VEDLEGG 3

Persongalleri over anunnakier, guder og gudinner

Sist oppdatert: 8. september 2012.




 

a) Anunnakiene (ET-gruppen fra Nibiru)

b) Andre ET-vesener i ”guderollen”: Frya, Den fjærkledde slange.

c) Mytologiske mosaikkguder: Dionysos, Poseidon/Neptun

d) Deifiserte jordmennesker: Minerva, Wodin, Odin, Frøya

 

 

a) Anunnakiene (ET-gruppen fra Nibiru)

Et problem med å skissere de forskjellige anunnakienes biografier, er uviss­heten om deres virkelige livslengder. Sitchin antok at de kunne leve ca. 100 Nibiru-år, hvilket tilsvarer 360.000 jordiske år. Ifølge zetaene utgjorde deres livslengde ikke en gang 1 Nibiru-år, hvilket vil si mindre enn 3600 år [se ZetaTalk-notatet Long life (2002)]. Vi bør derfor være kritisk til noe av informasjonen nedenfor, som er basert på Sitchins bøker.


 

Anu

På sumerisk ble han kalt An, som betyr Himmel. Sitchin fore­trakk imidlertid å bruke hans akkadiske navn Anu. Anu var den patriarkalske regenten på planeten Nibiru. Hans symbol var en stjerne. På bilder bar han tiara, septer og gjeterstav. Denne tradisjonen ble overført til jord­menneskenes konger, og har blitt holdt i hevd frem til idag. Hans offisielle førstehustru var hans halvsøster Antu, som han hadde 14 barn sammen med. Anu hadde forøvrig seks konku­biner og over åtti barn. Produksjonen av barn fikk en brå stopp da hans rival Alalu bet av og svelgte hans testikler. Anu skal ifølge Sitchin ha besøkt Jorden minst tre ganger. Første besøk var da han skulle delegere ansvars­områder for sine sønner for ca. 416.000 år siden. Andre besøk var for ca. 150.000 år siden, da han skulle åpne den nybygde romfartshavnen i Sippar. Det tredje besøket blir av Sitchin datert til 3760 f.Kr., hvilket er år 1 i den sumeriske, babylonske og jødiske kalender. Kan det tenkes at ”Anu” ble brukt som tittelnavn på en lang serie av Nibiru-regenter?

 

Anu (ifølge Erik Parker, Sitchins web-master)

 

 

Første generasjon på Jorden:


Enlil (også kjent som: Ashur)

Enlil var første sønn av Anu og Antu, hvilket gjorde ham til tronarving. Enlil sto alltid over sin halvbror Enki i rang. Navnet EN.LIL betyr ”Herren over kommando”, altså øverstkommanderende. Hans hustru var sykesøsteren Sud/Ninlil, som han trolig forholdt seg trofast til. De fikk to sønner og fire døtre. Enlil var først og fremst den store og strenge administrator og prinsipp­rytter. Han ble tilegnet stjernebildet Tyren. I perioden 1300-600 f.Kr. var han kjent som assyrernes nasjonalgud Ashur.

 

Enlil som Ashur. Til høyre kong Sargon II og sønnen Sankerib.
Veggmaleri fra palass i Khorsabad, 700-tallet f.Kr.


Enlil som Ashur. Fra Nineveh.

 

 

Enki (også kjent som: Ea, Ptah, Khnum, Den store håndverksmesteren, Khousor, Hefaistos, Daidalos)

Enki var førstefødte sønn av Anu, men da hans mor bare var en konkubine gikk kronretten til den senerefødte halvbroren Enlil. Forholdet mellom de to halv­brødrene var alltid anstrengt og preget av rivalitet. Enki giftet seg på Nibiru med Damkina, hun fikk da navnet NIN.KI. Enki var en særdeles ressurssterk, kreativ og kompleks mann, med et stort talent for vitenskap, teknikk og ingeniør­kunst. Han realiserte gigant­prosjekter på Jorden. Hans tilholdssted i Eden var byen Eridu. Han ble tilegnet stjerne­bildene Vannmannen og Fiskene. Enki hadde sterk seksualkraft, og var meget promiskiøs. Han hadde seks sønner og mange døtre med forskjellige partnere.

 

Stadig flere akademikere erkjenner at Enki mytologisk sett var en transnasjonal guddom som går igjen i mytologiene i Mesopotamia, Levant, Egypt, Kreta og Hellas. I alle disse kulturenes mytologier gjenkjennes han ved adjektivnavn som uttrykker at han var dyktig, talentfull og evnerik som skaper.

  • I Egypt ble Enki kjent som gudene Ptah (”Utvikleren”, ”Skulptøren”) og Khnum (”Formgiveren”). Khnum ble gitt æren for å ha skapt mennesket ut av leire.
  • I Ugarit var Enki kjent som Kothar-wa-Hasis (”Den dyktige og vise”)
  • Blant fønikerne gikk Enki under navnet Khousor (”Den listige”)
  • I gresk mytologi ble han kjent som Hefaistos og Daidalos (”Den listige/talentfulle formgiver”). Det eldste funnet av navnet Hefaistos er på Kreta. Navnet er trolig den greske uttalen av det egyptiske navnet Ptah, som kan ha blitt uttalt a-pa-i-to. 

Arkeologen Sarah P. Morris er ett eksempel på en akademiker som mener at den samme personligheten var opphavet til alle de forskjellige mytologiske navne­formene nevnt ovenfor. Hun har skrevet boken Daidalos and the Origin of Greek Art (1992). Journalisten Richard Poe argumen­terer i den meget kompetente boken Black spark, White fire (1999) for at Enki i rollen som Daidalos var opphavet eller inspirasjonskilden til frimureriet. Det var de fønikiske bronse­baronene som opprettet karteller som kombinerte langveis­sjøfart, metallurgisk kompetanse og håndverkskunst. Kunnskap innen disse disiplinene holdt de strengt hemmelig for å ha mest mulig monopol på bronse- og sjøfartshandelen. Den ”minoiske” dobbeløksen kan ha blitt brukt som deres emblem.

 

Enkis større prosjekter og bedrifter ifølge Sitchin:

·       445.000: Han leder den første ekspedisjonen til Jorden.

·       416.000: Han leder gullgruve-prosjektet i sørøst-Afrika.

