|
KAPITTEL 8
5300-2470: Den sumeriske æra
Sist oppdatert: 10. oktober 2012.
a) Oversikt over den sumeriske æra. Sivilisasjonsoppdraget
b) Hvordan Inanna skaffet seg nøklene til sivilisasjon fra Enki
c) 2900: Bykongedømmer for menneskene institusjonaliseres
d) Marduk og utskytningstårnet i Bab-ili (Babylon)
e) Inanna i lidenskap og krig
f) 2600: Gilgamesj: bykongen og ”halvguden” som ville bli udødelig
g) 3400 – 2470: Egypts første gyldne epoke (1.-6. dynasti)
Sumeriske byer
http://en.wikipedia.org/wiki/Sumerians
a) Oversikt over den sumeriske æra. Sivilisasjonsoppdraget
Historikerne inndeler den sumeriske æra i følgende epoker:
· Ubaid-perioden, ca. 5300-4100. Førhistorisk og førdynastisk. Store landsbyer, klasseskiller, omfattende kanalnettverk, pottemakerkunst, utviklingen av hjulet.
· Uruk-perioden, ca. 4100-2900. Perioden har fått navn etter byen Uruk. Utvikling av bystater og kileskrift.
· Tidlig dynastisk periode, ca. 2900–2334. Innføringen av bykongedømmer. Produksjon av mange typer dokumenter, hvilket betyr at denne perioden representerer historisk tid.
· Det akkadiske rike-perioden, ca. 2334-2218. Denne perioden innledes med at Sargon av Akkad samler de sumeriske byene under Det akkadiske rike. Perioden avsluttes med at riket, og dermed hele den mesopotamske sivilisasjon, plutselig utslettes ca. 2218.
· Den gutianske periode, ca. 2218-2047. Det barbariske og ukjente Gutian-folket fra Zagros-fjellene invaderer og okkuperer Sumer.
· Ur III-perioden, ca. 2047-1940. En kort renessanse for det sumeriske rike, styrt fra Ur.
I dette kapittelet tar vi for oss noen av høydepunktene ved de tre første periodene, inkludert historien om den legendariske bykongen fra Uruk, Gilgamesj. I vår egen kronologi begynner Det akkadiske riket-perioden i 2470, ikke i 2334.
Akademikerne har ikke kommet til enighet om én bestemt definisjon av begrepet sivilisasjon, men alle er enige om at sumererne skapte det første samfunn som tilfredsstiller alle kriterier på sivilisasjon. Et vanlig kriterium for sivilisasjon er dannelsen av et bysamfunn. Ordet ”sivilisasjon” kommer fra det latinske civilis, som betyr borger. Et annet vanlig kriterium for sivilisasjon er utvikling av skrivekunsten. Skapelsen av tekster representerer jo for akademikerne overgangen fra forhistorisk til historisk tid.
Den første byen som ble rekonstruert i Sumer etter Syndfloden, var Enkis opprinnelige bosted, Eridu. Denne byen ble bygget opp på nytt, ca. 5400 f.Kr. ifølge konvensjonell historie. Byens senter besto av en nybygd tempelbolig (ziggurat) der Enki og hans kone Damkina kunne bo. Nippur ble også bygd opp på ny, ca. 5262 f.Kr., med en syvtrinnet ziggurat for Enlil og hans kone Ninlil.
Sitchin (1985, kap. 9) fant fram til sumeriske tekster som ga sin versjon av opphavet til den sumeriske sivilisasjon. Hymn to Eridu, som har blitt redigert og oversatt av A. Falkenstein, forteller at Anu og hans førstegemalinne Antu hadde et 17-dager langt kongelig besøk på Jorden. Anu holdt da en viktig tale hvor han sa at tiden hadde kommet for å overføre sivilisasjonen til menneskene. Mente han med dette at anunnakiene ved Nibirus neste passering skulle forlate Jorden? Under besøket ble det også bestemt at Enki måtte gi fra seg de guddommelige formularene (”nøklene”) for sivilisasjonsbygging til de andre anunnaki-lederne, slik at også de kunne begynne å etablere eller reetablere urbane sentre.
