Prabhat Ranjan Sarkar (1921-90) var et universalgeni: opplyst tantrisk mester, makro­­historiker, samfunns­reformator, stifter av den nå verdens­omspennende organisasjonen for nødhjelp og sosial utvikling Ananda Marga, og skaper av den holistiske sosio-økonomiske modellen Prout. Han rakk å forfatte 264 bøker innen et bredt spekter av emner, og kompo­nere 5018 sanger. Hans navn som guru og som forfatter av bøker om åndelige emner var Shrii Shrii Anandamurti. Han hadde aldri noen åndelig lærer eller guru. Han identifiserte seg med Shiva og Krishna, som han i to biografier har avmytologisert til å være historiske person­ligheter som levde for henholdsvis 7.000 og 3.500 år siden.

Innhold:

1.    Fase 1 (1921 – 1954): verdensmisjon forberedes

2.    Fase 2 (1954 – 1966): verdensmisjon innledes

3.    Fase 3 (1967 – 1990): verdensmisjon i ekspresstempo

4.    Hvem var Shrii Shrii Anandamurti?

5.    Shiva og tantra: opphavet til alle transrasjonelle veier

1) Fase 1 (1921 – 1954): verdensmisjon forberedes

Laksmii Narayan Sarkar bodde sammen med sin hustru Abha Ranii i byen Jamalpur i delstaten Bihar i India. Han var ansatt for jernbaneverket som lege, og var regnet som meget kompetent i homøopatiske metoder. Han var respektert i lokalmiljøet som en hjelpsom og sympatisk mann. Abha Ranii var fjerde datter av en berømt lege, hun var intelligent og hadde en edel karakter. Den eneste lille mørke flekken i det ellers lykkelige familielivet var fraværet av en sønn. De hadde allerede to døtre. Men ved soloppgang (06:07 AM) på fullmåne­dagen i mai 1921 ble en sønn født, på akkurat samme dag som Buddha ble født 2500 år tidligere. Han ble døpt Prabhat Ranjan Sarkar.

Fornavnet Prabhat Ranjan betyr ”det som farger morgenen”, hvilket uttrykte foreldrenes håp om at han skulle representere en ny soloppgang for menneskeheten. Under fødsels­seremonien noen få dager etter fødselen grep Prabhat Ranjan  aktivt inn i ritualet på en slik måte at alle de tilstede­værende var sjokkerte, og hans bestemor mente han måtte ha en eldgammel sjel. Sarkar kommen­terte senere at han etter denne seremonien skjønte at det var best han oppførte seg som et ”normalt barn”. Laksmii og Abha fikk senere en datter og tre sønner til.

Som smårolling kunne Prabhat Ranjan fortelle moren sin om drømmer og indre bilder der alle slags dyr svevde inn det ene øret hans og ut det andre. Tilogmed planeter og galakser svevde gjennom ham. Enda merkeligere var hans beskrivelser av utdødde dyr som f.eks. dinosaurer, som han ennå ikke hadde sett i noen billedbok. Fra meget tidlig alder satt han i sin seng om natten og medi­terte. Som 4-åring målbandt han presten og sine foreldre i et Shiva-tempel ved å resitere en lengre hymne på sanskrit til Shiva, med fullkommen aksent og intonasjon.

Folkeskolen. Fem år gammel begynte Prabhat Ranjan på folkeskolen. Her forbløffet han alle med sin utrolige hukommelse og fantastiske forståelse av talløse vitenskapelige fenomener og geografiske fakta som åpen­bart var bakom evnene til et menneskelig sinn, for ikke å snakke om et barns sinn. Ute i skole­gården spådde han gjerne i hender og forårsaket paranormale begivenheter. Foreldrene ble etter­hvert bekymret over hans merkelige oppførsel, og valgte å sende ham til landlige omgivelser i Bamunpara i Vardhaman-distriktet i Vest-Bengal. Dette innledet en innadvendt fase hos Prabhat Ranjan, hvor han mer aktivt utforsket det psykiske plan. Det var i denne perioden at hans eldre søster også var i Bamunpara. En dag anklaget hun ham for å være lat, han lå jo i sengen hele dagen fremfor å studere eller være ute og leke med de andre barna. Hun ertet ham med at han sikkert ikke en gang kunne skrive navnet sitt på morsmålet (bengali). Han ba henne om å finne penn og papir. Så skrev han navnet sitt på fem alfabet: bengali, arabisk, latinsk, devanagari og tamilsk. Fra da av sluttet hun å plage ham. Det var da han lå på sengen i Bamunpara som syvåring at han pønsket ut hovedtrekkene for sin kommende verdensomfattende organisasjon Ananda Marga.

