Rolf Kenneth: Zetaene og deres hybridprogram

Zetaene:

Forbereder de Jordens nye æra med et hybridprogram?

av Rolf Kenneth Myhre

Versjon: 11. juni 2013.

Sammendrag

Frem til dette kapittelet i boken har zetaene fått oppmerksomhet ifm. Roswell-styrten juli 1947, og som insider-informasjonskilde om alle ET/V-emner, formidlet gjennom Nancy Lieder på web-basen ZetaTalk. Det som imidlertid har gitt zetaene mest omtale i ET/V-litteraturen, er indikasjonene på at de står bak et uhyre omfattende og komplekst hybridprogram.

Siden 1990-tallet har almenheten hatt tilgang til et stort antall troverdige rapporter om personer som hevder å ha blitt bortført av én bestemt ET-gruppe: Zetaene. Bortføringer har pågått i stor skala siden 1950-tallet, og skjer idag verden over. Under bortføringen er personen vanligvis i en endret bevissthetstilstand, så det er ingen bevisste minner om hendelsen. Ubevisste minner kan likevel stige mot bevisstgjøring gjennom drømmer eller erindringsglimt, hvilket kan lede noen personer til å oppsøke hypnoterapeut. Gjennom sesjoner med hypnoterapi kan de ubevisste minnene noen ganger bevisstgjøres for første gang. Beskrivelsene av zetaene er overraskende samstemte, verden over. De som bortføres utgjør en fast gruppe som blir bortført gjennom hele livsløpet. Deres barn blir som regel også bortføringssubjekter.

Bortføringene synes å ha to hovedformål. Det ene formålet er knyttet til et enormt komplekst hybridprosjekt: Skapelsen av en rase transgene mennesker med gener fra zetaene. Det andre formålet synes å være å forberede flest mulig av oss på globale kataklysmer som kommer til å avslutte den gamle æra og innlede en ny æra. De bortførte får ofte inntrykk av at de har fått en bestemt oppgave eller misjon å utføre når ”endetidstilstandene” setter inn.

Den zeta-gruppen som Nancy Lieder er talsperson for, hevder at det er dem som står bak bortføringene. Deres presise detaljer om hva som skjer og hvorfor det skjer, er fascinerende og må integreres i enhver helhetlig evaluering av hva bortføringsfenomenet går ut på. Zetaene hevder at planeten Nibiru snart vil krysse ekliptikken, og at dette vil utløse en 90 graders jordskorpeforskyvning på Jorden der 90 % av menneskeheten vil omkomme. De bekrefter at et hybridprogram ble satt i gang på 1950-tallet, og at de ferdige hybridene vil bli Jordens nye hominoide beboere, muligens sammen med andre ET-grupper. Homo sapiens vil bli faset ut i løpet av de kommende 100 år.

Vår erfaring med zetaene siden 1960-tallet

På 1950-tallet i USA kom en bølge av tvilsomme tilfeller der folk hevdet å være ET-kontaktpersoner. De mest kjente av disse var George Adamski, Truman Bethurum, Orfeo Angelucci, Daniel Fry og Howard Menger. Deres påstander var så fantastiske i forhold til de bevis de kunne fremføre at mange UFO-forskere valgte å innta en dogmatisk avvisende holdning til alle ET-kontaktpersoner.

Historien om personer som hevder å ha blitt bortført (eng.: ”abducted”) av ET’er begynte i USA den 19. september 1961 i delstaten New Hampshire med bortføringen av Betty og Barney Hill. Den afroamerikanske postfunksjonæren Barney Hill og hans hustru Betty kom om natten kjørende hjem fra ferie. De så at de ble fulgt av et himmelobjekt, så mistet begge bevisstheten. Det neste de husker er at de igjen var på vei hjem, men da hadde 2,5 time sporløst forsvunnet. Paret opplevde senere mye merkelig, og oppsøkte i 1964 en hypnoterapeut. Den fulle historien om deres opplevelser kom ut i boken The Interrupted Journey (1966) av John G. Fuller. I boken nevnes en episode der Betty under bortføringen spør de fremmede hvor de kommer fra. De viser henne et stjernekart, som hun senere er istand til å gjengi. Det var i 1968 at barneskolelærerinne og amatørastronom Marjorie Fish tydet stjernekartet dithen at de fremmede kom fra dobbeltstjernesystemet Zeta Reticuli. Siden da har den ”gråhudete” ET-gruppen som driver med ”bortføringer” bare blitt kalt for ”de Grå” eller ”zetaene”.

Betty og Barney Hill

Det neste tilfellet som ble verdenskjent var de bisarre opplevelsene som den kristne husmoren Betty Andreasson Luca fra Massachusetts (USA) ble utsatt for i januar 1967. Hun tolket sin bortføringsopplevelse religiøst; det er mulig at zetaene ga opplevelsene hennes en religiøs ”drakt” for ikke å skremme henne. Det var først ti år senere at dette tilfellet ble etterforsket av en hypnoterapeut og andre eksperter. Dette resulterte i en 528-siders rapport, undertegnet av fem forskere, som konkluderte at dette var et reelt bortføringstilfelle. Denne rapporten ble så strammet inn til en bok på 239 sider, skrevet av UFO-forskeren Raymond E. Fowler. Boken kom ut i 1978, og var den første boken om dette tilfellet, The Andreasson Affair: The Documented Investigation of a Woman's Abduction Aboard a UFO. Her ble det for første gang hevdet at de Grå kan sette personer i nærheten av den som skal bortføres i koma (i ”av”-posisjon), for så å slå dem ”på” igjen etterpå.

Fowler har siden fulgt opp Andreasson-tilfellet med fire andre bøker, da det viste seg at lignende opplevelser hadde forekommet både før og etter episoden i 1967. Fowler skriver fortsatt bøker om bortføringstilfeller, og i 2002 kom hans selvbiografi, UFO Testament: Anatomy of an Abductee.

På 1980-tallet økte antall rapporterte tilfeller betraktelig, og det ble for første gang mulig å gjøre sammenligninger. Først ute var Budd Hopkins (1931-2011), verdenskjent artist og UFO-forsker, med boken Missing time (1981). Her gransket han inngående syv tilfeller, et mønster kom til syne. Det ble klart at samme person gjerne bortføres flere ganger; at zetaene fjerner egg fra kvinnene og tapper sæd fra mennene; og at de bortførte ofte blir presentert for hybrider ombord på romskipene. [Ordet hybrid brukes her fremfor mer korrekte betegnelser som ”transgene” eller ”genmodifiserte” mennesker. Leseren skal ikke anta at 50 % av hybridenes DNA kommer fra zetaene og 50 % fra menneskene]. Hopkins var også den første til å bemerke uforklarlige arr på personer som ble bortførte. De personene Hopkins studerte var alle pålitelige og troverdige.

Utgivelsen av boken resulterte i at Hopkins mottok hundrevis av brev fra personer som mente at de hadde blitt bortført og som derfor ønsket å bli hypnotisert. Disse personene besvarte et batteri av personlighetstester, som viste at bortføringssubjekter er minst like ærlige og objektive, stabile og normale, som normen. I 1987 utga skrekkromanforfatteren Whitley Strieber boken Communion: a true story, der han skildrer de uhyggelige opplevelsene som han og hans familie har hatt med utenomjordiske. Boken ble en enorm bestselger og gjorde emnet på ny populært i massemedia, men den faglige debatten ble vanskeligere.

