Sist oppdatert: 30. januar 2009

Ken Wilber og hans integrale rammeverk
for en postmoderne kosmologi



Artikkelen er fra boken Åndsvitenskapelige visjoner.


Sammendrag
Ken Wilber var på 1980-tallet kjent som Vestens ledende teoretiker innen trans­­personlig psykologi. Med boken Sex, Ecology, Spirituality (1995) la han grunn­laget for en integral kosmologi basert på et åndelig grunnsyn. Wilbers integrasjon av Vestens filosofi, vitenskap og psykologi med Østens trans­rasjonelle meditative erfaringer sikrer ham varig plass i idé-historien. I Wilbers foreløpig siste bok, Integral Spirituality (2006), er ikke den primære fokusen på kosmologi, men på det integrale rammeverk som enhver kosmologi i den postmoderne tidsalder bør være fundert på. Mens substansiell kritikk har blitt rettet mot deler av Wilbers kosmologi, og mot flere av hans sammendrag av litteraturen, vil nok hans integrale ramme­verk bli stående som en juvel i filosofiens historie. Utfordringen for hans lesere er først å tilegne seg og mestre hans grandiose kosmologi og filosofi, deretter å kunne skjelne mellom babyen og badevannet, for så å bevare babyen når badevannet kastes. Pr. 2006 har Wilber skrevet 23 bøker som til sammen har blitt oversatt til over tredve språk. Han er Amerikas mest oversatte akademiske forfatter. Dette essayet inne­holder: 1) Biogra­fisk skisse, 2) Fundamentet i Wilbers kosmologi, 3) Wilbers integrale psykologi, 4) Før/trans-fallgruven, og 5) Integral Life Practice.

 

1) Biografisk skisse

Kenneth Earl Wilber Jr. ble født den 31. januar 1949 i Oklahoma City. I skole­årene var det mye flytting, da faren var offiser innen flyvåpenet. Han begynte i 1971 på et medisinstudium, men fant det lite tilfredsstillende og flyttet hjem til foreldrene i Nebraska. Her brukte han fritiden til åndelige studier; fra vestlig filosofi og psykologi til Østens mystiske tradisjoner. Han tok til slutt hovedfag i biokjemi ved University of Nebraska. I 1972 traff han Amy Wagner og giftet seg med henne.

 

I de neste fem årene bidro han til familiens økonomi ved å ta tilfeldige jobber – bl.a. som oppvasker og som assistent i en grønnsaks­forretning – mens han i fritiden fortsatte å studere humanistiske fag og åndelige tradisjoner. I denne tiden fullførte han også flere manus. Han praktiserte daglig zen-meditasjon, opptil flere timer. Som zen-student fikk han idéen å barbere skallen, som siden har vært ett av hans kjennetrekk. Med sin 192 cm høye atletiske kropp og skarp­skårne ansikt ble han lett lagt merke til.

 

I 1977 fikk Wilber utgitt sin første bok, The spectrum of consciousness, på det teosofiske forlaget Quest Books. Manuset ble opprinne­lig skrevet i løpet av en 3-måneders periode i 1973, men over tyve avslag fra forlag resulterte i at dens utgivelse måtte vente i tre år. I boken viser han sine intellektuelle muskler til å danne de store synteser, da han argumenterer for at psykologi, psyko­terapi og filosofi ikke bør betraktes som hverandres konkurrenter, men at de istedet utfyller hver­andre innen det samme bevissthets­spekteret.

 

I 1978 etablerte Wilber sammen med Jack Crittenden tidsskriftet ReVISION, der Wilber i flere år var medredaktør og artikkelforfatter. På 1980-tallet ga han ut seks bøker, som bidro til å bygge opp hans kunnskapsbase. I 1981 valgte Ken og Amy å skilles etter ni gode år; deres utvikling hadde gått i hver sin retning. Ken flyttet til Massachusetts for å redde tidsskriftet ReVISION fra undergang, da Crittenden nå ville vie seg til familie­livet. I 1982 flyttet Ken videre til San Francisco i California, der han bodde hos ekte­paret Frances Vaughan og Roger Walsh. Begge er kjente størrelser innen transpersonlig psykologi og har flere bøker bak seg.

 

Frances og Roger arrangerte flere jentetreff for Ken, men uten hell. En august­dag i 1983 introduserte de ham for den 36-årige flotte Terry Killam. Hun var vegetari­aner, engasjert i miljøvern, skiinstruktør, og hadde tidligere bodd tre år på Findhorn-kollektivet i Skottland. Hun studerte esoterisk filosofi og psyko­logi. De opplevde hverandre umiddel­­bart som “soul­mates”; bryllupet sto den 26. november samme år. Ti dager senere, og rett før bryllups­reisen til Hawaii, diagnosti­­seres hun, totalt uforberedt, for brystkreft.

 

Brystkreften spredde seg gradvis til resten av kroppen, og livet utviklet seg for begge til å bli et berg-og-dalbane mareritt i kampen mot sykdommen. Begges personligheter og ressurser ble utsatt for ekstreme påkjenn­inger. Ken viet seg helt til rollen som støtteperson, om enn med ambivalente følelser og holdninger til denne “påtvungne” rollen. Han følte at han mått ofre sitt kall i livet, skrivingen. Begge var deprimerte over sin livssituasjon og hvor­dan forholdet raknet. Nevrotiske trekk hos begge kom til overflaten og fikk en stund fritt spille­rom. Men med tilgang til omfattende psykologiske og åndelige ressurser, både hos seg selv og i det sosiale nettverket rundt dem, arbeidet de seg sammen ut av par­problemene og ble i stand til å konfron­­tere den raskt nærmende døden. I 1987 flyttet de til Boulder i Colorado, der Ken kom til å bo de neste tyve årene. I januar 1989 døde ”Treya”, og Ken gikk inn en sørgeperiode.

 

I 1991 utga Wilber en bok om deres femårige samliv, Grace and Grit: spirituality and healing in the life and death of Treya Killam Wilber. Boken veksler mellom Kens krono­logiske beskrivelse av begivenhetene i ettertid og Treyas fyldige dagboks­­­notater og brev i samtid. Boken er ikke primært en tragisk fortelling, men en spennende utforskning av hva åndelighet og livs­kvalitet innebærer når Døden lurer bak hvert hjørne. Om kunsten å kunne akseptere nuet uten å resignere overfor livs­situasjonen. Fortellingen krydres med Kens vidd og humor, hans bekjent­skaper med alle de store innen den transpersonlige bevegelsen, et fire måneders opphold på en kreftklinikk i Bonn, eksperimenter med diverse alternativ behandling, tibe­tanske lamaer som underviser i Dzog­chen osv. Responsen på boken var enorm. Ken mottok tusenvis av brev fra hele verden fra kreft­pasienter og deres pårørende.

 


Wilber begynte så på sitt integrale storverk, og levde de neste tre årene som eremitt. Han slukte tusenvis av bøker, skrev sammendrag, mediterte og holdt kroppen i form med vekt­løfting. I 1995 kom boken ut, en koloss på 830 sider, derav 240 sider fotnoter. Den fulle tittelen er Sex, Ecology, Spirituality: The Spirit of Evolution [heretter forkortet SES]. Dette var første bind i hans planlagte Kosmos-trilogi. Her lanserer han for første gang kvadrant­modellen samt en omfattende holon-lære [forklares senere], som han forankrer sin kosmologi og alle sine senere bøker i. Boken er en storslagen ”integral visjon” av Kosmos der evolusjon og involusjon beskrives som en reise gjennom spesi­fikke dybdestrukturer. Wilbers dybde- og breddekompetanse innen et mangfold av viten­skaps­grener, filoso­fiske retninger og ånde­lige tradi­sjoner (vestlige og østlige) imponerer. Gjennom denne boken rykket Wilber opp i en klasse for seg selv.

Som bok er SES et ”monster” som bare de færreste har forutsetninger for å komme seg gjennom. Wilber har bl.a. en forkjærlighet for å prate om Vestens filosofi og idé-historie. For dem som ikke er fasinert av dette emnet og som bare vil ha den nødvendige essensen for å kunne forstå hovedtrekkene, er boken unødvendig stor og krevende. Det var derfor posi­tivt at Wilber året etter ga ut en popularisert versjon av SES, A brief history of everything [dansk utgave 1998: Gud, livet, universet og alt muligt andet]. Han skriver her i dialogform, og boken har litt under halvparten av sideantallet til SES. Lykkes han så i å popularisere innholdet gjennom en mer muntlig og underholdende tone? Etter min mening fungerer boken bedre som et konsen­trat enn som en pop-utgave, for det samme høye akademiske nivået og det samme avskrek­kende vokabu­laret er bevart.

I 1997 ga Wilber ut en samling på 12 glitrende essays, The Eye of Spirit: an integral vision for a world gone slightly mad. Flere av essayene er raske gjennomganger av temaer han har tatt opp i bøker fra 1980-tallet, samt at han polemiserer sylskarpt mot bl.a. kritikerne av SES. De fleste av leserne finner denne polemikken både underholdende og lærerik, men ofrene klager høylydt over hans ”nastyness”.

