Inkaene hadde flere versjoner av myten om hvordan skaperguden Viracocha ga gullstaven, som symboliserte kongestatus, til en av sine hybridsønner, Manco Capac, og ba ham om å etablere et kongedømme. De fleste av disse versjonene er knyttet til Titicacasjøen (Wiki: Inca mythology). I én av versjonene kom han ikke direkte fra Titicacasjøen, men hadde vært innom den skjulte fjellplassen Tampu Tocco der han hadde voldtatt søsteren sin og fått en sønn med henne. De forskjellige versjonene går vi ikke nærmere inn på her.

Det er imidlertid interessant hvordan sumererne og egypterne hadde den samme forståelsen av deres egen fortid: Først regjerte de humanoid-utseende gudene; deretter regjerte halvguder som var avkom mellom gudene og menneskene; og til slutt ble et menneske autorisert til å være konge over en bystat eller region. Videre er det intererssant at anunnakienes ”incest-fremmende” arvefølge­regler, der det gjaldt å gifte seg med en halvsøster, også ble institu­sjonalisert blant de kongelige i Andes­fjellene.

Her kommer noen punkter fra Montesinos’ versjon av Den første Cusco-æraen, som har blitt kommen­tert av Sitchin i The Lost Realms, kap. 7.

Den femte monarken, Inti Capac Yupanqui, innførte historieskriving og et nytt kalender­system der året inndeles i 365 dager.

Under styret til den 12. monarken kom noen fremmede kjemper til landet som bosatte seg ved kysten. Med metallredskaper ødela de landet. De vekket Viracochas vrede, som tilintetgjorde dem med himmelsk ild.

I det tredje regjeringsåret til den 15. monarken, Titu Yupanqui Pachacuti II, inntraff noe merkelig, nemlig et døgn ”som var uten morgen for tyve timer”. Med andre ord: Natten sluttet ikke da den normalt skulle ha sluttet, og soloppgangen var forsinket med tyve timer. Sitchins konklusjon var at Jordens døgnrotasjon midlertidig hadde stanset. Sitchin er fasinert av denne fortellingen da han har funnet en lignende begivenhet beskrevet i Bibelen: I Vest-Asia var det natten som ikke kom og dagen som varte tyve timer lenger enn vanlig. Velikovsky og Sitchin har uavhengig av hverandre tolket Josva-episoden der Solen og Månen tilsynelatende stanset i deres bevegelse over himmelen, som en kortvarig stopp i Jordens døgnrotasjon pga. et nærmøte med et annet himmellegeme. Josva 10:11-15 nevner først en haglskur av stein som var så tunge at mange ble drept; deretter skal Solen ha stått stille. Denne episoden kan ha inntruffet 50-52 år etter jordskorpe­forskyvningen (se Kap. 12b).

Den 34. monarken arrangerte en samling av de astronomikyndige for å reformere kalenderen. Det ble bestemt at året skulle inndeles i måneder på 30 dager, i uker på ti dager, og at de fem siste dagene i året skulle kalles ”en liten uke”.

Den 40. monarken etablerte et akademi for astronomi og astrologi, og bestemte tidspunktene for vårjevndøgn og høstjevndøgn. Hans femte år var ifølge Montesinos’ beregninger 2500 år etter År 1 (dvs. 400 f.Kr.).

Den 51. monarken, Yahuar Huquiz, innførte en skuddårsdag hvert fjerde år og et skuddår hvert 400 år.

Under den 58. monarken hadde det ifølge Montesinos’ beregninger gått 2.900 år siden Synd­floden; dvs. at Jesus skal ha blitt født i denne tiden.

Under den 62. monarken kom den første Cusco-æraen til en dramatisk kataklysmisk slutt. Endeløse jordskjelv, kometer og andre tegn på en snart kommende destruksjon. Stammer og folk løp til og fra, og begynte å slåss med hverandre. Invaderende hærer kom fra kysten og fra den andre siden av Andes­fjellene. Store slag fulgte. I ett av slagene ble kongen drept av en pil, og hæren hans flyktet i panikk. Kongedømmets administrasjon gikk under. Folket tok kongens unge sønn med seg, og dro til den skjulte fjellplassen Tambu Tocco, der de skal ha blitt i nærmere ett tusen år.

