DEL 1: Biografi

Martinus Thomsen ble født den 11. august 1890 kl. 23. Moren Else Christine Mikkelsen (1848-1901) var da ugift og 42 år gammel. Hun hadde fra før fått fire barn med fire forskjellige menn. Faren til det fjerde barnet og til Martinus var ungkaren Michael Christian Christensen Thomsen (1866-1946). Else Christine arbeidet før og etter fødselen på gården Christianshede, hvor hun først var tjenestepike og senere ble husbestyrerinne for godseier Lars Larsen. Michael C. C. Thomsen hadde arbeid som stallkar i den tiden hvor han fikk de to barna med Else Christine. Forholdet mellom dem kan ikke ha vært så nært, for måneden etter at Martinus ble født sendte Else Christine brev til Amtet om hjelp til å inndra under­holdnings­bidraget fra faren.

Da Else Christine ble klar over at hun var gravid med det femte barnet, avtalte hun med sin halvbror Jens Christian Frederiksen og hans hustru Kirstine å føde hos dem, og at de skulle adoptere den nyfødte. To måneder før fødselen flyttet de kommende pleieforeldrene til utkanten av den lille stasjons­byen Sindal, helt nord i Danmark, hvor de leide den lille husmanns­plassen ”Moskildvad” med gårdsbruk. Foster­foreldrene var enkle og ubeleste mennesker, men de fylte sitt hjem med en kjærlig og trygg atmosfære. Martinus var allerede som liten svært fintfølende, han hadde et inderlig forhold til naturen og Gud.

18 år gammel fikk Martinus sin første stilling ved et meieri, og i løpet av de neste ti årene arbeidet han for hele åtte meierier. Han var sosial og godt likt blant folk. De to hobbyene han utviklet i tyveårene var fotografering og trylling. Han var en morgenfugl, som hele livet gjennom aldri trengte mer enn fire timer søvn om natten. Han forble ungkar livet ut, og hadde aldri noen seksuelle eller romantiske forhold. Han forklarte dette med at han ikke hadde forelskelses­evnen i seg, hvilket han senere utdypet i sine kosmiske analyser.

Vi hopper frem til mars 1921. Martinus er nå 30 år gammel, og sitter som kontorist ved et meieri og skriver tall. Han finner arbeidet frustre­rende. Han har merket en stigende trang til å gjøre noe positivt og meningsfullt for denne kloden som han har kommet til. Han vil hjelpe til på en eller annen måte. Han har lekt med tanken om å bli misjonær, men finner den kristne lære intolerant og utilfredsstillende. Martinus setter seg en aften ned i en kurvstol med et tørkle for øynene. Han har blitt oppfordret til å prøve å meditere over begrepet Gud. Han blir gjenstand for en guddommelig-kosmisk åpenbaring, som fortsetter neste dag. Etter denne innvielsen var hans bevissthet radikalt forandret. Han hadde fra nå av permanent adgang til et visdomsosean som gjorde at han kunne gjennomskue alle livets mysterier, se alle livets fasiter. Selv om hans kosmiske bevissthet hadde mye til felles med Østens oppvåknings­tilstand (”Buddha-bevissthet”), er det likevel opplagt at hans all-penetrerende intuitisjonsevne represen­terte noe temmelig unikt i menneskehetens historie.

”Inn igjennom min hjerne veltet den aller høyeste visdom frem. Opplevelser i og utenfor min fysiske organisme, den guddommelige verdensp­lans store analyser, spiralkretsløpet, skjebnens lover var blitt dagligdagse tanker og ting i min bevissthet. Umåtelige stoff­arealer, grunnenergiområder, solbyers og stjerneverdeners guddommelige styrelse ble kart­lagt. Mitt liv var en lek med mikrokosmos og makrokosmos, med evigheten og tiden. Og denne lek skulle bli til en verdensmisjon....”

”Mitt ønske om å bli ”misjonær” ble oppfylt lenge før og på en helt annen og mer over­dådig måte enn jeg noensinne på det fysiske plan hadde kunnet drømme om. Gud hadde planlagt en deilig stor oppgave for meg, og lot meg oppdage at det var rikelig med ”natur­mennesker” alle vegne, som trengte en ”misjonær”.

Resten er historie... om hvordan Martinus bruker de neste 60 årene frem til sin død i 1981 til å realisere sin verdensmisjon. Han betraktet som sin misjon å formidle i form av kosmiske analyser de evige prinsipper og lover som ligger til grunn for hele Kosmos. Disse kosmiske analyser skulle legge grunnlaget for en kommende åndsvitenskap. Martinus uttalte mange ganger at hans kosmiske analyser bare vil appellere til en ytterst liten gruppe i befolkningen: dem med høy intelligens kombinert med et foredlet følelsesliv. Han mente at hvert menneskelig utviklingstrinn skaper eller resulterer i sitt karakteristiske spektrum av livssyn, og at dette er naturens orden. Hans egen kosmologi skal derfor bare fremstå som et tilbud til menneskeheten, et tilbud som skal gjøres kjent, men som på ingen måte skal pådyttes noen. Martinus kom etterhvert i besittelse av flere okkulte og paranormale evner, og han husket sin tidligere tilværelse på en annen planet i Melkeveien. Men han brukte ikke disse evner eller sin personlighet til å markedsføre sin sak.