Betty Andreasson Luca Budd Hopkins Whitley Strieber

Sommeren 1991 ble den hittil største og grundigste spørreundersøkelsen gjennomført for å få en idé om forekomsten av bortføringsopplevelser. Spørsmålene ble utformet av Budd Hopkins og David M. Jacobs. Undersøkelsen ble gjennomført av The Roper Organization. Tilfeldige grupper av voksne over hele kontinentet ble valgt ut, og de ble intervjuet i deres egne hjem ut fra et standard spørreskjema. Totalt ble 5.947 personer intervjuet. Intervju-objektene ble ikke spurt rett ut om de hadde hatt en bortføringsopplevelse, for undersøkelsen hadde som ambisjon å finne frem også til dem som kunne ha blitt bortført uten å være klar over det. Resultatene ble publisert i 1992. De indikerte at 2 % av den amerikanske befolkningen (dvs. 5 millioner mennesker) hadde hatt opplevelser som var identisk med dem som personer hadde hatt før de konkluderte at de var bortføringssubjekter. Jacobs (1998) skriver:

”Konklusjonen fra Roper-undersøkelsen og fra vår egen forskning er, uten tvil, at et enormt antall personer har opplevd et stort antall bortføringer. De fremmede har investert, og fortsetter å investere, svært mye tid og energi i bortføringsprogrammet. Mange folk tror at bortføringene er en ”undersøkelse” eller et ”eksperiment”, eller at de fremmede ”lærer” om oss. Tallene indikererer noe annet. Læreprosessen og eksperimenteringen, hvis noe slikt noensinne har foregått, er i hovedsak over. Derfor går indisiene i retning av at de fremmede gjennomfører et omfattende og systematisk program for fysiologisk utnyttelse av menneskene.” (s. 127)

Denne undersøkelsen har som regel blitt gjengitt feil i massemedia, hvor man får inntrykk av at millioner av amerikanere mener at de har blitt bortført.

1990-tallet så en polarisering av UFO-forskere, forfattere og organisasjoner i to hovedgrupper. I den ene gruppen finner man de tradisjonelle UFO-foreningene, der lederne må antas å følge et skjult direktiv om aldri å bekrefte et eneste ET/V-tilfelle som genuint. I beste fall blir saken henlagt som uløst. I den andre gruppen finner vi et økende antall nye foreninger, forskere og forfattere som er mindre interessert i tilfeller av uidentifiserte flyvende objekter, og mer interessert i tilfeller som tyder på direkte kontakt og kommunikasjon med utenomjordiske vesener.

Vi skal nå se nærmere på bøkene til to av de fremste bortføringsforskerne i USA på 1990-tallet: David M. Jacobs og John E. Mack (1929-2004). Begge har skrevet to bøker om emnet som er basert på hypnoterapisesjoner av hundrevis av troverdige tilfeller. Begge begynte deres praksis etter samtaler med Budd Hopkins. Informasjonen og konklusjonene fra disse to skal vi så integrere med informasjonen i ZetaTalk (1999).

David M. Jacobs John E. Mack

David Michael Jacobs
David M. Jacobs har nylig pensjonert seg etter mange år som professor i historie ved Temple University, der han hadde historien og kulturen til Amerika på 1900-tallet som spesialitet. Hans doktoravhandling fra 1973 tok for seg kontroversen rundt UFO’er fra et intellektuelt, sosialt og militærhistorisk perspektiv. En utvidet utgave av avhandlingen ble utgitt som bok i 1975, The UFO controversy in America. Han jobbet også som UFO-feltforsker. I denne rollen så han hvordan databasen av UFO-rapporter som ikke kunne forklares med naturfenomener stadig vokste. Jacobs var intelligent nok til å forstå at han kunne kaste bort resten av livet sitt på å studere UFO’er uten noensinne å komme nærmere gåtens løsning. Han måtte derfor ta spranget over til å studere tilfeller av nærkontakt grad 4, dvs. personer som hevdet å ha vært på innsiden av en UFO.

Jacobs lærte seg hypnose, og utførte den første hypnotiske sesjonen i 1986. I 1992 fikk han utgitt boken Secret Life: Firsthand, Documented Accounts of Ufo Abductions, der han beskriver det typiske mønsteret i en bortføringsopplevelse. Han hadde da hypnotisert 60 personer som hadde fortalt ham om ca. 300 forskjellige bortføringer. I 1998 kom Jacobs med oppfølgeren, The THREAT: Revealing the Secret Alien Agenda. Hans arkiv hadde da vokst til det dobbelte, hvilket tillot ham å utdype temaer som han visste for lite om i sin første bok. Nå kunne han også trekke mer definitive konklusjoner om hva som foregår.

Jacobs har et materialistisk livssyn, og setter vitenskapen og fornuften i høysetet. Han har tilbragt hele sitt liv i den akademiske verden. Når det gjelder bortføringsopplevelser er han primært interessert i å finne frem til sannheten, hva som faktisk skjedde på det ytre, materielle planet. Det terapeutiske elementet er for ham sekundært. Bortføringsopplevelser som han antar bare er fantasier, har han ingen interesse av. Det ville være et stort prestisjetap for Jacobs dersom en av bortføringsopplevelsene han refererer til, skulle vise seg å være fantasi. Denne tøffe og skeptiske ”no nonsense”-holdningen kommer leserne til gode, for vi kan være sikre på at Jacobs gjør sitt ytterste for ikke å bli lurt verken bevisst eller ubevisst av sine klienter. Hans holdning har imidlertid en pris, nemlig at han unnlater å rapportere om fenomener som han ikke har fått bekreftet fra mange nok uavhengige kilder. Fra Jacobs får vi ikke kjennskap til hele bortførings-fenomenologien; men vi kan ha tillit til den delen vi får presentert.

Zetaenes opphav og spredning. La oss begynne med ZetaTalk-zetaenes introduksjon av dem selv, deres opphav og spredning, slik dette fremgår i boken ZetaTalk (1999). De bekrefter at de kommer fra en forlengst utdødd planet tilhørende de 2/3 av dobbeltstjernesystemet Zeta Reticuli som ikke er synlig for oss. Derfra migrerte de til hundrevis av nye habitater i universet. De er så teknologisk avanserte at de kan leve hvor som helst: I verdensrommet, på en død planet, i kunstig belyste huler… Hvert habitat har naturligvis med sine livsvilkår og særegenheter påvirket psyken og organismen til den zeta-gruppen som bor der. ZetaTalk-zetaene anslår at det nå er ca. 127 zeta-varianter som har utviklet seg bort fra ur-zetaen som holdt til i Zeta Reticuli. De mener det er uheldig og dumt å kalle dem for ”de Grå”. Dette begrunner de med at av de over 1000 ET-arter som besøker eller snart kommer til å besøke Jorden, vil over halvparten av dem i våres øyne være grå i hudfargen. For det andre, hevder de, ser menneskene fargen grå der ET-artene ser et rikt fargespekter. Med andre ord, vår klassifikasjon av de fleste ET-arter som ”grå” sier overhodet ingenting om deres hudfarge. Klassifiseringen avslører bare vårt eget primitive sanseregister for farger.

Zetaenes anatomi og fysiologi. Beskrivelsene av zetaene har vært overraskende konsistente verden over, og inneholder mange merkelige detaljer som ikke kan plukkes opp fra populærkulturen. De er hominoider 150-180 cm høye, med nærmest fyrstikkaktig tynne kropper og lemmer, og med uproporsjonalt store hoder og øyne.

Hodet beskrives gjerne som lyspære-formet. Øynene er store og svarte, ”til å falle inn i”, og dekker hele ansiktsbredden. Øynene er størst mot ansiktets midtparti, og smalner av oppover mot kinnsiden. Øynene beskrives som uten pupiller, iris og øyelokk, og kan ikke beveges fra side til side. Noen mener at disse svarte øynene bare er linser, og at de under linsene har vertikale pupiller som en katt eller slange. Nesen beskrives som fraværende eller som en ytterst liten uthevning. De har en liten strekmunn, ingen lepper. De har verken tenner, tunge eller spytt, og trolig ikke noe stemmebånd. Munnen brukes ikke til kommunikasjon, og de synes ikke å bevege munnen. De har verken kjeveparti eller ører.