Etter møtet var det bankett og feiring. I de sene nattetimer hadde Enki og de andre anunnaki-lederne en overraskelse til Anu. Midtveis mellom Nippur og Eridu hadde de bygget en overdådig flott syvtrinnet hvit ziggurat til Anu: E.ANNA (”Huset til Anu”). Anu og Antu tilbragte den siste natten sin der. Sitchin antok at Anu tilbragte en av nettene sammen med sitt barnebarnsbarn Inanna, og at han i takknemmelighet så forærte henne EANNA. I en tekst av Enmerkar, Enmerkar and the Lord of Aratta, går det frem at det var han som bygde tempelboligen. Inanna kom med tiden til å utvikle området rundt EANNA til en stor og mektig by, Uruk.
Byene Sippar og Lagash ble gjenreist. I Sippar ble en ziggurat bygget på 3000-tallet f.Kr. for Utu/Shamash og hans kone Aya. Her formulerte Utu det sett av lover som skulle gjelde for menneskeheten. Slik ble han menneskehetens første lovgiver. Zigguraten ble utgravd i 1880 av Hormuzd Rassam. Her fant han ca. 170 rom, samt 40.-50.000 leirtavler og sylindere. I Lagash ble zigguraten E.NINNU bygget for Ninurta og hans kone Bau. Et nytt medisinsk hovedkvarter ble bygget for Ninmah: Adab. Ruinene av Lagash og Adab har man ikke klart å forfølge lengre bakover i tid enn 2000-tallet f.Kr.
Zigguraten i Ur
Sitchin daterte det kongelige statsbesøket til 3760 f.Kr., som han mente var tidspunktet for Nibirus passering av ekliptikken. Dersom Anu og Antu virkelig hadde en avhopper til Jorden i forbindelse med Nibirus passasje, må dette i stedet ha vært ca. 5285 f.Kr. Det latinske ordet annum, det engelske annual og det franske année har ifølge Sitchin sin opprinnelse i feiringen av Anu og Antu da de besøkte Jorden.
Paul Von Ward (web-base) utga i 2004 en tverrfaglig og tverrkulturell bok, God, Genes, and Consciousness: Nonhuman Intervention in Human History, som på modent vis diskuterer de mange aspekter ved ET-intervensjonsteorien. I kapittel 13, How did civilization arise?, skriver han at når det gjelder opprinnelsen til de forskjellige aspekter ved sivilisasjonen, er det påfallende hvordan kulturer verden over gir æren til deres guder og gudinner. Dette tyder på at kunnskap- og teknologioverføring faktisk har foregått. Ward går deretter gjennom sivilisasjonsaspekter som jordbruk, husdyrhold, arkitektur, astronomi, matematikk og vitenskap, og viser til hva den eldgamle litteraturen faktisk sier om hvordan jordmennesket ervervet seg kompetanse innen disse teoretiske og anvendte faggrenene.
”I en omfattende gjennomgang av dokumenterte myter verden over, har jeg ikke funnet en eneste fortelling som fremstilte grunnleggelsen av dens sivilisasjon som et resultat av ikke-behjulpet menneskelig innsats. De sa aldri: ”dette eller dét mennesket gjorde dette”, eller engang oppdaget det. ”Avanserte vesener” fikk æren for de gryende vendepunktene for alle disse samfunnene. En slik fortellertradisjon verden over, gitt vår egoistiske tendens til å ta æren selv, gir troverdighet til et overraskende tema: De menneskelige samfunnene hadde, til forskjellige tider og steder, fordelen av avanserte lærere, og dette utgjør en del av vårt kollektive minne. En grundig gjenlesing av myter, legender og den klassiske litteratur viser at denne historien av hvordan kunnskapsoverføring har skjedd, alltid har ligget rett foran våre øyne”. [Ward (2004), s. 162-63]
Noen av de mer betydningsfulle ”gudene” og ”gudinnene” som ifølge mytene har bragt sivilisasjonen (eller aspekter herav) til mennesket, og hvor det er flere indikasjoner på at de har vært ”avanserte lærere” i kjøtt og blod, er:
· Shiva (India),
· Quetzalcoatl (Mellom-Amerika) på Jesu tid. Wiki.
· Athena (Hellas). Artikkel.
· Bep Kororoti (Brasil). Artikkel.
· Thoth (Egypt). Wiki.
· Freya (ved kysten av Holland).
