Vaksinasjonshistoriens begynnelse 

Sist oppdatert: 13. oktober 2014.

Mennesket har i forskjellige gamle kulturer kjent til prinsippet om at hvis en svak dose av et giftig eller smittsomt stoff tilføres kroppen, f.eks. slangegift, så vil man utvikle en mild form av den sykdom eller forgiftning som ellers ville ha komet med full kraft. Denne milde formen av sykdommen resulterer så i en viss immunitet mot virkestoffet (Wiki: Mithridatism). Man påfører altså seg selv, frivillig, en mild form av en sykdom for senere ikke å bli ufrivillig rammet av samme sykdom i dens fulle styrke. Denne praksisen hadde man i India, Kina og Sudan benyttet seg av i hundrevis av år når det gjaldt kopper. Kopper er en farlig og smittsom virus­sykdom karakterisert ved hudutslett som resulterer i arrdannelse, og som ofte har døden til følge (Wiki: Smallpox).

Kopperinfisert puss ble rispet inn i huden på en frisk person, som så utviklet en mild form av sykdommen. Denne metoden ble kalt inokulasjon og variolasjon (Wiki: Variolation). Den britiske aristokraten og forfatteren Lady Mary Wortley Montagu (1689-1762) har hovedæren for at inokulasjon ble innført til Europa. Hun var begavet og vakker. Hun ble rammet  av kopper i London i 1715. Hun overlevde, men med mange skjemmende arr. Noen måneder senere ble hennes ektemann utnevnt til ambassadør i Istanbul i Det osmanske rike, og det var under hennes tre­årige opphold der at hun lærte om inokulasjonspraksisen mot kopper. Da hun kom tilbake til England ble hun en ivrig talsperson for denne praksisen. Takket være hennes innsats vant inokulasjon generell aksept i Storbritannia på 1750-tallet.

Lady Mary Montagu 

Harald Aastorp skriver i Vaksinens historie (Forskning.no, 2004):

«Inokulasjon av koppevirus var, tross all oppsamlet kunnskap, en ganske risikabel affære. Noen av pasientene ble alvorlig syke, og noen døde. Noen ganger blomstret koppesmitte opp fra det inokulerte materialet og laget lokale epidemier.»

Edward Jenner (1749-1843) var 13 år da Lady Montagu døde. På 1770-tallet hadde han blitt en vellykket familielege og kirurg som prakti­serte på landet i Berkeley der han hadde vokst opp. Han var med på å stifte en medisinsk klubb i Gloucestershire, der leger møttes for å utveksle idéer og erfaringer, samt lese medisinske artikler. Han ble valgt til medlem av Royal Society i 1788, etter at han hadde publisert en inngående studie av gjøkens atferd.

Harald Aastorp skriver i Den første vaksinen (Forskning.no, 2004):

«Kyrne led av en sykdom som lignet kopper. Derfor ble sykdommen kalt kukopper [eng.: Cowpox]. De som stelte dyra ble ofte smittet av denne sykdommen. Kukopper ga betydelig mindre byller enn vanlig kopper, og sykdommen var langt mindre farlig for mennesker. Jenner hørte en bondepike påstå hun var blitt immun overfor kopper fordi hun hadde hatt kukopper. Jenner tok dette opp med sine kolleger, men de avfeide det hele som folkelig uvitenhet. Det hele holdt på å bli glemt, og det skulle gå 20 år før Jenner likevel prøvde ut hva piken hadde sagt.

Jenner trodde at immunitet kunne overføres fra arm til arm. Den 14. mai 1796 forsøkte han å overføre kukopper fra budeia Sarah Nelmes til den åtte år gamle fattiggutten James Phipps. Det vil si at han smittet gutten med kukopper. Phipps ble syk, men kviknet fort til igjen. Seks uker senere utsatte han gutten for vanlig koppesmitte. Koppene angrep ikke. Gutten var beskyttet av antistoffene han hadde dannet etter angrepet av den mildere smitten fra kukopper. Det var som bondejenta hadde sagt. Og godt var det, får man vel tilføye.»

