Tom Van Flandern (f. 1940)

Den amerikanske astronomen Tom Van Flandern (TVF) har mottatt flere akademiske priser, så hans faglige kompetanse er det ingen som betviler. Han har inntatt en rekke kontroversielle standpunkter, hvilket har gjort ham til noe av en akademisk outsider.

• han er en av de fremste talspersonene for at det ikke har vært et Big Bang, og at universet heller ikke ekspanderer [se f.eks. artikkelen The top 30 problems with the Big Bang (2005)]
• han er den fremste talsperson i dag for den hypotese at planeter kan eksplodere; han mener videre at opp til seks av tolv opprinnelige planeter i vårt eget solsystem kan ha eksplodert.
• han er en av de ytterst få som fremmer Georges-Louis Le Sage (1724-1803) sin teori om hva som forårsaker tyngdekraften.
• han avviser flere sentrale premisser/konklusjoner i Einsteins Spesielle relativitets­teori og Generelle relativitets­teori.
• den 8. mai 2001 holdt TVF og hans ekspert­team en presse­konferanse i The New Yorker Hotel på Man­hattan, der han presenterte deres analyser av NASA-bilder av Cydonia-regionen på Mars [presentasjonsmateriell]. Deres konklusjon var at det ikke er den minste tvil om at regionen er full av kunstige strukturer.

TVF utga i 1999 2. utgave av sin meget interessante bok Dark matter, Missing Planets and New Comets, der han i de fem første av 25 kapitler presenterer sin Meta-modell. Bokens tittel er for så vidt misvisende, da ambisjonsnivået er betydelig høyere enn å revidere enkelte astronomiske teorier. Meta-modellen er intet mindre enn en alternativ kosmologi som omfatter hele spennet fra uendeligheten innover i mikrokosmos til uendeligheten utover i makro­kosmos. Han har lagt ut flere av sine artikler på sin web-base Meta Research.

En av Meta-modellens pilarer er at det ikke finnes noen absolutte minstepartikler, og at vi heller aldri vil kunne komme til en yttergrense for universet. Dette er primært logisk-filosofisk (og ikke empirisk) begrunnet. En annen pilar er at ingen krefter eller naturlover kan virke over avstand uten at agens (eng.: agents) passerer mellom objektet som utøver kraft og objektet som blir påvirket av kraften. Dette innebærer at uansett hvor i det kosmiske holarki man befinner seg, vil det alltid være et mikrokosmos av partikler som fungerer som et medium (eller eter) som gjør at krefter tilsynelatende kan virke over avstand.

Tyngdekraften

TVF er inspirert av Georges-Louis Le Sage (1724-1803) fra Geneve når det gjelder å forklare hva tyngdekraft egentlig er. Teorien at alle objekter har en iboende tyngdekraft avvises. Tyngdekraften virker istedet via to typer subpartikler som ennå ikke har blitt oppdaget:

• klassiske gravitoner, som vi kan forestille oss fyller verdensrommet og som i utgangs­punktet farer meningsløst omkring i alle retninger.
• en enda mindre partikkel med høyere tetthet som TVF har valgt å kalle ”Matter Ingredients” (MI). Den interessante egenskapen til MI er at de klassiske gravitonene ikke kan passere gjennom dem. Ved kollisjon blir gravitonene stoppet og kastet tilbake. 

              
              Le Sage (1724-1803)

En av læresetningene i Einsteins Spesielle relativitets­teori (SR) [publisert i 1905] er at ingenting kan bevege seg hurtigere enn lyset. TVF avviser dette både filolofisk og empirisk. Han viser bl.a. til at tyngdekraften virker med en hastighet som minst må være 2 x 10¹⁰ c (her). Le Sages geniale og enkle idé var at tyngdekraften utøves rent mekanisk etter ”skyve-prinsippet”, ved at to hvilke som helst objekter innen en viss maksimums­avstand blir skjøvet mot hverandre av gravitoner i det omgivende verdenshavet. Hvert objekt har et bestemt antall MI’er; disse MI’ene fungerer som en beskyttende eller ”skyggende” mur for det andre objektet når det gjelder det omgivende skyvetrykket fra gravitonene. Det oppstår altså et relativt undertrykk av gravitoner mellom de to objektene, i forhold til trykket som virker på de to objektene utenfor ”skyggesonene”. Det er dette relative undertrykket som får de to objektene til å bevege seg mot hverandre, og som vi kaller for tyngdekraften. Tyngdekraften vil da være proporsjonal med antall MI’er i hvert objekt (inntil 100 % blokkeringseffekt av gravitonene er oppnådd), og omvendt proporsjonal med avstanden mellom de to objektene.

Konvensjonelt beregnes tyngdekraften slik: F = (G x M x m) / r² , der:

• F er tyngdekraften mellom to objekter.
• M er massen til det første objektet.
• m er massen til det andre objektet.
• r er avstanden mellom objektene.
• G er gravitasjonskonstanten, og har verdien 6,67 × 10⁻¹¹ Nm²/kg²

Meta-modellens versjon av tyngdekraften har en rekke implikasjoner, som vi her kort skal nevne.

a) Forholdet mellom masse og tyngdekraften. I den akademiske modellen er forholdet mellom massen og tyngdekraften alltid proporsjonal. I Meta-modellen finnes en øvre grense for et objekts tyngdekraft, nemlig når kjernen i objektet er så tettpakket med MI’er at 100 % av gravitonene stoppes. Ved dette stadium spiller det ikke noen rolle hvor mye objektet vokser i masse, for tyngdekraften vil være den samme. En implikasjon herav er at vår forståelse av visse aspekter ved stjernene er feil, da astronomene har antatt et konstant proporsjonalt forhold mellom masse og tyngdekraft.

