a) Teorien om at virus kan forårsake human kreft
b) Livmorhalskreft
c) Generelt om HPV-vaksinen
d) HPV-vaksinen og bivirkninger
a) Teorien om at virus kan forårsake human kreft
1965-80: Retrovirologene gjør både kreftforskningen og virologien til pseudovitenskap
På 1930-tallet gikk æraen for medisinens bakterie-jegere mot sin slutt. De gikk da over til å jakte på virus. Tidlig på 1960-tallet gikk krigen mot polio mot sin slutt, som var den siste virale og infeksiøse epidemien i den vestlige verden før HIV/AIDS-kontroversen. En tropp av desperate virusjegere var i ferd med å bli klinisk irrelevante. Det var denne troppen som sørget for at retrovirus-kreftforskning kom til å dominere biomedisinsk forskning på 1970-tallet, og som omgjorde virologien til en korrupt pseudovitenskap.
Elektronmikroskopist-veteranen Etienne de Harven beskriver i en erindringsartikkel – Retroviruses: The recollections of an electron microscopist (1998) – den mislykkete jakten på 1960-tallet i laboratorier verden over for å finne onkogene (svulstfremkallende) virus i kreftceller fra mennesker. de Harven sluttet selv å lete etter slike virus i elektronmikroskop i 1965, pga. alle de negative rapportene. Selv så han aldri snurten av dem. Troppen med virusjegere ga imidlertid ikke opp. Fra midten av 1960-tallet begynte de å vende ryggen til elektronmikroskopet, og istedet lete etter ”markører” på onkogene virus. Dette gjorde det lettere for dem å fantasere at de fortsatt hadde en fremtid.
I 1970 ble enzymet revers transkriptase (RT) oppdaget i kreftcellekulturer. Forskerne antok at cellene hadde blitt cancerøse fordi de hadde blitt infisert av ”RNA tumor virus”, og at det var fra disse virus RT-enzymet kom. Oppdagelsen av RT-enzymet hadde tre betydningsfulle konsekvenser:
- RT-enzymet utfordret molekylærbiologiens sentrale dogme, at informasjon bare kan overføres fra DNA til RNA, ikke omvendt. Oppdagelsen av dette enzymet resulterte i at Howard Temin og David Baltimore i 1975 ble belønnet med Nobelprisen.
- Da forskerne antok at RT-enzymet kom fra ”RNA tumor virus”, ble disse vira fra nå av kalt retrovirus. Hver gang RT-aktivitet ble funnet i en cellekultur, antok man at et retrovirus sto bak.
- Oppdagelsen av RT-enzymet ga ny næring til virusjegernes våte drøm om eksistensen av ”onkovirus” som kan forårsake kreft i menneskeceller. Retrovirus-kreftteorien ble ”hot news” verden over.
Oppdagelsen av RT-enzymet i 1970, molekylærbiologiens fremmarsj og president Nixons erklæring av ”Krigen mot kreft” i januar 1971, resulterte i et usunt forskningsskifte som bragte den biomedisinske forskningen på avveie. Ved å henvise til ”virale markører” ble virusjegerne istand til å forklare alt mulig rart. ”Krigen mot kreft” resulterte i enorme føderale forskningsbevilgninger som ikke bare reddet retrovirologene fra arbeidsledighet, men som fremmet dem til å bli krigens frontsoldater og den biomedisinske forskningens elitegruppe. Hele ”krigen mot kreft” skulle kjøres på ett togspor: å finne onkogene virus. Dette til tross for at kreft aldri har vært kjent som en infeksiøs sykdom.
Peter Duesberg (1996), en av retrovirologenes gullgutter på den tiden, skrev i sin bok:
”Som gruppe har retrovirologene hatt større innflytelse enn noen andre når det gjelder å styre vitenskapspolitikk, inkludert hvilke retninger biomedisinsk forskning bør ta og hvilke forskere som bør støttes og belønnes. De har redefinert det vitenskapelige foretagendet, og med det vår populærkultur. Deres stemmer tillegges enorm tyngde og autoritet, og når de velger å gi skylden til et nytt retrovirus for kreft, AIDS, eller en annen sykdom, går denne verdens regjeringer og nyhetsmedia inn i et respektfullt samarbeid.» [s. 120]
Før AIDS-æraen ble innledet i 1981 hadde retrovirologene rukket å gjøre virologien om til en korrupt pseudovitenskap der vira ble tillagt alle tenkelige og utenkelige evner. I virologiens «nye verden» kan vira ”slumre”, de kan være ”langsomtvirkende”, og de kan ”slå til og stikke av” før deres skadefulle virkninger oppdages… Dersom ingen av disse forklaringene tilfredsstilte publikum eller oppdragsgiverne i lengden, kom virologene gjerne drassende med ”cofactor”-forklaringen. Denne forklaringen går ut på at viruset er en reell årsaksfaktor til en bestemt sykdom, men at også andre faktorer må til for at sykdommen skal bryte ut. Med ”cofactor”-forklaringen ble virusets betydning beholdt, samtidig som virologene ble istand til å forklare alt som ikke passet inn med virus-teorien. Virologenes nye teorier om virus-atferd hadde alle den samme overordnete intensjon: Befolkningen skulle overbevises om at livstruende virale epidemier når som helst kan bryte ut, og da gjelder det å ha en tropp av retrovirologer i topp beredskap.
