Innhold

Innledning............................................................................................................ 5

del 1: oppvåkningstilstanden

1)      Introduksjon til oppvåkningstilstanden...................................................... 15

2)      Uventet oppvåkning i personer uten åndelige interesser........................... 19

3)      Osho (1931-1990): biografisk skisse av oppvåknings­-

psykologiens mester.................................................................................. 31

4)      Hva kan vi lære av historien til zen?........................................................ 43

del 2: transpersonlige pionérer

5)      Ken Wilber og hans integrale rammeverk for en postmoderne

kosmologi................................................................................................. 71

6)      Stanislav Grof: studiet av holotropiske teknikker, bevissthets-

         tilstander og innsikter............................................................................... 97

7)      Ian Stevenson (1918-2007): reinkarnasjonsforskningens far.................. 109

8)      Kunsten å styre hjernebølgene mot situasjonsoptimale

bevissthetstilstander............................................................................... 115

del 3: det materialistiske verdensbildets sammenbrudd

 9)     4D-fysikk, fri energi og en ny elektrodynamikk...................................... 141

10)    Kvantefysikk, nonlokalitet og newage kvantemystisisme........................ 157

11)    Big bang- og ekspansjonsteoriens død: akademisk kosmologi

i krise...................................................................................................... 169

12)    Er vårt fysiske univers designet for karbon-basert liv?.......................... 181

13)    Darwinismen i krise; ”intelligent design” en nødvendig komponent....... 193

14)    Paleoantropologiens konspirasjoner for å fremme darwinistiske

         progresjonsteorier.................................................................................. 225

del 4: en intuisjonsbasert kosmologi

15)    Martinus (1890-1981): biografisk skisse av dansk

intuisjons-kosmolog................................................................................ 235

16)    Martinus’ kosmologi: et superkonsentrat................................................ 259

Takk................................................................................................................. 275

Innledning

Er tilværelsens primære dimensjon åndelig eller materiell? Dette er det mest fundamentale spørsmålet som vitenskapen burde ha avklart før de valgte sitt grunnsyn. All verdens religioner er basert på et åndelig grunnsyn. Dette grunnsyn kan ha en før-rasjonell, mytologisk form (de fleste religioner) eller en mer moden, transrasjonell form (f.eks. de esoteriske kosmologier). Vestens vitenskap er basert på et materialistisk grunnsyn, men dette grunnsynet er ikke i seg selv viten­skapelig fundert. Det virker som om svært få represen­tanter for vitenskapen er klar over dette, til tross for at Vestens idé-historie er relativ grei å sette seg inn i.

Renessansen som oppsto i de italienske bystatene på 1500-tallet, innledet en ny tidsalder i Vestens intellektuelle og kulturelle historie. Mennesket frigjorde seg både fra klassisk og kirkelig autoritet. Individualisme og selvstendighet vokste frem på bekostning av kollek­tivisme og institusjonalisert tro. Det moderne verdsliggjorte menneske ble født. Den helio­sentriske modell (læren om at planetene går rundt Solen) splittet den gryende vitenskapen fra Kirken. På 1600-tallet oppsto den vitenskapelige revolusjon, med Galileo Galilei (1564-1642) som fremste talsmann. Bare matematikk, fysikk og astronomi hadde på den tiden utkrystallisert seg som vitenskap.

Galilei satte seg som mål å redde den gryende vitenskap fra middelalderens før-rasjonelle sump, hvilket krevde en distansering fra datidens biologiske og teologiske tankegang (Aristo­teles og kristendom). Galilei distanserte seg ved å fastslå at viten­skapen bare skal interes­sere seg for tilværelsens materielle og kvantitative sider; det som lar seg veie og måle (antall, størrelse, form, vekt og fart). Bare dette vil være fruktbar vitenskapelig metodikk. En slik avgrensning av hva vitenskapen skal engasjere seg i, kalles idag for ”metodologisk natura­lisme”. Galilei og de intellektuelle var fortsatt hengivne kristne (Tarnas, 1991).

I England var det Francis Bacon (1561-1626) som var lei av alt snakket om usynlige biologiske formålskrefter og teologiske spekulasjoner, og som ville begynne på nytt med utgangspunkt i det observerte. Han var også en av de første til å formulere et anti-økologisk syn på naturen. Naturen var til for å under­legges, kontrolleres, og utnyttes. Naturen hadde kun nytteverdi, ikke egenverdi.

