a) Farlige Mars-nærmøter som ender i 365-dagers år (760–687)?
a1. Ca. 760 f.Kr.: Jordskjelvet under Ussia; kataklysme-profeter
a2. 687 f.Kr.: Jordens nåværende bane og astronomiske år etableres?
a3. Indikasjoner på at Mars plutselig ble tillagt stor betydning
a4. Revisjonen til den moderne kalender
a5. Tap av historien og kulturarven, glemsel og fortrengning av traumer
Dersom Velikovsky hadde rett i at Jordens astronomiske år på 1600-tallet f.Kr. ble endret til 360 dager, som vi her går ut fra, hadde Velikovsky nødvendigvis også rett i at på et senere tidspunkt inntraff en astronomisk begivenhet som på ny endret Jordens astronomiske år, denne gang til 365,25 dager. Vi ser her nærmere på Velikovskys spekulasjoner og konklusjoner ang. detaljene om når og hvordan den siste endringen av Jordens astronomiske år skjedde.
Velikovsky konkluderte at den 60-årige perioden 747 – 687 f.Kr var kaotisk pga. faretruende nærmøter hvert 15. år mellom Jorden og Mars. Disse nærmøtene skal flere ganger ha resultert i kataklysmer samt endringer av Jordens bane rundt Solen. Denne 60-årige perioden var preget av profetiske dommedagsvarsler og mye frykt, særlig når det 15. året nærmet seg. Ifølge Velikovsky ble planeten Mars og Mars-gudene i denne perioden for første gang betydningsfull i de forskjellige nasjoners kosmologier og mytologier. Mars-guden Ares fikk en av hovedrollene i Homers verk Iliaden, og Mars ble romernes nasjonalgud.
I denne 60-årige perioden skal det astronomiske året ha variert mellom 360 og 365,25 døgn, og månesyklusen skal ha vært på 35-36 dager. Dette skal ha resultert i at antall måneder pr. år ble redusert fra 12 til 10, og at antall dager i uken kom til å variere mellom syv og ni. I Homer-eposene omtales både en 7-dagers uke og en 9-dagers uke. Romerne hadde minner om en 9-dagers uke i sin tidligste historie. Kalenderne verden over var i uorden, og måtte stadig justeres. Etter det siste kataklysmiske nærmøtet mellom Jorden og Mars i år 687 f.Kr. fikk Jorden, Mars og Venus sine nåværende stabile baner, og kalenderne ble endret på ny.
Vi ser først på de årstall og påstander om kataklysmer som Velikovsky har tillagt størst betydning i den 60-årige perioden. Deretter ser vi på den evidens Velikovsky har samlet som indikerer at Mars og krigerske Mars-guder plutselig fikk stor betydning i denne perioden. Til slutt ser vi på evidens for at kalenderne ble revidert verden over på 600/500-tallet f.Kr., tilpasset dagens astronomiske år og dagens månesyklus.
a1. Ca. 760 f.Kr.: Jordskjelvet under Ussia; kataklysme-profeter
Velikovsky tilla jordskjelvet som inntraff under Judea-kongen Ussia (767-740) stor betydning. Dette jordskjelvet var enten regionalt i omfang, eller var del av en jordskjelvstorm som omfattet store deler av det østlige Middelhavsområdet. I Wiki-avsnittet The earthquake in the days of Uzziah kan man lese:
“En eksakt dato for dette jordskjelvet ville være av betydelig interesse for arkeologer og historikere, fordi det ville tillate en synkronisering av jordskjelvet for alle stedene berørt av det i Israel, Jordan, Libanon og Syria. Pr. i dag tilsier den stratigrafiske evidensen ved Gezer at jordskjelvet skjedde i 760 f.Kr., pluss minus 25 år, mens Yadel og Finkelstein daterer jordskjelvnivået ved Hazor til 760 f.Kr. basert på stratigrafiske analyser av rester fra ødeleggelsen. I likhet med disse, Ussishkin daterte nivået for den “plutselige ødeleggelsen” ved Lachish til ca. 760 f.Kr.”
Velikovsky konkluderte at jordskjelvet inntraff i 747 f.Kr., mens moderne stratigrafisk evidens altså daterer hendelsen ca. 13 år tidligere.
