Kapittel 1:

Et kosmologisk rammeverk

G. W. F. Albrecht
http://www.gwfa.de/fractal/0/1999102503m2.jpg

I alle tradisjonelle kosmologier verden over finner man en hierarkisk ordnet værenkjede (eng.: The Great Chain of Being) fra materie til ånd, der hvert nivå oppover i hierarkiet representerer et høyere ontologisk og epistemologisk potensial. Terminologien, detaljene og antall nivåer i kjeden varierer i de forskjellige tradisjoner. Den amerikanske idéhistorikeren Arthur Oncken Lovejoy (1873-1962) introduserte akademisk dette emnet da han i 1936 fikk utgitt boken The Great Chain of Being: A Study of the History of an Idea. Huston Smith (født i 1919), som har vært professor i religion og filosofi, fikk i 1976 utgitt den mer nyanserende boken Forgotten Truth: The Common Vision of the World's Religions. Ken Wilber har i sine siste bøker utviklet et integralt rammeverk for en postmoderne kosmologi, der værenkjeden er en sentral kompo­nent (min artikkel om Ken Wilber). Vi skal her velge én versjon av væren­kjeden, der teosofiens terminologi har blitt benyttet:

Universell  bevissthet Atman = Brahman

Kausalplanet

Mentalplanet

Astralplanet

Det eteriske planet

Det fysiske planet

De tre øverste planene i værenkjeden er ifølge noen esoteriske kosmologier representert i et hvert levende vesen, som permanente kompo­nenter i vesenets evighetsstruktur. De tre nederste planene i værenkjeden er bare representert i vesener som i sin evolusjon befinner seg på eller nære det fysiske plan. Hvert plan i værenkjeden har både en materiell komponent (underlagt visse lover) og en subjektiv komponent (sansning og tolkning av fenomener tilhørende dette planet).

Den norske ingeniøren og ET/V-insideren Tore Alfstad er så vidt jeg vet den første som har prøvd å forklare fri energi fra værenkjede-perspektivet [se også hans web-sider Galaktisk informa­sjon for tekst og Galaktisk teknologi for diagrammer]. Hans kosmologiske modell, som delvis er basert på kanalisert informasjon, kan gi oss noen idéer om hvordan Kosmos kan være strukturert. Spesielt interessant er idéen om at hvert energiplan kan sies å fungere som den mystiske bakomliggende eteren for energi­planet under. Ifølge Alfstad er det slik at hva som på ett energiplan forekommer som partikler, på et høyere energiplan alltid viser seg å være bølgemønsterkomplekser bestående av ”subpartikler”. Sub­partikkel kan her defineres som hva som på ett energiplan forekommer som en elementær­partikkel (men som alltid viser seg å bestå av enda mindre subpartikler). På energiplan 2 (vakuum-dimensjonen?), som ifølge Alfstad inkluderer det høyere eteriske plan opp til mellomnivå astralplan, er det kvarkenes interaksjoner og reaksjonsmønstre som gjelder. Deres hastigheter ligger mellom c og c². På energiplan 3, som inkluderer høyere astralplan til mentalplanet, er det oscillotronene (kvarkenes subpartikler) sine interaksjoner og reaksjonsmønstre som gjelder. Deres hastig­heter ligger mellom c² og c⁴. Slik fortsetter det oppover, ifølge Alfstad.

* * *

I diskusjoner om fri energi er det alltid to spørsmål som dukker opp, så la oss behandle dem med det samme.

1) Bryter FE/TEC med termodynamikkens lover?

Termodynamikkens første lov sier at energi verken kan oppstå eller forsvinne, den kan bare gå over til andre former. Denne loven har vi ingen innvendinger mot.

Termodynamikkens andre lov sier at i et isolert system vil graden av uorden (entropi) alltid øke med tiden, hovedsakelig fordi alt arbeid medfører friksjon og varmetap, og varme er den energi­typen som har minst arbeidspotensial. Vår innvending mot denne loven gjelder ikke selve formuleringen, men formuleringens relevans. Hvor finner vi isolerte systemer i naturen eller i universet? Hvis vi ikke finner noen isolerte systemer i naturen, er termodynamikkens andre lov definitivt ikke en naturlov!

