Vil Nibiru utløse jordskorpeforskyvning?

Del I 


 

av Rolf Kenneth Myhre

Sist oppdatert: 17. august 2013.

 


Nibiru har vært i den indre delen av vårt solsystem siden mars 2003,

og har allerede hatt en rekke forskjellige typer virkninger på Jorden.

 

 

Innhold:

1.     Immanuel Velikovsky: Plutselige jordskorpeforskyvninger har forekommet mange ganger i Jordens historie.

 

2.     Zecharia Sitchin: Anunnakiene fra Nibiru skapte Homo sapiens og/eller dominerte oldtidskulturene.

 

3.     Web-basen ZetaTalk: En ET-gruppe hevder Nibiru nådde den indre delen av vårt Solsystem i mars 2003 og vil utløse jord­skorpe­­­­forskyvning.

a)    Introduksjon

b)    Kataklysme-nivåene 7-10

c)    Hendelser og tolkninger 2003-2009

d)    Hendelser og tolkninger 2010-2013

e)    Om tiden etter jordskorpeforskyvningen

 

4.     1940-tallet - i dag: US-myndighetenes Dr. Jekyll and Mr. Hyde-karakter

 

5.     ZetaTalk om US-myndighetenes innvielse i ET-emnet og Nibiru

 

6.     ZetaTalk-baserte ressurser

 

 

1) Immanuel Velikovsky: Plutselige jordskorpeforskyvninger har forekommet mange ganger i Jordens historie

Immanuel Velikovsky (1895-1979) ble født som den yngste av tre sønner hos en velstående jødisk familie i den russiske byen Vitebsk (i dagens Hviterussland). Han vokste opp i et intellektuelt hjem. Hans far viet hele sitt liv for en renessanse av det jødiske folket i deres opprinnelige land; moren var lingvist. Etter gymnaset i Moskva, hvor Velikovsky gikk ut med de beste karakterer og gullmedalje, var han noen år innom flere studier og universiteter i Europa. I 1915 vendte han tilbake til Moskva, tok opp medisiner­studiet og fullførte utdannelsen i 1921. Han flyttet da til Berlin, der han i 1923 giftet seg med fiolinisten Elisheva Kramer. Med finansiell støtte fra sin far tok han inititativ til et omfattende redaktør­prosjekt hvis formål var å bidra til etableringen av Hebrew University of Jerusalem og dets bibliotek. I tre år var han sjefsredaktør for vitenskapelige avhandlinger og artikler skrevet av jøder. Som redaktør for bindene i matematikk og fysikk engasjerte han Albert Einstein (1879-1955); de to ble livslange intellektuelle venner. Velikovsky og Elisheva flyttet så til Palestina, der han studerte under en elev av Freud. Han praktiserte så selv som medisiner, psykiater og psyko­analytiker i 15 år, bl.a. i Jerusalem.

 

                   

Velikovsky fra ung til gammel, med Elisheva

 

Freuds interesse for den mytiske Oedipus, farao Akhenaten og Moses ansporet Velikovsky til refleksjoner herom, hvilket resulterte i en besettende idé om at de plagene som herjet Egypt rett før Moses ledet det jødiske folk ut av Egypt (eksodusen) måtte være utslag av en kataklysme. Dette ledet ham til lange og dyptgående studier og refleksjoner om hvilken betydning kataklysmer har hatt i verdensrommet, i den geologiske utform­ningen av Jorden, for evolusjonen av plante- og dyrearter, og i menneskets kulturhistorie. Han så hvordan de akademiske disiplinene astronomi, geologi, evolusjons­biologi og historie fullstendig hadde fortrengt tilstedeværelsen av globale kataklysmer. Disse disiplinene hadde i stedet blitt forankret i Charles Lyells gradualisme-hypotese fra 1830-tallet. Denne hypotesen går ut på at fortidens geologiske prosesser, og tempoet på disse prosessene, ikke skiller seg fra hva vi i dag kan observere. Jordens geologiske prosesser skal alltid ha foregått uhyre langsomt og gradvis. Det ble etter hvert klart for Velikovsky at hans livsmisjon var å gi den vestlige kulturen en slags psykoterapi der traumene (de globale kataklysmer) skulle bringes opp igjen til bevisstheten og akademisk erkjennes fullt ut.

 

Velikovsky og familien besøkte New York sommeren 1939. Verdens­begivenhetene og hans egen forskning resulterte i at de ble værende der. Han tok en jobb tilknyttet biblioteket ved Columbia University (New York City), der han i ti år fordypet seg i vitenskapelige og historiske studier.

 

Allerede før utgivelsen av Velikovskys første bok, Worlds in Collision (1950) [på dansk: Kosmiske kolli­sjoner (1980)], oppsto furore ved at forfattere av astro­nomiske lærebøker krevde at forlaget Macmillan ikke skulle utgi boken. Macmillian, etter å ha gitt ut første opplag, valgte å gi etter for presset og ga forlags­rettighetene videre til forlaget Doubleday. Boken ble en salgssuksess som gjorde Velikovsky verdens­­berømt. I 1955 kom oppfølgeren, Earth in Upheaval [på dansk: Da kloden kæntrede (Lynge, 1981)]. Disse to bøkene er fortsatt gull verdt! De to bøkene er tverrfaglige studier der Velikovsky argumenter for at Jorden må ha hatt nærkontaktmøter med en eller flere planeter eller kjempekometer. Det andre himmel­legemets magnetiske kraftfelt må da ha utløst geomagnetisk reversering på Jorden, dvs. at de to magnetiske polene i Jordens flytende kjerne endrer posisjon. Denne geomagnetiske reversering forårsaker så pga. friksjon jordskorpeforskyvning, dvs. at jordskorpen som et løst appelsinskall forskyves i forhold til Jordens indre.

 

I denne artikkelen kommer vi til å bruke begrepet jordskorpeforskyvning, da det ikke kan misforstås. Vi unngår begreper som akseskifte og polskifte, som forskjellige forfattere gir forskjellige betydninger. Geologene betrakter hypotesen om jordskorpeforskyvning som vitenskapelig utdatert (Wiki: Pole shift hypothesis). Velikovsky mente at jordskorpe­forskyvningen også er forbundet med kortvarig stans av Jordens døgnrotasjon. Han fant historiske beskrivelser av forlengelser av dag eller natt knyttet til kataklysmer fra Egypt (”The Kolbrin”), Mexico (”Annals of Cuautitlán” og ”Popol Vuh”) og Kina (”Bok 5 av Mozi”). Tidsangivelsen for hendelsene var ca. 1500-tallet f.Kr.

 

Velikovsky mente at bare en jordskorpeforskyvning kan være årsaken til en rekke geologiske, klimato­logiske og paleontologiske funn og fakta som ifølge ham må ha blitt kataklysmisk utløst. Hvordan oppnådde Himalaya-fjellene, Andes-fjellene og Alpene dagens høyde? Allan og Delair har i boken Cataclysm! (1997) samlet mye dokumentasjon som viser at en meget betydelig fjelldanning (”orogenese”) skjedde i tiden rundt 9500 f.Kr., verden over! Dette betyr ikke at dagens fjellkjeder ble skapt fra begynnelsen av i denne perioden, men at fjellkjedene da fikk et betydelig løft på 1-4 km. og nådde dagens høyder. Alpene kan ha fått et løft på hele 4 km., og de ble flyttet 10-60 mil nordover.

 

Velikovsky var også meget skeptisk til at Jorden har hatt en eller flere istider, i  betydningen kontinental isbredannelse (glasiering) som sprer seg fra polarregionene mot tropene. Gitt denne betydningen, skal den antatt siste glasiale periode ha vart i 100.000 år fra ca. 110.000 til 9.700 f.Kr. Kan forklaringen på den antatte istiden, som geologene kaller ”Pleistocen-æraen”, være at ved en jordskorpe­forskyvning skyves den tektoniske platen (dekket av land og/eller hav) som lå i polarregionen helt eller delvis ut av regionen og inn i en temperert eller tropisk sone, mens en tektonisk plate (dekket av land og/eller hav) som lå i en temperert eller tropisk sone skyves helt eller delvis inn i polarregionen? For platen som skyves helt eller delvis inn i polarregionen, begynner en plutselig (lokal) ”istid”. For platen som skyves ut av polarregionen, begynner en umiddelbar av-ising som geologene tolker som en plutselig ”interglasial periode” pga. ”varmere klima”.

