Ifølge Martinus:

en innføring i Martinus' kosmologi

Denne boken er den første helhetlige, dyptgående og kritiske kortversjon av Martinus’ kosmologi, integrert med de nyeste innsikter innen de forskjellige vitenskapsgrener. Den har blitt kvalitetssikret av Viljo Mentu; den har blitt lest nøye gjennom av Per Bruus-Jensen; og de selvlagde symbolene har blitt godkjent av Martinus Institut.

Boken ble oppdatert i desember 2008, og er på 164 sider (fint glanset papir). Pris: 300 kr., porto og emballasje inkludert.

INNHOLD

Introduksjon

Del 1: Grunnstruktur og grunnelementer ved Kosmos

      1.1  Det årsaksløse

      1.2  Det treenige prinsipp

      1.3  De syv grunnenergiene

      1.4  Grunnenergienes vekst- og degenerasjonskretsløp

Del 2: Spiralkretsløpet

      2.1  De syv organismeprinsipper

      2.2  Dyrerikets første halvdel

      2.3  Dyrerikets andre halvdel

      2.4  Menneskeriket

      2.5  Visdomsriket

      2.6  Den guddommelige verden

      2.7  Salighetsriket

      2.8  Planteriket

Del 3: Forskjellige temaer

      3.1  Gud: Kosmos som et levende vesen

      3.2  Forsynet, jordklodevesenet og den nære fremtid

      3.3  Talentkjernene

      3.4  Reinkarnasjonsprinsippet

      3.5  Karma-loven og ”syndenes forlatelse”

      3.6  Determinisme og fri vilje

      3.7  ”Alt er såre godt”

Del 4: Livet til Martinus

Takk

Kilder og anbefalte ressurser

Introduksjon

Er tilværelsens primære dimensjon åndelig eller materiell? Dét er det store spørsmålet, faktisk det aller mest grunnleggende spørsmålet, som vitenskap, religion og filosofi må ta stilling til. Og som hver enkelt av oss bevisst eller ubevisst tar stilling til når vi utvikler vår personlige livsstrategi.

Hvis tilværelsens primære dimensjon er åndelig, da lever vi i et meningsfullt univers der livet er et spennende eventyr. Et eventyr hvor salighet og ikke depresjon venter på den som tør å gå dypt nok inn i Livets mysterier. Hvis tilværelsens primære dimensjon er materiell, da lever vi i et meningsløst univers der tilfeldigheter og de fysiske lover regjerer. For de fleste blir livsstrategien da å grabbe til seg størst mulig del av ”kaka” mens det ennå er liv. For i morgen kan det være for sent. Med et materialistisk verdensbilde velger de fleste å jakte på overfladiske, sansebaserte fornøyelser. For hva annet har Dybde-dimensjonen da å tilby enn meningsløshet, død og alle tings forgjenge­lighet?

Over 90 % av menneskeheten har til alle tider tatt som en selvfølge at vi lever i et guddommelig og meningsfullt univers. Dette gjelder også dagens menneske­het, selv om det akademiske syn etter Darwins utgivelse av Artenes opprin­nelse (1859) har vært at tilværelsens primære dimensjon er materiell. Har vårt åndelige livssyn til alle tider bare være basert på naiv barnetro, mens akademikernes nåværende materialistiske verdensbilde hviler på et solid viten­skapelig fundament? Dette er i hvert fall hva akademikerne selv liker å innbille seg. Har akademikerne og dagens materialistiske vitenskap så tatt feil? Det korte svaret er: Ja, så absolutt! Det er lett å peke på hvor og når i vitenskaps­historien forskerne begynte å gå den feile vei. Siden har de ikke greid å komme seg bort fra denne blindeveien, en vei der bare tilværelsens målbare (kvantitative) aspekter lar seg utforske. Dette kommer vi tilbake til utover i boken.

