“Et hett diskusjonsemne på Internet og blant dem opptatt av konspirasjoner, er om mennesket faktisk noen gang har vært på Månen, eller om all evidensen for dette er fabrikert. Som evidens på bedrag er tilsynelatende vind som blåser i et flagg, oppvirvlet støv (fra mennesker som går omkring) som blåser av sted som om luft var tilstede til å flytte støvet omkring, skygger som ikke hører hjemme på Månen, og annen evidens på atmosfære eller scene-oppsetning. Dro mennesket til Månen? Absolutt. Ble dramati­seringer gjort i filmstudio? Absolutt. Begge hendelsene skjedde, og her er forklaringen på hvorfor.

Som ofte har blitt rapportert, de tidlige Månelandingene inkluderte forbløffede astronauter som kom med uttalelser som ble direkte overført som ”vi var ikke de første” og lignende. På samme måte, filmopptak viste skrot på Månen som avslørte at aktivitet hadde forekommet i fortiden, og muligens i den nylige fortid. Evidens på erkjennelsen av utenomjordisk nærvær, eller annen informasjon som ikke har blitt gitt til almenheten, kan ofte oppfanges fra hva som ikke sies i samme grad som hva som sies. Hvorfor tre måneders forsinkelse i rapportering, som så gjøres fra forskjellige media-organisasjoner, dersom godkjennelse av rapportering ikke var en del av prosessen? Likeledes, den informasjon som astro­nautene mottok var på ”need-to-know”-basis, da det var forventet at de ville tiltrekke seg store menneskemengder dersom deres romekspedisjoner lyktes og de så dro på foredragsturnéer, og ville bli intervjuet og den slags. Så man prøvde å unngå at de tabbet seg ut ved å fortelle dem minst mulig. De var derfor genuint forbløffet av hva de fant på Månen, og deres overordnete i Houston var heller ikke klar over graden av evidens som astronautene faktisk kom til å finne på Månen. Oops! Hva skulle man gjøre? Lag noe nytt råfilmmateriale, og kring­kast dét istedenfor.

NASA var klar over tilstedeværelsen av ET-områder på Månens mørke side, men var ikke klar over alt skrotet på den synlige siden. I tidligere tider da genetiske ingeniørprosjekter relatert til Jorden forekom, brukte disse ET-ingeniørene ofte Månen som laboratorium, da de fryktet og ønsket å unngå de store rovdyrene på Jorden. Den gangen var det ingen grunn til å skjule seg på Månens mørke side. Hvorfor gjemme seg?

ET’ene som kommuniserte med NASA under Apollo-ekspedisjonene var av den selviske typen, som fremmet Alternativ 2 [se ZetaTalk-notatet Alternative 3], at [eliten] skulle sette opp baser utenfor Jorden for å overleve den kommende jordskorpeforskyvningen. Denne ET-gruppen befant seg på den mørke siden da selviske ET’er ikke er så flinke til å frekvensplanskifte [”density shifting”], ala filmen The Fly, så deres overordnete tillater dem ikke å skifte når de er på oppdrag, i frykt for at komplikasjoner oppstår. Dette er grunnen til at denne ET-gruppen befinner seg på 3. densitet, og ville ha vært svært så synlig fra Jorden dersom de ikke hadde holdt seg på Månens mørke side. NASA hadde tatt med i beregningen ET-gruppens tilstedeværelse på Månens mørke side, men det hadde aldri vært noe diskusjon om genetiske ingeniørprosjekter fra fortiden, prosjekter som enn videre ikke hadde blitt utført av selviske ET-grupper!

Astronautene fikk kraftige reprimander da de returnerte, for å ha plapret om deres første inntrykk på Månen. For dem som har studert mønsteret er det tydelig at før [denne oppstramningen] var direktesendinger normen, men etterpå ble bare forsinkete og kun delvis frigjorte opptak i video og audio tillatt. Når skremmende trusler har vært tungt inne i bildet, inkludert dødstrusler og det som er verre enn dødstrusler, skal det mye til for [at astronautene] røper hemmelighetene. Slå en hund hver time, i måneder, og så prøv å fortelle den at alt dette tilhører fortiden! Hunden har mistet tillit; den kryper sammen, knurrer og unnviker, og vil trolig aldri gjenvinne tilliten til mennesker. NASA har ikke skiftet hansker, er fortsatt det samme byrået, infiltrert av CIA. Astronautene vil således, som CIAs mishandlete hunder, være svært lite tilbøyelige til å bryte ut.” 

