Andrew Wakefield-affæren 

Versjon: 8. oktober 2014.

Andrew Wakefield

Oppsummering

Andrew Wakefield ble den 28. januar 2010 dømt av General Medical Council (GMC) for å ha opptrådd “uærlig”, “uetisk“ og “forherdet” (eng.: «callous) i sin kliniske behand­ling av de tolv barna som ble omtalt i Wakefield-teamets artikkel fra 1998 i Lancet. Den vitenskapelige hold­barheten av selve artikkelen var ikke tema for GMC. Dommen var i stor grad basert på påstander og personlige tolkninger fra freelance-journalisten Brian Deer, samt et selektivt utvalg av dokumenter som Deer hadde skaffet til veie. Lancet trakk Wakefield-teamets artikkel helt tilbake i februar 2010, og den 24. mai 2010 fulgte GMC opp dommen ved å inndra Wakefields britiske legelisens. Brian Deer fikk slippe til med en avsluttende «krone på verket»-artikkel i tre deler i British Medical Journal (BMJ) i januar 2011.

Mens Wakefield ikke hadde økonomiske midler til å anke saken til høyesterett, så valgte den pensjonerte medforfatteren John Walker-Smith å anke den delen av dommen som rammet ham. Også han hadde fått sitt karrieremessige omdømme fullstendig ødelagt av GMC-dommen. Den 7. mars 2012 ble Walker-Smith i høyesterett frifunnet på alle punkter i relasjon til GMC-dommen fra 2010, og GMC ble stemplet som «inkompetent». Denne høyesterettsdommen var en indirekte frifinnelse av Wakefield mht. de anklagepunkter som Deer hadde rettet mot Wake­field ang. «uetisk adferd».

Wakefield-teamets artikkel fra 1998 var primært en beskrivelse av hva som kunne være et nytt syndrom, inflammatorisk tarmsykdom kombinert med regressiv autisme. Forskningslitteratur de siste årene har styrket evidensenen for et slikt syndrom. Artikkelen inneholdt også en sekundær men obligatorisk komponent om hva foreldrene til de affiserte barna mente kunne være årsak til symptomkomplekset. Åtte av foreldrene til de tolv barna hadde påpekt at symptomkomplekset hadde oppstått kort tid etter at barnet hadde fått MMR-trippelvaksinen. I artikkelen stilte derfor Wakefield-teamet et spørsmål om det kunne være en sammenheng mellom symptomkomplekset og MMR-vaksineringen. Det var dette spørsmålet alene som utløste hele Wakefield-affæren. I USA alene har helse­myndighetene utbetalt erstatninger til 1300 barn med ervervet hjerneskade etter vaksinering, og 83 av disse tilfellene gjaldt autisme.

Bakgrunnen for Wakefield-affæren

I 1992 forekom et utbrudd av meslinger i England. De britiske helsemyndigheter estimerte at uten intervensjon ville spredning av meslingeviruset komme til å ramme en større andel av barn i skolealderen. I november 1994 valgte de å vaksinere alle barn mot meslinger uavhengig av om barna tidligere hadde blitt vaksinert mot meslinger. En av de større vaksinasjons­kampanjer i britisk historie ble igangsatt, og i løpet av én måned hadde 92 % av de 7,1 millioner skolebarna i England i alderen 5-16 år mottatt MR-dobbelvaksinen (mot meslinger og røde hunder).

I april 1994 lyktes en foreldregruppe som mente at deres barn hadde pådratt seg skader etter vaksinering å få fri rettshjelp til å anlegge felles søksmål mot noen av produsentene av MMR-vaksiner. De aktuelle produsentene var Aventis Pasteur, SmithKlineBeecham, og Merck, som sto bak henholdsvis Immravax, Pluserix og M-M-R II. Foreldregruppens advokat var Richard Barr. Barr hadde blitt oppmerksom på to publiserte artikler der Andrew Wakefield hadde under­søkt en evt. sammenheng mellom meslingevirus og Crohns sykdom (1993) og mellom meslingevirus og inflammatorisk tarmsykdom (1995). Barr kontaktet Wakefield for hans ekspertise, og de møttes første gang i januar 1996.