I boken One taste: the journals of Ken Wilber (1999) offentliggjorde Wilber sine dagboksnotater for året 1997. Bokens uttalte hensikt skulle være å dempe noe av den enorme kult-interessen for hans person­­­lighet. Her får vi bl.a. et spennende innblikk i hans fasinerende og fullkomment struktu­rerte liv. I april 1997 traff han Marci Walters, en topptrent jente som til daglig arbeidet med utviklings­­hemmede. Hun blir hans nye kjæreste, hvilket gir boken en ekstra glød. I november 1997 traff Wilber og Marci en amerikansk skallet mystiker-ekshibisjonistisk punk-artist, Stuart Davis. Davis hadde dedikert sitt femte album, Kid Mystic (1997), til Wilber.

I One taste hamrer Wilber gjentatte ganger inn i leseren hvordan mystikernes nonduale bevissthets­­tilstand oppleves, og at vi er den mye nærmere enn vi tror. Vi trenger ikke å utvikle noe som helst for å komme dit, tvert imot, vi trenger bare å skru av litt ”mental forgrunnsstøy”. En typisk arbeidsdag for Wilber så slik ut: 

“Jeg våkner opp klokken 3 eller 4 på morgenen, mediterer en eller to timer, og er ved skrivebordet klokken 5 eller 6. Jeg jobber temmelig uavbrutt frem til klokken 2 p.m. Da løfter jeg vekter en times tid. Så går jeg ut og handler, og spiser middag rundt klokken 5. Jeg går så ut, vanligvis til en kino, eller ser en film hjemme, er sammen med venner, eller korresponderer eller lett-leser, tar et par telefoner, og legger meg rundt 10. Hvis jeg besøker noen, tilbringer vi kvelden sammen... Jeg prøver vanligvis å lese to til fire bøker pr. dag. Hvis jeg finner en virkelig betydningsfull bok, slår jeg av tempoet og kan bruke en uke eller mer på den, og skriver utførlige notater. Virkelig gode bøker leser jeg tre eller fire ganger.” (Wilber, 1999).

 

Leseren får inntrykk av at Wilber daglig farer opp og ned de transrasjonelle bevissthets­nivåene med samme letthet som andre tar heisen. Han har en video av seg selv der han tilkoblet et avansert EEG-apparat på et øyeblikk går helt ned til delta-nivå (hjerne­frekvensen for dyp søvn og samadhi).

 

“Jeg hadde studert Zen med Katagiri og Maezumi; Vajrayana med Kalu og Trungpa; Dzogchen med Pema Norbu og Chagdud; samt at jeg hadde studert – noen ganger for kortere, andre ganger for lengre perioder – vedanta, TM, kashmir shaivisme, kristen mystisisme, kabbalaen, taoisme, sufisme..., vel, det er en lang liste.” (Wilber, 1999).


I 1998 ble nonprofit-organisasjonen Integral Institute stiftet, med Ken Wilber som president. Joe Firmage hadde året før donert 1 million dollar for å hjelpe dette tiltaket igang. Stiftelsen har eget styre og stab, samt en imponerende liste av medlemmer som representerer et bredt utvalg av USAs åndelig-intellektuelle elite. Instituttets sentrale aktivi­teter skal være å skape integrale tilnærminger (bl.a. lærebøker) og tilnærmings­metoder til individuelle og globale problemer og deres løsninger.


Sprek 50-åring

 

I år 2000 ga Wilber ut boken Integral Psychology, som er en imponerende utvidelse av utviklingspsykologi. I 2001 kunne Wilber-fansen kjøpe en dobbel-CD hvor han svarer på alle typer spørsmål, Speaking of everything. Her er han avslappet, morsom og engasjert. Han sier bl.a. at han er familiær med alle typer av nirvana, likevel har han ingen minner om tidligere liv. Wilber giftet seg med Marci Walters i 2001, våren 2002 tok de ut separasjon. Det var spørsmålet om de skulle ha barn sammen som de ikke kunne enes om. Walters giftet seg så med Stuart Davis, i september 2003 fikk de datteren Ara Belle Davis.

 


Humor: Stuart Davis som Wilbers "Mini-Me" 


 

I 2002 fikk Wilber utgitt sin første roman, Boomeritis. Intensjonen var god, å presentere innholdet i hans siste bøker i en underholdende og forsøksvis sexy innpakning, men resul­­tatet varierer etter min mening fra mislykket til pinlig. Wilbers problem med å popularisere er at selve ”lærestoffet” formidles på akkurat samme akademiske nivå og med samme terminologi som i hans vanlige bøker. Da hjelper det ikke med under­holdende fyllstoff mellom ”foredragene”, eller at ”foredragene” gis av en barmfager professor i sengen.


Wilber la i oktober 2002 ut et brev (her) på Internet til sine venner, der han informerte om sin helsetilstand. Han hadde pådratt seg en uhyre sjelden og nydefinert immunsviktsykdom kalt RNase Enzyme Deficiency Disease (REDD), i hans tilfelle trolig infeksiøst forårsaket i 1985. REDD innebærer at mito­kondriene ødelegges, og antas å stå bak forskjellige invalidiserende sykdommer.

 

Wilbers sjarm og polemiske talent har gjort det lett å ta hans side når han har avfeid negativ kritikk. De fleste av leserne har hatt mer enn nok med å tilegne seg hans kunnskaper, innsikter og visjoner til å kunne bry seg med kritikernes ”krang­ling om detaljer”. Wilber har dessuten ofte avvist kritikk med at tilsynelatende svake punkter i hans kosmologi vil bli grundig behandlet i kommende verker. I 2006 ble et manus av Jeff Meyerhoff lagt ut på Internet, Bald ambition: a critique of Ken Wilber’s Theory of Everything. Kritiken her er såpass tung i både dybde og bredde at den stiller Wilbers integrale kosmologi i et nytt lys, og tvil oppstår omkring Wilbers rederlighet når det gjelder hans sammendrag av fag­litteraturen.

 

I juni 2006 blogget Wilber noen innlegg som inneholdt oppsiktsvekkende puber­tale raseri­utbrudd mot sine kritikere. I desember 2006 hadde han en serie med livstruende grand mal anfall, trolig knyttet til REDD (se Wilber-brev). Wilbers foreløpig siste bok er Integral Spirituality (2006), der han med en grunnleggende perspekti­visme forlater tradisjonell metafysikk.

 

 

2) Fundamentet i Wilbers kosmologi

Wilber gjeninnfører det greske ordet Kosmos slik det opprinnelig ble brukt av den greske mystiker-filosofen Pythagoras, i betydningen “et ordnet univers”. Det engelskspråklige cosmos inne­­bærer for Wilber en reduksjo­nisme av Kosmos til kun det fysiske universet (fysio­sfæren). Fra og med SES (1995) er fundamentet i Wilbers kosmologi holon-læren og hans kvadrantmodell.

 

Wilber har inndelt sin egen filosofisk-teoretiske utvikling i fem faser, som er reflektert i hans bøker. Fase IV gjelder perioden 1995-2001, mens fase V gjelder fra 2001 og frem til i dag. Fase V ble først utdypet i boken Integral Spirituality (2006). Essensen i fase V er at Wilber erstatter tradisjonell onto­logi, epistemologi og metafysikk med en fundamental perspektiv­isme, fordi en slik fundamental perspektivisme harmonerer bedre med de postmoderne innsikter. [OBS: Ikke mist motet hvis du ikke forstår halvparten av innholdet i dette kapittelet. Dette er komplisert og intellektuelt krevende, og det er uforståelig hvis du ikke har vært borti emnene før].


 

Begrepene holon og holarki. Holon-begrepet ble først utviklet av den ungarske populærvitenskapelige forfatteren Arthur Koestler (1905-1983) i boken The ghost in the machine (1967), og senere utdypet i Janus: a summing up (1978). Grunn­idéen er at i Kosmos finnes verken ”absolutte helheter” eller ”absolutte deler”. Hver helhet og hver del vil ved nærmere analyse vise seg å besitte en dobbeltnatur: som både helhet og del. Med unntak av Altet finnes intet i Kosmos som ikke har denne dobbeltnatur. Ifølge denne idéen finnes ingen endelige minstepartikler i mikro­kosmos, heller ingen ytterste grense i makrokosmos. Dette fundamentale prin­sipp om alle tings dobbelt­natur bør derfor komme etymo­logisk til uttrykk, så Koestler lanserte ordet holon. Ordet er en sammensetning av det greske holos (som uttrykker helhetsaspektet) og suffikset –on (som i proton og nøytron uttrykker partikkel/del-aspektet).

 

”Hvert organ har denne dobbeltkarakter, at det er en underordnet del og samtidig en autonom helhet – som vil fortsette å fungere også når det trans­planteres til en annen kropp. Individet selv er en organisk helhet, men samtidig en del av sin familie eller sin stamme. Likeledes har en hver sosial gruppe kjennetegnene for en sammenhengende helhet, men er også en avhengig del av samfunnet eller nasjonen. Deler og helheter eksisterer ingensteds. [Tilfeldighetenes røtter / Arthur Koestler]

 

Arthur Koestler (1905-1983)

 

 

Et annet fundamentalt prinsipp ved Kosmos er dets hierarkiske natur; hierarkier forekommer overalt. Selve ordet hier-arki betyr ”hellig styre”. Det store Kosmiske hierarki strekker seg i det uende­lige nedover i mikrokosmos... og i det uendelige oppover i makrokosmos. Da hier­arkiet er uendelig begge veier, fant Koestler ordet holarki mer dekkende. Kosmos er således et holarki bestående av et uendelig antall holoner.

