Når batteriet eller generatoren kobles til en strømkrets, dannes et elektrisk felt med en bestemt spenning. Spenningen (U) måles i volt (V). Jo høyere spenning, dess mer bevegelses­energi tilføres de frie elektroner. Når spenning oppstår mellom de to polene i spenningskilden, begynner elektronene å drive gjennom lederen fra pol med elektronoverskudd til pol med elektronunderskudd. Hvilke av de to polene som kalles positiv (+) og negativ (-), avhenger av om Elektronflyt-notasjon eller Konvensjonell elektronflyt-notasjon brukes (se Conventional versus electron flow).

Dette bildet kan nyanseres noe. Alle elektroner spinner, så vi kan til en viss grad sammenligne et elektron med et gyroskop (se hvordan gyroskopet fungerer her). Mens et EM-signal beveger seg med ca. 75 % av lysets fart gjennom lederen, beveger de frie elektronene seg bare 5-10 cm. fremover i lederen pr. time. Det meste av elektronets bevegelsesenergi brukes altså ikke til ”fremoverdrift”, men til å spinne og bølge transversalt (på tvers av lengderetningen) frem og tilbake i lederen. Det meste av strømmen beveger seg langs lederens overflate, ikke på innsiden.

Gyroskop

Elektrisk strøm er elektroner som beveger seg i samme retning. Strøm (I) (eng.: electric current) måles i Ampere (A), og angir antall bevegelige elektroner pr. kubikkenhet. Stor strøm betyr at det er mange elektroner som avgir sin bevegelsesenergi til lasten. Det er strømmen som utfører arbeidet på lasten. Når et tilstrekkelig antall bevegelige elektroner blir presset inn på et lite område, som f.eks. glødetråden i en lyspære, oppstår friksjon. Elek­tronene gir da fra seg sitt energioverskudd i form av fotoner, hvilket gir hete som så får glødetråden til å gløde.

Elektrisk effekt (P) (eng.: electric power) måles i watt (W), og sier noe om den faktiske energien som går gjennom strømkretsen pr. tidsenhet. Effekt = strøm x spenning (P = I x U).

Total energimengde (eller utført arbeid) (E) måles i joule (J) eller kilowattimer (kWh) eller i kalorier. Utført arbeid = Elektrisk effekt x tid (E = P x t).

Ifølge klassisk elektro­dynamikk er det den kjemiske energien i batteriet, og rotorenergien i generatoren, som via skapelsen av det elektriske feltet omdannes til EM-energien i strøm­kretsen. Bearden og hans kollegaer hevder at den klassiske elektrodynamikken har misforstått det meste, og utelatt det mest interessante.

Den kommende elektrodynamikken

Punkt 1. Bearden og hans kollegaer hevder at det eneste som den kjemiske energien i batteriet, og som rotorenergien i generatoren, kan gjøre, er å opprette en elektrisk dipol. En dipol defineres som to elektriske eller magnetiske ladninger med samme styrke og motsatt ladning og litt avstand mellom dem. De hevder at hver eneste dipol er en energi-attraktor [jeg foretrekker ordet ”energi-attraktor” fremfor den faglig mer korrekte betegnelsen ”negativ resistor”: noe som gir negativ motstand] som tiltrekker seg ikke-observerbar energi fra det som i dag bare kalles for vakuum-dimensjonen. Ikke-anvendelig virtuell energi fra vakuum-dimensjonen tiltrekkes altså av dipolen, sluses gjennom, og under slusingen omvandles til anvendbar EM-energi på vårt 3D-plan. All EM-energi som vi noensinne har brukt i fortiden, og som vi noensinne kommer til å bruke i fremtiden, kommer altså gratis til oss fra vakuum-dimensjonen.

I det øyeblikk dipolen har blitt opprettet én gang, ville det med en annerledes designet strømkrets ikke være nødvendig å bruke mer mekanisk eller kjemisk energi på å opprettholde dipolen. Men vår nåværende strømkrets er designet på en selvdestruktiv måte slik at dipolen kontinuerlig må gjenopprettes, og det er dette arbeidet all den mekaniske og kjemiske energien går til. Den kjemiske energien i batteriet og den mekaniske energien i generatoren har altså aldri gitt oss en eneste watt! Bearden konstaterer:

”Alt brennstoffet som noensinne har blitt brent, alle brenselsstavene som noensinne har blitt brukt i kjernekraftverk, og all den kjemiske energien som noensinne har blitt brukt i batterier, har aldri gjort noe annet enn å opprette dipoler. Intet av all denne destruktive aktiviteten har i seg selv gitt en eneste watt til kraftledningene.”

“Dette er en av de store ironier i vitenskapens historie. Alle hydrokarbonene som noen­sinne har blitt brent, alle dampturbinene som noensinne har drevet rotoren i en generator, alle elvene som noensinne har blitt demmet opp, alle vindmøllene og vannhjulene, alle solcellene, og all kjemien i alle batterier som noensinne har blitt produsert, har ikke direkte avgitt en eneste watt til lasten i en strømkrets. Alt det utrolige forbruket av drivstoff og energi som har blitt ekstrahert fra omgivelsene har bare gått med til konti­nuerlig gjenoppretting av dipolen som vår egen nåværende lukkete strømkrets har blitt spesialdesignet for å ødelegge hurtigere enn vi gjenoppretter den.”

Når det er slutt på den kjemiske energien i et batteri, slutter batteriet å virke. Ikke fordi batteriet har brukt opp sin angivelige EM-energi, men fordi batteriet har brukt opp den interne energien til å holde dipolen åpen.