Martinus’ hovedverk er syvbindsverket Livets Bog (1932-60) på 2800 sider. Etter dette skrev han en slags forkortet populærversjon, Det Evige Verdensbillede I-IV (1963-68), der alle hans fargerike symbol­tegninger er samlet med forklaringer. I tillegg skrev han to andre bøker, og en rekke artikler og foredrag har blitt samlet opp i 28 småbøker. Året før han døde bestemte han seg for å la sine samlede verker gå under felles­tittelen Det Tredje Testa­mente, hvilket var hans endelige kunngjøring om hvilket perspektiv han hadde på sitt forfatterskap.

Martinus som forfatter kan kritiseres for mye. Språket hans er gammeldags. Setningene er svært lange og består ofte av 4-5 kommaer. Martinus hadde sine favorittemner som han aldri ble lei av å analysere, og han hadde sine bibelske uttrykk og poenger som han aldri ble lei av å gjenta. Livets Bog er fasinerende men samtidig vanskelig å komme seg gjennom fordi leseren opplever å gå i sirkler. Det er i artikler og småbøker han gjør det best. Fordelen med å lese Martinus’ egen litteratur er at man aldri er det minste i tvil om hans abso­lutte oppriktighet, moralske integritet og bunnsolide over­bevisning. Hans kosmiske bevissthet og herav naturlige autoritet stråler som en sol gjennom hans mindre kunstneriske formuleringer. Martinus kan også skrive svært inspirerende og storslått, der leseren løftes opp til svimlende høyder og inn i en dimensjon av salighet og allkjærlighet.

Martinus innledet i 1957 et samarbeid med Per Bruus-Jensen, som tidligere på året måtte oppgi sin forstutdannelse pga. en arbeidsulykke. Bruus-Jensen var en usedvanlig begavet ung mann med en umettelig vitebegjærlighet kombinert med sterk sans for orden og syste­­matikk. Samarbeidet besto i personlig undervisning og daglig omgang med Martinus som varte de neste ti årene frem til 1968. Bruus-Jensen antar at Martinus har investert ca. 10.000 timer i ham. Fruktene av samarbeidet kulminerte i 1989 ved fullførelsen av Bruus-Jensens 1800-siders fire­binds­verk ”X”: en komplet indføring i Martinus’ kosmologi. Det er dette verket de som ønsker å gå i dybden av Martinus’ kosmologi må forholde seg til. Det positive ved verket er helheten, den systematiske presentasjonen av alle de komplekse emnene, samt den ytterst grundige og omstendelige måten hvert emne blir behandlet på. På den annen side er verket så tungt og vanskelig skrevet at bare de aller færreste har ressurser til å gjennomføre ”løpet”.

Når man studerer Martinus’ kosmologi blir man gradvis klar over hvilken infra­struktur en moderne kosmologi bør ha som et minimum. Etter å ha studert Martinus’ kosmologi noen år, enten man overbevises eller ikke, er det litt av en kalddusj å vende tilbake til Østens og Vestens esoteriske tradisjoner. Man blir for første gang klar over de enorme mangler, hull og ufull­stendigheter i disse systemer.

Martinus Institut i København er idag hovedsetet for Martinus-saken. Instituttets hoved­­oppgave er å gjøre Martinus’ kosmo­logi tilgjengelig for hele verden, men instituttet selv skal ikke utvikle seg til å bli noen verdensorganisasjon. Martinus Institut har også ansvar for å drive feriesenteret Martinus Center, og de utgir månedsbladet Kosmos. I juli-nummeret 2003 av Kosmos anslås at ca. 5.000 mennesker studerer Martinus’ kosmologi i Skandinavia, og under 500 personer i verden forøvrig. Én bidragende årsak til denne lave interessen kan ha vært mangelen på god introduksjonslitteratur. På sikt kommer Martinus’ kosmologi ganske sikkert til å overta mye av dagens interesse for teosofi, antropo­sofi og den spekulative evolusjons­­metafysikken til Pierre Teilhard de Chardin (1881-1955).

