a) Bronsealderens sammenbrudd (975-925)
Som innledning til denne ytterst dramatiske perioden gjengis noen utdrag fra Wiki-artikkelen Bronsealderens sammenbrudd:
”Bronsealderens sammenbrudd er navnet som er gitt av de historikere som ser overgangen i Det nære Østen og det østlige Middelhavsområdet fra sen bronsealder til tidlig jernalder som voldelig, plutselig og kulturelt oppløsende.
Palassøkonomiene rundt Egeerhavet og i Anatolia som karakteriserte den sene bronsealder, ble etter et opphold erstattet av isolerte landsbykulturer i det som kalles for den antikke mørke tidsalder. Mellom 1206 og 1150 f.Kr. virket det kulturelle sammenbruddet for kongedømmene i den mykenske kultur, det hettittiske riket i Anatolia og Syria, samt det egyptiske riket i Syria og Kanaan, ødeleggende for handelsveiene. Lese- og skriveferdighetene gikk tapt. I den første fasen av denne perioden ble bortimot hver eneste by mellom Troja og Gaza voldelig ødelagt, og ofte etterlatt ubebodd. Eksempler er Hattusa, Mykene og Ugarit…
Som del av sen bronsealder og tidlig jernalder, var dette en periode knyttet til sammenbruddet av de sentrale autoriteter, en generell avbefolkning, særlig i de mer urbane områder, tap av lese- og skriveferdigheter i Anatolia og rundt Egeerhavet, opphør av de etablerte mønstre for internasjonal handel over store avstander, økende ondsinnete kamper mellom eliten om makten…
Robert Drews, professor emeritus ved Vanderbilt University innenfor oldtidshistorie, har beskrevet sammenbruddet som «den verste katastrofe i oldtidens historie, mer katastrofal enn sammenbruddet av det vestlige Romerriket». Han siterer Fernand Braudels evaluering av kulturene i det østlige Middelhavsområdet, at de nærmest gikk tilbake til Start.”
Kart over byer som ble rasert, av mennesker eller naturkrefter, under bronsealderens sammenbrudd.
http://no.wikipedia.org/wiki/Bronsealderens_sammenbrudd
Det store spørsmålet er: Hva var primærårsaken til sammenbruddet? En regional ”jordskjelvstorm” som varte i ca. 50 år? Eller meningsløs vandalisme i en grad aldri tidligere sett, utført av de uidentifiserte ”Havfolkene”? Eller både-og? Vi ser nærmere på disse spørsmålene fra perspektivet til Amos Nur, som i 2008 avsluttet sin nær 40-årige karriere ved Stanford University i California som forsker og professor i geofysikk. I 2008 fikk han også utgitt boken Apocalypse: Earthquakes, Archaeology, and the Wrath of God.
Nur forteller innledningsvis i sin bok at seismologi (studiet av jordskjelv) og konklusjoner basert på seismologiske funn alltid har vært tabubelagt innen arkeologi og i årsaksforklaringer av sivilisasjoners sammenbrudd, selv når relevansen av de seismologiske funn er åpenbar. Denne antipatien har delvis sitt opphav i en akademisk uvilje til å bli assosiert med katastrofisme i sin alminnelighet, og med Velikovsky i særdeleshet. Eksempler på akademikere som fullstendig har ignorert eller fortrengt seismologiens relevans når det gjelder å finne årsaksforklaringer på sivilisasjoners sammenbrudd, er historiker Arnold J. Toynbee i bindene 4-6 (1939) av A Study of History; antropolog og historiker Joseph Tainter i The Collapse of Complex Societies (1988); og professor i fysiologi og geografi Jared Diamond i boken Collapse: How Societies Choose to Fail or Succeed (2005).
Særlig Toynbees verdenshistorie i tolv bind, A Study of History (1934–1961), skal ha påvirket antropologer sterkt og skapt det dogme at årsakene til sivilisasjoners sammenbrudd alltid er å finne i mennesket selv. Toynbee gikk faktisk enda lengre, for han avviste til og med invasjon som årsaksforklaring dersom den angrepne part ikke allerede hadde utviklet seg i selvdestuktiv retning. Hans motto var således at hvert samfunn er skyld i sin egen skjebne. Sammenbrudd kommer alltid innenfra.
Arnold J. Toynbee (1889-1975)
Ifølge Nur var den akademiske latterliggjøringen av den franske arkeologen Claude Frédéric-Armand Schaeffer (1898-1982) for hans bok Stratigraphie comparée et chronologie de l’Asie occidentale (IIIe et IIe millennaires) (1948) også en viktig grunn til at arkeologer ikke våget å flørte med seismologiske årsaksforklaringer. Schaeffers ene feil var at han foreslo ett regionalt superjordskjelv som skulle stå bak hele bronsealderens sammenbrudd. Påstanden om et slikt superjordskjelv var ikke bare i konflikt med datidens seismologiske forståelse av hvor kraftige og omfattende jordskjelv kan være, men er også i konflikt med nåtidens forståelse. At Schaeffers arbeid ble hyllet i flere bøker av Velikovsky, var heller ikke til hans fordel.
