* * *

RJE. Ifølge Richard Elliott Friedman var det i løpet av de 35 årene 721-687 at en redaktør (RJE) fusjonerte J og E til J/E, og at en Aron/Kohen-prest skrev Presteskriftet (P). Friedman finner det mest sannsynlig at da assyrerne invaderte og erobret Israel i årene 740-722, flyktet mange israelitter, inkludert levitt­prester, til Judea. En levittprest fra Sjilo kan således ha bragt E-dokumentet til Jerusalem. Kort tid etter 722 må en redaktør ha fusjonert J og E til J/E. Fusjonen ble gjort ved at J fungerte som basisdokumentet, så ble supp­lerende setninger og avsnitt fra E klippet og limt inn. Det er enighet om at fusjonen er dyktig og elegant gjennomført. I flere av tekstavsnittene i J/E er det ikke mulig å avgjøre hva som kommer fra J og hva som kommer fra E. 

Prestekilden (P). Prestekilden står bak Preste­skriftet, som opprinnelig var et selvstendig og uavhengig dokument. P er omtrent like lang som J, E og D til sammen. Den rådende oppfatning innen Dokument­hypotesen er at P ble skrevet etter at Det andre tempelet i Jerusalem sto ferdig i 516 f.Kr. Denne oppfatningen går tilbake til professor Eduard Reuss i 1833; ble så videre­utviklet av hans student Karl Graf; for så å bli omfavnet og velsignet av Julius Wellhausen. Deretter fikk denne troen stå uten angrep i nærmere 100 år.

Siden 1980-tallet har imidlertid lingvistiske studier vist at språket i P er eldre enn perioden for Det babylonske fangenskap (597-538). Friedman (2. utg. 1997) viser til seks slike studier. Et av stridsemnene når det gjelder dateringen av P, er hva P mener med tabernakelet. P nevner nemlig tabernakelet over 200 ganger. Tabernakelet var det møteteltet som ble brukt som tempel av Moses under ørkenvandringen. Den rådende oppfatning innen Dokument­hypotesen er at når P refererte til tabernakelet i samtid, siktet han til Det andre tempelet i Jerusalem (men da var tabernakelet forsvunnet og tapt for alltid). I GT finner man flere tekster som uttrykker at det opprinnelige tabernakelet ble tatt inn i Salomos tempel, og satt opp i Det aller helligste der paktens ark ble oppbevart. Da P referererte til tabernakelet i samtid, kan han derfor ha ment Salomos tempel. Flere andre argumenter, for innfløkte til å gjengi her, har fått Friedman til å konkludere at P ble skrevet i årene under kong Hiskia (715-687). Hiskea var den første som innførte tempel­sentralisering. Dette gikk ut på at prestene bare skulle tjene ved Salomos tempel, og bare der skulle dyr ofres eller slaktes før de ble spist. P var meget opptatt av tempel­sentralisering.

P tilhørte, eller i det minste representerte, Aron/Kohen-presteskapet. Friedman mener at P-fortellingene mest trolig ble forfattet av én person, ikke av en ”presteskole”. P-lovene kan imidlertid ha kommet fra flere kilder. P kjente til J/E i detalj. Friedmans påstand er at P først og fremst var en respons på J/E i form av et alternativ der Aron/Kohen-perspektivet er langt mer fremtredende og positiv vinklet. Det var særlig innholdet i E-komponenten i J/E som P skal ha funnet uakseptabelt og provoserende:

• I E-komponenten favoriseres Moses på bekostning av Aron. Det er interessant at P var den første som spesifiserte at Moses og Aron var biologiske brødre, og videre hevdet at Aron var den førstefødte. J og E hevdet bare at Moses og Aron var levittbrødre, hvilket ikke trenger å bety mer enn at de tilhørte samme stamme.
• I E-komponenten favoriseres levittprestene på bekostning av Aron/Kohen-presteskapet.
• I E-komponenten er det mye fokus på profeter, hvilket svekker autori­teten til preste­skapet. I P blir profetene knapt nevnt.

Generelt var det Jahvisten som bidro med de gode og underholdende fortel­lingene i Toraen, mens Prestekilden sto for de lange, kjedelige partiene som alle hopper over og som dreper lesergleden. Den tyske professor Theodor Nöldeke (1836-1930) beskrev stilen til P i følgende orde­lag, ”en utpreget omstendelighet sammen med hyppige gjentagelser. Grunn­dokumentet, hele veien gjennom, mangler vitalitet, livlighet, detaljerte beskriv­elser og varme i språket… Personene som dukker opp på scenen blir bare skisseaktig beskrevet; ingen detaljerte karakteristikker blir gitt”. De aller fleste lovtekstene og preste­instruksene i Toraen kommer fra P. Generelt er P meget opptatt av å komme med eksakte tallangivelser: Livslengder, varig­heter og måltall (f.eks. dimen­sjonene på Noahs ark). De lange og svært så presise ættetavlene i Toraen kommer fra P. Man kan lure på hvor P fikk alle disse eksakte tallangivelsene fra, som var ukjente eller uinteressante for J og E.