Del 2: Martinus’ kosmologi

Martinus oppsummerte Gud/Kosmos som ”et noe som er”, som kan gis symbolet ”X” for navnløshet eller uutsigelighet. Gud/Kosmos utgjør et treenig prinsipp som kan analyseres i tre sær-prinsipper: X1, X2 og X3. Disse sær-prinsippene har hver for seg ingen objektiv eksistens  på den måten at de kan isoleres fra de to andre. X1 symboliserer det evige Jeget i oss, det ”noe” i oss som opplever. Dette kan minne om det indiske atman/brahman-begrepet. X2 symboliserer et høy-dimensjonelt evighetslegeme, et slags ”kosmisk maskineri” som gir vesenet dets generelle opplevelses- og manifestasjonsevne. Evighetslegemet har i seg flere strukturer som det finnes paralleller til i de forskjellige esoteriske tradisjoner, men evighets­legemet selv har jeg ikke funnet noen paralleller til. X3 er symbol for seks grunnenergier som i forskjellige kombinasjonsmønstre for det første bærer vesenets spesifikke sanse- og manifestasjonslegemer, og for det andre danner de seks riker som vi lever og ferdes i. De seks grunnenergiene er instinktenergien (20), tyngdeenergien (40), følelses­energien (60), intelligens­energien (80), intuisjonsenergien (120) og hukommelses­energien (100). Tallene i parantes angir deres relative erkjennelses­messige ”penetrasjons­evne”.

Ifølge Martinus har Gud/Kosmos som helhet aldri blitt skapt eller vært underlagt noen evolusjon. I de åndelige og fysiske sfærer foregår riktignok en kontinuerlig skapelse og evolusjon av midlertidige former, organismer og universer, men Gud/Kosmos har en evig og uforanderlig væren og struktur som er en årsaksløs årsak. Dette Allvesen eller treenige prinsipp er strukturert som et holarki (et uendelig hierarki åpent i begge ender) bestå­ende av mindre treenige prinsipper som fremstår som vesener med evne og vilje til liv.

Martinus-symbol nr. 7, Livsenhetsprinsippet, viser et levende vesen med en organisme med åtte organer i. At symbolet viser akkurat åtte organer, er tilfeldig. Det hvite sirkulære feltet med trekant i symboliserer vesenets evige Jeg. Den ytre grå ringen symboli­­serer organismen. Vi ser videre at hvert av organene igjen består av enda mindre organer, og at disse igjen består av enda mindre organer. Slik fortsetter det i det uendelige nedover i mikro­kosmos og oppover i makro­kosmos. Symbolet skal bl.a. vise at absolutt alle vesener har den samme evighets­struktur, enten vi opplever dem som mennesker, organer, celler eller som f.eks. elementær­partikler. Alle vesener har en dobbelnatur som mikro­vesen i større vesener, og som makrovesen for en uendelighet av mindre vesener.

Martinus-symbol nr. 6 viser det levende vesens kosmiske struktur. Det øverste hvite feltet er X1; det midterste feltet er X2: og det nederste feltet er X3. X1 symboliserer det evige Jeget. X2 symboliserer evighetslegemet, et usynlig ”kosmisk maskineri” som gir vesenet dets generelle opplevelses- og manifestasjons­evne. De fargete kulene inne i X2 symboliserer Jegets talent­kjerner. I X3 er de seks grunnenergiene symbolisert med hvert sitt fargefelt. De seks grunnenergiene danner sammen vesenets spesifikke sanse- og manifestasjonslegemer. Korset symboliserer den totalt fullkomne bevissthet.

De syv organisme-prinsipper. Det levende vesen er underlagt et uendelig ekspanderende spiral­­kretsløp gjennom seks riker og syv organisme-prinsipper [klikk her for å se Martinus-symbol 14]. De syv organisme-prinsipper bidrar til at den evige reise gjennom de samme seks riker aldri oppleves som kjedelig eller ”gammel”, men istedet oppleves som et konti­nuerlig spennende eventyr her og nå for aller første gang. De syv organisme-­prinsipper manifesterer seg i form av ”kosmiske oktaver”:

Do = elementærpartikkel/lokaluniversets prinsipp.

Re = cellens prin­sipp.

Mi = organets prinsipp.

Fa = organismens prinsipp (som vi selv tilhører).

Sol = klodens prinsipp.

La = solsystemets prinsipp.

Si = galaksens prinsipp.

Do = elementær­partikkel/lokaluniversets prinsipp på ny.

De riker som er over den røde streken (se symbolet) er rene åndelige tilværelsesplan. De riker som er under streken er repre­sentert på det fysiske plan av fysiske legemer. Siste halvdel av salighetsriket fremstår på det ytre plan som mineralriket. Symbolet viser hvordan livets reise går gjennom seks riker samtidig som en ekspansjon foregår gjennom syv organisme-prinsipper (Do, Re, Mi...). Vesenet beveger seg gjennom mineral­riket, plante­riket, dyreriket og første halvdel av det egentlige menneske­­riket med forskjellige fysiske ”romdrakter” designet for det spesifike utviklingstrinn og det spesi­fike organisme­prinsipp. I andre halvdel av menneske­­riket og frem til andre halvdel av salighetsriket er vesenet befridd for fysiske legemer, hvilket innebærer at organismeprinsippet her har mindre praktisk betydning.

