hovedsakelig en ”konflikt mellom paradigmer”. Kampen er langt mørkere og mer kompleks enn som så.

 

 

 

Kilder og ressurser:

Stanislav Grof Website

 

Grof Transpersonal Training.

 

Holotropic Breathwork, Norge.

 

Grof, Stanislav (2006a): When the Impossible Happens: Adventures in Non-ordinary Reality.

 

Grof, Stanislav (2006b): The Ultimate Journey: Consciousness and the Mystery of Death.

 

Grof, Stanislav (2002): Jaguarens kald. Forlag Hovedgaden. Science fiction-roman.

 

Grof, Stanislav (2000): Psychology of the future: lessons from modern consciousness research. State University of New York Press, New York. 345 sider. [Dansk oversettelse: Frem­tidens psykologi. Borgens forlag]

 

Grof, Stanislav (1998): The cosmic game: explorations in the frontiers of human conscious­ness. Newleaf, Dublin. 285 sider. [Dansk oversettelse: Den kosmiske leg. Borgens forlag]

 

Bache, Christopher M (2000): Dark night, early dawn: steps to a deep ecology of mind. State Univer­sity of New York Press, Albany. 336 sider.

 

Janov, Arthur (1990): The new primal scream: primal therapy twenty years on. Abacus, London. Om foster- og fødselstraumer og deres betydning i det postnatale liv, se kapittel 8 og 9.

 

Janus, Ludwig (1997): The enduring effects of prenatal experience: echoes from the womb. Jason Aronson Inc., London. 277 sider.

 

Rothberg, D & Kelly, S (1998): Ken Wilber in dialogue: conversations with leading trans­personal thinkers. Quest Books, Illinois. 

 


Tilbake til:  Åndsvitenskap  //  Home