* * *

Den første utgaven av MMR-trippelvaksinen ble introdusert i USA i 1971. Vaksine-komponenten mot kusma inneholdt den virale Urabe-linjen, som med årene ble assosiert med økt risiko for hjernehinnebetennelse.

I Canada brukte man MMR-vaksinen Trivarix utviklet av SmithKline Beecham, som inneholdt Urabe-linjen. Canada trakk Trivarix tilbake i 1988. Japan innførte MMR-vaksinen i april 1989 og forbød den i 1993. Siden har Japan gitt befolkningen de tre vaksinene separat (Daily Mail: Why Japan banned MMR vaccine).

De britiske helsemyndigheter valgte å gamble med befolkningens helse ved å innføre i oktober 1988 tre forskjellige MMR-vaksineprodukter som alle innholdt Urabelinjen. To av dem var Immravax av Merieux UK, og Pluserix av SmithKline Beecham. Pluserix var bare et nytt navn på Trivarix som hadde blitt forbudt i Canada samme år! Fire år senere, i september 1992, valgte de britiske helse­myndighetene å trekke tilbake Pluserix og Immravax. Begrunnelsen var den høye fore­komsten av hjerne­hinne­betennelse og sykehusinnleggelser pga. kramper 15-35 dager etter vaksina­sjon (Miller et al., 2006).

Britene gikk da over til Mercks M-M-R II, der kusma-komponentens Urabe-linje hadde blitt byttet ut med Jeryl Lynn-linjen. Sistnevnte er ikke assosiert med økt risiko for hjerne­hinnebetennelse eller sykehus­innleggelser pga. kramper. De tolv barna som ble undersøkt av Wakefield-teamet hadde blitt vaksinert med Mercks M-M-R II, og hadde etter de etterfølgende symptomer blitt henvist til undervisningssykehuset Royal Free Hospital, London, i 1996. Det var meslinge­komponenten i M-M-R II som Wakefield-teamet rettet mistanke mot i Lancet-artikkelen fra 1998.

De britiske helsemyndigheter beholdt Mercks M-M-R II frem til april 1998, og byttet den da ut med Priorix som nettopp hadde blitt utviklet av GlaxoSmithKline (GSK). Også kusma-komponenten i Priorix besto av Jeryl Lynn-linjen. Meslingeviruslinjen er ganske lik i Priorix og i de andre nåværende MMR-vaksinene, så noen store forskjeller i patogenitet forventes ikke. Wiki: MMR vaccine controversy.

De britiske helsemyndigheter og de internasjonale vaksineprodusentene hadde allerede i to år før Wakefields-teamets publisering i februar 1998 begynt å bli nervøse og irriterte på dette teamet. Wakefield-teamets to artikler fra 1993 og 1995 hadde i 1996 resultert i et fall i vaksinasjons­dekningen av befolkningen. Folk ble skremt av disse dokumenterte assosiasjonene mellom vaksinasjon og skumle bivirkninger, og syntes ikke at de angivelige fordelene med vaksinasjon var god nok grunn til å utsette deres egne barn for risikoen.

Andrew Wakefield (født 1957) fullførte sin medisinske utdannelse i 1981 og spesialiserte seg i mage-tarm-kirurgi. Han var samtidig medisinsk forsker, pr. 2007 hadde han publisert 137 originale forskningsartikler. På slutten av1980-tallet, etter et opphold i Canada, vendte han tilbake til England og begynte da å arbeide for Royal Free Hospital i London. Han spesialiserte seg på bestemte tarminfeksjoner som forekom sammen med autisme og autismeligende tilstander. Det var i den forbindelse at han i 1996 ble kontaktet av advokaten Richard Barr som representerte en foreldregruppe for barn som hadde utviklet inflammatorisk tarmsykdom og regressiv autisme kort tid etter at de hadde fått MMR-vaksinen.