For Martinus er altså elementærpartikler, celler, organer, kloder, solsystemer og galakser levende vesener med akkurat samme iboende evighetsnatur som vi selv har. Når vi en gang i en fjern fremtid på ny går inn i dyreriket, vil vi ha klode-organismer. En elementærpartikkel oppleves som et lokal­univers når vi som mikrovesen er inne i den. Vi lever altså inne i ett av uendelig mange lokaluniverser/elementærpartikler. Dagens akademiske kosmologi har ikke forut­setninger for å kunne identifisere dette lokaluniversets struktur eller ytter­grenser. Martinus har ikke sagt noe fra eller til om den rådende teori at vi befinner oss i et 13,7 milli­arder år gammelt univers som ekspan­derer i akselererende tempo.

Dyreriket. Ifølge Martinus overskrides terskelen til dyreriket når vesenet gjennom sitt fysiske legeme kan oppleve den ytre, fysiske verden med sin dagsbevissthet. Stimulien fra den fysiske verden oppleves for første gang som konkrete kjens­gjerninger, og gir konkrete opplevelser av behag og ubehag. Etter hvert utvikles i dyrets bevissthet et begjær etter selv å stimulere behags­opplevelsen og bekjempe ubehagsopplevelsen, hvilket ligger til grunn for selv­oppholdelsesdriften. Gjennom første halvdel av dyreriket preges alle av kampen for å over­leve, fra fødsel til død. Selv rovdyrene som står øverst på den økologiske pyramiden kan aldri slappe helt av. De må alltid holde seg friske og i god form for ikke å bli angrepet av andre, og for å kunne skaffe sitt neste måltid.

Kun i dyreriket spiller kjønnet en dramatisk rolle. Én type drama er selve transformasjonen som gjennomgås: fra plantens androgyne tilstand til dyrets enkjønnethet, og så mot en ny androgyn tilstand i utviklingen fra jordmenneskestadiet til det egentlige menneske­riket. En annen type drama er den subjektive opplevelsen av å fremstå som et rent hankjønns- eller hunkjønnsvesen, eller å være i det menneskelige spenningsfeltet mellom enkjønnethet og andro­gyni. Martinus skriver at for et 100 % hankjønnsvesen er besittelsen av det feminine vesen den absolutt høyeste livslykke.

Reinkarnasjons­prinsippet (latin: re-in-carno, tilbake til kjødet) varer gjennom hele dyre­riket, hvilket betyr at vesenet er underlagt syklusen fødsel, barndom, ungdom, voksen alder, alderdom, død, opphold i den åndelige verden, og gjenfødsel. Selv om syklusens faser alltid er de samme, endrer fasene langsomt karakter etter som vesenet skrider frem gjennom dyre­riket. På de primitive dyrestadier kan man f.eks. knapt snakke om barndom eller alderdom. Barn­domsfasen blir mer fremtredende etter som instinktet degenererer og intelligensen utvikles.

Martinus nevner tre ”kosmiske utviklingsbaner” som for tiden gjester Jorden: pattedyrbanen, fugle­banen og insektsbanen. Artene innen en utviklingsbane har sitt fellespreg fordi de mer eller mindre har passert de samme kloder i deres fortidige tilværelse. Pattedyrenes høye tilpasnings­evne skyldes at deres forrige kloder var tilnærmet lik vår egen, slik at overgangen skjedde relativt ubesværlig. Nå som utviklings­stadiet mellom de lengst fremskredne ape­typene og jord­mennesket ikke lenger kan foregå her, må dette trinn passeres på andre kloder. Innen insektsbanen finnes noen vesener som ”inntil en viss grad har overskredet grensen til jord­menneskestadiet”. Trolig er det maurene Martinus her sikter til.

Midtveis i dyreriket skjer en gryende utvikling av tankesfæren, og språket kommer snart etter som en naturlig krystalliseringsprosess. Ifølge Martinus er den primære drivkraften bak språkets oppståen dyrevesenets behov for å konkretisere sin stadig mer kompliserte og abstrakte begreps­verden, og så som en sekundær drivkraft kommer behovet for mer presis kommunikasjon med sine artsfrender. Martinus omtaler tre evolusjonære hovedfaser for jordmennesket. Den første hovedfasen er naturmennesket med en svin­nende kontakt med den ånde­lige verden. ”Da hadde alle hva enkelte mennesker ennå har, det man kaller for psykiske evner. De var mer eller mindre mediumistiske eller clairvoyante, eller de kunne høre stemmer, varsler og lignende. Noen brukte enda deres evner til sort magi og var altså virkelig en slags hekser eller trollmenn”.