Den kvantitative vitenskapen gjorde jobben sin med stor suksess, og kvanti­fiserte stadig mer av alt som lot seg kvantifisere. Denne kvantifiseringen resulterte i et tiltagende mekanistisk syn på universet. Fenomener som ”Gud” og ”ånd” ble skjøvet stadig lengre ut i universets eller bevissthetens periferi. Det virket som om vitenskapens represen­tanter fullstendig hadde glemt at den vitenskapelige metode i utgangs­punktet var begrenset til bare å undersøke ett aspekt ved virkeligheten: det kvanti­tative. De aller fleste biologer og viten­skaps­menn hadde likevel sin bibeltro i behold gjennom første halvdel av 1800-tallet. Først med Darwins utgivelse av Artenes opprin­nelse i 1859, inntraff det store kulturelle Vende­punktet fra et åndelig grunnsyn til et materialistisk grunn­syn.

Tyve år etter bokens utgivelse ble den over 2000 år lange troen på en guddommelig skapelse, visdom og plan i Naturen degradert til før-rasjonell religiøsitet. Idéen om at Naturen er formålsløs og drevet av tilfeldig­heter, ble gjort til et vitenskapelig dogme. Darwinismen ble den mest betydningsfulle intellektuelle og kulturelle revolu­sjon noen­sinne, større enn Coper­nicus’ erkjen­nelse av det helio­sentriske verdensbilde. De kvanti­tative briller som for Galilei kun fungerte som en viten­skapelig metode, ga nå Vesten dets nye kultu­relle grunnsyn. Suksessen ved ”metodologisk naturalisme” hadde forført den akade­miske elite i i retning av ”metafysisk naturalisme”.

Vi lever fortsatt i skyggen av Galileis formulering av vitenskapen. Han måtte som nevnt rette opp en ubalanse; fra en uvitenskapelig biologisk og teologisk tankegang til en eksperi­mentell og empirisk (sansebasert) metode som kun studerte kvantiteter. Galileis innsats var kultur­historisk adekvat, all ros til ham! Men med sin ensidige fokus på kvantiteter ble en ny ubalanse skapt, som vi idag fortsatt er ofre av. Den strategi som var kulturhistorisk adekvat på 1600-tallet, står idag for stagnasjon. Vi trenger et nytt sjakktrekk.

Det materialistiske grunnsyn på slutten av 1800-tallet kombinert med den rådende kvantitative metode inviterte til en sirkelslutning som det var vanskelig å komme ut av. Jo mindre et fag var tilgjengelig for kvantitative eksperi­menter, dess mindre vitenskapelig og ”virkelig” ble faget betraktet som. For at noe skulle være ”ordentlig” virkelig, måtte det la seg kvantifisere. Da de biologiske, psykologiske og sosio­logiske vitenskaps­grener etter hvert kom på banen, ble det forventet at de skulle etterligne den natur­vitenskapelige metode mest mulig. På denne måten havnet vi i et materia­listisk ”flatland”, med en viten­skap blind for intensjoner, dybder og verdier.

* * *

Vitenskapsteori er studiet av hvordan vitenskap bør utføres; dvs. hvilke objektive kriterier som bør følges for at en disiplin skal kunne kalles vitenskap. Vitenskapssosiologi er studiet av hvor­dan en viten­skap i praksis utøves; dvs. i hvilken grad og på hvilken måte den styres av menneskelige og subjektive faktorer fremfor av vitenskapsteoriens objektive kriterier. Den store viten­skaps­­­sosiologiske klassiker­en er naturligvis Vitenskapelige revolu­sjoners struk­tur (1962) av Thomas Kuhn (1922-1996), som er en av de aller mest siterte akademiske bøker. Han ga ordet paradigme en ny betydning.

Et paradigme er en under­liggende modell, mønster og felles enighet om:

• det kunnskapsfundament man skal ta for gitt og ikke skal stille spørs­mål ved. Dette kan sies å være en avgrensning til hva man får være kritisk til.
• hvilke emner som anses for å være relevante, interessante, og respek­table. Dette kan sies å være en tematisk avgrensning.
• hva som er akseptabel eller respektabel viten­skapelig prosedyre for å frem­skaffe vitenskape­lige data. Dette kan sies å være en prosedyre­messig avgrensning.

Kuhn kalte for normalvitenskap all den forsknings­aktivitet – tenkning, eksperi­mentering, skriving og sensurering – som foregår innenfor et gitt paradigme. Normalvitenskap er å sette puslespill­­biter sammen innenfor allerede gitte rammer.