Prestekilden fortsatte praksisen til Elohisten ved å kalle guddommen konse­kvent for Elohim. P’s Elohim er imidlertid ganske annerledes enn J’s Yahweh og E’s Elohim. P’s Elohim er mer kosmisk, abstrakt og transcendent, og viser aldri nåde, barmhjertighet eller anger. De eneste karaktertrekkene ved P’s Elohim, er strenghet og rettferdighet.

P’s skrivestil og portrettering av guddommen bringer imidlertid en sublimitet til P’s versjon av skapelsesberetningen. Skapelsesberetningene til P og J er plassert rett etter hverandre i Første Mosebok. De varierer både i sekvensen av det som ble skapt og i hvordan menneskeheten ble skapt. Først kommer skapelses­beretningen til P (1Mose1-2:3). Her skaper Gud (Elohim) dyrene før menneske­heten. Adam og Eva nevnes ikke. Denne skapelsesberetningen synes å være inspirert av det babylonske skapelses­eposet Enuma Elish. I J’s etter­følgende skapelses­beretningen (1Mose2:4-25) er det Herren (Yahweh) som skaper (ikke menneske­heten, men) to personer: Adam og Eva. Først skapes Adam, deretter dyr og fugler, til slutt Eva. Denne skapelsesberetningen synes å være basert på sumeriske sagaer der anunnakiene hadde rollen som ”guder” overfor mennesket.

Herren anklager Adam og Eva. Tysk bronseplakat fra 1015.

Denne versjonen av Yahweh er basert på J, ikke P.

b4. 641-610: Judea under kong Josjia. D skriver DtrH1

Judea var assyrisk vasallstat i de 46 årene 687-641 under Judea-kongene Manasse og Amon. Denne perioden var preget av fred, økonomisk velstand, og gjeninnføring av ”avgudsdyrkelsen”. Manasses styre var en ”pragmatisk triumf”. Amon ble henrettet i sitt andre år som konge, og hans sønn Josjia ble innsatt som ny konge bare 8 år gammel. Han satt som konge i 31 år (641-610) frem til sin død.

Josjias styre skjedde i et stormaktsvakuum. Det assyriske rike var i ferd med å disintegrere, og Det babylonske rike var ennå ikke sterk nok til å overta Assyrias rolle. Egypt var fortsatt svekket etter å ha vært okkupert av assyrerne, og viste ingen interesse for Judea. I dette maktvakuum var Judea og andre småstater i stand til å styre seg selv uten innblanding fra de større rikene. Judea hadde faktisk planer om å erobre Israel-regionen, og slik skape et kongedømme og en stat som ville bli et nasjonalhistorisk klimaks.

I sitt 18. regentår ba Josjia høyesteprest Hilkia om å foreta en fornyelse av Salomos tempel. Hilkia hadde en sønn som het Jeremia, som kan ha vært profeten Jeremia. Under fornyelsen av tempelet skal Hilkia tilfeldigvis ha funnet en rull med en samling lover nedskrevet. Dette er den såkalte Lovboken, som nå utgjør kap. 12-26 (”kjernen”) i Femte Mosebok. Hilkia bragte Lov­boken frem for Josjia, som ble så imponert at han umiddelbart gjennomførte omfatt­ende religiøse reformer basert på Lovboken. Dette skjedde i år 622 f.Kr.

Både religiøst og politisk var Josjia en verdig etterfølger av sin oldefar Hiskia. Josjia gjeninnførte Yahweh-monoteismen og tempelsentraliseringen, samt påske­­feiringen som ikke hadde blitt praktisert siden Dommertiden. Josjia sto imot presset å la Judea bli en vasallstat for den assyrisk-egyptiske alliansen, og i utenrikspolitikken gjennom­førte han flere ekspan­sive og provoserende mot­trekk. Da han i 610 f.Kr. prøvde å blokkere den egyptiske hæren til farao Necho II på deres gjennom­reise nordover for å assistere den assyriske hæren, ble han drept av en egyptisk pil.

