av Rolf Kenneth Myhre

[Denne artikkelen, med flotte illustrasjoner til, har blitt trykt i Ildsjelen og i Visdomsnettet (her).]

Hva skjedde med naturåndene, som nisser og gnomer, alver og huldere? Tilhørte de bare barn­dommens og fortidens fantasiverden; eller tilhører de en virkelighet som vi nå har mistet evnen til å sanse? Denne artikkelen argumenterer for det siste, og at det ligger i vår fremtidige utvikling å erobre sansemessig denne eventyrverdenen på ny!

Innledning. Naturånder har til alle tider verden over blitt observert og rapportert. Da disse vesener bare unntaksvis kan ses av personer som ikke er klarsynte, og da bare for en kort stund, er det naturlig at fantasien har fått større spillerom i rapporteringen av disse vesener enn i vitenskapelige beskrivelser av f.eks. planter og dyr. Dagens generasjon har ikke en gang den tradisjonelle folkeoppfatningen av naturånder å forholde seg til, selv så fjern fra virkeligheten som den noen ganger kan være. Vår generasjon har bare en kitschete og erotisert pop-versjon av folkeoppfatningen å forholde seg til. Da er det ikke så rart at de fleste velger å avvise hele dette emnet som tull og tøys. I denne artikkelen skal vi se at klarsynte forskere allerede har innledet en åndsvitenskapelig utforsk­ning og beskrivelse av disse vesener.

Den første åndsvitenskapelige beskrivelse og klassifisering av naturånder i nyere tid ble gitt av den sveitsiske kontroversielle lege, alkymiker og mystiker Paracelsus (1493-1541). Det var han som inndelte disse vesener i fire hovedkategorier etter hvilket element (jord, vann, luft og ild) de arbeider med. Det var han som standardiserte mange av de navnene som de forskjellige typer naturånder idag er kjent som. På 1800- og 1900-tallet har det hovedsaklig vært klarsynte teosofer som har fortsatt med denne åndvitenskapelige utforskningen. De mest kjente forsker-forfatterne på dette området har alle hatt lederstillinger innen det Teosofiske Samfunn: Charles W. Lead­beater (1854-1934), Rudolf Steiner (1861-1925), Geoffrey Hodson (1886-1983) og Dora van Gelder Kunz (1904-1999).

Gelder Kunz

Den etter min mening desidert beste boken om naturånder, er The real world of fairies (2. utg. 1999) av Dora van Gelder Kunz. Boken minner mest om en antropo­logisk studie av natur­åndene, utelukkende basert på personlige observasjoner. Mitt inntrykk er at hennes evner til å se og kommunisere telepatisk med naturåndene var høyere utviklet enn hos hennes mannlige kolleger. Hennes bok er ennå ikke skikkelig oppdaget, men den vil garantert bli en klassiker. Kunz er usedvanlig presis og nøktern i beskrivelsene, samtidig som hennes varme og følsomhet skinner igjennom.

Som sekundærlitteratur anbefaler jeg Devaer: naturåndernes og englenes verden (1996) av dansken Eskild Tjalve, og The Secret Life of Nature (1997) av Peter Tompkins. Boken til Tjalve har mange fine illustrasjoner og er den første åndsvitenskapelige bok av en klarsynt fra Skandi­navia innen dette emnet. Boken til Tompkins tar bl.a. for seg bidragene fra Leadbeater, Hodson og Steiner.

Dora Kunz vokste opp på Java, begge hennes foreldre var åndelig og intellektuelt orienterte, og familien mediterte daglig i et eget rom. Hennes mor og hennes to yngre brødre var klarsynte. Dora hadde imidlertid disse psykiske evnene eksepsjonelt utviklet. 11 år gammel tok hun sammen med foreldrene den beslutning at hun skulle dra til Australia der hennes psykiske evner kunne utvikles enda høyere, i en ”skole for klarsynte” ledet av den berømte teosofen Charles. W. Leadbeater. Dora giftet seg 22 år gammel med en amerikaner, og hun var vellykket i forretningslivet. På 1970-tallet utviklet hun et eget healingsystem som idag er det mest utbredte og anerkjente alternative helbredelsessystem som benyttes både innenfor og utenfor det amerikanske helsevesen. I 1975 ble hun valgt som president for det Teosofiske Samfunn i Amerika, et verv hun kom til å ha i over ti år.

