Foruten skildringen i Andre Mosebok av plagene som rammet Egypt og av hvordan Moses ledet den semittiske slave­befolkningen ut av landet, finnes to samtids­dokumenter som gir øyevitne­beskrivelser av Egypt i en kaotisk tilstand. Det lar seg ikke bevise at det er kaoset under og etter 1628-jordskorpe­forskyvningen som beskrives, men vi finner dette meget sannsynlig. Det ene dokumentet er Ipuwer Papyrus, som Velikovsky har æren for å knytte opp til jordskorpe­forskyvningen. Det andre doku­mentet er en meget spennende egyptisk og keltisk tekstsamling, The Kolbrin, som zetaene og andre knytter opp til 1628-jordskorpeforskyvningen.

Ipuwer Papyrus (online tekst) er en lang jeremiade på 17 vers der det klages over at den sosiale orden i Egypt har gått i total oppløsning. Kaos og anarki, nød og elendighet, sorg og klager, forvirring og uvisshet, råder. Den nye tilstanden er karakterisert av plyndring, mord, opportunistisk utnyttelse av kaoset, og jungelens lov. Elven var rød som blod, ikke til å drikke av. I vers I nevnes at kvinnene har blitt ufruktbare, de kan ikke lenger unnfange. I vers III nevnes at fremmede barbarer har kommet til Egypt, og at det er vanskelig å finne egyptere.

The Kolbrin er en samling manuskripter, opprinnelig 21 ”bøker”, som ble skrevet ned på bronsetavler for å hindre ødeleggelse. De ble forfattet av egyptiske og keltiske innvidde. De ble til over flere århundreder. Tekst­samlingens tilblivelsesprosess er ikke så ulik Oera Linda Book. De nåværende ”originalkopier” er i bevaring hos The Culdian Trust i New Zealand. De samarbeider med web-basen TheKolbrin.com, der flere utdrag av tekstene ligger gratis tilgjengelig. Bokutgaven fra The Culdian Trust  er en luksusutgave til $98 + frakt som blir sendt fra New Zealand. En mer moderne utgave i paperback, The Kolbrin Bible (2. utg. 2006), foreligger fra en kommersiell utgiver. Da zetaene ofte har anbefalt dette verket, skaffet Nancy Lieder seg en e-bok. I notatet The Kolbrin, Its Secrets Revealed gir hun flere sitater fra verket, som hun så kommen­terer med bakgrunn i hva zetaene har uttalt.

I The Kolbrin omtales Nibiru som Ødeleggeren (”The Destroyer”). Flere jord­skorpe­forskyvninger skildres: Den som Noah opplevde; en samtids­beskrivelse av hvordan 1628-hendelsen påvirket Egypt, samt en beskrivelse av en kommende jordskorpe­forskyvning! Her kommer en oversettelse av et par utdrag av samtids­beskrivelsen fra Egypt. Utdragene beskriver tiden rett før, under og etter jordskorpeforskyvningen. 

”De mørke dager begynte med det siste besøket til Ødeleggeren (”The Destroyer”). Disse dager hadde blitt forhåndsvarslet med merkelige tegn på himmelen. Folk var tause, de gikk omkring med bleke ansikter. Frykten red landet, kvinnene hadde i deres redsel blitt ufruktbare. De kunne ikke lenger unnfange, og de som allerede var gravide aborterte. Dagene av taushet ble etterfulgt av en tid der høyfrekvente lyder og bråk som fra trompeter kom fra himmelen. Folket ble som skremte dyr uten en leder… De døde ble ikke lenger behandlet på ærbødig vis, likene ble kastet ut i elvene. Han som aldri før hadde dyrket korn, var plutselig eier av et fullt lager. Kveg ble overlatt til seg selv og forsvant av sted til merkelige beitesteder. Menn fulgte ikke etter kveget men slaktet i stedet naboenes dyr. Ingen eide noe lenger. De offentlige arkiver ble kastet ut og ødelagt. Ingen visste lenger hvem som var slaver og hvem som var slaveherrer… Landet ble rammet av forskjellige plager. Elvene ble blodige, og blod var overalt. De som drakk fra elven kastet opp. Støv forårsaket sår i huden på mennesker og dyr… ”

”Dommedagskomplekset, som i Egypt ble kalt Ødeleggeren, ble sett i alle land. Av farge var den skinnende og flammende; av utseende skiftende og ustabil. Som en spiral kveilet den rundt seg selv… Den var ikke en stor komet eller en stjerne som hadde sluppet løs, men mer som et hissig flammende objekt. Dens bevegelser høyt oppe var langsomme, men lenger nede virvlet den på en røykaktig måte. Den holdt seg nærme Solen, som den skjulte. Dens rødaktige skinn minnet om blod; og skinnet endret seg under ferden. Den forårsaket død og ødeleggelse i dens ferd oppover og nedover. Den sveipet Jorden med grått askeregn og forårsaket mange plager, sult og andre onder. Den bet i huden til mennesker og dyr, til de ble spraglet med sår…”