* * *

Deuteronomisten. Når det gjelder forstå­elsen av Deutero­nomisten (D) og Det deutero­nomiske historieverk (DtrH), følger vi her utviklingslinjen av konklu­sjoner og nyanseringer som går fra Martin Noth til Frank Moore Cross til Richard Elliott Friedman. Martin Noth konklu­derte som nevnt at Femte Mosebok opprinnelig var første bind eller bok i syvbindsverket Det deutero­­nomistiske historieverk (DtrH), som består av Femte Mosebok, Josvas bok, Dommernes bok, Samuels­bøkene 1-2 og Konge­bøkene 1-2. Frank Moore Cross foreslo at første del av DtrH (kalt DtrH1) hadde blitt skrevet i en optimistisk stemning under kong Josjia, mens de to siste kapitlene i Andre Kongebok (kalt DtrH2) hadde blitt skrevet under tragiske omstendig­heter etter Jerusalems fall for Babylonia. Tekst­analyser av DtrH1, DtrH2 og Jeremias bok indikerer sterkt at samme forfatter sto bak. Det er ingen god grunn til å anta at en ”skole av forfattere” sto bak DtrH. Det finnes heller ingen øvrige indika­sjoner på at en slik skole skal ha eksistert. Friedman (2. utg. 1997) konkluderer derfor at både DtrH1 og DtrH2 ble produsert av profeten Jeremia og hans skrivervenn Baruk.

Finkelstein og Silberman (2001, kap. 11) gir flere eksempler på hvordan D (ufrivillig) gjennom anakronismer avslørte sin egen samtid i produksjonen av DtrH.

Deuteronomisten er særdeles sympatisk til Moses, Yahweh-monoteisme, tempel­sentralisering og kong Josjia. D betraktet Josjia nærmest som en messias, og mente at Judea under Josjia var nasjonens politisk-religiøse høyde­punkt. D levde og skrev DtrH1 under Josjias styre, så hele fortiden fra og med Moses’ død og frem til den levende samtidshistorien ble formet som en teologisk Yahweh-detaljstyrt forklaring av fortiden, som endelig hadde resul­tert i det nåværende klimaks!

Friedman viser at D’s sympatier og antipatier, perspektiver og agendaer, var en direkte videre­føring av dem til Elohisten. Friedman konkluderer derfor at D kom fra eksakt det samme miljøet, nemlig levittprestene fra Sjilo i det tidligere Israel. Mens Elohisten indirekte gjennom sitt folkeepos jamret og klaget over den urett­ferdige skjebnen til hans preste­­­familie, som fra hans perspektiv var den sanne represen­tant for Yahweh og Moses, var Deuteronomisten i jubel­stemning over at nå gikk endelig alt så mye bedre, takket være Josjia.

Friedman argumenterer for at selve lovteksten i Femte Mosebok, dvs. kap. 12-26, kan ha vært et eldre dokument som kom nordfra i den tiden da Israel var et selvstendig kongedømme, men at introduksjonen (kap. 1-11) og avslutningen (kap. 27-28) ble skrevet av D. Det meste av innholdet i Femte Mosebok presenteres som direkte tale fra Moses, hvilket innen bibel­vitenskapen gjerne blir omtalt som et ”fromt bedrag” fra forfatterens side. Det ”fromme bedraget” fra D slutter imidlertid ikke med Femte Mosebok, det fortsetter gjennom hele DtrH. Var Hilkias funn av Lovboken også et ”fromt bedrag”?

DtrH-forfatteren har flere referanser til P, hvilket impliserer at DtrH ble skrevet etter P, i motsetning til den rådende oppfatning. Friedman mener at Jeremia i verset nedenfor anklager P for å ha forfalsket Herrens lov (Jeremia 8:8):

”Hvordan kan dere si: «Vi er vise,
vi har Herrens lov hos oss»?
Skriverne har jo forfalsket den
med sin løgngriffel.”

DtrH dekker 1000-årsperioden fra ca. 1580-tallet (Moses’ siste år) til 580-tallet (drapet på Gedalja, og judeernes flukt til Egypt). DtrH er vel så mye en tolkning av denne historien som et forsøk på å skildre episoder og enkelte hovedtrekk i denne historien. Mens den historiske beskrivelsen må karak­teriseres som svært mangelfull og subjektiv fra en faghistorikers perspektiv, kan den teologiske tolkningen av denne historien sies å være ganske tung og overskyggende. Det er nettopp denne kombinasjonen av svak historieskriving og formidabel teologisk tolkning som gjør disse syv GT-bøkene så over­bevisende for den naive og uforberedte leser.