Retrovirologene og det offentlige overvåkingsorganet Centers for Disease Control (CDC) hadde mange og store fiaskoer på 1970-tallet. Virus ble ”funnet”, for så å bli ”begravd” i all stillhet hver gang det viste seg å være tull. CDC så truende epidemier høyt og lavt, som de med krigsoverskrifter advarte befolkningen mot. Disse truende epidemiene var ikke annet enn kreativ lek med tall og statistikk. Vaksiner ble laget for dyr og mennesker som ingen hadde nytte av, og som til og med gjorde en del skade. Menneskeliv gikk tapt. Ved inngangen til 1980-tallet hadde virologene gjennom et tiår brukt over 20 milliarder dollar til ingen annen nytte enn å holde seg selv i arbeid i den mislykkede ”krigen mot kreft”. Virologene og CDC trengte sårt, meget sårt, en ny type krig.
1983-2008: Harald zur Hausens gjennombrudd
Én av dem som aldri ga opp teorien om at virus kan forårsake kreft, var den tyske virologen Harald zur Hausen (f. 1936), som fra 1983 til 2003 var professor i medisin ved Universitetet i Heidelberg. I 1983-84 oppdaget han korrelasjonen mellom livmorhalskreft og HPV-typene 16 og 18. Korrelasjon er imidlertid ikke det samme som kausalsammenheng. Hausen mente imidlertid at han hadde funnet årsaken til 70 % av tilfellene av livmorhalskreft, hvilket utløste en større vitenskapelig kontrovers.
Fra 1980-tallet og frem til i dag har Hausen vært en av de ledende skikkelser innen tysk kreftforskning. Han er forfatter av boken Infections Causing Human Cancer (2006). Det er Hausens forskning som ligger til grunn for introduksjonen av HPV-vaksinene (Mercks Gardasil som ble godkjent i 2006, og GlaxoSmithKlines Cervarix som ble godkjent i EU i 2007). I desember 2008 mottok han Nobelprisen i medisin for sitt arbeid, dog sammen med den franske virologen Luc Montagnier som gis æren for å ha oppdaget HIV-viruset i 1983.
Harald zur Hausen
I 2002 kunne May Wong og hennes forskningskollegaer slå fast i en medisinsk artikkel at:
“Ca. 15 % av all kreft på global basis synes å være assosiert med virale infeksjoner, og en rekke humant DNA-vira er nå akseptert som kausale faktorer i spesifikke maligniteter.»
Wong et al. (2002): New Associations of Human Papillomavirus, Simian Virus 40, and Epstein-Barr Virus with Human Cancer. JNCI J Natl Cancer Inst (2002) 94 (24): 1832-1836.
Legg merke til den nye medisinske lingoen: … synes å være assosiert med…
Gamle og nye postulater for å finne kausalsammenhenger
Spørsmålet om hvorvidt HPV kan forårsake livmorkreft er knyttet til det overordnete spørsmålet om hvilke kriterier som skal brukes for å fastslå en kausalsammenheng mellom en mikrobe og en sykdom. Mange mikrober er statistisk og epidemiologisk assosiert med forskjellige sykdommer, og de er sykdomsmarkører, uten dermed å måtte være årsak til sykdommene. Forsøk på å sette opp gode kriterier for å kunne fastslå kausalsammenheng mellom mikrobe og sykdom, går tilbake til Robert Kochs fire postulater, som ble formulert på 1880-tallet. Koch selv formulerte visst bare de tre første postulatene, det fjerde ble tilført av andre. Koch betraktet ikke disse postulatene som «hellige prinsipper» som måtte oppfylles for å kunne fastslå en kausalsammenheng, han betraktet dem mer som en oppfordring til vitenskapelig rigorøsitet. Koch klarte faktisk ikke selv oppfylle sine egne postulater når det gjaldt bakteriesykdommene kolera og tyfoidfeber.