De er totalt hårløse. Huden beskrives som læraktig, og det er ikke antydning til bein under huden. De synes ikke å ha ytre tegn på alder, ingen rynker i huden. Brystet er lite og smalt, uten synlig benstruktur. De synes ikke å ha hofte eller hoftebein; heller ikke viser de noen tegn på kjønnsorganer eller andre kjønnslige attributter. Likevel har bortføringssubjektene en klar og tydelig fornemmelse av om den enkelte zeta er maskulin eller feminin. Armene er lange og svært tynne, uten synlig muskulatur. Fingrene er også lange og tynne; ofte rapporteres bare tre fingre. Beina beskrives som korte og tynne, uten synlig muskulatur. Deres finmotorikk er utmerket, de virker svært kvikke og profesjonelle i alt de gjør med hender og fingre.

Det har vært spekulert at zetaene ikke puster, at de i stedet har fotosyntese lik planter. Det antas videre at de verken spiser, drikker eller utskiller avfallsstoffer (avføring, urin, svette). Bortføringssubjektene har aldri sett dem vaske seg; de har heller ikke sett vaskefasiliteter. Det har aldri blitt rapportert at zetaene lukter. For bortføringssubjektene er det uforklarlig hvor zetaene får sin kroppslige styrke fra, og hvordan de så lett kan manipulere mennesker fysisk. I tillegg til deres fysiske styrke virker det som om de mentalt kan kontrollere og manipulere med tyngdekraften.

I ZetaTalk (1999) bekreftes mange av antagelsene og spekulasjonene ovenfor. Zetaene forklarer sin fysiske styrke med at deres opprinnelige hjemplanet har langt større tyngdekraft enn Jordens. Etter deres migrasjon derfra har de imidlertid blitt så relativ svak at de ville ha blitt knust av tyngdekraften dersom de skulle vende tilbake. De bekrefter at de har sluttet å spise, og at de ikke putter noe inn i munnen. Genetisk har de transformert seg slik at fordøyelseskanalen ikke lenger er fullstendig. De reproduserer seg ved kloning, så utseendemessig er de temmelig lik hverandre. Intensiteten i deres seksualdrift er betydelig nedtonet; sex har derfor ikke den samme bio-psyko-kulturelle betydningen for dem som for oss.

De ernærer seg ved å ta et kjemisk bad der næringsstoffene opptas gjennom huden. Dette badet, med musikk som vibrerer gjennom veggene og vannet, er for dem en sterk kroppssensorisk velbehagsopplevelse. De avviser påstanden om at de trenger enzymer fra levende organismer til sin ernæring, da de i UFO-litteraturen mange ganger har blitt beskyldt for å stå bak de mystiske lemlestelsene av dyr som skjer verden over (se RKM-artikkelen Mystiske dyrelemlestelser). De puster gjennom huden, hvilket stimulerer deres klorofyllproduksjon.

Bokomslaget til ZetaTalk (1999).

En zeta peker opp mot en innkommende planet som er i ferd med å utløse kataklysmer.

Zetaenes psyko-kulturelle aspekter. Personer som bortføres formidler ofte det inntrykk at zetaene synes å være styrt av en gruppebevissthet, slik vi opplever at mauren er det. Det hevdes at zetaene ikke har individualitet, kreativitet, estetisk sans, humoristisk sans eller medfølelse. Deres liv er visst bare arbeid, arbeid og atter arbeid som utføres på den mest mulig måleffektive måten til det beste for kollektivet. Det hevdes at zetaene ikke har personlige eller sosiale interesser. De som bortføres har ikke sett indikasjoner på at zetaene finner den menneskelige kultur interessant. Zetaene har blitt rapportert å kunne vise irritasjon og tilfredshet, men ikke sterkere emosjoner som sinne eller direkte glede. De som bortføres har i romskipene aldri sett stoler, sofaer eller senger der zetaene kan hvile ut i en komfortabel stilling.

Disse inntrykkene går igjen i hundrevis av rapporter, og bør tas til etterretning. I ZetaTalk (1999) formidler zetaene imidlertid et helt annet inntrykk av seg selv. De kommuniserer kun telepatisk, hvilket naturligvis ”går over hodene” på de bortførte. De bortførte ser bare ”fullkomment team-arbeid”, hvilket de tolker som instinktstyrt. Mange bortførte skjelner heller ikke mellom zetaene og deres bioroboter, hvilket forsterker inntrykket av at zetaene er programstyrte.

Zetaene har definitivt sin egen kultur, men denne kommer ikke de bortførte i kontakt med. Mens mediene for den menneskelige kultur (bøker, musikk, film, historie…) er fysisk-materielle, er mediene for zeta-kulturen multidimensjonale hologrammer som avleses telepatisk, eller ved at de går telepatisk inn i hologrammenes virtuelle verden. Zetaene har med sin intelligens, disiplin og høytstående kultur langt høyere utviklet individualitet enn det menneskene har, men denne individualiteten kommer ikke til uttrykk i form av ”arbeidskonflikter” eller i ”avvik” i utførelsen av arbeidet, hvilket synes å være de bortførtes eneste håp når det gjelder å få et glimt av eventuell individualitet.

Zetaene hevder at deres intelligens, hvis den skulle defineres og måles ut fra våre egne intelligenstester, ligger på rundt 260. Menneskene regner IQ fra 150 og opp som ”genistadiet”, i hvert fall i det som spesifikt blir målt.

Zetaene hevder at de har ikke noen form for underbevissthet, slik vi har. Vår underbevissthet er forbundet med vår tredelte hjerne som muliggjør eller gjør det lettere for oss å fortrenge negative emosjoner og minner. Se f.eks. ZetaTalk-notatet Hypnosis (1995). Paul D. MacLean (1913-93) presenterte et evolusjonært perspektiv på vår ”treenige” hjerne i hans siste bok The triune brain in evolution (1990) (Wiki: Triune brain). Vår evne til å fortrenge ubehag og til å lyve for oss selv, og vår kulturs ekstreme grad av ”diplomatisk formulert” snakk, har bl.a. den konsekvens at vi opplever zetaene som svært direkte i deres kommunikasjon. Zetaenes direktehet i deres kommunikasjon – som kan studeres i deres ukentlige nyhetsbrev der de svarer på spørsmål blir av noen personer tolket som mangel på sensitivitet og medfølelse, til og med som et tegn på frekkhet.

Da kloning er reproduksjonsmodusen, har antagelig fars- og morsrollen opphørt til fordel for at alle voksne mer eller mindre fungerer som onkler og tanter. Betydningen herav kan være at en faktor som bidrar til det enormt sterke konkurransekjøret i vårt samfunn – ambisjonene for ”mitt barn”, ”min familie” og ”min blodslinje” – er fraværende i zeta-kulturen.

Zetaene bruker mye tid på lek og spill, også de voksne. I motsetning til de aller fleste leker og spill som menneskene hengir seg til, er zetaenes holografiske leker og spill hundre ganger mer intrikate og er spesialdesignet for å utvikle ønskete ferdigheter som strategisk planlegging og teamarbeid som krever timing og presisjon.

Zetaene har naturligvis forlengst overskredet prerasjonell religion og mytologi samt det materialistisk-naturalistiske verdensbildet, som over 99 % av menneskeheten er forankret i. Deres erfaringsbaserte livssyn bærer mer preg av en kosmologi der bevisstheten er tilværelsens primære dimensjon.

Zetaenes bio-roboter. Ifølge bortføringslitteraturen lar zetaene bio-roboter utføre standardiserte arbeidsoppgaver for seg. Bio-robotene ser ut som mindre utgaver av dem selv, 90-120 cm høye. Robotene har gjerne en formsittende metallisk grå uniform på, noen ganger med et identitetsmerke på venstre side av brystet. Robotene oppleves av oss å være uten individualitet og emosjoner, men de kan kommunisere og diskutere med hverandre hvis de står overfor et lite problem. Dersom problemet blir alvorligere, trekker de seg straks til side og overlater situasjonen til en zeta.