Her ligger store og spennende utfordringer for kommende fortidsforskere som har frigjort seg fra isolasjonsdogmet og åpnet seg for ET-intervensjonsteorien.
b) Hvordan Inanna skaffet seg nøklene til sivilisasjon fra Enki
Den unge, vakre, erotiske og ærgjerrige Inanna fikk altså luksus-zigguraten E.ANNA som hadde blitt bygd for Anu. For å kunne etablere et bysenter rundt zigguraten, samt en viss kultur, trengte hun imidlertid tilgang til noen ME’er som inneholdt prinsippene og instruksene for å danne sivilisasjon. Disse satt Enki med. Sitchin tolket det sumeriske ordet ME som noe tilsvarende datadisketter eller DVD’er [Wiki: Me (mythology)].
Inanna forberedte Enki på at hun ville avlegge ham en visitt. Begge gjør sine forberedelser. De har hver sin agenda, men er villige til å gjøre kompromisser hvis nødvendig. Enki tar henne med til de innerste kamrene i sin ziggurat, og prøver å imponere henne med all sin makt, rikdom og maskuline sjarm for å få en salig natt med henne. Hun på sin side bruker all sin skjønnhet og sjarm for å få ME’ene. For hver time som går i hennes selskap blir han mer beruset og begjærlig. Han gir henne stadig flere ME’er. På morgenkvisten sovner han inn, overdådig full, og Inanna skynder seg avsted i sin flymaskin med 94 ME’er.
Inanna har blitt et erotisk symbol innen kitsch
Da Enki ut på dagen våkner opp og innser sin tabbe, beordrer han sin tjener Isimud til å skaffe ME’ene tilbake. Isimud innhenter henne og tvinger henne til å returnere. Men da hun på ny står overfor Enki er hun tomhendt. ME’ene hadde hun klart å lure unna til sin tjenestepike. Enki resignerer, kanskje det er like bra at disse ME’ene kommer til Uruk?
Den mesopotamske teksten om Enki og Inanna har blitt bevart, og bør leses og nytes (her). Teksten virker så moderne og seksuelt frigjort at den kunne ha vært fra i dag. Fraværet av mytologi er oppsiktsvekkende. Mytologene tolker teksten i mytologisk retning, men hvem sier at deres tolkning er den rette? Når man sammenligner denne teksten med typiske tekster fra Det gamle testamente, som ble skrevet over 2000 år senere, blir man slått av den knugende og undertrykkende atmosfæren i sistnevnte.
c) 2900: Bykongedømmer for menneskene institusjonaliseres
Et stort skritt i å overføre sivilisasjon til menneskene, dog hele tiden på anunnakienes premisser og underlagt deres behov til enhver tid, var institusjonaliseringen av bykongedømmer i Sumer. I begynnelsen gikk bykongedømmet på rundgang mellom de forskjellige byene, men det varte ikke lenge før hver by hadde sin egen bykonge. Slik oppsto ”bykongedynastier”.
Alle de sumeriske tekstene er samstemte i at den første byen som fikk bykongedømme var Kish. Bykongen fikk tittelen LU.GAL (”Mektig mann”). Beskyttelsesguden for Kish var Enlils sønn Ninurta. Det må enten ha vært Enlil eller Ninurta som utnevte bykongene i Kish. I Første Mosebok er denne begivenheten omtalt slik:
”Kusj fikk også sønnen Nimrod. Han var den første som fikk stort herrevelde på jorden. Han ble en veldig jeger for Herrens åsyn. Derfor sier folk: «Som Nimrod, en veldig jeger for Herrens åsyn.» Først rådde han over Babel, Erek, Akkad og Kalne i Sinear-landet. Fra dette landet drog han til Assur og bygde Ninive, Rehobot-Ir og Kalah og Resen mellom Ninive og Kalah; det er den store byen.”
Det er tydelig at redaktørene av Første Mosebok, og senere de som oversatte denne til andre språk, har hatt forståelsesproblemer med den sumeriske originalen som nå har gått tapt. Med Kusj menes antagelig Kish, som altså var en by, ikke en person. Sitchin har etter mange forsøk gitt opp å identifisere den bibelske ”Nimrod”, han nevnes ikke i de sumeriske tekster. Ser man nøyere på det bibelske avsnittet, som er et sammendrag som strekker seg over flere århundreder, gir teksten med sine gjentakelser inntrykk av selv å være usikker på hva/hvem ”Nimrod” refererer til. Nimrod kan være en misforstått referanse til Enlil eller Ninurta som utnevte bykongene; eller det kan være en misforstått referanse til selve bykongetittelen. Det minst sannsynlige er at ”Nimrod” refererte til kong Sargon av Akkad som dukket opp på scenen minst 700 år etter institusjonaliseringen av bykongedømmet.