Med tiden vil forskningsaktiviteten uvegerlig frem­bringe stadig flere anomalier, dvs. funn og oppdagelser som ikke passer inn i det rådende paradigmet. De akademiske miljøer har ingen spesifike mekanismer for å ta seg av anomalier. Anomalienes skjebne er gjerne å bli ignorert, fortrengt og avvist, så lenge som overhodet mulig. Slik vil det fortsette en god stund, der mengden av anomale funn vokser og krever stadig mer ”fortreng­nings­arbeid”. En eller flere personer oppfatter til slutt den tiltagende krisen, og bestemmer seg for å ta anomaliene på alvor og bruke dem som utgangspunkt for å danne et nytt kart over virkelig­heten. Dette kan være begynnelsen til en ”vitenskapelig revolu­sjon”. Ifølge Kuhn blir ikke et para­digme forkastet før et bedre alternativ har blitt lansert. Hvis og når det nye paradigmet blir rådende, fortjent eller ufortjent, har et paradigmeskift skjedd.

Dette vitenskapssosiologiske synet innebærer altså at vitenskapen ikke går jevnt og trutt frem over, men beveger seg i paradigmatiske rykk etterfulgt av normal­vitenskapens puslespill­arbeid. Men dette er også litt for positivt formulert, for det er ingen garanti at det nye paradigmet i sin helhet er bedre enn det gamle, selv om det løser noen gamle problemer. Det kan være allslags menneskelige (ikke-vitenskapelige) faktorer som favori­serer overgang til et nytt paradigme. Og selv når viten­skapelige faktorer står bak over­gangen til et nytt para­digme, så er dette ingen rask og friksjonsfri prosess. Den berømte fysikeren Max Planck hadde i sin Scientific Autobiography (1949) en kynisk uttalelse som viste hans innsikt i én av betingelsene før et paradigmeskift kan skje:

”En ny vitenskapelig sannhet triumferer ikke ved å overbevise sine motstandere og få dem til å se lyset, men snarere fordi dens motstandere med tiden dør, og en ny generasjon vokser opp som er kjent med den.”

Hvilke konklusjoner kan vi så trekke av Kuhns vitenskapssosiologiske innsikter? Én konklu­sjon er at paradigmer alt for fort og lett endrer status til å bli forsteinete dogmer (uomstøtelige sannheter). I den grad anomalier igno­reres, fortrenges og avvises fremfor å tas på alvor og integreres, i den grad har paradigmet forfalt til å bli et dogme. Da et dogme i alvorlig grad hindrer vitenskapens utfoldelse, er det sterkt begrenset hva slags vitenskapelige frem­skritt som da er mulige. Flertallet av akademikere har ikke lest Kuhns bok, og de som har lest den har ikke tatt budskapet til seg. Det er dessverre ingen overdrivelse å si at Kuhns arbeid ikke har hatt den minste betydning for viten­skapens utøvelse.

Vitenskapen har i ekstrem grad blitt institusjonalisert, og institusjonalisert viten­skap har de siste tiårene utøvd en ekstrem grad av konservatisme og tabu­isme. Alle vitenskapelige observasjoner som ikke passer inn i de gamle dogmer blir ganske enkelt ignorert eller fortrengt. Denne fortrengnings­prosessen skjer uhyre glatt, nærmest friksjonsløst, for hele den akademiske verden er med på leken. Tom Van Flandern (1998), som særlig er oppgitt over den viten­skapelige standarden innen astronomi, peker på noen av grunnene til at forskerne har så vanskelig for å forlate sviktende teorier og dogmer:

”Jeg la spesielt merke til den vanlige praksis å ikke undersøke på ny de fundamentale formodninger som ligger bakom en teori fra det øyeblikk teorien får status som ”godkjent”, nesten uansett hvor uforenlig nye obser­va­sjoner eller eksperimenter måtte være. Og rundt visse aksepterte teorier så jeg det utvikle seg sterke interesser i å opprett­holde ”status quo”.

Det ble gradvis klart for meg at mange mennesker hadde mye å tape dersom en akseptert teori eller praksis ble utfordret: forfatterne av den opprinnelige teorien, hvis navn hadde blitt velkjente; alle dem som publi­serte artikler som refererer til eller avhenger av teorien; redaktører av fagtidsskrifter og konsulenter som har tatt avgjørelser eller kritisert andre verker basert på teorien; finansieringsorganer som har betalt for forskning som forutsetter en bestemt teori; redskaps­produsenter og eksperi­mentelle designere som bruker sin arbeidstid på å teste idéer som springer ut fra en teori; journalister og skribenter hvis publikasjoner har omtalt eller fremmet en teori; lærere og andre offentlige deltakere som har lært en teori, blitt imponert av dens glans, og som ikke har noe ønske om å undervise eller lære seg en ny teori; og studenter som trenger å få seg en jobb innen det feltet de har blitt trent i.” [s. xvii]