Den beskrevne dramatikken har alle de karakteristika som ifølge ZetaTalk utfoldes i tiden rett før en jordskorpeforskyvning, men Montesinos’ datering av denne dramatikken passer over­hodet ikke inn med ZetaTalks 3657-årige syklus for Nibirus passeringer. Det er verdt å nevne at den første av de to mayakultur-kollapsene, den såkalte ”førklassiske kollapsen”, som innebar syste­matisk forfall og oppgivelse av byer som Kaminaljuyu og El Mirador, ifølge konvensjonell kronologi skjedde rundt 100 e.Kr. Kan Jorden ha vært rammet av en astro­nomisk utløst kataklysme ca. 100 e.Kr. som ikke hadde noe med Nibiru å gjøre?

b2. Ca. 100 – 1200 e. Kr.: Machu Picchu-æraen

Med referanse til eldgamle Inka-legender hadde Fernando Montesinos i sitt ferdige manus fra 1650 gitt en beskrivelse av Tampu Tocco = Machu Picchu 261 år før amerikaneren Hiram Bing­ham III i 1911 ”offisielt” oppdaget denne ruinplassen på en fjelltopp. På denne fjell­toppen skal flyktningene fra Cusco altså ha tilbragt ca. 1000 år, under 28 konger.

Evakueringen til Machu Picchu medførte at ”guddommelig kunnskap” og skrive­­­kunsten gikk tapt. En mørketid begynte.

Under den 78. monark, av Montesinos datert til ca. 600 e.Kr., prøvde en person å reetablere skrive­kunsten. Presteskapet forbød dette, og mente at det var Guds vilje at de ikke skulle kunne skrive. Presteskapet hevdet videre at det nettopp var skrivekunsten som gjorde at Gud hadde straffet dem med kataklysmen som hadde avsluttet den første Cusco-æraen. Kongen innførte derfor dødsstraff for dem som fortsatte å engasjere seg i skrivekunsten. Kalenderen ble likevel holdt i hevd gjennom et system med snorer i forskjellige farger.

Under den 90. monark, av Montesinos datert til 1100-tallet e.Kr., hadde den kongestyrte administra­sjonen blitt svak og ueffektiv. De lokale stammehøvdingene var gjenstand for angrep og invasjoner utenfra, og de hadde sluttet å adlyde den sentrale autoriteten. Skikker ble korrumpert, og dekadense satte inn. Det var i denne tiden da samfunnet var i ferd med å gå i oppløsning at en prinsesse (”Mama Ciboka”) og hennes vakre sønn arrangerte et forvinnings- og oppdukkingsnummer som skulle overbevise folket om at de to representerte gudenes vilje. Mama Ciboka annonserte en dag at hennes sønn hadde blitt bortført av solguden. Noen dager senere dukket sønnen opp igjen, i en gylden drakt. Han hevdet å ha blitt innviet i hemmelig kunnskap og at det var Solgudens vilje at han nå skulle lede folket tilbake til Cusco. Folket ville bli tilgitt deres synder. Folket godtok dette, og vendte tilbake til Cusco. Sønnen ble valgt til konge av det nye Cusco-kongedømmet, og fikk tittelen Inca (”regenten”). Han fikk også navnet Manco Capac etter grunnleggeren av Den første Cusco-æraen som hadde levd for 3600 år siden.

b3. 1200 – 1533: Cusco-kongedømmet og Inka-riket

I Wiki-artikelen Kingdom of Cusco er vi tilbake til den akademisk-konvensjonelle versjonen av inka-folket, der Manco Capac oppgis som den første Sapa Inca, som først var tittelen på kongen av Cusco-kongedømmet og senere var tittelen på keiseren av Inka-riket. Men når man så klikker på linken Manco Capac, får man opp en beskrivelse av den Manco Capac som levde 3600 år tidligere!