Verdens kraftigste målte jordskjelv er Valdivia-jordskjelvet som inntraff utenfor kysten av Chile den 22. mai 1960, som ble målt til 9,5. Beregninger av antall omkomne varierer fra 2000-5000, og de materielle skader har blitt beregnet til 3-5 milliarder dollar (i 2011-verdi). Til sammenligning, verdens tredje kraftigste målte jordskjelv er Indiahavet-jordskjelvet som inntraff utenfor Sumatras vestkyst den 26. desember 2004. Dette ble målte til 9,2. Tsunamien som ble utløst av jordskjelvet tok livet av over 230.000 mennesker i 14 land.
Selv om Schaeffers spesifike teori nok var feil, kan han likevel ha hatt rett i en mer generell betydning. Det er nemlig mye evidens på at jordskjelv hadde en betydelig ødeleggende virkning ved de aller fleste av de stedene som gikk under ved bronsealderens sammenbrudd. Flere arkeologer har også erkjent dette. Nur hevder at vandalisme og menneskelig destruksjon bare unntaksvis kan antas å ha blitt utført i en så ekstrem grad at det kan forveksles med jordskjelv.
For å rette opp den akademiske svikten i å kunne integrere menneskelige og kataklysmiske årsaksfaktorer når det gjelder sivilisasjoners sammenbrudd, er Amos Nurs bok et pionérbidrag til å fremme arkeoseismologi. Denne nye vitenskapsgrenen hadde sin fødsel på 1990-tallet. Nur (2008) skriver:
”Den nye faggrenen jordskjelvarkeologi, eller ”arkeoseismologi”, bringer sammen perspektivene og redskapene til arkeologene og geofysikerne, i det håp at dette kombinerte perspektiv kan frembringe ny informasjon både om historien til samfunn og om risikoen for fremtidige jordskjelv. Dette partnerskapet er imidlertid noe anstrengt, hovedsakelig fordi akademisk arkeologi er skeptisk til katastrofisme generelt og til jordskjelv spesielt som årsak til katastrofer. Når en by ødelegges tilsynelatende uten grunn, er arkeologene langt mer komfortable med å forklare destruksjonen som herjinger av en ukjent fiende enn som et resultat av naturens luner.
Denne boken gir et sammendrag av evidensen på at jordskjelv forekom i fortiden på forskjellige arkeologiske steder, hovedsakelig i Middelhavsregionen, og korrelerer den mistenkte jordskjelvskaden med den kjente seismiske risiko for hvert sted. I noen tilfeller har vi nedtegnelser [av jordskjelv] av varierende troverdighet; i andre tilfeller er det fysisk evidens på at jordskjelv har forekommet; og i atter andre tilfeller har vi bare antydende evidens og en forkastning i nærheten som årsakskandidat. Hvert tilfelle er kontroversielt. Denne boken utforsker både årsakene til kontroversen og de omfattende virkninger av jordskjelv på menneskelige samfunn.” (s. 6)
Få antropologer er klar over at ruinene ved følgende berømte arkeologiske steder ligger ved forkastningssoner der uforutsigbare jordskjelv må forventes: Mykene, Troja, Kreta, Jeriko og Megiddo.
Nur diskuterer i kap. 8 – Earthquake Storms and the Catastrophic End of the Bronze Age – hva som kan være årsakene til bronsealderens sammenbrudd. For mange arkeologer er den mest autoritative gjennomgangen av dette emnet boken The End of the Bronze Age: Changes in Warfare and the Catastrophe Ca. 1200 B.C. (1993) av Robert Drews, amerikansk professor i klassiske studier. Drews har som spesialitet utviklingen av krigføring og våpenteknologi. Ikke uventet finner han løsning sin innenfor sitt eget felt. Hans overordnete forklaring på sammenbruddet er en endring i krigføringen. Mens stormaktenes etablerte krigføring besto i bruk av pil-og-bue fra hestetrukne vogner, skal strategien til de invaderende barbarene ha vært infanteri (fotsoldater) med spyd og sverd.
Drews diskuterer naturligvis ”jordskjelvhypotesen”, men ifølge Nur avslører Drews her sin egen manglende kompetanse innen seismologi. Drews avviser også arkeologers konklusjoner om at jordskjelv spilte en betydelig rolle:
”Drews nevner 47 steder i Egeerhavsområdet og det østlige Middelhavsområdet der den arkeologiske evidensen indikerer et nivå av katastrofisk sammenbrudd mellom 1225-1175 f.Kr., en periode på ca. 50 år. Til tross for den pågående debatten om hva som forårsaket sammenbruddet, er de fleste akademikerne enige i at den alvorlige destruksjonen var omfattende. Drews (1993) skriver: ”Innenfor en periode på 40-50 år ved slutten av 1200-tallet og begynnelsen på 1100-tallet ble nærmest hver eneste betydningsfull by eller palass i det østlige Middelhavsområdet ødelagt, mange av dem ble aldri igjen bosatt.” (s. 224-26)
”Selv om arkeologer ved mange av de arkeologiske stedene har forklart destruksjonen, isolert sett, som et resultat av jordskjelv, har det arkeologiske fagmiljøet i hovedsak avvist idéen om at jordskjelv spilte en betydelig rolle i den mer omfattende katastrofen.”