- Var Amos og Jesaja kataklysmeprofeter? Velikovsky valgte å tolke bokstavlig kataklysme-språkbruken til Yahweh-profetene Amos og Jesaja. Den konvensjonelle tolkningen er at denne språkbruken bare var et retorisk virkemiddel i beskrivelsen av kommende menneskeskapte katastrofer som ville ramme Jerusalem, som beleiringer, krig og invasjoner. Den konvensjonelle tolkningen går langt tilbake i tid. Den jødiske filosofen Moses ben-Maimon (1135-1204) og den hollandsk-jødiske filosofen Baruch Spinoza (1632-1677) argumenterte for at Jesajas kataklysme-språkbruk bare var ment som metaforer.
Den rike gjeteren og fikendyrkeren Amos fikk visjoner om jordskjelvet som inntraff under kong Ussia to år i forveien (Amos 1:1). Det var disse visjoner som nærmest tvang ham til å stå frem som profet. Amos var den første profeten som brukte uttrykket ”Herrens dag” i betydningen en kommende Yahweh-styrt kataklysmisk eller apokalyptisk hendelse. Dette ble senere et standarduttrykk blant Yahweh-profetene. Amos ble forfulgt og drept for sine dystre spådommer.
Bibelvitenskapen har lenge erkjent at Jesajaboken er en sammensetning av tekster fra tre forskjellige forfattere som var adskilt i tid med flere århundreder. Disse tre har for enkelhets skyld blitt kalt Protojesaja, Devterojesaja og Tritojesaja. Protojesaja begynte sitt virke som Yahweh-profet under kong Ussia, og fortsatte som profet under de tre kommende Judea-kongene. Han regnes som forfatteren av versene 1-39 i Jesajaboken. Ifølge hebraiske kilder skal Jesaja ha begynt sitt virke som profet umiddelbart etter jordskjelvet under kong Ussia, muligens samme dag. Jesaja var trent i å observere himmellegemenes bevegelser. Hans beskjed til Judea-kongen Akas, sønnesønn av Ussia, var at kataklysmen som inntraff under Ussia snart ville vende tilbake.
Da Jesaja (14:3-20) kom med følgende uttalelse om Venus/Lucifer, må Venus allerede ha blitt etablert i dagens bane rundt Solen:
Å, at du er falt fra himmelen,
du morgenstjerne, morgenrødens sønn!
At du er slengt til jorden,
du som seiret over folkeslag!
Det var du som sa med deg selv:
«Til himmelen vil jeg stige opp;
høyt over Guds stjerner reiser jeg min trone.
Jeg tar plass på tingfjellet lengst i nord.
Jeg vil stige opp over de høye skyer
og gjøre meg lik Den Høyeste.»
Nei, til dødsriket er du støtt ned,
lengst ned i den dype hulen.
De som ser deg, stirrer på deg,
undres over deg og sier:
«Er dette den mannen som rystet jorden
og fikk kongerikene til å skjelve,
han som gjorde verden til ødemark,
la byene i grus
og aldri lot fanger vende hjem?»
- Flomkatastrofen i Egypt under Osorkon II. Velikovsky trekker frem at i det tredje regentåret til farao Osorkon II, som tilhørte det 22. (libyske) dynasti i Egypt, skal en katastrofal flom ha oversvømmet store deler av Egypt. Flommen kan ikke forklares med den årlige oversvømmelsen fra Nilens bredder. Peter James et al. (1991, s. 256) daterer hans regenttid til ca. 775-761.
a2. 687 f.Kr.: Jordens nåværende bane og astronomiske år etableres?
- Sankeribs siste beleiring av Jerusalem. Den rådende tolkning av det historiske kildematerialet ang. assyrerkongen Sankerib (704-681) sin beleiring av Jerusalem – tre GT-bøker, Sankerib-prismene, og Herodots historieverk – er at det bare var én beleiring, i 701 f.Kr. Velikovsky refererer til flere historikere som før ham har konkludert at dette kildematerialet er ufullstendig og villedende, og at Sankerib må ha beleiret Jerusalem to ganger: i 701 og 687 f.Kr. Deres konklusjon er at GT-tekstene er et sammensurium av de to beleiringene, mens Sankerib-prismene unnlater å beskrive den siste hendelsen.