I sitatet over hevder zetaene altså at den aktive ET-basen består av en arbeidsgruppe som opererer på samme fysiske frekvensplan som jordmennesket (tredje densitet), men som er utsendt fra en selvisk ET-gruppe som tilhører et høyere frekvensplan (fjerde densitet). Denne ET-gruppen kan således ikke være anunnakiene fra Nibiru, som evolusjonært fortsatt tilhører tredje densitet.

Den siste bemannede månelanding: Apollo 17 (1972)

Den 7. desember 1972 landet Apollo 17 (USA) på Månen, med astronautene Eugene A. Cernan, Ronald E. Evans og Harrison H. Schmitt ombord. Dette var den sjette bemannede månelandingen. Siden har USA aldri hatt flere bemannede månelandinger. Skal vi tro at USA etter seks månelandinger, hvor de fikk med seg noen spann med sand- og grusprøver hjem til verdens dyreste hektopris, plutselig mistet all interesse for Månen? Enda merkeligere er at Russland ennå ikke har hatt en eneste bemannet ekspedisjon til Månen. Skal vi tro at Sovjet­unionen plutselig mistet all interesse for å komme til Månen av den enkle grunn at USA kom dit først? Ryktet er at astronautene ved den siste månelandingen fikk klar beskjed fra en ET-gruppe som har en aktiv base der at de ikke er velkomne. For dem som vil studere dette ryktet nærmere, anbefales det interessante Art Bell-intervjuet med John Lear den 2.-3. november 2003.

The Clementine Mission (1994)

Det amerikanske forsvars­departementet i samarbeid med NASA sendte den 25. januar 1994 opp en orbitalsonde som skulle kretse rundt Månen og ta bilder av hele dens overflate. Prosjektet fikk navnet The Clementine Mission. Prosjektet varte i 115 dager. 1,8 millioner bilder ble tatt.

Joseph P. Skippers analyser av bilder fra Månen (2004-2012)

I år 2000 begynte Joseph P. Skipper, av yrke forsikringsetterforsker, å produsere sine første analyser av NASA/JPL-bilder fra Mars. Han skaffet seg så et kommersielt PhotoShop-program som gjorde det lettere for ham å avsløre og fjerne lagene med tuklinger som hadde blitt lagt oppå bildene. Dette åpnet en ny verden for ham. Det er Skippers bildeanalyser som idag er de mest avslørende og interessante, ikke dem til Hoagland-teamet. Skipper legger sine bilde­analyser ut på sin web-base Mars Anomaly Research.

[OBS! Siden midten av februar 2013 har Skippers web-base vært nede og Skipper har ikke vært mulig å komme i kontakt med. Det er rykter om at han er innlagt på et sykehus etter et uhell. Inntil web-basen settes opp igjen, vil de av linkene nedenfor som går til hans egen web-base ikke fungere. En arkivert kopi av Skippers web-base har imidlertid blitt satt opp. Linker som går til denne etterfølges av (k)].

Skipper har pr. mars 2013 skrevet 23 analyser (k) av NASA/JPL-bilder av Månen, de fleste av disse analysene er basert på bildene fra The Clemen­tine Mission. Idag har den offisielle tuklingen av bilder fra Månen og Mars forlengst blitt automatisert i form av avanserte data­programmer som alle NASA/JPL-bilder kjøres gjennom før de legges ut på en eller annen offisiell web-base. Bildetuklingen består av en rekke forskjellige teknikker, hvilket ifølge Skipper ville kreve en hel bok å gjøre rede for. Som regel anvendes flere tukleteknikker på det enkelte bilde. I 2009 hadde jeg kontakt med to nordmenn som med hvert sitt PhotoShop-program reproduserte arbeidet til Skipper, med samme resultat. Den ene av de to var Mike Cechanowicz, som tidligere har vært reklame­fotograf. Den andre, som tidligere har vært profesjonell bilde­behandler, døde for 1-2 år siden uten å ha publisert noen av sine avsløringer.

Innledningsvis i sin aller første rapport av Månebilder [nr. 066 fra 2004] spør Skipper hvordan det kan ha seg at Månen på de fleste bilder fra de siste tredve årene tilsynelatende har vært gjennom en skjønnhetsoperasjon, i forhold til enkelte skarpe bilder fra 1970-tallet. Har Månen faktisk fått en glattere og penere overflate de siste trevde årene, eller har kamera-teknologien blitt dårligere? Eller er det noen som prøver å skjule noe? De to bildene nedenfor er fra 1972 og 1994.

Slik så Månens bortvendte side ut i 1972. Fra Skipper-rapport nr. 066.


Slik så Månens bortvendte side ut i 1994. Fra Skipper-rapport nr. 066.