”Drews avviser fullstendig idéen om jordskjelv. Han demonterer systematisk argumentene til arkeologene som foreslår jordskjelvødeleggelse ved deres egne utgravningssteder, inkludert Blegen et al. (1953, 1958) ved Troja; Mylonas ved Mykene; Schaeffer ved Ugarit; Samson ved Thebes; Evans ved Knossos; Kilian ved Tyrins; samt Davis og Kempinski ved Megiddo. Særlig Schaeffer, Kilian og Blegen utvidet deres hypotese om jordskjelvødeleggelse til å inkludere, til en viss grad, regional ødeleggelse.” (s. 227)
”Med all sin avvisning av jordskjelvevidensen, impliserer Drews at suksessen av hans egen tolkning av begivenhetene, at en revolusjon i krigføringsteknikk var ansvarlig for sammenbruddet, avhenger av å bevise at jordskjelv ikke bare hadde ingenting å gjøre med sammenbruddet, men også at jordskjelvene ikke kunne ha forekommet samtidig med revolusjonen i krigsteknologi. Årsaken til sammenbruddet var enten krigføring eller jordskjelv; hvis den ene årsaksforklaringen er riktig, må den andre være feil. Drews er ikke alene om denne tenkemåten. Arkeologer som støtter teorier om jordbrukskollaps, anonyme aggressorer, klimaendring, eller meteornedfall tenderer til å argumentere mot muligheten for jordskjelv som en forverrende årsaksfaktor. Enten/eller-debatten som raser i de arkeologiske fagmiljøer impliserer en merkelig adskillelse av den menneskelige verden fra naturens verden… Forslaget om at de to verdener er uunngåelig knyttet til hverandre betraktes som et nederlag, som et tegn på en svak teori som må forsterkes med usannsynlige sammentreff.” (s. 228)
Nur presenterer så den nyere forståelsen innen seismologi, som Schaeffer ikke kunne kjenne til, men som Drews burde kjenne til gitt hans faglige engasjement:
”Det mest vedvarende argumentet mot jordskjelvhypotesen er selve størrelsen som jordskjelvet må ha hatt for å forårsake slik skade, eller den usannsynlige forekomsten av så mange jordskjelv i rask rekkefølge…”
”Geofysikerne har ikke blitt enige om hva de skal kalle dette fenomenet, men beskriver moderne eksempler av det enten som ”jordskjelvsekvenser” (f.eks. Ambraseys 1970), ”jordskjelvmigrasjoner” (Mogi 1968; Roth 1988), ”progressive failures” (Stein, Barka og Dietrich 1997), eller, på steder med mange kryssende forkastninger som ”jordskjelvstormer” (Nur and Cline 2000)…”
”[Kapittel 8] begynte med å beskrive hvordan de stedene som ble mest ødelagt ved slutten av bronsealderen har blitt rammet i moderne tid av større jordskjelv. Nå har vi også sett at de samme områdene er gjenstand for jordskjelvstormer eller sekvenser som kan bringe ødeleggelse over store områder i løpet av noen få tiår. I lys av disse observasjoner er det absolutt plausibelt at lignende sekvenser eller stormer kan ha forekommet i Egeerhavsområdet og det østlige Middelhavsområdet nær slutten av bronsealderen, ca. 1225-1175 f.Kr. Schaeffers forklaring at jordskjelv forårsaket bronsealderens sammenbrudd trenger således ikke å avhenge av ett enslig urimelig stort jordskjelv som ødela alle de stedene han listet opp. En så omfattende jordskjelvødeleggelse i den aktuelle regionen kan i stedet forklares med en mekanisme for sekvensielle jordskjelv som er kjent for å utfolde seg der i dag.” (s. 240, 243)
De uidentifiserte aggressorene som mange arkeologer tradisjonelt har gitt skylden for bronsealderens sammenbrudd, er de såkalte Havfolkene. Nur mener denne forklaringen er iferd med å bli utdatert, og siterer historikeren Robert Morkot i The Penguin Historical Atlas of Ancient Greece (1996):
”Til tross for å ha vært i favør inntil helt nylig, kan denne idéen om Havfolkenes migrasjon ikke lenger aksepteres. Det finnes ingen virkelig evidens for å støtte den. Teorien om Havfolkene var i hovedsak en bekvemmelig og plausibel oppfinnelse fra 1800-tallet, utarbeidet [for det meste av historikeren Gaston Maspero] som løsning på de da svært begrensete tilgjengelige fakta.