Den mirakuløse utslettelsen av Sankeribs hær, som ifølge GT-tekstene besto av 185.000 krigere (!), må således ha skjedd under Sankeribs andre beleiring av Jerusalem. Da GT-tekstene nevner at Judea-kongen Hiskia under denne beleiringen var i allianse med den egyptiske faraoen Taharqa (690-664), kan tidspunktet for denne beleiringen ikke ha vært tidligere enn 690 f.Kr. Velikovsky konkluderte, ved å integrere historiske kilder fra flere land, at datoen for utslettelsen av hæren var presis den 23. mars 687 f.Kr. Velikovsky betraktet den mirakuløse utslettelsen av hæren som del av en kataklysme. Utslettelsen av hæren kan man lese mer om i Wiki-artikkelen Sennacherib.
a3. Indikasjoner på at Mars plutselig ble tillagt stor betydning
- Perege ca. hvert 17. år. Perege er det punktet i en elliptisk bane der et himmellegeme er på det aller nærmeste Jorden. Dagens baner og tempi til Jorden og Mars er slik at de kommer hverandre aller nærmest ca. hvert 17. år. I dag er de to planetene på det aller nærmeste imidlertid alt for langt fra hverandre til at dette kan kalles ”nærkontakt” eller utgjøre en fare. Gitt den nåværende perege hvert 17. år, er ikke teorien så usannsynlig at når Jorden først hadde skiftet bane ca. 1628 f.Kr., resulterte dette i et faretruende nærmøte med Mars hvert 14.-15. år frem til 687 f.Kr.
- Hadde oldtiden kjennskap til Mars’ to satelitter? Velikovsky (1950, Part II, kap. 5) viet et eget kapittel til å diskutere en rekke eldre historiske tekster som kan tolkes som kjennskap til Mars’ to små satelitter Phobos (”skrekk”) og Deimos (”frykt”). De to satelittene ble i moderne tid først oppdaget av den amerikanske astronomen Asaph Hall, den 12. august 1877. Navnene kommer fra den 15. sangen i Iliaden. Phobos og Deimos var begge sønner av Ares. Velikovsky skrev: ”I de himmelske slagene hadde Ares og Nergal, begge kjent som planeten Mars, et følge av demoniske vesener. Navnet Mars er avledet av det indiske Marut. Maruts, “de forferdelige”, er ”de forferdelige” som ble nevnt av Jesaja og Joel.”
Planeten Mars skal ha blitt assosiert med pest (som antageligvis ofte brøt ut når Mars nærmet seg Jorden), sverd (antageligvis pga. den formen som Mars noen ganger kunne ta, sett fra Jorden), krig, ulv (som f.eks. myten om at en hunnulv tok seg av Romulus og Remus før en gjeter overtok dem), og hest (hestene kan ha symbolisert Phobos og Deimos).
Mars med sine ”demoniske” følgesvenner: Deimos og Phobos.
- Den babylonske Mars-guden Nergal. Anunnakien Nergal, sønn av Enlil, var en guddom både i den sumeriske og den babylonske mytologi. I det babylonske astral-teologiske system ble Nergal etter hvert forbundet med planeten Mars. Velikovsky nevner at mange assyriske konger og generaler på denne tiden brukte hans navn som navneledd, på linje med navneleddet Nabo- (etter Marduks sønn). I Babylon på 700-tallet skal mange hymner og bønner ha blitt rettet til Nergal-Mars.
- Roma grunnlegges med Mars som nasjonalgud. Roma skal ha blitt grunnlagt i årene rett før eller etter 747 f.Kr. (Wiki: Founding of Rome). Nedtegnelsene av tre solformørkelser indikerer at Romulus styrte som konge i årene 746-709. Dette er svært nærme hva Romas første innfødte historiske forfatter Quintus Fabius Pictor (200-tallet f.Kr.) kom frem til. Han daterte grunnleggelsen av Roma til det første året i den 8. olympiaden, 747 f.Kr. Det har alltid vært enighet om datoen, den 21. april, for da ble festivalen for gjetergudinnen Pales feiret.
De legendariske grunnleggerne av Roma, tvillingene Romulus og Remus, skal ha vært avkom av en vestalinne og guden Mars. Mars ble Romas nasjonalgud, og ble opphøyet til den mest betydningsfulle guden etter Jupiter (Zevs). Romulus oppkalte den første måneden i året etter Mars, og festivalene til hans ære ble holdt i denne måned. Ukedagen tirsdag har i flere europeiske språk fått sitt navn etter Mars.
Hunnulven, Romulus og Remus
a4. Revisjonen til den moderne kalender
I den 60-årige perioden skal det astronomiske året ha variert mellom 360 og 365,25 døgn, og månesyklusen skal ha vært på 35-36 dager. Dette skal ha resultert i at antall måneder pr. år ble redusert fra 12 til 10, og at antall dager i uken kom til å variere mellom syv og ni. I Homer-eposene omtales både en 7-dagers uke og en 9-dagers uke. Romerne hadde minner om en 9-dagers uke i sin tidligste historie. Kalenderne verden over var i uorden, og ble stadig justert.