Den andre hovedfasen er forstandsmennesket med et materialistisk livssyn. I denne fasen har vesenets psykiske evner gått tapt, samtidig som intelligensen har nådd et slikt nivå at det ”fornærmes” av før-rasjonelle og mytologiske forklaringer av tilværelsen. Forstands­­menneskets kombi­na­sjon av høy intelli­gens og fortsatt primitive emosjoner, kalte Martinus for ”djevle­bevissthet”. Den høye intelligensen, og den teknologi som den har avfødt, har blitt redskap for den dyriske delen av vår bevissthet og gjort oss til mord­genier. Djevlebevisstheten har på 1900-tallet kulminert, bl.a. gjennom de to verdenskriger. Djevle­bevisstheten er imidlertid selvdestruktiv, ved at all den lidelse som den forårsaker før eller senere vender tilbake til sitt opphav (karma-loven). Dermed kan 1900-tallet også betraktes som en intens renselsesperiode eller skjærsild som foredler sjelen. En lidelse bidrar nemlig automatisk til at det i vesenet utvikles en medliden­hets­­følelse for andre vesener med den samme lidelse. Den medlidende trenger absolutt ikke å være bevisst sine egne lidelser på det gjeldende område, da disse lidelser kan være fra tidligere liv. På denne måten fremprovoserer 1900-tallets enorme lidelser den tredje evolusjonære hovedfasen: det kjærlig-intuitive mennesket med et ånds­viten­­skapelig livssyn.

For Martinus er ikke allkjærlighet et abstrakt begrep, men en helt bestemt kombinasjon av grunn­energier som kan uttrykkes som harmoni mellom høy intelligens og foredlete emosjoner. Utvik­lingen frem mot allkjærlighet vil gå hånd i hånd med utviklingen frem mot psykisk og fysisk androgyni, dvs. en harmonisk integrasjon av kvinne­lige og mannlige kvaliteter. Andro­gynisering inne­bærer dog ikke en fremheving av kjønnsattributtene lik den mytologiske hermafroditten. I fremtidens androgyni er kjønnsattributtene nedtonet og under­ordnet en betydelig åndelig­gjøring av vesenet. Denne foredling av kropp og psyke vil skje parallelt med en forfinelse av føden. Folk vil på sikt gå bort fra å spise kjøtt til fordel for grønnsaker og frukt. Den kjærlig-intuitive mennesketypen vil knytte seg til en åndsviten­skapelig forklarings­måte av tilværelsen, som tar utgangspunkt i at bevisstheten eller ånden utgjør virkelighetens primære dimensjon. En verdensføderasjon vil bli dannet, og deretter vil fremtiden bli stadig lysere og lettere. Den kjærlig-intuitive menneske­typen kommer etterhvert til å skape en ny og human verdens­kultur, som vil danne forgården til det virkelige menneskeriket.

Menneskeriket. Vesenets inntreden i menneskeriket skjer ved en dramatisk innvielse, nemlig den kosmiske fødsel som resulterer i permanent kosmisk bevissthet. Den kosmiske fødsel vil være en dagligdags foreteelse innen 3000 år, men ifølge Martinus kan vi vente de første tilfeller allerede om 5-600 år. For den kosmisk bevisste er livets egen bok åpen. I menneske­riket spiser man kun fruktkjøtt, slik at all føden forbrennes og avføringen etterhvert opphører. Etterhvert avtar føden helt som ernæringsmiddel til fordel for åndedretts­ernæringen. Den fysiske kroppen blir stadig mer foredlet og erogen. I menneskeriket er man evig ung! Dette skyldes at reinkarnasjons­prinsippet har opphørt – inkludert det fysiske legemets fødsel og død, den vanskelige barndomsperioden og den besværlige alderdoms­perioden – til fordel for materialisering og dematerialisering. Med denne teknikken opphører også behovet for transport­­midler ved reise.

Tilværelsens innhold i menneskeriket er dyrkelsen av kunst, vitenskap og kjærlighet praktisert som sublim livskunst. Krig, nød, sykdom, forbrytelser og avsporinger er ukjente fore­teelser. Ønsket om å være til glede og velsignelse for hverandre er inspirasjonsfaktoren og drivkraften bak all deres aktivitet. Det kommer et tidspunkt da vesenet begynner å bli mettet av det fysiske plans utfoldelses­muligheter og foretrekker de åndelige livs­betingelser i renkultur. Vesenet går da inn i andre halvdel av menneskeriket, som er et rent åndelig tilværelsesplan. Denne halvdel fungerer bl.a. som ”utklekkings­­sfære” for de store verdenslærere, som Jesus fra Nazaret ifølge Martinus var en representant for. Hans misjon var et nøye planlagt prosjekt, hvis gjennomføring var overvåket av åndelige vesener.

Visdomsriket. Visdomsriket er et rent åndelig rike; vesenene her har forlengst utlevd den fysiske verden. I den åndelige verden kan man kun synliggjøre seg for andre gjennom mentale og følelsesmessige projeksjoner. Disse projeksjoner utfoldes umiddelbart i den lysende, ånde­lige materien i form av 4-dimensjonale scenarier. Scenariene belives med vesenets livskraft, så man kan se de imaginære planter, dyr og mennesker bevege seg og interagere. Vesenene i visdomsriket går inn i hverandres scenarier eller tankeformer, og supplerer med egne krea­sjoner. Denne samaktiviteten er i virkeligheten en svært så intim kjær­tegning av hverandre. Hele oppholdet i visdomsriket kan betraktes som en eneste stor kjærlighetslek der tusener og millioner av vesener er involvert i en gigantisk skapelsesakt.