En midnatt da Prabhat Ranjan var ni år gammel gutt og mediterte på et gravsted, så han en enorm skikkelse i stråleglans som fylte hele horisonten komme mot seg. Gutten spurte, ”Hvem er du?” Skikkelsen svarte, ”Jeg er deg, deg selv, jeg er Anandamurti”. Dette stråle­vesenet gikk inn i ham og ble ett med ham. Fra da av følte Prabhat Ranjan at hele Kosmos var inne i ham og at han var inne i hver eneste partikkel i Kosmos. Fra da av ble han Ananda­murti. Dette er den eneste indre innvielse eller åpenbaring som han har fortalt om. Alle­rede som barn hadde han en egen kommunikasjonsevne med ville dyr, de viste ham full tillit og han kunne kontrollere dem.

Den videre utdanning. Etter at Prabhat Ranjan hadde fullført folkeskolen, begynte han på Jamalpur Railway High School. Som student elsket han språkene sanskrit og engelsk, og studerte disse i dybden. Snart tilegnet han seg så mye kunnskap innen et så bredt spektrum av fag og emner at enkelte lærere og studenter begynte å kalle han for ”et levende leksikon”.

Prabhat Ranjans far døde bare 45 år gammel, hvilket bragte familien i økonomiske vansker. Hans mor greide likevel å ofre tilstrekkelig til at Prabhat Ranjan kunne begynne på college. I 1939, 18 år gammel, begynte han på vitenskapsfakultetet ved Vidyasagar College i Calcutta. Her bemerket han seg ved å gi private undervisningstimer til velstående studenter som han tok penger for. Disse pengene, samt gratis undervisning, ga han videre til fattige studenter. Også eldre studenter kom til ham for å lære. Han virket også som en magnet ved at han spådde og holdt mange oppvisninger med sine psykisk-okkulte evner.

Prabhat Ranjan leste ikke så mye pensumstoff, men fordypet seg særlig i eldgammel kultur og filosofi. Som student satt han svært stille i timene, lyttet nøye til forelesningene og absorberte alt. Men når klassetimen var over, skiftet han gear og gikk fullstendig opp i fysiske og sportslige aktiviteter. Han elsket gymnastikk, svømming, bryting, fotball og andre idretter. Han likte også å spille fløyte, skrive poesi og korte fortellinger. Senere skrev han artikler om offentlige velferdstjenester, som han fikk trykt i kommersielle magasiner.

Det var en fullmånenatt i 1939 da Prabhat Ranjan kom til å innvie sin første disippel. Han mediterte på en kremasjonsplass ved bredden av Ganges-elven, da han plutselig hørte en grov stemme bak seg si: ”Gi meg pengene dine, eller så dreper jeg deg”. Prabhat Ranjan snudde seg og så en høy og kraftig kriminell. Uredd svarte han: ”Kalicharan, jeg lover å gi deg alle pengene jeg har. Men si meg først om du raner folk av nødvendighet eller av vane.” Raneren mistet grepet på situasjonen av denne ynglingen som satt der uberørt, og som tilogmed kalte ham ved hans rette navn. I et øyeblikks klarhet forsto han at gutten var en hellig. Kalicharan svarte: ”Hele mitt liv har jeg ønsket å være en god person, men jeg har aldri fått sjansen”. Han gikk ned i elven for å rense seg for sine synder, satte seg så foran Prabhat Ranjan og sa: ”Khoka, lær meg det du vil”. Khoka betyr liten gutt. Prabhat Ranjan korrigerte ham: ”Kall meg Baba”. Baba betyr far og brukes gjerne som kjærlig tiltaleform til ens guru. Denne tradisjonen går tilbake til Shiva.

Prabhat Ranjan initierte så Kalicharan. Kalicharan ble bedt om å meditere, hvilket resulterte i en sterk mystisk opplevelse. Fra og med den natten ble hans liv snudd, og han endret navnet sitt til Kalikananda. Hans åndelige realisering var imidlertid så sterk at han måtte forlate kroppen innen et år hadde gått. Prabhat Ranjan uttalte senere at Kalikananda etter sin død fortsatt var en aktiv medhjelper, og at han var blitt gjort til leder for en bestemt organisasjon av yogier hvis oppgave var å sende ut åndelige vibrasjoner til forskjellige deler av verden.

Etter å ha fullført sine studier i vitenskap i 1941, 20 år gammel, følte Prabhat Ranjan seg tvunget av familiens vanskelige økonomi til å oppgi studiene. Han vendte hjem, og fikk en stilling i regnskapsavdelingen på samme jernbaneverksted i Jamalpur som faren hans hadde arbeidet. Dette var Asias største jernbaneverksted, med tusenvis av ansatte. To år senere, under den annen verdenskrig, gikk han inn i Hæren. Etter fullført militærtjeneste vendte han tilbake til jernbaneverkstedet og fortsatte å arbeide der i over tyve år. Han ble verdsatt av sine kolleger for sin høye effektivitet og sitt kjærlige vesen. Han fortsatte med å spå folk i hånden og fortelle om deres fremtid. Mange kom til ham for å høre hvor de kunne finne sine tapte eiendeler eller et barn som hadde gått seg bort, og mange kom for å bli helbredet for kroniske og uhelbredelige sykdommer.