Mens Koch-postulatene fortsatt har en viss men begrenset verdi når det gjelder bakteriesykdommer, er de nærmest verdiløse når det gjelder virussykdommer. Fredericks og Relman har i en artikkel fra 1996 gått gjennom utviklingen på 1900-tallet når det gjelder å etablere mer oppdaterte kriterier for å kunne fastslå kausalsammenheng mellom mikrobe (inkludert virus) og sykdom, Sequence-based identification of microbial pathogens: a reconsideration of Koch's postulates (Clinical Microbiology Reviews). De avslutter artikkelen med selv å sette opp et sett med kriterier, som er oppdatert med moderne teknologi og innsikter.
Et hopp 14 år nærmere nåtiden, bringer oss til en lignende artikkel fra 2010 av Ian Lipkin, Microbe Hunting (Microbiology and Molecular Biology Reviews). Han skriver i sammendraget at arbeidet med å finne kausalsammenhenger mellom mikrober, fortrinnsvis virus, og sykdommer vil bare bli stadig vanskeligere, av den enkle grunn at de «fruktene» som henger «nederst på trærne» allerede har blitt plukket! Lipkin foreslår en prosedyre i fire trinn for å kunne bevise en kausalsammenheng, der tredje og fjerde trinnet er:
“Trinn 3. Demonstrér at en endring i konsentrasjonen av agens [mikroben som er under mistanke], eller at en endring i en faktor som kan tilskrives nærværet av agens (f.eks. et antistoff), påvirker tilstedeværelsen eller alvorlighetsgraden av sykdommen.
Trinn 4. Demonstrér at det å forhindre infeksjon forhindrer sykdom.
Dog, da det er usannsynlig at mange kandidater vil kunne fullføre denne spissrotgangen innenfor en tidsramme som er relevant for klinisk medisin og folkehelsen, foretrekker jeg å tenke i termer som nivåer av tiltro i etableringen av en forbindelse mellom kandidaten og sykdommen, der evidensen oppsummeres som mulig, sannsynlig, eller definitiv. Tidlig i løpet av et prosjekt det et patogen skal oppdages, vil en kandidat nærmest garantert dukke opp som en mulig kausal agens. Etter hvert som evidens vokser og tiltroen øker, vil legitime kandidater skifte status gjennom sannsynlig til definitiv.
Profylaktisk evidens. Profylaktisk evidens viser at bruken av en vaksine eller et legemiddel som er spesifikk for en agens som assosiert med sykdommen, hindrer sykdommen. HPV-sekvenser kan identifiseres i nær 100 % av alle tilfeller av livmorkreft. Dog, mange kvinner kan bli infisert av HPV og aldri utvikle livmorhalskreft.»
Når det gjelder en evt. kausalsammenheng mellom HPV og livmorhalskreft, er altså verken trinn 3 eller trinn 4 demonstrert. Eventuell «profylaktisk evidens» får vi først demonstrert «tidligst om 15 år» (Kreftregisteret, sep/2014). Evidensen pr. 2014 for at HPV kan forårsake livmorhalskreft kan altså i beste fall oppsummeres som sannsynlig, og noen skeptikere vil nøye seg med å konstatere at evidensen bare kan oppsummeres som mulig.
Den 31. august 2010 forbød de franske myndigheter markedsføring av Mercks HPV-vaksine Gardasil som en preventiv metode mot livmorhalskreft. Begrunnelsen var at den preventive virkningen ikke er dokumentert. Media har vært så musestille om dette forbudet at det tok vaksineorganisasjonen SaneVax et halvt år å komme til bunns i saken, “Gardasil, One Less Victim of Cervical Cancer?” France says ‘NO’ as they ban Gardasil ads (4. januar 2011).
b) Livmorhalskreft
Norge er et foregangsland når det gjelder forebygging av livmorhalskreft. Derfor er statistikk for livmorhalskreft i verden generelt og i Europa for øvrig lite relevant for forholdene i Norge. Tallene nedenfor gjelder derfor kun for Norge.
Bare syv år etter at Masseundersøkelsen mot livmorhalskreft ble innført i 1995, hadde antall tilfeller av livmorhalskreft blant norske kvinner blitt redusert med 23 %. Ca. 3000 norske kvinner opereres årlig på grunn av forstadier til livmorhalskreft. Utvikling av livmorhalskreft tar i de fleste tilfeller 10-30 år.