Visdomsriket fungerer som Guds multi­­­dimensjonale designersfære. På de lavere trinn i visdomsriket underholder vesenene hverandre med å gjenskape sin egen evolusjonære reise gjennom de fysiske riker. På de høyere trinn kreves større utfordringer, der underholder man  hverandre med imaginære evolusjonseventyr, basert på fullstendig nye plante-, dyre- og menneske­organismer som utfolder seg på imaginære kloder. De imaginære evolusjons­eventyrene oppfyller til fullkommenhet kunstens, vitenskapens og teknikkens aller høyeste lover. Disse evolusjonseventyrene blir etterhvert til kosmiske gigant­prosjekter der kom­mende arter og bio­systemer forberedes. Den vedvarende skapelsen av disse arketyper for fremtiden befestes organisk i visdoms­vesenene gjennom dannelsen av relevante ”talent­kjerner” som ligger i X2. Disse talent­kjerner vil senere fungere som designprogrammer for kommende arter.

Den guddommelige verden. Den guddommelige verden og visdomsriket kan betraktes som Skaperens høyere og lavere avdeling, der den guddommelige verden presenterer idéene eller essensfrøene til kommende fysiske verdeners skapelse, og i visdomsriket blir disse essens­frøene videreutviklet og modellene blir designet. Alle formskapelser på det fysiske planet har sin opprinnelse som idéer unn­fanget i den guddommelige verden. Slik sett representerer den guddommelige verden Skapelsens Alfa-punkt. Den gud­dommelige verden representerer samtidig evolusjonens absolutte tinde og Omega-punkt. Oppholdet i den guddommelige verden er den høyest mulige forening med Gud og forankring i evighetens dimensjon. Vesenene har utsyn over ende­løse tidsspenn av fortid og fremtid, og de er Guds høyeste vilje og redskap for skapelsen av nye verdener. Uansett hvor i multiverset (eller i ”hagen”) vesenene ”vandrer”, er fasiten den samme: ”Alt er såre godt”. Virksomheten i den gud­domme­lige verden besørger nærmest som en bieffekt at de talent­kjerner som er design­programmer for kommende organismer, blir organisert i den ønskete rekkefølge.

Oppholdet i den guddommelige verden varer i uminnelige tider, men mettelse setter før eller senere inn. Vesenet opplever etterhvert en sviktende jeg-følelse pga. den altdominerende altru­istiske virksomheten som har vart siden inntredenen i menneskeriket. Samtidig begynner forskjellen på godt og ondt å bli vel teoretisk, hvilket skaper en ubalanse i den kosmiske bevissthet. Redningen kommer i form av den sterkt tiltagende hukommelsesenergien, som gir vesenet tilgang til salighets­givende erindringer fra en meget fjern fortid på det fysiske plan. Disse kontrastgivende erindringer virker lokkende på vesenet, som innleder stadig hyppigere og lengre ”dykk” inn i sin private erindringsverden. På denne måten glir vesenet gradvis inn i salighetsriket, og tar et gradvis farvel til evolusjonens absolutte tinde og Omega-punkt. På denne måten glir vesenet gradvis inn i tilværelsens store involusjonsfase: fra ånden mot materien, fra lyset mot mørket, og fra allvitenhet mot kosmisk bevisstløshet.

Salighetsriket. Med tiden undergår alle minner en kosmisk-kjemisk foredlingsprosess der alle mørke, negative, ubehagelige og ulykkelige sider nedbrytes og utskilles. Tilbake står minnene kun med sine lyse, positive, behagelige og lykkelige sider. Martinus kalte slike foredlete minner for gullkopier. I salighetsriket der hukommelses­energien kulminerer oppleves gull­kopiene stereo­­skopisk med en styrke og kraft som fullt ut tilsvarer de fysiske dagsbevisste opplevelser. På viljens minste bud gjenoppleves panorama etter panorama tusener og milli­oner av år tilbake i lyd, farver og lukt. Det er naturligvis gjenopplevelsen av mørket og primitiviteten i dyreriket som gir størst kontrastglede. Særlig betydningsfullt er gjen­opplevelsen av hele det seksuelle liv i alle dets faser og igjennom alle tider. Da tilværelsen i salighetsriket er en 100 % ren beskjeftigelse med gullkopier, er det ikke en erfarings- og arbeidssone på linje med de andre rikene, men mer en hvilesone.