De som ikke har tilgang til Amos Nurs bok, anbefales å se hans foredrag Earthquakes and Archeology - Amos Nur (SETI Talks) (YouTube, 73 min.). Online-artikkelen Poseidon’s Horses: Plate Tectonics and Earthquake Storms in the Late Bronze Age Aegean and Eastern Mediterranean av Amos Nur og Eric H. Cline (arkeolog og professor i oldtidshistorie), som ble trykt i Journal of Archaeological Science i år 2000, kan også anbefales.
b) Trojanerkrigen, det greske alfabet og Homer (940-800)
Vi daterer Trojanerkrigen til ca. 940 f.Kr., dvs. til midten av bronsealderens sammenbrudd (975-925). Vi daterer den greske mørkealderen til 925-800. Basert på Barry B. Powells bok Homer (2. utg. 2007) daterer vi oppfinnelsen av det greske alfabet og produksjonen av Iliaden og Odysséen til ca. 800 f.Kr. Alfabetet og Homer-verkene ble antagelig til på den greske øyen Evvia. Det greske alfabet med skriveregelen om å markere alle syngelyder med vokaler, representerer verdens første fonetiske skriftsystem. Formålet med konstruksjonen av det greske alfabet var mest sannsynlig å få skrevet ned muntlig litteratur på en slik måte at rytmen ble synliggjort, hvilket krevde vokaler.
Datering av Trojanerkrigen
Barry B. Powell og Ian Morris konkluderer i deres bok The Greeks: History, Culture, and Society (2. utg., 2010) at hvis Trojanerkrigen virkelig fant sted, så utfoldet den seg i den mykenske periode under bronsealderens sammenbrudd. Ingen av personene eller begivenhetene i Homers to verker Iliaden og Odysséen kan med sikkerhet relateres til kjente historiske personer eller begivenheter. Senere poeter og historikere har selv skapt eller prøvd å finne slike relasjoner, men ingen av disse lar seg bekrefte. Noen indikasjoner går i retning av ca. 940 f.Kr. for Trojanerkrigen, da Egypts 19. dynasti ble avsluttet av faraodronningen Twosret (941-940) og det 20. dynasti ble innledet av faraokongen Setnakhte (940-936). Den arkeologiske indikasjonen er at keramikk tilhørende Late Helladic IIIC-perioden som ble funnet i Troja VIIa, som er det arkeologiske laget som passer best med Homers beskrivelse av Troja, er assosiert med dronning Twosret.
I den engelske Wiki-artikkelen Setnakhte nevnes at grekernes fortellinger om ”den egyptiske kong Proteus” kan ha vært en referanse til Setnakhte:
“Setnakhte kan ha vært den første farao som ble nevnt i den greske mytologi. Marianne Luban siterer Diodorus Siculus: "En mann av obskur opprinnelse ble valgt til konge, som egypterne kalte ’Ketes’, men som blant grekerne antas å være den Proteus som levde i tidsperioden for Trojanerkrigen.” Ketes, fra det egyptiske Khenti, betyr det samme som Proteios: “Først”. Kong Setnakht kan ha kommet fra folket eller ha vært en prins av kongelig blod som på en eller annen måte var forbundet med det 19. dynasti.”
Hvem var så Proteus? I den engelske Wiki-artikkelen Proteus of Egypt kan man bl.a. lese:
“Proteus var en egyptisk konge fra oldtiden som er mest kjent for sin deltakelse i en alternativ versjon av fortellingen om Helena. I andre bind av Herodots historie sies det at Proteus var fra Memfis, etterfulgte Pheron på tronen, og ble selv etterfulgt av Rhampsinitus (Ramesses III, som han var kjent blant egypterne). Da Paris bortførte Helena fra Sparta, bragte vinden hans båt ut av kurs og til Egypt. Mens han var der, forlot slavene ham og fortalte myndighetene hva Paris hadde gjort. Fortellingen om hans forbrytelse nådde Proteus, som da tok i sin beskyttelse Helena og de skatter som Paris hadde stjålet fra Menelaos. Hans intensjon var å returnere henne og skattene til Menelaos når han ankom. Trojanerne var ute av stand til å overbevise grekerne om at de ikke hadde tatt Helena; det var derfor ikke før Troja hadde blitt beseiret at trojanerne ble trodd. Menelaos reiser da til Egypt, der han behandles høvelig i hoffet til Proteus, og gjenforenes med Helena. Ved avreisen ofrer Menelaos imidlertid noen innfødte barn, som får egypterne til å hate ham.”
Herodots kronologiske plassering av Rhampsinitus var feil. Beskrivelsen av Rhampsinitus gjør det klart at Herodot siktet til Ramesses III, som faktisk var etterfølgeren til Setnakhte.