Ifølge teosofene og den okkulte litteratur tilhører naturåndene en evolusjonslinje som går parallell med dyrets og menneskets. Deres linje går gjennom tre stadier: fra 1) elementær­vesener, til 2) naturånder, til 3) deva’er eller ”engler”. Problemet med å bruke sanskrit-ordet deva, som etymologisk betyr ”den strålende” og ”skinnende guddom”, er at det i litteraturen ofte brukes som fellesord for de to siste stadiene. Problemet med å bruke ordet ”engel” (fra det greske ordet angelos = budbringer) er de kristne assosiasjoner, samt at avdøde mennesker som hjelper mennesker på det fysiske planet også gjerne kalles for engler. I denne artikkelen brukes ordet deva, og kun for dem tilhørende stadium 3. Ifølge Kunz tilsvarer forholdet mellom devaer og naturånder forholdet mellom mennesker og dyr. Devaer er generelt høyere utviklet enn mennesker, både i intelligens og emosjoner. Natur­ånder er generelt noe høyere utviklet enn dyr.

Naturåndene fungerer primært på astralplanet. Her lever de i en vital-emosjonell verden. Hele deres tilværelse er egentlig preget av lek og bekymringsløs livsglede. Negative emosjoner er nærmest fraværende, selv om kortvarig sjalusi og frykt kan forekomme. De er fasinert av barn og av alt som er ungt, glad og bekymringsløst. I motsetning til dyr og mennesker på det fysiske planet, er naturåndene spart for den fysiske kroppens slit og lidelser, samt all den bekymring og arbeid som er knyttet til kampen for å overleve.

Mens dyr og mennesker lever i en formverden der fødsel og død er dramatiske saker, så lever naturåndene i en livskraft/chi/prana verden bakom formene. Generelt sett er naturåndenes oppgave forbundet med å overføre vitalitet og magnetisme, som de selv har absorbert fra solen, til det element de arbeider med. Altså en slags vitaliserende pleie. Dette ”arbeid” oppleves som en ekstatisk og frydefull lek. Devaene administrerer naturåndene og overskuer deres arbeid. Devaene fungerer generelt som naturens ”skytsengler”, og inngår i et enormt hierarki der den enkelte deva på basis av sin hierarkiske plassering kan ha ansvar for alt fra et enkelt tre til en park til fjell, landskaper og nasjoner.

Park-deva (Dr. Geo, Australia)

Naturåndenes organismer er materielt sett finere enn gass, og er lettest å beskrive som et energi­­mønster med enkelte sentrale chakra-lignende energistrukturer i. De har et bankende hjerte, og de har karakteristiske ansiktstrekk. Da de ikke spiser har de ikke noe fordøyelses­system. De har heller ikke noe skjelett-, muskel- eller senesystem. Kunz bekrefter at ingen av naturåndene er kjønnsdifferensierte, men at de forskjel­lige typer oppleves som mer eller mindre maskuline eller feminine av karakter og utseende. Naturåndene har rudimentære menneske­lige ansiktsstrukturer som munn og nese, øyne og ører. Hvordan disse fungerer, vet vi ikke. Deres kropper har sjeldent menneskelige proporsjoner. De synes enten å ha lange ben og kort kropp, eller korte ben og lang kropp. De kan lett skifte form, farge og størrelse på kroppen for en stund, hvis de ønsker det.