Selv om 90 % av menneskeheten til alle tider har hatt et åndelig grunnsyn, har dette grunnsyn i praksis vært splittet i tusenvis av tros­systemer som ved sammen­­ligning spriker enormt. Imidlertid, mer interessant er at menneskets forståelsesevne i seg selv synes å være under­lagt en utviklingsprosess. Det synes å være en parallell mellom utviklingen fra barn til voksen (utviklings­psykologi) og de forskjellige forståelsesstadier som menneskeheten har utviklet seg gjennom. Av særlig interesse her er de tre utviklingsmessige hovedstadier som trans­personlig psykologi beskriver:

1. Før-rasjonell forståelse, som inviterer til et magisk-mytisk preget åndelig verdensbilde. Dette nivået finner vi hos barn og natur­mennesker.
2. Rasjonell forståelse, som inviterer til et materialistisk-logisk verdens­bilde. Dette nivået dominerer hos voksne og i dagens mainstream-kultur. Et materia­listisk verdensbilde kan gi opphav til forskjellige verdisyn som humanisme, egoisme, konsumerisme og nihilisme.
3. Transrasjonell forståelse, som inviterer til et intuitivt preget åndelig verdensbilde. Dette forståelsesnivået ligger langt høyere enn den magisk-mytiske eller den materialistiske opplevelsen av verden. Dette forståelsesnivået ser på verden som bevissthetstilstander og fysisk-materielle krystalliseringer herav. Den åndelige verden erfares direkte.

Denne utviklingsmodellen har to interessante trekk. Det ene er at rasjonell forståelse er et utviklingsmessig skritt fremover i forhold til før-rasjonell forståelse, selv om rasjonell forståelse leder oss galt av sted mot et materia­listisk verdensbilde. Det andre er at menneskets utvikling ikke stopper ved den rasjonelle forståelse, men går videre til en transrasjonell forståelse som gir oss det åndelige grunnsynet tilbake, men nå på et meget høyere nivå.

Vår verden, primært Østen, har alltid hatt ”elitiske” åndelige tradisjoner basert på transrasjonell forståelse, som de opprinnelige former av yoga, zen og tantra, samt den mysisk-meditative linje innenfor de konvensjonelle religioner, samt de såkalt esoteriske (”for de innvidde”) kosmologier. Disse åndelige tradisjoner har også sine større og mindre uenigheter og tolkningsforskjeller. Men også på dette høye nivået finner vi en pågående utvikling, en spennende utvikling! Det er fra dette perspektiv vi vil betrakte Martinus’ kosmologi. Vi spør: er Martinus’ kosmologi den intuitive blomsten av de mystiske tradisjoner og de esoteriske kosmologier som til nå har beriket våres kulturer? Representerer Martinus’ kosmologi den type åndelig verdensbilde som stadig flere av oss går i retning av, etter hvert som vi på en naturlig og organisk måte vokser fra de før-rasjonelle religioner og den rasjonell-materialistiske vitenskap?

* * *

Martinus Thomsen (1890-1981) vokste opp hos to pleieforeldre som leide en liten husmannsplass med gårdsbruk i utkanten av den lille stasjons­byen Sindal, helt nord i Danmark. Som 12-åring begynte han å tjene penger som gjetergutt for en gård i nærheten, og frem til han var 18 år arbeidet han på forskjellige gårder. Han fikk da sin første stilling ved et meieri, og i løpet av de neste ti årene arbeidet han for åtte meierier. Hans to hobbyer var fotografering og trylling. Han var fintfølende, godlynt og lattermild. Han store forbilde var Kristus, og han hadde helt fra barnsben av en sterk opplevelse av en guddommelig dimensjon bakom naturen. Han fant den kristne lære intolerant og utilfredsstillende.

Da Martinus var 30 år gammel, ble han en dag oppfordret til å prøve å meditere. Noen dager senere setter han seg ned i sin kurvstol i stuen, med bind for øynene, og prøver for første gang å meditere. Han har en vidunderlig åpenbaring der universet viser seg som en manifestasjon av det guddommelige. Da han neste dag på ny prøver å meditere, føler han seg løftet opp i evighetens og kjærlighetens aller høyeste sfære. De to åpenbaringene resulterte i en radikalt endret bevissthetstilstand som viste seg å være permanent. Martinus’ nye bevissthet hadde mange egenskaper til felles med Østens oppvåknings­tilstand (samadhi, Buddha-bevissthet), men med den forskjell at Martinus også fikk tilgang til en unik intuisjons­evne med hvilken han kunne gjennomskue alle tilværelsens mysterier. Mikro- og makrokosmos, den fjerne fortid og fremtid; med sin nye sanseevne var intet lenger skjult.