 

Hva hadde millioner av bisoner og ullmammuter, som var bygd for relativt milde og korte vintre, å gjøre i det nordøstre Sibir under hele den antatt siste glasiale perioden? Verken bison eller mammut ville ha overlevd i Sibir i dag, med en bitende vinter som varer i ni måneder med en gjennomsnitts­temperatur på -18°C, som lett kan falle til -40°C. I løpet av noen dager ville de ha dødd av kulde samt mangel på mat og drikke. Hvis de ikke kunne ha overlevd i dag, hvordan kunne de da ha overlevd en langt kaldere og vanskeligere glasial periode på 100.000 år? Mammut og bison ville heller ikke ha overlevd den korte sommeren i dagens Sibir, da de øverste 50 cm. av permafrosten smelter og blir til myr. I magen på mange av de dypfryste mammutene som har blitt funnet, ligger plantekost tilhørende et temperert klima. Store deler av Europa, Sibir og Russland var antagelig svært fruktbare stepper og gressland der mammut og bison trivdes godt. Ullmammutens utryddelse var del av den globale pleistocen/holocen-masseutryddelsen av megafauna [Wiki: Quaternary extinction event], som sammen­falt nokså eksakt med slutten på den antatt siste glasiale perioden, ca. 9.700 f.Kr. De to rådende hypotesene om årsaken til denne masseutryddelsen er: 1) global klimaendring til det bedre, 2) at jegere plutselig sto for en ”overkill” av hele megafaunaen! Begge hypotesene er latterlige. Den mest naturlige forklaringen på en global masseutryddelse av både flora og fauna er en global kataklysme. Ble nordøstre Sibir under en jordskorpe­forskyvning forflyttet fra en temperert sone til polarsonen, mens nordøstre Amerika ble skjøvet ut av polarsonen til dagens posisjon?

 

Ullmammut

 

 

I en hule i Yorkshire (Nord-England) har man funnet beinrester etter tropiske dyr som flodhester, nesehorn, hyener og tigre. Beinrester etter flod­hester finner man forresten over hele England. Skal vi tro at disse tropiske dyrene migrerte til nordlige breddegrader fordi Jorden gikk inn i en ”global tropisk fase” mellom to glasiale perioder? Hvordan forklare det faktum at tidligere har tropisk flora og fauna trivdes ved både Arktis og Antarktis? Veksler Jorden regelmessig mellom globale istider og globale tropetider? Louis Agassiz (1807-1873), istidsteoriens far, konkluderte at isbreer tidligere hadde ligget i India, ekvatorial-Afrika (Madagaskar) og ekvatorial-Brasil. Iskappene skal derfra ha ekspandert nordover og sørover. Dette er stikk i strid med all logikk!

 

Innen geologien har jordskorpeforskyvning vært et undertrykt emne helt siden Charles Lyell (1797-1895) fremmet gradualisme-hypotesen på 1830-tallet, som så ble støttet av Agassiz’ istidsteori på 1840-tallet. Charles Hapgood (1904-1982), som var professor i historie, fikk i 1958 utgitt boken The Earth's Shifting Crust. En revidert utgave kom ut i 1970 med tittelen The Path of the Pole. Hapgood tok tak i mange av de samme geologiske, paleontologiske og klimatologiske funnene som lå til grunn for Velikovskys teorier. Hapgoods teori om tidligere jordskorpe­forskyvninger er imidlertid at disse ikke var av kataklysmisk karakter. Ifølge Hapgood skal bare tre jordskorpeforskyvninger ha fore­kommet i løpet av de siste 100.000 årene; det siste skal ha skjedd ved slutten av siste istid. Disse forskyvningene skal ha blitt utløst av en tyngdemessig ubalanse i jordskorpen som utøvde tilstrekkelig sentrifugaleffekt. Hver forskyv­ning skal ha tatt gjennomsnittlig 5000 år.

 

                    

                                                                       Charles Lyell                                          Louis Agassiz

 

 

Velikovskys store problem i hans første bok var å identifisere den planet hvis magnetiske kraftfelt skulle ha forårsaket de globale kataklysmer ca. 1500 f.Kr., inkludert de ti plager som herjet Egypt og som ble utnyttet av Moses til å begynne eksodusen. Velikovsky endte med å gi Venus skylden. Han brukte ca. tyve av bokens 400 sider på å argumentere for Venus. Over 90 % av all den akademiske kritikken som har blitt reist mot Velikovsky i de siste femti årene har vært et angrep på denne Venus-teorien, som altså var et underordnet punkt i Velikovskys misjon og bøker. Hans misjon var å dokumentere at en eller flere jordskorpeforskyvninger utløst av nærmøte med andre planeter har forekommet i historisk tid, og kan skje igjen.

 

Velikovsky fikk aldri den akademiske anerkjennelse han mente han fortjente, hvilket resul­terte i depressive stunder til tross for stor publikums­interesse. I 1952 flyttet han og familien fra Manhattan til Princeton, New Jersey, der de ble værende resten av hans liv. Velikovsky fikk også utgitt tre bøker som presenterte en drastisk revidert versjon av oldtidsrikenes kronologier, særlig Egypts. Den første var Ages in Chaos (1952), og i de tre siste årene av hans liv kom Peoples of the Sea (1977) og Rameses II and his Time (1978). Disse bøkene er fascinerende, og det er ingen tvil om at den egyptiske kronologi trenger en drastisk revisjon. Personlig har jeg valgt å avvise Velikovskys revisjonistiske versjon til fordel for versjonen til Peter James (se min artikkel Den egyptiske kronologi 250 år feil; kunstige mørkealdre).

 

 

2) Zecharia Sitchin: Anunnakiene fra Nibiru skapte Homo sapiens og/eller dominerte oldtids­kulturene

Zecharia Sitchin (1920-2010) ble født i hovedstaden Baku i Aserbajdsjan. Hans foreldre emigrerte ikke lenge etterpå til det daværende Palestina, hvor han vokste opp. Zecharia var en begavet student som ville lære seg sin regions gamle og moderne språk sammen med dens historie og myter. Han fortsatte sin utdannelse i London, der han avla eksamen i økonomisk historie ved University of London. Zecharia vendte så tilbake til Palestina, og ble redaktør og artikkelforfatter for økono­miske og historiske fagtidsskrifter. 28 år gammel, i 1948, flyttet han til New York og ble ameri­kansk statsborger. Han fortsatte sin karriere som journalist og redaktør mens han i fritiden skrev bindstore notatsamlinger om sivilisa­sjonenes begynnelse.

 

Zecharia Sitchin (1920-2010) fotografert noen måneder før han døde.

Det sumeriske bildet viser et menneske som føres til en anunnaki-leder, for å motta plogen og jordbruksvisdom.

 

 

Sitchins besettende interesse, som krystalliserte seg til å bli hans livsmisjon, var å finne ut hvem Bibelen siktet til med teksten: ”På den tiden, og siden også, var det kjemper på jorden. For gudesønnene levde sammen med menneskedøtrene og fikk barn med dem” (1Mos:6,4). Det sumeriske ordet Anunnaki (”De som har kommet fra Himmelen ned til Jorden”) har i den hebraiske bibelen blitt oversatt med ordet Nefilim, hvis bokstavlige oversettelse er ”De falne”. Ordet Nefilim tillegges også betydningen ”kjemper”, og det er denne betydningen som har blitt ført videre i de engelske og norske oversettelser av Bibelen.

 

I de to første kapitlene av Første Mosebok presenteres to forskjellige skapelsesberetninger, som varierer både i sekvensen av det som ble skapt og i hvordan menneskeheten ble skapt. I den første skapelsesberetningen (1Mose1-2:3) er det Gud (”Elohim”) som skaper dyrene før menneskeheten. Adam og Eva nevnes ikke. Denne skapelsesberetningen ble skrevet av Prestekilden, muligens under Judea-kongen Hiskia (715-687) (se Richard Elliott Friedman, 2. utg. 1997). Denne skapelsesberetningen synes å være inspirert av det babylonske skapelses­eposet Enuma Elish. I den andre skapelsesberetningen (1Mose2:4-25) er det Herren (”Yahweh”) som skaper (ikke menneske­heten, men) to personer: Adam og Eva. Først skapes Adam, deretter dyr og fugler, til slutt Eva. Denne skapelsesberetningen ble skrevet av Jahvisten, mest sannsynlig i perioden 850-722 (Friedman, 2. utg. 1997), og synes å være basert på sumerisk mytologi der anunnakiene hadde rollen som ”guder” overfor mennesket. For en kort introduksjon til bibelvitenskapen, se punkt b i kap. 15 – 850-450: Tilblivelsen av GTs historiske bøker – i web-versjonen av min bok Menneskets historie (2013).

 

Siden slutten av 1800-tallet har funn av sumeriske leirtavler vist at fortellingene i Første Mosebok fra og med den andre skapelsesberetningen (1Mose2:4-25) til og med utslettelsen av Sodoma og Gomorra er sterkt redigerte og forkrøplete anunnaki-sagaer, der de sumeriske originalene forteller om en ET-gruppe som kom til Jorden for å finne gull. De trengte billig arbeidskraft til gruvene, så ifølge leirtavlene skapte de mennesket ”i sitt bilde” ved å genmodifisere eksisterende apemennesker eller protomennesker. Vi formerte oss hurtig, og da de likte ”Jordens døtre” ble jord­kvinnene noen ganger innlemmet i store haremer med avkom som resultat. Ifølge Sitchin forsvant de aller siste fra denne ET-gruppen fra Jorden ca. 550 f.Kr., ved avreise og/eller naturlig død. I Gilgamesj-eposet (ca. 2600 f.Kr.) omtales samværet mellom jordmenneskene og disse anunnakiene som verdens mest naturlige ting. Det er akademisk besserwisserei (”vi vet bedre”) som er ansvarlig for at vi ikke tar sumerernes fortellinger bokstavlig, men i stedet tolker deres beskrivelser av anunnakiene som en del av deres mytiske fantasiverden.