·       300.000: Sammen med Ninmah skaper han Homo sapiens.

·       Ca. 9.000 f.Kr.: Han hjelper Noah til å redde seg og sin familie fra stor­flommen.

·       Ca. 7.000 f.Kr.: Under navnet Ptah drenerer han det egyptiske lav­landet.

·       Ca. 1900 f.Kr.: Han skriver sin selvbiografi.

·       1900-1700: Han slår seg ned på Kreta, hvor han blir kjent som Daidalos og Hefaistos, og står bak skapelsen av den minoiske sivilisasjon?? 


              
Enki som vannguden Ea (t.v.) og som skaperguden Khnum (t.h., ca. 1400 f.Kr.)

 

Enki som Ptah. Fra 1300 f.Kr.

 

Enki som Hephaistos

 

Enki sittende foran sine seks sønner

 

Ninmah (også kjent som: Sud, Ninti, Mammu, Ninhursag, Hathor)

Ninmah, hvis opprinnelige navn var Sud, var datter av Anu og en av hans konkubiner. Hun var halvsøster til Enlil og Enki. Som ung var hun en strålende skjønnhet og ble derfor kalt Ninmah (”The great Lady”). På Nibiru sikret Enlil sitt tronfølge ved å få en sønn med henne: Ninurta.

 

På Jorden fikk Ninmah først lederansvaret for det medisinske senteret Shuruppak i Sumer, hvor hun hadde en stab sykepleiere under seg. Sammen med Enki og Ningish­zidda skapte hun i Abzu (sørøst-Afrika) de første modellene av Homo sapiens. Hun fikk da navnetittelen NIN.TI (”Livets Dame”). Senere ble hun identifisert med den Store moder­gudinnen og fikk tilnavnet Mammu (som ordet mamma kommer fra). Ett av hennes symboler i denne tiden var navlestreng-kutteren.

 

Etter Noah-flommen fikk hun i sin rolle som fredsmegler tildelt Tilmun som sitt (delvis symbolske) domene. Ninurta bygde for henne en residens ved St. Catherine-fjellet. Her ble hun kjent som Ninhursag, ”Damen ved det hellige fjellet”. I Egypt ble hun kjent som gudinnen Hathor; navnet kan oversettes med ”Falkenes hjem” (= romfartssenteret). Hennes symboler var kuen og to kuhorn. Hun ble tilegnet stjernebildet Jomfruen, som hun senere lot Inanna overta. Enki ville gjerne ha en sønn med henne, men deres seksuelle samkvem resulterte bare i døtre. 

 

Ningishzidda, Enki og Ninmah skaper jordmennesket

 


Ninmah som Hathor (sittende). Fra Giza ca. 2.500 f.Kr.

 

 

Andre generasjon på Jorden, Enlils sønner:

 

Ninurta

Ninurta var sønn av halvsøskenparet Enlil og Ninmah, og ble født på Nibiru. Med Enlil og Ninmah som foreldre var Ninurta forsåvidt sikret å bli Enlils tronarvtaker, da verken Enki eller Marduk kunne forhindre dette. Sitchin frem­stiller Ninurta som helt og et prakteksemplar: som sønn, som ektemann, som administrator over sitt domene, og som kriger. Det var aldri noe tull eller intrige­makeri med Ninurta! Han var gift med sin egen tante, legen Bau (også kjent som Nintinugga og Gula) som var datter av Anu. Sammen fikk de to sønner og syv døtre. Den mest kjente av barna var datteren Ninsun. I Sumer lå deres tempelbolig Eninnu i byen Lagash. Ninurta ble tilegnet stjernebildet Skytten. Ett av hans romskip ble kalt ”Den sorte himmelfugl”, et annet ble kalt Imdugud (”Det som lik en heroisk storm farer”). Artikkel av Amar Annus (2001).

 

Ninurtas større prosjekter og begivenheter ifølge Sitchin:

·       Han var leder for det metallurgiske hovedsenteret Bad-Tibira i Eden.

·       Etter Noah-flommen drene­rte han de mesopo­tamske slettene, introdu­serte kornet og plogen, og lærte mennesket opp i organisert jordbruk. Hans akkadiske navn var Urash, ”Han med plogen”.

·       Etter Noah-flommen fikk han som sitt domene høylandene som lå øst for linjen mellom byene Ur og Harran.

·       Han hadde hovedoppgaven med å bringe sivilisasjon til menneskene i byen Kish, det første urbane eksperiment der menneskene skulle få være konger. I Kish ble mange hymner skrevet til hans ære.

·       Hans to store kamper var mot Zu/Anzu som fra Enlil stjal noen data­programmer for beregning av planetposisjonene (”skjebnestavler”), og mot Azag (”den store slange” = Marduk)

 

Ninurta havnet i luftduell med tyven og piloten Zu/Anzu.

Fra Ninurta-tempelet ved Nimrud, Irak.

 

Ninurta  viser frem sin IB (våpen med 50 stridshoder)?

 

Emblem for Ninurtas romskip

 

 

Sin (også kjent som: Nanna, Allah, Asimbabbar)

Hans sumeriske navn var Nanna, hans akkadiske navn Sin. Han var Enlils andre sønn, men Enlils første sønn med sin hustru Ninlil. Sin var den første av anunnaki-lederne som ble født på Jorden. Sin giftet seg med Ningal, som fikk status som en solgudinne. Sammen fikk de tre barn: datteren Ereshkigal og tvilling­paret Utu og Inanna. Etter Noah-flommen fikk Sin et relativt stort doméne: Sinai og hele Arabia; avgrenset av Kanaan-stripen i vest (som tilhørte Ishkur) og av linjen mellom byene Ur og Harran i nordøst (landene østenfor tilhørte Ninurta).

 

Sin var en av de store gudene i Vest-Asia, og i Arabia var han den største. På 2000-tallet f.Kr. ble han mer kjent under sitt akkadiske navn Sin (eller Suen): ”Månen”. Måne­sigden var hans symbol. Han var beskyttelsesguden for byene Ur, Harran og Jeriko (hebraisk Yeriho, ”Månebyen”). På arabisk var hans navne­tittel al-Ilah (al = -en; ilah = gud): "guden", som ble sammentrukket til Allah. Etter den radioaktive utslettelsen av det sørlige Mesopotamia ca. 1957 f.Kr.. skiftet Sin hovedkvarter fra Ur til Harran. Tempelet i Harran het E.HUL.HUL (”Huset med dobbel glede”).

