I 1970 gikk Rajneesh for fullt inn i rollen som guru. Han flyttet til Bombay og dannet en ashram (det fysiske senteret rundt en guru). Samme år innvier han sine første sannyasin’er (disipler), og introdu­serer en katarsisk forspills­teknikk til meditasjon kalt ”Dynamisk Medita­­sjon”. I 1971 skifter han formelt navn til Bhagwan Shree Rajneesh, og med dette offentlig­gjør han for første gang at han er opplyst. Innen buddhismen og jaina-religionen betyr Bhagwan ”den salige/velsignede”, som er en av betegnelsene på en opplyst person. Både Buddha og Mahavira ble kalt Bhagwan. Rajneesh opplevde seg som ”velsignet” i ordets dypeste forstand.

I 1974 flyttet han ashram’en til Pune et par mil sør for Bombay. Det er fra dette tidspunktet og utover at han oppdages i Vesten, og at tusener av sannhetssøkere fra hele verden strøm­mer til. Perioden 1974-81 (42-49 år) er det produktive høydepunktet i hans liv. Hans daglige spontane foredrag (uten manus) disse syv årene om all verdens religioner, mystiske tradisjoner og mystikere blir nedskrevet og resulterer i over 400 bøker. Med denne boksamlingen represen­terer han egen­hendig Østens intellektuelle bidrag til trans­personlig psykologi, som i Vesten hadde sin fødsel i årene 1968-72. Fore­dragene var alltid krydret med vitser. I ettertid har vitsene blitt samlet og utgitt i hva som må være verdens beste vitsesamling, Take it Really Seriously (1998). Rajneesh utviklet sin egen spesielle tale­måte som brakte tilhørerne inn i en trancelignende ”no-mind”-tilstand.

Hans ashram i Pune har siden midten av 1970-tallet vært verdens største vekst- og meditasjons­senter. Den eksperimenterende elite av vestens psyko­terapeuter kom til ham for å prøve ut nye metoder. Ved slutten av 1977 hadde ashram’en over femti forskjellige psykoterapeutiske gruppetilbud. Disse tilbudene var bare ment som forspill til et like stort antall meditative tilbud. Selv førte Bhagwan i disse syv årene et ekstremt regelmessig liv. Utenom morgen­­foredraget og aftenens guru/disippel-samtaler satt han for seg selv i sitt ene zen’sk innredete privatrom. Penger strømmet til kollektivet, og med hans høyt utviklete estetiske sans ekspan­derte ashram’en til også å bli et fysisk paradis for de besøkende. Dette paradis møtte mye misunnelse og mot­stand fra lokal­befolkningen og den kulørte presse.

1981-85: totalitær arbeidsleir og økologisk oase i amerikansk halvørken

Våren 1981 hadde Bhagwan alvorlige ryggproblemer pga. fremfall av en mellom­virvelskive. Han innledet en stillhetsperiode på ubestemt tid. Den indisk-fødte Sheela Silverman presset seg frem til å bli hans nye sekretær og daglige leder av ashram’en. Ryggproblemene samt en overivrig Sheela ledet til at en motvillig Bhagwan sammen med sin personlige stab landet den 1. juni i New York. Her ville de være i nærheten av medisinsk ekspertise dersom helse­situasjonen plutselig skulle bli kritisk. Sheela, som satte alt inn på å beholde Bhagwan i USA, var rask til å kjøpe et kjempestort område i Oregon. Stedet hadde de siste femti årene erodert til semi-ørken og gikk under navnet The Big Muddy Ranch. Bhagwan var verken begeistret for USA eller denne halv­ørkenen, og var aldri i tvil om at oppholdet bare var et midlertidig besøk fra hans side. Men da han først hadde kommet hit, ga han Sheela frie hender til å utvikle stedet til et åndelig kollektiv.

