MMR-vaksinen og regressiv autisme 

 

Sist oppdatert: 7. oktober 2014.

 

Hannah Poling sammen med moren Terry og faren Jon Poling

 

 

Artikkelen presenterer den beste evidensen for at MMR-vaksinen forårsaker mange tilfeller av  regressiv autisme/CDD. Det er primært vaksinevarianten av meslingeviruset som synes å være den skyldige.

 

 

I. Introduksjon

Spørsmålet om vaksineformen av meslingeviruset, enten i den separate meslinge­vaksinen eller i MMR-trippelvaksinen, kan forårsake regressiv autisme, har vært et kontroversielt emne siden Wakefield-teamets artikkel ble publisert i The Lancet i 1998 (se min artikkel Wakefield-affæren). At meslinge­viruset i sin villvariant kan forårsake autisme under fosterperioden, er det enighet om.

 

«Autismespekterforstyrrelser» er en diagnosegruppe som omfatter flere enkeltdiagnoser (Wiki: Pervasive developmental disorder). Noen av enkeltdiagnosene har en sterk genetisk kompo­nent; for diagnosen infantil autisme er det mer korrekt å snakke om en genetisk sårbarhet som må utløses av eksterne faktorer (f.eks. virus og toksiner); og for Asperger syndrom (som regnes som den mildeste og mest høytfungerende varianten innen autismespekteret) har man ikke funnet et genetisk substrat. Wakefield (2010, s. 40 ) mener at Asperger syndrom ikke bør betraktes som en mild form for autisme, selv om de har noen av de samme atferdsmessige trekkene. Det er mange faktorer som kan bidra til de forskjellige enkeltdiagnosene i autisme­spekteret, og disse faktorene kan slå inn (med varierende styrke) alt fra første trimester i foster­perioden og frem til det fjerde leveåret.

 

Prevalensen av autisme har verden over økt dramatisk siden 1980, og den fortsetter å stige i dramatisk grad. Mens de forskjellige enkeltdiagnosene innen autismespekteret har et varierende genetisk substrat, er det klart at den dramatiske økningen i forekomst ikke har noe med genetikk å gjøre. Det finnes ingen genetisk epidemi. I media ser man forsøk på å forklare økningen med endringer i diagnostisk praksis og/eller økt oppmerksomhet på fenomenet, men det er heller ikke tilfredsstillende forklaringer.

 

En oversiktsartikkel fra 2012 estimerte den mediale globale prevalensen for autismespekteret til å være 62:10.000 (Elsabbagh et al., 2012). Prevalensen for enkelte nasjoner:

 

1 pr. 196 barn i Norge (51:10.000) (Isaksen et al., 2012).

 

1 pr. 68 barn (147:10.000) av 8-åringene i USA (Baio et al.. 2014). I 2012 var prevalensen 1:88 barn, hvilket var en økning på 23 % siden rapporten fra 2009, og en økning på 78 % siden rapporten fra 2007 [CDC: Autism Spectrum Disorders: Data Statistics (rev. mars 2014)].

 

1 pr. 64 barn i Storbritannia (157:10.000) (Baron-Cohen et al., 2009).

 

1 pr. 38 barn i Sør-Korea (Kim et al., 2013). Dette er den høyest målte prevalensen i verden.

 

 

II. Regressiv autisme

I denne artikkelen er hovedfokus på regressiv autisme, som betraktes som en senvariant av infantil autisme (Wiki: Infantil autisme; Regressive autism). Både infantil og regressiv autisme må betraktes som en systemisk sykdom, et syndrom, som affiserer sentralnervesystemet, immunsystemet, tarmen, forskjellige metabolske prosesser, som sterkt påvirker de psykiske og psykososiale funksjoner, og som har atferdsmessige konse­kvenser.