 

    

Tv.: Sumerernes fremstilling av anunnaki-kvinnen Ninmah som skaper jordmennesket.
Th: Anunnakier i rollen som piloter, astronauter og romfartssjefer ble ofte fremstilt med vinger. Vingene symboliserte ikke noe åndelig.

 

 

Sitchins første bok kom ut i 1976, The 12th planet. Bokens innhold er så fantastisk at det fortoner seg som eventyrlig science fiction fremfor historie. Boken er imidlertid akademisk solid; hans bøker kan ikke sammenlignes med den journalistiske og underholdende stilen som preger bøkene til Erich von Däniken. Sitchin rakk å skrive 14 bøker, den siste ble utgitt noen få måneder før han døde i 2010. Han har gitt oss en ny og spennende versjon av verdenshistorien, fri for akademikernes besserwisserei-tolkninger. Sitchins første bok har blitt oversatt til 25 språk.

 

Sitchin ble i motsetning til Velikovsky og Däniken svært lite kritisert av andre akademikere; de prøvde heller å tie ham ihjel. Den nyutdannede lingvisten Michael S. Heiser prøvde å gjøre et stort nummer av at Sitchin ikke hadde de formelle kvalifikasjonene i orden, og at noen av Sitchins tolkninger av ord avvek fra den konvensjonelle tolkningen. I sine bøker argumenterte Sitchin alltid for sine alternative tolkninger, og responderte derfor aldri på denne typen kritikk.

 

En sentral idé i Sitchins forfatterskap, basert på sumerernes skrifter, er at anunnaki’ene holder til på en ukjent planet i vårt solsystem som hvert 3.600 år krysser ekliptikken i nærheten av Jordens bane, hvilket innebærer risiko for at globale kataklysmer utløses på Jorden. Sumererne kalte planeten for Nibiru (”den kryssende planet”).

 

 

3) Web-basen ZetaTalk: En ET-gruppe hevder Nibiru nådde den indre delen av vårt Solsystem i mars 2003 og vil utløse jord­skorpe­­­­forskyvning

 

3a) Introduksjon

Web-basen ZetaTalk ble opprettet i 1995 av Nancy Lieder (USA). Da Nancy var i slutten av 20-årene fikk hun gjennom en hjernekirurgisk operasjon zeta-genetisk materiale implantert dypt inne i hjernen, hvilket fremmet hennes telepatiske evner [se ZT-notatet Communications (1995)]. Det var imidlertid først da hun var ca. 55 år gammel at hun innså at hun var kontaktperson for en ET-gruppe som i over én million år har holdt til på Jorden. Hennes telepatiske kommunikasjon med denne gruppen er altså dagsbevisst, i motsetning til såkalt kanalisering. For mer om denne ET-gruppens valg av Nancy som deres ambassadør, se ZT-notatet Why Nancy? (1997).

 

Denne ET-gruppen ble på 1960-tallet kjent som zeta’ene, etter deres opphavelige stjernesystem som vi kaller Zeta Reticuli. De kom første gang i verdens søkelys ifm. Betty og Barney Hill bortføringen som skjedde under en kjøretur i september 1961. Paret opplevde senere mye merkelig, og oppsøkte i 1964 en hypnoterapeut. Den fulle historien om deres opplevelser kom ut i boken The Interrupted Journey (1966) av John G. Fuller.

 

          

                                                     Nancy Lieder                                                 Barney og Betty Hill             

 

 

Siden slutten av 1980-tallet har mange tusen mennesker verden over oppsøkt hypnoterapeuter pga. forstyrrende minner om å ha blitt bortført gjentatte ganger i romskip. Tre ameri­kanere med hver sin akademiske bakgrunn valgte å spesialisere seg som hypno­terapeuter på akkurat disse tilfellene: Budd Hopkins (1931-2011), David M. Jacobs og John E. Mack (1929-2004). Samlet har de utgitt 7 bøker, som er svært interessant lesning. Det slående er hvordan fortellingene til dem som bortføres i ekstrem grad matcher hver­andre, til tross for at de fleste av dem aldri hadde lest en eneste UFO-bok. Det er flere typer fysiske beviser på at mange av disse bortføringene har vært virkelige og ikke bare er fantasi. Noe av det mest fascinerende personene forteller om under hypnoterapi er deres egen deltakelse i hva de tolker som et gigantisk og uhyre komplekst hybridprogram som zetaene er engasjert i. Programmet går ut på å skape hybrider av zetaene og jordmenneskene. Det er også interessant at under gjen­opplevelsene forteller de fleste om at de i romskipet blir vist forskjellige endetids­scenarier, og at de blir forberedt på at dette kommer til å skje og at de da vil ha bestemte oppgaver å utføre. For mer om ”bortført av de Grå”-fenomenet, se kap. 12 – Zetaene: Forbereder de Jordens nye æra med et hybridprogram? – i min bok ET/V-erfaringer 1947-2013 (2013).

 

                            

                                                  Budd Hopkins                              David M. Jacobs                            John E. Mack

 

 

Av plasshensyn kan jeg her bare kort si at informasjonen på web-basen ZetaTalk skiller seg drastisk fra alt annet jeg har sett av kanaliserings- og ET-kontaktlitteratur. Zetaene virker nærmest all­vitende i de mange vitenskapelige emner. Den informasjon de gir oss innen et mangfold av emner ruver over dagens akademiske standard. Deres psykologiske og politiske innsikter er solide. Deres analyser er integrale, intelligente, skarpe, presise og treffende. Deres formuleringsevne (gjennom Nancy Lieder) er superb. Deres sjarm, humor og tone av ”avslappet seriøsitet” er fremtredende og gir et positivt inntrykk.

 

Zetaenes opplysninger om planeten Nibiru er imponerende presise:

  • Størrelse: 4 x Jordens diameter,
  • Masse: 23 x Jordens masse. [Jupiter har til sammen­ligning 318 x Jordens masse, så sammenlignet med Jupiter er Nibiru liten].
  • Tyngdekraft: ca. 1,6 ganger Jordens.
  • Omløpstid rundt sine de to soler: gjennomsnittlig 3.657 år.
  • Banelengde (frem og tilbake): (3,6 + 18,74 + 3,6) x 2 = 51,88 x avstanden Solen – Pluto. 

Ifølge zetaene går Nibiru nærmest i et lineært ”togskinnespor” mellom og ca. 20 % forbi Solen og dens mørke tvillingstjerne. Avstanden mellom de to stjernene er 18,74 Solen-Pluto distanser, mens distansen mellom den enkelte stjerne og banens ytterpunkt er 3,6 Solen-Pluto distanser. Den utente tvillingstjernen ligger ca. 11° syd for ekliptikken i ret­ning Orion. Når Nibiru nærmer seg Solen under ekliptikken, skifter den vinkel fra 11° til 32°, for slik å kunne fare gjennom ekliptikken hurtigere.

 

Ferden mellom de to stjernene er i hovedsak en svært langsom og enslig odyssé ute i det mørke og kalde verdensrommet. Det er først når Nibiru nærmer seg én av de to stjernene at dens fart tiltar ekstremt pga. stjernens tiltrekningskraft. Nibiru har sin høyeste fart i dét den farer gjennom ekliptikken omtrent halvveis mellom Jorden og Solen. Når Nibiru så har lagt begge stjernene bak seg, og deres samlede tiltrekningskraft virker i ”ryggen”, får Nibiru en kraftig oppbremsing som resulterer i full stans. Nibiru blir så liggende og ”henge” i tre år og seks måneder, før den begynner på tilbaketuren. Nibiru dukker alltid opp i ekliptikken nære Jordens omløpsbane, men dette resul­terer bare i jordskorpeforskyvning de ganger Nibiru kommer mellom Jorden og Solen. Nibirus tilbakekomst er såpass fjernt fra Jordens bane at det ikke er fare for kataklysmer.

 

Zetaene bekrefter Sitchins erkjennelse av at Nibiru er planeten som anunnakiene kom fra, og at anunnakiene har dominert vår kultur langt inn i historisk tid. Zetaene bekrefter videre Velikovskys erkjennelse av at de ti plagene som herjet Egypt forut for eksodusen (som de daterer til ca. 1628 f.Kr., tidspunktet for vulkanutbruddet på øyen Santorini) var del av globale kataklysmer ifm. en jordskorpeforskyvning. Planeten som kom for nærme Jorden var Nibiru, ikke Venus. I min bok Menneskets historie, kap. 12 – 1628-1300: Jordskorpe­forskyvning og mørketid – vises til både historiske samtidsbeskrivelser og nyere vitenskape­lig forskning som indikerer jordskorpe­forskyvning, eller i det minste kataklysmer verden over, på 1600-tallet f.Kr.