2) Fase 2 (1954 – 1966): verdensmisjon innledes

Frem til 1954 gjorde Sarkar sitt beste for å skjule sin åndelige status for offentligheten. Han initierte mange disipler uten at de visste om hverandre. Den 7. november 1954, da Sarkar var 33 år gammel, samlet han sine disipler for første gang og holdt sitt første åndelige foredrag. Hans offisielle guru-navn ble fra da av Shrii Shrii Anandamurti, som han også brukte som forfatternavn da han begynte å skrive bøker om åndelige emner. Disiplene likte å kalle ham Baba.

Den 9. januar 1955 ble den sosio-åndelige organisa­sjonen Ananda Marga (”Salighetens vei”) formelt stiftet i hans føde- og oppvekstby Jamalpur. Organisasjonens motto uttrykker dens to hovedformål: ”selvrealisering og tjeneste til menneske­heten”. På dette møtet ga han for første gang offentlig et bestemt velsignende fingertegn med okkult kraft, som brakte de tilstede­værende inn i høyere bevissthetstilstander.

Fra 1955 begynte Sarkar å trene opp åndelige lærere (acharya’er) så de kunne undervise andre i meditasjon. Det ble etterhvert flere hundre av dem. I disse første årene av Ananda Marga skrev Sarkar mye av den grunnleggende åndelige og sosiale filo­sofien sin. I perioden 1955-61 var det få regler for Ananda Marga, og arbeidet gikk sakte. Han var imidlertid raus med å gi sine disipler mange mystiske salighetsopplevelser, og han så til at deres åndelige øvelser og yoga-praksis ble utført. I 1959 pratet Sarkar for første gang om den sosio-økonomiske modellen PROUT (the PROgres­sive Utilization Theory = ”den progres­sive nyttegjørings­teorien”) som han holdt på å utarbeide. Prout skulle være fremtidens og menneske­hetens gyldne alternativ til kommunismen og kapitalismen.

Sent på 1950-tallet giftet Sarkar seg, og noen år senere ble en sønn født. Sarkar demonstrerte på denne måten at et familieliv ikke er noen hindring for et liv tilegnet de høyeste og edleste idealer. Kona flyttet imidlertid fra ham etter noen år, og tok sønnen med seg. Sarkar tok senere til seg et barn, Kinshuk, som ble hans adoptivsønn.

Den rent åndelige fasen ved Ananda Marga sluttet i 1962, da Sarkar etablerte en munke-orden og samme år initierte den første munken. I 1966 etablerte han en nonne-orden tilknyttet Ananda Marga. De fleste medlemmer av Ananda Marga er ”vanlige” mennesker: studenter, gifte par, enslige voksne, osv. Utover på 1960-tallet viet Sarkar seg til omfattende reising over hele India, og bygget opp Ananda Marga til en stor sosio-åndelig bevegelse som særlig fikk feste blant den utdannete middel­klassen.

I 1963 utvidet Sarkar Ananda Marga med Education, Relief, and Welfare Section (ERAWS) og åpnet de første Ananda Marga-skolene. Ananda Marga driver idag over 850 skoler. I 1965 flyttet Sarkar organisasjonens hovedkvarter til et fattig strøk ute på landsbygda i Purulia i Vest-Bengal. Her gikk de igang med et stort utviklingsprosjekt, å bygge opp et økologisk modell­­­samfunn, Ananda Nagar (”Salighetens plass”). Der ligger idag det spennende futuristisk-holistiske universitet Ananda Marga Gurukula.

I 1965 ble nødhjelpsavdelingen AMURT (Ananda Marga Universal Relief Team) stiftet, og har siden da deltatt aktivt i katastrofehjelp under naturlige og menneskeskapte katastrofer. Dette var lenge en av de få NGO’er innen nødhjelp med opprinnelse i den tredje verden. Mens AMURT opprinnelig hadde begrenset sitt mål til å hjelpe katastrofeofre i India, har organisasjonen over årene etablert team i 80 land og har nå et globalt nettverk som kan møte behov overalt i verden. I 1985 utvidet AMURT sine mål til å inkludere lang­siktig utviklings­hjelp.

Det var først på slutten av året 1966, da Ananda Marga hadde vokst enormt, at Sarkar var villig til å slutte i stillingen sin ved jernbaneverkstedet. Men betingelsen var at Ananda Marga-disiplene lovet å holde samme fart som ham. Han fortalte dem at de ville få ti ganger så mye å gjøre. Sarkar flyttet da til Ananda Nagar, som idag er organisasjonens permanente globale hovedkvarter.

3) Fase 3 (1967 – 1990): verdensmisjon i ekspresstempo

Sarkars krav om sosial rettferdighet, og hans kamp mot korrupsjon og utbytting, resulterte i flere forsøk på å undertrykke Ananda Marga og Prout. Kommunistene i Vest Bengal, CPI(m), var alltid de mest aggressive motstanderne. I 1967 sto det marxistiske kommunistpartiet bak et angrep mot Ananda Nagar, der fem munker ble drept. Flere politikere og kjeltringer ble til slutt arrestert og dømt for drapene. I de følgende årene skjedde flere stygge episoder, inkludert enda et drap som kommunistene sto bak i 1969. 