 

Det siste livstegnet fra Sin i de historiske kilder er fortellingen om Ehulhul-tempelets yppersteprestinne Adda-Guppi og hennes sønn Nabonidus som var den siste babylonerkonge. Tidlig i hennes rolle som yppersteprestinne skal han ha forlatt Harran i vrede, og dratt til himmels. I løpet av de 17 årene, 556-539, som Nabonidus var konge, skal Sin og hans hustru ha vendt tilbake til tempelet for en tid. Et gammelt dokument antyder at Sin og hans hustru senere trakk seg tilbake til kysten av Sinai-halvøya, og der tilbragte sine siste dager.

 

Sin/Allah-kulten ble den domi­nerende religionen i Arabia. Muslimene betrakter Abraham som Guds profet, og hans sønn Ismael som stamfar for det arabiske folket. Muslimsk tradisjon forteller at Abraham og Ismael gjenreiste Kaba, den kubeformete steinbygningen som ligger i hoved­moskéen Masjid al Haram i Mekka i Saudi-Arabia. Muslimenes syn på Abraham har en langt mer helgenaktig glorie, som det fullkomne menneske, enn slik han presenteres i Første Mosebok.

 

Profeten Muhammed vokste selv opp med Sin/Allah-kulten; det var derfor han ikke trengte å introdusere Allah for leserne av Koranen. Muhammed endret arabernes oppfatning av Sin/Allah fra å være den største av alle guder til å være den eneste Gud. Dette krevde imidlertid at de troende måtte utviske fra hukommelsen Sin/Allahs kone og døtre! Konklusjonen blir at Muhammeds og muslimenes versjon av Allah er en fusjon av Sin og Bibelens forestilling om Yahweh.

 

Kong Ur-Nammu og Sin. Ca. 2.300 f.Kr.


"Sin og de tre muser"

 

Mekka var et kultsted for Sin-Allah lenge før Muhammeds tid.

 

 

Ishkur (også kjent som: Adad, Teshub. Baal-Hadad?)

Ishkur var Enlils tredje og yngste sønn, og Enlils andre sønn med sin hustru Ninlil. Etter Noah-flommen fikk Ishkur som sitt domene Anatolia og stripen ned langs Middelhavets østkyst (Kanaan og Fønikia). Ishkur giftet seg med Shala. Hans akkadiske navn var Adad, ”den elskede”. I mytologiene ble han kjent som en værgud: Herren over storm, lyn og torden. Han er også identisk med hetitterguden Teshub. Sitchin (1990) identifiserer Ishkur med guden Vira­cocha som 4000 f.Kr. etablerte Sør-Amerikas metallurgiske hovedsenter ved Titicaca-sjøen, og som 2.400 f.Kr. bragte sivilisasjon til Andesfjellene. Han kan ha vært identisk med den kanaanittiske guden Baal-Hadad.

 

                 

Ishkur som Teshub og som Baal (1300-tallet f.Kr.)

 

 

Andre generasjon på Jorden, Enkis sønner:

 

Marduk (også kjent som: Amun Ra, Belus, Zevs, Amun-Zevs)

Marduk var førstefødte sønn av Enki og Damkina, født på Nibiru. Hans utviklings­forløp minner mest om enkelte romerske keisere: i maktsyke, tempera­ment og muligens i perversitet. Han var hissig, hadde et svært sårbart ego, og han hadde ambisjoner om verdensherredømme. Marduk overtok Enkis følelse av å ha blitt urettferdig forbigått når det gjaldt tronfølgeretten, der Enlil-klanen seiret. Marduk innså at han (og Enki) aldri ville komme til å bli regent på Nibiru, men mente at han (og Enki) hadde dessto større rett til å bli regent over Jorden. Da hans forsøk på å etablere et romfartssenter i Bab-ili (det senere Babylon) 3.450 f.Kr. mislyktes, kan det virke som om han sluttet å betrakte seg som en del av anunnaki-teamet og deres overordnete prosjekt her på Jorden, og istedet valgte å kjøre sitt eget individuelle løp. Som øverste guddom for Babylon og Egypt var han kontinuerlig i krig med diverse stater. Han ble tilegnet stjerne­bildet Væren, og væren var hans symbol.

 

Marduks større prosjekter og begivenheter ifølge Sitchin:

  1. 85.000 år siden. Marduk var den første anunnaki som giftet seg med en jordkvinne, Sarpanit (datter av Enkime). Anu godtok dette, mot at Marduk mistet prinsetittelen på Nibiru. Marduk og Sarpanit fikk sammen sønnen Nabu. Nabu var en trofast sønn som alltid arbeidet for å styrke Marduks posisjon, og ordet nabu kom senere til å bety ”tals­person”.
  2. 9.780 – 8.670: Ra/Marduk er øverste guddom for Egypt, med Horus som den siste underordnete guddommelige konge.
  3. 8.670 – 3.450: Marduk i eksil på ukjent sted pga. ”pyramidekrigen” med Enlil-klanen. Thoth/Ningishzidda fungerte da som øverste guddom i Egypt.
  4. 3.450 f.Kr.: Marduk og en stab astronauter dukker opp nord for Sumer hvor de prøver å etablere et romfarts­senter med utskytningstårn. De kaller stedet Bab-ili, ”Portveien til gudene”. Enlil-klanen godtar ikke at dette skjer i deres egen region, og bomber stedet. Marduk tvinges til å forlate Vest-Asia, og vender tilbake til Egypt.
  5. 3.450 – 3.400: Marduk/Ra og Thoth krangler om hvem som er øverste guddom i Egypt. Det ender med at Thoth forlater Egypt, og Marduk innfører tradisjonen med farao-dynastier.
  6. Ca. 3000. Under det tredje farao-dynastiet dikterer Ra/Marduk til sitt presteskap de såkalte ”pyramidetekstene”, som lurer faraoene til å tro at de kan komme til gudenes hjemplanet ved å følge visse anvis­ninger rett etter døden. Faraoene tror på dette nonsens, og fra da av skal hver farao ha sin egen pyramide som portal (ikke som gravkammer) [Sitchin (2004)].
  7. Ca. 2260: Marduk provoseres av Sargon I til å innta Babylon på ny, men overtales så av Nergal til å forlate Babylon.
  8. 2055: Egypts Mellomrike (11.-14. dynasti) begynner med at Marduk etablerer seg som nasjonalguden Amun (”Den skjulte”). Han etablerer Waset (Thebes/Luxor) som Egypts varige fysiske, kulturelle og ånde­lige hovedsenter. Han presenterer Mut som sin nye hustru, og Khonsu som sin sønn.
  9. 1982: Marduk dukker plutselig opp i byen Harran etter et langt opphold i fremmede land.
  10. 1958. Marduk reiser fra Harran til Babylon, hvilket provoserer anunnaki-lederne til å destruere romfartssenteret i Tilmun.
  11. 1800-tallet f.Kr. Marduk vender tilbake til Babylon som nasjonal­guddom for de neste 1300 årene, samtidig som han fortsetter som nasjonalguden Amun Ra i Egypt.
  12. 539 f.Kr. Perserkongen Kyros den Store inntar Babylon og innlemmer det i sitt rike, ifølge The Cyrus Cylinder etter invitasjon fra Marduk-Belus! Disse to har kontakt med hverandre, og etter det er det ikke flere livstegn fra Marduk i de historiske kilder.
  13. Ifølge historikeren Strabo ble grav­kammeret til Marduk-Belus vandali­sert av perserkongen Xerxes I i 482 f.Kr. Alexander den Store besøkte Esagila-zugguraten i 331 f.Kr. Han skal da ha sett liket til Marduk, som skal ha ligget i en gullkiste fint bevart i spesielle oljer. 