Midtveis i salighetsriket intensiveres salighetsstyrken til intens vedvarende ekstase. Den salighet vi opplever under den seksuelle orgasmen er bare et blekt og ubevisst gjensyn med salighets­riket. Salighetsvesenets ekstase virker som en utløsningsmekanisme på de design­programmer som i talentkjernebeholdningen er ordnet først. Automatisk og utenfor vesenets bevissthet skjer nå en betydelig instinktdrevet aktivitet som går i retning av å etablere seg i den fysiske sfæren, samt å etablere kontakt med mikrovesener og et makrovesen i akkurat samme situasjon. Med kontakt knyttet til mikro- og makrokosmos, skjer så en gradvis erobring av mineral­riket via de forskjellige aggregat­tilstandene: ”eteren”, ild, gass, flytende og fast. I de mineralske krystaller har et avansert nivå blitt nådd. På det subjektive planet har vesenet ingen opplevelse av sin mineralske organisme eller av bindingene til mikro- og makrokosmos. Men én dag har erobringen og struktu­reringen av den fysiske materien nådd så langt at den fysiske organismen har blitt organisk og sensitiv. Vesenet har da krysset terskelen til plante­riket.

Planteriket. Planteriket oppleves hovedsaklig som en forlengelse av salighets­riket, men med én betydningsfull forskjell. Underveis i planteriket splittes bevisst­heten i to. Vesenets primære bevissthet er fortsatt den kosmiske bevissthet og de salighetsgivende gullkopiene. Men for korte stunder faller vesenet i ”drømme­land”, og fornemmer der uten sin kosmiske bevissthet en ny og ukjent verden. Disse fornem­melser er så vage at det kun er snakk om en anelses­messig differen­­siering mellom behag og ubehag. Fornemmelsene har sin kilde i de fysiske påvirkninger som plante­organismen utsettes for. Gjennom forskjellige utviklingslinjer går planteorganismens evolusjon stadig i retning av dyreorganismen. Eksempler på utvik­lings­linjer: 1) forskjellige typer forsvarsmekanismer (pigger, torner, nåler, brennhår, giftige eller bitre safter); 2) livnæring gjennom det drepende prinsipp (de kjøttetende planter og noen arter sopper); 3) begynnelsen mot seksuell enpolethet (6 % av alle blomster­plante­arter er særkjønnete; dvs. at den enkelte plante bare har ett kjønn i sitt livsløp).

Ifølge Martinus går plantevesenets subjektive livsopplevelse i retning av at den kosmiske bevissthet på det åndelige plan stadig blekner i kraft og varighet, samtidig som den fysisk-baserte drømme­bevisstheten stadig tiltar i kraft og varighet. Til slutt blir den kosmiske bevisst­heten sekundær og drømmeaktig, mens den fysisk-baserte bevisstheten oppleves som primær og ”virkelig”. Når vesenet er istand til å oppleve det fysiske plan med sin nye primærbevissthet, har terskelen til dyreriket blitt krysset. De tre mest primitive dyregruppene er svamper, nesledyr og flatormer. Her kan vi se en utvikling fra kolonidannende éncellete dyr som går sammen om å danne en superorganisme, til at denne superorganismen en dag overtas av et vesen tilhørende vårt organisme-prinsipp.

Gud. Gud er unik i egenskap av å være Altet, og ved derfor ikke å være omgitt av et makro­kosmos eller en ytre verden. Dette betyr at Gud utelukkende opplever og skaper livet gjennom sine mikrovesener, som fungerer som sanse- og manifesta­sjons­redskaper. Her ligger forklaringen på ett av tilværelsens store mysterier: hva Gud ”skal” med sine mikrovesener. Det korte svaret er at for å besørge livets opplevelse er mikrovesenene like så nødvendige for Gud som Gud er for mikro­vesenene. Gud veksler mellom to opplevelsesplan. Det ene er Guds eget private og perspektivfrie opplevelses­plan som Allvesen, som er summen av alle mikro­vesenenes spesi­fikke opplevelser som én samlet opplevelse. Det andre er mikro­vesenenes uendelighet av opplevelsesplan gjennom hvilke Gud kan oppleve hvordan mikro-, mellom- og makrokosmos fortoner seg fra hvilke som helst veseners, arters og spiralavsnitts perspektiver. Guds konti­nuerlige livsfornyelse eller evige eksperiment med seg selv oppleves av mikro­vesenene som deres egen livsfornyelse i form av det ekspanderende spiralkretsløpet.

Reinkarnasjonsprinsippet. Martinus betraktet jordmenneskets opphold i den åndelige verden, mellom to inkarnasjoner, først og fremst som en hvile eller ferie for å samle krefter og ny lyst til inkarnasjon. Umiddelbart etter den fysiske død oppleves astralplanet, hvis opphold kan vare fra dager til uker. Da den åndelige verdens manifestasjoner bare er projeksjoner av egne tanker og følelser, kan astralplanet for den uvitende fortone seg som alt mulig, fra himmel til helvete. Skulle opplevelsene bli uutholdelige, dukker en hjelpende ånd opp i en tillitsskapende kulturell drakt (”skytsengel”, lysvesen, vismann, morsfigur...) og trøster og suggererer den ulykkelige til kjærlige og edle tanker. I det den ulykkelige bukker under for suggesjonen, frigjør den hjelpende ånden ham/henne fra astral­kroppen. Astralkroppen vil disintegrere, men en rekke automatfunksjoner gir den et slags pseudoliv som gjenferd som kan vare i årevis.

