KAPITTEL 11

1628-685: Kronologier i kaos; kunstig lange mørkealdre

 

Sist oppdatert: 10. oktober 2012.

 

 

a) Problemet

b) Løsningen: James-revisjonen

c) Noen konsekvenser av James-revisjonen

 

I dette kapittelet presenteres og fremmes ”James-revisjonen” (1991). James-revisjonen foreslår at Egypts 18.-20. dynasti, samt bronsealderens sammen­brudd og alle ikke-egyptiske dateringer som direkte eller indirekte er basert på dateringen av Egypts 18.-20. dynasti, flyttes 250 år frem i tid. Vi ser på noen konsekvenser av denne revisjonen, relatert til Bibelen og til mørkealderen som fulgte bronsealderens sammenbrudd.

 

 

a) Problemet

Samtlige bronse- og jernalderkulturer i Middelhavsområdet, Levant (Syria, Libanon, Pale­stina) og Mesopotamia har sine kronologier forankret i den egyptiske kronologiens dateringer av det 18.-25. dynasti (konvensjonelt: 1550–665 f.Kr.). Historikerne anser altså at de greske, mykenske, anatoliske, syriske, jødiske, assyriske, babylonske, nubiske og libyske kronologier ”henger i løse luften”. Disse kronologienes forankring i ”objektiv tid” skjer først når de forankres til den egyptiske kronologi, i den grad dette lar seg gjøre. Dette betyr at den egyptiske kronologi nyter en suveren autoritet som den objektive referanse­ramme som alle de andre kronologiene må underordnes og justeres i forhold til for perioden 1550 – 650 f.Kr.

 

Historikerne har gjennom hele 1900-tallet slitt med en gåte, eller gordisk knute, som tilsynelatende ikke lar seg løse. Denne gåten gjelder den mørkealderen som oppsto i alle de nevnte kulturer ved bronsealderens plutselige sammen­brudd ca. 1225-1175 f.Kr. (konvensjonell datering). Den konven­sjonelle oppfat­ningen er at mørkealderen for de forskjellige kulturene varte fra 250 til 400 år. Det gåtefulle ved denne mørkealderen, som gjelder for samtlige av de nevnte kulturer, kan konkretiseres til tre problemer:

 

1) Mørkealderen var ikke ”mørk” på samme måte som den europeiske middel­alderen var mørk ved et mangfold av arkeologiske funn som vitner om kulturell stagnasjon og tilbake­gang. Mørkealderen som fulgte bronsealderens sammen­brudd var ”mørk” i betydningen et nærmest fullstendig fravær av arkeo­logiske funn for størstedelen av perioden. Det oppsikts­vekkende lave antall arkeo­logiske funn for en periode på 250 – 400 år indikerer at vår oppfatning av mørkealderens varighet er feil. Har arkeologene innen hver kultur blitt tvunget til å forlenge denne perioden? Mange arkeologer opp gjennom hele 1900-tallet vil svare bekreftende på dét spørsmålet.

 

2) Det er en forbløffende kontinuitet i den kulturelle utfoldelsen før og etter mørkealderen. Det gjelder bl.a. språk og skrift, arkitektur og kunstnerisk stil. Dette ville være forståelig med en mørkealder på 50-100 år, men er uforståelig med en mørkealder på 250-400 år. Det er som om mange av kulturene i denne mørkealderen bare har hatt ”en god natts søvn”, for så å fortsette med ”business as usual” neste morgen. Situasjonen kan ikke sammenlignes med den euro­peiske renessansen på 1400/1500-tallet.

 

3) Karbondateringene av arkeologiske funn er dessverre alt for ofte i konflikt med dateringen av den epoke som funnet tilhører. Dateringen av selve epoken er ikke basert på karbon­dateringer eller arkeologiske funn. Dateringen av epoken er til syvende og sist, direkte eller indirekte, basert på hvordan epoken relateres til den egyptiske kronologi. Det har dermed oppstått en akademisk ukultur der arkeologene må ”massere” sine tolkninger av funnenes alder, der karbondateringenes tidsindikasjoner må vike for den egyptiske kronologiens diktat.

 

* * * 

 

Gitt den egyptiske kronologiens suverene autoritet som objektiv referanse­ramme, skulle man tro at den sto på fjellstø grunn. Det kan dermed bli litt av et akademisk sjokk når man oppdager at den egyptiske kronologien hviler på tre pilarer som i seg selv ikke hviler på akademisk forskning, men på dogmer og langt på vei avviste myter! La oss se nærmere på de tre pilarene.

 

1) Manethos kongeliste. Den første pilaren som Egypts kronologi hviler på, er redigerte fragmenter av verket Aigyptiaka (”Egypts historie”) skrevet av den egyptiske historiker, forfatter og RA-prest Manetho på 200-tallet f.Kr. Dette verket var kronologisk ordnet og besto av tre bind. Hans kronologiske ordning der faraoene ble plassert i bestemte ”dynastier”, var hans egen oppfinnelse. Vi ville muligens ha gjort det samme i dag. Vi kjenner ikke til Aigyptiaka i dens opprinnelige form. Vår kunnskap om verket er begrenset til redigerte fragmenter fra senere historikere, først og fremst den kristne historikeren Julius Africanus (200-tallet e.Kr.) og kirkehistoriens far Eusebius av Caesarea (263-339). Hvilket kilde­materiale Manetho selv gjorde bruk av, er ukjent.

 

James Henry Breasted (1865-1935), den første i USA til å ta en doktorgrad i egypto­logi for så å bli professor i faget, hadde følgende å si om Manetho i sin klassiker A History of Egypt (1937):

 

”Kronologien til Manetho er en sen, slurvete og ukritisk innsamling av materiale, som beviselig er feil i det store flertall av tilfeller der man har overlevende samtidsmonumenter.

 

 

Sir Alan H. Gardiner (1879-1963), den fremste britiske egyptologen på midten av 1900-tallet, var ikke mindre nådig mot Manetho i sin bok Egypt of the Pharaohs (3. utg. 1966):

 

[Det som har overlevd fra Manetho er] ”bare forvirrende forkortete versjoner i verkene til de kristne kronikørene [Africanus, Eusebius og Syncellus]… Til tross for alle defektene har denne inndelingen i dynastier blitt så etablert at det er liten sjanse for at den noensinne vil bli forlatt. De redigerte gjengivelser av Manetho som vi sitter igjen med, inneholder helt opplagte unøyaktigheter som springer en i øynene… Africanus og Eusebius er ofte uenige… De kongelige navnene har en tendens til å være utrolig fordreide… Hvor lenge de forskjellige faraoene styrte, varierer ofte i de to versjonene, og er ofte svært avvikende fra de tallangivelser som nå har blitt definitivt bekreftet. Når tekstkritikere og andre kritikere har gjort deres beste eller verste, forblir den rekonstruerte versjonen av Manetho full av ufullkommenheter. Likevel, hans bok dominerer fortsatt våre studier…”

 

 

I tillegg til Manethos kongelister har vi bare en håndfull eldre dokumenter, steler og monu­menter som lister opp sekvenser av faraoer. Det dynastiske Egypt opererte ikke med en æra-basert eller absolutt kronologi som gikk tilbake til et valgt År 1. De opererte i stedet med en relativ kronologi der alle dateringer ble relatert til hvilket styringsår for den sittende farao begiven­heten skjedde i.

 

 

2) Sirius-syklusen på 1461 år. Den andre pilaren som Egypts kronologi hviler på, er forsøk på å forankre Manethos kongeliste i objektiv tid gjennom diverse kalkulasjoner som tar utgangs­punkt i observasjoner og referanser i den dynastiske litteraturen til den årlige begivenheten der Sirius den aller første morgen etter en usynlig periode viser seg på ny over den østlige horisonten. På engelsk kaller astronomene denne årlige begivenheten for heliacal rising. Denne begiven­heten var en viktig markør i fortidens jordbruksdyrkende Egypt, da den var et tegn på at Nilen snart ville flomme over sine bredder.

 

I løpet av 1460 år sammenfaller dagen for heliacal rising fire ganger med første nyttårsdag, hvilket gjør at man kan snakke om en Sirius-syklus på 1461 år, på engelsk kalt The Sothic Cycle. Det er imidlertid ingen indikasjoner på at de dynastiske egypterne selv opererte med en Sirius-kalender på 1461 år. Det blir for innfløkt å forklare her hvordan egyptologer har brukt referanser til den årlige begivenheten i den dynastiske litteraturen, til å tidfeste året for begiven­heten. Vi velger i stedet et par sitater fra boken Centuries of Darkness (1991, kap. 10):

 

”Datering basert på Sirius-syklusen fastsetter to årstall: 1872 f.Kr. for Senusret III (år 7) i det 12. dynasti, og 1540 f.Kr. for Amenhotep I (år 9) i det 18. dynasti. Da disse årstallene grovt sett faller i midten av Egypts kronologi, brukes disse årstallene som utgangspunktet for beregninger, både bakover og forover i tid, for kronologiene til Det gamle rike, Mellom­riket og Det nye rike i Egypt. Dette dynastiske skjelettet utfylles så ved å bruke den detaljerte evidensen fra monumentene, især noen få overlevende offisielle kongelister som har blitt bevart i templene eller på papyrus. Dessverre er ingen av disse kildene, uvurderlige som de er, senere enn styret til Ramesses II i det 19. dynasti…

 

Det er gode grunner til å avvise hele idéen om datering basert på Sirius-syklusen slik dette ble gjort av de tidligere egyptologer, av den enkle grunn at denne dateringen ikke tillot noen tilpasninger av kalenderen. Det antas at egypterne tillot den sivile kalenderen og årstidssyklusen, som den måne-religiøse kalenderen var knyttet til, å skride fremover i tid stadig mer i utakt med hverandre… Dersom en eneste tilpasning av kalenderen ble gjort i perioden før Ptolemaios, ville dette fullstendig ugyldiggjøre beregningene basert på Sirius-syklusen for enhver tidligere periode.”

 

 

Ikke bare hviler Sirius-dateringene på at kalendersystemet aldri ble revidert, men også på at det astronomiske årets lengde har vært uforandret. Velikovsky (1950) mener at de mange kalenderreformene som ble gjennomført verden tyder på en endring av det astronomiske året både ved 1500-tallet f.Kr. og ved 700-tallet f.Kr.

 

 

3) Identifikasjonen av den bibelske Sjisjak med den egyptiske faraoen Sheshonk I. Den tredje pilaren som Egypts kronologi hviler på, er identifika­sjonen av den bibelske Sjisjak som plyndret tempelet i Jerusalem da Rehoboam var konge av Judea i sitt femte år (ca. 930). I Første Kongebok 14:25-26 kan man lese:

 

”Så hendte det i Rehabeams femte regjeringsår at Sjisjak, kongen i Egypt, gjorde en hærferd mot Jerusalem. Han tok alle skattene både i Herrens hus og i kongens slott. Han tok også alle gullskjoldene som Salomo hadde fått laget.”

 

Identifikasjonen av Sjisjak med den egyptiske faraoen Sheshonk I er hoved­sakelig basert på den fonetiske navnelikheten, overfladisk eller ikke, samt at Sheshonk gjennomførte en militær ekspedisjon i Kanaan. All den informasjon vi har om Sheshonk I tilsier imidlertid at han ikke kan være identisk med den bibelske Sjisjak.

 

 

b) Løsningen: James-revisjonen

Immanuel Velikovsky (1895-1979) var muligens den første som hardt kritiserte den egyp­tiske kronologien, og som avviste alle dens tre pilarer som ikke-troverdige og uaksep­table. Han påpekte hvor kunstige de forskjellige kulturenes mørkealdere virket, og han var overbevist om at noe var funda­mentalt galt med disse kulturenes kronologier i overgangsfasen mellom bronse­alder og jernalder. Han presenterte sin kritikk og sine revisjons­­forslag i tre bøker: Ages in Chaos (1953), Peoples of the Sea (1977), og Ramses II and His Time (1978). Velikovsky kom med svært drastiske løsninger. Disse løsningene skapte faktisk flere og større problemer enn de løste.

 

I boken Ages in Chaos (1953) gjorde han dronning Hatshepsut, som han identi­fiserte med dronningen av Saba, til samtidig med kong Salomo. Da Hatshepsut ifølge konvensjonell kronologi regjerte 1479-58, og kong Salomo ifølge konvensjonell kronologi regjerte 971-931, valgte Velikovsky altså å forlenge Egypts annen mellomepoke (15.-17. dynasti) med 500 år, og således forflytte Det nye rike (18.-20. dynasti) 500 år fremover i tid. I hans tre neste bøker ble det enda villere, med kryssidentifiseringer av historiske personer og begiven­heter som han mente var hele 800 år feilplassert! Hittitterriket avviste han som et spøkelsesrike hvis substans egentlig var høydepunkter fra assyrer­rikets historie.

 

Vi velger her den revisjonistiske løsningen som presenteres i boken Centuries of Darkness: A Challenge to the Conventional Chronology of Old World Archae­ology (1991) av historiker Peter James og hans team av historikere og arkeologer. For nærmere omtale av boken og teamet, samt hva som har skjedd i de tyve årene siden bokens utgivelse, anbefales forfatternes web-base Centuries of Darkness. Løsningen som presenteres i Centuries of Darkness går i korthet ut på at: 

 

  • Egypts Annen mellom­epoke (15.-17. dynasti) forlenges med 250 år, fra 1650-1550 til 1650-1300.
  • Egypts Det nye rike (18.-20. dynasti) forflyttes 250 år fremover i tid, fra 1550-1077 til 1300-810. Bronse­alderens sammenbrudd forflyttes også 250 år fremover i tid, fra 1225-1175 til 975-925.
  • Egypts Tredje mellomepoke (21.-25. dynasti) forkortes med 250 år, fra 1077-685 til 810-656.

Forkortingen med 250 år av Egypts tredje mellomepoke, som representerer mørkeladeren som etterfulgte bronse­alderens sammenbrudd, muliggjøres bl.a. ved å erkjenne at flere av dynastiene i denne perioden var overlappende og parallelle fremfor sekvensielle. Vårt kjenn­skap til sekvensen og de faktiske årstall for begivenheter tilhørende Den tredje mellomepoke er såpass dårlig at denne epoken ikke bør tillegges noen autoritet for dateringer av funn og begivenheter i andre kulturer. Fra ca. 930 f.Kr. og utover når det gjelder Kanaan, og fra ca. 911 f.Kr. og utover når det gjelder Assyria, er disse kulturenes krono­logier såpass historisk pålitelige at de langt bedre enn den egyptiske kronologi kan tjene som referanse for dateringer av funn og begiven­heter i andre kulturer. 

 

Fordelen med en reduksjon av varigheten på Den tredje mellomepoke er at mystiske ”mørke­aldere” på 150-250 år enten elimineres helt eller forkortes drastisk for Hellas, Kreta, Kypros, Anatolia, Mesopotamia, området ved Den arabiske gulfen, Elam og Nubia. Peter James (1991) forklarer:

 

”Det historikerne ikke har anerkjent fullt ut, er at for hvert tvilsomt år som ble lagt til Den tredje mellomepoke, ble et år også lagt til mørkealderne til kulturene i det østlige og sentrale Middelhavsområdet, Det nære Østen og Afrika.” (s. 232)

 

 

Reaksjonene på Centuries of Darkness var mange og kraftige. Over 70 bok­anmeldelser har blitt skrevet. Ikke uventet kom den mest negative kritikken fra Kenneth A. Kitchen, professor emeritus i egyptologi ved University of Liverpool, England. Han regnes som verdens fremste autoritet når det gjelder Egypts tredje mellomepoke, og er forfatter av standardverket The Third Inter­mediate Period in Egypt, 1100-650 B.C. Han uttalte at Centuries of Darkness bør gå i glemme­boken! Negativ kritikk av denne typen viser imidlertid at man ikke en gang har forstått, eller ikke tar på alvor, de problemer og utfordringer som reises og som krever en løsning. Mange arkeologer var glade for bokens utgivelse, da det er dem som alltid har måttet vike hver gang deres dateringer av ikke-egyptiske artefakter har kommet i konflikt den autoritative egyptiske kronologi.

 

 

c) Noen konsekvenser av James-revisjonen

Det vil nok komme overraskende på de fleste hvor ”smertefri” revisjons­løsningen til Peter James og hans team egentlig er. Man ville tro at å forflytte Det nye rike (18.-20. dynasti) 250 år fremover i tid, og dermed også flytte 250 år fremover i tid alle ikke-egyptiske dateringer som indirekte eller direkte er knyttet opp til dateringen av Det nye rike, ville skape voldsom kronologisk ”turbulens” der man som med Velikovsky-revisjonen måtte ”ofre” det ene og det andre. Slik er det imidlertid ikke. Men dette må den enkelte historiker og akademiker selv få gleden av å oppdage! Vi skal her kort nevne noen konse­kvenser av James-revisjonen for begivenheter nevnt i Det gamle testa­mente (GT).

 

- Moses, eksodusen og dommertiden. James-revisjonen diskuterer ikke i hvilken periode Moses og eksodusen skjedde. I kapittel 12 følger jeg Velikovsky og ZetaTalk i deres påstand om at en astronomisk utløst jordskorpe­­forskyvning skjedde i det annet årtusen f.Kr., og at kataklysmene som rammet Egypt i forbindelse med denne jordskorpeforskyvningen ble utnyttet av Moses til å lede den semittiske slave­befolkningen ut av Egypt. ZetaTalk setter Thera-utbruddet i sammenheng med denne jordskorpe­forskyvningen. Den mest moderne datering herav er 1628 f.Kr. En konsekvens herav er at ”dommertiden” som beskrives i GTs Dommer­nes bok, dvs. tiden fra semittenes innvandring i Kanaan og frem til Saul ifølge Samuels­bøkene ble kronet til konge, må ha vært på noe over 500 år.

 

- Saul, David og Salomo. Ved å forskyve Egypts 18.-20. dynasti 250 år fremover i tid, og la de konvensjonelle biografiske dataene om Saul, David og Salomo stå som de er, får vi at:

 

  • Saul (ca. 1030-1007) var konge mens Horemheb, Seti I og Ramesses II var faraoer,
  • David (1010-970) var konge mens Ramesses II var farao,
  • Salomo (971-31) var konge mens Ramesses II, Merneptah og Ramesses III var faraoer. 

 

 

Tilbake til:  Denne bok, innholdsside  //  Home