Det positive ved Sheela var hennes utvilsomme organisjonstalent og handle­kraft. I tiden frem til 1985 ble ranchen utviklet til et økologisk selv­forsynende mønsterkollektiv, samt til en liten by med all nødvendig infra­struktur. Byen fikk navnet Rajneesh­puram. De livs­glade, rød­kledte og høyt utdannete beboerne, ca. 2000 av dem var permanente, ble imidlertid ikke tole­rert av USA. Motstanden var lokal, statlig (Oregon) og føderal (Reagan-regjeringen). Beboerne i Rajneeshpuram ble opplevd som for provoserende: de var vel­lykkete, kreative, og sto for et livssyn og en livsutfoldelse som var meget fjernt fra kristendommen. De ble opplevd som en farlig kult. Bhagwan hindret ikke staben sin i å anskaffe en bilpark på 93 Rolls Royce’r. Han kalte bilparken en parodi på den amerikanske materia­­­lismen. Få amerikanere oppfattet spøken.

Den lokale, statlige og føderale motstanden økte kontinuerlig i omfang og intensitet. Lokalt kom motstanden til uttrykk i form av trusler, aggresjon og faktisk vold mot beboerne. Rajneeshpuram måtte svare med å opprette en egen beskyttende politistyrke på 46 personer, denne styrken var legal og autorisert av Oregons politimyndigheter. Politistyrken hadde relativt få våpen, men prøvde å avskrekke eventuelle voldspersoner ved å eksponere disse mest mulig. Den tyngste motstanden kom fra Ronald Reagans kristen­fundamentalistiske regjering som syste­matisk trakasserte og politisk forfulgte dem. Reagan med sin irsk-katolske bakgrunn sørget tidlig for, etter president­innsettelsen i 1981, at en rekke nøkkel­stillinger i administra­­sjonen ble fylt av menn med katolsk arbeider­klasse­bakgrunn. Dette inkluderte sjefen for CIA, William Casey; den nasjo­­nale sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski; og presidentens øverste rådgiver og senere justisminister Edwin Meese III. Denne politiske forfølgelsen har blitt detaljert beskrevet i flere bøker (se f.eks. Brecher 1993). I 1985 var hele 17 føderale, statlige og lokale byråer engasjert i en koordinert innsats for å realisere ett eneste mål: å få Bhagwan utvist fra landet og kollektivet oppløst. Bhagwan visste å provo­sere ytter­­ligere ved å hudflette politiske og religiøse ledere i en rekke populære TV-shows som ble sendt over hele kontinentet.

Sheela, med sterke trekk av paranoia og psykopati, hadde under Bhagwans taushetsperiode og totale isolasjon i 3,5 år etablert et slags fascist-regime som styrte kollektivet. Hun var også ansvar­lig for at kollektivet utad fikk et visst kultpreg. Lørdag den 14. september 1985 stakk Sheela og vel 15 av hennes ”undersåtter” avsted til Tyskland. De hadde fått med seg over 40 millioner dollar. Neste dag ble Bhagwan gjort oppmerksom på en rekke forbrytelser som Sheela hadde vært ansvarlig for de siste to årene: flere mordforsøk innenfor og utenfor kollek­tivet, brann­­påsettelse, bombing, Salmonella-forgiftning i en nabo­by som resulterte i at over 700 ble syke, telefon­avlytting i stor skala... Bhagwan hadde en tid kjent til noen av hennes over­grep innad i kollektivet, men hadde sine grunner for å vente med hennes avsettelse. Denne utsettelsen har han blitt kritisert for.

Sheela Silverman

Umiddelbart etter at Bhagwan fikk kjennskap til hennes andre kriminelle aktiviteter, offentlig­gjorde han disse og anmeldte Sheela. Det var altså Bhagwan som tilkalte FBI og CIA til Rajneesh­­puram for å etterforske saken. Dette faktum er det behov for å poengtere, da en rekke svertende presenta­sjoner av Osho har prøvd å gjøre ham skyldig ved assosiasjon til Sheelas forbryt­elser.

Oktober 1985 var en urolig tid i Rajneeshpuram med pressefolk og FBI-agenter løpende omkring på jakt etter skandaler og sensasjoner. Reagan-regjeringen hadde utplassert Nasjonal­garden i nærheten for å kunne støtte en even­tuell invasjon av kollektivet. Anonyme trusler fra lokal­befolkningen om å drepe Bhagwan haglet inn. For å roe situasjonen ned og eventuelt unngå en volde­lig konfrontasjon mellom kollektivet og myndighetene, valgte Bhagwan og en stab på seks å ta en fjellferie på andre siden av USA, i North Carolina. Da de om natten lander på Charlotte-Douglas International Airport, arresteres de av det lokale tollpolitiet med assistanse fra marshal’er og lokalt politi. Arrestasjonen var ulovlig da det ikke forelå arrestordre. Den senere anklagen om at de ble arrestert i et fluktforsøk fra USA, er absurd da det ikke engang forelå tiltale mot dem på dette tidspunktet. De brukte seks timer på å krysse USA fra vest til øst. Dersom flukt fra USA hadde vært målet, lå Canada bare en halvtimes flytur nordover!