 

Marduk som babylonske allgud.
Drageslangen var ett av mange symboler på Nibiru.


Farao Thutmoses III (t.v.) og Marduk som Amun Ra (t.h.)

 

Nergal (også kjent som: Erra)

NER.GAL betyr ”Den store observatør/vokter”. Hans domene var det sørlige Afrika. Han giftet seg med Ereshkigal, barnebarn av Enlil og eldre søster av Inanna og Utu/Shamash. Nergal dannet en allianse med Inanna og Naram-Sin under deres forsøk på verdensdominans. Generelt er han mest kjent for sin aktive rolle i den kjerne­fysiske destruksjonen av Tilmun, Sodoma og Gomorra 1958 f.Kr. Det var Nergal som aktiverte de kjernefysiske våpnene, hvilket er beskrevet i The Erra Epos. Først etter denne hendelsen ble Nergal kalt Erra, som betyr ”Tilintet­­gjøreren”. Fordi Nergal holdt til i det sørlige Afrika ble han (sammen med sin hustru) i senere mytologi ofte assosiert med underverdenen (”der nede”).

 

 

Ninagal

NIN.A.GAL betyr ”Prinsen over de store sjøene”. Dette kan referere til at hans domene var ved de store innsjøene i Øst-Afrika, i regionen ved Tanzania. I Sitchins bøker nevnes han kun i tilknytning til at han var Noahs navigatør under Noah-flommen.

 

 

Ningishzidda (også kjent som: Thoth og Quetzalcoatl?)

Den bokstavlige betydningen av navnet Ningishzidda er ifølge Sitchin ”Herre over Artefakt/Livets Tre”. Sitchin (1998, kap. 3) antar at hans mor var Ereshkigal, som ble besvangret av Enki på en båtreise fra Eden til Afrika. Ningishzidda fremstår som en ”outsider” blant anunnakiene, han passer ikke helt inn. For det første var han overmåte vis og kunnskapsrik, for det andre var han den eneste blant anunnaki-lederne som hadde okkult-esoteriske interesser. Han var virkelig unik, og litt av en helt!

 

Hans navn kan være forbundet med hans første store oppgave på Jorden, i samarbeid med Enki og Ninmah: skapelsen av Homo sapiens. I Egypt var han ifølge Sitchin kjent som guden Thoth. Han var nasjonalguddom for Egypt i over 5000 år før han dro til Amerika, hvor han ifølge Sitchin ble kjent som guden Quetzal­coatl. Noen tekster tyder på at han i Egypt hadde et seksuelt forhold til Nut, og slik ble far til Isis.

 

Ningishziddas større prosjekter og begivenheter ifølge Sitchin:

·       300.000 år siden: Hans genetiske kunnskaper kommer til nytte da han sammen med Enki og Ninmah skaper Homo sapiens.

·       8.670 – 3.450: Thoth er øverste guddom i Egypt.

·       3.450 – 3.400: Thoth og Ra/Marduk krangler om hvem som er øverste guddom i Egypt, Thoth gir seg.

·       3114: Ningishzidda drar med en gruppe olmekere til Meso-Amerika og danner moder­sivilisasjonen der.

·       Ved begynnelsen av vår tidsregning står han frem som den fjærkledde slangeguden Quetzal­coatl og skaper Nahuatl-kulturen med Teotihuacan som hovedsenter. 

 

Thoth

 

 

Dumuzi (også kjent som: Tammuz, Adonis)

DUMU.ZI betyr ”Sønnen som er liv”. Dumuzi var Enkis sjette og yngste sønn, som han fikk med Ninurtas datter Ninsun (Sitchin 1995, kap. 8). I så fall var Dumuzi og Gilgamesj halvbrødre. Etter Noah-flommen fikk Dumuzi som sitt domene landet som lå sør for Egypt: Sudan/Nubia. Dumuzi ble på de semittiske språkene kalt Tammuz.

 

I verdens­litteraturen nevnes Dumuzi bare i tilknytning til den lidenskapelige kjærlig­heten som oppsto mellom ham og Inanna. Marduk så sine egne makt­ambisjoner truet av deres kommende bryllup, og prøvde å forhindre det. Dumuzi døde ved Aswan-dammen ca. 3000 f.Kr. under et flukt­forsøk fra Marduk (Sitchin 1985). Han ble begravd i landet til hans halvbror Nergal. Det var dit Inanna dro for å ta sitt siste farvel.

 

Inanna sørget dypt og lenge over Dumuzi, og innførte i denne sammenheng ritualet ”hellig ekte­skap” (hieros gamos). Hver nyttårsnatt ble byens preste­konge ledet til hennes sengekammer, hvor han spilte rollen som Dumuzi. Ritualet ble fortsatt utspilt på 1900-tallet f.Kr. I rollen som ”den oppstandne” ble Dumuzi i Hellas kjent som guden Adonis.