Mye filosofi, visdom og prinsipper kan utledes knyttet til holoner og til­værelsens holarkiske natur. Betydningsfullt arbeid ble også utført før Koestler lanserte holon-termen. Begrepene holon og holarki har forlengst blitt funnet nyttige innen flere spesia­liserte viten­skaps­­grener. Når holon og holarki defineres så overmåte generelt som Koestler har gjort, må man imidlertid være uhyre forsiktig så man ikke blander sammen hummer og kanari og tillegger dem de samme egenskaper og kvaliteter. Med andre ord: det er absolutt nødvendig å skille mellom forskjellige kategorier av holoner og holarkier – som f.eks. fysisk-mekaniske systemer (planeter, galakser), biologiske systemer (organeller, celler, vev, organer, organisme) og sosiologiske systemer (familie, klan, nasjon, verdens­samfunnet). Hvis man blander sammen forskjellige kate­gorier av holoner og holarkier, og utvikler en felles holon-lære der ett prinsipp er hentet herfra og et annet prinsipp er hentet derfra, kommer man fort opp i problemer. Uoverkommelige problemer.

 

Stan Rowe (1918-2004), som var utdannet geo-økolog og hadde en professor­stilling i planteøkologi ved University of Saskatchewan, har skrevet flere bøker og mange interessante artikler. I en glimrende artikkel fra 2001, Transcending this Poor Earth - á la Ken Wilber, hevdet han at både Koestler og Wilber gjorde grove feil ved ikke å skille mellom de forskjellige kategorier av holoner. Vi skal se hvilke utslag denne feilen får i Wilbers analyser. 

 

Kvadrant­modellen: et verktøy for integral forståelse av virkeligheten. I fase IV av Wilbers kvadrantmodell inndeles Kosmos og alle holoner i fire fundamentale aspekter eller perspek­tiver (se diagram). For ikke å gjøre dia­gram­met alt for kom­pli­sert, har ikke ”Urgrunnen” som de fire perspek­­tivene hviler på blitt fremstilt. Ur­grun­­nen er iden­tisk med den universelle alle­steds­værende bevisstheten. Man kan fore­stille seg denne Bevisst­­heten som selve papiret som dia­gram­met befin­ner seg på, eller at Bevisst­heten er roten og stilken på en blomst der de fire perspektivene utgjør kron­bladene. 

 

Det subjektivt-individuelle

perspektiv

 

”Jeg opplever”-perspektivet

 

  • psykologi, kunst, estetikk
  • bevissthetsmessige utviklingsstadier

 

Det objektivt-individuelle

perspektiv

 

”Dét materielle objektet”-

perspektivet.

 

  • atomer, molekyler, celler, organer
  • organismenes evolusjon

 

Det subjektivt-kollektive

perspektiv

 

”Vi opplever”-

perspektivet

 

  • kulturologi
  • sosialantropologi
  • etikk og moral
  • kulturelle utviklingsstadier

 

Det objektivt-kollektive

perspektiv

 

”De materielle objektene i

samspill”-perspektivet

 

  • økologi, miljø
  • økonomi, teknologi
  • samfunnsvitenskapene
  • sosio-teknologiske utviklingsstadier

 

 

 

De to subjektive perspek­­tivene (på venstre side) foku­serer på opplevelses­­aspektet, og under­­søkes ved toveis kommu­nikasjon og ved tolkning. De to objektive pers­pek­­tivene (på høyre side) foku­serer på form-aspektet, og under­søkes ved énveis eksperi­men­tering og ved atferds­studier. Før vi ser nærmere på evolusjonskartene som Wilber har lagt inn i hver av de fire kvadrantene, kan det antydes hvilken verdi kvadrantmodellen har som et generelt verktøy for en integral forståelse av virkeligheten:

 

      a) De fire perspektivene virker strukturerende på tankegangen når et komplekst emne skal analyseres (eksempler: livskvalitet, livs­administrasjon, kjønn, et eller annet verdens­problem). Først analy­seres emnet innen hvert av de fire perspektiver, så inte­greres perspektivene til en balansert oppsummering. Wilber mener kvadrant­modellen represen­terer minimums­fundamentet for alle typer integrale studier og holistiske analyser. Pr. 2000 hadde alle­rede et titalls hovedfagsoppgaver blitt skrevet der kvadrantmodellen ble benyttet. 

 

      b) Modellen avverger faren for reduksjonisme i sine mange varianter. Hvert av perspek­tivene har sin iboende eksistensberettigelse, og skal ikke under­ordnes noen av de andre perspektivene. Wilber skiller mellom en grov og subtil form for materia­listisk reduksjonisme. I den grove formen reduseres Kosmos først til Øvre-Høyre kvadrant; og innen her igjen reduseres betydningen av alle legemers bevegelser til ”nothing but” minste­partiklenes tilfeldige interaksjoner med hverandre. I den subtile formen reduseres Kosmos først til de to Høyre-kvadrantene, deretter reduseres legemene i Øvre-Høyre kvadrant til bare å ha instrumentalverdi for Nedre-Høyre kvadrant. Med andre ord: bare Nedre-Høyre kvadrant gis egenverdi. Denne subtile reduksjonismen finner vi i de såkalte ”newage-paradigmer”, ”økologisk-holistiske paradigmer” og ”system­teoretiske para­digmer”. Ifølge Wilber fremmer Fritjof Capra og Ervin Laszlo denne subtile reduksjonismen i alle deres bøker. 

 

      c) Modellen skaper et nytt syn på de forskjellige vitenskapsgrener og de forskjellige skoler innen en vitenskapsgren. Med kvadrantmodellen i bakhodet er det lettere å betrakte hver av skolene som partielle sannheter. Mange av skolene representerer bare sannheten (eller innsiktene) til én av kvadrantene, da de ignorerer sannhetene (eller innsiktene) til de tre andre kvadrantene.

 

      d) Med kvadrantmodellen i bakhodet blir det lettere å forstå vitenskaps­filosofi, Vestens idé-historie og forskjellige former for reduk­sjonisme.

 

      e) Kvadrantmodellen rehabiliterer generalistene: de som er mer opptatt av å utvikle en generell helhetlig forståelse enn en ”kvadrant-ekspertise”.

 

Wilbers neste skritt er å identifisere de evolusjonære dybdestrukturer innen hver av kvad­rantene. Med evolusjonære dybdestrukturer menes noe i retning av universelle trekk, i motsetning til lokale overflatevarianter. Så langt er det ikke noe problematisk ved premissene til Wilber. Det er først når Wilber gir oss eksempler på dybdestrukturer innen hver av kvadrantene, og implisitt sier at alle disse dybdestrukturene tilhører samme holon, at han får problemer. 


 

Det subjektivt-individuelle perspektivet. Wilber lanserer her et utviklings­kart over bevisst­hetsstrukturer og erkjennelsesnivåer som dekker hele utviklings­spekteret som man normalt går gjennom fra foster til voksen, og derfra videre gjennom de transrasjonelle nivåer frem til Den store oppvåkning (Buddha-bevissthet). Det er dette utviklings­kartet Wilber har viet mest oppmerksomhet i sine bøker. Dette utviklingskartet er relevant dersom det er et menneske som er det aktuelle holon.

 

 

Det subjektivt-kollektive perspektivet. Wilber lanserer her et utviklingskart over de evolusjo­nære hovedfaser av kultu­relle verdens­syn som menneskeheten har gått gjennom. Som eksempler på hovedfaser kan nevnes det magiske, det mytiske og det rasjonelle verdens­bildet. Her er Wilbers primære kunnskaps­kilde Jean Gebsers bok The Ever-Present Origin (orig. 1953), men han har også studert bøkene til Mary Douglas, Jürgen Habermas, Peter Berger, Michel Foucault og Charles Taylor. Fredsprofessor Johan Galtung etterlyste på slutten av 1950-tallet en egen ”kulturo­logi”, etter å ha blitt inspirert av Pitirim Sorokin (1889-1968). I Russland har kulturologi nå oppstått som en egen akademisk disiplin med litteraturprofessor Mikhail Epstein som en av frontfigurene. Dersom dette utviklingskartet skulle springe ut fra et bestemt holon, måtte det være ”den menneskelige sjel” i sin utvikling fra apemenneske til Buddha.

 

 

Det objektivt-individuelle perspektivet. Wilber lanserer her et utviklingskart som går fra atomer, molekyler, celler og som foreløpig stopper ved forskjellige hjernestrukturer. Dette skal reflektere evolusjonen av objekter fra astro­nomenes antatte Big Bang. Dette perspektivet har Wilber viet minst oppmerk­somhet i sine bøker; stort sett nøyer han seg med å påpeke at alle bevissthetstilstander har sine fysiske korre­later i hjernebølgene. Paul D. MacLean (1913-93) sitt evolu­sjonære perspektiv på vår ”treenige” hjerne er her av interesse. MacLeans siste bok var The triune brain in evolution (1990).