Zetaene bekrefter i et alt for kort notat, Trojan War (1995), at Trojanerkrigen virkelig fant sted. Som vanlig kommer zetaene også med spennende tilleggsinformasjon:
“De greske legender omtaler Trojanerkrigen der en kvinne var så sterkt begjært at legioner av krigere ble sendt av sted for å befri henne. Har dette skjedd? Ja, dette skjedde, men legendene har blitt forvrengt. Helena av Troja var ikke det begjærte objektet i denne krigen, et faktum som hennes ego ikke tillot henne å akseptere. En av Helenas tjenestepiker, som ble holdt strengt i fangenskap som tjener, var den virkelige årsak til dette slaget, men Helena annonserte høyt før, under og etter slaget at det var henne selv som var så ettertraktet. Da historikerne aldri fikk høre noe annet, skrev de dette ned.
Ifølge legenden ble Troja med hell invadert da en gave, Den trojanske hest, ble forlatt utenfor portene og bragt inn i byen. Gitt krigen, var innbyggerne av Troja naturligvis ikke så naive at de uten nærmere inspeksjon tillot denne uforklarte gaven å bli bragt inn. Faktum er at Trojanerhesten ikke bare var en statue, en kuriositet, men var mat, bygget av mat: Hvetestakker som var bundet sammen, gresskar og tørket frukt. All maten hadde blitt festet og bundet til en ramme av tre. Grekerne visste at de sultende innbyggerne i Troja ikke kunne motstå denne fristelsen. For å minimere inspeksjonen av et så stort objekt, som de visste ble rutinemessig gjort av alle kurver og tønner med mat, ble kamuflasjen formet til et familiært dyr. Innbyggerne fokuserte på matklyngene som var bundet til hovene, halen og hestens hode. De ble da så oppslukt av å tilfredsstille sin hunger at de ikke kom til å inspisere hestens mage. Der lå én infiltrator. Tynn og smidig klarte han å smyge seg ut i nattens mørke, og lot sine venner slippe inn gjennom porten.”
Illustrasjon av Trojanerhesten som føres innenfor portene.
Vergils nasjonalepos Æneiden
Den romerske poeten Vergil (70 f.Kr.-19 e.Kr.) er mest kjent for sitt ufullendte verk Æneiden, som ble Romas mytisk-heroiske nasjonalepos. Vergil var en stor beundrer av Homer, og brukte til og med det samme versemålet, daktylisk heksameter. I Æneiden skaper Vergil en historisk forbindelseslinje mellom Homers beskrivelse av Trojanerkrigen og grunnleggelsen av den byen som utviklet seg til Rom. Æneiden strekker seg over tolv bøker, og forteller om hvordan Trojanerhelten Aineias sammen med en gruppe krigere flyktet til havs fra det falne Troja.
På ferden gjennom Middelhavet forliser de utenfor Karthago, en oldtidsby ved kysten av Nord-Afrika i dagens Tunisia. Forliset resulterte i et kjærlighetseventyr mellom Aineias og dronning Dido, den legendariske grunnleggeren av Karthago. Historikerne antar i dag at Karthago ble grunnlagt ca. 814 f.Kr. Dronning Dido – ”Dido” var det greske navnet for Elissa eller Elissar – skal opprinnelig ha vært en fønikisk prinsesse fra byen Tyre. Mens dronning Dido tilhører legendenes doméne, tilhører hennes bror, Pygmalion bykongen av Tyre (831-785), historiens doméne. Dersom Karthago ble grunnlagt av Dido ca. 814 f.Kr, er tidsavstanden bakover til ca. 940 f.Kr. alt for lang til at Aineias kan ha hatt en flørt med henne. Mellom de to dateringene ligger fem generasjoner. Vi avviser derfor dateringer av Trojanerkrigen som er basert på Vergils fortellinger om Aineias. Ifølge Vergil dro Aineias etter et års tid videre fra Karthago til Italia, der han slo seg ned med sine trojanske landsmenn. Romerne likte å tro at de var etterkommere av disse trojanerne. Dronning Dido begikk selvmord i kjærlighetssorg over at Aineias forlot henne, hvis vi skal tro Æneiden.
Aineias skryter av sine heltebedrifter under Trojanerkrigen til dronning Dido.
Maleri av Pierre-Narcisse Guérin fra 1815.
Det greske alfabet
Homers Iliaden og Odysséen er de to aller eldste skrevne verk i verdens første kjente fonetiske skriftsystem. Det er derfor mange spørsmål og mysterier knyttet til Homer. Når levde han? Var han skald av profesjon? Var han selv oppfinneren av det greske alfabetet, eller dikterte han til oppfinneren av det greske alfabetet en serie skaldekvad hvis nedskriving vi i dag kjenner som Homers to verk? Hvem var nedskrivingen av Iliaden og Odysséen beregnet for? Kommende skalder som ikke ville ha mulighet til å høre Homers personlige fremføring av dem, eller et imaginært leserpublikum som kunne tenkes oppstå etter et par hundre år? Til hvilket formål ble det greske alfabet oppfunnet, og hvilke eksisterende skriftsystemer ble brukt som modell?
