4) 1940-tallet - i dag: US-myndighetenes Dr. Jekyll and Mr. Hyde-karakter

Vestens oligark­historie de 200 siste årene kan inndeles i følgende naturlige tidsperioder:

• 1815 – 1914: Den britisk-imperiale verdensorden. Pax Britannica
• 1919 – 1939: Den britisk-amerikanske verdensorden
• 1945 – 2008: Den amerikanske verdensorden. Pax Americana
• 2008 –         : USA bankerott, markedsøkonomiens globale fallitt

Den britisk-imperiale verdensorden endte med Første verdenskrig. I mellomkrigsårene 1919-1938 delvis konkurrerte og delvis samarbeidet eliten i USA og eliten i Storbritannia om å dominere verden politisk og økonomisk. På begynnelsen av 1940-tallet erkjente eliten i USA at de etter Andre verdenskrig ville fremstå som verdens ubestridte politiske, økonomiske, militære og teknologiske super­makt. De begynte å planlegge etableringen av internasjonale strukturer og organer for en ny verdensorden, Pax Americana, og for en ny æra, the American Century. Planene og strategiene ble utarbeidet av Council on Foreign Relations’ War and Peace Studies Project (1939-1945), som så ble støttet i rapporten Prospect for America (1961) som ble skrevet og utgitt av Rockefeller Brothers Fund.

Som skisse til en analytisk tilnærming av hvordan det US-sentrerte oligarkiske nettverket formet Vesten og verden etter Andre verdenskrig, presenteres her fem overordnete agendaer som har drevet nettverket:

Agenda #1: Å vedlikeholde og styrke oligarkklassens makt, formue og interesser på bekostning av befolk­ningen, nasjonen og de demokratiske verdier.

Agenda #2: Økonomisk imperialisme.

Agenda #3: Militær imperialisme.

Agenda #4: Å forhindre ET-innblanding i verden og ET-kontakt med folket, og helst selv kunne dra fordel av utvalgte ET-kontakter som holdes strengt hemmelig for den øvrige befolk­ningen og for resten av verden.

Agenda #5: Basert på ET-påstander, å forberede seg på Nibirus ankomst som vil kunne utløse globale kataklysmer på Jorden, og helst selv kunne utnytte denne ”cosmic top secret” klassifiserte informasjonen på bekostning av den øvrige befolkningen og resten av verden.

Mens agendaene #2 og #3 i konvensjonelle historiske analyser i beste fall er forkledd som nasjonale interesser fremfor som oligarkiske særinteresser, har svært lite på akademisk nivå blitt skrevet om agenda #1. Agenda #4 er antydet som en mulighet i diverse ET-konspirasjonslitteratur, mens presenta­sjonen av agenda #5 er unik for ZetaTalk.

Brede emner som utenrikspolitikk, våpenopprustning, Strategic Defense Initiative (”Star Wars”), NASAs ekspedisjoner til Månen, Mars og Fobos, osv. har alle vært motivert av mange agendaer, og det er naturligvis flere andre enn oligarkklassens fem overordnete agendaer som kjemper om oppmerksomheten. Oligarkklassen er også den desidert minste samfunnsklassen, fra 0.1 - 1 % av befolk­ningen, alt etter definisjonen. Med fare for å over­forenkle en ytterst kompleks virke­lighet, er påstanden eller tesen likevel klar: Oligarkklassens fem overordnete agendaer, i forskjellige kombina­sjoner fremmet av divergerende oligark­grupper, har dominert USAs store program­mer innen­lands og utenlands. Og det i en grad som den ordinære borger og den konven­sjonelle historiker ikke er istand til å forestille seg.

Noam Chomsky i sin bok World Orders Old and New (1994) og Andrew J. Bacevich i sin bok American Empire (2002) har grundig avslørt USAs vennlige og altruistiske politiske maske som vises til det internasjonale samfunnet og den amerikanske befolk­ningen, mens makteliten i det skjulte systematisk og skruppelløs arbeider for sin økonomisk-imperialistiske agenda. Masken ble skapt ved å fremstille Sovjet­unionen som en farlig militær trussel for USA og for hele den frie verden, som det primært var opp til USA å forhindre. Den 12. mars 1947 holdt president Truman en dramatisk tale til Kongressen, denne talen er regnet som begynnelsen på den utenrikspolitikken som ble kjent som ”opp­demming mot kommu­nismen” (eng.: “contain­ment of Commu­­nism”) [Wiki: Containment].