Velikovsky (1950, Part II, Chap. 8):
”Rundt hele kloden i årene etter 687 f.Kr. var det aktivitet rettet mot å reformere kalenderen. I perioden 747 - 687 f.Kr. var kalenderen i en kaotisk tilstand, der lengden på året og måneden, og trolig også dagen, ble endret gjentatte ganger. Før 700-tallet f.Kr. var det en relativ lang periode der året hadde 360 dager og måne-måneden besto nesten presis av 30 dager.
Verken kalenderen eller himmelkartene eller vannklokkene fra tiden før 687 f.Kr. var adekvate for deres formål etter dét året. [De nye] tallverdiene som ble etablert verden over har forblitt uendret helt frem til i dag, med unntak av svært små forbedringer pga. mer presise beregninger i den moderne tid. Denne stabiliteten ved kalenderen skyldes at den himmelske orden har forblitt uendret. Ingen endringer i den himmelske orden har blitt observert med unntak av mindre forstyrrelser mellom planetene som ikke har noen synlig effekt på deres bevegelser. Slik blir vi lullet inn i troen på at vi lever i et ordnet univers, hvilket er ønsketenkning.”
På 600/500-tallet f.Kr. tilpasset kulturene verden over sine kalendere til det nye astronomiske året på 365,25 dager og til Månens nye synodiske omløpstid på 29,53 dager. Disse tilpasningene tok imidlertid mange former. De fleste av de gamle kulturene var så glade i ”fullkommenheten” ved den gamle årskalenderen på 360 dager at deres tilpasning besto i å legge til ”5 dager av ingenting” på slutten av året, for slik å synkronisere den gamle årskalenderen med det nye astronomiske året. De kulturer som i kaos-perioden hadde redusert antall måneder fra 12 til 10, måtte nå føye til de to måneder som de tidligere hadde trukket fra. Nedenfor nevnes noen eksempler på kalenderreformer fra denne perioden.
- Judea-kongen Hiskia (729-687). Detaljene i Hiskias kalenderreform er ukjente, men han skal ha lagt til én måned.
- Romulus (746-717) og Numa Pompilius (717-673). Ifølge Ovid og Geminus innførte Romas grunnlegger Romulus et 10-måneders kalenderår. Dette kalenderåret begynte med mars måned, hvilket gir oss forklaringen på månedsnavnene september (”syvende måned”), oktober (”åttende måned”), november (”niende måned”) og desember (”tiende måned”). Hans etterfølger, kong Numa Pompilius, innførte to nye måneder som han plasserte foran mars: januar og februar.
- Japan. Den mytisk-legendariske keiser Jimmu (660-585), som skal ha vært grunnleggeren av den japanske keisertradisjonen, skal ha innført en kalenderreform der år 660 f.Kr. ble År 1. Fra 1872 til 1948 feiret de japanske myndigheter nyttårsdag hver 11. februar, til minne om grunnleggelsen av Japan den 11. februar 660 f.Kr. Feiringen av denne datoen, som en nasjonal helligdag, ble gjeninnført fra 1966 og utover.
- Thales fra Milet (624-547 f.Kr.). Thales, regnet som én av de syv vise menn, var den første greker som gjorde kjent det nye astronomiske årets lengde. Han fant også tidspunktene for de nye jevndøgnene og solvervene, samt beregnet tidspunktene for de kommende solformørkelser.
- Solon (638-558 f.Kr.). Solon, også regnet som én av de syv vise menn, var den første greker som konstruerte en månedskalender basert på Månens nye synodiske omløpstid.
Leserne oppfordres til selv å utfordre konklusjonene til Velikovsky ved å undersøke litt rundt følgende to spørsmål:
- Finnes det nedtegnelser før 800 f.Kr. der man snakket om et kalenderår på 365 dager eller 360+5 dager?
- Hvor gammel er de eldste nedtegnelser av et kalenderår på 365 eller 360+5 dager?
a5. Tap av historien og kulturarven. Glemsel og fortrengning av traumer
Hvorfor ble Jordens tidligere nærmøter med andre planeter, som innebar forferdelige kataklysmer samt endring av Jordens bane og det astronomiske år, glemt og fortrengt? Velikovsky, som selv praktiserte i flere år som psykiater og psykoterapeut, forklarte dette med menneskets tendens til å fortrenge traumatiske opplevelser. Fra Worlds in Collision, Part II, Chap. 6:
”Minnet om kataklysmene ble utslettet, ikke pga. mangel på skriftlige tradisjoner, men pga. en karakteristisk prosess som senere fikk hele nasjoner, sammen med deres litterære menn, til å tolke disse tradisjonene som allegorier eller metaforer, til tross for at de kosmiske forstyrrelsene hadde blitt klart beskrevet.