Margi’er i arbeid innen offentlig tjeneste fikk etter hvert ry for å være ubestikkelige, og ikke legge en finger i mellom for å avsløre all den offentlige korrupsjon innen administrasjonen som de var vitne til. Regjeringen gjorde flere mislykkede forsøk på å forby medlemmer av Ananda Marga i å bli ansatt i offentlig tjeneste. I 1969 utstedet den føderale regjeringen forbud mot å la sivile tjeneste­menn og andre regjerings­­ansatte slutte seg til Ananda Marga. Forbudet var begrunnet med at Ananda Marga egentlig var en politisk organisasjon. Ananda Marga gikk til søksmål mot forbudet og vant saken i høyesterett. Regjeringen måtte trekke forbudet tilbake.

Desperate etter å stoppe Ananda Marga, gikk regjeringen – i samarbeid med den sentrale etterretnings­tjenesten – til drastiske tiltak. De anklaget Sarkar for å være delaktig i en draps­sammensvergelse, og arresterte og fengslet ham den 12. desember 1971. Sarkar var godt forberedt da politiet kom; han hadde allerede pakket koffertene sine og ventet faktisk på dem! Likene til de drepte var lemlestede og uidentifiserbare; man kunne ikke en gang bestemme deres kjønn. Selv om det ikke fantes noe solid bevismateriale, greide myndighetene å holde Sarkar i Bankipur fengsel i Patna i 6 ½ år, hvor han måtte utholde vanskelige forhold.

Den 12. februar 1973, på et tidspunkt da det så ut som om Sarkar snart kunne bli satt fri, prøvde fengsels­legen å ta livet av ham med gift. Legen sa at det var ”spesiell medisin”. Sarkar mistet midlertidig bevisstheten. Da han kom til seg selv igjen, var han blind og hadde intense hode­smerter i flere dager. Etter noen dager kom synet delvis tilbake, men Sarkar hadde fra da av redusert syn for resten av livet. Legen, som ganske sikkert hadde fått betaling av høyere tjeneste­menn fra Indira Gandhi-regjeringen for å gjøre denne ugjerningen, ga like etterpå opp sitt yrke. Hånden som legen hadde gitt giften til Sarkar med, ble varig lam.

I mars 1973 skrev Sarkar en rekke brev til guvernøren av delstaten Bihar hvor han klagde på mordforsøket og krevde en rettslig undersøkelse. Da Sarkar ikke mottok noe svar, gikk han videre og skrev til guvernøren og mange andre høyerestående tjenestemenn at han ikke ville spise inntil forgiftningsepisoden hadde blitt skikkelig etterforsket. Videre krevde han forbed­ringer av fengselsforholdene for ham og for andre Margi’er som satt i varetekt. Disse forholdene var langt under akseptabel minimumsstandard for politiske fanger. Den 1. april 1973 innledet han så sin faste. De kommende fem årene, fire måneder og to dager, gikk han på en flytende diett som besto av en kopp med saltet yoghurt blandet med vann, to ganger daglig. På spørsmål om hvordan han kunne leve så lenge på en slik energi­fattig diett, svarte han at han gikk på solenergi. Episoden med forgiftning gjorde at han var senge­liggende med svært svak helse de gjenværende fem årene av fengsels­oppholdet. Likevel greide han å lede Ananda Marga fra sin celle. I august 1978 frikjente Høyeste­rett ham for alle anklager, og slapp ham fri. Sarkar var da 57 år.

Den 3. august 1978 kl. 13:10 ble Sarkar brakt ut på båre. Alle forretningene og butikkene i en radius på 6-7 km. hadde tatt seg fri. Ca. 17.000 Margi’er og andre tilhengere hadde kommet for å feire hans frihet. Hans vekt hadde falt fra 72 til 46 kg. De første fire månedene etter frigivelsen tilbrakte han i rullestol. Hans ankler og knær var for svake til å kunne støtte ham. Hvis hensikten med å fengsle ham hadde vært å undertrykke og oppløse Ananda Marga, må forsøket sies å være en gedigen flopp. Før Baba ble fengslet, hadde Ananda Marga bare etablert seg i fem land. Da han kom ut av fengselet, hadde organisasjonen spredd seg til 80 land og hadde blitt verdens største tradisjonelle yoga-bevegelse.

Statsminister Indira Gandhi innførte unntakstilstand i landet fra den 25. juni 1975 til den 18. januar 1977. Unntakstilstanden ble opphevet to måneder før parlamentsvalget, der hun led et sviende nederlag. Noe av det første Gandhi gjorde etter å ha innført unntakstilstanden, var å hive tusenvis av motstandere i fengsel, hvilket også gikk ut over Margi’ene. Mange av dem ble torturert, noe som er dokumentert i boken Tales of Torture. Ananda Marga og alle dens avdelinger og assosierte organisasjoner ble forbudt. Dette varte frem til unntaks­tilstanden ble opphevet.