1998

Den 22. februar 1998, seks dager før publiseringen av Wakefield-teamets artikkel i Lancet, holdt Wake­field en pressebriefing omkring artikkelen. Det var Arie Zuckerman, dekanus ved den medisinske skolen ved Royal Free, som arrangerte pressekonferansen. Wakefield ga der uttrykk for sin egen overbevisning at MMR-vaksinen inntil videre burde holdes tilbake og erstattes av tre separate, monovalente vaksiner (M+M+R) som skulle gis med minst ett års mellomrom. Dette synet gjentok han i et intervju med The Telegraph i 2010.

Den 28. februar ble Wakefield-teamets artikkel, en 5-siders klinisk rapport, publisert, Ileal-lymphoid-nodular hyperplasia, non-specific colitis, and pervasive developmental disorder in children. Wakefield var artikkelens hovedforfatter, og han var hovedansvarlig for forsknings­delen. Det øvrige teamet besto av tolv andre mage-tarm-eksperter. Professor John Walker-Smith var hovedansvarlig for artikkelens kliniske del, da han hadde vært hovedansvarlig for de kliniske undersøkelsene av de tolv barna som studien gjaldt. Walker-Smith gikk av med pensjon i 2001.

Mens tre fagfellevurderinger er vanlig praksis for fagartikler som skal godkjennes for publi­sering i vitenskapelige tidsskrifter, gikk manuset for Wakefield-teamets artikkel gjennom fire fagfellesvurderinger. En av fagfellene hadde en høy posisjon i CDC. Artikkelen ble også merket «EARLY REPORT», for å understreke at beskrivelsen av et mulig nytt syndrom langt fra konstaterte et nytt syndrom.

Studien gjaldt altså tolv barn som foreldrene hadde sendt til Royal Free Hospital fordi de hadde hørt om Wakefields arbeid. Barna hadde kort tid etter MMR-vaksinering utviklet inflamma­torisk tarmsykdom, og ni av dem hadde også utviklet regressiv autisme (Wiki: Regressive autism).

Artikkelen består av to komponenter, som må skilles fra hverandre. Hovedkomponenten er beskrivelsen av hva som kan være et nytt syndrom. Forfatterne nevner tidligere faglitteratur som har påpekt en mulig sammenheng mellom tykktarm­betennelse og autism.

Den sekundære komponenten er standard ved beskrivelsen av hva som kan være et nytt syndrom, nemlig at de affiserte eller pårørende (i dette tilfellet foreldrene) blir spurt om hva de selv tror kan ha forårsaket eller utløst syndromet. Det er ingen automatikk i at artikkel­forfatterne skal tillegge slike ikke-profesjonelle oppfatninger fra f.eks. foreldrene noen faglig betydning og derfra gå videre til å utarbeide en fagmedisinsk hypotese om årsakskomplekset. Artikkelforfatterne kan imidlertid synes at foreldrenes meninger er interessante og verdt å undersøke nærmere, hvilket her var tilfelle. På bakgrunn av at åtte av foreldrene til de tolv barna hadde rapportert at tarmabnormalitetene og den regressive autismen hadde begynt kort tid etter at barnet hadde fått MMR-vaksine, og at foreldrene ante en sammenheng mellom disse to hendelsene, valgte de 13 forfatterne å stille spørsmål ved om det faktisk kunne være en slik sammen­heng. Forfatterne selv påsto ingenting.

“We did not prove an association between measles, mumps, and rubella vaccine and the syndrome described. Virological studies are underway that may help to resolve this issue… We have identified a chronic enterocolitis in children that may be related to neuro­psychiatric dysfunction. In most cases, onset of symptoms was after measles, mumps, and rubella immunisation. Further investigations are needed to examine this syndrome and its possible relation to this vaccine.”