Det er et psykologisk fenomen i livet til individer så vel som til hele nasjoner at de frykteligste hendelsene i fortiden kan bli glemt eller forskjøvet til det underbevisste sinn. Opplevelser som burde være uforglemmelige blir tilsynelatende utvisket. Å avdekke deres spor i det verdslige livet til folkegrupper kan minne om å overkomme hukommelsestap i et individ.”
Katastrofale kataklysmer resulterer imidlertid også i at selve kulturarven i stor grad går tapt: Bøker samt lese- og skriveevnen. Antikkens grekere hadde ikke annet enn ”barnefortellinger” om fortiden, som den egyptiske presten forklarte statsmannen Solon (640-560 f.Kr.) da Solon besøkte byen Sais i Egypt 590 f.Kr. Ikke bare går kulturarven tapt, men også en viktig komponent for å skape kultur, nemlig overskudd av tid og energi til å kunne engasjere seg i noe utover den umiddelbare overlevelse. Zetaene ga følgende kommentar som svar på et spørsmål (ZT Chat 9. oktober 2010):
“Det er mange grunner til at historien går tapt, men hovedårsaken er at kataklysmiske jordskorpeforskyvninger ødelegger bibliotekene, dreper store segmenter av befolkningen, og sprer de overlevende som går på søken etter mat. Hvis du sulter, er halvveis gal av ødeleggelsene som rullet over landskapet ditt noen uker og som endte med et smell, hva ville du verdsette? Ville du prøve å få dine kjære og nære med deg i søken etter mat og sollys, eller ville du redde noen leirtavler? Eller i en mer moderne versjon: Ville du hive noen bøker på bålet i nattens mørke mens du fryser og skjelver ukontrollerbart, eller kaste dem i veikanten så de råtner i regnet når dine lemmer er så tynne at de knapt kan bære deg, eller ville du ofre alt for dine bøker?”
En tsunami-overlevende. Japan, mars 2011.
Zetaene nevner i samme kommentar enda en grunn til hvorfor og hvordan historien går tapt, nemlig makthavernes sensur av vital informasjon:
”Den beste nedtegnelsen av tidligere jordskorpeforskyvninger er den egyptiske Kolbrin, som ble reddet av dem som hadde dedikert seg til å informere fremtidige generasjoner. Kolbrin overlevde ikke bare herjingene fra tre jordskorpeforskyvninger; i det forrige årtusen overlevde den også utrenskningene fra Kirken som prøvde å ødelegge den. Enoks bok ble ekskludert fra den nåværende Bibel fordi den så tydelig forklarte menneskeheten hvilke tegn menneskeheten skulle se etter. Kolbrin ble av samme grunn betraktet som en trussel, den ga folk kunnskap om hvilke tegn de skulle være oppmerksomme på. De som ledet Kirken ønsket at menigheten skulle være en dum saueflokk, som kunne fortelles at kataklysmene var deres egen feil, så de kunne bindes i frykt og skyld. Men før dette siste årtusenet var ikke makthaverne så bekymret for de historiske nedtegnelser, de var mer tilbøyelige til å bruke brutalitet fremfor psykologisk manipulering.”
b) De siste farvel til anunnaki-æraen (610-331)
b1. Adda-Guppi, Nabonidus og Sin
b2. Transformasjonen av Sin til Allah
b3. Alexander den Store og Marduks grav
b1. Adda-Guppi, Nabonidus og Sin
Grunnleggeren av det persiske rike, Kyros den Store (559-530), invaderte Babylon i 539 f.Kr. Dette var slutten på det babylonske rike, og Kyros den Store var på god vei til å gjøre det persiske rike til tidenes største rike. Kyros lot judeerne i Babylon få vende tilbake til Judea, som ble persisk provins. Den siste babylonerkongen var Nabonidus (556-539), og det var han som ble avsatt av Kyros i 539 f.Kr. Bak denne kjente offisielle historien foregikk imidlertid et drama som involverte to av de store anunnaki-gudene, Marduk og Sin. På dette tidspunktet var deres makt begrenset til deres presteskap, og det var deres popularitet blant folket som avgjorde hvilken offentlig rolle de kunne spille. Sitchin forteller om dette bakenforliggende dramaet i bøkene The Cosmic Code (1998, kap. 12 og epilogen) og The End of Days (2007, kap. 14).