Historikerne daterer begynnelsen på bykongedømmer i Kish til ca. 2900 f.Kr., mens Sitchin (1985, Timechart) daterer hendelsen til 3760 f.Kr. Hva denne boken angår, spiller det ingen rolle hvem som har rett. Den sumeriske kongelisten for den dynastiske perioden er vanskelig å forholde seg til uansett, og dateringene til Sitchin og de forskjellige akademiske kronologier harmoniseres på 2600-tallet da bykongen Gilgamesj levde.
Mesopotamerne kom til å kalle sitt land for Shumer, ”Vokternes land”. I Kish ble menneskene lært opp i sivilisasjonens grunnleggende forutsetninger, inkludert skriving og regning. Ninurta var deres fremste lærer. [Kilder: Sitchin (1985, kap. 9) og Sitchin (1995, kap. 6)].
d) Marduk og utskytningstårnet i Bab-ili (Babylon)
Det var én sumerisk by som ikke ble velsignet med bykongedømme av Enlil-klanen, Babylon. Dette bringer oss til Marduk, Enkis eldste sønn. Noen vil hevde at han var stormannsgal; andre vil si at han bare arvet farens følelse av å ha blitt urettferdig tilsidesatt av Enlil og hans klan. Marduks ambisjon var verdensherredømme, som han mente var hans fødselsrett. Han betraktet Enlil-klanen som sin fiende som måtte overvinnes på veien til verdensherredømme. Hans forhold til Inanna var kronisk anstrengt, da hun var akkurat like ærgjerrig som ham selv. I tillegg hadde hun mange sjarmerende strenger å spille på når hun ønsket å manipulere de andre anunnaki-lederne.
Marduk var den første anunnaki som giftet seg med en jordkvinne, Sarpanit. Anu hadde godtatt dette mot at Marduk ga fra seg retten til prinsetittelen på Nibiru. Vi kan anta at de ikke ønsket halvblods-anunnakier tilbake til Nibiru, hvilket ville utvanne deres eget genom. Etter Syndfloden hadde Marduk fått Egypt som sitt domene, hvor han ble kjent som guden Ra. Han var imidlertid tvunget til å forlate Egypt ikke så lenge etterpå. Noen tekster tyder på at han da forlot Jorden. Før han dro overlot han styret av Egypt til sin yngre bror Ningishzidda, som ifølge Sitchin ble kjent som guden Thoth.
Da Marduk kom tilbake til Jorden, ca. 3450 f.Kr. ifølge Sitchin, så han at mye hadde endret seg. Den sumeriske sivilisasjon var i full utfoldelse, og maktforholdene mellom anunnakiene hadde blitt stabilisert. Marduk likte ikke det han så. Hvordan kunne hans arverett, verdensherredømme, bli realisert slik som situasjonen nå hadde utviklet seg? Marduk valgte seg ut et sted ikke langt fra det tidligere romfartssenteret Sippar, og kalte stedet Bab-ili (”Portveien til gudene”). Her skulle han sammen med en stab astronauter (”igigi’er”) etablere sin egen romfartsbase, hvilket ville være en nødvendig fasilitet hvis han skulle bli Jordens Herre. Enlil-klanen hadde for mye kontroll over romfartsbasen på Tilmun og landingsplassen på Baalbek.
Marduk og igigi’ene gikk i gang med å etablere romfartsbasen, inkludert byggingen av et utskytningstårn. Enlil-klanen så med uro på Marduks forsøk på å styrke sin maktposisjon, omtrent som dagens atomvåpenland er ”moralsk forferdet” over andre stater som prøver å utvikle samme våpenteknologi som dem selv. Enlil-klanen bestemte seg for at de ikke kunne akseptere Marduks makttilstrebelser. Fra sine luftfartøyer bombet de hans nye hovedkvarter sønder og sammen.
På et senere tidspunkt ble Babylon den hellige by i Babylonia, et rike som varte fra 1800-tallet til 539 f.Kr. da Kyros den Store innlemmet Babylonia i det persiske rike.