Punkt 2. Foreløpige beregninger av Bearden (1997) viser at bare ca. én tibilliontedel (1/10¹³) av den anvendelige EM-energien som sluses gjennom dipolen til vårt energiplan blir avskjært og fanget inn i strømkretsen. Det øvrige havet av EM-energi blir liggende i rommet rundt strøm­kretsen, og kan derfor ikke utføre noe arbeid på lasten. Bearden har gitt de to kompo­nentene av den sluste EM-energien hver sine navn:

1. Den tibilliontedelen av EM-energi som fanges inn i selve strømkretsen kaller Bearden for Poynting-komponenten, etter den engelske fysikeren John Henry Poynting (1852-1914).
2. Det hav av EM-energi som blir liggende i rommet rundt strømkretsen kaller Bearden for Heaviside-komponenten, etter den engelske matematiker, fysiker og ingeniør Oliver Heavi­side (1850-1925).

Punkt 3. Den konvensjonelle strømkretsen er vanvittig designet. Det ekstremt skjeve forholdet mellom Poynting-komponenten og Heaviside-komponenten er naturligvis forferdelig, men det er ikke der selve patologien i designen ligger. Patologien består i at den ”returnerende” strømmen som går fra lasten til dipolens bakside (den ”bakre” elektromotoriske spenningen) prøver å bryte ned den interne motstanden som holder de to ladningene adskilt, og dermed prøver å bryte ned selve dipolen. Dermed er det nødvendig med kontinuerlig arbeid for å gjenopprette dipolen og holde den oppegående. Den konvensjonelle strømkretsen er med andre ord selvdestruktiv eller selvkvelende: den er i evig kamp med seg selv. Med en anner­ledes designet strømkrets er det ingen grense for hvor mye energi av Poynting-komponenten som strømkretsen kan ta inn, da det ikke krever energi å holde dipolen oppe. Slik det er nå, går 50 % av Poynting-komponenten til lasten og varmetap, og de øvrige 50 % går til å drive elektronene til dipolens bakside og til å bryte dipolen ned. Dagens strømkretser har alltid en virkningsgrad < 1, fordi strømkretsen destruerer dipolen hurtigere enn den avgir strøm til lasten.

Løsningen er å utvikle en strømkrets som for det første gjør Poynting-komponenten betydelig større på bekostning av Heaviside-komponenten, og som for det andre ikke er selvdestruktiv.

Punkt 4. Vakuum-dimensjonen må betraktes som aktiv i sitt dyna­miske samspill med det fysiske planet; aktiv i den forstand at den virtuelle energien tiltrekkes til enhver dipol. Vi trenger ikke å lure og lokke denne energien til oss. Vi trenger heller ikke å betale for den.

Punkt 5. Den nye elektrodynamikken vil definere EM-felter og EM-spenning som energi­felter, ikke som kraftfelter. Først i det øyeblikk et EM-felt eller en EM-spenning interagerer med masse, f.eks. et elektron, vil det skifte status til å bli et EM-kraftfelt. Dette kan høres ut som en meningsløs lek med ord og definisjoner, men vi skal se nytten av å etablere en mer presis og korrekt terminologi enn den som i dag råder. EM-felter og EM-spenning er egentlig ikke ”statiske”, for de består av en kontinuerlig utgående strøm av fotoner i alle retninger. 

Kilder og ressurser

Bearden, Tom E. (1993): The final secret of free energy. Bearden forklarer meget detaljert, skritt for skritt, prinsippene og et par gode råd for design av 4D-strømkretsen. Artikkelen har ennå ikke oppnådd status som en klassiker og en milepæl i menneskehetens historie, men den dag kommer nok.

Bearden, Thomas E. (2000): On extracting electromagnetic energy from the vacuum.

      [25 A4-sider]. I denne artikkelen gis 16 forslag (s. 5-8) for hvordan man i en strømkrets kan la Poynting-komponenten bli større på bekostning av Heaviside-komponenten.

Bearden, Thomas E. (2003): Source charge, Van Flandern waterfall, and Leyton Geometry.

Bearden presenterer nye innsikter og erkjennelser funnet siden år 2000. Den såkalte “statiske” tilstanden som det omgivende EM-feltet rundt en elektrisk ladning utgjør, er i virkeligheten en kontinuerlig strøm av utgående fotoner i alle retninger fra ladningen. Vi kan imidlertid ikke observere eller måle den innkommende energien, fordi dette er virtuell energi.

Bearden, Thomas E. (2004): Precursor engineering: directly altering physical reality.

      I denne artikkelen går Bearden et skritt videre i sine konseptuelle analyser. Først definerer han elektrisk spenning som et energifelt. Så sier han at i det øyeblikk et energifelt kommer i kontakt med masse, omdannes det til et kraftfelt. Et energifelt er med andre ord forløperen til kraftfeltet. Bearden diskuterer også menneskets cellulære helbredelses­system som stimuleres av EM-felter. Dette helbredelsessystemet er IKKE identisk med immunforsvaret, som bare duger til å fjerne negative agens. Bearden kommer inn på pioner­arbeidet til den ortopediske kirurgen Robert O. Becker som har hatt suksess med å helbrede skadete bein og muskler (se intervju med Becker fra år 2000). Becker har blitt nominert til Nobelprisen i medisin to ganger, men hans kamp mot skadelige og ”forurensende” elektromagnetiske felt i miljøet har gjort ham lite populær hos politikere og næringslivet. Bearden omtaler også Antoine Prioré (1912-83) som brukte EM-terapi på kreft og andre sykdommer. Kan vakuum-dimensjonen være sfæren for livskraften (prana, chi)?

Tilbake til:  Dette essay, innholdsside  //  Home