 

Infantil autisme, som  første gang ble beskrevet i 1943 av barnepsykiatriens far Leo Kanner (1896-1981), har ingen innledende periode med normal psykomotorisk utvikling. Regressiv autisme debuterer typisk i 15-30 måneders alder, etter en psykomotorisk normalutvikling, og resulterer til foreldrenes forferdelse i tap av nylig utviklede kognitive, språklige, sosiale og motoriske evner. Regressiv autisme er altså ikke bare en stans i normalutviklingen, men en hurtig degenerasjon. Ordforrådet svinner hen, og etter vellykket pottetrening inntreffer sekundær fekal og urinal inkontinens, som kan vare for resten av livet. Barnet blir mer klumsete.

 

En interessant forskjell mellom infantil og regressiv autisme er at mens førstnevnte typisk rapporteres som «fjerne» og «uten affekt», beholder den sistnevnte gruppen den affekten de rakk å utvikle. Når den regressive tilstanden vedvarer, blir den til slutt diagnostisert som barne­autisme. Det finnes en egen diagnose under autisme­spekter­forstyrrelser som er definert nettopp ved en slik regresjon, nemlig «disintegrativ forstyrrelse i barn­dommen». Den engelske beteg­nelsen er «childhood disintegrative disorder», hvis forkortelse CDD vi heretter bruker (Wiki: Childhood disintegrative disorder). CDD ble første gang beskrevet i 1908 av den østerrikske pediater Theodor Heller (1869-1938). CDD-diagnosen blir svært sjeldent brukt.

 

Selv om infantil autisme og regressiv autisme/CDD kan ha de samme årsaker og kanskje bør ses på som et spekter der alvorlighetsgraden blir avgjort av faktorer som genetisk sårbarhet, hvor tidlig fosteret eller barnet eksponeres for de aktuelle patogener (f.eks. virus), samt dosen av disse patogener, er det åpenbart lettere å finne de utslagsgivende årsaker ved regressiv autisme/CDD enn ved infantil autisme. I svært mange tilfeller av regressiv autisme har debuten skjedd innen to uker etter MMR-vaksinasjon, og man har ikke funnet andre mulige årsaker. Et sterkt argument for at MMR-vaksinen (og særlig meslingeviruset) er den skyldige, er den såkalte «rechallenge effect» (Wiki: Challenge–dechallenge–rechallenge). Denne effekten går ut på at når et antatt patogen gis på nytt, f.eks. for andre eller tredje gang, og man da ser en forverring av de symptomer som man mistenkte var virkningen av patogenet da det ble innført i kroppen første gang, så er dette et sterkt argument for en kausal sammenheng.

 

En meta-analyse fra 2012 viser at regressiv autisme nå utgjør hele 32 % av autismespekteret (Barger, Campbell, McDonough, 2012). Hvis vi bare fokuserer på forholdet mellom infantil autisme og regressiv autisme, ser det enda mer dramatisk ut. Fra den interessante artikkelen til Ewing (2009) om regressiv autisme:

 

«I 1985 hadde insidensen av regressiv autisme kommet opp på høyde med [infantil autisme]. I 1997 hadde begge typene økt i hyppighet, men den regressive formen utgjorde nå over 75 % av den totale forekomsten. Dette indikerer at en ervervet [postnatal] tilstand hadde passert fødselsdefekter og rent genetiske forhold [som årsaksfaktor til autisme]».

 

 

Flere epidemiologiske studier har ganske så definitivt avvist eksistensen av et slikt MMR-utløst syndrom. Her er noen eksempler på slike studier fra 2002-2010:

 

Mrozek-Budzyn, Kieltyka, Majewska (2010): Lack of association between measles-mumps-rubella vaccination and autism in children: a case-control study. Pediatr Infect Dis J., 2010 May; 29(5):397-400.

 

Uchiyama, Kurosawa, Inaba (2007): MMR-vaccine and regression in autism spectrum disorders: negative results presented from Japan. J Autism Dev Disord., 2007 Feb; 37(2):210-7.

 

DeStefano (2007): Vaccines and autism: evidence does not support a causal association. Clin Pharmacol Ther., 2007 Dec;82(6): 756-9. Epub 2007 Oct 10.