Wilber har gjort flere feil når det gjelder denne kvadranten. Han mener at hvert trinn oppover i hierarkiet fra mikrokosmos til makrokosmos også skal være et trinn mot høyere kompleksitet. Dette er en overfladisk idé som skaper uover­kommelige problemer. Ifølge Martinus foregår evolusjon innen hvert kosmisk-hierarkiske nivå. Dersom det er gradsforskjeller i kompleksitet mellom forskjellige kosmiske nivåer (hvilket det er), er dette utslag av et annet prinsipp. Dersom kompleksiteten nedover i mikrokosmos hadde blitt stadig mindre, ville vi nedover i mikrokosmos snart komme til det éndimensjonale punkt. Men Wilber tror ikke på en absolutt minste­partikkel, så her har han et problem.

 

Da Wilber krever at objektene oppover i makrokosmos skal ha stadig økende kompleksitet, kommer han ikke lengre enn til menneskets hjernestrukturer. Hva med den menneskelige organismen, eller Jorden/Gaia og andre planeter, eller stjerner? Sorry! Da disse ikke er komplekse nok for Wilber, omdefinerer han dem til kollektiver, slik at han kan plassere dem under Det objektivt-kollektive perspektivet. Wilber (2006) sier rett ut at Jorden/Gaia ikke er en organisme, men et kollektiv. Flere som har hatt dype kosmiske opplevelser (som f.eks. Martinus og Steven M. Greer) hevder imidlertid at Jorden er legeme for et makrokosmisk vesen. Enten Jorden er besjelet eller ikke, er den uansett et legeme på linje med atomer og molekyler. Ifølge Rowe (2001) vil et korrekt økologisk holarki se slik ut: atomer, molekyler, vev/organer, organismer, geografiske økosystemer, øko­sfæren/Jorden.

 

Med tanke på hvor sentralt evolusjonsidéen står i Wilbers kosmologi, er han særdeles ordknapp når det gjelder evolusjonsbiologien og dens stridsemner. I Integral Spirituality (2006) får vi i to korte fotnoter vite at han avviser Intelligent Design-teorien som ”forkledt kreasjonisme”. Men han er heller ikke så begeistret for den naturalistisk-baserte nydarwinismen. Wilber tilbyr oss i stedet ”Eros” som en slags livskraft med en iboende tendens til å gå i retning av kompleksitet, ekspansjon og transcendens. Dette er intet annet enn forkledt vitalisme, med alle de problemer som vitalismen hadde på begynnelsen av 1900-tallet. At Wilber behandler dette sentrale emnet i en fotnote, viser at dette er et emne han helst vil unngå.

 


Henri Bergson (1859-1941)
Fremmet vitalismen i sin bok Creative Evolution (1907) 

 


Det objektivt-kollektive perspektivet. Wilber lanserer også her et utviklingskart som tar astronomenes antatte Big Bang for gitt. Først kommer galakser, deretter planeter, så Gaia-systemet, og så kommer de forskjellige økonomisk-teknologiske platt­former som menneske­heten har gått gjennom: jeger/samler-stadiet, hage­bruks­stadiet, jord­bruks­stadiet, den industri­elle epoke og informa­sjons­­­samfunnet. Her virker Wilber dypt forvirret. Han blander sammen fysisk-mekaniske, biologiske og sosiologiske systemer uten å problematisere dette. Man kan ikke en gang forestille seg hvilket holon som skulle gå gjennom denne evolusjonære sekvensen.

 

Wilbers kvadrantmodell, fase V. Det nye ved fase V i Wilbers intellektuelle utvikling er at hver av de fire kvadrantene inndeles i to perspektiver: et subjektivt opplevelsesperspektiv (sub.) og et observatorisk/utenfra perspektiv (obs.). Hvert perspektiv er samtidig en metodologi. Kvadrantmodellen blir dermed et integralt rammeverk bestå­ende av åtte funda­mentale perspektiver og metodologier til å utforske virkelig­heten. Vi nøyer oss her med noen få nøkkelord til hver av de åtte perspek­­tivene og metodologiene. 

 

Den psykologiske kvadranten:

  • sub.: Fenomenologi. William James (1842-1910), Stanislav Grof.
  • obs.: Strukturalisme. Wilhelm Wundt (1832-1920), James Mark Baldwin (1861-1934), Spiral Dynamics.

Den kulturelle kvadranten:

  • sub.: Hermeneutikk (fortolkningsvitenskap). Wilhelm Dilthey (1833-1911), Martin Heidegger (1889-1976), Hans-Georg Gadamer (1900-2002).
  • obs.: Kulturantropologi, etnometodologi, arkeologi, poststrukturalisme. Michel Foucault (1926-1984), Jacques Derrida (1930-2004).

Enkeltobjekt-kvadranten:

  • sub.: De kognitive vitenskaper, biologisk fenomenologi, evolusjonær psykologi, biomedisinsk psykiatri, aspekter av sosiobiologi. Humberto Maturana (f. 1928) og Francisco Varela (1946-2001).
  • obs.: Fysikk, kjemi, biokjemi, genetikk, evolusjonsbiologi, nevro­fysiologi, hjernestudier, atferdspykologi.

Objekter i nettverk-kvadranten:

  • sub.: Wilber (2006) nevner arbeidet til Niklas Luhman.
  • obs.: System-, kaos- og kompleksitetsteorier. Ervin Laszlo (f. 1932), Fritjof Capra (f. 1939).

 

3) Wilbers integrale psykologi

Sammendraget nedenfor er basert på Wilbers SES (2. utg. 2000) og Integral Psychology (2000). Målet med sistnevnte bok er å forene de beste innsiktene fra:

  • før-modernismens åndelige visdomstradisjoner, hvis positive bidrag er å inklu­dere ”alle nivåer” i den store væren-kjeden fra ånd til materie.
  • modernismen, hvis positive bidrag er å differen­­siere de tre store verdi­sfærene estetikk/kunst, etikk og viten­skap.
  • og postmodernismen, hvis positive bidrag er å introdusere den kultu­relle relativismen (”vi ser verden slik våre egne kulturelle briller er”) og å avvise ”myten om det gitte”.

Wilbers forsøk på å integrere disse tre positive bidragene resulterte i kvadrant­modellen. Han nevner et par ’geniale pionerer’ som har gitt verdifulle bidrag til den integrale visjon. Øverst setter han James Mark Baldwin (1861-1934), den første utviklingspsykolog i moderne historie som foreslo detaljerte utviklings­trinn innen hver av verdisfærene. Baldwin la grunn­laget både for kognitiv utviklingsteori (hvis arbeid sterkt inspirerte Piaget) og for moralsk utviklings­teori (hvis arbeid sterkt inspirerte Kohlberg). Wilber lovpriser også pioner­innsatsen til sosial­filosofen Jürgen Habermas (f. 1929), mystiker-filosofen Sri Auro­bindo (1872-1950) og psykologen Abraham Maslow (1908-1970).

 

James Mark Baldwin (1861-1934)

 

 

Wilber skiller innledningsvis mellom følgende tre hovedkomponenter i sin psykologiske modell:

  • 11 grunnleggende bevissthetsstrukturer (structures, levels, waves) som er hierarkisk ordnet. Disse strukturer ligger som potensiale i alle mennesker.
  • mange utviklingslinjer (developmental lines/streams) som kogni­sjon, etikk, estetikk, affekt, kreativitet, behov, kjønnsidentitet, sosiale evner osv. Disse linjene løper relativt uavhengig av hverandre gjennom strukturene.
  • selvet (med liten s) som er navigatøren av utviklingslinjene gjennom bevissthets­strukturene. Gjennom denne navigering endres selvets selv­bilde, verdenssyn, perspektiv, moral, evner osv.

De mange utviklingslinjene innebærer at selvet ikke skal betraktes som et ”tog” som på en rigid og lineær måte kjører gjennom strukturene. Én person kan ha én utviklingslinje (f.eks. kognisjon) på et høyt nivå, en annen utviklingslinje (f.eks. kreativitet) på et middels nivå, og en tredje utviklingslinje (f.eks. moral) på et lavt nivå. Selvets klatring fra en struktur til en høyere følger en bestemt prosess: 1) identifisering med et nytt nivå (kan beskrives som en døds- og fødselsprosess), 2) utvikling av nye evner på det nye nivået, og 3) integrering av de nye evnene med de gamle. Inte­grering skaper helhet og enhet av mang­foldet som oppsto ved utviklingen av nye evner.

 

Hver av bevissthetsstrukturene har sin spesifikke potensielle psykopatologi. Her er det ikke typer av psykopatologier det siktes til, men nivåer av psyko­patologier (psykoser, grense­psykoser, nevroser osv.). Slik det er nivåer av psykopatologier, er det også nivåer av psyko­terapier. Det gjelder å velge en psykoterapi som er på samme nivå som den psykopatologi som skal behandles. Dette krever imidlertid langt bredere kompetanse enn det man til vanlig finner hos dagens psykologer og psykoterapeuter.