I 1977 ble en internasjonal organisasjon kalt Proutist Universal (PU) etablert med hoved­kvarter i København. PU’s formål er å fremme Prout-idealene og å støtte sosiale bevegelser med lignende idealer. På midten av 1980-tallet hadde PU og Ananda Marga etablert seg i praktisk talt alle verdens land.

I mai 1979 gjorde Sarkar med følge en kort Europa-turné, hvor de besøkte Sverige, Sveits, Vest-Tyskland, Nederland, Spania og Frankrike. Det var også meningen at de skulle besøke Italia, men da han med følge kom til Milano flyplass den 4. juni ble de deportert. Senere under­søkelser avslørte at høytstående personer fra Vatikanet sto bak. I september 1979 gjorde Sarkar en ny kort Europa-reise, hvor han var innom Hellas, Egypt, Island, Tyskland, Norge, Sverige og Danmark.

Den 2. august 1981 innledet Sarkar et usedvanlig 3-måneders program, dharma samiksha (”analyse av ens overholdelse av den rette vei”), der han brukte sine psykiske evner til å analysere oppførselen og helsen til tusenvis av Margi’er, én etter én. I 1982 begynte Sarkar å kompo­nere sanger kjent som Prabhat Samgiit (”Sanger for den Nye Morgen), som han fortsatte med frem til bortgang. Disse vakre sangene uttrykker det universelle i menneskets åndelige hjerte. De fleste sangene ble skrevet på hans eget morsmål, bengali.

Den 1. mai 1982 ble 17 Margi’er drept på en særdeles barbarisk måte av kommunister i Kolkata (Calcutta). Taxi’ene de satt i ble stoppet, og Margi’ene ble dratt ut på gaten. Her ble de først slått med jern­stenger, så blindet ved å få syre kastet i øynene, deretter ble øynene stukket ut med kniver, og til slutt ble bensin helt over dem og de ble satt fyr på. De siste ukene før dette skjedde hadde kommunistene holdt små gate­demonstrasjoner der de påsto at Margi’ene faktisk kidnappet barn fra foreldre for å plassere dem på sine egne barnehjem. Det lokale politiet var også medansvarlig, for til tross for at disse drapene skjedde bare 200 meter fra politistasjonen, ventet politiet en time før de satte igang å undersøke saken.

I 1986 introduserte Sarkar idéen om microvitum (flertall: microvita), som han mente ville få stor betydning i fremtiden. Dette er uhyre små livsenheter, visstnok de grunnleggende livs­enheter, som finnes i tre størrelsesordener. De største av dem er idag kjent som virus. De to mindre størrelsesordenene kan ikke ses i mikroskop, men klarsynte kan se dem. Deres virkninger kan også ses. Microvita farer gjennom hele universet, og de kan bevege seg via flere media. I og med at dette er livsenheter, har de også et psykisk-eterisk aspekt, hvilket gjør at de ikke kan reduseres til partikler. Sarkar har skrevet en liten bok om dette emnet, Micro­vitum in a nutshell, og vitenskapelig forskning har såvidt begynt.

Fra og med 1987 ble Sarkar mer intens opptatt av det han kalte Master Units, dvs. utviklingen av selvforsørgende økolandsbyer. Disse Master Units skal fungere som eksemplariske modeller som verden forøvrig kan bli inspirert av og prøve å etterligne. Den primære Master Unit er naturligvis Ananda Nagar, men over hundre Master Units er pr. idag under utvikling verden over.

* * *

Sarkar forlot det fysiske planet den 21. oktober 1990, 69 år gammel. Hans bortgang virket som en fullt bevisst og udramatisk viljesakt som han hadde planlagt i flere måneder. Han hadde gitt hint om sin snarlige bortgang til flere personer. Det var ingen somatiske grunner til at han skulle dø. Det virket som om han forlot dette planet av den enkle grunn at han hadde mer presserende oppgaver å gjøre andre steder, eller muligens at han kunne arbeide mer effektivt med de samme oppgavene fra ”den andre siden”?

Likets kremering ble overvært av en stor internasjonal tilhengerskare ved Ananda Marga sitt nye hovedkvarter ved Tiljala, Kolkata. I samme øyeblikk som kroppen hans ble satt fyr på, åpnet himmelen seg plutselig etter seks dager med kontinuerlig skydekke. Solen skinte gjennom åpningen og akkurat ned på kremasjonsplassen. En fugleflokk dalte ned fra skyene i V-formasjon, fløy i en fin sirkel rett over kroppen hans, og fløy deretter bratt opp mot skyene igjen. Hvis dette hadde skjedd for 2000 år siden, ville man idag utvilsomt ha tolket det som mytiske overdrivelser.