En av verdens fremste og mest anerkjente Homer-eksperter er Barry B. Powell (HomePage), professor i klassiske studier ved University of Wisconsin–Madison (USA). Powell er også spesialist i historien til skriftsystemer, og fikk i 2009 utgitt boken Writing: Theory and History of the Technology of Civilization. Det følgende sammendrag er basert på hans bøker når ikke andre kilder oppgis.
Ved slutten av bronsealderen snakket befolkningene i Mesopotamia de østsemittiske språkene og brukte kileskrift på leirtavler. Befolkningene i det østlige Middelhavsområdet snakket de vestsemittiske språkene, brukte det vestsemittiske skriftsystemet, og skrev på papyrusruller. Papyrus er en egyptisk oppfinnelse som ble tatt i bruk 3.200 f.Kr. Det vestsemittiske skriftsystemet hadde en rekke lokale varianter, som fønikisk, arameisk, hebraisk og kanaanittisk. Dette skriftsystemet besto av et rent konsonant-alfabet (k-alfabet) på 22 konsonanter, og var fonetisk så langt som angivelsen av konsonantlyder angikk.
Med fonetisk skriftsystem menes her i hvilken grad man kan lese en tekst høyt og lydmessig noenlunde korrekt uten å forstå språket eller innholdet i teksten. I en tekst basert på et rent k-alfabet må man naturligvis beherske språket for å kunne gjette riktig betydningen av de vokalløse ordene, og dem som ikke behersker språket kan umulig vite hvilke vokallyder som skal uttrykkes mellom konsonantene. I de vestsemittiske språkene besto ordets rot alltid av 2-3 konsonanter, hvilket gjorde at fraværet av vokaler i alfabetet ikke var så alvorlig som om vi skulle fjerne vokalene i tekster på norsk.
Det greske språket er imidlertid et indo-europeisk språk der angivelsen av vokallyder er nødvendig for å kunne forstå teksten og betydningen av det enkelte ord. Det greske konsonant- og vokalalfabetet (k/v-alfabetet) som ble oppfunnet på Homers tid synes å være en tilpasning av det vestsemittiske k-alfabetet, med fem vokaler lagt til (a, e, i, o, y). Ved å introdusere de fem vokalene i alfabetet, samt introdusere den skriveregel at vokallyder alltid skal markeres med vokaler, ble verdens første fonetiske skriftsystem skapt! Det fonetiske skriftsystem har i dag erobret det meste av verden.
Det mykenske skriftsystemet Lineær B hadde riktignok fem vokaler, men med sine 200 tegn var dette systemet bare delvis fonetisk. De fleste av tegnene representerte ord. Mykensk var en tidlig form for gresk.
Iliaden og Odysséen
Maleriet ”Homer” av Pier Francesco Mola (1612-1666).
Iliaden består av 16.000 linjer; Odysséen av 12.000 linjer. Mens Iliaden sjangermessig er en blanding av legender og gudemyter; er Odysséen en blanding av folkeeventyr og gudemyter. Mens Iliaden inneholder mye humor, er det lite av dette i Odysséen. Iliaden har en tragisk avslutning, mens Odysséen har en lykkelig slutt.
Versemål eller metrikk er et begrep innen verselære. Et versemål betegner den rytmen og det rimmønsteret som en verselinje eller et dikt har. Versemålet i Iliaden og Odysséen er daktylisk heksameter. Heksameter betyr at verselinjen består av seks takter eller verseføtter, mens daktylisk betyr at hver versefot består av en trykktung stavelse etterfulgt av to trykklette, som i ”dáktylos” eller ”byene”. I klassisk gresk diktning er én daktyl én lang stavelse etterfulgt av to korte. Heksameterne har intet fast rimskjema, men den gjennomgripende rytmen har en suggestiv virkning på det lyttende publikum.
Å dikte i et bestemt versemål, uansett hva versemålet måtte være, har sin pris. Dette kan alle tradisjonelle poeter skrive under på. Det er ikke uten grunn at mange poeter har valgt å frigjøre seg fra versemålets tvangstrøye, og i stedet har hengitt seg til litterær modernisme. Den muntlige diktertradisjonen som Homer tilhørte, syntes antagelig også at prisen ved å binde seg til daktylisk heksameter var høy. Det er nettopp derfor Iliaden og Odysséen er så full av det som kalles epiteter, dvs. karakteriserende adjektiv eller lignende tillegg til et substantiv eller personnavn. Eksempler på slike epiteter er ”den lettfotede Akilles”, ”den skjønne Helena”, ”den mektige kong Agamemnon” og ”den allsidige Odyssevs”. I Homers diktning ble slike epiteter primært brukt for å fylle ut en verselinje innenfor versemålets krav på en lettvint måte, ikke for å understreke for hundrede gang, og i totalt irrelevante situasjoner, bestemte egenskaper ved en person.
Iliaden har også andre stilistiske trekk som avslører at teksten ble diktert av en skald (det greske ordet for skald er aoidos). Teksten er svært repetiv; faktisk blir hver 8. linje gjentatt minst én gang. Et annet avslørende trekk er at innholdet i de forskjellige kapitlene flere ganger er i konflikt med hverandre, som om kapitlene opprinnelig hadde hver sin tilblivelsesprosess.