I Første Mosebok har, som sedvanlig, det meste blitt misforstått og forvrengt i gjengivelsen av de sumeriske originalfortellingene. Mens den sumeriske fortellingen omtaler en krangel mellom to anunnaki-grupper omkring et utskytningstårn, forvandles dette i bibelversjonen herav til at det var menneskene som provoserte Yahweh ved å bygge et tårn. I Første Mosebok er dette omtalt i kapittel 11:
”Hele verden hadde ett språk og samme tungemål. 2 Da folk brøt opp fra øst, fant de en bred dal i Sinear-landet og slo seg ned der. 3 De sa til hverandre: «Kom, så lager vi teglstein og brenner dem godt!» De brukte tegl til byggestein og jordbek til bindemiddel. 4 «Kom,» sa de, «la oss bygge oss en by med et tårn som når opp til himmelen, og skape oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden!»
5 Da steg Herren ned for å se på byen og tårnet som menneskene bygde. 6 Herren sa: «Se, de er ett folk, og samme språk har de alle. Dette er det første de tar seg fore. Nå vil ingen ting være umulig for dem, hva de så finner på å gjøre. 7 La oss stige ned og forvirre deres språk, så den ene ikke skjønner hva den andre sier!» 8 Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. 9 Derfor kalte de den Babel. For der forvirret Herren all verdens tungemål, og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden.”
Denne fortellingen er så absurd at den er komisk. Vers 4 er uforståelig, det gir ikke mening. Vers 6 gir heller ikke mening. Men det som er komisk er de tanker og handlinger som tillegges Yahweh. Når ble menneskene en trussel for Yahweh? Var ikke misjonen til Yahweh å hjelpe oss? Hadde ikke menneskene nok problemer å slite med fra før? Trengte vi språkproblemer i tillegg?
La oss se på Sitchins kommentar til vers 4: ”og skape oss et navn…”. Det hebraiske ordet som har blitt oversatt til ”navn” er SHEM. Denne oversettelsen har vi allerede diskutert ang. setningen:
”Det var de veldige menn fra eldgammel tid, de navngjetne”
Vi ser på ny at oversettelsen av SHEM til ”navn” ikke gir mening. Det var ikke et navn som skulle skapes, men rakettfartøyer. Det hebraiske ordet SHEM er som nevnt en oversettelse av det sumeriske ordet MU.
Zetaene relaterer også historien i Første Mosebok om Babels tårn til byggingen av en romfartsbase. Mens Første Mosebok hevder at Gud skapte språkbarrierer med den intensjon og virkning at menneskegrupper ble separert fra hverandre, hevder zetaene i ZetaTalk-notatet Tower of Babel at hver gang anunnakiene oppdaget at deres arbeidsslaver kom sammen for å konspirere, ble slavene adskilt og sendt til hver sine steder. Det var denne fysiske adskillelsen og isolasjonen som over tid av helt naturlige grunner skapte språkbarrierer.
e) Inanna i lidenskap og krig
Det hersket en rangordning blant anunnakiene, og bare tolv kunne tilhøre det aller høyeste statussjiktet. Disse tolv fikk sin toppstatus ytterligere markert ved formelt å bli assosiert med hvert sitt stjernebilde og/eller planet. Den innbyrdes rangordningen mellom de tolv ble markert i deres hodebekledning, der antall parvise ”horn” viste deres status.
Inanna var verken én av de opprinnelige tolv eller den førstefødte datteren til en av dem. Hun var datter av Nannar/Sin, og tvillingsøster til Utu/Shamash. Ved å bruke alle sine ressurser, sin kløkt og sin sjarm, greide hun til slutt å bli inkludert blant de tolv høyheter. Sitchin (1985, kap. 10-11) forteller med innlevelse om et fantastisk anunnaki-drama som blant jordmenneskene ble til legender og myter i de kommende årtusener. Dette dramaet hadde alle eventyrets ingredienser, men utspilte seg blant virkelige humanoider i kjøtt og blod.
Etter at Inanna hadde lurt Enki til å gi henne ME’ene, var hennes neste eventyr kjærligheten til og det kortvarige ekteskapet med DUMU.ZID (”Den sanne sønn”). Hans akkadiske navneform var Dumuzi; hans hebraiske og arameiske navneform var Tammuz. Dumuzid var sønn av Enki og yngre bror av Marduk. Dumuzid hadde fått øvre Egypt som sitt domene, hvilket i seg selv ikke skulle innebære noen konflikt med Marduk som hadde reetablert seg i Nedre Egypt med Heliopolis som sitt kultsenter. Men da både Inanna og Marduk hadde særdeles ærgjerrige ambisjoner på Jordens vegne, ville et naboskap mellom dem bli svært så anstrengt. Marduk prøvde på forskjellige vis å hindre ekteskapet, uten å lykkes.