Befridd fra astralkroppen er alle negative emosjoner midlertidig paralysert, slik at den avdøde står frem i all sin uskyld, renhet og naturlige livsglede. Frigjøringen fra astralkroppen kan kalles ”den andre død”, og åpner døren inn til de jordmenneskelige paradissfærer. Paradis­sfærene på det laveste trinnet minner mest om fysiske idealtilværelser. Her treffer man familie, venner og bekjente som også har forlatt det fysiske plan og kommet i samme sfære. Drivkraften bak all aktivitet er nestekjærligheten: ønsket om å være mest mulig til velsignelse og glede for de andre. Loven om resonans besørger at det er egne religiøse paradis­sfærer; hver tro har sin sfære. Den avdøde går før eller senere mett den ”fysiske” idealtilværelsen, og drives mot de høyere åndelige sfærer. Dette resulterer i en relativ hurtig reise gjennom visdomsriket, den gud­domme­­lige verden og salighetsriket. Midtveis i salighetsriket begynner utviklingen av et nytt astrallegeme, som etterhvert knytter seg midlertidig til astrallegemene til inkarnerte personer som opplever seksuell klimaks. Den biologiske unnfangelse skjer ved at salighets­vesenets astral­legeme bindes til en befruktet eggcelle. Barn og ungdom er mer primitive og ufølsomme enn voksne fordi de repeterer urmenneskets stadier. Gutter klatrer i trær, liker å leke sjørøvere og indianere osv. Piker repeterer moderrollen ved kjærlig å pusle med sine dukker. I slutten av tyveårene repeteres modenhets­nivået ved forrige inkarnasjon. Først ved 30-årsalderen er repetisjonsfasen over.

Karma-loven. Ifølge Martinus vender alle bevegelser, som for den kosmisk bevisste avslører seg som livsuttrykk, før eller senere tilbake til sitt opphav (dvs. Jeget). Martinus så karma-loven reflektert i forskjellige fenomener, som at den rette linje ikke finnes og at alt beveger seg i sirkelbaner eller kretsløp. Karma-loven, ”Som du sår, skal du høste”, besørger at livet er 100 % rettferdig. Uansett hva vi gjør mot andre, så er det deres tilbake­vendende karma. Og uansett hva andre gjør mot oss, så er det vår tilbake­vendende karma. Intet levende vesen kan i kosmisk forstand komme til å lide urett eller gjøre urett. Vesenets tanker og handlinger har ikke bare karmiske konsekvenser relatert til mellomkosmos, men også relatert til mikro- og makrokosmos. De livsbetingelser man gir sine mikrovesener, vil man selv bli gitt av ens makrovesen. Den harmoni eller disharmoni man som mikrovesen påfører makro­vesenets orga­nisme, vil man selv bli påført av mikrolivet i ens egen organisme. Generelt kreves kosmisk bevissthet for å kunne se de forskjellige karmiske virkninger av en handling.

Et eget prinsipp beskytter ethvert vesen mot tilbakevendende mørk karma som ikke lenger har moralsk-pedagogisk nyttefunksjon. På denne måten forskånes individet fra unødige lidelser i de tilfeller der hun/han i mellomtiden har nådd et humanitetsnivå der det ikke lenger er mulig å gjøre den samme ugjerningen igjen. Martinus forklarer dette ved at vesenets sanne humani­tets­nivå avspeiles i dets aura. Aura-frekvensen representerer beskyttelsesgraden mot mørk karma. Så jo høyere humanitetsnivå vesenet har realisert, dess bedre beskyttelse gir auraen. Denne mekanismen kan kalles ”syndsforlatelses­prinsippet”.

”Alt er såre godt!”. For Martinus er allkjærligheten verdensaltets grunntone. I fem av rikene er allkjærligheten åpenbar og direkte, og vesenet besitter Guds primære bevissthet. Bare i dyre­riket er allkjærligheten kamuflert som lidelse. Bare i dyreriket (samt planterikets ”natt­bevissthetsperioder”) besitter vesenet Guds sekundære bevissthet. Livets mening er opp­levelsen, i ordets mest generelle betydning. Tilværelsen har en så genial struktur at enhver opplevelse i siste instans viser seg å være en guddommelig velsignelse. Alle opplevelser kan inndeles enten som ”behagelige goder” eller som ”ubehage­lige goder”. Den aller høyeste konklusjon over livet, selve kulmina­sjonen av visdom, blir således: Alt er såre godt!

• Martinus Institut     
• Martinus-nettverket i Norge.
• Norsk web-forum
• Nordisk Impuls; forlaget til Per Bruus-Jensen
• Boken Ifølge Martinus: en innføring i Martinus' kosmologi (des. 2008) av Rolf Kenneth Aristos.
• The book According to Martinus (December 2008) by Rolf Kenneth Aristos.

Tilbake til:  Åndsvitenskap  //  Home