De neste 18 døgnene var svært dramatiske. Bhagwan ble holdt i varetekt i 12 døgn i forskjellige fengsler mens kausjonshøringer pågikk. Han ble utsatt for mye irregulært og merkelig i disse døgnene; hans liv var flere ganger i fare. Den ansvarlige bak arrestasjonen var Charles Turner, statsadvokat for Oregon. Bak ham igjen sto den amerikanske justis­minister Edwin Meese III. Etter Reagan-regjeringens politisk-religiøse forfølgelse av Bhag­wan gjennom fire år, som involverte 17 byråers koordinerte innsats til mange titalls millioner kroner, hva gikk så storjuryens endelige tiltale ut på? Osho ble knyttet til 16 papir­ekteskap og for å ha løyet om intensjonen med sitt besøk til USA. Bhagwan ble altså ikke tiltalt for noen av Sheelas forbrytelser. Leserne bør ha denne latter­lige papirtekniske tiltalen i mente når de kommer ut for svertende presenta­sjoner av Bhagwan som knytter ham til narkotika­smugling, mordforsøk og terrorisme.

Etter at Bhagwan ble løslatt på kausjon, og før den føderale rettssaken skulle begynne, tar påtale­myndighetene initiativ til å få istand en ”deal” med Bhagwans forsvarsadvokater slik at retts­saken kan unngås. Den rettssak som de selv har forberedt i fire år frykter de altså å tape. Bhagwan ønsket å gjennom­føre rettssaken, men forsvarsadvokatene fryktet (med god grunn) for hans liv. De går derfor med på avtalen, der ett av punktene er Bhagwans umiddelbare utvis­ning fra landet. Papirene signeres i et føderalt tinghus i Oregon den 14. november på etter­middagen. En time senere satt Bhagwan i et privatleid jetfly på vei mot India. Stats­advokat Charles Turner uttalte senere på en presse­konferanse i Portland den 22. juli 1986:

”The government had achieved its purpose, which was to destroy the commune and drive Bhagwan out of the country. And there was no evidence implicating Bhagwan in any of the crimes”. [min uthevelse]

1986-90: de fire siste årene

Året 1986 er en rykkvis reise for Bhagwan og staben hans gjennom Asia, Europa og Sør-Amerika på utkikk etter en ny base for ashram’en. Hver gang de kommer til et nytt land greier repre­sen­­tanter for Reagan-regjeringen å skremme eller tvinge landets myndigheter til å nekte Bhagwan oppholds­­tillatelse. Alle­rede utskrevne visa inndras og kanselleres. CIA engasjeres til å sende svertende propa­ganda til høytstående personer innen kirken, til pressen, og til landenes immigrasjons­myndigheter og innenriks­­departe­menter. Propagandaen hadde for­skjel­lige former, men gikk som regel ut på at Bhagwan og staben var en farlig terroristgruppe som drev med våpen­smugling, narkotikahandel og prostitu­sjon. Overfor myndighetene i Uruguay nyttet imidlertid ikke denne taktikken, hvilket tvang Reagan-regjeringen til å ekspo­nere seg i uønsket grad. Reagan-regjeringen måtte til slutt true med hardere rentebetingelser på et lån til Uruguay på 6 milliarder dollar, hvilket hadde den ønskede effekt. Det endelige resultatet av den systematiske trakasseringen fra Reagan-regjeringen var at hele 21 (!) nasjoner enten utviste eller nektet Bhagwan innreise­tillatelse.