 

DeStefano & Thompson (2004): MMR vaccine and autism: an update of the scientific evidence. Expert Rev Vaccines, 2004 Feb;3(1):19-22.

 

Madsen et al. (2002): A population-based study of measles, mumps, and rubella vaccination and autism. N Engl J Med., 2002 Nov 7;347(19):1477-82.

 

Taylor et al. (2002): Autism and MMR vaccination in North London; no causal relation­ship. Mol Psychiatry. 2002;7 Suppl 2:S7-8.

 

 

Grunnen til at disse studiene ikke har funnet noen som helst sammenheng mellom MMR-vaksinen og autisme, er ganske enkelt den at autisme-diagnosen ikke blir oppført i syke­journalene! I stedet oppføres korrekte men ufullstendige diagnoser som «hjerneskade» og «hjernebetennelse». For en lege er det tabu å sette opp vaksinasjon som årsak til autisme. Wakefield forteller om sine personlige erfaringer med dette i sin selvbiografiske dokumentar (2010). Legenes eufemistiske praksis på dette området er hovedtemaet i en artikkel vi kommer tilbake til, Mary Holland et al. (2011), Unanswered questions from the Vaccine Injury Compen­sation Program: A review of compensated vaccine-induced brain injury.

 

Statistiske undersøkelser kan altså ikke oppdage en diagnose som ikke har blitt ført opp i journalen. Og hvis man ikke vil finne noe, prøver man heller ikke å trenge bakom det første sløret av ufullstendig diagnostisering.

 

Når forskerne så utfører meta-analyser av alle disse studiene som ikke har funnet noen sammenheng, beveger man seg enda lengre inn i et fiktivt tallunivers som kort kan opp­summeres på denne måten: «Verdiløs input = verdiløs output». Det ferskeste eksempelet på en slik meta-analyse ble publisert i juni 2014:

 

·       Taylor, Swerdfeger, Eslick (2014): Vaccines are not associated with autism: An evidence-based meta-analysis of case-control and cohort studies. Vaccine, Vol. 32, Issue 29, 17 June 2014, Pages 3623–3629.

 

 

III. Evidens på sammenheng mellom MMR-vaksinen og regressiv autisme

  

Andrew J. Wakefield

1. Thompson et al. (1995): Is measles vaccination a risk factor for inflammatory bowel disease?. Lancet 345 (8957): 1071–4.

“Increased prevalence of inflammatory bowel disease, but not coeliac disease or peptic ulceration, was found in the vaccinated cohort compared with their partners. These findings suggest that measles virus may play a part in the development not only of Crohn's disease but also of ulcerative colitis.”

 

2. Wakefield et al. (1998): Ileal-lymphoid-nodular hyperplasia, non-specific colitis, and pervasive developmental disorder in children. Lancet, Volume 351, Issue 9103, Pages 637 - 641, 28 Feb 1998.

Artikkelen som utløste Wakefield-affæren, til tross for at artikkelen primært er en beskriv­else av hva som kan være et nytt syndrom. At åtte av barnas foreldre så en sammenheng mellom debuten av dette syndromet og MMR-vaksinasjon, var både sekundært og obliga­torisk å inkludere i artikkelen.

 

3. Wakefield & Montgomery (1999): Autism, viral infection and measles-mumps-rubella vaccination. Isr Med Assoc J, 1999, 1:183–187.

 

4. Wakefield (1999): MMR vaccination and autism. Lancet, Vol. 354, Issue 9182, Pages 949 - 950, 11 September 1999.

Dette er et brev der Wakefield mener at Taylor et al. (1999) i deres artikkel har ekskludert betydningsfulle data for å skjule en åpenbar sammenheng mellom MMR og autisme. Introduksjonen av MMR-vaksinen i California i 1988 og i nordvest-London i 1998 resulterte i en dramatisk økning i antall tilfeller av autisme.