1700-tallets praksis  i Det osmanske rike og i Storbritannia med innpoding av verk fra en syk person til friske for å øke immuniteten mot sykdommen, var begrenset til kopper. Så ordene inokulasjon og variolasjon («variola» er det latinske navnet for kopper) er utelukkende knyttet til kopper. Jenner utviklet koppervaksinen i 1798, og lanserte den latinske betegnelsen Variolae Vaccinae («kopper hos kyr»). I 1800 brukte Richard Dunning ordet vaccination som en erstat­ning for «cowpox inocu­lation» og «vaccine inoculation». Det skulle vare helt til 1879 før vi fikk vaksine nummer to, som var mot kolera. Frem til 1880-tallet var termen vaccination kun en referanse til immuni­sering mot kopper; dette endret seg i 1881 da Louis Pasteur hedret Jenner ved å generalisere betydningen av vaccination til å gjelde kunstig induksjon av immunitet mot alle typer infeksiøse sykdommer.

Kopper og kukopper er to vidt forskjellige kliniske sykdom­mer. Kopper er som nevnt en farlig og smittsom virussykdom som i over 50 % av tilfellene resulterte i døden, og de som overlevde var vansiret av arr for resten av livet. Kukopper er en ikke-smittsom viral jurbetennelse på kyr som trolig skyldes skitne menneskehender. Så hvordan kunne innpoding av kukoppevirus resultere i økt immunitet mot koppervirus? Dette var faktisk et pussig sammentreff av omstendig­heter, der folkelig erfaring viste seg å stemme.

I dag vet vi at kopperviruset finnes i to varianter: Variola major som forårsaker alvorlig sykdom, og Variola minor som forårsaker en mildere variant. Kukopper forårsakes av kukoppe­viruset. Kukoppeviruset og koppervirusene er imidlertid immunologisk relatert ved at de til­hører samme slekt, Ortho­pox­­virus. På 1930-tallet gikk vaksineprodusentene, uten å være klar over det, over til å bruke et kultivert labvirus, Vaccinia virus, i koppervaksinen. Dette virusets presise opphav er man fortsatt usikker på. I 1939 oppdaget så den skotske mikro­biologen Allan Watt Downie at Vaccinia virus ikke er identisk med kukoppeviruset, men at de er immunologisk relatert.

* * *

Nyhetene om Jenners vaksine spredde seg svært fort, og det gikk ikke mange årene før vaksinen ble tatt i bruk over hele Europa og USA (Wiki: Smallpox vaccine). På slutten av 1700-tallet var kopper ansvarlig for ca. 400.000 dødsfall årlig i Europa. 20-60 % av alle som ble smittet, og 80 % av alle de infiserte barna, døde av sykdommen. I 1897 hadde kopper i hovedsak blitt utryddet i USA, og i 1900 var kopper utryddet i mange land i det nordlige Europa. I Norge var ­vaksinen likevel påbudt helt frem til 1976. I den ikke-industrialiserte delen av verden gikk det mye langsommere. På 1900-tallet var kopper ansvarlig for at 300-500 millioner dødsfall totalt, verden over. Så sent som i 1967 hevdet WHO at 15 millioner hadde blitt smittet av kopper i det året, hvorav to millioner hadde dødd. I 1980 erklærte WHO at kopper var den første sykdommen som hadde blitt globalt utryddet takket være vaksinasjon. Etter dette har vaksina­sjon mot kopper bare i svært liten grad vært i bruk.

Men hvorfor ble kopper globalt utryddet? Var årsaken det globale vaksinasjonsprogrammet, og/eller de mange hjelpetiltakene (informasjonsarbeid og karantener) som var knyttet opp til vaksinasjonsprogrammet, og/eller forbedringen av de sosiale, miljø­messige og ernærings­messige forholdene? Det spørsmålet går vi ikke inn på her. Det er imidlertid flere eksempler på at nasjoner som hadde innført tvangsvaksinering, ikke opplevde nedgang. I 1871 var 96 % av befolkningen i Tyskland fullvaksinert. Likevel opplevde landet en kopperepidemi der over én million personer ble smittet, hvorav 124.948 døde av sykdommen. Den tyske rikskansleren Otto von Bismarck (1815-1898) skrev:

”Den lit som var satt til kukoppevirusets effektivitet som forebyggende mot kopper, har vist seg å være fullkomment uberettiget”.

Rolf Erik Hanssen (2006) har samlet mange sitater fra medisinske og vitenskapelige autoriteter på 1800-tallet som avviste at vaksinasjon hadde hatt noen positiv effekt. Disse sitatene gjenfinner vi ikke i dagens lærebøker. Faktorer som at kopper er en ekstremt visuell og estetisk frastøtende sykdom, samt at den ikke smitter gjennom luften men hovedsakelig ved hudkontakt, gjorde karantene-arbeidet effektivt. Thomas Mack belyser dette nærmere i sin artikkel, A Different View of Smallpox and Vaccination (N Engl J Med 2003; 348:460-463).