Den letteste måten å komme i kontakt med naturånder på, ifølge Kunz, er å være klar over at de er der og sende ut positive signaler til dem. Det er imidlertid flere typer naturånder som er fullstendig likegyldige eller endog av natur negativt innstilt til mennesker. Flere typer naturånder er av natur vennlig innstilt til mennesker, de beundrer oss for mange av våre evner, og de vil gjerne være våre venner og samarbeidspartnere (slik vi muligens har vært i en fjern fortid). Kommunikasjon foregår telepatisk. Husk at de telepatisk oppfatter ditt bidrag til dialogen, selv om du verken ser dem eller oppfatter deres bidrag. Hage- og skogsalver blir særlig positivt innstilt, ja flattert, når en person står og beundrer de trær eller blomster som de til daglig arbeider med.

Klassifikasjon

Kunz er enig i at naturåndene bør klassifiseres i fire hovedkategorier etter hvilket element de arbeider med. Men innenfor hver av disse kategoriene kommer Kunz’ erfaringsbaserte autoritet til uttrykk ved at hun introduserer sitt eget klassifikasjonssystem av underkategorier, og ved at hun avviker fra flere tradisjonelle oppfatninger.

Jordens element

Kunz deler naturåndene tilhørende jordens element inn i  fire hovedtyper. Disse typene er generelt mer maskuline enn feminine av karakter.

1) Klippe- og steinånder, som har sin klippe/stein som sitt fysiske legeme. Denne typen av natur­ånder tilfører mineralriket en meget primitiv bevissthet.

2) Gnomer (på norsk bedre kjent som nisser og dverger), som holder til i nærheten av klipper og steiner, men som er uten fysisk kropp. Gnomene holder til både over og under jorden. De gir ofte inntrykk av å være gamle. Det kan noen ganger se ut som om de går i drakter fra middel­alderen.

3) Tre-ånder, som har sitt tre som sitt fysiske legeme. I hvert tre finner man en tre-ånd. Tre-ånden er en integral del av treet, den vokser med treet og den forsvinner når treet dør. Tre-ånder holder seg vanligvis usynlige inne i treet, men du kan be dem om å objektivisere seg og tre frem i en synlig form. Ånden kan bevege seg et lite stykke utenfor treet, og synliggjøre seg for klarsynte. De har da en svakt menneske­lignende form, som varierer fra treslag til treslag. Noen tre-ånder har sterke personligheter, men de fleste er nokså udifferensierte.

Om natten har tre-åndene mer fritid og anledning for sosialt liv. Når man går i skogen alene om natten, og føler at man er omgitt og blir beskuet av tusenvis av vesener, er dette ingen fantasi. Tre-åndene reagerer langt langsommere enn mennesker. Da de ikke kan flykte fra elendighet og problemer, slik vi mennesker stadig prøver på, har de ifølge Kunz utviklet en beundringsverdig stoisk holdning til tilværelsen. De tar med ro den skjebnen som kommer, uansett.

4) Hage- og skogsalver. Alvene elsker det komiske, teatralske og overdrevne, og de liker å imitere mennesker. Dette kan gi dem et visst kulturelt preg.

Vannets element

Naturåndene tilhørende vannets element har tradisjonelt blitt kalt for undiner, nereider og havfruer. De fremstilles gjerne som ynde­fulle ungjenter. Kunz forholder seg ikke til disse tradisjo­nelle fore­stillingene, men inndeler vann-åndene i fire hovedtyper.

1) ”Vann-babyene”, som Kunz kaller dem, holder til ved havets strender, kyster og havner. De minner om fete babyer som frydefullt leker og tumler i bølgene. Dette er den lykkeligste gruppen av alle typer vesener som Kunz har kommet over. De er positive til og nysgjerrige på mennesker.

Arnold Böcklin (1827-1901): Havfruer i lek (1886)

2) Ute i havene, på overflaten eller halvveis i dypene, holder den andre hovedtypen til. De er meget tynne, har mer menneskelige former, og har en vill stormaktig karakter. De er like­gyldige til mennesker.

3) På dypet i havene holder den tredje hovedtypen til; disse har gorillaaktige former, de er uten intelligens og de har bare svært primitive emosjoner. Det er sjeldent, og bare om natten, at de kommer opp til overflaten, så disse har vi minimal erfaring med.