Gjennom hele DtrH1 blir Israels og Judeas historie tolket som et resultat av Yahwehs vekslende belønninger og straffer av kongenes atferd. Hver eneste konge blir evaluert, tilsynelatende av Yahweh selv, ved at leserne får vite hvorvidt den enkelte konge gjorde det som var ”godt” eller ”ondt” i Yahwehs øyne. Det var særlig de enkelte kongenes lojalitet eller illojalitet til Moseloven og til budet om Yahweh-monoteisme, som var D’s overordnete kriterium for å bedømme hvorvidt Yahweh straffet eller belønnet nasjonen på den ene eller annen måte. Den faktamessige historien som presenteres i DtrH drukner i D’s subjektive evalueringer og teologiske tolkninger. Som historiker var D også en ”from bedrager” når det gjaldt å fabrikere forutsigelser som tilsynelatende gikk i oppfyllelse. I ettertid av flere store begivenheter i Israels og Judeas historie fabrikerte D forutsigelser av disse begivenhetene. Disse forutsigelsene ble tillagt Yahweh og profetene århundreder før begivenhetene inntraff.

b5. Judea som babylonsk provins (587-538). D skriver DtrH2

Babylonerkongen Nebukadnesar II (605-562) beleiret og erobret Jerusalem første gang i 597 (Wiki: Babylonian captivity). Judea-kongen Jojakin, hans hoff og mange andre ble da deportert til Babylon. Nebukadnesar utnevnte Sidkia, Jojakins onkel, til vasallkonge. Etter et par år gjorde Sidkia opprør mot babylonerne, hvilket resulterte i at Nebukadnesar erobret Jerusalem for andre gang i 587. Han rev da ned bymuren, Salomos tempel og husene til de mest prominente innbyggerne. Judea ble omgjort til babylonsk provins, kalt Yehud Medinata.

Sidkia ble straffet ved at han først måtte se sine sønner bli avlivet, deretter ble hans egne øyne stukket ut, og så ble han ført som fange til Babylon der han tilbragte resten av sitt liv i fengsel. Nebukadnesar utnevnte judeeren Gedalja til guvernør over Yehud-provinsen. Ca. 582 f.Kr. ble Gedalja myrdet av en slekt­ning av Sidkia. I frykt for forferdelige represalier fra Nebukad­nesar flyktet mange judeere til Egypt, inkludert Jeremia og Baruk. Nebukad­nesar straffet befolkningen ved å depor­tere enda en stor gruppe av judeere til Babylon. Ifølge Finkelstein og Silberman (2001, kap. 12) ble max. 25 % av den judeiske befolk­ningen deportert.

Nebukadnesars transformasjon av Judea fra selvstendig kongedømme til baby­lonsk provins, samt hans terminering av Davids konge­lige og uavbrutte ætte­linje ved å drepe Sidkias to sønner, smadret verdensbildet til D, som vi heretter identifiserer med Jeremia og Baruk. Ikke bare var deres nåtid og fremtids­drømmer lagt i ruiner, men deres store historiske verk som kulminerte i Yahwehs velsignelse av Judea gjennom kong Josjia, fremsto nå som forvirret og absurd. Det var tvingende nødvendig å skrive en ny avslutning (DtrH2), samt å revidere enkelte tekstbiter i DtrH1. Den nye avslutningen besto av de to siste kapitlene i Andre Kongebok.

Jeremia og Baruk. Av Gustave Doré.

I Andre Samuelsbok kap. 7 hadde Jeremia & Baruk skrevet om Guds løfte til kong David og hans ætt: ”Ditt hus og ditt kongedømme skal alltid stå fast for mitt åsyn, og din trone skal stå støtt til evig tid.” Så, bare 30-40 år etter at dette hadde blitt skrevet, faller Davids trone og hans ætt avsluttes! Løsningen de valgte, var å gjøre Yahwehs løfte til David underordnet Yahwehs løfte til Moses (se Femte Mosebok, kap. 28). Med andre ord: Selv om kongen gjør det som er godt i Yahwehs øyne, er ikke Yahwehs velsignelse garantert dersom folket synder! Judeas fall kunne således forklares med folkets ulydighet og troløshet mot Yahweh.

Jeremia & Baruk fabrikerte så en aller siste forutsigelse fra Yahweh som de plasserte inn i Femte Mosebok 28:68. Denne forutsigelsen kan kalles Yahwehs siste forbannelse, og ble altså skrevet mens de selv befant seg i Egypt!