Antall kvinner i Norge som årlig får diagnosen livmorhalskreft er ca. 300. Av dem i screeningalder (25-69 år) hadde 48 % tatt cervixcytologisk prøve inntil 3,5 år før de fikk diagnosen. I 2011 fikk bare fem kvinner under 25 år diagnosen.
I perioden 2006-2012 døde gjennomsnittlig 77 kvinner pr. år av livmorhalskreft. I 2011 var den aldersjusterte insidensen av livmorhalskreft 9,5 pr. 100 000 kvinner pr. år, dvs. 25 % lavere enn i perioden 1990-1994. Dødeligheten i 2011 på 1,5 pr. 100.000 kvinner pr. år, var mer enn 50 % lavere enn i perioden 1990-1994. Kilde: Årsrapport fra Masseundersøkelsen mot livmorhalskreft 2012.
· Kreftregisteret: Livmorhalskreft.
· Kreftregisteret: Søk på Livmorhalskreft (35 treff).
· Wiki (eng): Cervical cancer; Cervical cancer staging.
· Wiki (no): Livmorhalskreft.
15 av HPV-typene er assosiert med kreft; det gjelder kreft i livmor, vulva, vagina, penis, anus, samt i midtre del av svelget bak munnhulen. Noen HPV-typer er også assosiert med kjønnsvorter hos begge kjønn.
Det er primært HPV-typene 16 og 18 som HPV-vaksinene beskytter mot, da disse to typene er assosiert med 70 % av tilfellene av livmorkreft, 80 % av tilfellene av analkreft, 60 % av tilfellene av vaginalkreft, og 40 % av tilfellene av vulvakreft. De øvrige 30 % av tilfellene av livmorkreft er assosiert med andre HPV-typer.
Pr. 2014 er bare to HPV-vaksiner ute på markedet:
De to HPV-vaksinene består av kunstig fremstilte partiker som ligner deler av overflaten på ekte HPV-virus, disse partiklene kan naturligvis ikke reproduseres i den menneskelige organisme. Vaksinen settes som injeksjon intramuskulært i overarmen og doseringsregimet består av tre doser gitt i løpet av ett år. For Gardasil anbefales det at de tre dosene gis ved 0, 2 og 6 mnd. De to vaksinenes varighet er foreløpig fra 5-7 år.
HPV-vaksinen ble registrert som legemiddel i Norge i november 2006. Fra høsten 2009 ble HPV-vaksinen inkludert i barnevaksinasjonsprogrammet der alle jenter i 7. klasse (12 år gamle jenter) får tilbud om gratis vaksine. Siden vaksinen ikke dekker alle HPV-typer anbefales det at også vaksinerte 25-69 år gamle kvinner følger anbefalingene om å ta celleprøve hvert tredje år.
Helsemyndighetene anbefaler videre at jenter vaksineres før de er blitt seksuelt aktive, slik at de ikke kan være smittet med HPV når de får vaksinen. Vaksinen har liten eller ingen forebyggende virkning for dem som har hatt sin seksuelle debut.
FHI anbefaler ikke generell vaksinasjon av gutter/menn, selv om også de kan få sykdom som er assosiert med HPV. Menn som har sex med menn er spesielt ivrige etter å bli vaksinert med Gardasil, selv om de trolig har blitt infisert med de fleste HPV-typer for lenge siden.
d) Foreløpige bivirkninger av HPV-vaksinen
Dokumenterte bivirkninger
Når det gjelder dokumenterte bivirkninger har Gardasil og Cervarix generelt kommet meget godt ut, verden over.
Norge: Legemiddelverket utgir en oppdatert rapport over bivirkninger to ganger i året. Den foreløpig siste er:
· Bivirkninger av HPV-vaksine - oppdaterte tall per 31. august 2014.
Her siteres bare rapportens sammendrag; de som vil lese hele kan klikke på linken over:
«Det er så langt i vaksinasjonsprogrammet sendt inn 508 bivirkningsmeldinger. I all hovedsak (94 prosent) betegnes bivirkningene som lite alvorlige.
Totalt antall rapporter, inkludert alvorlige bivirkninger: 508
Antall rapporter med mistenkte alvorlige* bivirkninger: 29
*Alvorlige bivirkninger vil si reaksjoner som har medført sykehusinnleggelse eller forlenget sykehusopphold, regnes som en medisinsk viktig hendelse, har gitt vedvarende betydelig nedsatt funksjonsevne eller funksjonskapasitet, livstruende sykdom eller død.