 

Ifølge zetaene nådde Nibiru den indre delen av vårt solsystem syd for ekliptikken våren 2003. Nibirus ankomst og virkning på Jorden ble registert av seismografer verden over i mars 2003 (kilde). I desember 2003 skal Nibiru ha kommet såpass nærme at Jorden ikke har kunnet fortsette i sin bane fremover. Dette har medført at også Venus har blitt stoppet i sin bane. I juni 2004 hadde Jordens tvilling, som går i samme bane som Jorden men normalt befinner seg på akkurat motsatt side av Solen, tatt igjen Jorden. Siden da har altså Jorden, dens tvilling og Venus utgjort en ”fanget trio” som på den ene siden utsettes for en fremoverskyvende kraft av Solens sveipende arm, og som på den andre siden blokkeres av Nibiru som kommer dem i møte i kollisjonskurs. Jorden har siden desember 2003 faktisk blitt tvunget bakover til dens august-posisjon. Grunnen til at Jorden har beholdt årstidene skal være ET-intervensjon som flytter Jorden littegrann nord og sør for ekliptikken, hvilket har samme virkning. Ja, dette er fantastiske påstander!

 

Dersom Jordens bane rundt Solen har blitt stanset, slik at Jorden kun er påvirket av Solens tyngdekraft, hvorfor styrter Jorden da ikke inn mot Solen? Zetaene hevder at vår vitenskap om fysikkens lover bare har erkjent tiltrekningskraften ved tyngdekraften, og er fullstendig uvitende om at tyngde­kraften også har en iboende frastøtningskraft (ZT-notat: Repul­sion force). Zetaene forklarer tyngdekraftens virkningsmekanisme med en partikkel­strøm som skyter som en laserstråle ut av et hvert objekt, men hvor partiklene så ”daler” tilbake igjen. Zetaene hevder videre at dersom den gjeldende forståelsen av tyngdekraften hadde vært riktig, ville planetene for lengst ha styrtet inn mot Solen pga. for lav fart, og Månen ville for lengst ha styrtet inn mot Jorden pga. for lav fart. Det virker som om astrofysikerne og matematikerne for å berge sin forståelse av tyngdekraften har innført et unntak fra entropi­loven, slik at planeter og måner visstnok har null banedegradering (eng.: orbital decay) og derfor kan gå i bane i all evighet (til tross for erkjennelsen av at det interplanetariske medium ikke er et vakuum og at planetene bremser hverandre opp ved forbipassering).

 

At Jorden ikke har gått i omløp rundt Solen siden desember 2003 skulle man tro var lett å avsløre. Zetaene hevder i ZT Newsletter 28. feb 2010 at overføringen av filmingen fra det rombaserte solobservatoriet SOHO til den offentlige webtjenesten er manipulert ved at en film med den forventede stjernehimmelen i bakgrunnen går i loop! Dette skal ha blitt avslørt på flere måter.

 

 

3b) Kataklysme-nivåene 7-10

Zetaene opererer med en flerdimensjonal kriseskala fra 1-10, der nivå 10 representerer selve jordskorpe­forskyvningen. Ved begynnelsen av 2008 lå nivået på 2-3, og ved slutten av 2008 var nivået 5+. Denne hevingen var relatert til den økonomiske depresjonen. Sent i 2009 steg nivået til 6, som skyldtes geofaglige endringer (Wiki: Geovitenskap). Vi ble fortalt at også alle kommende nivåhevinger vil bestå av geofaglige endringer; ikke av politiske, økono­miske eller sosiale kriser.

 

Nivå 7-kataklysmene. Fra mars til oktober 2010 presenterte zetaene gradvis mer informa­sjon om hva Nivå 7 ville inne­bære, nemlig fire spesifiserte kataklysmer som vil bli utløst av store forflytninger av forskjellige tektoniske plater. Nedenfor beskrives kort de fire Nivå 7-kataklysmene og deres rekkefølge:

 

1) Sundaplaten (”Den indonesiske tunge” som de indonesiske øyene ligger på) vil sub­duseres (dvs. presses ned) 6-24 meter relativt til havnivået. Den nordligste delen av Sunda­platen vil subduseres med 6 meter, mens den sørligste delen vil subduseres med 24 meter. Dette betyr ikke at øyene i sin helhet forsvinner under havet, bare at de mest lavtliggende partiene (og da særlig kyststrekningene) forsvinner under havet (Wiki: Sunda Plate).

 

2) Det nordlige Sør-Amerika forflyttes 30-40 mil vestover, over den oseanske Nazca­platen. Denne forflytningen vil resultere i at deler av Karibiaplaten blir skjøvet under Den søramerikanske platen, mens andre deler av Karibiaplaten blir dratt med vestover, over Cocosplaten. Dette vil være katastrofalt for det meste av land og øyer som ligger på Karibiaplaten (Wiki: Caribbean Plate).

 

3) Afrikaplaten forflyttes sørvestover, med resulterende havbunnssenkning nord for Algerie. Dette vil være den minst katastrofale av de fire kataklysmene, da dramaet hovedsakelig vil utfolde seg på havbunnen. Ifølge ZetaTalk har tidligere kollisjoner mellom Eurasiaplaten og Afrika­platen resultert i fjelldannelse, hvis resultater kan ses ved fjellene i Marokko og Algerie, og fjellene i Spania, Italia, Balkan, Tyrkia og Alpene. Denne gangen vil Afrikaplaten altså fjerne seg fra Eurasia­platen. Dette vil skape et gap ved Middelhavets bunn nord for Algerie, og vil resultere i havbunnssenkning. Algeries kystlinje langs Middelhavet vil få en landsenkning på 3-4 meter.

 

4) Den fjerde tektoniske kataklysmen vil i seg selv være en kjedereaksjon i tre trinn som invol­verer tre verdensdeler: a) store jordskjelv ved Hokkaido (Japans nordlige og nest største øy); b) store jordskjelv ved New Madrid-jordskjelvsonen (som ligger ved Mississippi-elven); c) riftdalen som går langs midten av den midtatlantiske ryggen vil revne i Nord-Atlanteren, hvilket vil skape en kjempehøy tsunami som vil rulle innover Vest-Europas kyster.

 

For mer detaljert beskrivelse av de fire Nivå 7-kataklysmene, se min artikkel Mens vi venter på Nivå 7-kataklysmene (NyS, 2011).

 

Nivå 8-kataklysmene har zetaene bare gitt noen få og vage hint om. Da Nivå 8-kataklysmene vil være basert på fullførelsen av Nivå 7-kataklysmene, er det ikke behov for å bekymre seg over disse ennå.

 

Nivå 9 vil være direkte relatert til Nibirus bevegelser og nærhet til Jorden de siste 7 ukene før den passerer ekliptikken. Nivå 9 vil således inntreffe, eller ikke inntreffe, uavhengig av om nivåene 7 og 8 har inntruffet eller ikke. Ifølge ZetaTalk representerer Nivå 9 de 50 siste dagene før jordskorpeforskyvningen, og kan inndeles i syv spesifikke faser. Nivå 9 vil innledes med at Nibiru blir synlig på himmelen verden over. Den siste av de syv fasene innebærer ca. 144 timer (seks døgn) med fullstendig stans av Jordens døgnrotasjon. Nibirus magnetiske nordpol vil da bli rettet mot Jorden, hvilket tvinger Jordens kjerne til en 90° rotasjon. Denne rotasjonen vil trekke jordskorpen med seg i form av en kata­klysmisk jordskorpeforskyvning. På det nærmeste vil Nibiru være 22,4 millioner km. fra Jorden.

 

 

Illustrasjon over de planetariske konstellasjonene ved jordskorpeforskyvningen (kilde).

 

 

Nivå 10 vil altså være selve jordskorpeforskyvningen, som vil være over i løpet av en time. Under og etter denne timen vil et inferno av naturkrefter bli utløst:

 

* Noen tektoniske plater, eller deler herav, som på overflaten er dekket av land, vil bli presset ned (subduksjon) slik at landområdene forsvinner under havet. Andre plater, eller deler herav, som på overflaten er dekket av hav, vil bli løftet oppover og slik danne nytt land. Samtlige plater vil endre posisjon.

 

* Enorme havmasser vil velte utover havbassengene og som tsunamier rulle innover kystene, så rulle tilbake og som tsunamier rulle innover kystene på den andre siden [Wiki: Tsunami]. En slik rulling frem og tilbake over kystlinjene vil skje flere ganger. Zetaene har beregnet at tsunamiene ved kysten kan bli 150-180 meter høye.

 

* Jordskjelv, utbrudd i samtlige vulkaner som har vært aktive i løpet av de 10.000 siste årene, og orkaner av største styrke vil bli utløst verden over.

 

* Nibirus hale bestående av planetarisk skrot vil ”piske” Jorden med meteorer, steinhagl, rødt jernstøv, og diverse hydrokarbonforbindelser som tjære, bitumen og petro­kjemikalier.

 

Under jordskorpeforskyvningen kan bølgene ved kysten bli 180 meter høye.
Det anbefales å holde seg 160 km innenlands og minst 60 meter over dagens havnivå.