 

Inanna og Dumuzi.

 

 

Tredje generasjon på Jorden: Enlils barnebarn

 

Utu (også kjent som: Shamash)

Hans sumeriske navn var Utu (”Den strålende”); hans akkadiske navn Shamash (”Solen”). Han var sønn av Sin og Ningal, og hadde Inanna som tvilling­søster. Han giftet seg med Aya. Utu var før Noah-flommen sjef for romfartssenteret i Sippar, og etterpå ble han sjef for romfarts­senteret i Tilmun. Som romfartssjef valgte han ørnehjelm og ørnevinger som sitt symbol, i denne drakten finnes flere avbildninger av ham. Hans to andre symboler var Solen og en buet sag. Utu hadde to templer som begge het E-Babbar (”Det hvite hus”): i Sippar og i Larsa. Da sivilisasjon skulle overføres til jordmenneskene, var det han som formulerte lovene som menneskene skulle følge. Han ble derfor identifisert med rettferdighet. I Gilgamesj-eposet hadde han en sentral rolle som Gilgamesj sin gudfar eller rådgiver.

 

Shamash


En anunnaki leder to mennesker (konge og sønn?) til Shamash.
Fra Sippar, 800-tallet f.Kr. Legg merke til solemblemet og de to "målerne" med tau.


 

Inanna (også kjent som: Ishtar, Astarte, Anat, Tanit, Qetesh, Asjera, Afrodite, Venus. ”Babylons skjøge”?)

Hennes egentlige navn var IR.NI.NI, ”Den sterke, søtduftende dame”. Hun var datter av Sin og Ningal, tvilling med broren Utu, og hadde Ereshkigal som sin eldre søster. I Sumer fra ca. 3700 til 2300 f.Kr. gikk hun under navnet Inanna, ”Anu sin elskede”. Under det akkadiske rike (2334-1957), som etablerte akkadisk som det nye verdensspråket, gikk hun under navnet Ishtar. Etter at den sumerisk-akkadiske æra ble avsluttet ca. 1957 f.Kr., begynte Inanna etter hvert å gå inn i mytologien. Vi vet ganske enkelt ikke når (i det første eller andre årtusen f.Kr.?), hvor (på Jorden eller en annen planet?) eller hvordan hun endte sine siste dager.

 

Inanna var en uhyre maktbegjærlig og narsissistisk eventyrerske som brukte all sin sensuelle skjønnhet og sin erotiske sjarm til å realisere sine mål. I tillegg ble hun svært populær og respektert av mennene pga. sine mange sporty-heroiske kvaliteter, som å fly, jakte og krige på linje med mennene. Hennes kjærlighet til Dumuzi, som endte så tragisk, var ekte, men hun hadde en utpreget ”playboy-holdning” til sex. Inanna og Marduk ble erkefiender etter Dumuzis død, og dette fiendskapet varte gjennom hele 2000-tallet f.Kr. da begge hadde ambisjoner om å bli verdenshersker.

 

Inannas større prosjekter og begivenheter ifølge Sitchin (1995, kap. 8):

  1. 3760 f.Kr. Etter en erotisk natt med Anu da han besøkte Jorden, forærte han henne det råflotte og splitter nye Eanna-tempelet som ble bygd til hans ære i Uruk. Hun var muligens jomfru før denne natten. Det er muligens etter denne natten at hun fikk navnet Inanna, ”Den som Anu elsker”. Året 3760 utgjør år 1 i den sumeriske, babylonske og jødiske kalender, som Sitchin feiltolket var året da Nibiru passerte ekliptikken.
  2. Inanna besøker Enki i sørøst-Afrika for å motta noen ME’er for å starte sivilisasjon i byene Uruk (Sumer) og Aratta (Indusdalen).
  3. 3450 – 3100: Kjærlighetseventyret med Dumuzi (Enkis sønn). Dumuzi dør i et forsøk på å unnslippe Marduk.
  4. Inanna besøker sin eldre søster Ereshkigal i Sør-Afrika; av religions­historikerne tolket som et besøk i døds­riket. Ereshkigal er meget mistenksom når det gjelder Inannas motiver.
  5. 2900: Inanna får som sitt domene byene Uruk (Sumer) og Aratta (Indus­dalen) (Sitchin, 1985).
  6. Etter Dumuzis død trøster Inanna seg med sex. I Eanna-tempelet utvikler hun Ritual of Sacred Marriage og Sacred prostitution, som gjennomføres av henne selv og bykongen. Inanna skal også ha sendt sin kvinnelige assistent Lilitu ut på gaten for å finne menn som kan tilfredsstille Inanna. Dette kan være opphavet til myten om Lilith.
  7. Inanna er fruktbar, og gir fødsel til sønnen Lugalbanda, som blir den andre bykonge av Uruk.
  8. Ca. 2600. Eposet om Gilgamesj, femte bykonge av Uruk, og hans møte med og karakterisering av Inanna. Gilgamesj er sønn av Lugalbanda og Ninsun.
  9. 2270-2215. Etter at gartneren Sargon I har prøvd å voldta Inanna, gjør hun ham til sin elsker og til konge over det akkadiske riket. Sargons datter Enheduanna, yppersteprestinne og verdens første kjente poet, kan ha vært datter av Inanna.
  10. 2190-2150. Inanna setter Naram-Sin på tronen, og trosser direk­tivene til Anu og Enlil. Hun gjør et forsøk på å bli Jordens hersker, og mislykkes.
  11. 2029-1982. Inanna bruker Shulgi til å få kontroll over bystater i Kanaan.
  12. Inanna gjennomførte Hellig ekteskap-ritualet med Iddin-Dagan (1910-1890), den tredje bykonge av Isin.
  13. Inanna var beskyttelsesgudinne for det kulturelle hovedsenteret Mari (Syria) i dets andre gyldne epoke (1900-1759). Det er fra Mari i denne epoken den 175 cm høye statuen av Inanna, The Goddess with a Vase, kom fra.

De fleste gudinnene som representerte Inanna i mytologien var forbundet med seksuelt begjær, fruktbarhet og krig. Hennes vanligste symboldyr var løven, som ofte vises i en underordnet posisjon. Hun ble tildelt stjernetegnene Tvillingene og Jomfruen, samt planeten Venus.