Frem til sin bortgang forble Sarkar aktiv i Kolkata med å komponere sanger; holde foredrag om ånde­lige emner, samfunn og økonomi; administrere sin organisasjon; og under­vise sine mange disipler i meditasjon, særlig hans viderekomne munker og nonner. I perioden 1955-90 skrev Sarkar totalt 264 bøker på engelsk, bengali og hindu; pr. 2001 hadde 125 av disse blitt oversatt til engelsk. Sarkar skrev ikke bare lange sosio-åndelige avhandlinger, men også barne­fortellinger, fiksjon, komedier og drama.

4) Hvem var Shrii Shrii Anandamurti?
Mye tyder på at Anandamurti inkarnerte i en mer eller mindre fullt opplyst tilstand (såkalt ”Buddha-bevissthet”). Hvis dette er riktig, skiller han seg fra den kategorien av historiske personer som i deres siste inkarnasjon hadde deres første store oppvåkning. Eksempler på denne kategorien er den historiske Buddha (Siddharta Gautama), de store mestrene de siste 2000 årene innen zen og tantra, og fra moderne tid typer som Sri Ramana Maharshi (1879-1950), Osho (1931-90) og Jiddu Krishnamurti (1895-1986). Ananda­murti identifiserte seg heller ikke med disse. Han identifiserte seg med Shiva og Krishna, som han mente inkarnerte her på Jorden for henholdsvis 7.000 og 3.500 år siden.

Personlighetstrekk. Anandamurti var ca. 160 cm. høy. Det virket som om han hadde total kontroll over sinn, følelser og kropp. Han brukte disse som sine funksjoner, fremfor å bli brukt av dem. Det er talløse historer om hvordan han brukte eller spilte på sitt emosjonelle uttrykksregister for å oppnå de ønskete effekter hos motparten, uten selv å være det minste identifisert med de emosjonene han uttrykte.

Forskjellige deler av hans kropp utsendte dufter som kunne minne om forskjellige blomster og treslag: rose, lotus, sandeltre... Han snakket med nasal stemme, men hadde fullkommen kontroll over stemmen når han sang. Han unngikk all publisitet: han sto aldri frem på fjernsyn, og han lot aldri noen reportere få intervjue ham. Han ga riktignok et intervju til en journalist, men da svarte han skriftlig på alle spørsmålene. I de siste tyve årene av sitt liv foretrakk han å ikke møte noen som ikke praktiserte meditasjon. Ett av hans yndlingsemner var språk og ord; deres opprinnelse og utvikling.

Usedvanlige okkulte og kognitive evner. Anandamurti syntes å besitte hele registeret av okkulte evner, og hver av disse evnene syntes å være ekstremt høyt utviklet. Mange gode eksempler på dette er dokumentert i boken Namami Kalyanasundaram (2001) av Hamrahi [engelsk tekst].

Anandamurti ga utallige demonstrasjoner på at han hadde tilgang til total kunnskap om en hvilken som helst persons fortid (inkludert mange inkarnasjoner bakover), nåtid og fremtid. Denne kunnskapen gjaldt ned til den minste detalj. Han hadde øyeblikkelig oversikt over de store karmamønstrene og utviklingslinjene som var knyttet til en bestemt sjel. Hans evne til å motta kunnskap på paranormalt vis om andre personers liv var så ekstrem at vi ikke en gang har en tilfredsstillende begrepsmodell for å kunne forklare dette. Det har ihvertfall ingenting med telepati å gjøre, snarere fullstendig adgang til det okkultistene kaller Akasha-arkivet. Det uforklarlige er hvordan han nærmest fungerte som et Allvesen som kunne sanse og agere i paranormal modus over hele verden til tusenvis av disipler samtidig...

Anandamurti ga daglig eksempler på sin leksikalske allvitenhet. Han kunne når som helst gi de mest detaljerte utredninger om et hvilket som helst lands eller lokalområdes historie, geografi, klima, fauna, flora, jordsmonn osv. Disse spontane utredningene var så detaljerte at man ikke kunne forvente at selv en ekspert satt inne med slik kunnskap. Og hva med hans påstand at han behersket over 200 språk, og hans mange oppvisninger i at han tilogmed behersket de lokale dialektene i et hvilket som helst språk til det fullkomne? Hans legekunnskaper var også fenomenale, hans evne til stille diagnoser og prognoser, og til å se sykdommer som ennå ikke hadde manifestert seg men som var på vei.

Det er mange fortellinger og vitner til at Anandamurti kroppslig opptrer på to forskjellige steder samtidig. Det var særlig når noen av hans disipler var i krise – gjerne i et annet land eller i annen verdensdel – at han plutselig kunne dukke opp i kroppslig form for å gi råd, for så plutselig å forsvinne igjen. Disse rådene kunne han også gi ved å påvirke drømmen til mottakeren. Anandamurti kunne mange år senere komme til å spørre personen om han eller hun husket en bestemt drøm. Han forklarte selv: ”Når du drømmer om meg, er det ikke en drøm”.