I august 1998 trakk de britiske helsemyndigheter tilbake de monovalente vaksinene for meslinger, kusma og rubella. Britiske foreldre ble dermed tvunget til å velge mellom at barna deres enten fikk MMR-trippelvaksinen eller ingen av dem.

2001

Wakefield sa i desember 2001 frivillig opp sin stilling ved Royal Free Hospital etter press fra ledelsen, og flyttet sammen med sin hustru Carmel og deres fire barn til et sted utenfor Austin, Texas (USA). Der ble han administrerende direktør for et senter for autisme, Thoughtful House, frem til februar 2010. I denne tiden har han også vært medisinsk rådgiver for en britisk veldedighetsorganisasjon, og har hjulpet andre forskere i deres studier av autisme.

2004

Wakefield-teamets artikkel utløste stor media-interesse, etterfulgt av et merkbart fall i bruken av MMR-vaksinen, noen steder ned til 50 %. Så kom motoffensiven, i form av en sverte­kampanje i media drevet av journalisten Brian Deer, som kom til å vare helt frem til januar 2011 [briandeer.com, Wiki: Brian Deer]. På 1980- og 1990-tallet tilhørte Deer staben i The Sunday Times, men utover på 2000-tallet hadde han status som freelance-journalist som valgte The Sunday Times for publisering av mange av sine artikler. Det er uklart hvor han på 2000-tallet fikk sine daglige inntekter fra, og om han ble sponset av noen. Hovedfokusen for hans journalistiske virksomhet var medisinske emner og den farmasøytiske industri. Han er tydeligvis dyktig og effektiv som journalist, for han har vunnet flere gjeve priser, og flere av hans journalistiske angrep har fått store konsekvenser for andre. Flere av hans tidligere angrep var rettet mot personer eller institusjoner som representerte the Establish­ment, men det var bare frem til 1994. Etter det «endret han personlighet», eller fikk ny sponsor. I alle fall rettet han fra da av skytset stadig mer mot de som kritiserte the Establishment.

Deers første artikkel mot Wakefield ble publisert den 22. februar 2004 i The Sunday Times. Samme år laget han en 60-minutters fjernsynsdokumentar som hadde premiere den 18. november 2004 på Channel 4, MMR: What they didn't tell you.

Artiklene til Deer resulterte bl.a. i at The Lancet i februar 2004 delvis trakk Wakefield-teamets artikkel tilbake. Ti av Wakefield-teamets tretten forfattere gikk i mars 2004 ut i The Lancet med en felles «tilbake­­trekning av en tolkning» (Wiki: «Retraction of an interpretation»). Denne «tilbake­­trekningen» var imidlertid ikke en tilbake­trekning av noe som helst, bare en klargjøring av hva deres artikkel ikke hadde sagt.

Deer sendte i februar 2004 sine anklager inn til The General Medical Council (GMC) for å få reist tilsynssak, hvilket han foreløpig ikke lyktes med. Wakefield hadde imidlertid vært først ute med å be GMC om å se på saken. Deer greide å skape nok oppstyr til at helseminister John Reid ble involvert. Selv den britiske statsminister Tony Blair kastet seg inn i debatten med følgende uttalelse: «Det finnes ikke noe bevis som underbygger en forbindelse mellom MMR og autisme». Saken hadde tydeligvis blitt politisk.

2007

Fra desember 2006 og utover i 2007 kom Brian Deer med en ny vri på sitt angrep, ved å fremsette forskjellige påstander om at Wakefield hadde økonomiske investeringer og bindinger som ville gjøre det fordelaktig for ham dersom britene ble mer skeptiske og negative til MMR-vaksinen. Disse påståtte investeringene og bindingene var ikke i seg selv ulovlige eller av tvilsom karakter, men regelverket for publisering av fagartikler krever at forfatteres evt. interessekonflikter skal deklareres. Deers påstand var at Wakefield hadde brutt dette regel­verket ved ikke å deklarere sine interessekonflikter.