 

* * *

 

Fra et konven­sjonelt geoviten­skapelig perspektiv vil Nivå 7-kataklysmene være uforklarlige gitt Jordens antatte millionårige ”falle-til-ro”-historie, og gitt det påståtte fraværet av makro­kosmiske stresskilder som kan utløse en slik virkningskjede. I min artikkel Nibiru-kompleksets virkninger på Jorden siden 2003 ser vi nærmere på en rekke endringer på Jorden (på engelsk: EarthChanges) som er meget vanskelig å forklare gitt den angivelige ”falle-til-ro”-makrotrenden. Noen eksempler på slike EarthChanges:

 

  • Betydningsfull økning i vulkansk aktivitet fra og med 2004.
  • Dramatisk stigning i jordskjelvaktivitet, målt i globaltotal utløst energi, fra og med 2003.
  • Jordens magnetfelt er i tiltagende grad preget av anomalier; instrumenter viser betydelig svekkelse siden 2003.
  • Havoppvarming nedenfra, som trolig er årsak til økningen i den globale gjennom­snitts­temperaturen i troposfæren (den nedre atmosfæren)  med 0,74 °C i løpet av 100 år (1906-2005).
  • Tiltagende ekstremvær, klimakaos og ”global weirding” de siste ti årene, som ikke kan forklares med en tiltagende temperaturøkning i samme periode.

 

3c) Hendelser og tolkninger 2003-2009

Ifølge informasjonen på ZetaTalk i perioden fra 1995 til våren 2003 ville Nibiru forårsake jordskorpe­forskyvning kort tid etter 15. mai 2003. Dette har zetaene i to senere notater fra 2003 forklart som en hvit løgn:

ZetaTalk mistet forståelig nok en stor andel av sine tilhengere i månedene etter mai 2003. Zetaene hevder at de faktisk ikke har lov til å oppgi datoen for jordskorpeforskyvningen, enten de tror de kjenner til denne datoen eller ikke, da slik informasjon vil stride mot de kosmiske lover for hva slags intervensjon som er tillatt. At disse lovene overholdes blir overvåket av et slags intergalaktisk råd, The Council of Worlds, som zetaene i likhet med ca. 40 andre ET-grupper er medlemmer av (ZT-notat: Council of Worlds). Dette Rådet er involvert i et sjakkspill med myndighetene der de prøver å tvinge myndig­hetene til å offentlig­gjøre deres ufullstendige men reelle kunnskaper om Nibiru og faren for globale kataklysmer.

 

Zetaene hevder at de oppnådde mye med deres hvite løgn, og at en grunn til at eliten og myndighetene tok dem på alvor og handlet deretter, var at Nibiru faktisk nådde den indre delen av Solsystemet i mars 2003.

 

* * *

 

Nibiru, eller mer presist den tykke støvskyen som alltid ligger rundt Nibiru og som hindrer nibiruanerne i å se stjernehimmelen, kunne ses på kvelds­himmelen nær Orion våren 2003. Sommeren og høsten 2003 kunne Nibiru ses som en dramatisk ekstra sol da støvskyen reflekterte sollyset tilbake til Jorden. Offentlig ansatte astronomer har fått oppgaven med å bortforklare synet av Nibiru med et optisk fenomen kalt bisol og solulv (på fagspråket: parhelion) [Wiki: Sun dog]. Bisol er refraktert lys fra iskrystaller. Bisol dannes ofte parvis på hver side av solen i en horisontal linje, med rødskjær på solsiden og skjær av orange, blå og hvit på motsatt side. Ifølge Nancy Lieder blir bisol (refraktert lys) ikke reflektert i vann, mens det reflekterte lyset fra Nibiru blir reflektert i vann. Nibiru kan bare ses på høyre side av Solen i den nordlige hemisfæren, og på venstre side av Solen i den sørlige hemisfæren. Etter høsten 2003 endret Nibiru posisjon og vinkel slik at den fra et jordisk perspektiv kom så nærme Solen at den sjeldent kunne skilles ut.

 


En opplagt bisol, fra North Dakota

 

   

                                                      Ifølge Nancy ser vi refleksjonen av Nibiru til høyre for Solen. Fra Sverige 4. juli 2006.

 

 

Mens Jorden og de andre planetene i vårt solsystem roterer rundt egen akse mot klokken og går i bane rundt Solen mot klokken, roterer Nibiru med klokken og nærmer seg ekliptikken mot klokkeretningen. Dette er årsaken til at vi i den nordlige hemisfæren ser Nibiru til høyre for Solen; og i den sydlige hemisfæren til venstre for Solen. I mars 2009 begynte Nibiru å distansere seg fra Solen, sett fra et jordisk perspektiv. Den 27. mars 2009 tok det rombaserte solobservatoriet SOHO (et samarbeidsprosjekt mellom NASA og ESA) med sin LASCO-koronografs C3-detektor bilder av et objekt mellom Solen og Merkur. Dette objektet hadde det karakteristiske ”vinge­mønsteret” til Nibiru, der illusjonen av vinger som står ut fra planeten gis av de største månene som er knyttet til Nibiru.

 

Vingeklode-symbolet går igjen i alle de gamle kulturene i Det nære Østen, fra sumererne til egypterne (Wiki: Winged Sun). Moderne religionsforskere har feiltolket dette symbolet til å representere Solen. Også den 19. april 2009 tok SOHOs LASCO-koronografs C3-detektor bilder av et objekt med det karakteristiske vingemønsteret til høyre for Solen. På dette tidspunktet var ingen av de andre planetene i vårt solsystem i denne himmelsonen. I april og mai 2009 tas nye amatør-fotografier og video-opptak av en ”ekstra sol” ved soloppgang og solnedgang. Flere av dem legges ut på YouTube. Den 21. april 2009 ble Nibiru filmet som den andre Solen ved Chkalovsky nær Svartehavet; se videosnutten Return of the Second Sun (YouTube).
 

           

                                             Vingeklode-symbolet                                             SOHO-bilde av Nibiru 27. mars 2009

 

SOHO-bilde av Nibiru 19. april 2009

 

 

Sitchin har i flere av sine bøker – se f.eks. The End of Days (2007, kap. 10) – identifisert ”korset på himmelen”-symbolet med Nibiru. Dette symbolet ble først brukt av sumererne, og så tatt i bruk på ny av det babylonske kassitterdynastiet (1531-1155). I oktober 2006 innledet NASA STEREO-prosjektet, et rombasert sol­observatorium for å observere Solen i 3D (Wiki: STEREO). STEREO består av to satelitter (Ahead og Behind), hver utstyrt med to koronografer (COR1 og COR2) med forskjellig synsfelt. Ahead/Behind COR1 ser den innerste delen av koronaen, mens Ahead/Behind COR2 ser den ytterste. Ahead ligger foran Jorden i omløpsbanen, mens Behind ligger bak Jorden i omløpsbanen. Den 4. og 5. desember 2009 filmet STEREO Ahead COR2 et lysende kors som minnet svært om det eldgamle symbolet for Nibiru. ZetaTalk bekreftet at det var Nibiru-komplekset som hadde blitt filmet [se ZT-notatet SOHO says so (5. desember 2009)]. Så vidt jeg vet har ingen offisiell forklaring blitt gitt. Se også Nancys video-presentasjon (YouTube, 18. desember 2009) for en gjennomgang av mange av Nibirus symboler og av enkelte relevante SOHO/STEREO-bilder.

 

                      

                                          Sumerisk og kassittisk symbol på Nibiru                                         STEREO-bilde 4. desember 2009

 

* * *

 

Myndighetene og akademia hadde planlagt i hvert fall to store bløffer som skulle forklare flere av virkningene av Nibiru-komplekset. Den ene store bløffen, frontet av FNs klima­panel siden 1988, har vært å forklare diverse klima­virkninger som resultat av menneskeskapt global oppvarming [se min artikkel Global oppvarming fra Jordens indre (NyS, 2011)].

 

Den andre store bløffen, frontet av NASA, har vært å gi Solen skylden for mest mulig. Hvem kan si imot NASA når de advarer mot økt solaktivitet i form av mulige supersolstormer med sine magnetiske løkker (”flares”) som slynges ut mot Jorden? Eller når NASA advarer mot mulige supersolvinder som kan slå ut våre kraftnett, satelitter, kommunika­sjonssystemer og alle andre elektriske installa­sjoner på Jorden? Hvem kunne argumentere mot NASA da de før 2006 forutsa at den 24. solsyklusen, som begynte i 2008, “looks like its going to be one of the most intense cycles since record-keeping began almost 400 years ago” (Wiki: Solar cycle 24). Det var ingen ende på NASAs skremsels­propaganda via media om hva vi kunne vente oss under det forutsagte solmaksimumet i 2012. Noen eksempler er artikkel i Aftenposten 9. januar 2008; artikkel i VG 27. mars 2009; og artikkel i TV2 Nyhetene 20. juni 2010.

 

Til NASAs store skuffelse ble deres disinfo-kampanje ”Gi Solen skylden!” en total fiasko. I NASA-notatet Solar Cycle Prediction, som ble oppdatert i mai 2012, var NASA tvunget til å innrømme: “We are currently over three years into Cycle 24. The current predicted size makes this the smallest sunspot cycle in about 100 years.” I 2008 og 2009 satte Solen nye romalder­rekorder for kombinert lavt antall solflekker, svak solvindproduksjon og lav solstråling. Solen hadde i over to år ikke hatt et eneste betydningsfullt solutbrudd. Forskerne var urolige. Dean Pesnell, NASAs ledende representant ved Goddard Space Flight Center, uttalte: “It turns out that none of our models were totally correct… The sun is behaving in an unexpected and very interesting way… In our professional careers, we've never seen anything quite like it… Solar minimum has lasted far beyond the date we predicted in 2007” (NASA Science News). Zetaene forklarte i ZT Chat 21. juni 2008 den rekordlave solaktiviteten med at Nibiru hadde vendt sin magnetiske sydpol mot Solen, og at sydpolen dermed absorberer en stor andel av Solens magnetiske partikler.