 

Wilber antyder at vi i fremtiden vil få ’almen­praktiserende psyko­terapeuter’ slik vi i dag har almen­­praktiserende leger. Disse vil være genera­lister som ut fra en vurdering kan anbefale klienten hvilket nivå av psykoterapi som vil være mest treffende. Wilbers idé om spesifikke psyko­patologier og psykoterapier for hver bevissthets­struktur kan være en nyttig ramme å arbeide ut fra. Samtidig er det klart at virkeligheten langt fra er så enkel.

 

Når det gjelder barnets mentale utvikling fra fødselen og frem til 3-årsalderen, baserer Wilber seg mye på arbeidet til Margaret Mahler (1897-1985). Hennes arbeid begynner imidlertid å bli utdatert. Den nye ”stjernen” innen spebarns­forskning er psykoanalytiker og professor i psykiatri Daniel Stern, som i 1985 utga den kritikerroste boken The interpersonal world of the infant. Når det gjelder barnets 2-3 første år, velger jeg å presentere hans arbeid fremfor Mahlers.


Daniel Stern


 

Nedenfor presenteres de 11 potensielle bevissthetsstrukturene. De fem første strukturene er korrelert til alder, dvs. at gjennomsnittsmennesket passerer disse strukturer med sine for­skjel­lige utviklingslinjer ved bestemte alderstrinn. De høyere strukturer nås ikke av gjennom­­­snitts­­mennesket, derfor er ikke alders­korrelasjoner gitt for dem. Det er bare løpet til utviklings­linjene for kognisjon og etikk som her blir kommentert. Wilber nevner mye faglitteratur som ifølge ham selv støtter hans konklusjoner, bl.a. læreboken Lives across cultures: cross-cultural human develop­ment (3 utg. 2004). Meyerhoff (2006) har vist at Wilber ikke har vært så objektiv som han burde i sine sammendrag av faglitteraturen.


Generelt kan det sies at mens bevissthets­­­­strukturen bestemmer nivået på personens verdenssyn (magisk, mytisk, rasjonelt, transrasjonelt), er innholdet i stor grad preget av kulturen.

 

 

- Bevissthetsstruktur 0: Grofs fire fødselsmatriser  [fra unnfangelse til fødsel]. Wilber (1997, kap. 7) avviser ikke Grofs data om ”perinatale matriser” (perinatal: tiden omkring fødselen), men Wilber er uenig med Grofs tolkning av sine data. Wilber mener at Grof ikke har klart å skille mellom data som springer ut fra relativt ubetydelige fødselsmatriser (med død/gjenfødsel-karakteristika) og data som springer ut fra en langt mer betydningsfull eksistensiell krise (som også har død/gjenfødsel-karakteristika). Wilber på sin side har et problem ved at han ikke liker å diskutere reinkarnasjonsprinsippet, visstnok fordi han da vil miste troverdighet i de akademiske miljøer. Hans omtale av ”sjelen” (eller ”deeper psychic”), som burde ha stått sentralt i hans kosmologi, omtales nærmest som en ad hoc-løsning når han tvinges inn på visse emner.

 

 

- Bevissthetsstruktur 1: Det sensori-motoriske nivå  [0 – 1,5 år]. Navnet på denne strukturen ble gitt av utviklingspsykologen Jean Piaget (1896-1980), og har siden stått uendret i utviklings­psykologien. Ifølge Stern begynner barnet på et primitivt og fornemmende vis å skille mellom sitt kroppslige selv og de fysiske omgivelser ved 2-6 måneders alder. Omsorgssvikt i denne perioden gir størst risiko for psykoser. De fleste foreldre opplever et kvante­sprang i spebarnets åndsnærvær ved 9-12 måneders alder. Stern forklarer dette med at barnet nå for første gang blir oppmerksom på sin egen og andres subjek­tive verden; den indre dimensjon av følelser, intensjoner og affekter som ligger bakom den ytre verden av agerende kropper og begivenheter. Et godt eksempel på dette er at ved 9 måneders alder blir barnet for første gang istand til å rette blikket bort fra den andres peke­finger og istedet mot det som pekefingeren peker på. Siden barnet ennå ikke har nådd det språklige nivå, ønsker og forsøker barnet å utveksle oppmerksomhet, intensjoner og affektive til­stand­er med andre. Denne utvekslingen utgjør for­løperen til språklig kommunikasjon. Det blir nå for første gang mulighet til psykisk intimi­tet i tillegg til kroppslig intimitet.

For Mahler et al. (1975) representerer 10-16 måned­ers alderen øvelsesfasen. De motoriske evner utvikles raskt, og sansene åpner seg for den omgivende verden utenfor mor. Dette er en utadvendt og jublende fase, hva Mahler har kalt “en lidenskapelig kjærlighetsaffære til om­verden­en”. Den trygge morssirkelen utvides. Potensielle psykopatologier for struktur 1 er psykoser, grensepsykoser og narsisme. Psykoterapi vil være rettet mot å styrke og utvikle selvet.

 

- Bevissthetsstruktur 2: Det gryende verbal-mentale nivå  [1,5 - 3 år]. Stern betrakter 15-18 måneders alderen som tiden for et nytt kvantesprang i barnets grad av ånds­nærvær: fornemmelsen av det verbale selv. Denne fornem­melsen er basert på inte­gre­ringen av tre evner:

·       evnen til å objektifisere seg selv. Tegn som tyder på at barnet ved omtrent 18 måneders alder begynner å kunne betrakte seg selv utenfra, er: evnen til å gjenkjenne seg i speilet, bruken av navn og pronomener for å uttrykke seg selv, og dannelsen av overfladiske kriterier for hva som er gutt og jente.

·       evnen til symbolsk spill som f.eks. lek. Utvikling av tenke- og forestillingsevnen; evnen til mentalt å bevege seg i tid og rom.

·       tilegnelsen av språk. Språket blir en ny måte å relatere informasjon og affekt til seg selv og til omverdenen. 

 

 

Speiltesten

 

Språkets fordeler er enorme, bl.a. muligheten til å konkretisere og syste­mati­sere de utallige klassi­fikasjoner av ens erfaringer, samt at språket gir barnet adgang til den større kulturelle verden. Språkets farer er også enorme. For det første er det splittelsen mellom den originale, helhet­lige virkelighets­opplevelsen og dens verbale representant (de ord man beskriver opplevelsen med). Videre er det faren for at den verbale representant blir den primære virkelighet som fremmedgjør og distanserer originalopplevelsens helhet og kraft.

 

Den potensielle psykopatologien for strukturene 2 og 3 er nevrose, der et psykisk fragment blir spaltet av og fortrengt. De forløsende terapier, som går ut på å grave frem det fortrengte fragmentet og inte­grere opplevelsen i person­ligheten, er de mest aktuelle. Først med utvik­lingen av et verbalt selv kan barnet på egen hånd bidra til å fjerne seg fra virkeligheten gjennom fornektelse og selvbedrag.

 

Antropologen Richard G. Klein (2002) argumenterer for at Homo sapiens (ikke neander­talerne) utviklet mental­bevissthet (”selvbevissthet”) for 50.000 år siden i Øst-Afrika. Symbolsk kommunikasjon som utveksling av gaver begynte, smykker og kunst oppsto, gravene bærer preg av seremoni, og det skjedde en utvikling av steinredskaper. Dette repre­senterer den ”menneskelige kulturs morgengry”, andre forskere bruker uttrykk som ”kreativ eksplosjon” og ”sosio­kulturell Big bang”. Gjennombruddet til mentalbevissthet ser ut til å ha spredd seg til Asia for ca. 45.000 år siden og til Europa for ca. 40.000 år siden.

 

 

- Bevissthetsstruktur 3: Representasjonelt nivå  [3 – 6 år]. Navnet på denne strukturen ble gitt av psykoanalytiker Franz Alexander (1891-1964), og indikerer at barnet nå har beveget seg inn i begrepenes mentale verden. Fra 2-4 årsalderen har barnet et ”magisk” verdensbilde der det tillegger seg selv allmektige magiske evner. I 4-7 årsalderen dominerer et ”magisk-mytisk” verdensbilde, der barnet gradvis mister troen på sine egne magiske evner og istedet overfører dem til autoritetsfigurer. Frem til 6-7 årsalderen er barnets moral egosentrisk, dvs. at barnet mangler evnen til å gå inn i andres perspektiver. Barnet er impulsivt og oppor­tunistisk, og tenker i retning av straff og lydighet. Barnets magiske verdensbilde skal være en kort repetisjon av det magisk-animi­stiske stadium som vi en gang i forhistorien tilhørte, og som grupper av naturfolk ennå tilhører.

 

Et sentralt spørsmål er hvorvidt naturfolk på dette stadium hadde/har en direkte sansning og erfaring med den åndelige verdens astral­sfære, og i tilknytning hertil hadde/har visse magiske evner. Wilber avviser dette, og han har heller ingen tro på naturånder. Wilber er her på kant både med naturfolkenes egen erfaring og med diverse åndsvitenskapelig litteratur. Med referanse til Martinus’ kosmo­logi vil jeg her foreslå opprettelsen av en egen utviklingslinje som er intimt forbundet med kognisjonslinjen, og som vi kan kalle ”kontakten med den åndelige verden”. Denne utviklingslinjen kan sies å gå gjennom tre hoved­stadier: a) en avtagende instinktbasert sansning; b) en treningsbasert sansning (alle kan utvikle paranormal sansning, f.eks. ved Silva-metoden); og c) en tiltagende intuisjonsbasert sansning.