De hete elskovsnettene til Inanna og Dumuzid resulterte i mange sumeriske kjærlighetshymner. Disse hymnene har blitt oversatt til norsk (fra engelsk) og utgitt i boken Inanna: Himmelens og Jordens dronning (Gyldendal, 2000). Utdrag fra den engelske oversettelsen, med mange illustrusjoner av Inanna, kan ses her. Likevel, all elskoven resulterte ikke i en arving. For å få en mannlig arving som hadde høy nok kongelig status, la Dumuzid en plan om å forføre og befrukte sin egen søster Geshtinanna.
Tekstfragmentet kjent som Dumuzi’s dream forteller at Dumuzid inviterte den intetanende Geshtinanna ut på en picnic. Først spiste de honningkaker og drakk berusende øl, stemningen var høy. For å forberede henne lot han et lam kopulere med morsauen, deretter lot han to søskenlam kopulere med hverandre. Dumuzid gikk så over til å kjærtegne Geshtinanna. Hun forsto fortsatt ikke hva som var i ferd med å skje, men protesterte da kjærtegnene ble stadig mer intime. Han lot seg imidlertid ikke stoppe: ”Han besteg henne… hans sæd strømmet inn i hennes vagina”. Det går frem av teksten at Inanna var medvitende om det som skjedde, og hadde gitt ham råd.
Dumuzid og Inanna
Etter voldtekten sovner Dumuzid og har et mareritt om at hans tid er omme. Han våkner og oppdager at han noen nærmer seg for å fange ham. Han prøver å stikke av, men under rømningsforsøket drukner han i Nilen der Aswan-dammen idag ligger. Av forskjellige tekster går det frem at Marduk sto bak forsøket på å fange ham. Marduks plan var nok ikke å drepe sin egen bror, men for Inanna spilte dette liten rolle. Hun krevde hevn, og hun krevde at Enlil-klanen engasjerte seg for å effektuere hevnen. Ved å integrere innholdet i flere tekstfragmenter var Sitchin ikke i tvil om at Marduk først gjemte seg i Khufu-pyramiden, for så å bli dømt av Inanna til å dø en langsom død der. Marduks kone Sarpanit og deres sønn Nabo greide i siste liten å overtale Inanna og Enlil-klanen til å spare hans liv. Det endte med at Marduk for andre gang måtte forlate Egypt og leve i eksil. I Egypt fikk Marduk/Ra da tilnavnet Amon, ”Den skjulte”.
* * *
Begravelsen av Dumuzid ble antagelig holdt i det sørlige Afrika, som det fremgår av teksten Inannas nedstigning til den nedre verden (online tekst på engelsk). Det sørlige Afrika var domenet til Enkis sønn Nergal, som var gift med Inannas søster Ereshkigal. Som det fremgår av teksten, Ereshkigal var alt annet enn vennlig overfor sin sørgende søster. Ereshkigal mistenkte sin søster for å ha helt andre intensjoner med besøket enn å ta et siste farvel med sin avdøde Dumuzid. Sitchin hadde en mistanke om hva Inanna kan ha pønsket på, og hva Ereshkigal kan ha fryktet. Dersom de hebraiske arvefølgelovene ved ekteskap var en refleksjon av de sumeriske lovene, kan Inanna ha hatt rett til å kreve at Nergal skulle ekte henne som sin andre kone og besvangre henne. Ikke slik å forstå at Inanna hadde kjærlige følelser for Nergal, men hun kunne bruke ham som springbrett for å realisere sine egne ambisjoner.
Ereshkigal hadde ingen ønsker om å dele sin mann med Inanna. For at Inanna skulle slippe inn i Ereshkigals palass måtte hun først ta av seg alle klærne og sine kongelige regalier. Hun måtte så stå foran et dommerpanel bestående av syv anunnakier. De overøste henne med anklager, de ”torturerte hennes sinn med ord”. De dømte henne til å henge på en stake og dø en langsom, pinefull død. Ifølge teksten dør hun, men Enki og noen hjelpere kommer til unnsetning og lar henne gjenoppstå fra de døde. I dag kan vi naturligvis ikke vite akkurat hvor klinisk død hun var da redningen kom.
Tilbake i Shumer, ensom og sorgfull, pleier hun et viltvoksende tre ved Eufrats bredder. Hun retter sine klager mot himmelen:
”Når omsider skal jeg ha en hellig trone,
jeg kan sitte på?