I 1986 ble Bhagwan også kraftig svertet fra et annet hold. Den tidligere britiske disippelen Hugh Milne utga den ”skandale-avslørende” boken Bhagwan: the God that Failed. Milne hadde siden 1974 gjort sitt beste for å leve opp til ryktet som ashram’ens store playboy og ”avls­hingst”. Oppgaven som en av Bhag­wans livvakter utnyttet han maksimalt til å gi inntrykk av at han tilhørte den ”indre sirkel” og var ”spesiell”. I Pune levde han lykkelige dager med sitt enormt oppblåste ego tilfredsstilt, men da han flyttet etter Bhagwan til USA ble han syste­matisk ydmyket av Sheela og redusert til en ”ordinær arbeider”. Grunnen til denne dårlige behandlingen fra Sheelas side nevner han ikke, men i Pune hadde de hatt et seksuelt forhold som resulterte i at hun ble gravid. Hun ville ha barnet, men han insisterte på abort og fikk viljen sin. I 1982 holdt han ikke lenger ut sin degradering til et null, og forlot Bhagwan-bevegelsen. I 1984 hadde han nervesammen­brudd og ble innlagt på psykiatrisk sykehus, der han bl.a. prøvde å begå selvmord ved å sprette opp magen. I hans forvirrede psyke oppsto så idéen om å skrive en ”avslørende” bok om Bhagwan-bevegelsen der alle får gjennomgå, og hvor han selv står tilbake som den ufordervete som klarte å komme seg ut av bevegelsen med verdigheten i behold.

Boken hans er full av regelrett løgn, fantasier og kult-dramatikk: narko­tika, vold, prosti­tusjon, død og selvmord, maktmisbruk, og selvsagt... sex, sex, sex. De av leserne som ikke avslører forfatterens pornografiske sinn får inntrykk av at uhemmet seksualitet, orgier og elle­ville tantriske eksperi­menter pågikk døgnet rundt i ashram’en. Selv Bhagwan til­deles et aktivt (dog patetisk) seksual­­liv; Milne har intime detaljer å by leseren på! Bhagwan hadde prematur ejakulasjon og foretrakk misjonærstillingen. Han klaget over alle de små­brystete kvinnene han hadde hatt i tidligere liv, og best av alt likte han å se andre ha sex. Boken ble naturligvis meget varmt mottatt av pressen verden over, selv de mest seriøse tidsskrifter anmeldte den i respektfulle ordelag. Endelig fikk verden høre det de ville høre. Den kulørte presse fråtset i lange tider fremover i alle ”avslør­ingene”. Og der står saken fremdeles i dag. Selv fansen av Bhagwan synes ikke å være klar over i hvilken grad denne boken er fiksjon fra et sykt sinn. En grundig kritikk av boken finnes hos Meredith (1987) og Forman (1987).

I 1987 flyttet Bhagwan og staben tilbake til ashram’en i Pune, og begynte på nytt. Men ikke alt var som før. Etter de 12 døgnene med varetektsfengsling i USA hadde Bhagwans helse­tilstand falt dramatisk, ikke ved generell svekkelse, men ved en rekke høyst spesifikke symp­tomer. Det var først i oktober 1987, da han hadde ligget syv uker i total isolasjon og hadde vært en hårsbredd fra døden, at mistanke om forgiftning oppsto. Urin- og blodprøver ble sendt til verdens fremste gift­­eksperter. De fant ikke noe, men sammen­setningen av symptomer var svært diag­nostisk og pekte alle mot thallium-forgiftning, muligens også eksponering for radioaktiv strå­ling. Mis­tanken ble rettet mot Oklahoma County Jail der Bhagwan befant seg den 5. november 1985. [For alle påstander som har blitt fremsatt her, se dokumentasjonen hos f.eks. Forman (1989) og Brecher (1993)].

De neste to årene var preget av stadig hyppigere og lengre sykefravær, mange ganger var han døden nær. Likevel rakk han i denne perioden å snakke inn 47 bøker, det siste foredraget ble holdt den 10. april 1989. Under dette foredraget hadde han en merkelig opplevelse på energiplanet som fortalte ham at han hadde ni måneder igjen å leve. De siste ni månedene brukte han til å gi retnings­linjer for hvordan ashram’en i Pune skulle videreutvikles og hvor­dan hans åndsverk skulle sikres. I januar 1989 droppet han navnet Bhagwan Shree Rajneesh, og neste måned godtok han kollektivets ønske om å kalle ham Osho. Dette er en tradi­sjonell japansk beteg­nelse som brukes ved ærefull og respektfull tiltale til en zen-mester. De to siste årene hadde han gitt zen spesielt mye og kjærlig oppmerksomhet i sine foredrag, det var tydelig at av alle de mystiske tradisjoner sto zen ham nærmest. Sommeren 1989 måtte alle tennene hans på høyre side trekkes ut pga. dype smerter. Han forlot kroppen fullt bevisst den 19. januar 1990. Kroppen ble et par timer senere brent ved elvebredden. Han gjentok på sin siste dag at han hadde blitt thallium-forgiftet og utsatt for radioaktiv stråling av Reagan-regjeringen.