Mønsteret i en typisk bortføringsopplevelse

Erfaringene til hypnoterapeuter som Budd Hopkins, David M. Jacobs og John E. Mack har vært at de som bortføres utgjør en fast gruppe som bortføres regelmessig. Barna til dem som bortføres blir også bortføringssubjekter. Bortføringene begynner allerede i spebarnsalderen og varer inn i alderdommen. Hyppigheten i antall bortføringer synes å gå i bølger, men med et minimum på ti pr. år. Jacobs tror at bortføringer i stor skala først begynte på midten av 1900-tallet. De fleste bortføringer varer fra 1-3 timer, men kan i ekstreme tilfeller vare over flere dager. Jacobs kjenner ikke til et eneste tilfelle der bortføringene har begynt i voksen alder. Riktig nok er det dem som i voksen alder har blitt bortført bare én gang; Jacobs spekulerer at disse må ha befunnet seg i nærheten av et fast bortføringssubjekt. Noen kvinner bortføres hyppigere i tiden for eggløsning, og sjeldnere i tiden for menstruasjon. Bortføringssubjekter kan ikke gjemme seg noe sted. Det spiller ingen rolle om de befinner seg midt i Manhattan eller ute på en gård i Kansas. De kan sikre seg for en natt ved å ha mange våkne mennesker rundt seg, men de har ikke funnet noen metode for å stoppe bortføringene for godt.

a) Bortføringen til et romskip. De fleste bortføringer skjer om natten når personen er alene, men kan også skje når personen kjører bil eller er ute i naturen. Hvis personen bortføres i sovende tilstand, er det lettere å tro senere at det hele var en drøm. Det er også nok av eksempler på at bortføring kan skje mens personen er blant en liten gruppe. Personen blir da ved telepatisk suggesjon ledet bort fra gruppen, eller hele gruppen blir satt midlertidig i koma mens bortføringen pågår. Ordet ”koma” er å foretrekke fremfor ”søvn”, for det virker som om både det indre og ytre liv blir ”frosset i nuet” inntil personen ”slås på” igjen. I ett dramatisk eksempel skjedde bortføringen mens et ektepar hadde sex. Hustruen ble bortført mens mannen ble satt i koma og lagt over på siden, penis var fortsatt i erigert tilstand. Da hun ble ført tilbake til sengen, ble mannen plassert over henne og ”slått på”. De fortsatte å elske som om ingenting hadde hendt. Det var to faktorer som etter hvert vekket deres mistanke om at noe unormalt hadde skjedd: det ene var at hun plutselig fikk voldsomme smerter i underlivet; det andre var at ifølge klokken hadde samleiet vart betydelig lengre enn de kunne gjøre rede for.

Bortføringene blir nesten alltid utført av bio-robotene. De har en fenomenal evne til å fremstå holografisk (3-dimensjonalt) i en hvilken som helst form. Mange opplever dem først som ugler, antakelig pga. de store øynene. Bio-robotene kan også utnytte personens trosforestillinger, og fremstå f.eks. som et totemdyr for innfødte eller som et eventyrvesen for barn. Om natten kommer de gjerne gjennom vinduet og inn i rommet på en lysstråle. Hvis personen er våken kan hun bli forskrekket, men blir da vanligvis beroliget av sterke telepatiske suggesjoner om at ”alt er bare vel”. Disse suggesjoner skjer ved at bio-robotene går nær henne og stirrer henne dypt inn i øynene. Selve bortføringen minner om en ute-av-kroppen opplevelse; som å sveve i vektløs tilstand. Teorien er at kroppen dematerialiseres. Bio-robotene foretrekker å føre den dematerialiserte gjennom et vindu fremfor gjennom vegger eller tak. Under hypnose har hele sveveturen fra huset og opp til romskipet blitt gjenopplevd. Verken sveveturen til romskipet eller selve romskipet vil kunne sees av f.eks. en mann på gaten, med mindre dette ønskes.

Dave Powers
www.alieneight.com/ufo_alien_art.htm

b) Den medisinske undersøkelsen. All kommunikasjon mellom zetaene, bio-robotene og de som bortføres foregår telepatisk. De bortførte synes ikke å ha problemer med telepatisk kommunikasjon på et enkelt nivå. Noen sier at de hører den andres stemme inne i seg. Når de bortførte spør zetaene om hva som egentlig foregår, mottar de som regel bare beroligende suggesjoner som ”alt ordner seg”, ”ingenting å være redd for”, ”ingen kommer til å skade deg” osv. De som spør får sjeldent skikkelige svar.

Når den bortførte rematerialiseres i romskipet, bringes hun vanligvis rett til undersøkelsesrommet. Hun er da i en endret bevissthetstilstand. Sinnet er koblet ut, og hun mottar inntrykkene uten videre refleksjonsevne. Bevisstheten er låst til nuet; fortid og fremtid eksisterer ikke. Fysisk og psykisk er hun noe ”lammet”. De bortførte registrerer hverandre, men det er ingen sosial kontakt mellom dem. Undersøkelsesrommet beskrives vanligvis som lite og rundt, ryddig og rent, fortrinnsvis i hvite og grå farger. Noen apparater og maskiner kan være festet til tak eller vegger. Lyset i rommet er diffust, ingen lamper kan ses. Midt i rommet står fra ett til fire bord. I store undersøkelsesrom kan det være opp til 200 bord. Personen eskorteres til et bord, og blir hjulpet av med klærne. På de andre bordene ligger gjerne andre nakne mennesker.

Medisinsk undersøkelse. Ukjent artist.

Noen rapporterer at de blir bundet fast til bordet, med bånd som går over overarmene og leggene. Hele undersøkelsen tar 10-20 minutter, og blir utført av 2-4 bio-roboter. De er raske, effektive og fokuserte. De begynner gjerne med føttene, og sjekker fotrefleksen. De trykker og føler seg oppover til hoften. Bio-robotene foretar ofte smertefrie risp i huden, som umiddelbart danner arr. Disse arrene er varige, og er ett av flere indisiebevis på at bortføringene er reelle. Kvinner blir undersøkt gynekologisk, litt vev skrapes gjerne fra skjeden med et instrument. Kjønnsorganene til gutter og menn blir palpert (håndsundersøkt) og gransket. Deretter undersøkes brystkassen og ribbena, armhulene og muligens lymfeknutene. Kvinnens bryster blir undersøkt, noen ganger blir brystvortene klemt hardt for å se om væske kommer ut. Ører, øyne og munn blir undersøkt med instrumenter; deretter hals og strupe. Personen blir så løftet opp i sittestilling, for at ryggen og ryggvirvlene kan undersøkes. Det hele avsluttes vanligvis med en rektal undersøkelse, der et instrument brukes. Endringer i medisinsk status fra forrige visitt blir straks lagt merke til.

Bio-robotene behersker ikke en hver situasjon. At kvinner har farget håret sitt siden sist kan forvirre dem og bli tolket som sykdom. Tannregulering og gebiss kan også skape forvirring og diskusjon.

Mot slutten av undersøkelsen blir gjerne et gammelt implantat fjernet, og et nytt satt inn. Implantatene varierer i størrelse (2-15 mm) og form. Vi vet ikke om det bare brukes til å lokalisere personen med, eller om det også måler noe. Implantatet føres som regel gjennom ørene eller nesen til et sted i nærheten av hjernen, men de har blitt funnet og fjernet av kirurger i alle partier av kroppen. Personene er gjerne bevisste der og da at et implantat settes inn. I mange tilfeller har implantatet resultert i neseblødninger både under og etter bortføringen. Noen ganger har implantatet kommet ut etter at personen har pusset nesen. Disse implantatene er et fysisk bevis på at bortføringene er reelle og foregår på det materielle planet.