 

Det synes som om navneformen Astarte etter hvert erstattet Ishtar, og fra 1200-tallet f.Kr. og utover spredde seg fra Ugarit (Syria) til hele det østlige Middelhavsområdet. Astarte fremsto som den mytologiske kriger- og sexgudinnen. Hun ble særlig populær i i de fønikiske byene Byblos, Tyre og Sidon. Astarte-dyrkelsen ble langt mer populær i det første årtusen f.Kr. enn den hadde vært i det andre årtusen. Flere kulturelle navnevarianter oppsto. Noen kulturer brukte flere navnevarianter om hver­andre, og kulturene ble etter hvert usikre på hvorvidt de forskjellige navnevariantene representerte den samme eller forskjellige gudinner.

 

I Ugarit, Levant og Egypt gikk hun også under navnet Anat. Ramesses II (1029-963) betraktet henne som en beskyttelsesgudinne. I Egypt fortsatte dyrkningen av Anat helt frem til den gresk-romerske epoke. Egypterne dyrket Innana-Ishtar-Astarte også under navnet Qetesh.

 

Navneformen Tanit spredde seg fra Ugarit til Fønikia og derfra videre til Khartago og det vestlige Middelhavs­­området. Tanit-kulten kom til å bli assosiert med bl.a. menneskeofringer (særlig av barn) og rituelle orgier. Fra de fønikiske byene ble Astarte eksportert ut til øyene i Middelhavet, og på Kypros ble hun på ca. 800-tallet f.Kr. født eller gjenfødt fra ”havskummet” som Afrodite. Fra Kypros kom så Afrodite-kulten til det greske fastlandet, der hun ble meget populær. Romerne valgte å kalle henne etter hennes assosierte planet Venus.

 

I Det gamle testamente er det referanser til Inanna-Astarte under navnet Asjera. I Det deuteronomistiske historieverk (de syv GT-bøkene Femte Mosebok, Josvas bok, Dommernes bok, Samuels­bøkene 1-2 og Konge­bøkene 1-2), som trolig ble forfattet av profeten Jeremia og hans skrivervenn Baruk under Judea-kongen Josjia (641-610), gjentas ca. 40 ganger Yahwehs oppfordring til judeerne om å ”hogge ned Asjera-pælene”. Dette viser hvor populær og ”farlig” Asjera-kulten var på 600-tallet f.Kr. i Kanaan og Judea. I den mytologiske verdenen til mange judeere og kanaanitter fremsto Yahweh og Asjera til og med som ektefeller og partnere, hvilket har kommet frem i en rekke tekster og på inskripsjoner på diverse kunst­gjenstander. Jeremia beklaget seg over at judeere i Egypt bakte kaker til ”Himmel­dronningen”.

 

Litteratur:

For oldtidens kunstneriske fremstillinger av Inanna, klikk her.

 

 

Ereshkigal

Ereshkigal var datter av Sin, og hennes to yngre søsken var tvillingparet Utu og Inanna. Hun var gift med Nergal, som hadde det sørlige Afrika (”den nedre verden”) som sitt doméne. Sitchin (1985) er ikke alene om å anta at Ereshkigal var mor til Ningishzidda, etter et samleie med Enki under en båttur.

 

 

Ninsun

Ninsun var en av døtrene til Ninurta og Bau (Ninurta var sønnesønn av Anu, mens Bau var datter av Anu). I litteraturen og mytologien er hun mest kjent i rollen som mor til tre høyst usedvanlige sønner som hun fikk med tre høyst usedvanlige menn:

  • med Enki fikk hun Dumuzi (Sitchin 1995, kap. 8)
  • med Inannas sønn bykongen Lugalbanda fikk hun Gilgamesj (Uruks femte prestekonge ca. 2600 f.Kr.)
  • med Sin fikk hun Ur-Nammu (konge over Ur ca. 2047-2030). 

Alle hennes tre sønner hadde eventyr­lige og heroiske liv, men med tragisk slutt. Hun overlevde dem alle. Hennes sorg og jamring over Ur-Nammus død, samt bekreftelse av at Gilgamesj og Ur-Nammu var brødre, er beskrevet i teksten The Death of Ur-Nammu. 

 

Ninsun (Louvre)

 

 

Thyr / Tor

Zetaene kommenterer i ZT Chat Q&A 3. september 2011:

 

“Det som i mytologien beskrives som Tors hammer var faktisk et redskap som kunne generere elektriske utladninger, og som var istand til å skape torden under bruk. Slik oppsto det inntrykk blant dem som var vitner til instrumentet i bruk, at det var en hammer brukt som slagvåpen. Kontroll av elektrisitet var en ferdighet som menneskeheten verken var i besitttelse av eller forsto på den tiden da anunnakiene vandret omkring på Jorden. Hammerens krumme bue var dipoler, mens den spisse enden fokuserte retningen på den elektriske utladningen. Dette håndholdte redskapet kunne brukes hver gang Tor ønsket et ødeleggende våpen. Tor var en anunnaki [se ZetaTalk-notatet Visigoths], og parret seg med en statelig blondine, hans hustru, for å produsere sønner. Deres gener, sterkt utvannet, har overlevd og finnes i dagens Tyskland i noen kjempers styrke og besluttsomhet i enkelte slektslinjer.”

 

For sammenligning med en moderne versjon av Tors hammer, se Wiki-artikkelen Electroshock weapon.

 

”Tors strid med jotnene” (1872), malt av svensken Mårten Eskil Winge.

 

I den norske Wiki-artikkelen Tor kan man lese flere fortellinger om Tor. I den nynorske Wiki-artikkelen Tor kan man bl.a. lese:

”Eigenskapane og forteljingane om guden viser at han liknar herskargudane i dei andre indoeuropeiske religionane, til dømes Zevs i gresk, Jupiter i romersk og Indra i vedisk religion. Baltiske Perkunas, slaviske Perun og keltiske Taranis er óg tordengudar som liknar på Tor. Dei finsk-ugriske gudane Tiermes, Tordöm eller Torum har óg like eigenskapar og namn som Tor, og kan anten ha vore eit mytologisk lån eller visa til ei felles kulturarv.”