”Få forskere betrakter seg selv som kvalifiserte utenfor deres eget ekspertisefelt. Siden hver ekspert bare kan gjøre rede for en liten andel av de data som gjelder en modell, overlater han til de andre ekspertene å støtte modellen på de andre områdene. Få, om noen, forskere har kunnskaps­bredden til å kunne se det komplette bilde av modellen. Så modellen forblir støttet opp om fordi mange individuelle autoriteter støtter den, ingen av dem har ekspertise til å kritisere modellen som helhet, og alle har den ytterste tillit til de andre som kollektiv. Autoritetene kan mange­dobles i det uendelige, og ingen tar ansvaret for å integrere all deres kombi­nerte kunnskap. Resultatet er at de eksisterende modeller blir bevart uavhengig av fortjeneste eller graden av motbevis, fordi ”så mange eksperter kan ikke alle ha tatt feil”. På denne måten overbevises hver ekspert til å tvinge sine egne data til å passe inn i den aksep­terte modellen.” [s. xviii]

* * *

Er tilværelsens primære dimensjon åndelig eller materiell? Denne boken har to overordnete formål, som er vevd inn i hverandre:

1. vi vil vise at flere vitenskapsgrener knyttet til det materia­listiske grunnsyn nå er inne i en krise, og at det nettopp er nyere viten­skapelige observa­sjoner som peker i retning av et åndelig grunnsyn.
2. vi vil vise hvordan et åndelig grunnsyn kan forklare og gjøre aksep­tabelt en rekke fagfelt, perspektiver og anomalier som idag latter­lig­gjøres, ignor­eres og fortrenges av vitenskapens representanter fordi disse perspektiver og anomalier ikke harmonerer med det materia­listiske dogmet.

Del 1 er viet ”Østens” oppvåkningstilstand, som Vestens fagpsykologi verken anerkjenner eller diskuterer som en reell bevissthetstilstand. I vår ordinære dagsbevissthet kan vi godta et materialistisk verdensbilde, men for den oppvåknede er det en erfaringsmessig realitet at tilværelsens primære dimen­sjon er åndelig. Del 1 består av tre essays, som presen­terer oppvåknings­tilstanden fra forskjellige perspektiver.

Det første essayet, Uventet oppvåkning i personer uten åndelige interesser, viser at oppvåknings­­­tilstanden ikke er et fenomen begrenset til Østens fortidige religiøse tradi­sjoner. Denne oseanske tilstanden kan plutselig ”svelge” kvinner og menn som lever ordinære liv i Vestens samfunn. Tre slike tilfeller blir presentert. Det andre essayet, Osho (1931-1990): biografisk skisse av oppvåknings­psykologiens mester, tar for seg en svært kontroversiell guru som etter manges mening representerer et høydepunkt selv blant de opplyste. Han ble opplyst bare 21 år gammel, og ble fire år senere professor i filosofi. Med sin unike evne til å formulere seg lett­forståelig og under­holdende i moderne vestlig språkdrakt, ga han oss et nytt bilde av vår åndelige verdens­historie og av hva som forener og skiller mystikernes mange veier.

Det tredje essayet, Hva kan vi lære av historien til zen?, gir en kronologisk presentasjon av høydepunktene og bunnperiodene i zens lange historie fra dens tidligste røtter i India og frem til 1990-tallet i det moderne Japan. Hensikten med essayet er imidlertid ikke å gi et faghistorisk sammendrag, men å belyse visse idéer, komponenter og tradisjoner ved zen som vil kunne berike Vestens kultur under en kommende åndsvitenskapelig epoke.

Del 2 introduserer noen av de fremste forsker-forfatterne innen trans­personlig psyko­logi. Transpersonlig psykologi-bevegelsen etablerte seg som en akademisk gren på slutten av 1960-tallet i California, og studerer ikke-patologiske ikke-ordinære bevissthetstilstander. Den ordinære bevissthet har sine klare begrens­ninger, og er i seg selv en ”linse”. Denne ”linse” bidrar sterkt til å skape den virkelighetsoppfatning vi i Vesten tar for gitt. Studenter av Virkeligheten gjør derfor lurt i å studere og eksperimentere med ikke-patologiske ikke-ordinære bevissthetstilstander, for å se hvilke innsikter og erkjennelser som der åpenbarer seg for mange. Dette kan resultere i en verdi­full ekspansjon av deres personlige kosmo­logi.