I april 1950 ble synet på Sovjetunionen som en trussel mot verdensfred og hele den frie verden ytterligere styrket gjennom et 58-siders hemmeligstemplet dokument utgitt av Nasjonalt sikkerhetsråd, National Security Council Report 68 (NSC-68) [Wiki: NSC-68]. Truman signerte offisielt under på NSC-68 den 30. september 1950. Dokumentet ble først deklassifisert i 1975. Dette doku­mentet la grunnlaget for Kald krig-konsensusen som varte langt inn på 1960-tallet. Konsensusen resulterte i den aller høyeste prioritering av militær opprustning, på bekostning av velferdsprogrammer. Hvordan Kald krig-konsensusen påvirket både utenrikspolitikk og innen­riks­­politikk har blitt analysert av Benjamin O. Fordham i boken Building the Cold War Consensus (1998) (se bokanmeldelse). Konsensusen resulterte også i produksjon av kraftig anti-kommunistisk propa­ganda rettet mot befolkningen.

Faglitteratur som tar for seg agendaene #1, #2 og #3 kan her bare kort nevnes. F. William Engdahl (HomePage) har skrevet fire bøker som tar for seg oligarkhistorien i Vesten fra midten av 1800-tallet og frem til i dag. De fire bøkene har hvert sitt tema:

• Seeds of Destruction: The Hidden Agenda of Genetic Manipulation (2007). 1) Historien om Rockefeller Foundations befolkningskontrollprogrammer (rasehygiene, arve­hygiene, masse­sterilisering, familie­planlegging…) i utviklingsland rike på råvarer. 2) Historien om program­mene for å få kontroll over verdens matproduksjon: Den grønne revolusjon og agri­business, samt ”genrevolusjonen” med GM-avlinger og GM-mat siden 1990-tallet.
• Full Spectrum Dominance (2009). Historien om hvordan Pentagon fortsatte den kalde krigen etter 1989. En analyse av Bush/Cheney-regjeringens imperialistiske ambisjoner og initiativer, som bl.a. ledet til en ny kald krig i 2007.
• Gods of Money: Wall Street and the Death of the American Century (2010). Historien om hvordan eliten av internasjonale bankierer prøver å få økonomisk og monetær kontroll over verden.
• A Century of War: Anglo-American Oil Politics and the New World Order (3. utg. 2011). Historien om hvordan syv oljekonserner – derav fem US-baserte med backup fra Pentagon – har kjempet for å få kontroll over verdens olje/energi-ressurser, og hvordan denne historien har spilt en essensiell rolle i flere av de store begivenheter de siste hundre årene.

Den canadiske forfatteren Naomi Klein kom i 2007 ut med den velfortjente bestselgeren Sjokk­doktrinen: Katastrofe­­kapitalismens frem­marsj. Boken gir en grundig og detaljert beskriv­else av nyliberalismens historie: Hvordan denne økonomiske politikken med vold har blitt tvangsinnført i land etter land verden over. Det begynte med Chile og andre sør-amerikanske land på 1970-tallet, der CIA bidro med tortur og regime­styrt for å fremme tvangsinnføringen av denne politikken. Siden 1980-tallet har tvangs­innføringen i den øvrige verden skjedd ved hjelp av IMF og Verdensbanken som har utnyttet gjelds­krisen maksimalt, ved at disse store låneinstitusjonene krever at deres struktur­tilpasningsprogrammer må innføres før de er villige til å gi lån. Globaliseringen av nyliberalismen er trolig den største tragedien i menneske­hetens historie i form av lidelse og nød, fattigdom og død. Denne globale tragedien er i svært liten grad anerkjent og forstått, da det er vinnerne (markeds­økonomiens talsmenn) som skriver og tolker samtidshistorien. Nyliberalismen har siden 1980-tallet vært oligarknettverkets alvorligste konspira­sjon mot verdens­­befolkningen og de demokratiske verdier.

Will Banyan har skrevet en rekke lengre artikler som integrerer det beste fra den politiske venstresidens analyser med det beste fra fra konspirasjonslitteraturen. Hans primære agenda synes å være å avvise dumme konspirasjonsmyter og konspirasjonsteorier, men uten å kaste de reelle konspirasjoner ut med badevannet. For en nærmere presentasjon av hans arbeid, se undertegnedes Intervju med NWO-forskeren Will Banyan (NyS, 2012).

Hendelsene som lå bak agendaene #4 og #5 til det US-sentrerte oligarknettverket kommer vi tilbake til i neste seksjon. De fem over­ordnete agendaene kan sies å være agendaene til Mr. Hyde i ”Dr. Jekyll and Mr. Hyde”-karakteren til de amerikanske myndigheter fra 1940-tallet og frem til i dag. Den amerikanske befolkningen og verden generelt har i forskjellige grader og på forskjellig vis fått erfare Mr. Hyde, hvilket naturligvis har ledet til mange spekula­sjoner og konspirasjons­­­teorier om hva som foregår bak kulissene.

I USA var det særlig Robert W. Welch Jr.(1899–1985), som i 1958 dannet John Birch Society (JBS), som endte som en paranoid galning av sine egne konspirasjonsteorier om hva som foregikk bak kulissene. Han har vært inspirasjonskilde for en hel skole av konspirasjons­­forfattere, i langt større grad enn de selv aner. Welch gjennomskuet ikke elitens anti-kommunistiske propaganda. I 1966 gjorde han sitt superkonspiratoriske verdensbilde enda galere ved å la ”Den store konspirasjonen” begynne med Adam Weishaupts Illuminati-orden (1776-1785).

c) 1978-1993: Astronomene på sporet av Nibiru som Planet X

Neptun var den første planeten hvis eksistens først ble erkjent ved matematiske beregninger (fra 1820-tallet til 1840-tallet) fremfor ved direkte observasjon (i 1846). Uforklarte avvik i banen til Uranus ledet til den konklusjon at Uranus var gjenstand for gravitasjonell perturbasjon. ”Perturbasjon” er et begrep som brukes innen astronomi for å beskrive hvordan et himmel­legemes omløpsbane påvirkes av andre legemers gravitasjon. Også Plutos eksistens ble først erkjent ved matematiske beregninger fra slutten av 1800-tallet, før Pluto ble direkte observert i 1930. Det var uforklarte avvik i Neptuns bane som ledet til konklusjonen om Plutos eksi­stens. Plutos masse ble først endelig bestemt ifm. oppdagelsen av dens måne Charon i 1978 (Wiki: Planets beyond Neptun). I forhold til Pluto er Charon så stor at systemet kan betegnes som en dobbeltplanet. Siden 2005 har tre andre måner rundt Pluto blitt oppdaget, med ubetydelige masser i forhold til Charon.

Bestemmelsen av massen til Pluto-Charon-komplekset gjorde det klart for det ­astronomiske fagmiljøet at det fortsatt var uforklarte avvik i banene til Uranus og Neptun, hvilket indikerte tilstedeværelsen av en stor uoppdaget planet. I en kronikk på forsiden av Washington Post den 31. desember 1983 ble det opplyst at et stort himmellegeme hadde blitt oppdaget av Infrared Astronomical Satellite (IRAS), som observerte hele himmelen via infrarøde bølgelengder (utdrag).

Fra 1979 og frem til 1993 var det to kollegaer ved US Naval Observatory som ledet søket etter Planet X, der ”X” symboliserte både ”nr. 10” og ”ukjent”. Det var astronomene Robert Sutton Harrington (1942-1993) og Tom Van Flandern (1940-2009) (Wiki: Robert Sutton Harrington; Tom Van Flandern). Og dette søket gikk i riktig retning: mot stjernebildet Orion, sør for ekliptikken. Ifølge zetaene tilhørte Harrington den mindretallsgruppen av MJ12-medlemmer som hadde mottatt zetaenes informasjon til MJ12 om en innkommende planet som ville dukke opp rundt årtusenskiftet i det indre av vårt Solsystem (se ZT nl 30. juli 2011). De ca. 2000 MJ12-medlemmene ble altså plassert i bestemte ”klassifikasjons­båser” ang. hvilken informa­sjon de kunne motta.

Zecharia Sitchin fulgte nøye med på artiklene som kom ut i media om Planet X, og har gitt en detaljert redegjørelse herav i kap. 13 i sin bok Genesis Revisited (1990). Han sendte lange brev med eksemplarer av sin første bok vedlagt til de aktuelle astronomene, og mottok sympa­tiske og interesserte svar fra flere av dem. Sitchin forteller i sin bok om den neste betydningsfulle hendelsen på 1980-tallet, nemlig en presse­melding som NASA sendte ut den 25. juni 1987, med overskriften ”NASA Scientist Believes a Tenth Planet May Exist”. Presse­meldingen var basert på en nyhetskonferanse der John Anderson rapporterte at intet nytt hadde blitt funnet, men at perturbasjonene ved banene til Neptun og Uranus vedvarer og er reelle, så Anderson konkluderte at Planet X også er reell. Nyhetskonferansen var i regi av Jet Propulsion Laboratory (JPL), Ames Research Center og NASAs hoved­kvarter i Washington. Sitchin kommenterer, observant, at hvem som sto for regien var den virkelige nyheten. Tre NASA-organer hadde nå tatt over det formelle søket etter Planet X. Og med dette hørte ikke offent­ligheten mer om NASAs og myndighetenes søk etter innkommende planeter før sommeren 2012!