 

Bløffene om ”menneskeskapt global oppvarming” og ”Solen har skylden” har sine begrensninger i forklarings­verdi. De kan f.eks. ikke forklare økningen i jordskjelvaktivitet eller vulkansk aktivitet, eller de tiltagende anomalier i Jordens magnetfelt, eller det tiltagende ekstremvær og klimakaos.

 

Den innvidde delen av eliten som verken ønsker at befolkningene skal forberede seg på jordskorpe­forskyvningen, eller at de overlevende i ettertid skal forstå hvordan de har blitt løyet for og sviktet, har ifølge zetaene sponset et hvert program, prosjekt, konferanse og filmproduksjon som enten har fremmet 2012-endetidsmyten eller en annen årsaksforklaring på endetiden enn Nibiru. Zetaene har nevnt en rekke desinformasjonsprosjekter og desinformasjonsagenter, som f.eks. Horizon Project som har mange NASA-folk i teamet, Project Camelot som bl.a. fronter ”Gi Solen skylden”, og web-basen The Extinction Protocol: 2012 and beyond. Men hvorfor skulle de innvidde i hemmelighet ønske å sponse 2012 som det mest sannsynlige året for en global kataklysme? Fordi 2012 i så mange år lå så langt frem i tid! De innvidde har fulgt nøye med på informasjonen fra ZetaTalk, og trodde derfor først at mai 2003 var tidspunktet for den store hendelsen. Deretter har de vært åpen for at hvert år frem til og med 2011 kunne være året for Nibirus passering. Nå som både 2011 og 2012 har kommet og gått, er de innvidde i langt mindre grad innvidde. Forvirring og usikkerhet råder!

 

Den populære idéen om året 2012 som endetid, er som kjent basert på newage-troen at Den mesoamerikanske langtidskalenderen (bedre kjent som ”Maya langtidskalenderen”) hadde den 20. desember 2012 som avslutningsdato på den 13. baktun. Den 21. desember 2012 ville således være begynnelsen på den 14. baktun. Min artikkel Long Count-kalenderen og Nibiru-syklusen (NyS, 2012) har følgende sammendrag:

 

”Vi konkluderer at Long Count-kalenderen hadde sitt opphav i en anunnaki nedtellings­kalender til Nibirus kommende passering, som ifølge ZetaTalk skjedde ca. 1628 f.Kr. Etter Nibirus passering ble kalenderen tilpasset av olmekerne til det nye astronomiske året på 360 dager, og den nye æraen ble satt til presis 9 baktun’er (3.600 år), som var et grov­anslag for Nibirus neste passering. Selv om Long Count fungerte som nedtellingskalender, sa den ikke noe om hvorvidt Nibirus neste passering ville utløse kataklysmer på Jorden eller ikke. Da maya-folkene overtok Long Count fra olmekerne, hadde det astronomiske året blitt endret på ny, til 365 dager. Maya-folkene forsto verken kalenderens formål eller premisser, og tilpasset derfor ikke kalenderen til den nye årslengden (hvilket de burde ha gjort). At den moderne beregningen av Long Counts avslutning av den 13. baktun har kommet så nære Zeta­Talks forutsigelse av en jordskorpe­forskyvning, betrakter vi som et fantastisk sammen­treff. Forskjellen på de to kunne like gjerne ha vært 100 år fra eller til.”

 

 

3d) Hendelser og tolkninger 2010-2013

I januar 2010 filmet STEREO-teleskopet EUVI en rekke mystiske kuleformete objekter rundt Solen. Ifølge zetaene var disse ”kulene” noen av Nibirus måner. Joseph B. Gurman, STEREO prosjektforsker, forklarte ”kulene” som bildekompresjonsartefakter, sterkt forstørret, av kosmiske stråler som hadde truffet CCD-detektoren (se zetaenes og Gurmans uttalelser).

 

Nibirus måner filmet i januar 2010 av STEREO-teleskopet EUVI.

 

 

Den 10. februar 2010 filmet STEREO Ahead COR1 og COR2 noen lysende punkter som kunne minne om perler på en usynlig tråd. De dukket først opp den 3. februar, men disse bildene ble fort fjernet og erstattet med et annet bilde. De dukket også opp den 5. februar. Ifølge zetaene er disse ”perlene” identisk med noen av Nibirus måner, se ZT nl 14. feb 2010 (heretter brukes forkortelsen nl for newsletter). For en mer konvensjonell forklaring på SOHOs og STEREOs bilder av det zetaene hevder er Nibiru-komplekset, se astrofysiker Terje Fredviks artikkel Det er ikke Nibiru alt som glimrer (med sitt fravær) (Skepsis, oktober 2010).

 

Nibirus måner filmet den 10. februar 2010 av STEREO Ahead COR1 og COR2.

 

 

Den 4. mars 2011 ble Nibiru filmet på dagtid ved siden av Solen, og filmopptaket ble sendt på nyhetssendingene i Taiwan og Sør-Korea. Filmopptaket ligger på YouTube, Nibiru in Taiwan News - Second Sun: Nibiru Update 2011.

 

Bilde av Nibiru som ”den andre Solen”, fotografert ved Penghu, Taiwan.

 

* * *

 

Siden tidlig i 2004 og frem til ca. 20. juli 2010 skal Nibirus nærvær ha resultert i at Jorden i sin døgnrotasjon slingret ved at Jordens nord-syd-akse beveget seg i et åttetallsmønster. Sling­ringen tiltok i 2005, og tiltok ytterligere i 2007 (se kommentar i ZT Chat 17. nov 2007). Det er denne slingringen som ifølge zetaene har vært årsaken til det eskalerende ekstremværet og klimakaoset. Fra ca. 20. juli 2010 skal virkningen på Jorden av den fangne konstellasjonen ha gått inn i en ny fase, der slingringen i et åttetallsmønster ble erstattet av en risting frem og tilbake. Denne ristingen skal så ha tiltatt utover høsten 2010, med det utfall at Jordens tektoniske plater hvert døgn slamrer inn i sine naboplater. Det var denne slamringen som skulle utløse Nivå 7-kataklysmene.

 

Som nevnt under Punkt 3B, fra mars til oktober 2010 ble gradvis mer informasjon presentert på ZetaTalk om de fire Nivå 7-kataklysmene som skulle bli utløst av store forflytninger av forskjel­lige tektoniske plater. Vi fikk vite at den første kataklysmen, som vi kan kalle for Sundaplate-kataklysmen, skulle skje innen utgangen av året 2010. Leserne tolket ZetaTalk dithen at denne kataklysmen ville skje så plutselig og dramatisk at det ville bli en verdens­sensasjon i media. Da ingenting nevne­verdig hadde skjedd i første halvdel av desember 2010, hevdet zetaene at de aldri hadde sagt noe utover at Sundaplate-kataklysmen ville få en plutselig begynnelse i 2010. Zetaene spesifiserte så at denne kataklysmen ville utfolde seg i form av en rykkvis synkning over 2-3 uker (se ZT Chat 18. des 2010 og ZT Chat 1. jan 2011).

 

Den 15. januar 2011 hadde de 2-3 ukene utløpt. På dét tidspunktet lå store deler av det nord­østlige Australia under vann, et område større enn Tyskland og Frankrike kombinert! Mange indonesiske øyer hadde blitt rammet av flommer ved kysten. Den offisielle forklaringen i media var alltid den samme: Flommene skyldtes kun kraftig nedbør. Zetaene hevdet at flom­mene delvis skyldtes tektoniske endringer som resulterte i heving og senking av havbunnene forskjellige steder. Disse endringene av havbunnsnivåene resulterte så i forflyt­ninger av store havmasser, og det var disse havmassene som i stor grad skulle være årsak i oversvømmelsene ved kysten.

 

I ZT Chat 15. jan 2011 ble ny informasjon presentert. Zetaene innrømmet i én kommen­tar at deres finberegninger av Sundaplate-kataklysmens forløp ikke hadde vært korrekte. Kantingen av Den indo-australske platen hadde ikke skjedd så fort og dramatisk som de opprinnelig hadde antatt. Platen var nå inne i en repeterende bølgebevegelse som utsatte den endelige kantingen. Zetaene hevdet at de hadde rett i forutsigelsen av at Sundaplate-kataklysmen ville få en plutselig begynnelse innen utgangen av 2010, og at det endelige utfallet av den pågående kataklysmen er gitt og vil være i samsvar med deres opprinnelige forutsigelse. Zetaene hevdet i en annen kommentar at myndighetene i Indonesia og Indokina erkjenner den virkelige årsaken til oversvømmelsene, men at de forskjellige landene utøver forskjellig grad av sensur over sine nasjonale media.