Den første artikkelen introduserer Ken Wilber (f. 1949), som ved å integrere innsiktene fra Østens oppvåkningstradisjoner med det beste fra Vestens filosofi og vitenskap har utviklet et spennende ”integralt rammeverk for en post­moderne kosmologi”. Neste artikkel presenterer den tsjekkisk-amerikanske psykiater og bevissthetsforsker Stanislav Grof (f. 1931), som kanskje har mer forsknings­messig erfaring med positive ikke-ordinære bevissthets­tilstander enn noen annen i verden. Etter nærmere 15 års erfaring som LSD-psykoterapeut utviklet han på 1970-tallet en stoffri metode for utforskning av de dypere lagene i psyken. Hans erfaring fra tusenvis av sesjoner er at disse bevissthets­tilstander resulterer i dype innsikter som fullt ut støtter det åndsvitenskapelige syn at bevisstheten utgjør tilværelsens primære dimensjon.

Den tredje artikkelen presenterer kort Ian Stevenson (1918-2007), reinkarna­sjons­forskningens far, og omtaler hans bok Where reincar­­nation and biology intersect (1997). Reinkarnasjon lar seg ikke absolutt bevise, men vi skal se at forsknings­resultatene til Stevenson er så overbevisende som overhodet mulig. Del 2 avsluttes med essayet ”Kunsten å styre hjernebølgene mot situasjons­optimale bevissthets­tilstander”. Her presen­teres den historiske utviklingen fra José Silva (1914-1999) til Cecil Maxwell Cade (1918-85) og Anna Wise.

Del 3 er et oppgjør med naturvitenskapene, eller mer presist med akade­mikernes tro på at disse støtter et materia­listisk verdensbilde. Den første artikkelen, 4D-fysikk, fri energi og en ny elektrodynamikk, presenterer en radikal ny konseptuell modell for elektrodynamikk, som har blitt utviklet av Thomas E. Bearden siden 1993. I denne modellen er elektrodynamikk integrert med 4-dimensjonal fysikk, og en annerledes designet strømkrets enn den vi nå bruker vil kunne gi oss gratis adgang til uendelige mengder med anvendbar elektro­magnetisk energi. Neste artikkel, Kvantefysikk, nonlokalitet og newage kvantemystisisme, presen­terer enkelte svakheter ved kvantefysikkteorien; de eksperimentelle høyde­punkter med nonlokalitet nevnes; og vi retter et skjevt blikk på den kvante­mystisisme og ”kvantekvakkbølge” som Amit Goswami har utløst i newage-miljøet.

Den tredje artikkelen, Big bang- og ekspansjonsteoriens død: akademisk kosmologi i krise, argumenterer for at vårt univers ikke ble innledet med et Big bang for ca. 14 milliarder år siden, og heller ikke er inne i en evig ekspansjons­fase som vil resultere i den absolutte kuldedød. Vi ser nærmere på hva tyngde­kraften egentlig er, og mange av postulatene i Einsteins spesielle og generelle relativitetsteori avvises. Den fjerde artikkelen, Er vårt fysiske univers designet for karbon-basert liv?, gir en oppdatert pop-versjon av de mange indikasjoner på at vårt fysiske univers er designet. De mange eksempler på finjusterthet innen astrofysikk og biokjemi gjør det mer rasjonelt å anta at universet er designet for karbon-basert liv enn å tro at det hele skyldes tilfeldigheter i et meka­nistisk univers.

Den femte artikkelen, Darwinismen i krise; intelligent design en nødvendig komponent, hevder at darwinistisk evolusjonsbiologi ble en pseudovitenskap da Darwins hypotese om en naturalistisk forklaring ble omgjort til et dogme. Vi hevder at darwinismen ikke kan forklare megaevolusjon, dvs. dannelsen av nye klasser av dyr. Til dette kreves betydelig konstruktiv-kreativ-integrerende kraft, hvilket natura­lismens evolusjons­faktorer er blottet for. Vi hevder videre at teorien om intelli­gent design synes å være en nødvendig komponent i en kommende helhetlig forståelse av evolusjonsbiologi.

Den sjette artikkelen, Paleoantropologiens konspirasjoner for å fremme darwi­nistiske progresjonsteorier, gir først et sammendrag av boken Forbidden archeology (1993) av Cremo og Thompson. Forfatterne dokumenterer hvordan paleo­antropologien fra slutten av 1800-tallet og utover har vært styrt av darwi­nistiske progresjons­teorier. Funn og fakta som ikke passer inn med disse teorier har blitt ignorert, fortrengt og bortforklart. Avslutningsvis påpeker vi at den akademiske forståelsen av Cro-Magnon ble endret på 1960-tallet, av grunner som ikke har noe med vitenskap å gjøre.