C) Andre virkninger av Nibirus nærvær

C100: Jordens magnetfelt: tiltagende anomalier

Zetane omtaler Jordens kjerne som flytende, heterogen og sterkt magnetisk pga. de høye konsen­tra­sjonene av smeltet jern, samt at tyngdekraftens press er mindre i kjernen enn i jord­skorpen (se ZT Chat 4. mai 2013).

At Jordens kjerne er heterogen magnetisk, ikke homogen magnetisk, skal være forklaringen på Jordens døgnrotasjon. I Jordens bane rundt Solen reagerer den heterogent magnetiske kjernen kontinuerlig – med tiltrekning og frastøtning – på diverse magnetiske krefter i det omgivende univers. Det er denne evindelige tiltrekningen og frastøtningen som skaper rotasjon i den flytende jernmassen i Jordens kjerne, lik en hund som løper etter sin egen hale, og som så trekker jordskorpen med seg.

Zetaene forklarer magnetisme med partikkelflyt av en ennå uoppdaget subatomærpartikkel som de for enkelhets skyld kalles magnetoner. I en stavmagnet strømmer magnetonene ut fra den positive polen, og strømmer så i en bue mot den negative polen og opp igjennom stavens senter. Ett eneste jernatom er nok til å etablere magneton­strømmens retning!

Ifølge zetaene er Jordens flytende kjerne permanent magnetisert av den høye jern­konsentrasjonen. Magnetonene strømmer ut fra den geo­magnetiske nordpolen, og strømmer så i en bue mot den geomagnetiske sørpolen og opp igjennom Jordens senter. Intensiteten er sterkest nærmest polene, og svakere ved ekvator. Magnetoner er i kontinuerlig flyt; de trenger ikke noe mekanisk eller elektrisk puff (som elektronene trenger) for å komme ut av en ”hviletilstand”. Zetaenes syn på Jordens magnetisme er således ganske forskjellig fra geo­fysikkens nå rådende teori kalt Dynamoteorien, som ble lansert av den tyskfødte amerikanske fysikeren Walter M. Elsasser (1904-1991) i 1946-47 (Wiki: Dynamo theory). Ifølge Dynamo­teorien har ikke Jordens kjerne permanent magnetisme. Ifølge Dynamoteorien må Jordens geomagnetiske felt hele tiden genereres gjennom elektrisitet i Jordens kjerne, og elektrisiteten må igjen genereres gjennom Jordens døgnrotasjon. Gitt Dynamoteorien vil altså Jordens magnet­felt opphøre dersom Jordens døgnrotasjon skulle stanse.

Illustrasjon av hvordan magnetoner strømmer opp gjennom Jordens senter,

ut fra den geomagnetiske nordpol og i bueform tilbake til den geomagnetiske sørpol.

Jorden har høye konsentrasjoner av jern både i kjernen og i jordskorpen. Oppmyknet eller smeltet jern fungerer som de sterkeste magnetene, fordi atomene da har langt større bevegelsesfrihet til å organiseres magnetisk. Ifølge ZetaTalk er den magnetiske kraften mellom planeter som er rike på jern langt sterkere enn mennesker forestiller seg, fordi på Jordens overflate blir den magnetiske kraften mellom objekter i stor grad usynliggjort av Jordens tyngdekraft. Eliminér Jordens tyngdekraft, og menneskets erfaring av den magnetiske kraft vil endres dramatisk!

”Jordskorpen er magnetisk diffus fordi den representerer mange forskjellige geo­magnetiske konstellasjoner opp gjennom tidene, forårsaket av at magma størkner etter vulkanske utbrudd under jordskorpeforskyvninger [magmaen transformeres da til de magmatiske/eruptive bergarter] [ZetaTalk (1999), s. 191]

Zetaene betrakter jordskorpen som et skjold og buffersone mot Jordens virkelige magnetiske kraft og drama som utspiller seg i Jordens kjerne og som reetableres ute i verdensrommet!

Jordens to geomagnetiske poler er ende­punktene på en imaginær fullkommen rett linje som går gjennom Jordens senter og som ender på hvert sitt diamentralt motsatte sted på Jordens overflate (Wiki: Geomagnetic pole). Dette i motsetning til de to magnetiske polene, som defineres ut fra hvor på jordoverflaten at Jordens magnetfelt peker vertikalt ned (Wiki: North Magnetic Pole). De to magnetiske polene beveger seg uavhengig av hver­andre. De to geomagnetiske polene representerer en slags idealisering av virkeligheten, mens de magnetiske polene representerer den instrumen­telle virkelighet på jordoverflaten med sine anomalier. De geomagnetiske polene ligger i ca. 11 graders vinkel fra Jordens rotasjonsakse, en vertikal linje som går gjennom Jordens senter og som definerer den geografiske nordpolen og sørpolen.