 

5. Bradstreet et al. (2004): Detection of Measles Virus Genomic RNA in Cerebrospinal Fluid of Children with Regressive Autism: a Report of Three Cases. J Am Physicians and Surgeons, Vol. 9 Nr 2.

Artikkelen presenterer tre tilfeller der meslingeviruset i MMR-vaksinen synes å være den direkte årsaken til regressiv autisme.

 

6. Wakefield (2010): Callous Disregard: Autism and Vaccines, The Truth Behind a Tragedy. Dette er Wakefields selvbiografiske dokumentar som går i detalj når det gjelder Wakefield-affæren, men hvor han også klarer å gi en mer levende og tredimensjonal fremstilling av hvilken tragedie hvert enkelt tilfelle av regressiv autisme er, og at foreldrenes egne innsikter og tolkninger av årsaken hertil bør tas på alvor. Wakefield presenterer også innsikter og sammenhenger på en lettfattelig måte, som ikke er like lett å plukke opp i de kliniske artiklene. På copyright-siden inne i boken har det amerikanske forlaget skrevet med store fete bokstaver: «NOTE TO ALL CUSTOMERS: NOT FOR SALE IN THE UNITED KINGDOM».

 

7. Wakefield (2012): Waging War on the Autistic Child: The Arizona 5 and the Legacy of Baron von Munchausen.

Wakefield forteller den tragiske innside-historien om en fembarnsfamilie i Arizona der alle barna har autisme. De desperate foreldrene forsøkte å hjelpe barna så godt de kunne, men dette ble feiltolket av sosialarbeidere, offentlig helsepersonell og rettsapparatet, med den følge at de ble dømt for barnemishandling.

 

callous-disregard.com: Web-basen for Wakefields to bøker. 

 

 

Robert E. Weibel

1. Weibel et al. (1998): Acute Encephalopathy Followed by Permanent Brain Injury or Death Associated With Further Attenuated Measles Vaccines: A Review of Claims Submitted to the National Vaccine Injury Compensation Program. Pediatrics Vol. 101 No. 3 March 1, 1998. pp. 383 -387.

 

Forfatterne går gjennom 48 erstatningssøksmål som ble sendt inn til «National Vaccine Injury Compensation Program», der anklagen var at meslingevaksinen som ble gitt separat eller i MMR som en del av barnevaksinasjonsprogrammet hadde forårsaket hjerne­betennelse med autisme. Vaksinene ble gitt i perioden 1970-1993, og hjernebetennelse hadde oppstått innen 15 dager etter vaksinasjon, uten kjent årsak. Forfatterne konkluderer at det synes å være en årsakssammenheng mellom meslingevaksinen og hjernebetennelse. Kusma- og rubellavaksinene går fri fra mistanke.

 

 

Vijendra K. Singh

Vijendra K. Singh er amerikansk nevroimmunolog, og har fått publisert over 100 viten­skapelige publikasjoner (Wiki: Vijendra K. Singh). Han er for tiden tilknyttet Neuro Immune Biotechnology Solutions som vitenskaps­direktør, og han er medlem av Autism Autoimmunity Project. Hans forskning ledet ham i 2002 til den konklusjon at patogenesen ved autisme er en hjerne-spesifikk autoimmunitet, forårsaket av et virus. Hans laboratoriefunn viste at meslinge­komponenten i MMR-vaksinen er den trolige årsak. I de senere artikler har han fulgt dette sporet.

 

1. Singh et al (2002): Abnormal measles-mumps-rubella antibodies and CNS autoimmunity in children with autism. J Biomed Sci., 2002 Jul-Aug;9(4):359-64.

 

2. Singh & Jensen (2003): Elevated Levels of Measles Antibodies in Children with Autism. Pediatric Neurology 2003; 28(4): 1-3.

 

3. Singh (2009): Phenotypic expression of autoimmune autistic disorder (AAD): A major subset of autism. Annals of Clinical Psychiatry 2009:21(3): 148-161.