 

Er animisme bare en primitiv tro, eller basert på avtagende instinktbasert sansning av astralsfæren? 


 

- Bevissthetsstruktur 4: Konkret-operasjonelt nivå  [7 - 12 år]. Navnet på denne strukturen ble gitt av Piaget. Tenkningen er konkret og bundet til den sans­bare verden, utviklingen av rasjonell logikk innledes. Verdensbildet utvikler seg i denne perioden fra det rent mytiske til det mytisk-rasjonelle. Når det gjelder den akademiske troen på et ”mytisk kognisjonsstadium” må imidlertid ett viktig forbehold tas [som Wilber ikke tar], nemlig den såkalte inter­vensjons­teorien. Denne teorien sier at jord­mennesket både genetisk og kulturelt har fått bistand fra utenomjordiske som besøkte vår klode i forhistorien. Teoriens fremste talsmenn er Erich von Däniken og Zecharia Sitchin.

 

Däniken har blitt latterlig­gjort av akademikere verden over, men kritikken har i hovedsak vært av dogmatisk karakter, ikke argumen­terende. Interven­sjons­teoriens relevans i denne sammenheng er at arkeologer og kultur­­antropologer alt for lett har bortforklart folks opprinnelseshistorier som ”myter”, mens disse historiene i mange tilfeller har vært basert på faktiske begivenheter som akademikerne ikke kan godta. Akade­mikerne bør med andre ord først kvitte seg med sine egne moderne myter, før de opphever seg til dommere og avgjør hva som er myter og virkelighet for andre folk.

 

På konkret-operasjonelt nivå blir barnet for første gang istand til å innta andres perspektiv. Dette innebærer en ekspansjon fra egosentrisme til etnosentrisme (også kalt sosio­sentrisme). Med etnosentrisme menes etisk identifikasjon med gruppen/klanen/kulturen/nasjonen (”vi kontra de andre”). Typisk for dette utviklingstrinnet, enten det gjelder barn eller voksne, er en utpreget konformitet, indi­videt styres av roller og regler gitt av andre. Tilhørighet til gruppen betyr mye. Den poten­sielle faren ved dette utviklingstrinnet er ”rolle-patologi”, dvs. at individet blir ”sittende fast” i forskjellige roller som det har fått tildelt eller blitt suggerert inn i. Eksempler på roller er ”taperen”, ”klovnen”, ”den som må redde familien”, ”storesøster”, den ”rebelske” osv. Kognitiv terapi er mest relevant for rolle-patologi, hvor man ”ganske enkelt” blir gjort oppmerksom på de roller man har gått inn i og ubevisst prøver å leve opp til.

 

Wilber mener at gjennomsnittsbefolkningen lå på det konkret-operasjonelle nivået frem til renes­sansen. Ifølge det utviklingspsykologiske klassifika­sjons­systemet kalt Spiral Dyna­mics, opprinnelig utviklet av Dr. Clare Graves, tilhører fortsatt over 50 % av verdens­befolk­ningen dette og lavere utviklings­trinn. Her finner vi alle typer av politiske og reli­giøse funda­men­ta­­listiske bevegelser.

 

Politiet har høy status for dem på det konkret-operasjonelle utviklingstrinn


- Bevissthetsstruktur 5: Formal-operativt nivå  [13 år -  ]. Navnet på denne strukturen ble gitt av Piaget, og er det høyeste kognisjons­nivået i hans skjema. Tenk­ningen frigjør seg fra det gitte og sansbare. Tenkningen blir økologisk, relati­vistisk, introspektiv, abstrakt, eksperimen­terende og universell. Mulighetenes verden åpnes. Her utvikles for første gang et relativt modent ’admini­strativt selv’. Man frigjør seg fra gruppene og systemene, og blir mer individualistisk og vitenskapelig orientert. Livet blir et sjakkspill der de frie markedskrefter rår; det gjelder å spille godt for å få sin del av kaken. Ved denne strukturen innledes det verdens­­­sentriske perspektiv, en begynnende identi­fi­kasjon med alle mennesker over hele kloden.

 

Denne bevissthetsstrukturen gir et rasjonelt verdensbilde, og gjennom­­snitts­befolkningen har ifølge Wilber ligget på dette nivået siden opplysningstiden (1600-tallet). Da mainstream-kulturen ligger på dette nivået, fungerer dette nivået som en kraftig magnet med positiv effekt på alle på de lavere nivåer og med negativ effekt på alle de høyere nivåer. Ifølge Spiral Dynamics ligger 30 % av befolkningen her. [Med referanse til Martinus kunne vi si at individets og kulturens kontakt med den åndelige verden på dette trinnet er potensiell, dvs. er avhengig av treningsprogrammer og kultivering]. 

 

 

- Bevissthetsstruktur 6:  Pluralistisk-eksistensielt nivå. Wilber kaller dette nivået for ”visjonslogikk” og ”nettverkslogikk”. Individet kan sjonglere med flere perspektiver samtidig; han/hun kan tackle paradokser og forene motsetninger. Dette nivået er på ingen måte en teoretisk konstruk­sjon; Wilber (1997) kan referere til nærmere 40 forskere og teoretikere som har beskrevet det. Wilber anbefaler særlig Jean Gebsers bok The Ever-Present Origin (orig. 1953).

 

Det verdens­sentriske perspektiv modnes, man tenker primært globalt og ikke nasjonalt. Det er muligens først på dette nivå at man finner idéen om en holistisk-human verdens­føderasjon både naturlig og ønskelig (hvilket ikke må oppfattes som en støtte til en Rothschild-Rockefeller-styrt New World Order). Det er muligens først på dette nivå at man, basert på innsikt i at Jordens økosystemer er begrensede og nå utnyttes over bærekraftig evne, blir opptatt av ”bærekraftig konsum”. Med bærekraftig konsum menes en atferd som i prinsippet kan fortsette i evig tid, fordi Jordens fornybare ressurser ikke brukes hurtigere opp enn Jorden er istand til å fornye dem. Forutsetningen for bære­kraftig konsum er etisk identifi­kasjon med kommende generasjoner. Wilber betrakter ikke den globale øko-krisen primært som et ”ytre” problem, men som en krise relatert til at ikke nok mennesker har nådd et globalt bevissthets­nivå der de automatisk beveges til å bry seg om Jordens fellesverdier.

 

Verdenssentrisk perspektiv
 

Wilber skiller mellom en lavere og en høyere form for kognisjon ved det pluralistisk-eksistensielle nivået. Den lavere formen kan kalles ’pluralistisk relativisme’, som kan assosieres med postmodernismens kulturelle relativisme. Holdningen er at vi kan ikke se verden slik den er, bare slik våre egne kulturelle briller er. Dette er et frem­skritt i forhold til tidligere utviklingstrinn ved at man nå respekterer alle perspektiver og stemmer.

 

Kulturell relativisme har to potensielle patologier. Den ene patologien er at man gjør dette kvadrantperspektivet absolutt, f.eks. ved å benekte de biologiske realiteters betydning når det gjelder psykologiske kjønnsforskjeller. Den andre patologien er at man ikke greier å integrere de mange kulturelle perspektiver på en moden måte. Personen trekker istedet den kortsluttede konklu­sjon at alle perspek­tiver har samme verdi og dybde. Dette resulterer i ekstrem relativisme der mottoet synes å være: ”Ingen kan vite hva sannheten er, derfor er alle perspektiver like mye sanne.” Slike personer sier også indirekte: ”Ingen personer kan vite mer enn meg, for min tro og kunnskap er like mye verdt som alle andres”. Ekstrem relati­visme avføder hos noen destruktiv nihilisme (fornekting av alle verdier) og narsisme (ego­dyrkelse, i fornektelsen av alle andre verdier). Ifølge Wilber har pluralistisk relati­­visme gjennom­syret de amerikanske universitets­miljøene gjennom hele 1980-tallet. Foruten i post­modernismen finner vi dette kognisjonstrinnet i forskjellige økologiske filo­sofier, økumeniske bevegelser, humanistisk psykologi osv. Ifølge Spiral Dynamics befinner 10 % av befolk­ningen seg her.

 

Den høyere form for kognisjon kan kalles ’universell integralisme’. Her mestrer personen å sjonglere med de mange perspektivene på en moden måte. Personen greier å inte­grere de parti­elle sannheter som hvert av perspektivene representerer. Bøkene til Wilber er ment å ligge på dette nivået, og formålet med Integral Institute er å fremme overgangen hertil. Ifølge Spiral Dynamics befinner ca. 1 % av befolkningen seg på dette nivået. Wilber forventer imidlertid en snarlig tilvekst pga. den høye prosent­andelen som en god stund har ligget ved pluralistisk relati­visme.