 

Ifølge Oera Linda Book (kap. XXIV) bragte Tunis, bror av Wodin, med seg finner og Magyar-folk til Middelhavets østkyst ca. 2000 f.Kr., der de grunnla en by (dagens Tyre). Finnene og Magyar-folket ville gjerne oppkalle byen etter deres idol Thyr.

 

 

b) Andre ET-vesener i ”guderollen”

 

Frya

Ifølge Oera Linda Book (kap. II-III) var Frya en lys, rettskaffen og vis gudinne i kjøtt og blod som forlot Jorden på 2100-tallet fvt. Hennes domene og ansvar var Europa og den hvite rase. Hennes folk, Fryas barn, etablerte sitt første hovedkvarter ved kysten av Holland. De kalte sitt hjemsted for Texland. Frya kommuniserte interplanetarisk fra sin hjemplanet til Fryas barn 49 år etter at hun forlot Jorden.

 

 

Den fjærkledde slange (også kjent som: Quetzalcoatl og Kukulkan)

Ifølge zetaene:

 “Før Roswell-hendelsen var menneskelig dagsbevisst kontakt med utenom­­jordiske tillatt. Innholdet i Vedaene er således ikke fantasi, men en reell gjenfortelling av de utenomjordiske livsformer som de i India da kom i kontakt med. Mennesker er familiære med dinosaurenes former, og med det faktum at fugler utviklet seg fra flyvende reptiler. Beskyttelse av nakke­området med en manke av pels eller utstående plater er også kjent at noen av dyrene på Jorden har. En intelligent livsform fra en annen verden besøkte Jorden, som hadde formen til en slange med en fjærkledd nakke. Denne skapningen var ikke uselvisk orientert, men responderte til den grusomhet som hadde blitt vanlig i Mesoamerika etter styret til anunnakiene, som ofret mennesker for å inngyte frykt blant deres slave­klasser. Som en skapning som kunne dale ned fra himmelen, stige oppover mot himmelen, og forsvinne inn i en annen dimensjon, ble den naturligvis betraktet som en guddom.” (ZT Chat 19. september 2009).

 

Den eldste kjente kunstneriske gjengivelsen av Den fjærkledde slange er Monu­ment 19 fra La Venta (Tabasco, Mexico), og kan komme fra 900-tallet f.Kr.

 

Monument 19 fra La Venta (Tabasco, Mexico).

 

Teotihuacan-kulturen (ca. 100 f.Kr.-700 e.Kr.) var den første kulturen som brukte symbolet av Den fjærkledde slange som et viktig religiøst og politisk symbol. Den fjærkledde slange ble på Nahuatl-språket kjent som Quetzalcoatl, og i maya-kulturen som Kukulkan. Etter som århundrene gikk ble de kunst­neriske fremstillingene av vesenets hode stadig mer menneskeliggjort. Verdens største pyramide, i Cholula (Mexico), er bygd til ære for Quetzalcoatl. Wiki-artikler: Feathered Serpent (deity), Quetzalcoatl, Kukulkan.

 

Den fjærkledde slange med menneskeansikt.

 

 

c) Mytologiske mosaikkguder

Med ”mytologiske mosaikkguder” menes her fantasiprodukter som er en blan­ding av to eller flere guder/gudinner. Disse guder/gudinner kan igjen ha vært symboler, personifiserte naturkrefter eller reelle ET-personer, hvilket må undersøkes fra tilfelle til tilfelle.

 

Den greske mytologi er blant de mytologier som scorer høyest når det gjelder andelen fantasi i forhold til den historiske virkelighet. Fantasien er så domi­nerende at bare ”periferiske sand­korn av historisk virkelighet” er tilbake i mytene. Disse periferiske sandkornene greier man ikke å identifisere ut fra mytene alene. Da den historiske virkeligheten har blitt så redusert, har akademikerne valgt å tolke mytene som noe helt annet, som personifiseringer av naturkrefter og som underholdende fortellinger hvis formål er å belyse almen­menneskelige erfaringer.

 

 

Dionysos = Osiris + Shiva?

Den greske ekstase- og transcendensguden Dionysos er trolig en mosaikk av Shiva-mytene og Osiris-mytene. For Shiva-mytene, se boken Gods of Love and Ecstasy: The Traditions of Shiva and Dionysus 1979) av Alain Daniélou. For Osiris-mytene, se Black Athena II (1991) av Martin Bernal.

 

Dionysos (kommersielt kunstobjekt)

www.ancientsculpturegallery.com/209.html  

 

 

Poseidon/Neptun: Mosaikk av sjøkongene Nef Tunis og Jon?

Poseidon/Neptun var trolig en mosaikk av flere historiske skikk­elser. Ifølge Platons fortelling om Atlantis var Poseidon den øverste guden eller kongen for dette øyriket. Herodot mente at Poseidon ikke var en egyptisk gud, for hans opphav var lengre vest i Afrika. Martin Bernal prøvde å identifisere Poseidon med den egyptiske ørkenguden Seth, samt nevner at betydningen av navnet ”Poseidon” kan være ”Han fra Sidon”.

 

Ifølge Oera Linda Book (OLB) (kap. XIII) hadde sjøkongen Sterik, som tilhørte Fryas barn, tre nevøer: Wodin, Tunis og Inka. Tunis og Inka herjet i Middelhavet rundt 2000 f.Kr. Tunis nevnes flere ganger som Nef Tunis (nevø Tunis). Se også OLB kap. XXIV vers 7 der det står at det ble foreslått at den fønikiske byen som ble hetende Tyre skulle hete Neftunia! Anthony Radford (kap. 6) mener dette kan være opphavet til romernes navneversjon Neptun. Gitt at OLB ligger nærmest sannheten, har romernes navne­versjoner av guder og gudinner flere ganger ligget nærmere den historiske kilden enn de greske navne­versjoner. I kap. XXVIII får vi vite at en senere konge av Tyre, som var avkom av Tunis, hadde deifisert Tunis!

 

Kap. XXVIII forteller historien om hvordan sjøkongen/piraten Jon og Minerva/Athene på 1600-tallet f.Kr. seilte sammen til Hellas, for så skille lag. Herodot gjenforteller en gammel historie om at Athene var datter av Poseidon, men at da splid oppsto mellom dem forlot Athene ham for så å bli adoptert som datter av Zevs. Dette er argumenter for at havsguden Poseidon/Neptun kan ha vært en mosaikk av den deifiserte sjøkongen Nef Tunis og den senere Athene-relaterte sjøkongen/piraten Jon. Begge var lyshudete og hadde sitt opphav utenfor og nord for Gibralter­stredet.