 

 

Jon Poling 

Jon Poling er lege med ekspertise i autoimmune nevrologiske forstyrrelser og nevromuskulære forstyrrelser ved Johns Hopkins Hospital (Wiki: Jon Poling). Hans hustru Terry Poling er sykepleier. En dag i juli 2000 fikk deres 19 måneder gamle datter Hannah (født 1999) fem sprøyter inneholdende totalt ni vaksinedoser. Hun fikk umiddelbart kraftige reaksjoner, og utviklet så regressiv autisme. En medisinsk undersøkelse viste at Hannah hadde en mitokondrie­sykdom, men ingen kunne si noe sikkert om når den hadde debutert. Mitokondrie­sykdommen kunne ha vært der før vaksinasjonen, og den kunne ha oppstått som et resultat av de fem vaksinene. 5-20 % av dem med autismespekteret har mitokondrie­sykdom.

 

Foreldrene sendte et erstatningssøksmål til Vaccine Injury Compen­sation Program (“VICP”), der saken havnet i en samling sammen med over 5000 lignende saker som ventet på behandling. VICP hadde bestemt av disse sakene først skulle gjennom en felleshøring, Omnibus Autism Proceeding (OAP). Jon Poling og tre andre spesialister fikk i 2006 publisert en artikkel der hans datters sykdomsforløp ble usedvanlig grundig dokumentert og profesjonelt beskrevet, Developmental regression and mitochondrial dysfunction in a child with autism (J of Child Neurology). Helsemyndighetene visste at denne saken sto for sterkt til at de kunne avslå den, men de fryktet også for konsekvensene ved å innrømme at vaksinasjon hadde vært årsaken til Hannahs autisme. Helsemyndighetene valgte derfor en annen strategi.

 

Etter at Poling-saken hadde ligget hos OAP i fem år siden oktober 2002, ble den i all hemmelighet fjernet derfra og i stedet behandlet av Department of Health and Human Services (DHHS). Sommeren 2008 vedtok DHHS at Poling-familien skulle gis et erstatningsbeløp, men insisterte på at saken skulle holdes hemmelig for media. Saken slapp likevel ut i media. Etter over to år med krangling om erstatningsbeløpet, ble det i september 2010 endelig avgjort at Poling-familien kom til å motta $1,5 millioner for det første året alene, og så kunne komme til å motta over $20 millioner totalt for Hannahs levetid.

 

Jon Poling har således fått oppleve hvordan hans eget barn rett etter vaksinasjon utviklet regressiv autisme, og man kan regne med at han vil bli en betydningsfull talsperson og oppdatert ekspert på vaksineutløst regressiv autisme.

 

1. Poling et al. (2006): Developmental regression and mitochondrial dysfunction in a child with autism (J of Child Neurology).

 

2. Poling (7. august 2008): Vaccines and Autism Revisited. Et svarbrev til Paul Offit i i The New England Journal of Medicine.

 

3. Poling (22. juli 2008): Dr. Jon Poling to Dr. Steven Novella: Don't Attack the Moms (Age of Autism). Et svarbrev til Steven Novella.

 

4. Poling (13. mars 2009): Blinders Won’t Reduce Autism. Opprinnelig postet i Atlanta Journal-Constitution. Et oppgjør med myten om at økningen av autisme bare er tilsyne­latende og kan forklares med bedre diagnostisering. «Autism is best redefined as an environmental disease with genetic susceptibilities.” Poling gir også et spark til Offit.

 

 

Om fusket til «Vaccine Injury Compen­sation Program» (VICP)

1. Mary Holland et al. (2011): Unanswered questions from the Vaccine Injury Compen­sation Program: A review of compensated vaccine-induced brain injury. 65-siders artikkel publi­sert i Pace Environmental Law Review, januar 2011. 

 

Kortversjonen av artikkelen er at VICP, USAs eneste organ for å vurdere vaksineskadesøksmål og evt. foreta utbetalinger, siden dets dannelse i 1988 har utbetalt erstatningsbeløp i 83 tilfeller der vaksinasjon har resultert i hjerneskade med autisme, men har skjult koblingen mellom vaksinasjon og autisme ved kun å betone selve hjerne­skaden.