 

Bevissthetsstruktur 6 representerer også et eksistensielt nivå, som ligger mellom de personlige og de trans­­personlige dimensjoner. Eksistensielle spørsmål og kriser akti­veres. Man opplever sin egen ubetydelighet i den store verden, og man tar i sterkere grad enn tidligere innover seg det faktum at Døden venter. Det går opp for en at Døden ikke er noe man bør glemme eller fortrenge; Døden gir perspektiv og virker intensiverende (eller depri­merende) på ens livs­utfoldelse. Her i Vesten hvor materialismen benekter en åndelig dimen­sjon i tilværelsen og et liv etter døden, oppleves de eksistensielle kriser ekstra hardt. Eksisten­­siell terapi er relevant. Ifølge Wilber innledes en androgyniseringsprosess ved denne struk­turen, dvs. en integrering av de masku­line og femi­nine karaktertrekk.

 


Den eksistensielle krise er spesielt vanskelig i Vesten
da kulturen ikke har tradisjoner som hjelper oss videre til neste nivå. 


 

- Bevissthetsstruktur 7:  Psykisk nivå. Dette er den første transrasjonelle strukturen, hvilket for Wilber også innebærer den første direkte sansning av en rekke okkulte og paranormale fenomener, så som kundalini-energi, chakra’er, psi-fenomener, shamaniske reiser og visjoner. Det psykiske nivået står også for naturmystisisme. [Med referanse til Martinus ville vi heller si at en tiltagende intuisjonsevne nå vil resultere i en tiltagende sansning og kontakt med den åndelige verdens dimensjoner og frekvenser.]


Indiansk shaman fra Crow-stammen (1908).
Hvor kommer shamanens evner fra? Instinkt, spesialtrening eller intuisjon?


 

- Bevissthetsstruktur 8: Subtil-nivået. Subtil-nivået representerer høyere former av mystisisme. Her erfares diverse lys-, lyd- og form-fenomener, samt høyere arke­typer. Wilber understreker at det ikke er disse høyere arketyper som Jung beskriver. Det er interessant at selv genuine opplevelser på dette høye nivået ofte synes å være kulturelt farget. Kristne vil være disponible til å ha visjoner av Jesus-lignende arketyper, mens hinduer vil være mer disponible til å ha visjoner av Shiva/Krishna-lignende arketyper.

 

Ken Wilber, tegnet av Alex Grey

 

 

- Bevissthetsstruktur 9: Opplevelsen av tilværelsens faste punkt. Bevissthetsstruktur 9 er en ekstrem og spesifikk perspektivopplevelse, nemlig opplevelsen av tilværelsens faste punkt, som kan kalles Jeg’et, Selvet, atman eller Brahman. Denne opplevelsen kalles kausal/dualistisk nirvana, og Nirvi­kalpa samadhi. Her er antagelig hjernebølgemønsteret sterkt dominert av delta-bølger. Tilværelsens faste punkt oppleves som det eneste evige og værende. Faren er at man tar denne perspektivopplevelsen for å være den ultimate erkjennelse av virkeligheten, og dermed innfører en uheldig dualisme mellom tilværelsens faste punkt (den evige Væren, Shiva) og den evig dansende og foranderlige Naturen (samsara, maya, Shakti). Med en slik dualisme følger gjerne en negativ holdning til Naturen, fremfor å betrakte Naturen som fullkomne uttrykk og manifestasjoner av Shiva.

 

Ifølge Wilber stoppet brahmanismen, samkhya- og yoga-tradisjonen opp her. På denne bevissthetsstrukturen opphører Gud å eksistere som ”den andre”. Denne innsikten uttrykkes klart i zen, men ikke i sufismen. Mester Eckhart (ca. 1260-1328) formulerte sine egne opplevelser usedvanlig klart.

 

I gjennombruddet, der jeg står fri fra min egen vilje og fra Guds vilje og fra alle Hans verk og fra Gud selv, der er jeg over alle skapninger og er verken Gud eller skapning. Istedet, jeg er hva jeg var og hva jeg skal forbli nå og for evig... For i dette gjennom­bruddet oppdager jeg at jeg og Gud er én. Der er jeg hva jeg var, og jeg vil verken bli mindre eller større, for jeg er en ubevegelig årsak som beveger alle ting. Derfor er jeg også ufødt, og ved å følge min ufødte værens vei, kan jeg aldri dø. Ved å følge min ufødte værens vei har jeg alltid vært, jeg er nå, og jeg vil forbli for evig... Der sto jeg, fri fra Gud og fra alle ting. Men da jeg forlot denne tilstand og mottok min skapte væren, da hadde jeg en Gud. 


Artist: Xolotl


- Bevissthetsstruktur 10: Urbevisstheten, den nakne basalopplevelse. Mens bevissthets-struktur 9 representerer et bestemt perspektiv og høydepunkt, kan bevisshetsstruktur 10 beskrives som den mest nakne og perspektivfrie basalopplevelse. Her er det den evige urbevisstheten som hviler i seg selv, og som lik et speil reflekterer alt uten selv å bli forandret. Mens bevissthets­struktur 9 tar mange år med disiplinert meditasjon å nå, kan alle og enhver induseres i løpet av 2-3 minutter til en kortvarig opplevelse av bevissthets­struktur 10. Når alle Selvets sentre og funksjoner for et øyeblikk bringes til stillhet så de ikke lenger produserer ”forgrunnsstøy”, står urbevisstheten  (”ditt opprinnelige ansikt”) tilbake med sin evige og nakne årvåkenhet.

 

Den nonduale erkjennelsen av Virkeligheten kalles ved flere navn:

  • sahaja samadhi (vedanta).
  • det opprinnelige ansikt (zen).
  • “Én Smak” (tibe­tansk buddhisme).
  • rigpa (Dzogchen, tibetansk buddhisme)
  • tzu-ja (taoisme, betyr “av seg selv slik”, altså absolutt spontant).
  • Sat-Chit-Ananda (”Væren-bevissthet-salighet”; indiske yoga-skoler).

I hinduistisk tantra symboliseres nondualismen med Shiva (Væren) og hans kvinnelige partner Shakti (Naturen) i evig seksuell forening. Det spesielle ved tantra som oppvåkningsmetode er at man har et positivt forhold til Mangfoldets strenger som uttrykk for Det Ene, og at man med full årvåkenhet spiller på disse strenger (også de ”syndige”) for å komme bakom dualismen. Det nonduale ”Forenende Hjerte” utstråler Visdom og Medfølelse. Visdommen ser Det Ene bak Mangfoldets forvirrende teater av former. Medfølelsen omfavner Mang­foldet i vissheten om at Det Ene er fullt tilstede i alle dens former.

 

Wilber betrakter Nagarjuna (ca. 150-250 e.Kr) som faren til alle nonduale tradisjoner i Østen; hans kritikk av de dualistiske skolene skal ha revolu­sjonert synet og formuleringene av den ultimate virkelighet. Uansett hvilket nivå av realisering Nagarjuna faktisk nådde, hans oppsummering av den ultimate virkelighet som ”tomhet” [Sunya] kan sikkert forbedres. Martinus har valgt å oppsummere den ultimate virkelighet som X, som betyr ”et noe som er”. X kan analytisk spaltes opp i tre prinsipper (X1, X2 og X3), som alle hver for seg bare har relativ eksistens.

 

Wilber (1999): ”I Østen ga den nonduale revolusjon opphav til Mahayana-buddhismen, Vedanta, neo-konfucianisme, Kashmir shaivisme og Vayrayana buddhisme, som alle løst kan oppsummeres som ”tantra”. Den store opp­blomstringen av nondual tantra fant sted fra det åttende til det ellevte århundret i India, og spredde seg derfra (begynnende så tidlig som det sjette århundre) til Tibet, Kina, Korea og Japan.”

 

Wilber hevder at det nonduale perspektivet ikke har vært helt fraværende i Vestens idé-historie, og han betrakter Plotinus (205-270) som den største nonduale mystiker-filosof i Vesten. Wilber argumenterer for at de tyske idealistene Friedrich von Schelling (1775-1854) og Hegel (1770-1831) utvilsomt må ha hatt intuitive glimt fra dette nivået, men at de manglet en metodo­logi (yoga, meditasjon) til å stabilisere sine glimt til en ved­varende bevissthets­struktur.

 


Osho (1931-1990) var en ekte nondual mystiker.
På grunn av omfattende svertekampanjer kom han til å bli betraktet som en typisk svindlerguru.

 

 

4) Før/trans-fallgruven

Wilber har siden 1980 vært opptatt av hva han kaller før/trans-fallgruven (eng. ”the pre/trans-fallacy”), som han selv har vært offer for. Bevissthetsstrukturene 4-6 kan sies å representere de rasjonelle nivåer, der ordinær logikk og sanse­basert fornuft råder. De lavere strukturer repre­senterer da de før-rasjonelle nivåer, og de høyere strukturer representerer de trans­rasjonelle nivåer. Wilbers poeng er at hvis man ikke skiller klart mellom det før-rasjonelle og det trans­rasjonelle, men blander dem sammen, må det nødven­dig­vis gå galt. Svært galt.