Astronomene prøver riktignok å begrense Kosmos til universet/fysiosfæren (som skal være et isolert system), de tror på et Big Bang, og siden 1998 har de blitt overbevist om at universets skjebne er under evig ekspansjon, hvilket i så fall vil resultere i universets kuldedød (= max. entropi). Vi deler ikke en eneste av disse premissene. La oss så legge til at i makrokosmos synes tyngdekraften å bidra til økende grad av orden (syntropi), og at fra et informasjons­teoretisk perspektiv vitner evolusjonen på Jorden (de fem DNA-baserte rikene fra bakterie til menneske) om at de som reduserer Kosmos til fysiosfæren har begått en brøler av de helt store.

2) Hva skiller FE/TEC-produkter fra den klassiske evighetsmaskinen?

Evighetsmaskinen (perpetuum mobile) er definert som en maskin som i et isolert system produserer mer energi enn den mottar. En slik evighetsmaskin ville bryte med den ene eller begge av termo­dynamikkens lover. FE/TEC-forskere er ikke opptatt av å utvikle evighets­maskiner, dette er bare en myte som deres motstandere aldri blir lei av å fremføre. FE/TEC-forskerne er opptatt av å utvikle maskiner som i et åpent system kontinuerlig mottar gratis energi fra omgivelsene, slik at maskinen produserer betydelig mer arbeid enn den input-energien som operatøren står for (eller betaler for). Slik sett kvalifiserer i utgangspunktet enhver tradisjonell vindmølle og vannhjul, samt alle de fornybare energikilder, som FE/TEC-produkter.

Det er nødvendig å skille klart mellom effektiviteten og virkningsgraden til et strømdrevet apparat (på fagspråket kalt ”lasten”):

Lastens effektivitet (e) beregnes slik:

e = Energi som forbrukes av lasten / Total energi-input (fra operatør + omgivelsene)

Lastens virkningsgrad (Vg) beregnes slik:

Vg = Energi som forbrukes av lasten / Energi-input fra operatøren

En vanlig ungdomsskoleelev vil som sagt ikke ha det minste problem med å erkjenne at effektiviteten alltid vil være < 100 %, men at virkningsgraden gjerne kan være > 1,0 [1,0 = 100%] så sant lasten også mottar gratis energi fra omgivelsene. I det siste tilfellet kan jo virknings­graden bli uendelig høy (∞). Den ordinære varmepumpen har en effektivitet på rundt 50 %, men virknings­graden er 3,0–4,0 pga. all energien den mottar gratis fra omgivelsene. Et solcelle­kraftverk har vanligvis en effektivitet på bare 20 %, og en bra vindmølle ca. 40 %, men virknings­graden for begge er uendelig da all energien kommer gratis fra solen og vinden (og ingen fra operatøren). Å kunne skille mellom effektivitet og virkningsgrad burde ha vært den mest elementære innsikt man kunne kreve av elektroingeniører og fysikere, men ifølge Bearden et al. (2006) har over 90 % av dagens elektroingeniører og over 50 % av dagens fysikere store problemer med å skille disse to fra hverandre.

For FE/TEC-utviklerne er målet å få virkningsgraden høyest mulig, og selvsagt > 1. Dette betyr altså at gratis energi må tilføres fra omgivelsene, hvilket forutsetter et åpent system. Termo­dynamikkens andre lov forbyr visstnok en virkningsgrad > 1,0, men her må vi anta at det er effektiviteten det siktes til. Da Kosmos ikke opererer med fullstendig isolerte systemer, synes relevansen ved termodynamikkens andre lov å være begrenset til 1900-tallets eksamens­oppgaver. Når dette er sagt, skal det innrømmes at FETEC-utviklerne har betydelig større ambisjoner når det gjelder mengden av gratisenergi som skal tappes enn det som kan oppnås gjennom vannhjul, vindmøller og solceller. 

Tilbake til:  Dette essay, innholdsside  //  Home