 

Utover året 2011 tolket zetaene forskjellige naturkatastrofer og natur­fenomener verden over som symptomer på at de fire Nivå 7-kataklysmene i forskjellig grad hadde kommet forsiktig i gang. Med utgangspunkt i at zetaene i alle årene siden 2004 hadde holdt fast på at jord­skorpe­forskyvningen ville skje ”innen 2012”, altså senest i desember 2011, og at denne sistefrist­datoen heller ikke ble revidert i løpet av året 2011, kan man trygt si at det var en oppsikts­vekkende og dramatisk mangel på tektonisk-kataklysmisk drama i verden dette året. Det undersjøiske jord­skjelvet med etterfølgende tsunami utenfor østkysten av Japans nordlige region Tohoku den 11. mars 2011 var årets største tektonisk-kataklysmiske drama (Wiki: 2011 Tohoku earth­quake and tsunami). Denne hendelsen hadde ikke zetaene hintet om på forhånd, og sekvens­messig passet den heller ikke inn i deres forutsagte årsak-virkningskjede over tektonisk-kataklysmiske dramaer som skulle komme.

 

Som nevnt under Punkt 3B, så skal nivåene 9 og 10 på kriseskalaen være direkte relatert til Nibirus passering gjennom ekliptikken, uavhengig av om nivåene 7 og 8 har inntruffet eller ikke. Så selv om zetaenes integrasjon av hundrevis av faktorer som la grunnlaget for deres tids­estimater ang. kataklysmene tilhørende nivåene 7 og 8 sviktet, så gjenstår fortsatt spørs­målet hvorfor Nibiru ikke passerte ekliptikken innen det forutsagte tidsskjemaet. Hadde zetaenes beregninger også her sviktet, eller hadde Nibiru blitt ”parkert” ved ET-intervensjon? Nancy Lieder oppsummerte selv året 2011 i ZT nl 8. jan 2012.

 

* * *

 

Fra januar 2012 til og med mai 2013 har det særlig vært fem sensasjonelle påstander fra zetaene som de selv og Nancy Lieder har vektlagt, og som vi her skal kort skal presentere.

 

1) I januar 2012 oppdaget en ZetaTalk-fan, italieneren Alberto Cardin, at folieinnlegget i magnetplaten i gamle data­disketter, brukt som rødfilter foran kameralinsen, fungerer utmerket hvis du vil fotografere Nibiru-komplekset. Denne oppdagelsen resulterte i hva Nancy Lieder har kalt ”The Red Filter Revolution”, for nå strømmer bilder av Nibiru-komplekset, tatt fra overalt i verden, inn til ZetaTalk ning-samfunnet Earth Changes and the Pole Shift. For instrukser om hvordan man fjerner innlegget fra gamle datadisketter, se ZT nl 22. apr 2012.

 

Bilder av Nibiru-komplekset ved bruk av magnetplaten i gamle datadisketter som rødfilter.

 

 

2) I ZT Chat 18. feb 2012 kommenterte zetaene for første gang tre rapporter fra februar 2012 i ganske obskure media om lokale innbyggere som ved strandlinjen langs kysten av Oregon (USA) hadde kommet over noen mystiske metallbokser på størrelse med store kister. Boksene avga en summende lyd. Lokal­befolkningen knyttet disse boksene til hyppige UFO-observasjoner. I deklassifiserte UFO-rapporter fra de britiske myndigheter finner man rapporter om lignende bokser som dukket opp på strendene i Sri Lanka sent på 1990-tallet, samt i 2004 og 2005. Også disse boksene hadde lokalbefolkningene knyttet til hyppige UFO-observasjoner.

 

Zetaene kommenterte at ET-grupper har utplassert tusenvis av slike metallbokser langs kyst­linjer som fra et tektonisk perspektiv er kritiske, med det formål å holde kataklysmene midlertidig i sjakk! Det var meningen at alle disse metallboksene skulle være usynlige, men pga. hastverk hadde noen av dem blitt etterlatt i materialisert tilstand. Formålet med å holde kataklysmene midlertidig i sjakk er at Council of Worlds har bestemt at en større andel av befolkningen (enn det som nå er tilfelle) skal gis anledning til forberede seg på jordskorpe­forskyvningen. Ifølge zetaene representerer boksene altså en utsettelse, en intensjonell forsinkelse, av Nivåene 7 og 8. Det er verdt å merke seg at Alma Guthrie, som er leder av San Diego UFO Society og som hevder at hun kanaliserer ET-beskjeder, i et radioshow den 13. februar 2012 ga den samme forklaringen som zetaene på de mystiske boksene.

 

 

3) I ZT Chat 3. mars 2012 nevnte zetaene for første gang at Council of Worlds hadde innledet en krig mot elitens cover-up av Nibirus nærvær, og at Council of Worlds i den nære fremtid vil komme med en rekke overraskende sjokk mot etablissmentet. Det første sjokket kom ti dager senere. National Institution of Information and Communication Technology (NICT) og ISWA-database­systemet har hatt hver sin webtjeneste som har levert sanntid-simulatorbilder av Jordens magneto­sfære. Den 12.-13. mars 2012 viste magnetosfære-bildene fra begge webtjenestene, i hele 30 timer, at Jordens partikkelstrøm hadde reversert! Noen dager senere ble NICTs webtjeneste Real-time Magneto­sphere Simulation nedlagt. Zetaene forklarte i ZT Chat 24. mars 2012 deres egen versjon av hva som hadde skjedd.

 

Council of Worlds sin krig mot myndighetenes cover-up av Nibirus nærvær ville imidlertid ikke gå på bekostning av deres eget direktiv om at deres informasjons­formidling alltid skal være heftet med en viss tvil, kalt ”the Element of Doubt” [ZT-notat: Element of Doubt (1995)]. Formålet med dette direktivet skal være å unngå å trampe på jordmenneskets rett til selv å velge sin tro og sitt verdensbilde ut ifra eget utviklingstrinn. Dersom ET-grupper skulle levere massive mengder av fakta og evidens som er klart overlegen innsiktene og kunn­skapene til de akademiske og religiøse institusjoner her på Jorden, ville dette bli betraktet som et slikt overtramp.

 

Zetaene hevdet i ZT Chat 9. feb 2013 at Council of Worlds sto bak det 34 minutter lange strøm­­bruddet under Super Bowl den 3. februar 2013, for å uttrykke sin utålmodighet over Obamas annonsering av Nibiru. Strømbruddet regnes fortsatt som mystisk.

 

 

4) Venuspassasjen den 5.-6. juni 2012 var ifølge zetaene preget av to anomalier i forhold til forutsagt og forventet bane. Den ene anomalien var at banen til Venus hadde for svak helning nedover på Solskiven. Den andre anomalien var at Venus under passasjen avslørte en markant vertikal sling­ring. Ifølge zetaene skal amatørastronomer, for ikke å snakke om profesjo­nelle astro­nomer, ha vært kapable til å bekrefte disse to anomaliene. Nancy Lieder har gitt en full redegjørelse av Venuspassasjen, med grafikk, i ZT nl 17. juni 2012.

 

 

5) Zetaene hevdet i ZT Chat 25. aug 2012 at Obama med 93 % sannsynlighet snarlig ville annonsere i en tale til folket Nibirus nærvær i den indre delen av vårt solsystem. Bakgrunnen for denne påstanden kom først fire uker senere, i ZT Chat 29. sep 2012, der zetaene informerte om at Obama allerede hadde fått filmet et opptak av talen der han annonserer Nibiru. Zetaene hevdet at Obama-teamet hadde plan­lagt at talen skulle kring­kastes fredag natt den 14. september. Men denne helgen, samt de tre neste helgene, ble kring­kastingen utsatt av forskjel­lige årsaker, de to siste helgene pga. sabotasje fra coverup-flokken.

 

I dagene etter den fjerde helgen (6.-7. oktober) hadde presidentvalgkampanjen, inkludert president­­debattene, kommet såpass langt at Obama-teamet bestemte seg for å utsette kring­kastingen til etter presidentvalget tirsdag 6. november 2012. Her kommer en punktvis liste over senere hendelser som zetaene relaterer til Obama-teamets kamp mot coverup-flokken:

 

  • I november 2012 måtte David Petraeus, CIA-sjef i 14 måneder og tidligere fire­stjerners general, trekke seg. Den offisielle begrunnelsen var et utenom­ekteskapelig forhold. John R. Allen, firestjerners general i Marinen og nominert til NATO-kommandør for Europa, ble samtidig etterforsket for usømmelig kommunika­sjon med en kvinne. William E. Ward, firestjerners general i hæren og sjef for U.S. Africa Command, ble samtidig fratatt en stjerne. To andre generaler ble også etterforsket pga. bagateller. Se ZT Chat 24. nov 2012. 

                                   

                                                 David Petraeus                                                                                     John R. Allen

 

 

  • I februar 2013 trakk John R. Allen seg tilbake fra alle sine verv og stillinger i det militære; den offisielle forklaringen var at han gjorde dette frivillig fordi hans hustru var alvorlig syk. Zetaene har en annen forklaring, gitt i ZT Chat 23. jan 2013, nemlig at Obama-teamet hadde satt opp en felle for Allen som han gikk i. Dermed avslørte Allen på en utvetydig måte sin delaktighet i coverup-flokkens arbeid.

 

  • Zetaene hevdet i ZT Chat 27. apr 2013 at det nå er 99 % sannsynlig at Obama-administrasjonen kommer til å annonsere Nibiru.

 

  • Zetaene hevdet i ZT Chat 18. mai 2013 at coverup-flokken nå truer med å drepe familien til Obama, og sendte dem en advarsel. Denne advarselen resulterte i evakueringen av Det hvite hus’ vestre ving den 11. mai 2013. Brevvekslingen mellom Obama og Russ­lands president Vladimir Putin  i mai 2013 er også relatert til annon­seringen.

 

  • Zetaene ga i ZT Chat 17. august 2013 en oppsummering av hendelsene relatert til den kommende annonseringen. Her nevnes bl.a. at Michael Morells annonsering av sin avgang fra CIA den 12. juni 2013 var tvungen, da han samarbeidet med coverup-flokken. Han ble visedirektør for CIA i mai 2010. Den offisielle forklaringen er at han vil vie mer tid til familien (se Huff Post, Michael Morell Retires As CIA Deputy Director).

 

3e) Om tiden etter jordskorpeforskyvningen

Ifølge zetaene vil den kommende jordskorpeforskyvningen drastisk endre Jordens nåvær­ende utseende med hav og kontinenter. Zetaene har skissert et verdenskart som viser hvor de nye geografiske polene vil ligge og hvor den nye ekvatoriallinjen vil gå. Zetaene har også lagt ned et omfattende arbeid i å forutsi skjebnene til verdens nasjoner, øyer og de store byer, Zeta Advice on Locations.

 

Ifølge zetaene vil Jordens utseende bli ytterligere forandret ved at havnivået innen to år etter jordskorpe­forskyvningen har blitt hevet med ca. 206 meter. Det første året vil havnivået stige ca. 134 meter, det andre året ca. 72 meter. Denne hevingen av havnivået kan ikke bare komme fra smeltingen av isen ved Antarktis og Grønland, da en total smelting herav bare ville resultere i en stigning på ca. 68 meter (60 + 7 + 0,5) (Wiki: Current Sea Level Rise #Polar ice). Så hva vil være kilden til de øvrige 138 meter med havheving? Oppvarmingen av havene vil bidra til en heving da varmt vann utvider seg. Men ikke bare vann og metall utvider seg ved oppheting, også havbunnen vil svulme opp slik at hele havbassenget heves (ZT-notat: Rising Seas).

 

For å undersøke hvor langt innenlands en tsunami vil gå, ut fra den gitte informasjon, eller hvordan verden vil se ut gitt en havheving på 134 meter (det første året) og 206 meter (totalt innen to år), anbefales kartverktøyet Google Maps, Sea Level Rise. Med dette verktøyet kan du lage dine egne flotte fargekart, lagre dem og evt. skrive dem ut.

 

Zetaene har beregnet at over 90 % av menneskeheten vil omkomme under eller kort tid etter de globale kataklysmer som følger jordskorpeforskyvningen. Ca. 43 % av de overlevende vil utvikle psykotiske karaktertrekk pga. multi­traumatiske kriser. Den psykiatriske diagnosen som vil komme nærmest, er posttraumatisk stresslidelse (Wiki: Posttraumatisk stresslidelse). For de fleste som er uforberedt vil verdenssivilisasjonens sammen­brudd over natten, med mange kjære og nære døde og med enda flere kjære og nære som de aldri vil få vite skjebnen til, fortone seg som et uforståelig mareritt de ikke klarer å komme seg ut av. Hungersnød vil sette inn verden over og vedvare. Byttehandel har allerede tiltatt i betydelig grad i USA og Russland. Etter jordskorpeforskyvningen vil byttehandeløkonomi være enerådende. Klimaet vil bli endret for nær alle, og været vil i flere tiår fremover være langt mer uforutsigelig enn normalt.

 

En transformativ periode på ca. 100 år vil begynne, som generelt kan inndeles i følgende tre faser:

  • en post-apokalyptisk overlevelsesfase.
  • en økologisk småsamfunnsfase.
  • en eutopisk superteknologisk fase dominert av zeta-menneske-hybrider. 

Diverse åndelige prinsipper og konkrete ET-prosjekter vil resultere i at den nåværende menneskeheten (både inkarnerte og ekskarnerte) vil få tre vidt forskjellige skjebner alt etter deres åndelig-etiske utviklingstrinn. For å forstå de kommende avsnittene er det fordelaktig å kjenne til zetaenes begreper om ”densi­teter” (se temaside Density) og om de åndelig-etiske utviklings­trinn som står oss nærmest (se temaside Orientation).

 

Jorden har et tredje densitet (3D) fysisk plan, og har i et par hundretusen år fungert som en skole for de mennesker som tilhører det åndelig-etiske 3D-planet, dvs. unge sjeler som ennå ikke har tatt en avgjørelse på sjelsnivå om de vil gå i selvisk eller uselvisk retning. Det har blitt bestemt, ved avstemning, at Jorden om ca. 100 år vil bli transformert til et 4D+ fysisk plan (+ betyr uselvisk; - betyr selvisk). Selve transformasjonen av Jorden fra 3D til 4D+ vil visstnok skje på et blunk, når 89 % av kommende menneskehet er på nivået 4D+. I de kommende hundre år vil en stadig større prosentandel av den gjenværende menneskehet bestå av dem som på sjelsnivå har tatt en avgjørelse om at de vil gå i uselvisk retning, dvs. at de åndelig-etisk tilhører nivået 4D+. Denne menneskeheten vil i stadig større grad bestå av zeta-menneske-hybrider. Det rådende prinsippet for alle typer interrelasjoner vil være hva sosio­logen Riane Eisler i boken Begeret og Sverdet (1987) har kalt partnerskaps­modellen.

 

Zetaenes oppfatning av sjel (de hevder å kunne se en sjels tidligere inkarnasjoner) er at dette er noe som må utvikles til en viss grad før den er istand til å reinkarnere (eller muligens før zetaene er istand til å se dens tidligere inkarnasjoner). Ifølge zetaene har bare én milliard av dagens menneskehet utviklet sjel, og av denne milliard vil ca. 25 % komme til å inkarnere som hybrid og være med Jorden i dens transformasjon til 4D+. Gruppen av unge sjeler som ennå ikke har tatt en avgjørelse på sjelsnivå, vil få en merkelig skjebne på en vannplanet. Ca. 68 % av den nevnte milliard mennesker tilhører denne kate­gorien.

 

Den gruppen som på sjelsnivå har tatt en avgjørelse om å gå i selvisk retning, vil i deres neste inkarnasjon bli født på en planet (4D-) som på alle plan er hierarkisk styrt og hvor alle ”er seg selv nærmest”. De selviske vil altså her få ”møte seg selv i døren”, og de vil få erfare konse­kvensene av egen atferd på et globalt nivå, overalt hvor de ferdes, fra morgen til kveld, 24/7. Det rådende prinsippet for alle typer interrelasjoner vil være hva Riane Eisler i Begeret og Sverdet (1987) har kalt dominatormodellen. Da Eisler beskrev partnerskaps­modellen og dominator­modellen for å vise forskjellen på to diamentralt motsatte hoved­typer av sosial organisering og interrelasjoner, tenkte hun neppe på at disse to modellene ikke bare har analytisk verdi her på Jorden, men at de også har stor verdi i å klassifisere ET-kulturer på nivåene 4D og 5D i to hovedkategorier. Ca. 7 % av den nevnte milliard mennesker tilhører den selviske kategorien. Zetaene har klart uttrykt at tidligere visepresident Dick Cheney og tidligere president George H. W. Bush (samt de fleste i Bush-familien) tilhører den selviske kategorien.

 

                                       

                                     Riane Eisler                                                Dick Cheney                                           George H. W. Bush

 

 

Dette betyr altså, helt konkret, at Homo sapiens som art bare har 100 år igjen. Om 100 år vil alle sjelene (inkarnerte og ekskarnerte) som nå er knyttet til Homo sapiens ha blitt overført til andre former artsorganismer der sjelens utvikling kan fortsette. Dette betyr ikke at det er noe som helst galt eller mislykket med Homo sapiens som organisme. Den er imidlertid designet for en 3D-tilværelse, og er derfor mindre egnet for en 4D-tilværelse. Den humanoide formen er imidlertid en universell arketype som vil fortsette å eksistere i utallige varianter.

 

Jorden har ennå ikke et eget 4D-plan, men dette vil snart skapes. 4D-planet er som 3D-planet et fysisk plan, men på et betydelig høyere frekvensnivå. Dersom en planet har både et 3D-plan og et 4D-plan, vil de eksistere i det samme rommet, men pga. den store frekvensforskjellen vil 4D-planet være usynlig og oppleves som ikke-eksisterende fra 3D-planet. Innen 100 år vil imidlertid Jordens 3D-plan ha opphørt.

 

 

For resten av artikkelen,

gå til Del II.