 

Modernismens store fallgruve har vært å redusere alt transrasjonelt til det før-rasjonelle. Viten­skapen ønsket å kvitte seg med all kristen og før-rasjonell tankegang, hvilket var greit nok. Problemet var at de i sin iver samtidig benektet tilværelsens transrasjonelle nivåer. Alt åndelig og transrasjonelt ble redusert og patologisert til det før-rasjonelle. Rasjonaliteten alene skulle råde som konge. To eksempler kan nevnes. Psykiatrien har lenge fulgt i Freuds fotspor og betraktet alle typer mystiske og transrasjonelle bevissthets­tilstander som noe patologisk. Alexander og Selesnich skrev følgende i The history of psychiatry (1966):

 

”De opplagte likheter mellom schizofren regresjon og yoga/zen-praksis viser klart at den alminne­­lige tendens i de orientalske kulturer er å trekke seg tilbake i seg selv fra en over­veldende fysisk og sosial virkelighet”.

 

Denne patologiseringstendensen er langt fra over, selv om den er avtagende. Denne patologiseringstendensen er langt fra over, selv om den er avtagende. Det andre eksem­pelet gjelder ny-darwinistene, som føler seg tvunget til å stemple intelligent design-bevegelsen (transrasjonell) som forkledt kreasjo­nisme (før-rasjonell). Hvorfor føler de seg tvunget til dette? Svaret er at darwi­nismen er basert på en materialistisk-naturalistisk hypotese; derfor må ethvert åndelig grunnsyn avvises som før-rasjonelt eller kristent nonsens.

 

Det finnes også en annen form av før/trans-fallgruven, nemlig å opphøye det før-rasjonelle til det transrasjonelle. Wilber har særlig kritisert den romantiske trenden, newage-miljøet, mytologen Joseph Campbell (1904-87) og psyko­logen Carl Gustav Jung (1875-1961) for denne intellektuelle synden. Newage-miljøet er så ivrig etter å omfavne alt ikke-rasjonelt, at astrologi, finn-din-personlighetstype-metoder og annen narsistisk pseudo-vitenskap omtales med samme naive glede som genuine transformasjons­metoder.

 

Joseph Campbell (1904-87) 

 

 

Wilber mener det er to typer av arketyper. Først er det de transrasjonelle arketyper som bare mystikere har adgang til (bevissthetsstruktur 8); og som er “prototypene” for formene på det fysiske plan. Her ligger også “proto­typene” for vår egen fremtid. Så er det de Jungianske og Campbell’ske arketyper som ligger på et før-rasjonelt instinkt­nivå. Disse arketyper fra det “kollektivt ubevisste” betrakter Wilber bare som “krystalliserte projeksjoner” av hverdags­lige menneskelige og kulturelle fenomener opp gjennom tidene. Noen av disse projek­sjonene er kulturelt farvet, andre er mer universelle i formen. Det er denne typen arke­typer de aller fleste kommer i kontakt med gjennom drømmer, holotropisk pusting, psykoaktive stoffer osv. Myto­loger og jung­ianere er natur­ligvis rasende på Wilber. Her degraderer han deres studie­område til bare å være skygger og spøkelser av hverdagserfaringer! Disse mytologer og jungi­anere har jo lenge betraktet seg selv som den åndelig-intellektuelle sofistikerte elite som skal integrere psykologi og religion.


En kvartett arketyper engasjert i livets kosmiske spill

 

 

Med ”høydepunktsopplevelse” menes generelt en kortvarig bevissthetstilstand som ligger på et høyere nivå enn der den ordinære dagsbevisstheten ligger (Maslow). Alle personer kan, uavhengig av generelt utviklingsnivå og alder, ha kortvarige opplevelser (eller glimt) på de transrasjonelle nivåer. Når f.eks. narkomane og alkoholikere på sammenbruddets rand blir ”frelst”, er det i mange tilfeller grunn til å tro at en transrasjonell opplevelse ligger bak. Men uansett hvilket nivå selve opplevelsen har sitt utspring i, vil den påfølgende tolkningen av opplevelsen alltid komme fra det nivået som den ordinære dagsbevisstheten ligger på. Jo større avstand det er mellom det transrasjonelle glimtet og den ordinære dagsbevisstheten, dess mer inadekvat vil tolkningen være. Den trans­rasjonelle opplevelsen kan f.eks. tolkes som en bekreftelse av personens mytiske verdensbilde (”jeg ble frelst av Jesus”) eller som et tegn på egen storhet (”jeg er guddommelig, i motsetning til alle andre”).

 

5) Integral Life Practice

Wilbers foreløpig siste bok er Integral Life Practice (2008). Integral Life Practice (ILP) er selve kronen på Wilbers livsverk, og kan sies å være et generelt navn på et hvilket som helst modulært selvutviklingsprogram som er basert på en systematisk utvikling og trening av flest mulig av de åtte ”sonene” som kvadrantmodellen spesifiserer. Wilber har arbeidet med denne 8-soners modulære tilnærmingen siden 2000, og i 2004 ble de første åpne ILP-workshops arrangert av Integral Institute. Ifølge Wilber (2006) har andre sentre og institusjoner som har vært opptatt av helhetlig utvikling, bare hatt metodo­logier for aktivering av 2-3 soner, så slik sett skal ILP representere et kvante­sprang fremover.

 

ILP er ganske enkelt å ta ansvar for ens egen evolusjon i retning av helhet og harmoni, og å administrere denne evolusjonen på en fornuftig måte. I bøkene til Wilber og på diverse workshops kan du hente idéer og forslag, men hvilke soner du vil aktivere, og hvordan du i praksis vil trimme og utvikle disse, er naturligvis helt opp til deg. 

 

 


Hvilke bøker av Ken Wilber bør jeg lese?

Begynn gjerne med de to selvbiografiske bøkene: Grace and Grit (1991) og One taste (1997). For de fleste vil dette være mer enn nok.

 

Wilber, Ken (orig. 1991): Grace and Grit: spirituality and healing in the life and death of Treya Killam Wilber. Shambhala, Boston. Rev. utg., 2000. 432 sider. Boken har blitt svært positivt mottatt av kreftpasienter og omsorgspersoner. Treya valgte å kombinere konvensjonell og alternativ behandling for sin brystkreft; vi vil aldri få vite hva resultatet hadde vært hvis hun bare hadde valgt alternativ behandling.

 

Wilber, Ken (1997): The Eye of Spirit: an integral vision for a world gone slightly mad. Shambhala, Boston. 414 sider. 12 kreative og elegante essays, som hovedsaklig er hans svar på kritikken av SES.

 

Wilber, Ken (1999): One taste: the journals of Ken Wilber. Shambhala, Boston. 386 sider. Dagboksnotater for året 1997. Boken er 100 sider for lang og noen temaer repeteres for ofte; ellers er dette en meget interessant og spennende bok.

 

Wilber, Ken (2000): Integral Psychology: consciousness, spirit, psychology, therapy. Sham­bhala, Boston. 303 sider. En fagbok som setter en ny standard. Anbefales alle studenter av psykologi, psykoterapi og bevissthet.

 

 

Artikler og bøker om Ken Wilbers kosmologi:

Meyerhoff, Jeff (rev. 2006): Bald ambition: a critique of Ken Wilber’s Theory of Everything. En meget kritisk bok av høy kvalitet, anbefales! 

 

Rowe, Stan (2001): Transcending this poor Earth – ala Ken Wilber. The Trumpeter: Journal of Ecosophy Vol. 17, No. 1 (2001).

 

Visser, Frank (2003): Ken Wilber: thought as passion. State University of New York Press; 352 sider. En svært positiv presentasjon av Wilbers utvikling og forfatterskap.

 

Bjønnes, Roar: En bokanmeldelse av Wilbers "A Theory of Everything" (2000).

Ikke alt Wilber skriver er gull. For virkelig å beherske et fag i dybden, må man beherske fagets historie, dets vitenskapssosiologi og alle dets vitenskapssosiologiske konspira­sjoner. Med tanke på at en vanlig universitetsutdannelse tar seks år, og at man da bare behersker fagets Establishment-versjon, er det begrenset hvilken innsikt man kan få ved å feie over 10-20 akademiske bøker som tar Establishment-versjonen for gitt. Å ramse opp en del skoler og teoretikere innen et fag (som f.eks. politikk og økonomi), og så klassifisere disse med fargekoder hentet fra Spiral Dynamics, kan lett bli en parodi på en analyse. Slikt arbeid kan bare imponere dem som over­hodet ikke behersker faget.

 

 

Web-baser:

Ken Wilber Home
 

Integral Institute (USA)

 

Integral World

Web-basen til hollenderen Frank Visser, som først var en stor Wilber-fan men som så følte seg avvist. Hans web-base har etter det forandret seg til å bli den primære ”mottakssentral” for Wilber-kritikk og alternativ ”integra­lisme”. Web-basen inneholder 150 essays.


Senter for Integralt Liv

Stiftet i juli 2008 av Svein Jarle Horn.

 

Global Integral Solutions

Deres mål er å fremme sosial transformasjon gjennom globale integrale løsninger. Verdt å følge med på!

 

Tilbake til:  Åndsvitenskap  //  Home