*******

Roger K. Leir og Derrel Sims er de to som trolig har mest erfaring i verden med implantater. Sims hadde i nærmere 30 år undersøkt tilfeller av påståtte bortføringer for Houston UFO Network i Texas. Sims’ undersøkelser inkluderte å ta røntgenbilder av det som kunne være innsatte implantater, samt å tilby hypnoterapi. Leir er lege med spesialutdannelse i podiartri (fotstell) og privatpraktiserende kirurg. De to samarbeidet i årene 1995-99, og ble involvert i å fjerne kirurgisk et titalls implantater fra personer som hadde hatt bortføringsopplevelser.

Leirs kirurgiske uttrekning av implantater har blitt videofilmet, og implantatene har blitt undersøkt i noen av verdens fremste laboratorier. Videofilmen kan kjøpes som DVD på Leirs web-base (se under Online Store). Flere særtrekk ved disse implantatene gjør at man med sikkerhet kan si at de ikke har blitt produsert med teknologi fra denne verden. Et annet unikt særtrekk er at implantatene ikke forårsaker betennelsesreaksjoner i kroppen. Fravær av merker og arr på de samme kroppene indikerer at implantatene i mange tilfeller ikke kan ha blitt mekanisk introdusert, men antagelig har blitt materialisert inne i kroppen.

Leir og Sims skilte lag som arbeidspartnere i 1999, men begge fortsetter arbeidet og forskningen med implantater. De har hver sin web-base der man kan følge deres virksomhet og studere fotografier. Leir har skrevet bøkene Casebook: Alien Implants (2000) og The Aliens and the Scalpel (2. utg. 2005). Sims har skrevet bøkene Alien Hunter: The Evidence in Light (2007) og Alien Hunter: Evidence and Truth About Alien Implants (2009).

Derrel Sims

*******

Etter den medisinske undersøkelsen trer bio-robotene til side, og en zeta overtar. Zetaen begynner som regel med ”dybdestirring”, som består i å gå helt opptil personens ansikt og stirre ham/henne dypt inn i øynene. Dette har hypnotisk virkning, der personen blir ekstra mottakelig for suggesjoner. Dybdestirring brukes til å redusere smerte, til å berolige, til å avlese sinnet/minnene, og til å fremkalle bestemte emosjoner. Zetaene kan gjennom dybdestirring også fremkalle seksuelle følelser, og mange kvinner bringes til orgasme. Kvinnene føler seg gjerne ”brukt” og ”manipulert” etterpå, omtrent som et gårdsdyr. Hensikten med å bringe kvinnene til orgasme er uviss; gjetningen er at zetaene betrakter orgasmen som positiv for eggløsningsprosessen og egget som skal fjernes.

Etter dybdestirringen er det vanlig at personen, voksen som barn, danner en meget positiv emosjonell tilknytning til zetaen, fra kjærlighet til forelskelse og dyp trygghet. Personen ønsker å hjelpe zetaen, uansett hva formålet måtte være.

Dybdestirring

c) Formeringsprosedyrer. Dybdestirringen fungerer vanligvis som overgang fra den medisinske undersøkelsen til formeringsprosedyrene. Formeringsprosedyrene blir kun utført av zetaene, ikke av bio-robotene. Med gynekologiske instrumenter fjernes et egg fra kvinnen; hun er som regel bevisst hva som foregår. Deretter kommer en ny runde med dybdestirring, der noen kvinner svimer av eller sovner inn. Et befruktet egg implanteres, men antakelig ikke i livmorslimhinnen. Jacobs (1998) har gjennom en rekke tilfeller fått mistanke om at det befruktede egget kommer i en egen ”graviditetspose” som festes utenfor livmoren. En uvanlig stor andel av kvinnelige bortføringssubjekter har hatt livmorskomplikasjoner og fått livmoren fjernet. Egget som innsettes har antakelig blitt genetisk endret. For noen av de kvinner som fikk et befruktet egg implantert under en tidligere visitt, er tiden inne for foster-ekstraksjon.

Mange kvinner som har blitt utsatt for foster-ekstraksjon har ikke en gang vært klar over at de har vært gravide, selv om de har sluttet å menstruere. Tanken har ikke falt dem inn, enten fordi de alltid har vært nøye med prevensjonsmetoder, eller fordi de ikke en gang har hatt sex med en mann i den aktuelle tiden! Likevel har symptomene vært der, som oppsvulmede bryster og morgenkvalme. Noen kvinner har tatt en hjemmegraviditetstest, som har vist positiv. De har så gått til legen, som også har bekreftet deres graviditet. Men seks til tolv uker senere har menstruasjonen kommet tilbake uten at kvinnen har hatt spontanabort. Legen kan bare bekrefte at fosteret er borte. Flere kvinner har sett at zetaene fører de ekstrakterte embryoene (1-8 uker gamle) eller fostrene ned i en gjennomsiktig beholder med en ernæringsvæske i, som fungerer som kuvøse resten av fostertiden.

Menn og gutter i kjønnsmoden alder blir tappet for sæd, som i ettertid blir tolket som en ydmykende affære. En pumpemaskin festes rundt penis, som noen ganger men ikke alltid fremkaller en orgasmeløs ejakulasjon. Ved sædtapping er det vanlig at en av de feminine zetaene dybdestirrer mannen, hun kan telepatisk overføre bilder som får ham til å tro at han har sex med en jordkvinne. En kvinne ble opprørt da hun måtte se sin egen tenåringssønn bli sædtappet.

d) Andre tester, hybrid-presentasjoner. Etter formeringsprosedyrene pleier personen å gå gjennom andre prosedyrer og tester. Fra nå av er det større variasjon i hva og hvor mye subjektene gjennomgår. Noen blir medisinsk undersøkt på ny, men denne gang av en stor maskin som er festet til taket. Den summer og det blinker i lys; selvstyrt beveger den seg 10-20 cm over kroppen, fra region til region, som for å avlese kroppens indre tilstand.

Det er vanlig at zetaene tester personenes emosjonelle responser på dramatiske bilder, holografiske filmsekvenser og ”levende skuespill”. Typiske bildemotiver er atombombe-eksplosjoner, død og destruksjon, verdens undergang osv. Innholdet kan også være seksuelt eller romantisk. Det merkelige er at ”figurene” som opptrer kan være familiemedlemmer og nære bekjente, fra fortiden eller nåtiden. Det virker som om zetaene har total adgang til våre minner, og kan manipulere dem slik at personen opplever dem i et ytre drama i nåtiden. Narre-skuespillet lurer personen til å tro at dette er virkeligheten. Hun hiver seg derfor inn i handlingen og interagerer, inntil hun plutselig innser at ”mor” ikke er mor men en bio-robot!

Mange kvinner forteller at de blir ført inn i egne ”utklekkingsrom” for hybridfostre. På den ene veggen er det fullt av hybridfostre i alle utviklingsstadier oppi små væskefylte beholdere. Kvinnene blir fortalt hvilke de selv er mødre til. I et annet rom er det fullt av babyer og smårollinger. Kvinnene blir oppmuntret til å holde på barna, snakke og leke med dem. De blir også oppfordret til å gi bryst, enten de har melk eller ikke. Mange kvinner har inntrykk av at zetaene ikke selv kan gi hybridbarna den emosjonelle kontakt og omsorg de trenger. Det å holde rundt et hybridbarn gir slettes ikke alle kvinner lykkefølelse. Noen vegrer seg og betrakter dem som stygge vanskapninger. Flere har beskrevet barna som svakelige, sykelige og litt for passive, som om de allerede har fått for lite av noe.

e) Mer uvanlige opplevelser. De mer uvanlige opplevelsene kommer gjerne mot slutten av bortføringen. Noen blir bedt om å tre uti et lite basseng, hvor de kan puste under ”vannet” som har en geléaktig konsistens. Her står de en kort stund, før de så blir bedt om å gå opp igjen. Badets funksjon har aldri blitt forklart. I sjeldne tilfeller blir personer helbredet for sykdommer. Foreldrene til en jente på seks år hadde dagen i forveien fått vite av legen at jenta trolig ikke kom til å overleve natten på grunn av difteri. Om natten ble hun bortført, og zetaene sa at de skulle helbrede henne. De plasserte henne inn i en vertikal sylindrisk maskin med et lite vindu i. Dagen etter var hun på mirakuløst vis blitt frisk, til legens store overraskelse. Noen har også blitt utsatt for kirurgiske prosedyrer i romskipet, uten å ha blitt forklart formålet.