4) Kunz nevner også en ferskvannstype som holder til i innsjøer, fosser og elver. Disse er mer menneskelige og delikate enn saltvannstypene, og noen av dem er definitivt feminine.

Ildens element

Kunz deler dem inn i to typer. 1) De små er opp til 60 cm. høye, og den klarsynte kan bare se tåkete konturer av dem. 2) De store er dem som siden Paracelsus har blitt kalt ”salamandere”. De største lever i vulkanoer, og de blir tiltrukket av skogsbranner. De er høyt intelligente. Ifølge Kunz har deres ansikter noe til felles med Mefistofeles. De har praktisk talt ikke noe forhold til mennesker, de er heller ikke nysgjerrige på oss.

Luftens element

Siden Paracelsus har naturåndene tilhørende luftens element blitt kalt sylfer. Kunz introdu­serer fire typer av luft-ånder, og bare den fjerde typen kaller hun for sylfer.

1) Sky-åndene, som er knyttet til skyene og kan forme dem etter ønske. Disse åndene er store, og har mer eller mindre menneskelige ansikter. Sky-åndene kan man kommunisere med, og for lekens skyld kan man be dem om å gi skyen en bestemt form. De elsker soloppganger og solnedganger, og gjør disse gjerne enda vakrere hvis de ser en person som beundrer farge- og lysspillet på himmelen.

2) Vind- og stormåndene. Disse er 120-150 cm. høye. De er vakre og noenlunde menneskelig proporsjonerte. De er hierarkisk overordnet sky-åndene.

3) Høyest opp i himmelen, langt over skyene, svever noen ”monster­vesener” som Kunz aldri har greid å etablere kontakt med. Hun sier de minner mest om enorme kinesiske drager, med store hoder og øyne, lange kropper og haler. De kan ha alle typer farger. De er sentre for kraft og energi av et eller annet slag.

4) Sylfene, som Kunz defininerer ved at de pga. sin høye intelligensmessige utvikling har frigjort seg fra sitt tidligere element (jord, vann eller ild). Dette er den høyest utviklete gruppen av alle naturånder, og de er på grensen til å bli devaer. Sylfene har perfekte menneskelige former med vakre ansikter. Sylfene samarbeider intimt med devaene, men noen sylfer velger imidlertid å ta den siste utviklings­messige etappen (før de selv blir deva) ved å samarbeide tett med mennesker. Mange sylfer fungerer derfor som skytsengler for mennesker. De finnes ofte på sykehus, særlig nær døende. Kunz er meget imponert av Shakespeare sin fremstilling av sylfen Ariel, som trollmannen Prospero binder til seg, i skuespillet Stormen (1611). Kunz mener at Shakespeare var like kompetent her som innen de kunnskapsfelter der hans kompetanse har blitt bekreftet.

Materialisering via ektoplasma

Man må ikke nødvendigvis være klarsynt for å få et kortvarig glimt inn i naturåndenes verden. Forskjellige psykedeliske stoffer kan midlertidig åpne opp det tredje øye, som f.eks. ayahuasca (fra liane i Amazonas), meskalin (fra peyote-kaktusen i Mexico og USA) og psilocybin (fra mexicansk sopp og den spisse fleinsoppen i Norge). En annen mulighet åpner seg for de mennesker som har overskudd av ektoplasma, hvilket kan synliggjøre naturåndene hvis de kommer tett innpå. Den danske intuisjons-kosmologen Martinus (1890-1981) betraktet ektoplasmaet som det synlig­­gjørende medium ved de tidligere observa­sjoner av ”eventyr-vesener”.

”Man trodde at huldrene og nissene, og hva man nå kaller disse psykiske vesener, bodde i stenene og bergene som jo måtte være hule da man oppfattet vesenene nærmest som fysiske. Nevnte vesener var nemlig ofte helt materialiserte når de kom i nærheten av mennesker, og demateria­liseredes igjen et stykke tid etter, hvorfor man trodde at de forsvant inn i stenene. Det finnes ennå steder på Jorden hvor forholdene tillater at slike begivenheter kan finne sted, f.eks. på Island, hvor det kun bor enkelte familier rundt om i de store fjelldaler milevidt fra sivilisasjonens senter. Her er atmosfæren ennå fullstendig fri for urene menneskelige vibrasjoner. Den rene, jomfruelige atmosfære kan ikke besudles av et enkelt menneske. Det kan i verste tilfelle kun virke som en dråpe urent vann i Atlanterhavet. I denne rene atmosfære kan visse av den åndelige verdens vesener og foreteelser vibrere så sterkt at de undertiden kan sanses av de mennesker som bor der. Disse mennesker som er født i denne ensomhet er barn av denne naturs renhet og har bevart en stor del av deres psykiske sanseevne, hvorfor de ofte opplever at den åndelige verdens manifestasjoner blander seg med de fysiske.” [Martinus / Kosmos nr. 8/84]

Menneskets evolusjære faser

Ifølge Martinus går jordmennesket gjennom tre evolusjonære hovedfaser før dets egen inntreden i et høyere rike: 1) naturmennesket med en svin­nende kontakt med den åndelige verden, 2) forstands­­­­­mennesket med et materialistisk livssyn, og 3) det kjærlig-intuitive mennesket med et ånds­viten­skapelig livssyn. Dagens menneskehet spenner over alle de tre fasene, med tyngde­­punktet et sted mellom de to første. Martinus skriver videre at natur­mennesket var (er) istand til å oppleve den psykiske verden med instinkt og primitiv følelse.

”Da hadde alle hva enkelte mennesker ennå har, det man kaller for psykiske evner. De var mer eller mindre mediumistiske eller clairvoyante, eller de kunne høre stemmer, varsler og lignende. Noen brukte enda deres evner til sort magi og var altså virkelig en slags hekser eller trollmenn”. [Martinus / Kosmos nr 8/84]

Naturmenneskets tolkning av sine åndelige opplevelser resulterte i det religionsvitenskapen har kalt et magisk-animistisk livssyn. Sentralt i animismen er troen på (eller opplevelsen av) naturen som besjelet, der ”ånder” står bak et hvert naturfenomen og objekt (steiner, fjell, trær, vinden, elver, himmellegemer...). Alle typer ånder finnes: gode, onde og lune­fulle; sterke og svake. Åndene kan kontaktes og blid­gjøres ved offergaver. Trollmenn kan ”binde” åndene, og tvinge dem til å utføre tjenester for seg. Et typisk trekk ved animismen er forfedrekultusen, troen på (eller opplevelsen av) at de døde eksisterer i en annen dimensjon og kan kontaktes.

Med utviklingen av det intelligente forstandsmennesket gikk den instinktbaserte evnen til å sanse den psykiske verden fullstendig tapt, og et materialistisk verdensbilde oppsto. De fleste i dagens vestlige verden tilhører denne fasen. Men evolusjonen går videre, og ifølge Martinus vil altså det kjærlig-intuitive mennesket med et ånds­viten­skapelig livssyn etterhvert komme til å ta over. Hva skal vi da tro om høyt utviklete okkulte personligheter som Charles W. Lead­beater, Rudolf Steiner, Geoffrey Hodson og Dora van Gelder Kunz? Enten var de virkelig representanter for den kommende mennesketype, eller så har de gjennom okkult trening (via flere inkarnasjoner) dyrket frem én spesiell kvalitet (klarsyn) som tilhører den kommende mennesketype. Steiner og Leadbeater har beskrevet hvordan man gjennom bestemte meditasjons- og sinnskontroll­øvelser kan få fort­gang i utviklingen av permanent klarsyn.

Kunz’ epilog til sitt mesterverk, skrevet i hennes siste leveår da hun var 95 år gammel, er noe vemodig. Da hun skulle skrive bokens andre utgave, hadde venner av henne bedt henne om å oppsøke på ny steder hun tidligere hadde opplevd som full av naturånder. Hun gjorde det, opplevelsen var nedslående. Hun mener at våre globale miljø-ødeleggelser, forurensninger og utryddelse av natur­områder fordriver naturåndene, i likhet med dyrene, til stadig mindre områder der stadig færre av dem holder til. Det er i naturåndenes vesen å sprudle av livsglede og vitalitet, hvilket de fortsatt gjør, men Kunz’ inntrykk er at noen typer naturånder har blitt mer sky for mennesket og har distansert seg. Som en liten trøst i denne elendigheten kan jo nevnes at flere øko-sentre bevisst og systematisk har satset på kontakt og samarbeid med naturånder, som The Findhorn Foundation i Skottland, Perelandra i Virginia (USA), og Questheaven Retreat i California. Dansken Eskild Tjalve holder kurser om naturånder (se hans web-base for nærmere informasjon).

Landskapsdeva (Dr. Geo, Australia)
 

Anbefalt litteratur:

Gelder, Dora van (2. utg. 1999): The real world of fairies. Quest Books, Illinois. 180 s.

Tjalve, Eskild (1996, 2005): Devaer: naturåndernes og englenes verden. Bogans Forlag, Danmark. 166 sider; 68 helsides farge­illustrasjoner.
  

Tompkins, Peter (1997): The Secret Life of Nature. HarperSanFrancisco, 228 sider.

Stewart, R. J. (1999): The living world of faery. Mercury Publishing. 244 sider.

Hodson, Geoffrey (1927): The kingdom of fairie [online]

Aristos, Rolf Kenneth (2005): Ifølge Martinus: en innføring i Martinus’ kosmologi.

Web-baser:

Angels of Botanic Gardens, (Melbourne, Australia)

Web-base av en som kaller seg Dr. Geo. En klarsynt teosof som i flere år har besøkt den botaniske hagen i Melbourne for å studere og oppleve naturåndene og devaene der. Hans skisseaktige tegninger har blitt fargelagt og utbrodert av den danske kunstneren Peter F. Christiansen.

The faery realm: nature spirits of the world  

Denne web-basen er primært en samling av linker, med korte og gode introduksjoner til hver link. Web-basen inkluderer både det okkult-mystiske, det folkelig-tradisjonelle og det pop-fantasifulle perspektivet. Egne spennende web-sider som tar for seg poesi, eventyr og fortellinger, malerkunst fra alle stilarter og epoker, musikk (mye nytt å oppdage!!), bøker og filmer.

R. J. Stewart (California, USA)

Robert John Stewart er en skotsk forfatter, musiker og magiker bosatt i California, som via magiske og meditative teknikker vil hjelpe kulturen til å gjenopplive kontakten med ”the Faery Realm and the Under­World”.

Sylphs & Chemtrails

Fotos av sylfer/slørskyer.

Differentnature.com
Spennende web-base av Leon Stam fra Nederland. Med spesialkamera og langsom eksponering får han mye merkelig inn på bildene som med menneskelignende ansiktstrekk.

TerrenceMcKennaLand

Web-base viet til Terrence McKenna (1946-2000), som eksperimenterte mye med psykedeliske stoffer og mente at han kom i kontakt med planteriket og naturånder.

Steder hvor mennesket bevisst samarbeider med deva’er:

The Findhorn Foundation (Skottland)

Perelandra (Virginia, USA); stiftet av Machaelle Small Wright.

Questheaven Retreat (nær San Diego, California)
Dette er en kristenmystisk organisasjon stiftet av pastor Flower A. Newhouse (1909-1994) og hennes mann Lawrence i 1940. Fra tidligste barndom var hun sterkt klarsynt, og innsiktene fra denne gave kombinerte hun med sin kristne tro. Hun har skrevet et titalls bøker. Questheaven Retreat er en stor natureiendom egnet for naturmystikk. Forlags- og kursvirksomhet.

Tilbake til:  Åndsvitenskap  //  Home