Martinus så sin egen fortid, og han skjønte eller gjenerindret hva hans misjon her på Jorden var. Han hadde kommet hit for å fullføre det som tidligere verdenslærere bare kunne tillate seg å ymte om gjennom lignelser og visdoms­ord. Nå var tiden inne, nå var menneskeheten moden nok, til at sannheten for første gang kunne formidles i form av komplette kosmiske analyser.

Martinus viet resten av sitt liv til å skrive artikler og bøker, og til å etablere det institusjonelle fundamentet for spredningen av hans lære til hele verden. Hans hoved­verk er syvbindsverket Livets Bog (1932-60) på 2800 sider. Han valgte å gi sine samlede verker fellestittelen Det Tredje Testamente. Martinus fikk på 1960-tallet og utover betydelig intellektuell assistanse av sin student Per Bruus-Jensen, hvis hovedverk er firebindsverket ”X”: en komplet indføring i Martinus’ kosmologi. Bruus-Jensens bøker inneholder mye kunnskapsstoff fra Martinus som Martinus selv ikke inkluderte i sine bøker.

Det viktigste for Martinus var å formidle hvordan kjærlighet og salighet utgjør Eksistensens dypeste dimensjon og budskap, samt å inspirere oss til å vektlegge mer den etiske dimensjon i det daglige liv. For Martinus er alle vesener udødelige; vi er alle del av evigheten. Livet er en eventyrlig reise gjennom en uendelig spiral som består av seks riker og syv kosmiske nivåer som gjentas. Et mektig kontrastprinsipp sørger for at livets reise alltid oppleves som ”her og nå for aller første gang”.

Martinus var nærmest fullstendig ubelest da han begynte på sitt forfatterskap. Og etter sin ”kosmiske fødsel” møtte han indre motstand i form av sprengningsfornemmelser i hjernen hver gang han prøvde å åpne en bok. Resultatet av denne ”kulturelle jomfrueligheten” er at hans kosmiske analyser er minst mulig påvirket eller ”besudlet” av boklig lærdom. Ingen skulle kunne påstå at Martinus’ kosmologi er en syntese, integrasjon eller eklektisisme av kompo­­nenter fra andre åndelige systemer. Denne kulturelle jomfrueligheten har imidlertid hatt sin pris, både når det gjelder Martinus’ skrive- og formuleringsevne, og ved at bøkene hans nesten ikke har referanser til denne verdens filosofi, vitenskap, religioner eller åndelige tradi­sjoner.

Når man studerer Martinus’ kosmologi blir man gradvis klar over hvilken infrastruktur man bør kunne forvente som et minimum av en moderne kosmo­logi. Etter å ha studert Martinus’ kosmologi noen år, enten man overbevises eller ikke, er det litt av en kalddusj å vende tilbake til Østens og Vestens esoteriske tradisjoner. Man blir for første gang klar over de enorme mangler, hull og ufull­stendigheter i disse systemer. Det er som om Østens oppvåknings­visdom og Vestens teosofi og antroposofi sammen­lignet med Martinus’ kosmologi er å betrakte som ”kosmiske glimt”.

Den bok du nå holder i hånden har flere formål. For det første er den ment å være en introduksjon til Martinus’ og Per Bruus-Jensens egne verker. For det andre er den en videre­føring av Bruus-Jensens ambisjon om å bygge bro mellom Martinus og viten­skapen. For det tredje gir den et kritisk syn på Martinus’ litteratur og på enkelte punkter i hans lære. I de tilfeller hvor jeg sympatiserer med viten­skapelig eller okkult forskning som indikerer noe annet enn det Martinus hevder, gjør jeg oppmerksom på det. Boken presenterer først Martinus’ kosmologi (Del 1-3), og avslutter med et lengre biografisk kapittel (Del 4).

Tilbake til:  Mine bøker  //  Home