Den ungarsk-amerikanske Gabriel Kron (1901-1968) var en av 1900-tallets største elektro­ingeniører. På 1930-tallet, som sjefsforsker for General Electric, skal han ha utviklet en genuin energi-attraktor (på fagspråket: ”negativ resistor”) i tilknytning til en kontrakt med U.S. Navy. Bearden skriver:

“We define a negative resistor as any component or function or process that receives energy in unusable or disordered form and outputs that energy in usable, ordered form, where that is the net function performed. We specifically do not include "differential" negative resistors such as the tunnel diode, thyristor, and magnetron which dissipate and disorder more energy overall than they order in their "negative resistance" regimes…

… Kron was never permitted to release how he made his negative resistor, but did state that, when placed in the Network Analyzer, the generator could be disconnected because the negative resistor would power the circuit. Since a negative resistor converges surrounding energy and diverges it into the circuit, it appears that Kron's negative resistor gathered energy from the Heaviside component of energy flow as an "open path" flow of energy – connecting together the local vicinities of any two separated circuit components – that had been discarded by previous electrodynamicists following Lorentz. Hence Kron referred to it as the "open path." Particularly see Gabriel Kron, "The frustrating search for a geometrical model of electrodynamic networks," circa 1962. We quote:

"...the missing concept of "open-paths" (the dual of "closed-paths") was discovered, in which currents could be made to flow in branches that lie between any set of two nodes. (Previously – following Maxwell – engineers tied all of their open-paths to a single datum point, the 'ground'). That discovery of open-paths established a second rectangular transformation matrix... which created 'lamellar' currents..." "A network with the simultaneous presence of both closed and open paths was the answer to the author's years-long search."

Web-ressurser:

  * Gabriel Kron: biografiske skisser med bibliografi.

4) Kald fusjon: billig kjernekraft uten ulemper?

Oppdagelsen av kald fusjon ble annonsert av elektro­kjemikerne Stanley Pons og Martin Fleisch­mann på en pressekonferanse den 23. mars 1989 ved University of Utah. Kald fusjon er en type kjernefysisk reaksjon med et enormt potensial da den ikke har noen av ulempene som hefter dagens kjernekraftverk. Kald fusjon vil også tvinge frem en drastisk endring i vår forståelse av fysikk.

Litteratur:

  * Wired (nov. 1998): What if cold fusion is real? [Online-artikkel]

  * Cold fusion: 18 years and heating up. [Link-side til artikler og web-reassurser]

5) Bedini-batteriet: en energi-attraktor inne i selve batteriet

John Bedini (web-base) er elektroingeniør, og har siden 1980-tallet drevet med FETEC-utvikling. I over tyve år har han samarbeidet med Bearden, og i 2006 ga de sammen ut den praktiske håndboken Free Energy Generation: 20 Bedini-Bearden years: Circuits & Schematics.

Bedini er trolig den person i verden som har mest praktisk erfaring og kompetanse med å utvikle batterier med virkningsgrad > 1. Han bruker ordinære blybatterier. Et batteri tilkoblet en strømkrets produserer ikke bare én type strøm, elektronstrømmen som går gjennom lederen til blyplatene, men også strømmen av bly-ioner som går mellom de to blyplatene inne i selve batteriet. Vi har således en blyplate der de to strømmene interagerer. Masse/ladning-forholdet (m/q) er over 100.000 ganger større for de tunge bly-ionene enn for de lette elektronene, hvilket resulterer i en betydelig tidsforsinkelse i responsen til ion-strømmen i forhold til elektronstrømmen. Det er bl.a. denne tidsforsinkelsen som Bedini utnytter på genialt vis til å skape en energi-attraktor inne i batteriet. Den energien som mottas gratis fra vakuum-dimensjonen brukes så både til å lade opp ionene og til å energeti­sere elektronene. For mer detaljer, se følgende artikkel av Bearden (2000): Bedini’s method for forming negative resistors in batteries.

De prinsipper og den teknikk som har blitt lagt til grunn for Bedini-batteriet, kan også implementeres i en generator, selv om det ikke diskuteres i denne artikkelen. 