* * *

Den franske forskeren Louis Pasteur (1822-1895) regnes som én av de tre grunnleggerne av bakteriologi (sammen med Ferdinand Cohn og Robert Koch), og er populært kjent som mikro­biologiens far. Han banet vei for den moderne teorien om mikrober som grunnlag for sykdom, at bak mange enkeltsykdommer finner vi en spesifik mikrobe (virus eller bakterie) som er dens årsak. Det er vitenskapens oppgave å finne en medisin eller vaksine som dreper mikroben uten å drepe pasienten.

Pasteurs store bidrag til utviklingen av mer effektive vaksiner var at han var den første til å innpode kunstig svekkete mikrober i vaksinen. Jenner hadde brukt mikrober fra en naturlig svak form av sykdommen. På 1870-tallet utviklet Pastuer en vaksine for miltbrann i kveg, og i 1885 utviklet han en vaksine mot rabies. Som en naturlig konsekvens av Pasteurs opptatthet av mikrober, ble han også talsperson for at leger og forskere i langt større grad måtte vektlegge personlig hygiene. De burde vaske deres hender og redskaper før de begynte å arbeide med dem.

Den tyske legen Robert Koch (1843-1910) var i likhet med Pasteur én av grunnleggerne av bakterio­logi og mikrobiologi. Han var den første som klarte å isolere bakterier og dyrke dem i renkultur. I 1905 mottok han Nobelprisen for sin forskning på tuberkolose. Han er kjent for sin formulering av Koch-postulatene, som er fire kriterier for å bekrefte en kaual sammenheng mellom en mikrobe og en sykdom. Disse postulatene er imidlertid ikke like gjennomførbare for virus som for bakterier. Siden 1950-tallet har man langt på vei forlatt Koch-postulatene til fordel for mer moderne versjoner, som f.eks. dem til Fredericks og Relman (1996).

Louis Pasteur og Robert Koch

Bidragene fra Pasteur og Koch styrket legenes fokus på mikrober som årsaken til infeksjons­sykdommer. De hadde imidlertid to sterke opponenter, Antoine Béchamp og Rudolf Virchow. Den franske super-akademikeren Antoine Béchamp (1816-1908) – professor i medisin, kjemi, fysikk og toksikologi – mente at det var feil å fokusere énsidig på mikroben som den skyldige i infeksjonssykdommer. Han mente at mikroben bare kan komme til utfoldelse når kroppens immunforsvar allerede er svekket. Sykdom og svekket helse er således årsak til disse mikrobenes frembrudd og skadelige utfoldelse, ikke deres virkning.

Den tyske super-akademikeren Rudolf Virchow (1821-1902) delte denne oppfatningen. For­uten å være lege var han antropolog, forhistoriker, biolog, forfatter, redaktør, politiker. Han regnes som den moderne patologiens far, og han var en av grunnleggerne av sosialmedisin. Han mente at det viktigste middelet til å forbedre folkehelsen var politisk og sosial reform. I likhet med Béchamp var han skeptisk til at mikrober skulle betraktes som primærårsaken til infeksjons­sykdommer. Han formulerte seg slik:

”Dersom jeg hadde kunnet leve mitt liv om igjen, ville jeg ha brukt det til å bevise at mikrober oppsøker deres naturlige habitat, sykt vev, fremfor å være årsaken til sykt vev.”

Dette perspektivet er verdt å nevne ang. den nå rådende teorien at papilloma­virus kan forårsake (ikke bare være assosiert med) livmorhalskreft, hvilket er premisset for HPV-vaksinen.

Antoine Béchamp og Rudolf Virchow

Vaksineindustrien støttet naturligvis perspektivet til Pasteur og Koch, som impliserer at vi lever i en farlig verden omgitt av mikroskopiske rovdyr som kontinuerlig angriper og prøver å invadere våre delikate legemer. Deres underliggende budskap var: Selv friske mennesker trenger medisinsk behandling, nemlig vaksiner!

·       For tidslinje for utviklingen av nye vaksiner, se Wiki-artikkelen Timeline of vaccines.

Tilbake til:  Vaksine-essay  //  Helse & Sykdom-siden  //  Home