Anandamurti har også blitt observert mens hans fysiske kropp gradvis materialiserte seg ut av løse luften. I ett tilfelle da han ble spurt om dette dagen etterpå, svarte han kort: ”Tror du jeg bare har ansvar på denne ene planeten?” Det er flere historier der personer har sett ham levitere (sitte i løse luften). Hans mirakuløse helbredelsesevner kan bare sammenlignes med dem som tillegges Jesus. Uten den minste anstrengelse kunne han manipulere med kundalini-kraften i både mennesker og dyr. Denne evnen brukte han både til å helbrede og til å bringe dem inn i forskjellige samadhi-tilstander.

Anandamurti fulgte opp den orientalske guru-tradisjonen med å overføre til seg selv (eller annulere) andre personers samskara, dvs. negative karma-bølger som er underveis.

I fortellingene om og av Anandamurti er det mange eksempler på personer som i deres forrige liv hadde vært et dyr, og eksempler på møter mellom Anandamurti og dyr som hadde vært menneske i forrige inkarnasjon (bl.a. et neshorn!).

Anandamurti ga også mange spesifikke profetier når det gjaldt de store verdens­begivenheter. I 1979 spådde han at Berlin-muren snart ville falle, og i 1987 sa han at kommunismen snart ville ramle sammen som et korthus. Disse to profetiene gikk i oppfyllelse i 1989.

5) Shiva og tantra: opphavet til alle transrasjonelle veier

Anandamurti holdt i 1982 en serie på tyve foredrag om Shiva, som så har blitt utgitt i bokform, Namah Shiváya Shántáya (1995; engelsk tekst). Bokens innhold må sies å være kontroversielt og oppsiktsvekkende. Anandamurti introduserer Shiva og tidsånden for 7000 år siden, han beskriver Shiva som alle transrasjonelle veiers far da han systematiserte tantra, og han prøver å nøste opp i Indias særdeles flokete og kompliserte åndelig-religiøse historie.

På Shivas tid hadde de lyshudete arierne migrert fra nordvest til India i 2-3000 år. De bragte med seg veda-språket, veda-læren og kastesystemet. Ariernes religiøse liv besto hovedsaklig av ritualer, bønn og ofringer til mytiske guder for å oppnå materi­elle fordeler. De hadde ingen form for meditasjon.

På Shivas tid hadde de lyshudete arierne vandret fra nordvest til India i 2-3000 år. De brakte med seg det vediske språket (vedisk-sanskrit), veda-læren og kastesystemet. Ariernes religiøse liv besto hovedsaklig av ritualer, bønn og ofringer til mytiske guder for å oppnå materi­elle fordeler. De hadde ingen form for meditasjon.

Den ikke-ariske indiske befolkningen besto for det meste av mørkhudete dravider og australoide, samt et mindretall gulhudete mongoler. [arierne talte sanskrit, ikke-arierne dravidisk etc.] Det religiøse liv til ikke-arierne var mer innadvendt og gudhengivent, og spente fra animisme til streben etter forening med det Abso­lutte. Det var et anstrengt og fiendlig forhold mellom den ariske og den ikke-ariske befolkningen. På dette tidspunktet hadde alfabetet ennå ikke blitt oppfunnet, så all lærdom og visdom eksisterte bare i muntlig form. Ingenting ble skrevet ned før flere tusen år etter Shivas tid.

Shiva ble født inn i en mongolsk-arisk familie ca. 5000 f.Kr. utenfor det ariske samfunnet. Han hadde høy nese og lys hud. Shiva var til de grader så velutrustet med okkult-guddommelige evner, samt at han hadde en usedvanlig edel og dynamisk personlighet, at han ble elsket og dyrket av både den ariske og den ikke-ariske befolkningen. Begge befolkningsgruppene aner­kjente hans guddommelige status mens han var i live.

Shiva introduserte ekteskapet. På hans tid var det ikke noe forpliktende forhold mellom mann og kvinne. Mennene hadde tilfeldige forhold med de kvinner som de traff, de tok ikke noe ansvar for barneoppdragelse, og barna visste sjelden hvem faren deres var. Dette resulterte i at barnas følelsesmessige utvikling var kortvarig. Den kjærlighet de mottok fikk gjerne en brå stopp i det øyeblikk moren fikk et nytt barn, fra da av var det deres nytteverdi som hadde mest betydning. Innføringen av ekteskapet var nødvendig for at barna skulle få mer oppmerk­somhet og kjærlighet, og slik bli istand til å realisere mer av sitt følelsesmessige potensial. Shiva var selv den første som giftet seg. For å forene de forskjellige befolkningsgruppene tok han tre koner: den lyshudete ariske kvinnen Parvati, den mørkhudete  Kali, og den gulhudete Gaunga. På denne tiden var matriarkatet i forfall og patriarkatet var tiltagende. Shiva var verken for matriarkat eller patriarkat: han gikk inn for et kjønns­likeverdig forhold.