Flere personer kan bli ført sammen for å se en film som viser vakre park- eller naturscener. Her synes ikke formålet å være å utforske deres emosjonelle reaksjoner, men å mate deres underbevissthet med idylliske bilder om hvordan fremtiden kan bli hvis de bare samarbeider. Det kan også være filmsekvenser av ”verdens undergang” der det antydes at personene kommer til å spille betydningsfulle roller, samt at zetaene og hybridene kommer til å være mer aktive på Jorden.

Personer har også hevdet at de har blitt presset til å ha sex med hverandre, eller til å ha sex med hybrider i kjønnsmoden alder. Jacobs (1998) mener å ha funnet forklaringen på hvorfor subjektene presses til å ha sex med hverandre, det er for å tappe mannen for sæd i de tilfeller der pumpemaskinen ikke resulterte i ejakulasjon. Ungjenter kan ha sitt første samleie under en slik bortføring; jomfruhinnen er da alltid borte når de senere har sitt første ordinære samleie. Flere har påstått at zetaene synes å være uforstående til den emosjonelle dimensjonen og den kulturelle betydningen som sex har for jordmennesker.

f) Tilbakekomsten. Når zetaene er ferdige med alle sine prosedyrer, mottar personene telepatiske signaler som ”Fort, fort, nå må du gå!”. De hjelpes på med klærne. Begivenhetene omkring dematerialiseringsprosessen rett før romskipet forlates, er for mange vanskelige å huske. Noen husker at de blir bragt til en rund plate i gulvet, og i neste øyeblikk er de allerede på bakken eller tilbake i soverommet. Noen opplever at de svever ned gjennom luften. Vanligvis blir en av zetaene eller bio-robotene med ned for å se til at alt går bra.

Hvis personen blir ført tilbake til en bil der andre venter i koma, blir disse ”slått på” igjen. Det kan ta tid før de oppdager at et par timer har forsvunnet sporløst. Når bortføringen har skjedd på dagtid, og de andre ikke har blitt satt i koma, har personen ofte blitt savnet av de andre. Dette er også et indisiebevis på at bortføringene er reelle. Når personen våkner opp dagen etter en bortføring, er nattklærne noen ganger med innsiden ut eller assosiert med andre besynderligheter som han/hun ikke har noen forklaring på.

Etter en bortføring er det vanlig å huske bare de første og de siste sekunder; at man var på vei til å ha en ute-av-kroppen opplevelse, men at man så ble dratt ned igjen. Senere kan bilder og glimt fra bortføringen dukke opp i drømmer og fantasier. I sjeldne tilfeller er personen fullt bevisst under hele bortføringen. Bare i de tilfeller der fantasiene vedvarer over lengre tid og er assosiert med sterke emosjoner, anspores personen til å prøve ut hypnose for å komme til bunns i saken.

Psykologiske ettervirkninger. Bortføringsopplevelsene er for mange traumatisk. Da hjelper det ikke akkurat å få sannhetsgehalten bekreftet via hypnoterapi. Et mindretall greier imidlertid å se på disse opplevelsene i et nytt lys, slik at opplevelsene i stedet blir deres største kilde til bevissthetsekspansjon, åndelig utvikling og personlig vekst. Den forståelsesramme som personen til slutt velger å tolke sine opplevelser ut fra, blir i stor grad påvirket av den enkelte hypnoterapeuts egen forståelsesramme. Budd Hopkins hadde og David M. Jacobs har fortsatt en meget negativ holdning til zetaene. John E. Mack var mer positiv disponert til zetaene og mer opptatt av personens egen psykoterapeutiske prosess, enn av sannhetsgehalten i opplevelsene.

Den vanligste ettervirkningen er søvnforstyrrelser. Soverommet og det å sove oppleves ikke lenger trygt. Seks personer som gikk til Jacobs var så lei av å bli bortført at de monterte et kamera i soveværelset. Men til ingen nytte; bio-robotene greide hver gang å lure dem. Bortføringene skjedde etter at videotapen hadde løpt ut, eller bio-robotene styrte personen telepatisk til enten å koble kamaraet ut eller til å legge seg å sove et annet sted, eller de greide selv å koble kameraene ut. Noen personer utvikler angst, depresjoner og fobier. De tør ikke lenger være alene. De unngår bestemte steder eller situasjoner. Kvinner kan utvikle psykoseksuelle problemer, samt få en uvanlig sterk motvilje til gynekologer. Noen personer blir voldsomt oppsatt på å sette seg inn i UFO-emnet; andre har den stikk motsatte reaksjonen.

Establishment-desinformasjon avviser at bortføringene er genuine

Det slående ved bortføringsopplevelsene er konsistensen i detaljer som går igjen. Det er det samme mønsteret som beskrives, i rapport etter rapport, verden over. De fleste av Jacobs’ klienter hadde ingen interesse av UFO’er, og de visste heller ingenting om andres bortføringsopplevelser. Først med utgivelsen av Jacobs’ bok i 1992 ble det typiske bortføringsmønsteret kartlagt. Så hvor fikk Jacobs’ klienter sine identiske detaljer fra?

Det globale CSI/Skepsis-nettverket, som synes å ha som direktiv eller dogme å avvise alle ET/V-fenomener, har naturligvis flere ”nothing but”-forklaringer som i det minste tilfredsstiller dem selv. Skepsis’erne ignorerer fullstendig det fysiske bevismaterialet og alt som ikke passer dem, og så kjører de sterkt ut med forklaringer som ”False Memory Syndrome”, ”hysteri” og ”fantasi” (Wiki: False Memory Syndrome). CSI/Skepsis-nettverket bruker også forklaringen ”False Memory Syndrome” til å avvise barns påstander om å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep og involvert i sataniske ritualer. Ingen benekter forekomsten av hysteri og fantasi, men det er den overordnete konteksten og helheten som avgjør hvorvidt disse fenomener har forklaringsverdi eller ikke i det enkelte tilfelle. Det er nettopp den overordnete konteksten og helheten som skepsis’erne – samt mange psykologer og psykiatere – velger å ignorere.

Hvordan vil man f.eks. forklare at 20 % av bortføringene inkluderer to eller flere personer som ser hverandre under bortføringen, og slik kan bekrefte hverandres opplevelser (Jacobs, 1998)? Noen ganger rapporterer personene om dette uavhengig av hverandre til hypnoterapeuten. Fantasi/hysteri-forklaringen har i de fleste godt undersøkte tilfeller ingen verdi; den fungerer bare som et slør for å skjule en dogmatisk avvisning. Jacobs går nøye gjennom samtlige glupe bortforklaringer som har blitt unnfanget i diverse lenestoler, og viser på hvilke punkter hver av dem svikter.

David M. Jacobs: “The THREAT: Revealing the Secret Alien Agenda” (1998)

I denne oppfølgerboken presenterer Jacobs mer spennende stoff fra hypnose-sesjonene, hovedsaklig om zetaenes hybridprogram og integrasjonsprosedyrer. Da Jacobs skrev denne boken hadde han hypnotisert totalt 110 personer, og studert i detalj 700 bortføringer. Han beskriver de omfattende utvelgelsesprosedyrer som alle som ønsker å bli hans klienter først må gjennomgå. Ca. 30 % av dem som kontakter ham trekker seg under disse prosedyrene eller blir vraket av Jacobs selv. Av dem som godtas for regresjonshypnose, trekker 25 % seg etter den første sesjonen. Det blir for skremmende for dem. Bare de virkelig motiverte fortsetter, og med dem gjennomfører han så mange sesjoner som de ønsker. Vanligvis går han bare gjennom den samme bortføringen én gang, men da gjøres dette mest mulig kronologisk og detaljert, fra øyeblikk til øyeblikk.