De to astronomene ved US Naval Observatory ga imidlertid ikke opp, selv om søket etter Planet X nå syntes å være utenfor deres formelle ansvarsområde. Flere omfattende artikler kom ut rundt august 1988 i vitenskapelige journaler som bekreftet på ny beregningene av planetariske perturbasjoner samt ledende astronomers overbevisning om eksistensen av Planet X. Flere var på dette tidspunktet enige med Harrington i at Planet X befant seg i en innkommende bane med vinkel ca. 30 grader sør for ekliptikken, og at planetens masse er ca. fire ganger Jordens. Harrington hadde en artikkel i The Astronomical Journal (oktober 1988), The Location of Planet X.

Den 16. januar 1990 rapporterte Harrington på et møte i regi av American Astronomical Society, i Arlington, Virginia, at han ville sende et team astronomer til Black Birch Astro­nomic Observatory i New Zealand, for å lokalisere Planet X mer presist. Han mente da at Planet X befant seg ca. 3 x Solen-Pluto-avstanden borte.

I august 1990 dro Sitchin til US Naval Observatory for å intervjue Harrington. Intervjuet ble filmet, og et lite utdrag av intervjuet på noen få minutter kan ses her. Utdraget er fra dokumentarfilmen Are We Alone? (1992), som er basert på Sitchins bok Genesis Revisited (1990).

Harrington døde den 23. januar 1993 pga. kreft i spiserøret. Ifølge ZT-notatet Harrington (2002) ble denne kreften påført ham av CIA:

“En av CIAs favorittmetoder når det gjelder drap, er gjennom sykdom. De foretrekker dette fremfor det som kan kalles hjerteanfall eller hjerneslag, da dette er mindre suspekt. En ekstra fordel med drap gjennom sykdom er at de som er innvidde i hva som skjer, de som kjenner til personens tilbøyeligheter og intensjoner, gis anledning til å se lidelsen. Robert Harringtons aktiviteter i tiden før hans død har ikke blitt rapportert særlig nøyaktig, da han faktisk planla å beskue og varsle menneskeheten om den innkommende Planet X. Hans kollegaer ble svært så medgjørlige overfor CIAs ønsker ved å være vitne til hans lidelser, samt det som var klart for dem, en drapsinfeksjon. Disse infeksjonene kan sees hos enkelte CSETI-medlemmer som i nylige år også har fått kreft implantert, samt hjernesvulsten som en av Clintons kampanjeledere led av. De som ønsker å få andre til å tie, retter oppmerk­somheten på det forferdelige som disse ofrene går gjennom. Ryktet om at Art Bells sønn ble infisert med AIDS er ikke unntak i denne sammenheng. De som står bak drap på denne måten kan dermed hevde ubesværet at sannheten ikke har fiender, og at slik undertrykkelse ikke kan forekomme, da den moderne vitenskapen angivelig ikke kjenner til metoden for å infisere med disse elementer. Likevel kan kreft spre seg til, og vokse i, vev/organer som ikke var dens opprinnelige vert. Hvorfor skulle en slik overføringsmetode da være så merkelig? Hvilket laboratorium har bevist at dette ikke er mulig? Dette er mulig, og er et vanlig våpen i CIAs arsenal.”

Zetaene kommenterte også Harringtons død i ZT Chat 30. juli 2011.

Robert Sutton Harrington (1942-1993)

d) 1995-2003: Fire betydningsfulle hendelser

- Den uselviske zeta-gruppen valgte i 1995, via Nancy Lieder som deres kontaktperson, å forberede menneskeheten på Nibirus snarlige ankomst og den kommende jordskorpe­forskyvningen ved å etablere web-basen ZetaTalk.

- Ifølge ZetaTalk valgte MJ-12 etter presidentvalget den 7. november 2000 å oppløse seg selv for ikke å bli misbrukt av Bush/Cheney-regjeringen (20. januar 2001 – 20. januar 2009). Nancy Lieder var selv medlem av MJ-12 de siste årene før oppløsningen.

- Ifølge ZetaTalk nådde Nibiru den indre delen av vårt Solsystem i mars 2003. Ved midten av mai 2003 handlet Bush/Cheney-regjeringen som om ZetaTalks annonserte jordskorpe­forskyvning var nær forestående (se ZT-notatet Pole Shift in 2003 Date). Den 15. mai 2003 ble til og med en amerikansk militær­operasjon i Irak innledet, som ble kalt Operation Planet X. 

- Ifølge ZetaTalk informerte president George W. Bush en rekke verdensledere som var tilstede under G8-møtet i Evian, Frankrike, den 1.-3. juni 2003, om at en innkommende planet hadde nådd den indre delen av vårt solystem (se ZT Chat 19. mai 2012). Bush skal ha bedt statslederne om å holde dette strengt hemmelig, og sagt at det verste som kunne skje ville være sosial panikk. Planeten ville passere ekliptikken uten alvorlige konsekvenser for Jorden.

6) ZetaTalk-baserte ressurser