Oshos begravelse

Etter Osho’s bortgang

Senteret i Pune, som nå kalles Osho Meditation Resort, har siden hans død ekspandert til et luksuriøst sted for rekreasjon og meditasjon på 13 hektar. Tilveksten av nye bygg med spennende arkitektur sto ferdig i 2001, i samsvar med Osho’s visjoner. Senteret konkur­rerer idag med Taj Mahal om å være Indias største turistattraksjon, hver dag strømmer hundreder av besøkende til. Over 300 workshops arrangeres årlig. De besøkende kan velge mellom et stort antall meditative, psyko­terapeutiske, kreative og sportslige tilbud. Flere veteran­disipler synes at Osho Meditation Resort har blitt alt for kommersia­lisert, og at den dype meditative og kjærlige energien fra ”gode, gamle dager” har blitt borte. Sommer­en 2000 oppsto en verbal krig på Internet og i den indiske pressen etter at enkelte veteran­disipler i lengre tid hadde anklaget ledelsen i det øverste styret for å ha beveget seg bort fra Osho’s visjoner. Dette er det nok lite hold i, da ingen av de fremste kritikerne tilhørte den lille sirkelen som Osho ga sine retningslinjer til de ni siste månedene av sitt liv.

Det internasjonale hovedkvarteret for all forlagsvirksomhet har blitt lagt til New York, og har ansvaret for:

• ca. 650 Osho-bøker (hvor­av 230 er på engelsk),
• opptak på video og CD/kassett av ca. 1750 foredrag,
• innholdet på den offisielle, internasjonale web-basen OSHO.com.

Osho er nok idag den viktigste bidragsyteren til en dyptgående forståelse av hva oppvåkningstilstanden innebærer, og hvilken sentral rolle denne bevissthets­tilstanden har spilt i vår åndelige verdenshistorie.

”Det er derfor jeg har snakket om så mange oppvåknede personer. Dette har blitt gjort for første gang i hele menneskehetens historie. Hinduer har snakket om Krishna, om Rama; buddhister har snakket om Buddha, om Bodhidharma; de kristne har snakket om Kristus, Frans av Assisi, Mester Eckhart. Muhammedanerne har snakket om Muhammed; sufiene har snakket om Jalaluddin Rumi, Sarmad, Al-Hillaj Mansoor. Men ingen har turt å bringe alle disse opplyste personene sammen. Hele min innsats har vært å gjøre det klart for verden at alle opplyste personer, hvor forskjellig de enn er i adferd, hvor forskjellig de enn er i deres filosofier, hvor forskjellig de enn er i deres handlinger, fortsatt har den samme smak, fortsatt har det samme ikke-sinn. Deres innerste kjerne er den samme. Det er det samme lyset. [Fra Bodhidharma: the greatest zen-master, s. 79-80].

Biografisk litteratur

Osho. Glimpses of a golden childhood: the rebellious childhood of a great enlightened one. Rebel Pub. House, 3. utg., 1997. Høsten 1984 underholdt Osho en gruppe på fire personer gjennom 50 sesjoner der han fortalte om sin barndom og oppvekst. Hans fortellinger ble ordrett skrevet ned. Denne selv­biografien er den eneste kilden til hans liv før 1970, og samtidig det mest intime innblikk i hans private liv. Boken er helt unik. I tillegg til å være svært under­holdende lesning gir den også et verdifullt (og respektløst) innblikk i Indias åndelig-religiøse liv, opplevd fra innsiden.

Osho. Autobiography of a spiritually incorrect mystic. Redigert av Sarito Carol Neiman. New York: St. Martin’s Press, 2000. Denne boken er en samling utklipp, ca. 170 stykker, av selv­biografiske uttalelser fra Oshos utallige foredrag og intervjuer. Klippene er så fint satt sammen at den uvitende leser ikke registrerer at det er en collage. Klippene dekker hele hans liv.