Jacobs tar et kraftig oppgjør med dem han betrakter som naive og inkompetente bortføringshypnotister. Han nevner personer som John E. Mack, Edith Fiore, Leo Sprinkle, Richard Boylan og Joseph Nyman. Disse omtaler han bare som ”de Positive”. Han mener at de lurer seg selv, deres klienter og leserne gjennom deres naivitet og metodologiske overfladiskhet. Én ting er deres faglige inkompetanse, verre er det at de prøver å skvise bortføringsopplevelsene inn i det han mener er forvirrede newage-skjemaer. Newage-idéene som Jacobs har slik imot er at zetaene er våre ”rombrødre” som bare prøver å hjelpe oss med vår indre transformasjon og åndelige utvikling.

Hybridprogrammet. I Jacobs (1998) kommer mer informasjon og flere detaljer frem om hybridene. Det virker som om hybridprogrammet går i retning av å gjøre hybridene stadig likere oss anatomisk, så vi til slutt ikke kan se forskjell. Dette vil kanskje kreve 4-5 eksperimentelle generasjoner av hybrider, der Jacobs mener at hans klienter har gitt mange beskrivelser av de tre første generasjonene. De som Jacobs antar er 3. generasjons (3G) hybrider ser nokså menneskelige ut og kan med mørke solbriller passere ubemerket gjennom våre gater. 3G-hybridene er selv istand til å utføre bortføringer, uten oppsyn av zetaene. 4G-hybridene er bare assosiert med mindre merkverdigheter som en lege lett vil kunne finne en ”normal” forklaring på. Mens Jacobs spekulerer over karaktertrekkene og arbeidsoppgavene til de forskjellige hybridgenerasjoner, er han dessto mer sikker på i hvilken retning utviklingen går. De ferdige hybridene har zetaenes ekstraordinære mentale evner, og vil kunne formere seg både med mennesker og med hverandre.

Den ordinære betydningen av ”hybrid” er en krysning av to arter eller raser, dvs. at hver av foreldrene bidrar med 50 % DNA. Hvis hybridprogrammet foregår noenlunde slik Jacobs antyder, der bare noen få gener fra zetaene introduseres i en menneskelig zygote, vil det faglig være mer korrekt å snakke om skapelsen av transgene mennesker eller genmodifiserte mennesker (Hopkins og Rainey, 2003). At disse vesenene psykologisk identifiserer seg med zetaene, er en annen sak.

Integrasjonsprosedyrer. Forklaringen på hvorfor mennesker i alle alderstrinn blir bortført kan være at hybridene trenger trening i sosialt samvær med mennesker på sin egen alder. Dette er ihvertfall hva klientene til Jacobs selv rapporterer at hybridene har fortalt dem. I romskipene er det egne lekerom for smårollinger og småbarn, og egne klasserom for større barn og ungdommer. Voksne som bortføres fraktes inn i lekerommene og klasserommene, for fysisk kontakt, lek, sosialt samvær og undervisning. Hybrid-ungdom får tildelt forskjellige arbeidsoppgaver på linje med bio-robotene; og de blir oppfordret til å ha sex med de bortførte. Boken er full av eksempler på gjengitte dialoger og sosialt/seksuelt samvær mellom Jacobs’ klienter og hybridene.

De voksne hybridene får mer kompliserte arbeidsoppgaver og jobber sammen med zetaene. Jacobs kan fortelle at i de siste årene har det vært flere eksempler på at voksne ”ferdige” hybrider har gjennomført bortføringsprosedyrene helt på egen hånd. Noen kvinner foretrekker å bli bortført av hybrider pga. deres menneskelighet, mens andre kvinner foretrekker å bli bortført av bio-roboter pga. deres forutsigbarhet. De voksne hybridene beskrives å være emosjonelt på et nivå mellom zetaene og menneskene. I romskipene lever hybridene nokså kommunalt. De mannlige hybridene skal ha kommet så langt i deres perfeksjon at de kan befrukte kvinner. De kvinnelige hybridene har visst fortsatt problemer med å få avkom. Hovedsaklig mannlige hybrider har fått som ”personlige prosjekter” å etablere kjæresteforhold med kvinner, disse forholdene utspiller seg nede på bakken. Flere er av den oppfatning at hybridene bare kan være adskilt fra romskipet et visst antall timer om gangen.

Kjæresteforholdene kan være svært romantisk-seksuelle av karakter, men de kan visst også utvikle seg i stygg retning. I flere tilfeller skal de mannlige hybridene ha oppført seg voldelig når ikke alt har gått etter planen deres, uten at det er grunn til å tro at de har ”mistet besinnelsen”. Noen ganger skal flere mannlige hybrider ha møtt opp for å gi en kvinne en ”skikkelig lærepenge”, og de har truet med å hevne seg på hennes barn. Dette er fantastiske historier, der leserne oppfordres til å studere bøkene og førstehåndsrapportene selv. Ifølge Jacobs (1998) er det foreløpig ingen indikasjoner på at hybridene på andre måter deltar i det menneskelige samfunnet; at de f.eks. lever i en leilighet eller tar seg jobb eller lignende.

John E. Mack (1929-2004)

John E. Mack var professor i psykiatri ved Harvard Medical School. Han skrev en rekke bøker innen psykiatri, og i 1977 vant han Pulitzer-prisen for sin biografi om T. E. Lawrence (1888-1935). I 1994 ga han ut boken Abduction: Human Encounters with Aliens, og i 1999 kom oppfølgeren, Passport to the Cosmos. Han skriver her at de siste ni årene har han hypnotisert og intervjuet ca. 200 personer som hevder å ha blitt bortført. Mack hadde en imponerende vennskapskrets innen transpersonlig psykologi-bevegelsen, og han takker mange kjente forfattere for deres verdifulle kommentarer til bokmanuset. Han var særlig inspirert av teoriene til Stanislav Grof, og han var kjent for å eksperimentere med psykedeliske stoffer. Han døde den 27. september 2004 i London da en person i beruset tilstand kjørte ham ned.

Det er en viss forskjell i Macks holdning til bortføringsopplevelsene i hans første og andre bok. I hans andre bok er de negative aspektene sterkt nedtonet. Mack var ikke primært ute etter å finne sannheten, dvs. hva som skjedde på det fysiske planet. Det viktigste for Mack var at personene ble i stand til å integrere opplevelsene med deres hverdag og verdensbilde, uansett hva opplevelsene måtte være forankret i. Mack var preget av det californiske newage-miljøet, der UFO’er og bortføringer kunne ses i en transformativ positiv kontekst. For Mack ligger opplevelsenes mening og verdi i deres potensial til å fremme personlig vekst, åndelig utvikling og bevissthetsevolusjon; samt at de inviterer til transcendens, tilgivelse, kjærlighet, prosessarbeid, smadring av det gamle verdensbildet, paradigmeskift osv. Mack avsto fra å trekke endelige konklusjoner om hva som er substansen bak UFO’ene og bortføringene.

Mack påpekte at ET’ene synes å være så avanserte i forhold til materien og de kjente fysiske lover at de provoserer vårt rådende materialistiske verdensbilde. Vi kan ikke en gang avgjøre om disse vesenene primært er åndelige eller fysiske. Vi utfordres derfor til å ta det materialistiske verdensbildet opp til revisjon. Det er nettopp denne utfordringen dagens akademikere opplever som en trussel, og derfor blir ET/V-studiet idag uglesett på samme måte som f.eks. studiet av parapsykologi og reinkarnasjon.

Zetaenes eget notat fra 1995 om John E. Mack er verdt å lese (ZetaTalk-notat: Dr. John Mack). Zetaene hevdet i en kommentar den 4. oktober 2008 at Mack ble myrdet av en arm av CIA, som maskerte drapet som et uhell (kilde). De hevder at CIA var dobbelt negative til Mack. Én ting var at Mack var en høyt respektert akademiker som bekreftet ET’enes nærvær, men langt verre var at han samtidig (og i motsetning til Hopkins og Jacobs) presenterte dem i et positivt lys.