 

På bakgrunn av en lov som Kongressen i USA opprettet  i 1986 ble Vaccine Injury Compen­sation Program (VICP) opprettet i 1988, med myndighet til å avgjøre alle erstatningssøksmål for vaksine­skader. Søkerne må dokumentere at skadene har oppstått innen 30 dager etter vaksinering. Maksimumbeløpet som kan VIPC kan utbetale var i 1988 $250.000, selv ved tilfeller av alvorlig livsvarig skade eller død. I 2014 er maksimumsbeløpet fremdeles $250.000. Standarden for avgjørelse skulle være «mer sannsynlig enn ikke». Avgjørelsene til VICP har derfor ingen juridisk tyngde ang. tilsvarende saker som legges frem for en statlig eller føderal domstol.

 

Rett før publisering av Holland-teamets artikkel, var status for VICP følgende:

·     13.755 innsendte erstatningssøksmål

·     5.277 saker hadde blitt avslått

·     5.857 saker venter på individuell behandling (hovedsakelig tilhørende OAP-saken)

·     2.621 har fått innvilget erstatningsbeløp

 

Holland-teamet gikk nøye gjennom saksbehandlingsdokumentene for de 2.621 tilfellene der erstatnings­beløp hadde blitt utbetalt, de kontaktet barnas foreldre pr. telefon, og de fulgte opp med et spørreskjema dersom foreldrene bekreftet at barna hadde utviklet autisme etter vaksina­sjon. Holland-teamet fant 83 tilfeller der erstatningsbeløp hadde blitt utbetalt pga. dokumen­terte hjerneskader etter vaksinasjon, men hvor autismen som var en følge av hjerneskaden ble fortiet eller var et ikke-emne! Diskusjons­delen i Holland-teamets artikkel gjelder spørsmålet om hvorfor autismen i disse tilfellene ble ignorert. Er denne systematiske fortielsen politisk-økonomisk motivert?

 

VICP opprettet en felleshøring, Omnibus Autism Proceeding (OAP), for over 5.000 tilfeller der erstatningssøksmålet gjaldt påstand om at autismen var forårsaket av tiomersal eller MMR-vaksinering. OAP valgte ut tre «testtilfeller» for å undersøke gyldigheten av MMR-forklaringen, samt tre «testtilfeller» for å undersøke gyldigheten av tiomersal-forklaringen. Den 12. februar 2009 ble MMR-forklaringen funnet ugyldig; ingen kompensasjon ble utbetalt til de tre testtilfellene. Sommeren 2010 hadde OAP også avvist tiomersal-forklaringen som gyldig; ingen kompensasjon ble gitt til de tre testtilfellene. De over 5.000 som hadde gått til erstatnings­søksmål mottok brev fra VICP med beskjed om at de måtte endre årsakforklaringen dersom søksmålet skulle bli stående. Holland-teamets kritiske spørsmål er: Hva skiller Poling-saken fra de over 5.000 tilfellene som VICP har avvist, samt de over 5.000 tilfellene som fortsatt venter på individuell behandling? 

 

 

2. David Kirby (14. januar 2013): Vaccine Court Awards Millions to Two Children With Autism (Huffington Post). Flere utbetalinger i milliondollar-klassen fra VICP/HHS til hjerneskadde med autisme.