De vanligste bivirkningene av HPV‐vaksiner er hevelse og ømhet i armen der vaksinen er
satt, feber, hodepine, kvalme, oppkast, diaré og magesmerter. Allergiske reaksjoner på vaksinen forekommer i sjeldne tilfeller. Besvimelser og nesten‐besvimelser, med eller uten kramper og pustebesvær (hyperventilering), er ikke uvanlig ved vaksinering, og kan skyldes smerter eller ubehag ved vaksinering eller omstendighetene rundt.»
Danmark og Sverige: Arnheim-Dahlström et al. fikk i 2013 publisert en studie over 997.585 danske og svenske jenter i alderen 10-17 år som i perioden fra oktober 2006 til desember 2010 hadde mottatt HPV-vaksine, Autoimmune, neurological, and venous thromboembolic adverse events after immunisation of adolescent girls with quadrivalent human papillomavirus vaccine in Denmark and Sweden: cohort study (BMJ, 2013;347:f5906). Ingen alvorlige funn ble gjort.
Sykepleier Else Jensen, som leder Vaccinationsforum, har imidlertid liten tiltro til slike studier og mener at virkeligheten er langt dystrere. Hun og professor Jan Pravsgaard Christensen fra Københavns Universitets Institut for International Sundhed, Immunologi og Mikrobiologi får belyse hvert sitt perspektiv på HPV-vaksinen i en kronikk i Videnskap.dk (22. september 2013): Professor: Kritik mod HPV-vaccine er uvidenskabelig.
Japan: Helsemyndighetene i Japan begynte med rutinemessig HPV-vaksinering av unge jenter i 2013, men etter noen få uker, den 14. juni 2013, valgte de å trekke Gardasil ut av det anbefalte barnevaksinasjonsprogrammet. Dette skyldtes en del rapporterte bivirkninger som helsemyndighetene ønsket å undersøke nærmere, som smerte og nummenhet som varte over tid. Dette er fortsatt status pr. 2014. Japan trakk imidlertid ikke importlisensen tilbake, og japanske jenter som ønsker å HPV-vaksinere seg på eget inititativ har både frihet og full mulighet til å gjøre dette, gratis.
Udokumenterte, selvrapporte bivirkninger
Statusen for HPV-vaksinene er dårligere når det gjelder udokumenterte og selvrapporterte bivirkninger enn når det gjelder dokumenterte bivirkninger. Det er flere grunner til dette. En grunn kan være at legene ikke rapporterer inn reelle bivirkninger som blir rapportert, enten fordi legen har en annen årsaksoppfatning eller ikke tar seg tid til slikt.
En annen grunn er at personer som opplever bivirkninger, kan ha gjort seg skyldig i feiltolkning. Når flere millioner doser av en vaksine gis verden over, vil det statistisk (også for en evt. kontrollgruppe som får en ikke-virksom vaksine) alltid være noen som kort tid etterpå opplever merkelige somatiske reaksjoner på et eller annet. På individnivå vil det da være enklest å konkludere at reaksjonen er relatert til vaksinen.
En tredje kompliserende faktor er naturligvis at de aller fleste bivirkninger ikke blir formidlet videre, verken til legen eller til et offentlig register for vaksineskader.
USA: I USA blir selvrapporterte bivirkninger sendt inn til den offentlige databasen Vaccine Adverse Event Reporting System (VAERS). Fra juni 2006 til mars 2014 hadde ca. 67 millioner doser HPV-vaksiner blitt gitt, og VAERS hadde mottatt ca. 25.000 rapporterte hendelser om bivirkninger fra vaksinen. Dette tallet er betydelig høyere enn for alle de andre vaksinene. 92 % av hendelsene ble klassifisert som «ikke alvorlig». De vanligste symptomene er: reaksjoner rundt det stedet sprøyten ble satt, svimmelhet, besvimelse, kvalme, og hodepine.
For mer om dokumenterte og udokumenterte bivirkninger av HPV-vaksiner, se:
· Wiki: Gardasil #Adverse effects.
· På web-basen til vaksineorganisasjonen SaneVax har man samlet svært mange negative hendelser og effekter, både dokumenterte og udokumenterte, som synes relatert til HPV-vaksinering.
Litt mer lesestoff
Felleskatalogen: Gardasil.
Folkehelseinstituttet: Temaside HPV, humant papillomavirus.
Haug, Charlotte (2011): We need to talk about HPV vaccination – seriously. Opinion-innlegg i New Scientist, sep/2011. Haug er redaktør av Tidsskrift for Den norske legeforening, og er i dette innlegget skeptisk til mange sider ved HPV-vaksinering. For balansens skyld tar vi med Gunnar Tjomlids blogginnlegg HPV-vaksinen: Svar til Charlotte Haug og alle usikre foreldre (Saksynt, 27. september 2011).