6) Japan, Kawai-prosessen, den magnetiske Wankel-motoren og Yakuza’en

Det virker som om Japan helt tilbake til 1970-tallet har hatt som nasjonal strategi å investere kraftig i FE/TEC, i deres mangel på fossilt brennstoff. Allerede i 1979 testet de den magnetiske Wankel-motoren i en Mazda. Japan har også vist stor forskningsinteresse for kald fusjon. I 1995/96 sto Japan klar til å sjokkere verden og revolusjonere bilindustrien med FE/TEC-motorer: Kawai-prosessen og den magnetiske Wankel-motoren. Dette ble imidlertid stoppet av Yakuza’en (den japanske mafiaen), og siden da har alle energisystemer med virkningsgrad > 1 blitt stoppet og undertrykt i Japan. Dette er jo en meget merkelig sak! Det får bli opp til hver og en å gjette på hvem som har leid Yakuza’en til å opptre som FE/TEC-terrorister. 

Yakuza’en

Teruo Kawai tok patent på Kawai-prosessen i 1995. Bearden omtaler Kawai-prosessen nærmere her, og skriver bl.a.:

The Kawai engine switches the magnetic flux path at the opportune moment, by a very clever mechanical arrangement augmented by photo-coupled EM switching, and elimi­nates most of the back mmf.  This effectively doubles the COP of the magnetic motor to which it is adroitly applied.  If the motor is, say, 0.4 (normal inefficient motor), you will get a COP = 0.8, but not overunity.  But if you start with a high efficiency magnetic motor (as made by Hitachi and others) of, say, COP = 0.7 or 0.8, you will get a motor with COP = 1.4 or 1.6.  The latter can then be close-looped to power itself and a load simul­taneously.  Kawai personally informed me that he already had a successful closed loop motor running and had filed another patent in Japan on it.

Det interessante med den magnetiske Wankel-motoren er at den bruker en magnetisk dipol som energi-attraktor! Dette utvider FE/TEC-mulighetene betraktelig, og er et lovende forsknings­felt.

7) S-krummet ferroelektrisk kondensator: en superkomponent ved 4D-strømkrets!

Dette er en av de praktiske hemmelighetene ved en effektiv 4D-strømkrets. Denne type kondensator gjør det mulig å switche mellom høy spenning og høy strømstyrke. Les Beardens egen forklaring og erfaringer (her). Kan være vanskelig å skaffe.

8) Beardens egen modell for en 4D-strømkrets

For å anskueliggjøre hovedprinsippet ved Beardens modell, la oss innlede med en analogi. En ny gåseart oppdages, som kan kalles gullgås. Gullgås-hunnen har potensielt evig liv, og har således potensial til å legge et uendelig antall egg. Forutsetningen er imidlertid at den aldri må ta seg av pleie av kyllingene, hvilket går utover eggleggingen og endrer hormonsystemet til å fungere i en annen modus. Kyllingene har imidlertid behov for å være sammen med en moder­aktig gåsehunn inntil de selv blir voksne. En fattig bonde får én gullgås-hunn, som skal bidra til økonomien for resten av hans liv. Hva må han gjøre? Han skaffer en surrogatmor, en gåsehunn av en annen art, som aldri selv får legge egg men som får passe kyllinger hele sitt liv. Surrogatmoren går hver dag en tur innom huset til gåsemor for å se etter nylagte egg, og flytter så disse eggene over til sitt eget hus der hun ruger dem ut. Gåsemor og kyllingene kommer således aldri i kontakt med hverandre.

Overført til elektrodynamikkens verden betyr dette: La ALDRI den primære spenningskilden (batteriet) og strømmen få komme i kontakt med hverandre. Sett i stedet inn en Spennings­samler/sekundærkilde som switches mellom to posisjoner: 1) å være tilkoblet spennings­kilden for å akkumulere spenning, og 2) å være tilkoblet strømkretsen for å energetisere elektronene slik at de skaper strøm som utfører et arbeid på lasten. Dette er hovedprinsippet ved en 4D-strømkrets, resten er praktiske detaljer.