 

Etter at Poling-familien i september 2010 fikk utbetalt erstatningsbeløp på flere millioner dollar etter en lengre rettsprosess, har det samme skjedd med to andre familier i januar 2013. Det gjelder barna Ryan Mojabi og Emily Moller, som begge utviklet regressiv autisme kort tid etter MMR-vaksinering. Strategien til VICP/HHS er å innrømme at vaksineutløst encefalopati (uspesifikk betegnelse for hjerneskade eller hjernesykdom) har skjedd, men å avvise en sammenheng mellom encefalo­patien og den regressive autismen. Denne strategien er imidlertid så skjør at HHS har valgt å gjøre domsdokumentene konfidensielle, og familiene har måttet inngå en avtale der de ikke får gå ut i media med saken. VICP/HHS har nå praktisk talt satt seg selv sjakkmatt. Det eneste som gjenstår er en formell erklæring der VICP/HHS erkjenner at tilfellene av regressiv autisme var utløst av vaksiner. Men en slik erkjennelse har helsemyndighetene i USA ganske enkelt ikke råd til. 

 

 

3. Conte, Louis (2014): The Autism War: A Novel.

 

Louis Conte var en av medforfatterne av Mary Holland et al. (2011): Unanswered questions from the Vaccine Injury Compen­sation Program. I april 2014 fikk han utgitt romanen The Autism War, en thriller der over 90 % av innholdet skal være erfaringsbasert og/eller faktabasert. Noen ganger er romanformen den beste løsningen for å avlevere en rapport fra virkeligheten til almenheten, i hvertfall hvis man ønsker å nå ut til et bredt publikum og samtidig vil unngå en rekke søksmål pga. injurierende påstander. Denne romanen kan i innhold for så vidt sammenlignes med Wakefields selvbiografiske dokumentar Callous Disregard (2010), men Conte kan tillate seg å være enda mer frittalende. Conte er far til trillinger, to av dem har autisme. Hovedpersonen i romanen, Tony Colletti som er politi­mann i en forstad og som har en sønn med autisme, er i all hovedsak Conte selv.

 

Melanie Baldwin (som døde av kreft i oktober 2014) har skrevet en lang anmeldelse av boken, delvis basert på en totimers telefonsamtale med Conte, The Autism War: Fiction or True Crime? (Thinking Moms' Revolution, 6. aug. 2014).

 

Bokomslag 

 

 

Brian S. Hooker

Brian S. Hooker (8. august 2014): Measles-mumps-rubella vaccination timing and autism among young african american boys: a reanalysis of CDC data. Translational Neuro­degeneration, 2014, 3:16.

 

Dette er en reanalyse av dataene i artikkelen til DeStefano et al. (2004), som fikk ny oppmerksomhet høsten 2014 da en av DeStefanos medforfattere, William W. Thompson som er seniorforsker ved CDC, den 27. august 2014 sendte ut en pressemelding der han innrømmet at forfatterne hadde valgt å skjule statistikk som viste en sammenheng mellom MMR-vaksinen og autisme. Denne sammenhengen var riktignok begrenset til afro­amerikanske guttebarn, men spørsmålet er hvorfor CDC siden 2004 har valgt å holde denne innsikten hemmelig? Hvordan kan vi da ha tillit til helse­myndighetene i vaksine­spørsmål når de holder informasjon som angår vaksinesikkerheten skjult? For mer om denne saken, se Trond Skaftnesmos bloggartikkel ”VACCINEGATE”: CDC har fått sin egen Snowden (25. september 2014)?

 

Den 3. oktober 2014 ble redaktørene i Translational Neuro­degeneration presset eller tvunget til å trekke Hookers artikkel tilbake (Retraction). Den formelle begrunnelsen var at Hooker hadde udeklarerte interesse­konflikter. Dermed er sirkelen fra Wakefield-teamets Lancet-artikkel fra 1998 sluttet, og sirkuset begynner på nytt! Artikler som antyder en sammen­heng mellom MMR-vaksinen og regressiv autisme, og som er gjenstand for stor oppmerksomhet i media, blir ganske enkelt trukket tilbake.

 

 

November 2014,  Anne Dachel: «The Big Autism Cover-Up”

Anne Dachel, redaktør av web-magasinet Age of Autism, kommer i november 2014 ut med en bok på 336 sider, The Big Autism Cover-Up: How and Why the Media Is Lying to the American.

 

 

Tilbake til:  Vaksine-essay  //  Helse & Sykdom-siden  //  Home