Når omsider skal jeg ha en hellig seng,
jeg kan ligge på?”
Om slike ting snakket Inanna…
Hun som lot håret henge ned har sorg i hjertet.
Den rene Inanna, Oh som hun gråter!
Muligens var det hennes intime forhold til Anu som hjalp henne videre, slik at anunnaki-lederne ble tvunget til å gi henne et domene. Det var imidlertid utelukket at hun kunne få et domene i Afrika eller i Mesopotamia, så ifølge Sitchin fikk hun Indusdalen som sitt domene. Indusdal-sivilisasjonen, med Harappa og Mohenjo-daro som de to urbane hovedsentrene, varte fra ca. 3300-1300 f.Kr. (Wiki: Indus Valley Civilization). Denne sivilisasjonens ”modne periode” var imidlertid skarpt avgrenset i tid: 2600-1900 f.Kr. Ruinene av de to sentrene avslører at de var designet på forhånd; de var ikke et resultat av naturlig vekst ut fra et sentrum. Kulturen og teknologien var sofistikert. Deres skriftspråk har ennå ikke blitt dekodet.
 
Til høyre: kvinnefigur som løfter to beist, med et svevende hjul eller fartøy over.
Den sumeriske teksten Enmerkar and the Lord of Aratta ble trolig forfattet av Enmerkar selv, den første bykongen for Inannas by Uruk. I teksten tar han selv æren for å ha bygget E.ANNA. Med Utu/Shamash som far og en jordkvinne som mor var han ”halvguddommelig”. Dette var nok statusen til de fleste av bykongene. Med Utu/Shamash som far var Inanna hans tante. Teksten forteller hvordan Enmerkar som tjener for Inanna fikk i oppdrag å holde Aratta, en sivilisasjon eller koloni for økonomisk utbytting, i stramme tøyler og i ærefrykt for Inanna. Aratta lå bakom noen fjell, og kan ha vært Harappa.
Teksten har mange åpenbare referanser til fly og flyvekunsten. Sitchin antok på basis av forskjellige tekster at Inanna i en periode fløy mye frem og tilbake mellom Uruk og Indusdalen. I en av tekstene får vi til og med vite navnet på piloten:
”På den tid da Enmerkar regjerte i Uruk,
var Nungal, med hjerte som en løve, piloten
som fra himmelen bragte Ishtar [Inanna] ned
til E-anna.”
Inanna skal selv ha vært en dyktig pilot. Sitchin forteller i sin bok The Earth Chronicles Expeditions (2004, kap. 6) om sin reise, sammen med sin fan-gruppe, i 1998 til byen Mari der de besøkte Aleppo Museum for å studere nærmere den 175 cm. høye statuen ”Gudinnen med en vase”. Det er ingen tvil om at dette er Inanna. Statuen sett forfra gir ikke så mange indikasjoner på at Inanna er kledd i et helt spesielt antrekk. Det er bare på statuens bakside at alle festeanordningene og stroppene kan ses til noe som kan ha vært en jet pack eller rocket belt. Det er ingen vase hun holder, men en slags boks. Det er flere avbildninger av henne hvor hun tilsynelatende bærer gammeldagse motorsykkelbriller.
 
”The Goddess with a Vase”, i Aleppo muséet i Mari (Syria). James Bond med en jet pack.
Sitchin mente at det var rundt 2.900-2.800 f.Kr. at Inanna fikk den ære å bli inkludert blant de tolv høyheter. Dette gikk på bekostning av Ninmah. Inanna fikk Jomfruens tegn og planeten Venus (MUL DILBAT) som sine symboler.