b) Ingen gravitasjonell singularitet. Da Meta-modellen setter en øvre grense på tyngdekraften for et hvert objekt, og avviser uendelig høye verdier (singulariteter), innebærer dette en avvisning av alle teorier som impliserer gravitasjonelle singulariteter. Dette betyr at teorien om Big Bang samt GR-teorien om sorte hull avvises. Rødforskyvningen ved kvasarer gjør at den akademiske modellen tolker disse objektene til å være svært fjerne fra oss, og at de har oppstått i en tidlig fase etter det antatte Big Bang. Meta-modellen påpeker det faktum at minst tyve forskjel­lige årsaker kan resultere i rødforskyvning, og at forklaringen på kvasarenes høye rød­forskyvning trolig er deres enorme tyngdekraft (og ikke har noe med deres avstand til oss å gjøre). Kvasarene er kanskje de himmellegemer med størst tyngdekraft.

c) Avvisningen av Einsteins Generelle relativitets­teori (GR) [publisert i 1915/1916]. I GR objektiviseres romtid til å være et krummet felt der krumningen utøver på materien en tyngdekraftaktig virkning; materien skal til gjengjeld være årsak til krumningen. John Wheeler oppsummerte Einsteins teori om tyngdekraften på følgende brilliante måte: romtid forteller materien hvor­dan den skal bevege seg, mens materien forteller romtid hvordan den skal krumme seg. Å objektivisere romtid ved å gi det feltstatus er ingen god idé, og strider mot vår intuisjon som sier at masseløs rom og tid bare er mentalt konstruerte representasjons­systemer. I den grad ”romtid” er et ”felt” som utøver kraft/virkning, er det fordi vi setter etiketten ”romtid” på noe reelt men foreløpig ikke-observarbart som er et felt som utøver kraft/virkning. Dette ”noe” er da høyst trolig et ennå ikke-oppdaget medium. Nikola Tesla (1856-1943) var 70 år tidligere ute enn TVF med å avvise GR som nonsens:

“I hold that space cannot be curved, for the simple reason that it can have no properties. It might as well be said that God has properties. He has not, but only attributes and these are of our own making. Of properties we can only speak when dealing with matter filling the space. To say that in the presence of large bodies space becomes curved is equivalent to stating that something can act upon nothing. I, for one, refuse to subscribe to such a view.” [New York Herald Tribune, 11. september 1932]

Ifølge GR får et objekt det omgivende romtid til å krumme seg. Krumningen utøver så en reell kraft på alle objekter som kommer inn i krumningsområdet, og som vi kaller tyngdekraften..

TVF avviser GR med følgende enkle spørsmål: ”Gitt at tyngdekraften ikke har noen som helst plass i GR, hvorfor skal vi da akseptere at et krummet romtid kan ha noen som helst (tyngdekraftaktig) virkning på objekter som kommer innenfor krumningsområdet?” Altså: hvorfor skal krumning ha en virkning hvis det ikke er noe tyngdekraft? Snipp, snapp, snute; så er GR og Einstein-geniet ute?

Avvisningen av Einsteins Spesielle relativitets­teori (SR)

Meta-modellen postulerer et lysbærende medium, Light-Carrying Medium (LCM), bestående av ultrasmå partikler. Det er dette mediumets iboende begrensninger som begrenser hastigheten til EM-bølger (inkludert lyset) til 299.792 km/s i vakuum. For at kommunikasjon og transport skal kunne forekomme hurtigere enn lyset, må andre medier bestående av enda mindre partikler benyttes.

Meta-modellen avviser teoriene i Einsteins SR som postulerer at romtiden endres når objekter nærmer seg lysets hastighet. Det er i stedet materien som endrer karakter ved svært høye hastigheter, ved at elektronets bevegelse rundt atom­kjernen begynner å gå langsommere. Dette er ifølge TVF forklaringen på at f.eks. atomur og biologiske legemers aldringsprosess ville gå langsommere dersom de ble plassert i et romskip som suste av sted med 99 % av lysets hastighet. TVF tar også opp det såkalte tvillingparadokset, men det blir for langt og alt for komplisert til å gjengi her.

Ifølge TVF er løsningen å konstruere ”meta-ur” som måler ”meta-tid”, f.eks. ved å bruke gravitasjons­feltet til binære nøytronstjerner som referanseramme. Med et slikt meta-ur vil objekter kunne bevege seg hurtigere enn lyset uten at uret begynner å gå bakover.

Ifølge TVF påvirker ikke tyngdekraften EM-bølger direkte, men påvirker tettheten i mediumet (LCM) som disse beveger seg i. Resultatet er at hastigheten og banen til EM-bølger endres når de kommer inn i sterke gravitasjonsfelt, og at rødforskyvning da kan forekomme.

TVF anbefaler (her) at vi erstatter Einsteins SR med det som var Einsteins egen inspirasjons­kilde, nemlig relativitetsteorien til den hollandske fysiker og Nobelpris-vinner Hendrik Antoon Lorentz (1853-1928). Lorentz’ relativitetsteori tillater hastigheter høyere enn lysets, og vi spares visstnok for en del intellektuelle fallgruber. 

Tilbake til:  Dette essay, innholdsside  //  Home