”Herren skal føre deg på skip tilbake til Egypt, den veien jeg sa at du aldri mer skulle se. Der skal dere by dere fram til å bli solgt til fiendene som treller og trellkvinner, men det er ingen som vil kjøpe.”

Så gjensto det for Jeremia & Baruk å avslutte deres syvbindsverk med å vise hvordan Yahwehs siste forbannelse hadde gått i oppfyllelse (Andre Kongebok 25:25):

”Da brøt hele folket opp, både små og store, og hærførerne med dem. De drog til Egypt, for de fryktet for kaldeerne.”

Syvbindsverket til Jeremia & Baruk ble således en fortelling som begynte med det hebraiske folkets flukt fra Egypt med Moses på 1600-tallet f.Kr, og som ironisk avsluttes med judeernes flukt tilbake til Egypt på 580-tallet f.Kr.

Da Jeremia & Baruk døde i landflyktighet i Egypt på 580/570-tallet, forsvant samtidig Yahweh fra den skrevne samtidshistorien! Yahweh ble til... fortids­historie. Identitetsforholdet mellom Yahweh og den generaliserte universal­guddommen Elohim som dukket opp i Det nye testamente over 600 år senere, diskuteres ikke her. Vi velger her å datere opplevelsen av Yahweh som levende nasjonal­gud, for forskjellige grupper av troende, til perioden 1630-580 f.Kr.

Mynt fra Gaza fra 300-tallet f.Kr. Trolig Yahweh som er avbildet.

Yahweh var da fortidshistorie.

b6. 538-333: Judea som persisk provins. Ca. 450: Esra skaper Toraen

Kyros den store (559-529), grunnleggeren av det persiske riket som da var tidenes største, erobret Babylon i 538 f.Kr. Samme år tillot han judeerne å vende tilbake til Jerusalem. I 521 f.Kr. begynte judeerne å bygge Det andre tempelet i Jerusalem. Tempelet sto ferdig i 516 f.Kr., og eksisterte frem til 70 e.Kr. Tempelet var uten tabernakelet, uten paktens ark, uten kjerubene, og uten den hellige ild. Disse hellige relikviene hadde gått tapt under destruk­sjonen av Salomos tempel.

Judea-regionen skiftet status fra være babylonsk provins til å være persisk provins. Perioden som persisk provins (538-333) er den vi vet aller minst om, pga. minimalt med funn av samtidslitteratur og arkeologiske artefakter. Det var i denne perioden at Toraen ble til, og at syvbinds­verket til Jeremia & Baruk fikk status som standardversjonen av judeernes Yahweh-styrte historie.

Ifølge Esras Bok (kap. 7) utnevnte den persiske keiser Artaxerxes i sitt syvende regentår Aron/Kohen-presten Esra til å reise til Jerusalem i stillingen som ”preste­minister” eller øverste administrator av provinsens religiøse liv. Dersom dette skjedde under Artaxerxes I (465-424), kom Esra sammen med en flokk av judeisk opphav fra Babylon til Jerusalem i år 458 f.Kr. Som utnevnt presteminister og lovgiver av verdens mektigste mann, i tillegg til at han var Aron/Kohen-prest og skriftlærd, var Esras autoritet enorm. Han hadde tilgang til alle relevante religiøse og historiske dokumenter.

Esra antas å ha vært redaktøren som fusjonerte J/E og P, ved å klippe og lime setninger og avsnitt fra de to dokumentene og sette dem sammen til J/E/P. Esra innledet alltid hovedsektorene med P, som ble brukt som ramme og basis. Som eksempel kan nevnes at skapelsesberetningen fra P har blitt plassert først, deretter kommer skapelsesberetningen fra J. Det fusjonerte J/E/P-dokumentet kjenner vi i dag som Første, Andre, Tredje og Fjerde Mosebok. Esra plasserte så syvbindsverket DtrH etter J/E/P. For å skape overganger mellom enkelte hovedsektorer, partier og episoder i den nye, fusjonerte teksten, skrev han inn et par forklarende kommentarer. Disse overgangskommentarene har blitt identi­fisert. Slik ble Toraen skapt og ferdiggjort. Esras primære agenda var å forene og harmonisere tekstene i J/E, P og DtrH til et helhetlig verk, noenlunde fri for indre motsetninger. Esra var stor nok til å la mange opplagte mot­setninger stå tilbake; han utelot minst mulig.

Esra var den første som holdt Toraen i sin hånd, og den første som leste den høyt for folket. Gjennom Esra og presteskapet rundt ham ble jødedommen dogmatisert.

Tilbake til:  Denne bok, innholdsside  //  Home