Shiva var ikke bare menneskenes venn, men også dyrenes og plantenes venn; ja han var positiv til hele Kosmos. Som dyrenes venn og beskytter fikk Shiva årtusener senere navn som Pashupati (”Dyrenes Herre”), Hornguden og (av kelterne) Cernunnos [se web-artikkel av MacGregor Campbell (2000)]. I Gundestrup-gryten som ble funnet i Danmark i 1891 er Cernunnos avbildet i lotusposisjon. Denne avbildningen minner mye om figuren som er avbildet i et Pashupati-segl fra Indusdalen.

Del av Gundestrup-gryten

Pashupati-seglet

Shiva integrerte forskjellige eksisterende åndelige praksiser til et helhetlig system: tantra. Selve ordet tantra [tan = å ekspandere; tra = å frigjøre] kan fritt oversettes med ”Å bli frigjort fra alle typer bindinger gjennom ekspansjon av ens selv”. Tantra og veda levde side om side som to åndelige hovedstrømninger, den ene transrasjonell og den andre før-rasjonell i sin kjerne. Veda-kulturen ble sterkt påvirket av tantra, og tok opp i seg flere av dens trekk. Ut av den tantra-påvirkede veda-kulturen oppsto så hinduismen ca. 1500 f.Kr., samtidig med at vedaene ble skrevet ned og at Krishna inkarnerte. Yoga tok etterhvert over som navn for en del av de ”programmene” som tantra sto for. Senere ble betydningen av yoga redusert til de mer fysiske øvelser og aspekter ved det komplette systemet som den opprinnelige tantra (og yoga) sto for. Tantra hadde et positivt syn på livet og den manifeste verden, i kontrast til f.eks. mainstream buddhisme og jainisme som oppsto ca. 500 f.Kr.

Shiva foretrakk å gå kledd i, og meditere på, et tigerskinn. Han satt vanligvis i lotusstillingen. Da Shiva ble oppfattet som en guddom både av den ariske og den ikke-ariske befolkningen, resulterte dette i den praksis at alle kommende mytiske guder og gudinner måtte relateres til Shiva for å få VIP-status. Dette bidro naturligvis til at Shiva med tiden ble ekstremt mytifisert, i den grad at vi i dag vanskelig kan forestille oss at han har levd. Anandamurti bruker flere kapitler på å avvise forskjellige myter som gjennom årtusnene har blitt knyttet til Shiva.

Anandamurti gir Shiva æren for også å ha systematisert ayurveda-medisin, for å ha innført syvnoteskalaen, og for å ha innført tandava-dansen (en energikrevende trampedans for menn) med mudraer (symbolske håndgester). 

* * *

Anandamurti snakket ofte om å ha modifisert tantra for å tilpasse den behovene til den moderne æra. For ham er ikke tantra en religion basert på dogmer, tro og ritualer. For Anandamurti er tantra kampens vei, som hver og en trenger mest mulig livskraft og styrke til å gjennomføre. Det er en kamp som foregår både på det indre og det ytre plan. Det er en kamp mot sine indre svakheter, og for å få disse bedre frem i lyset så de lettere kan over­vinnes, engasjerer tantrikeren seg fullt ut i en kamp mot urettferdighet og korrupsjon, nød og elendighet, i den ytre verden. Jo mer tantrikeren engasjerer seg i kamper på det ytre plan, desto mer blottstilles det indre. Anandamurti tok derfor avstand fra Vedaenes innadvendte visdom, at man kun skulle fokusere på seg selv og ellers la verden være som den er. Han skrev:

”[Tantra] er ikke bare en intern eller ekstern kamp, men begge samtidig. Den interne kampen er praktiseringen av den mer subtile delen av tantra. Den eksterne kampen tilhører den grovere delen av tantras lære. Kampen, både den indre og den ytre, er en kamp som går begge veier samtidig. Så praktisering av dette på hvert eneste nivå i livet vil bli anerkjent i tantra.”

Frykt for andre og mindreverdighetsfølelser er to av våre største demoner som skal bekjempes. Anandamurti var kjent for å gi sine disipler svære arbeidsoppgaver på det sosiale plan – som etablering av skoler, barnehjem, sykehusklinikker og andre velferds­tjenester – og dette skulle alltid gjennomføres på rekordtid! Dette var en meget effektiv teknikk for å la disiplene bli konfron­tert med disse to indre demonene. Han skrev:

”Kast deg inn i omgivelsene uten den minste nøling. Ikke vær redd. Frykt vil forlate deg trinn for trinn. Imorgen vil du ikke være like redd som idag, og dagen etterpå vil du være enda mindre redd, og om ti dager fra nå av vil du merke at du er fullstendig fryktløs.”

Shiva og Parvati

Kilder og ressurser

Hamrahi (2001): Namami Kalyanasundaram [bok, engelsk tekst]

      Hamrahi har samlet inn 36 korte fortellinger om Sarkar som viser hans personlighet og okkult-guddommelige evner.