Osho's life (online). En kompilasjon på over 1500 sider av selvbiografiske uttalelser fra Osho.

Satya Bharti Franklin [alias Jill Jacobs]. The promise of paradise: a woman’s intimate story of the perils of life with Rajneesh. Station Hill Press, New York, 1992. 363 sider. Forfatteren var sannyasin i Pune og Oregon i perioden 1973-85. Forfatteren skiller hele tiden klart mellom: a) hennes egne faktiske opplevelser, b) andres fortellinger av sine opplevelser, c) hennes egne spekulasjoner om hva som foregikk, og d) andres spekulasjoner om hva som foregikk. Dette gjør boken meget pålitelig. Boken er i siste halvdel meget kritisk til Osho, og har gitt den foreløpig mest negative skildringen av hvordan livet fortonte seg for disiplene i Oregon. Boken er meget velskrevet. Anbefales.

Forman, Juliet (1987): Bhagwan: the Buddha for the future. Rebel Pub. House. 541 sider. Dekker begivenhetene fra 1974 frem til oktober 1985.

Forman, Juliet (1989): Bhagwan: twelve days that shook the world. Rebel Pub. House. 515 sider. En omhyggelig dokumentert og detaljert skildring av døgnene fra arrestasjonen av Osho i USA mandag den 28. oktober 1985 til han forlater USA torsdag den 14. november.

Forman, Juliet (1990): Bhagwan: one man against the whole ugly past of humanity. Rebel Pub. House. 499 sider. Boken dekker verdensturnéen i 1986; med en epilog skrevet rett etter Oshos død.

Brecher, Max. A passage to America. Book Quest Pub, Bombay, 1993. 407 sider. Boken tar for seg Oshos opphold i USA, med fokus på den amerikanske respons: lokalfolkets, den statlige (Oregon) og den føderale. Forfatteren viser hvordan disse tre nivåene svært tidlig hadde det samme målet, utvisning av Osho. Dette felles målet resulterte i et koordinert komplott som invol­verte 17 lokale, statlige og føderale byråer. Forfatteren og journalisten Brecher har gjennom grundig research og omfattende inter­vjuer fått frem et vell av hittil ukjente fakta. Boken inneholder personlige inter­vjuer, utført i 1989-90, av 69 personer som var delaktige i det amerikanske dramaet. Manuset, som var ferdig i 1990, ble avvist av 20-30 vestlige forlag før det ble trykt i India.

Hvilke Osho-bøker bør jeg begynne med?

Da over 200 foredragsserier fra Oshos side har blitt nedskrevet og utgitt som bøker, er det naturlig at åndelige studenter som har blitt nysgjerrige på Osho spør hvor de bør begynne. Dette er vanskelig å svare på, da det ikke er noen objektive kvalitetskriterier å vurdere hans foredragsserier etter. Enhver evaluering og anbefaling blir derfor personlig og subjektiv. De aller fleste foredragsseriene tok for seg en bestemt mystisk tradisjon eller en bestemt mystiker, hvilket reflekteres i boktittelen. Personlig liker jeg best de bøkene der Osho holder seg tettest mulig til hovedemnet, og ikke kommer med for mye generelt visdomspreik (som det er store doser av i alle bøkene). Personlig savner jeg bokutgivelsene fra det opprin­nelige Osho-husforlaget: Rebel Pub. House. Hver bok som kom ut derfra var et estetisk-kjærlig kunstverk med mye omsorg lagt ned i alle detaljer. Hver av disse bøkene var transkripsjon av en bestemt foredragsserie. Etter Oshos bortgang tok andre forlag over, som begynte å gi ut en rekke tematiske kompilerings­verker der mye av den tidligere estetikken og omsorgen i detaljene er borte. Situasjonen er derfor nokså for­virrende. Du må føle deg frem, og spør gjerne Osho-veteraner om råd. 

Organisasjoner, web-baser, norsk bokhandel

Osho Commune International, India.

Osho World

En internasjonal organisasjon stiftet i 1999 av Osho-veteraner som var uenig i driften av Osho Commune International etter Osho’s død. 

Meditate Celebrate

Zen bok & musikk, Oslo.

Norges største utvalg i Osho-litteratur. Butikken er også behjelpelig med å skaffe Osho-bøker som ikke er inne.