Adda-Guppi var høyesteprestinne ved det store Sin-tempelet Ehulhul i Harran. Sin var, som tidligere nevnt, en av de øverste anunnaki-lederne. Han var sønn av Enlil, og far til Ereshkigal og tvillingene Inanna og Shamash. På 1900-tallet fant arkeologer fire steler (steinplater med innskrift) som hadde blitt diktert av Adda-Guppi og hennes sønn Nabonidus. Platene hadde antagelig opprinnelig stått i hvert sitt hjørne i Ehulhul-tempelet. To av stelene gir morens versjon, de andre to gir sønnens versjon. Av stelene fremkommer det at hun ble litt over 100 år, og levde ca. 648-547. Fra den ene av Adda-Guppis steler kan man bl.a. lese:
”Det var i det sekstende år av Nabopolassar,
kongen av Babylon, da Sin, gudenes herre,
ble vred på sin by og sitt tempel
og dro opp i himmelen;
og byen og dets folk gikk nedom.”
Det 16. året i regentperioden til babylonerkongen Nabopolassar (ca. 625-605) daterer vi til ca. 610 f.Kr. Mer uklart er hvor Sin dro. Til en romstasjon, eller til en base på Månen eller Mars, eller til et annet sted på Jorden? Mens mange forlot byen Harran pga. et forfall som av unevnte årsaker da begynte, ble Adda-Guppi værende. Daglig, år etter år, fortsatte hun å gå til det forlatte Sin-tempelet. Hun sørget, og kledde seg ikke lenger i sine fine drakter. Hun lot sine smykker ligge, hun bar verken gull eller sølv. Hun smurte ikke sitt legeme lenger inn med velduftende oljer. Til slutt vandret hun lydløst rundt som et spøkelse, ifølge henne selv.
I tempelet kom hun en dag over en majestetisk drakt som tilhørte Sin. Hun la seg da ned på knærne, og sendte ham en bønn om å komme tilbake. Hun lovet at hvis han kom tilbake, ville ”det svarthodete folket” igjen dyrke hans guddommelighet. Hvis Sin videre ville utnevne hennes sønn Nabonidus til konge over Babylonia, ville Nabonidus bringe en renessanse til ”Sumer & Akkad”-kulturen og gjenreise Sin sitt tempel i Ur. Da riket og kulturen som var forbundet med Sumer & Akkad hadde utdødd 1500 år tidligere, virker disse referansene anakronistiske. Adda-Guppi opplevde at Sin kontaktet henne i en drøm, og at han i drømmen responderte positivt. Sins løfter i hennes drøm ble holdt, for Nabonidus ble snart konge over Babylonia!
”Sin, gudenes herre,
så med velvilje på mine ord.
Nabonidus, min eneste sønn,
som fra min livmor har kommet,
Han [Sin] kalte ham til konge,
til å være konge over Sumer og Akkad.
Alle landene fra Egypt sin grense,
fra Den øvre sjø til Den nedre sjø,
Han [Sin] i hans hender betrodde.”
Vi vet at Nabonidus var den siste babylonerkongen før riket gikk under; han er omtalt i mange uavhengige tekster. Han var konge i de 17 årene 556-539. Vi vet også at han ikke var av kongelig ætt. Som babylonerkonge regnes han som en meget merkelig figur. Han tok sterk avstand fra det rådende Marduk-presteskapet, og dyrket Sin over alle de andre anunnaki-gudene.
Nabonidus (556-539), den siste babylonerkonge.
Nabonidus restaurerte Ehulhul-tempelet. Det var etter ferdiggjørelsen av tempelet at Sin med hustru og følge returnerte for en ikke-angitt tid.
”Dette er det store mirakelet til Sin,
som av guder og gudinner
ikke har skjedd i landet
siden dagene fra det gamle ukjente,
som nasjonens folk
verken hadde sett eller funnet skrevet
på tavler siden gamledager:
At guddommelige Sin,
Herren over guder og gudinner,
som bor i Himmelen,
har kommet ned fra Himmelen –
i fullt skue av Nabonidus,
kongen av Babylon.”
Adda-Guppi døde i Nabonidus’ niende regentår. Nabonidus skrev vakkert og kjærlig om hvordan han tok seg av hennes kropp. Folket sørget over henne i syv dager, fra Middelhavets kyst til den persiske gulf.