Bildet over er en mosaikk av 50.000 mindre bilder. Legg merke til de vertikale linjene som går fra nord til sør over hele kloden. Den offisielle forklaringen er at linjene ikke er en topografisk realitet; de er et kun et bilde­messig fenomen. Dette er imidlertid en løgn. Nærbilder, med oppgitt bildeoppløsning 1 pixel = 1 km, viser at disse ”linjene” definitivt er en topografisk realitet. Hver linje er faktisk et flere kilometer bredt ”bånd”. Linjene går fra nord til sør.

Hver linje er et bredt bånd. Fra Skipper-rapport nr. 070.

I nærbildet nedenfor ser man tydelig at lagene med tukling (de hvite tåkefeltene) ligger over båndene, dvs. at båndene ikke er en bildeartefakt.

Båndene er en topografisk realitet. Fra Skipper-rapport nr. 069.

I bildet nedenfor ser vi et eksempel på amatørmessig tukling, en tabbe som senere ikke har blitt gjentatt. De to tårnene (eller hva det nå er som skjules) var så gigantiske i forhold til de omgivende ruinene som skulle skjules, at tukleprogrammet i dette tilfellet ikke hadde en bedre løsning enn å smusslegge tårnene på en slik måte at deres form og størrelse likevel ble markert. De av leserne som ikke har PhotoShop-programmet, kan f.eks. lagre bildet i Word, hente frem "Bildeverktøy-linjen" (med høyre museknapp), og så begynne å eksperimentere med funksjonene Kontrast og Lysstyrke. De to tårnene og de omgivende ruinene vil da komme langt bedre frem. Dette rådet gjelder de fleste av NASA/JPL-bildene.

Fra Skipper-rapport nr. 067.

Skipper spekulerer at tuklingen med Clementine-bildene tjente som en slags generalprøve for de samme ”hemmelige organer” som i 1998 begynte å tukle med Mars-bildene fra den ameri­kanske romsonden Mars Global Surveyor (MGS). Da ingen reagerte på Clementine-bildene, kunne de trygt gå videre. Hvis en person fløy lavt over Månen og tok bilder med et ordinært håndkamera, ville han få skarpere 3D-bilder av overflaten enn den offisielle versjonen av Clementine-bildene, som er tatt med hyperavansert og kommersiell utilgjengelig teknologi! Ifølge Skipper kreves ingen bildebehandlingsekspert for å bekrefte at de fleste av de offentliggjorte Clementine-bildene har blitt kraftig tuklet med. Denne tuklingen er imidlertid langt mer amatørmessig gjort enn den senere tuklingen med MGS-bildene.

Det krever øvelse og erfaring i å se og avsløre de mange lagene av bildetuklinger der forskjellige teknikker har blitt kombinert. Likevel, etter en ukes opplæring ville enhver astronom og geofysiker nekte å studere flere fotografier som har blitt tuklet med. Og enhver amerikansk borger ville kreve å få noe genuint tilbake for sine skattepenger.

I rapport nr. 180 (k), fra februar 2010, skriver Skipper at US Navy/DOD (Department of Defense) – som står for formidlingen av de vitenskapelige data og bilder fra Clementine-ekspedisjonen – nylig har skiftet browser fra den originale Clementine 1.5-versjonen til den nye Clementine 2.0-versjonen. Med dette nye grensesnittet har de avslørende detaljene i originalbildene blitt enda bedre skjult, hvilket Skippers kopier av bildene med det gamle grense­snittet viser.

I rapport nr. 191 (k), fra august 2010, tar Skipper for seg de særdeles rene og støvfrie bolle­formete føttene (med gullfolie rundt) på landings­modulen til Apollo 11 etter landingen på Månen. Da ingen av astronautene har nevnt noe om at det første de gjorde etter å ha kommet ut av landingsmodulen var å vaske bort støvet fra landingsmodulens føtter, er dette totale fraværet av støv besynderlig. Indikasjonen er at opptaket ble gjort i et filmstudio.

Fra Skipper-rapport nr. 191 (k).

I rapport nr. 193 (k), fra september 2010, tar Skipper for seg ett bestemt bilde fra Månen som ble gjengitt i en bok fra 1975, Geology of the Moon. Boken presenterer bilder som Lunar Orbiter 4-ekspedisjonen tok i mai 1967. Det bildet som Skipper har valgt ut viser muligens et kilometerstort monument av et humanoid hode, i likhet med ”Ansiktet på Mars”. Men til forskjell fra ”Ansiktet på Mars” synes dette monumentet å være av et dødningehode hvis funksjon er å skremme og advare: ”Dere er ikke velkomne. Forsvinn herfra, eller døden venter dere!”

Bildet i midten viser ”dødningehodet” på Månen. Fra Skipper-rapport nr. 193 (k).