Deers beskyldning om at Wakefield var intet mindre enn en svindler, var knyttet til det såkalte Dawbarns-oppdraget som begynte våren 1996. Dette gjaldt et bestillingsoppdrag mellom to parter, der oppdragsgiveren var foreldregruppen til barn som hadde utviklet regressiv autisme etter vaksinasjon, og oppdragsmottakeren var Royal Free Hospital (RHF). De to partene hadde hver sin representant. Wakefield var personen som skulle utføre laboratorie-arbeidet på vegne av RHF, og advokatfirmet Dawbarns represen­terte foreldregruppen. Oppdraget ble utført, og 55.000 britiske pund ble overført til RHF. Disse pengene nådde aldri Wakefields lommer. Arie Zuckerman, dekanus ved den medisinske skolen ved RHF, anså oppdraget som problematisk ved at RHF kunne komme i en ubehagelig skvis overfor helsemyndighetene dersom labfunnene kunne reise tvil om MMR-vaksinens sikkerhet, men han ga seg og aksepterte at oppdraget skulle utføres.

Wakefield var ikke av den oppfatning at Dawbarns-oppdraget utgjorde en interessekonflikt som burde deklareres ifm. Wakefield-teamets kommende artikkel. Artikkelen var i hovedsak en klinisk rapport, ikke en forskningsartikkel. Richard Horton, som hadde vært redaktør for The Lancet siden 1995, kjente til Dawbarns-oppdraget ti måneder før Wakefield-teamets artikkel ble trykt i februar 1998. Det var således ingen parter som opplevde en interessekonflikt. At det skulle være en interesse­konflikt var utelukkende Deers egen påstand, som han altså fremsatte over seks år etter artikkelens publisering.

Deer lyktes i 2007 å få The General Medical Council (GMC) til å opprette tilsynssak. Foruten anklagene om at Wakefield hadde unnlatt å deklarere angivelige interessekonflikter, skulle GMC også undersøke om Wakefield hadde gått utover sine etiske godkjennelser i den kliniske behandlingen av de tolv barna. Tilsynssaken, som varte fra 16. juli 2007 til 24. mai 2010, ble den lengste høringen i GMCs historie.

2010

Den 28. januar 2010 ble Wakefield dømt av GMC for å ha vært “uærlig”, “uetisk “ og “for­herdet” (eng.: «callous) i sin kliniske behandling. Denne dommen var i hovedsak basert på en rekke påstander og tolkninger fra Brian Deer, samt et selektivt utvalg av dokumenter som Deer hadde skaffet til veie. Den vitenskapelige holdbarheten av Lancet-artikkel fra 1998 hadde ikke vært et tema for GMC. The Guardian (28. januar 2010): Andrew Wakefield found 'irresponsible' by GMC over MMR vaccine scare.

GMC-panelets leder Surendra Kumar uttalte bl.a.:

"Ved å ta blodprøver av barn i et bursdagsselskap, ignorerte han på en forherdet måte den smerte og det stress som barn kan lide, og oppførte seg på et vis som bringer lege­profesjonen i vanry."

Det var under bursdagsselskapet til hans sønn at Wakefield, etter å fått tillatelse både fra foreldrene og barna, fikk tatt blodprøver av noen av barna. Disse blodprøvene skulle repre­sentere en kontrollgruppe. Hvert av barna ble belønnet med noe som tilsvarte litt over $7. Blodprøvene ble tatt av en kvalifisert medisiner. Ingen uhell skjedde, og ingen klaget. Denne ytterst trivielle hendelsen har i vaksinepusher-leiren blitt tillagt stor betydning, som et eksempel på hvilken forferdelig og uforsiktig karakter Wakefield er. De forteller derfor denne historien ad nauseam.

I februar 2010 trekker Lancet helt tilbake Wakefield-teamets artikkel fra 1998.