Fiendligheten som hadde oppstått mellom den Sin-dyrkende Nabonidus og Marduk-presteskapet steg til et klimaks som resulterte i at Nabonidus forlot Babylon og dro til oasen og handelssenteret Tayma i det nordvestlige Arabia. Her ble han værende i flere år, og kunne dyrke Sin i et langt mer vennligsinnet miljø. Nabonidus utnevnte sin egen sønn Belsasar som visekonge over Babylonia mens han selv oppholdt seg i Tayma. I Nabonidus’ fravær måtte Marduk-presteskapet av en eller annen grunn avbryte i ti år den tradisjonelle nyttårsfeiringen til Marduks ære, hvilket gjorde dem opprørt.
Belsasar ble i GT, Daniels Bok kap. 5, feilaktig fremstilt som øverste konge og som sønn av Nebukadnesar II. Fortellingen om Belsasars store gjestebud, der en ”åndefinger” plutselig viser seg og skriver hans dødsdom med ordene ”Mene, Mene, Tekel u-Pharsin”, er kilden til dommedagsuttrykket ”skriften på veggen”. Daniel tolket dette som at de høyere makter hadde veiet Belsasar, og funnet ham for lett. Kap. 5 avslutter slik: ”Men den samme natten ble Belsasar, kaldeerkongen, drept.” Dette synes heller ikke å være historisk korrekt.
Belsasars gjestebud og skriften på veggen. Av Rembrandt ca. 1635.
Trusselen om en persisk invasjon hadde tvunget Nabonidus til å vende tilbake til Babylonia. Men det ble ikke en gang kamp mellom Nabonidus’ hær og hæren til perserkongen Kyros den Store. Det babylonske folket betraktet visst Kyros som en velkommen frigjører fra det upopulære styret til Nabonidus og Belsasar. Kyros var kjent for sin humane behandling av fanger, og lot Nabonidus leve. Året er 539 f.Kr.
Ifølge The Cyrus Cylinder, som ble funnet i ruinene av Babylon i 1879 og som nå oppbevares i British Museum, var det Marduk som på eget initiativ hadde sett seg om etter en konge som kunne erstatte Nabonidus, og som så hadde valgt Kyros og bedt ham om å komme. Under Kyros sitt opphold i Babylon skal Marduk ha sendt ham mange vennlige hilsener.
b2. Transformasjonen av Sin til Allah
De historiske kilder refererer ikke til flere konkrete livstegn fra verken Marduk eller Sin. Mens synet på Marduk i ettertid endte opp i den greske mytologiens omtale av Zevs, ble dyrkningen av Sin tusen år senere transformert av Muhammed (570-632) til en religion som i dag er verdens neststørste og en av de mest hurtigvoksende: Islam.
På arabisk var Sins navnetittel al-Ilah (al = -en; ilah = gud): "guden", som ble sammentrukket til Allah. Sin/Allah-kulten ble den dominerende religionen i Arabia. Muslimene betrakter Abraham som Guds profet, og hans sønn Ismael som stamfar for det arabiske folket. Muslimsk tradisjon forteller at Abraham og Ismael gjenreiste Kaba, den kubeformete steinbygningen som ligger i hovedmoskéen Masjid al Haram i Mekka i Saudi-Arabia. Muslimenes syn på Abraham har en langt mer helgenaktig glorie, som det fullkomne menneske, enn slik han presenteres i Første Mosebok.
Profeten Muhammed vokste selv opp med Sin/Allah-kulten; det var derfor han ikke trengte å introdusere Allah for leserne av Koranen. Muhammed endret arabernes oppfatning av Sin/Allah fra å være den største av alle guder til å være den eneste Gud. Dette krevde imidlertid at de troende måtte utviske fra hukommelsen Sin/Allahs kone og døtre! Konklusjonen blir at Muhammeds versjon av Allah er en fusjon av Sin og GT-forestillingen om Yahweh.
Mekka var kultsted for Sin/Allah lenge for Muhammeds tid
Sitchin hadde siden sin første bok i 1976 hevdet at muslimenes dyrkelse av Allah var en videreføring av arabernes før-islamske dyrkelse av anunnakien Sin. Dette har gått ubemerket hen. Da den kristne anti-islamske pastoren Robert Morey hevdet det samme i sin bok Islamic Invasion (2001), oppsto en opphetet debatt mellom kristne og muslimer som fortsatt varer. I Moreys bok presenteres Sin naturligvis som en mytologisk månegud, ikke som en anunnaki. Moreys agenda var å avvise Muhammeds og muslimenes identifisering av Allah med Bibelens Yahweh/Gud, ved å vise hvor betydningsfull Sin-komponenten i deres versjon av Allah alltid har vært.