Et karakteristisk trekk ved Homers diktning er at han tilsynelatende hadde ”all verdens tid” til å komme seg gjennom hovedfortellingen. Homer nektet aldri seg selv å inkludere enda en bifortelling, så lenge han syntes fortellingen var god, uansett hvor lang og irrelevant den ellers måtte være for hovedfortellingen. Det moderne kravet om driv i hovedfortellingen var visst ikke noe som bekymret Homer. Han benyttet seg heller ikke av spennings- og klimaksoppbyggende fortellerteknikker, slik en hver moderne forfatter gjør. Et annet karakteristisk trekk ved Homers diktning er de mange person- og stedsnavn som angis. I Iliaden og Odysséen nevnes over 1000 personnavn og over 500 stedsnavn; de fleste nevnes bare én gang.
Iliaden beskriver 53 døgn i Trojanerkrigens tiende år. Eposets evolusjonære helt er den vrede Akilles. Han motstår den omgivende kulturens normer om hva som gir ære og status, eller alternativt gir skam. I stedet utvikler han en indre uavhengig norm av etiske prinsipper som manifesterer seg i form av selvrespekt eller skyld.
Iliaden er en ikke-intensjonell parodi på kriger mellom folkegrupper i bronsealderen der anunnaki-lederne (”de olympiske guder”) kranglet seg imellom bak kulissene, og noen ganger plutselig dukket opp på scenen for å påvirke kampen.
Oera Linda Book om Odyssevs
Odyssevs, kjent som Ulysses i romersk mytologi, kongen over den 120 km2 store greske øyen Ithaka, kan ha vært en reell historisk person som etter Trojanerkrigen søkte eventyret i å reise rundt omkring i Middelhavet på jakt etter spenning og drama. For å gjøre komplottet enda mer komplekst, inkluderer vi her et utdrag fra kap. 30 av Oera Linda Book. Ifølge kap. 30 bragte eventyrlysten Homer også utenfor Middelhavet, helt nord til Fryasburgt ved kysten av dagens Holland, der Frya-kulturen hadde sitt hovedsete. Her prøvde han å bytte til seg en hellig lampe mot de fineste juveler, men Jordmoren (øverste valgte leder for alle de lokale borgmødrene eller burgtmaagd) avslo. Han dro da videre til øyen Walhallagara, som i dag er halvøyen Walcheren ved kysten av Holland, der han skandaløst nok etablerte et seksuelt forhold med borgmoren Kalip, hvilket kan være navneopphavet til Calypso i Odysséen. I de årene han oppholdt seg her kan han ha lært seg Frya-kulturens k/v-alfabet, som kan ha vært inspirasjonskilden til både det vestsemittiske og det greske alfabet. Selv om teksten i Oera Linda Book skulle vise seg å være historisk genuin, betyr ikke det at innholdet må være mer historisk korrekt enn andre tekster fra Homers tid. Fra Oera Linda Book, kap. 30:
”I år 1005 etter at Atland forsvant i havet, ble dette skrevet på den østlige veggen ved Fryasburgt:
Etter at tolv år hadde gått, uten at vi hadde sett noen italienere i Almanland, kom tre skip, finere enn noen av dem vi selv eide eller noensinne hadde sett. På det største skipet var en konge fra de joniske øyer hvis navn var Ulysses, som var berømt for sin store visdom. En prestinne hadde profetert at han ville bli konge over hele Italia dersom han greide å få tak i en lampe som hadde blitt tent ved lampen i Texland. For dette formål hadde han bragt store skatter med seg, og mest av alt: Juveler til kvinner, disse juveler var vakrere enn noensinne tidligere sett. De kom fra Troja, en by som grekerne hadde tatt. Alle disse skattene hadde han bragt til moren [Jordmoren], men moren ville ikke ha noe med dem å gjøre. Til slutt, da han forsto at han ikke kom noen vei med henne, dro han videre til Walhallagara. Der rådet en borgmor [burgtmaagd] hvis navn var Kaat, men som på folkemunne ble kalt Kalip fordi hennes underleppe stakk ut som en baug. Her tøvet han i flere år, skandaløst for alle som kjente til det. Ifølge tempeljomfruenes rapport, mottok han en lampe fra henne; men den tjente ham ikke til noe, for da han dro ut på havet igjen gikk skipet tapt, og han ble tatt opp naken og ribbet av et annet skip.”
Homer-forskningen
Den romersk-jødiske historikeren Josephus (37-100 e.Kr.) hevdet i sitt essay Mot Apion at det gikk et rykte om at Homer ikke hadde skrevet ned et eneste ord, han hadde bare memorisert en muntlig tradisjon som så ble nedskrevet lenge etter hans død. Josephus mente altså at den greske verden ikke kjente til skrivekunsten på Homers tid.