”I gløden fra Ødeleggeren fikk Jordens atmosfære et rødaktig skjær. Landets ansikt ble hamret løs på og ødelagt av haglstein som smadret alt som sto i veien for haglbygene. Byger med hete haglstein; der de traff bakken kunne en merkelig løpeild ses. Fiskene i elvene døde; ormer, insekter og krypdyr sprang opp fra Jorden. Den lange nattens dystre stemning spredde en mørk kappe over himmelen som utvisket ethvert lysglimt. Ingen visste lenger når det var dag og når det var natt, for Solen kastet ingen skygger. Det var ikke lenger nattens rene svarthet, men et tykt mørke som skapte åndenød. Folk fikk pusteproblemer pga. hete dampskyer som la seg rundt hele landet og som slukket alle lamper og leirbål… Skip ble dratt vekk fra sine ankringsplasser, og ødelagt i kraftige virvel­strømmer. Dette var kollapsens og oppløsningens tid…”

”Østen ristet; åser og fjell ble forflyttet og skaket… Dommedags­komplekset tordnet skarpt i himmelen og skjøt ut lysstråler. Så hørtes en lyd som fra titusen trompeter… Hele landet ble satt i bevegelse, og fjell smeltet. Himmelen brølte som titusen løver i pine, og lysende blodpiler skjøt frem og tilbake over himmelen. Således er det beskrevet i de gamle nedtegnelser, få av dem har overlevd. Det har blitt sagt at når Dommedags­komplekset kommer til syne på himmelen, revner Jorden fra heten, som en nøtt som ristes foran ilden. Da skyter flammer opp fra bakken og danser omkring… Dommedagskomplekset… dekker omtrent en femtedel av himmelen og sender en kveilende slangeaktig finger ned til Jorden. Ved middagstider er det ikke lysere enn om natten.

“Jordskorpen dreide seg rundt, slik leire roterer rundt på en pottemaker­skive… Håndverkeren forlot sitt uferdige arbeid, pottemakeren gikk fra sin skive, og tømmermannen lot sine redskaper ligge… Folk gikk fra for­standen, de ble gale. Da den store natten for Ødeleggerens vrede satte inn, da dens skrekkvelde nådde klimaks, haglet det med kampesteiner. Hyttene raste sammen over dem som befant seg inni… templer og de rikes palasser ble revet ned fra deres fundamenter. Selv Den store, faraoens førstefødte, døde sammen med dem av høy byrd i midten av terror og fallende steiner. Ni døgn med mørke og landhevning fulgte, mens en storm raste med en styrke aldri tidligere opplevd…”

”Da den passerte… folk reiste seg opp mot dem som var i autoritets­posisjoner og flyktet fra byene for å slå seg ned i telt i utkantene. Egypt manglet sterke menn som kunne skape orden i disse tider. Slavene rømte. Flokken av slaver beveget seg av sted i den dystre stemningen av en halv­veis morgen, under en kappe av grå aske som virvlet omkring. Det var en natt hvor frykt og redsel rådet, for en høy jamrende lyd kunne høres fra oven, mens flammer sprang opp fra bakken…”

“Et fremmed folk beveget seg mot Egypt. Ingen sto opp for å bekjempe dem, for alt av styrke og mot var borte… De som invaderte… kom… fordi himmelens vrede hadde lagt deres eget land øde… De tok til slaver alle som var tilbake: gamle, unge menn og gutter. De undertrykket folket og hadde glede av å lemleste og torturere. Faraoen ga opp alle håp og flyktet ut i villmarken… Han levde et godt liv blant ørkennomader og skrev bøker. Gode tider kom tilbake, selv under invasjonen, og skip seilte oppover. Luften ble renset… og landet ble på ny fylt av liv og vekst…”

De to siste avsnittene er særlig interessante, for de forteller om et slavefolk som forlot Egypt, og om et barbarisk fremmedfolk som invaderte og erobret Egypt uten kamp. Dette folket fant glede i å lemleste og torturere. Velikovsky kjente ikke til The Kolbrin, som først ble utgitt etter hans død, men i dette verket ville han ha funnet en kvalitetsmessig langt bedre bekreftelse på sine konklusjoner enn det han fant i Ipuwer Papyrus.