Cusco-kongedømmet (1200-1438) var en liten bystat som ble styrt av åtte bykonger gjennom ca. 240 år. Den niende regenten, Pachacuti (1438-1472), transformerte Cusco-kongedømmet til et storslagent rike, og ble den første av seks keisere av Inka-riket. Navnet Pachacuti betyr ”Han som ryster Jorden”. Han innledet en æra av erobringer som ekspanderte inka-folkets dominans fra Cusco-dalen til nesten hele den vestlige delen av Sør-Amerika. De fleste arkeologer mener at Machu Picchu ble bygd som en slags sommerresidens for ham. I dag betraktes Pachucuti som en nasjonalhelt i Peru. 

Statue av Pachacuti (1438-1472)

Inka-riket (1438-1533) varte i 95 år, og var på sin tid det største riket som noensinne hadde eksistert i Sør-Amerika. Sentrert i Andesfjellene, inkluderte rikets geografiske område, utenom Peru, store deler av det moderne Equador, det vestlige og sørsentrale Bolivia, det nordvestlige Argentina, det nordlige og sentrale Chile, og det sørlige Colombia. Inka-riket var sammenlignbart med de historiske rikene i Eurasia. Det offisielle språket var Quechua.

Sitchin – i kap. 1 av sin bok The Lost Realms – gir en levende beskrivelse av de spanske conquistadorenes erobring og terminering av maya-bystatene, aztekerriket og Inka-riket på 1500/1600-tallet. Dette er en særdeles tragisk historie om conquistadorenes plyndring og sanking av gull; om deres slavedrift av de innfødte indianerne; og om deres destruering av uvurderlige kulturskatter. Det begynte med Christofer Columbus’ fire reiser (1492-1504) til Karibia, der han i særlig grad plyndret Hispaniola (der Haiti ligger) for gull.

Conquistadoren Francisco Pizarro tilhørte den aller første gruppen av euro­péere som i 1513 krysset Panamaeidet og dermed nådde Amerikas Stillehavskyst. Det første forsøket på å utforske vestsiden av Sør-Amerika ble foretatt i 1522 av Pascual de Andagoya. Pga. sykdom måtte Andagoya avbryte ekspedisjonen og vende tilbake til Panama, der han fortalte rykter om et land kalt Peru og El Dorado som hadde uendelig mye gull. Etter to delvis mislykkete ekspedisjoner mot Peru i 1524 og 1526, innledet Pizarro den tredje ekspedisjonen fra Panama til Peru og inkaenes rike den 27. desember 1530. Hva som så skjedde, kan man lese i Wiki-artikkelen Spanish conquest of the Inca Empire.

Pizarros’ hær gikk til krig mot inkaenes hær i 1532, og Pizarro marsjerte inn som seierherre i Inka-rikets hovedstad Cusco i 1533. Han henrettet Inka-keiseren Atahualpa, og innsatte den 17 år gamle Manco Inca som marionette-keiser. I Cusco fant Pizarro alt det gullet han kunne drømme om; det meste ble sendt over til Spania. Inkaene hadde samlet opp så eventyrlige mengder med gull at det var åpenbart at mesteparten av gullet ikke kunne ha kommet fra gull­vasking i elvene. Men hva var alternativene? Inkaene kjente ikke til gullgruvedrift. Så hvor hadde alt gullet kommet fra? Inkaenes svar var: ”Fra gudene!”. Pizarro grunnla byen Lima i 1535.

Spanjolenes primære (om ikke eneste) interesse av det amerikanske kontinentet var å finne gull. For dette formål ble mange innfødte brutalt drept. Mange ble plyndret for alt de eide, for så å bli utnyttet som slavearbeider. Det hele var som en marerittaktig repetisjon fra en tidligere æra 4000 år bakover i tid da anunnakiene brukte dem som arbeidsslaver for å finne gull, og som sexslaver for personlig glede.

* * *

Den primære verdien ved Montesinos’ kronologisering av inka-folkets versjon av fortiden er at den skaper den nødvendige bro mellom inka-folket og en forhistorisk tid der mega­littiske strukturer og sentre ble satt opp av en fremmed kultur som var i besittelse av en fremmed høyteknologi. Detaljene og dateringene i Montesinos’ kronologi­sering av inka-folkets versjon av fortiden vil uten tvil være gjenstand for mange disku­sjoner og revisjoner. Men uten denne bro er alternativet den akademiske mytologi, som er mye verre.