Mack (1999) har to interessante biografiske kapitler: Ett om medisinmannen Vusumazulu Credo Mutwa fra Sør-Afrika og ett om shaman og antropolog Bernardo D. Peixoto fra det nordlige Brasil. I strøkene til Peixoto kjenner man godt til zetaene, som der kalles ikuyas. Stammene har hovedsaklig et negativt syn på ikuyas da de besvangrer kvinner, skaper hybrider, og da møtene med dem kan være traumatiske. Zetaene viser seg gjerne i dyreform. Peixoto fikk sitt eget shamanistiske verdensbilde smadret etter noen personlige møter med dem. Nå vet han ikke lenger hva han skal tro og tenke.

Vusamazulu Credo Mutwa (f. 1921), medisinmann for zulu-negrene samt forfatter av bøker om afrikansk tro, har også et problematisk forhold til zetaene etter flere personlige møter med dem. Han ble manipulert til å ha sex med en feminin zeta eller hybridkvinne der formålet var å tappe ham for sæd. Blant zuluene er zetaene kjent som mantindane, som er de mest fryktete blant flere ET-typer. De besvangrer kvinner ved å sette fostre inn i dem, og etter sigende torturerer de på linje med det afrikanske hemmelige politi! Når masaiene går til krig bærer de et penisfuttural som skal beskytte dem mot at zetaene tapper dem for sæd. Masai-kvinnene bærer forskjellige ornamenter som skal hindre at zetaene utsetter dem for seksuelle eller vaginale prosedyrer.

Credo Mutwa

* * *

Personlig synes jeg Macks første bok, Abduction (1994), er den beste og mest spennende. Boken presenterer 13 spesielt interessante og godt studerte tilfeller, hver person vies et kapittel. Kapitlene 8-13 er i særklasse da de tar for seg seks personer som gjennom regresjonsterapi gradvis og meget motvillig konkluderer at de er hybrider. Det ble nevnt at et mindretall av de bortførte greier å transformere opplevelser som først var av traumatisk karakter til å bli deres største kilde til bevissthetsekspansjon, åndelig utvikling og personlig vekst. Det viser seg at jo mer positiv, fryktløs og samarbeidende holdning man greier å etablere overfor zetaene, dess dypere og mer gjensidig blir kommunikasjonen. De som klarer å transcendere den traumatiserte offerrollen kan motta dype innsikter fra zetaene. De seks nevnte personene kom hver for seg til de samme konklusjoner:

* De ble overbevist om reinkarnasjonsprinsippet da de fikk se scener som følelsesmessig overbeviste dem var episoder fra tidligere liv. De opplevde at de var involvert i et gedigent ”erfaringsprosjekt” med zetaene som gikk over flere inkarnasjoner.

* De opplevde at sjelen deres er zeta, men at de gjennom flere inkarnasjoner frivillig hadde valgt en skjebne som Homo sapiens for å tilegne seg menneskelig erfaring som kom dem selv og zetaene til nytte i deres integreringsprosjekt.

* Zetaene har både tidligere og i moderne tid fremstått for mennesker som åndelige veiledere. Det er en forbindelse mellom enkelte shamanistiske fenomener og zetaene. Zetaenes nåværende fremtreden med romskip og høy-teknologi er en ”valgt løsning” tilpasset den moderne tid.

* Det ultimate formålet med hybridprogrammet er å forene de to artene til en ny hominoid art som skal overta Jorden.

ZetaTalk om hybridprogrammet

ZetaTalk-zetaenes uttalelser om deres hybridprogram kan studeres i boken ZetaTalk (1999; kap. 11-12) samt i diverse utdrag som ligger på Internet (Key Words, rull ned til ”Hybrids”). Zetaene har fra tidligere biogenetiske ingeniørprosjekter oppnådd omfattende erfaring, så vi trenger ikke å frykte at dette hybridprogrammet er deres ”svenneprøve”. Zetaenes hybridprogram er sentrert i USA. I hybridene vil de beste kvalitetene fra zetaene og Homo sapiens bli forent, gitt det generelle formål med en 4D-organisme (”D” for Density). Fra zetaene er det særlig den høye intelligensen og den sterkt utviklete telepatiske evnen som vil bli videreført, samt diverse egenskaper som er mer humane og mindre animalske enn hos jordmennesket.

Zetane hevder at hybridprogrammet ble unnfanget ved begynnelsen av 1900-tallet, men først kom til full utfoldelse fra 1950-tallet og utover. Zetaene har gjort avtaler på sjelsnivå med samtlige deltagere i hybridprogrammet før fødselen. Alle som deltar gjør dette altså frivillig på sjelsnivå, uansett hvor traumatisk og ufrivillig deres persona måtte oppleve deltakelsen. Zetaene bekrefter at hybridprogrammet følger utvalgte familier gjennom flere generasjoner. De bekrefter også at sædtappingen utføres, at mennenes seksuelle respons blir mentalt stimulert, og at mennenes lystopplevelse av prosedyren er minimal.

Boken ZetaTalk (1999) gir bl.a. følgende konkrete informasjon om hybridene som er under utvikling:

* Hybridene vil ha en fullt integrert bevissthetsstruktur og hukommelsesfunksjon, slik som zetaene. De vil ikke ha jordmenneskets underbevisshet og fragmentiserte hukommelse.

* Hybridene vil få zetaenes IQ fullt ut, målt til ca. 287.

* I hybridene vil menneskets genetiske disposisjoner til vold og aggresjon i stor grad være fjernet.

* Hybridenes levealder vil være ca. 400 år, der de 50 siste representerer alderdommen. Det vil ikke være forbudt eller skambelagt å begå selvmord, dersom tilværelsen skulle oppleves uutholdelig.

* Hybridenes syn og hørsel vil være mottagelig for betydelig høyere frekvenser enn dem som det menneskelige øye og øre oppfatter.

* Hybriden vil utseendemessig være en blanding av sine to opphav. Zetaene greide ikke å skape en skikkelig hårmanke på hodet, så fremfor å fremme sannsynligheten for hårtuster som stikker ut her og der, vil hybriden være skallet. De som vil ha hår på hodet får heller skaffe seg en fin samling med parykker, hvilket jo har vært praksis blant de rikeste i mange kulturer helt tilbake til det dynastiske Egypt (Wiki: Wig).

* Hybridenes kjønnsdrift vil være variert som hos jordmennesket.

* Hybridene vil sove ca. fem timer døgnet; hvilket er et kompromiss mellom zetaene som aldri faller i søvn og menneskene som gjennomsnittlig sover åtte timer.

* Hybridenes tarmkanal vil bli nokså kort, og gå rett fra mavesekken til anus. Dette vil være et kompromiss mellom zetaenes ufullstendige tarmkanal og menneskenes ca. 6 meter lange tarmkanal som er designet for voluminøs mat. Promping, raping og forstoppelse vil forekomme i betraktelig mindre grad enn hos mennesket. Hybridene vil ikke ha menneskets evne til fedme.

Den genetiske ingeniørteknikken i grove trekk. Et menneskelig egg og en sædcelle velges som begge har blitt screenet for uønskede egenskaper som f.eks. arvelige sykdommer. Bestemte uønskete menneskelige gener blir automatisk fjernet, og bestemte ønskete zeta-gener blir automatisk lagt inn. Egget og sædcellen forenes, og zygoten implanteres for en kort stund i kvinnen.

ZetaTalk om tiden vi nå er inne i

Ifølge informasjonen på ZetaTalk står vi foran en meget snarlig kataklysmisk jordskorpeforskyvning der nærmest all sivilisasjon vil kollapse. En transformativ periode på ca. 100 år vil så begynne, som generelt kan inndeles i følgende tre faser: