e) 1958: Kjernefysisk destruksjon av Tilmun, Sodoma og Gomorra

Erra-eposet forteller om hvordan Marduk ble overtalt til å forlate Babylon i tiden mellom Sargon av Akkad og Naram-Sin (2214-2191). Etter å ha reist land og strand rundt i mange år kom Marduk ca. 1982 f.Kr. til Harran. I 24 år hadde han sin base der, hvor han forberedet å overta Babylon på ny og å erobre romfartsbasen i Tilmun. Han og hans sønn Nabu prøvde i denne tiden å overtale flest mulig småkonger i Vest-Asia til å støtte ham i den kommende kampen. I Ashurbanipals bibliotek har man funnet en leir­tavle som inneholder en selv­biografisk tekst av en aldrende Marduk:

”Oh store guder, lær mine hemmeligheter å kjenne.

Som jeg snor beltet rundt meg, kommer mine minner tilbake:

Jeg er den guddommelige Marduk, en stor guddom.

Jeg ble kastet ut for mine synder,

til fjellene jeg gikk.

I mange land har jeg vært en vandrer:

fra der solen stiger til der solen går ned har jeg gått.

Til høydene ved Hatti-land gikk jeg.

I Hatti-land spurte jeg et orakel

[om] min trone og mitt herredømme;

i dens midte [jeg spurte]:  ”Inntil når?”

Jeg hadde mitt rede der i 24 år.”

Erra-eposet forteller videre om dramaets kulminasjon i 1958 f.Kr. Marduk, fulgt av sine tilhengere, drar fra Harran til Babylon der han på ny inntar tronen. Fra fragmenter som har blitt funnet av Marduks selv­biografi kan man lese at han ønsket ”å jage vekk ondskap og ulykke... bringe moderlig kjærlighet til menneske­heten”.

Marduks inntog i Babylon skapte naturligvis sterke reaksjoner blant anunnaki-lederne. Bråket med Marduk syntes aldri å ta slutt. Ninurta samlet sine tropper, og kamper oppsto. Nergal/Erra dukket opp, og ifølge Chedorlaomer Text vanhelliget han zigguraten til Enlil i Nippur og ga Marduk skylden. Dette virket som et smart sjakktrekk, for Enlil kom rasende i et luftfartøy. Anunnaki-lederne samlet seg til krigsråd og var i konstant fjern­kommunikasjon med Anu. Enlil forlangte at Marduk og Nabu måtte straffes. Enki motsatte seg dette, men hans sønn Nergal tok Enlils side. En voldsom krangel oppsto mellom Enki og Nergal, der Enki forsvarte Marduk:  

”Nå som prins Marduk har reist seg,

nå som folket for andre gang har løftet opp hans bilde,

hvorfor fortsetter Erra sin motstand?”

Til slutt mister Enki tålmodigheten, og brøler til Nergal om å forsvinne ut av hans syne. Nergal reiser til sitt hjem i det sørlige Afrika... men ikke for å trekke seg ut av den tilspissete situasjonen. Han vil ta i bruk ”de syv forferdelige våpnene” (kjernefysiske raketter eller bomber) som Anu har gitt ham. Nergal forteller om sine planer til sin bror Gibil, som velger å advare Marduk. Marduk, urolig nå, spør Gibil hvor disse våpnene kan være gjemt. Gibil svarer:

”De syv ligger bevart i et fjell,

i en hule inne i jorden ligger de.

Fra dette stedet vil de i stråleglans bli skutt ut,

fra Jorden til Himmelen, omsvøpt i terror.”

Dette svaret ble litt for generelt for Marduk. Men Gibil kan ikke hjelpe mer; bare Nergal kjenner stedet. Marduk styrter avsted til Enki for å få råd. Enki innkaller de andre anunnaki-lederne til nytt krigsråd. Enki sier at Nergal må stoppes, for våpnene vil ”legge landene øde, folk vil omkomme”. Da krigsrådet ikke kommer til enighet om en avgjør­else, lar de Anu ta den endelige bestem­melsen.

Ninurta drar til den ”nedre verden” (det sørlige Afrika) for personlig å formidle Anu’s avgjørelse til Nergal. Nergal hadde da allerede beordret klargjøringen av ”de syv forferdelige våpnene” med deres ”gift” (kjernefysiske stridshoder?). Beskjeden fra Anu var at våpnene kun kunne anvendes på spesifikt godkjente treffmål; at alle anunnakiene på de spesifiserte stedene måtte varsles på forhånd, og at jordmenneskene måtte bli spart for død og lidelse. Nergal liker ikke bestemmelsen om at han må varsle noen om noe som helst. Harde ord utveksles mellom Ninurta og Nergal. Nergal går med på et kompromiss. Han skal på forhånd varsle anunnakiene og astronautene som holder til ved romfartsbasen på Tilmun, men han vil ikke varsle Marduk og Nabu, heller ikke Marduks tilhengere.

Erra-eposet gjengir Ninurtas retoriske spørsmål for å forhindre tap av uskyldige menneskeliv. Ordlyden herfra gjenfinner man i Første Mosebok 18:22-23, der det er Abraham som ber om nåde for innbyggerne i Sodoma og Gomorra. Ninurta spør:

”Tapre Erra,

Vil du tilintetgjøre de rettferdige med de urettferdige?

Vil du tilintetgjøre de som har syndet mot deg

sammen med de som ikke har syndet mot deg?”

Nergal, som var fylt av personlig hat, svarer:

”Jeg skal tilintetgjøre sønnen,

og la faren begrave ham.

Så skal jeg drepe faren,

la ingen få begrave ham!”

Nergal vil destruere romfartsbasen på Tilmun for å forhindre at Marduk kommer i dens besittelse. Dersom Marduk hadde erobret Tilmun ville han ha blitt den suverent mektigste blant anunnaki-lederne. Anu og Enlil godkjenner Nergals plan. Med ambivalente følelser hjelper Ninurta Nergal i å virkeliggjøre planen.

Dommedag i Tilmun og Siddimdalen

Først skulle romfartsbasen destrueres, som inkluderte selve kommando-komplekset som lå godt beskyttet inne i ”Fjellet Superior”, samt den harde, flate sletten som tjente som rulle­bane.

”Ishum [Ninurta] satte sin kurs mot Fjellet Superior.

De forferdelige syv [våpnene], uten deres like,

satte sin spor etter ham.

Til Fjellet Superior helten kom;

han hevet sin hånd –

fjellet ble knust.

Så utslettet han

sletten ved Fjellet Superior;

ikke en trestamme ble stående tilbake i skogene.”

I Chedorlaomer Text finner vi en ytterligere bekreftelse av destruksjonen av romfarts­basen:

”Det som var reist mot Anu for utskytning

de fikk til å visne;

dets ansikt de fikk til å svinne hen,

dets sted de gjorde øde.”

Nå var det Nergals tur. Han drar fra Sinai-halvøya til noen kanaanittiske byer ved å følge strekningen kjent som ”Kongens hovedvei”. De ordene som brukes i Erra-eposet er nærmest identiske med dem som brukes i fortellingen om Sodoma og Gomorra i Første Mosebok.

”Så, for å etterligne Ishum,

Erra følger Kongens hovedvei.

Han gjør slutt på byene,

han gjør dem til ødeland.

I fjellene forårsaket han hungersnød,

han lot deres dyr omkomme.”

Det verset som her følger kan meget vel være en beskrivelse av hvordan den nå sørligste delen av Dødehavet ble skapt. Uansett hva den katastrofale årsaken var, antar mange at en revne ble dannet i den daværende sørlige kystlinjen slik at vannet rant gjennom til den lavereliggende frodige dalen i sør der fem bibelske byer lå. Alt liv i sjøen døde.

”Han gravde seg gjennom sjøen,

dens helhet han skilte.

Det som levde i den,

selv krokodillene,

fikk han til å visne.

Som med ild stekte han dyrene,

og forbannet deres korn til å bli som støv.”

Dødehavet i dag er kjent for flere merkverdigheter. Dødehavet ligger 420 meter under havnivået, dets kystlinje er således det laveste sted på Jordens konti­nen­tale overflate. Dødehavet er 8,6 ganger saltere enn havet, og er verdens nest mest salte innsjø. Jordanelven er dens viktigste vannforsyningskilde. Et inter­nasjonalt forskningsteam konkluderte i 2009 at det gamle grunnvannet som tappes ved Jordan er 20 ganger mer radioaktivt enn det som betraktes som trygt for drikke­vann (ScienceDaily, 6. mars 2009: Jordan's Fossil Water Source Has High Radiation Levels).

Sitchin kom over en sumerisk-akkadisk tekst, kjent som K.5001, som også kan ha vært en kilde for bibelfortellingen:

Herren, han som bærer Brenneren

som brant opp fienden;

som utslettet de ulydiges land;

som fikk livet til å visne hos dem som fulgte det Onde Ord;

som lot steiner og ild regne på fiendene.

I sammenligning med betydningen av den kjernefysiske destruksjonen av romfarts­­basen i Tilmun, kan destruksjonen av Sodoma og Gomorra ikke betegnes som noe annet enn et kuriøst sideshow. Sitchin tolket de to byenes synd til å være deres allianse med Marduk, samt at Nabu muligens gjemte seg i en av dem. Zetaene har i ZetaTalk-notatet Sodom and Gomorra en mer spenstig forklaring på hvorfor også disse to byene ble rammet. I de to byene hadde en macho-subkultur oppstått blant unge menn der den mest dominante av to hadde rett til å penetrere analt den mindre dominante. En dag gikk de for langt, de tok ikke et nei for et nei, men gruppevoldtok en ung mannlig anunnaki! Détte skal ha vært den enkle grunnen til at de to byene ble utslettet.

Lot og hans to døtre

Forfatterredaktørene av Første Mosebok erstattet nesten samtlige henvisninger til anunnakiene med Yahweh. Som i bibelversjonen av anunnaki-sagaene om Syndfloden og Babels tårn, ble Yahweh også i fortellingen om destruksjonen av Sodoma og Gomorra fremstilt som den utøvende og straffende part. Her kommer bibelversjonen, i Første Mosebok kap. 19:

”Da det grydde av dag, skyndte englene på Lot og sa: «Stå opp, ta din kone og dine to døtre som er her, så dere ikke blir revet bort på grunn av det onde som byen har gjort seg skyldig i!» Da han betenkte seg, tok mennene både ham og hans kone og hans to døtre i hånden, og de førte ham av sted og brakte ham i sikkerhet utenfor byen. For Herren ville skåne ham.

Da de hadde ført dem ut, sa en av mennene: «Fly for livet! Se deg ikke tilbake, og stans ikke noe sted på sletten! Flykt opp i fjellene; ellers blir du revet bort!» Men Lot svarte: «Å nei, min herre! Du har jo vist godvilje mot din tjener. Stor er den troskap du har vist meg ved å berge mitt liv. Men jeg kan ikke flykte opp i fjellene; for da kunne ulykken nå meg, så jeg døde. Se, den byen der er så nær at jeg kan flykte dit; det er ikke store stedet. Kjære, la meg få flykte dit – byen er jo så liten – så jeg kan berge livet!» Da sa han til ham: «Ja, jeg gjør som du vil i dette også; jeg skal ikke ødelegge den byen du nevner. Skynd deg, flykt dit! For jeg kan ikke gjøre noe før du er kommet fram.» – Derfor heter byen Soar.

Da solen gikk opp over landet, kom Lot fram til Soar. Da lot Herren svovel og ild regne over Sodoma og Gomorra – ned fra Herren, fra himmelen. Han ødela disse byene og hele sletten, alle som bodde i byene, og alt som grodde på marken. Men Lots kone så seg tilbake. Da ble hun til en salt­støtte.

Tidlig om morgenen gikk Abraham til det stedet hvor han hadde stått for Herrens åsyn. Da han så ut over Sodoma og Gomorra og hele slette­landet, fikk han se at røk veltet opp fra landet, som røken fra en smelteovn. Slik gikk det til at Gud kom Abraham i hu da han ødela byene på sletten. Han førte Lot midt ut av ødeleggelsen, som han sendte over de byene Lot hadde bodd i.”

Ifølge Første Mosebok fryktet Lots to døtre at hele menneskeheten hadde blitt utslettet, og at menn­eskets eneste gjenværende håp var at de selv ble befruktet, om det så var med deres egen far.

”Fra Soar drog Lot opp i fjellet og slo seg ned der sammen med sine to døtre; for han torde ikke bli i Soar. Så bodde de i en fjellhule, han og de to døtrene. Den eldste datteren sa da til den yngste: «Far er gammel, og det fins ikke en mann her i landet som kan ha omgang med oss på vanlig vis. Kom, la oss gi far vin å drikke og ligge med ham, så vi kan holde ætten oppe ved ham!» Samme kveld skjenket de sin far vin, og den eldste gikk og la seg hos faren. Han merket ikke at hun la seg, og heller ikke at hun stod opp.

Dagen etter sa den eldste til den yngste: «Hør her, i natt lå jeg med far. Nå gir vi ham vin å drikke i kveld også. Gå inn og legg deg hos ham, så vi kan holde ætten oppe ved ham!» De skjenket sin far vin den kvelden også, og den yngste gikk og la seg hos ham. Han merket ikke at hun la seg, og heller ikke at hun stod opp. Nå skulle begge Lots døtre ha barn med sin far. Den eldste fikk en sønn og kalte ham Moab. Fra ham stammer moabittene, som ennå er til. Den yngste fikk også en sønn og kalte ham Ben-Ammi. Fra ham stammer ammonittene, som ennå er til.”

Simon Vouet: Lot og hans døtre (1633)

f) 1957: Radioaktiv vind avslutter den sumerisk-akkadiske æra

Den sjette og siste kongen for Ur III-dynastiet var Ibbi-Sin (1963-1940). Hans fem første regentår var preget av dommedagsvarsler og økende trykk fra vest, særlig av amorittene som ifølge Sitchin utgjorde tyngdepunktet i Marduk-alliansen. Ibbi-Sin fikk bygget bymurer og festnings­verk omkring Ur i et forsøk på å holde de invaderende horder på avstand, resten av Sumer kunne han ikke beskytte. I det fjerde året fortalte oraklene ham, på sin tvetydige måte, at Marduk fra vest snart ville komme. I det femte året stoppet tilsynelatende all kommunikasjon og samarbeid mellom de forskjellige byene i det sørlige Mesopo­tamia. I det sjette året inntok Marduk på ny Babylon, og ved slutten av året kom dommedag.

De kjernefysiske eksplosjonene i Tilmun og i Siddimdalen skapte en fryktelig virvelvind. En radio­aktiv sky blåste mot Sumer i det sørlige Mesopotamia, og den blåste over Sumer. Dette hadde ingen forutsett! Sumer kom til å bli det største offeret for de kjernefysiske eksplosjonene.

Mørketid omfavnet Vest-Asia og Mesopotamia. I Wiki-artikkelen Ibbi-Sin kan man lese at i hans syvende og åttende regentår steg kornprisene til det 60-dobbelte! Historikerne velger å tolke dette som at Sumer og Ur III-dynastiet gikk i oppløsning pga. langvarig tørke som svekket befolk­ningen, og som så gjorde dem ekstra sårbare for invasjoner vestfra og østfra.

Fire år etter at den radioaktive vinden hadde bragt mørketiden inn over landet, flyttet en person som tilhørte Ur III-dynastiets administrasjon til byen Isin litt lenger nord og opprettet sitt eget lille bykongedømme der. Dette ble begyn­nelsen på Isin-dynastiet (1953-1730). Hans navn var Ishbi-Erra (1953-1921). Isin-dynastiet ble etter hvert den nye politisk-administrative enheten i det sørlige Mesopotamia, og det er fra de første årene av dette dynastiet at flere meget interessante klageroptekster har blitt funnet.

De sumeriske byene og Isin på 1900-tallet f.Kr.

Fem klageroptekster har blitt funnet, som antas å ha blitt skrevet i denne rekkefølge:

• The Lament for Sumer and Ur. Online.
• The Lament for Ur. Ningal som gråter for sin by. Oversettelse av T. Jacobsen.
• The Lament for Eridu. Online.
• The Lament for Uruk [Unug]. Online.
• The Lament for Nippur. Online.

Piotr Michalowski, professor i Near Eastern Studies ved University for Michigan, har skrevet boken The lamentation over the destruction of Sumer and Ur (1989) [utdrag].

Historikerne trodde først at disse klageroptekstene var begrenset til Ur, og at de i likhet med de bibelske klage­ropene over Jerusalems skjebne på 500-tallet f.Kr. var forårsaket av invasjon. Men etterhvert som flere tekster ble funnet, så man at klageropene gjaldt alle byene i det sørlige Mesopotamia. Videre innså man at klagene ikke refererte til menneskelig vold og destruksjon, men til at alt visnet, alt ble lagt øde. Byene og deres bygninger besto; men livskraften i menneskene, dyrene og plantene svant hen.

”Oksene står ikke lenger i stallen... sauene går ikke lenger over beite­markene... elve­vannet smaker bittert... i åkrene gror ugress... på slettene visner plantene... moren bryr seg ikke lenger om sitt barn, faren sier ikke ”Åh, min kjære hustru”... barnepiken synger ikke lenger voggesang... kongedømmet har blitt tatt bort fra landet.”

”Folk, skrekkslagne, kunne knapt puste;

den Onde Vinden slo klørne i dem,

og gir dem ikke en ny dag...

Munnene er fulle av blod,

hodene er dynket i blod...

Ansiktet var gjort blekt av Den onde vind.”