 

Neptun, en deifisert sjøkonge/sjørøver?

 

 

d) Deifiserte jordmennesker

 

Minerva / Pallas Athene / Nehalennia

Ifølge Oera Linda Book (kap. XIV, XXVI og XXVIII) var hennes opprinnelige navn Minerva, hun tilhørte Fryas barn og levde på 1600-tallet f.Kr. Hun var en prestinnejomfru fra Walhallagara, dagens Walcheren, en tidligere øy som idag har blitt en del av fastlandet i den hollandske provinsen Zeeland (Wiki: Walcheren). Hun ble bortført av sjøkongen Jon. Seilerne kalte henne for Nyhellenia. Flere templer og altere har blitt funnet ved Zeeland til ære for gudinnen eller prestinnen Nehalennia (Wiki: Nehalennia). Her er hun ofte avbildet med en kurv epler og en ulv eller hund ved sin side. Uglen var ett av hennes symboler.

 

Athene ble assosiert med Poseidon og Libyas Triton-sjøen, hvilket passer på Minerva som kom i følge med Jon sjøveien og kan ha besøkt kolonien til sjøkongen Tunis. Ifølge OLB ble hun bragt til Kreta og Attica. Et citadell (mindre lukket del av større festning) ble reist for henne på Kreta, og i Attica var hun med å grunn­legge Aten. Hennes dype visdom og sannhetskjærlighet var fullt på høyde med senere mystikere og vismenn.

 

Opphavet til Athene har vært et av de heteste mytologiske stridsspørsmål blant akademikere siden Martin Bernal i 1987 ga ut første bind av sitt spreng­lærde verk Black Athena. Han følger tråden fra Herodot, som betraktet Athene som en import av den egyptiske predynastiske gudinnen Neith [Wiki: Neith]. Men Neith går mer i retning av en ung versjon av Inanna/Tanit.

 

Det var romerne og etruskerne som kalte Minerva ved hennes rette navn. Minerva kan i Hellas og Italia ha institusjonalisert Fryas kult med tempel­jomfruer som skulle bevare den hellige ild. I Roma ble disse tempel­jomfruene kalt vestalinner, antagelig kom navnet fra Fryas første utnevnte Earth mother Fasta (= Vesta/Hestia) [Wiki: Vestal Virgin].

 

Minerva som Nehalennia

 

Wodin

Ifølge Oera Linda Book (kap. XXIII) levde Wodin rundt år 2000 f.Kr., og tilhørte Fryas barn. Han var nevø av sjøkongen Sterik, og som brødre hadde han sjøkrigerne Tunis og Inka. Som hærfører fikk Wodin i oppdrag å fordrive Magyar-folket som hadde slått seg ned i sørvestre Sverige. Wodin ble imidlertid sjarmert av deres prestekonge Magy, hvilket endte med at Wodin ble kronet og giftet seg med Magys datter. Wodin satt som konge i syv år for Magyar-folket, og ble lurt til å fordømme Frya. Magyar-folket deifiserte Wodin av politiske grunner, muligens for å overbevise folket om at Wodin hadde høyere guddommelig status enn Frya.

 

 

Odin

Siden 1999 har Stein Jarving (1945-2005) i boken Volvehekser og valkyrjer (3. opplag 2004), samt Thor Heyerdahl (1914-2002) og Per Lillieström gjennom bøkene Ingen grenser (1999) og Jakten på Odin (2001), argumentert for at vi bør ta Snorre Sturlason (1178-1241) bokstavlig da han i Ynglingesagaen (den første sagaen i hans verk Heimskringla hevdet at Odin var en høvding og sjaman som kom fra området ved nordøst-enden av Azov-sjøen. Heimskringla skal være ment som et rent historisk verk, mens mytologien er samlet i Snorres Edda. Odin med familie og stort følge skal ha utvandret herfra da romerne invaderte regionen ca. 63 f.Kr. Det patriarkalske og krigerske folket til Odin, som ble kalt aser, kom sammen med vanene (som ifølge Jarving tilhørte Gammel-Europas kjønns­likeverdige kultur) til Skandinavia.

 

Flere uavhengige eldre kilder hevdet at Odin ble stamfar både til nordiske konger og til engelsk adel. Dette ble faktisk ikke betvilt av verken leg eller lærd helt frem til 1800-tallet. På 1800-tallet kom religionshistorikerne på banen, og de hadde antagelig behov for å demonstrere hvor ”vitenskapelig” de var ved å betvile alt som ikke lot seg bevise. I denne sammenheng ble de enige om at Snorre, Nordens fremste historiker på 1200-tallet, måtte ha diktet opp sin fremstilling av den historiske Odin, familien hans, æsene og vanene. Det hele var visst bare en skøyerstrek fra hans side! Kjernepåstandene i bøkene til Jarving, Heyerdahl og Lillieström blir imidlertid ikke avkreftet i den særdeles negative anmeld­elsen fra de fem akademikerne Hovd­haugen et al., der de på 12 sider ikke kunne bemerke noe positivt (Wiki: Jakten på Odin).

 

Fra høvding og shaman til gud.

Odin med ravnene Hugin og Munin

 

 

Frøya 

Ifølge Snorre Sturlason (1178-1241) kom den historiske Frøya ifølge med Odin til Skandinavia ca. 60 f.Kr. Hun tilhørte vane-folket, som hadde en kjønns­likeverdig og fredsommelig kultur. Ikke bare Frøyas navn, men også andre assosiasjoner gjør det fristende å anta at vanene var etterkommere av Fryas barn. Frøya var søster til Frøy, og hun var gift med Od. Hvorvidt personligheten til Frøya i norrøn mytologi var basert på den historiske Frøya eller Inanna, skal jeg ikke her spekulere over [Wiki: Frøya (gudinne)]. Litteratur: 1) Stein Jarving: Volvehekser og valkyrjer (2004), 2) Heyerdahl og Lillieström: Jakten på Odin (2001). 

 

Frøya

 

 

Tilbake til:  Denne bok, innholdsside  //  Home