Den magnetiske nordpolen ligger ca. 11 grader vest for den geografiske nordpolen,

og den magnetiske sørpolen ligger ca. 11 grader øst for den geografiske sørpolen.

Gjennom første halvdel av 1900-tallet flyttet de magnetiske polene seg ca. 9 km pr. år. Rundt 1970 økte farten, og i 2003 flyttet de seg 40 km pr. år. I 2009 hadde tempoet økt ytterligere, med en forflytning på 55-60 km på ett år! I 2001 lå den magnetiske nordpolen nær Ellesmere Island i det nordlige Canada. I 2005 lå den ved nordvestkysten av Grønland. I 2009 beveget den seg over Nordishavet i nord-nordvestlig retning mot Sibir.

Noen regioner i Jordens magnetfelt har skiftet polaritet. I artikkelen Magnetic mysteries of Earth's Core (BBC News, 2011) kan man lese:

“Da forskere kartla Jordens magnetfelt ned til nivået for Jordens ytre kjerne, oppdaget de at under ”Den sør-atlantiske anomali” hadde det fundamentale nord-sør-skillet, som vi kjenner til på Jordens overflate, brutt ned. Magnetfeltet har områder der polariteten har snudd, og peker mot nord fremfor mot sør. Lathrop, ved å bruke en analogi til været, tror at ”et spesielt kraftig eller uvanlig område av vær” i det smeltede metallet i Jordens ytre kjerne har vært ansvarlig for polreverseringen av disse områder i magnetfeltet. Dersom disse områdene fortsetter å gå dypere samt spre seg utover, vil hele Jordens magnetfelt kunne nå en terskel og skifte polaritet, tror Lathrop.”

Den nåværende forståelsen av dynamikken i Solens magnetiske felt springer ut fra Den solare dynamo-teorien. Ifølge denne teorien undergår Solen magnetisk polreversering ca. hvert 11. år, og det er denne reverseringen som forårsaker solsyklusen (Wiki: Solar cycle). Den nåværende solsyklusen, #24, begynte den 4. januar 2008, og var antatt å nå sitt klimaks rundt 2012. En gruppe solfysikere ved NASA hadde spådd at ”det ser ut til denne syklusen vil bli en av de mest intense siden registrering begynte for nesten 400 år siden.” Pr. mai 2013 har solsyklus #24 vært den med lavest aktivitet siden solsyklus #14 som nådde sitt maksimum i februar 2006 (Wiki: Solar cycle 24).

Ifølge geofysikerne undergår Jorden geomagnetisk reversering ganske uregelmessig, men med noen hundretusener år mellom hver gang (Wiki: Geomagnetic reversal). Den forrige reverseringen skjedde angivelig for 780.000 år siden. Geofysikerne mener at den neste reverseringen kan komme når som helst. De fleste reverseringer er antatt å ta mellom 1.000 og 10.000 år å fullføre.

Zetaene avviser fullstendig de rådende vitenskapelige idéer om at Solen og Jorden har hatt polreverseringer i fortiden. De avviser til og med muligheten for at dette kan skje, eller har skjedd! Ifølge zetaene er alle de magnetiske planetene i Solsystemet tvunget til å ha den magnetiske nordpolen (her definert som polen med utgående magnetoner) vendt mot nord fordi Solens magnetiske nordpol er vendt mot nord, og Solens magnetiske nordpol er igjen tvunget til å være vendt mot nord pga. magnetfeltene i det omgivende universet. Zetaene hevder videre at geofysikernes konklusjon om forekomsten av tidligere geomagntiske rever­seringer er basert på det premiss at jordskorpe­forskyvninger ikke har forekommet.

Når Nibiru passerer ekliptikken, vil Nibirus magnetiske nordpol tvinge Jordens kjerne til å dreie nærmere 90 grader. Kjernen vil da trekke jordskorpen motvillig med seg, altså en jordskorpe­forskyvning. Når Nibiru 1-2 døgn senere har passert ekliptikken, vil Solens magnetiske nordpol tvinge Jordens kjerne tilbake igjen til sin opprinnelige posisjon, men denne gang vil jordskorpen ikke bli trukket etter [se ZT-notatet Pole Reversals (1995)]. Slike jordskorpe­forskyvninger skal ha skjedd mange ganger i Jordens historie.

* * *