Nagasaki 1945

Den brune radioaktive skyen formørket dagen og skjulte Månen. Skrekk, frykt og død spredde seg alle steder der spøkelsesvinden blåste... Flere tekster beskriver anunnakienes reaksjoner og flukt. Ninmah gråt bitre tårer. Inanna var rask til å forlate Uruk, og seilte avsted mot Afrika ”i en båt som kunne gå under vannet”. Hun klagde over at hun ikke kunne ta med seg sine smykker og andre eiendeler. Ninki, Enkis hustru, forlot sin by og dro til sørøst-Afrika (”Abzu”) via luften. Teksten Eridu-klagen uttrykker det slik:

”Ninki, den Store Damen, flyvende som en fugl, forlot sin by.”

Enki dro nordover. Enlil, Ninlil og Ninmah dro avsted til ukjente steder. Ningal skrev et langt dikt som man har funnet fragmenter av, om hvordan hun og hennes mann Nannar-Sin tilbragte et mareritt av en natt i et underjordisk kammer i deres ziggurat i Ur. Neste dag, etter at stormen hadde blåst videre, forlot de hurtig deres kjære by. Overalt så de død og ødslighet. Hun skriver:

”Folket fylte byens gater som potteskår. Langs byens opphøyde utganger, hvor de var vant til å promenere, lå døde kropper strødd omkring. I boule­vardene, der fest og selskaper hadde blitt feiret, lå folk i hauger...” 

Likene ble ikke begravd, skriver Ningal, for ”de døde kroppene, som fett satt ut i solen, smeltet bort av seg selv”. Som ved et mirakel ble Babylon spart for Den onde vind. Også Marduks sønn Nabu overlevde, og slapp unna sine fiender. En baby­lonsk tekst forteller:

Han [Nabu] reiste ut i den store sjø,

satte seg på en trone som ikke var hans

[fordi] Ezida, hans legitime bolig, var styrtet.

Nabu, sønn av Marduk

* * *

Også Kanaan gikk inn i en mørketid. Ifølge The Urantia Book forsvant Melkisedek fra det fysiske plan like etter destruksjonen av Sodoma og Gomorra. Han forsvant like mystisk som han hadde kommet til Jorden 94 år tidligere. Mange av hans nærmeste betraktet ham som en halvgud. Abraham hadde enda noen år igjen å leve. De siste årene tilbragte han i Hebron. Hans siste akt før han døde var å sende noen av sine tjenere til byen Nahor ved grensen av Mesopotamia for å finne en hustru til sin sønn Isak. Fra The Urantia Book, kap. 93:

”Det som i Det gamle testamente beskrives som samtaler mellom Abraham og Gud var i virkeligheten konferanser mellom Abraham og Melkisedek. Senere skrivere betraktet begrepet Melkisedek som synonymt med Gud. Nedtegnelsene av de mange kontakter mellom Abraham og Sara med ”Herrens engel” refererer til deres mange visitter hos Melkisedek…

Jødenes nasjonalfølelse var særdeles nedtrykt under Det babylonske fangen­skap. I deres motreaksjon til nasjonalt mindreverdighetskompleks svingte de over til den motsatte ekstremitet, nasjonal og etnisk overopp­høydhet, der de fordreide og perverterte tradi­sjonene for å opphøye sitt folk over alle andre raser som Guds utvalgte folk. Av denne grunn redigerte de møysommelig samtlige nedtegnelser for å løfte Abraham og deres andre nasjonale ledere høyt over alle andre personer, inkludert Melkisedek. De hebraiske skriverne ødela alle nedtegnelser de kunne finne av disse skjell­settende tider, og bevarte bare fortellingen om møtet mellom Abraham og Melkisedek etter slaget ved Siddim, som de anså kastet ære og glans over Abraham…

Men én av skriverne av Brevet til hebreerne [i Det nye testamente] hadde forstått Melkisedeks misjon, for der står det skrevet:

”Denne Melkisedek var konge i Salem og prest for Den høyeste Gud. Han kom og møtte Abraham og velsignet ham da Abraham vendte tilbake etter seieren over kongene, og Abraham ga ham tiende av alt. Han er for det første Melkisedek, navnet betyr «rettferdig­hetens konge», og dernest er han konge i Salem, det vil si fredens konge. Han er uten far og uten mor og har ingen ættetavle. Hans dager har ingen begynnelse, og livet hans tar ikke slutt. Slik er han lik Guds Sønn; han er og blir prest for alltid.” [kap. 7:1-3]

Tilbake til:  Denne bok, innholdsside  //  Home