Den moderne Homer-forskningen begynte med den tyske filologen Friedrich August Wolf (1759-1824) som tok opp stafettpinnen fra Josephus. I sin bok Prolegomena ad Homerum (1795) poengterte Wolf det oppsiktsvekkende fravær av referanser i Homers verker til skriftlige media, skriftkilder, tekster, dokumenter; ja, til skriving og lesing overhode! Bare en eneste episode i Homers 28.000 linjer kan tolkes som en referanse til at noe skrives ned, men selv dette ene tilfellet er nokså tvetydig. Wolf trakk samme konklusjon som Josephus 1600 år før ham: at den greske verden ikke kjente til skrivekunsten på Homers tid.
Wolf hevdet videre at de to Homer-verkene var alt for lange til å kunne ha blitt komponert, memorert eller muntlig fremført av en og samme person. Iliaden og Odysséen måtte derfor ha blitt til etter Homers tid, og begge måtte ha vært en skriftlig sammensetning av et tosifret antall enkeltstående kvad som en hel profesjon av skalder eller aoidoi holdt levende og overførte fra generasjon til generasjon. Etter Wolfs autoritative bidrag prøvde Homer-forskerne de neste 130 årene å dissekere de to verkene for å kunne identifisere de enkeltstående kvadene. Uten særlig hell. Hver av de to verkene utgjør i for stor grad en integrert helhet, selv om det er nok av enkeltstående bifortellinger i dem.
Milman Parry (1902-1935) var det neste store høydepunktet i Homer-forskningen. Han var en klassisk filolog innen episk poesi og grunnlegger av forskningsdisiplinen muntlig litteratur. Det var Parry som oppdaget formålet med Homers hyppige bruk av epiteter, og det var han som forklarte hvordan Homer-verkene avslører å ha vært opprinnelig muntlig litteratur. Parry konkluderte at Homer må ha vært en muntlig poet av historier og historie, tilsvarende den nordiske skald, den gæliske bard og den serbo-kroatiske guslar. Parry var således enig med Wolf i at Homer aldri hadde skrevet ned et eneste ord.
Fra den norske Wiki-artikkelen Milman Parry:
”Mellom 1933 og 1935 gjorde Parry, da førsteamanuensis ved Harvard University, to reiser til Jugoslavia hvor han studerte og gjorde lydopptak av den muntlig, tradisjonelle poesien på serbokroatisk ved hjelp av sin assistent Albert Lord. De arbeidet i Bosnia hvor lese- og skrivekyndighet var lavest og hvor den muntlige tradisjonen, i begrepet benyttet av Parry og Lord, var «renest»…
I hans amerikanske utgivelser på 1930-tallet introduserte Parry hypotesen (først forslått til ham av Meillet og deretter demonstrert ved hans eget feltarbeid) at den formulariske strukturen av homerisk epos kan bli forklart som en karakteristisk egenskap av muntlig komposisjon (den såkalte «muntlig-formulariske hypotese»). Parrys arbeid forsvarte den antikke tradisjonen hvor Iliaden og Odysseen var resultatet av en muntlig poet… Parrys påvirkning er åpenbart i arbeidene til senere forskere som har argumentert at det er en fundamental brudd i den institusjonelle eller fastlagte strukturen mellom det homeriske Hellas og det platoniske Hellas, et brudd karakterisert ved overgangen fra en muntlig kultur til en skriftkultur. Denne tanken fastholder at i det homeriske samfunnet tjente muntlig poesi som en form for ‘loggbok’ av institusjonelle og kulturelle praksiser. I en skriftkultur tar skriftlige loggbøker plass isteden for muntlig poesi.”
En av guslarene som Parry intervjuet og gjorde opptak av, fremførte muntlig et lengre kvad på 12.000 linjer, hvilket tilsvarer Odysséen i lengde. Av intervjuene fremkom at hver fremføring var unik, så det var ikke ordene som ble memorert, men tema og overordnet struktur. Guslarene hadde på et vis, gjennom mange års trening og praktisering, fått det aktuelle versemålet impregnert i psyken, slik at å holde seg til versemålet under fremføringen av et kvad nærmest var en automatfunksjon. Mange av dem kunne verken lese eller skrive.
En av guslarene som Milman Parry intervjuet.
Det som er Barry B. Powells spesifikke bidrag til Homer-forskningen – fremført i flere av hans bøker som f.eks. Homer and the Origin of the Greek Alphabet (1996) og Homer (2. utg. 2007) – er teorien om nærheten eller intimiteten mellom oppfinneren av det greske alfabet og Homer. Powell sier mer eller mindre rett ut at de to antagelig samarbeidet, og at formålet med oppfinnelsen av det greske alfabet nettopp var den skriftlige nedtegnelsen av Homers muntlige poesi om Trojanerkrigen og Odyssevs. Tidsperioden skal ha vært ca. 800 f.Kr., og stedet skal ha vært den langstrakte øyen Evvia som ligger rett utenfor det greske fastlandet på østsiden.
Homer! Vil vi noen gang få vite din egen historie?