Som eksempel på to artikler som påpeker Sin-komponenten i Muhammeds og muslimenes versjon av Allah, se Allah, the Moon God og The Cult of the Moon God. Et muslimsk akademisk motsvar til Morey, som kritiserer noen av hans påstander om arkeologisk evidens, er en artikkel fra 2007 av Saifullah et al., Reply To Robert Morey's Moon-God Allah Myth: A Look At The Archaeological Evidence.
b3. Alexander den Store og Marduks grav
Alexander den Store (356-323) ble konge av Makedonia i 336 f.Kr., bare tyve år gammel, da hans far Philip II ble drept. Ti år senere hadde Alexander skapt et av oldtidens største riker, som strekte seg fra Det joniske hav i vest til Himalaya i øst. Han var ubeseiret i kamp, og betraktes i dag som en av tidenes mest suksessfulle hærførere. Alexanders private liv og søken etter forståelse er imidlertid vel så interessant som den offisielle historien om hans liv som konge og hærfører. Hans private søken etter guddommelighet og udødelighet var på flere vis en etterligning av Gilgamesj, og ikke mindre eventyrlig!
Alexander hadde hørt fra sin egen mor, dronning Olympias, at hans virkelige far ikke var kong Philip II av Makedonia, men den egyptiske guden Amun Ra. Det må sies at Olympias alltid var meget ambisiøs på sin sønns vegne. Amun Ra skulle ha besøkt henne en natt, skjult som en mann. Dette var for så vidt innenfor troverdighetens rammer, for både dronning Hatshepsut (1200-tallet f.Kr.) og flere mannlige faraoer hadde tidligere hevdet å ha blitt unnfanget på denne måten av Amun Ra. Dersom Amun Ra virkelig var Alexanders far, betydde dette at Alexander var halvt guddommelig, hvilket igjen kunne bety et betydelig lengre liv enn det andre dødelige kunne forvente. Det ble en besettelse for Alexander å finne ut hvem hans far var.
Olympias avbildet på gammel mynt.
Hans første initiativ for å finne svaret, var å oppsøke orakelet i Delphi. Orakelet henviste ham videre til et hellig sted i Egypt. Dette resulterte i at Alexander i 332 f.Kr. forlot hæren sin for å ta en avstikker til et Amun Ra-tempel i Siwa-oasen i den libyske ørken. Prestene i Amun Ra-tempelet forsikret ham om at han faktisk var sønn av værguden ”Zeus-Amun”. Prestene ba ham om å dra videre til det store Amun Ra-tempelet i Thebes. Der ble hans guddommelige opphav på farssiden bekreftet, og han ble kronet til egyptisk farao. Det var etter denne kroningen at Alexander utstedet sølvmynter med seg selv avbildet med værens horn.
Alexander den Store med værhorn,
som symboliserte at han var sønn av guden Amun Ra (Marduk).
Prestene i Amun Ra-tempelet fortalte Alexander at hvis han ville treffe sin far Amun Ra i egen person, skulle han dra til Babylon og der oppsøke Esagila-zigguraten. Alexander kom kjørende med hestevogn inn i Babylon i 331 f.Kr., og skyndte seg av sted til Esagila. Hans håp var å kunne håndhilse på Marduk, slik assyrerkongene Tiglath-Pileser III hadde gjort i 729 f.Kr., og Sargon II hadde gjort i 710 f.Kr. Stor var Alexanders skuffelse da han fikk vite at den store guden var død! Han ble fortalt at Esagila-zigguraten nå kun fungerte som gudens gravkammer. I litteraturen ble zigguraten senere kjent som ”the tomb of Belus”.
Ifølge noen historiske kilder fikk Alexander se liket til Marduk, som skal ha ligget i en gullkiste fint bevart i spesielle oljer. Ifølge historikeren Strabo ble gravkammeret til Belus vandalisert av perserkongen Xerxes I i 482 f.Kr. Dette betyr i så fall at Marduk hadde vært død i minst 126 år før Alexander ble født! Hvem som befruktet Olympias vil vi kanskje aldri få vite, men det var nok ingen guddom eller anunnaki. Alexander den Store døde i Babylon åtte år senere, bare 32 år gammel.
Ifølge Sitchin forsvant Marduks sønn Nabu ut av historien omtrent samtidig med Marduk. Med Marduks og Nabus bortgang var æraen med anunnakier og halvguder definitivt over.