Det var i denne perioden at Inanna institusjonaliserte i Uruk det seksuelle ritualet kalt ”hellig ekteskap” (hieros gamos). Hver nyttårsnatt ble byens prestekonge ledet til hennes sengekammer, hvor han spilte rollen som Dumuzid. Ritualet ble fortsatt utspilt på 1900-tallet f.Kr. Dette ritualet hadde naturligvis sine symbolske sider, men en begjærlig Inanna i sengen var reell nok, uansett hva dagens mytologer foretrekker å tro. En av dem som fikk delta i dette ritualet var Iddin-Dagan, bykonge for Isin 1910-1890 f.Kr. Hans beskrivelse av ritualet inkluderer musikk, mannlige prostituerte og prestinner:
”De mannlige prostituerte grer hennes hår…
De dekorerer halsen med fargete bånd…
Deres høyre side er dekket av kvinnelige kostymer
mens de går forbi den rene Inanna…
Deres venstre side er dekket av mannlige kostymer
mens de går forbi den rene Inanna…
Med hoppetau og fargebånd konkurrerer de foran henne…
De unge menn, bærende på gymnastikkringer, synger foran henne…
De unge kvinner, Shugia-prestinnene, går i parade forbi Inanna…
De setter opp en seng for min Dame,
De smører sivmøbelet inn med søtduftende sederolje;
For Inanna, for Kongen, arrangerer de en seng…
Kongen nærmer seg stolt hennes rene skjød;
Stolt nærmer han seg Inannas skjød…
Han kjærtegner hennes rene skjød,
Hun strekker seg ut på sengen, det rene skjød;
Hun har elskov med ham i hennes seng.
Hun sier til Iddin-Dagan: ”Å ja, du er min elskede.”
Den italienske pornostjernen Fabiana Venturi
Sitchin antydet at det seksuelle ritualet kan ha begynt med Enmerkar, og at dette resulterte i et avkom, Lugalbanda. Den eventyrlystne og rastløse Lugalbanda kom til å bli bykonge for Kish. Han hevdet selv at han var sønn av Inanna, og flere tekster som har blitt funnet nevner hans guddommelige opphav. Lugalbanda fikk selv en sønn som ble bykonge for Uruk, hans navn var Gilgamesj.
f) 2600: Gilgamesj: Bykongen og ”halvguden” som ville bli udødelig
Gilgamesj-eposet er ikke bare verdens eldste epos, det må også være historiens viktigste samtidsdokument over en epoke der anunnakiene og menneskene til en viss grad omgikk hverandre. Bykongene fungerte som mellomledd, og de fleste av bykongene var antagelig anunnaki-jordmenneske-krysninger. Gilgamesj-eposet skildrer den eksistensielle krisen til en slik krysning. Han trodde på anunnakienes løgner om at de selv var udødelige, og som krysning trodde han at anunnakienes udødelighet også var innen rekkevidde for ham.
Gilgamesj står oppført i den sumeriske kongelisten som Uruks femte bykonge, og må da ha regjert ca. 2600 f.Kr. (Wiki: Gilgamesh). Begge hans foreldre var historiske personer som er nevnt i flere tekster uavhengig av hverandre. Hans far Lugalbanda var sønn av Inanna og trolig bykongen Enmerkar. Lugalbanda hadde selv prøvd seg som forfatter, han skrev bl.a. Lugalbanda and the Anzu bird. Gilgamesj sin mor var anunnakien Ninsun, datter av Ninurta. Hun var også mor til to andre berømtheter: Dumuzid (med Enki) og bykongen Ur-Nammu (med Sin/Allah). Det fløt altså mye anunnaki-blod i årene til Gilgamesj, hvilket er grunnen til at han ble regnet som 2/3 guddommelig.
Selv om Gilgamesj var bykonge, 2/3 anunnaki, og levde livet til det fulle, havnet han i en eksistensiell krise der hans liv og sanselige nytelser ikke lenger hadde mening før han hadde sikret seg anunnakienes antatte udødelighet. Det er jakten på denne udødeligheten eposet handler om. Hans kontakt med anunnakiene beskrives. Hans lange vandringer bringer ham først rett utenfor den beskyttede landingsplassen på Baalbek (Libanon), deretter til romfartsbasen på Tilmun (Sinai) hvor han treffer Noah og hans kone. Hva mer kan vi forvente av et samtidsdokument?
Gilgamesj
Eposet begynner med å hylle Gilgamesj' meritter og kvaliteter som bykonge, mann og elsker. Det eneste som bysamfunnet misliker ved ham er at han utnytter til fulle sin førsterett til å ha sex med alle byens bruder. Selv unge menn fikk ikke gå i fred. Folket klager til anunnaki-lederne. En av anunnaki-lederne (Ninmah?) får en idé, og ”skaper” villmennesket Enkidu (”Skapning av Enki”), som vokser opp sammen med dyrene ute i naturen. Vi blir aldri riktig sikker på hva slags vesen Enkidu er, men det virker besjelet. Sitchin (1980, kap. 7) så en sammenheng mellom navnet hans og Enki, og antok at Enki var med på dette eksperimentet.
Gilgamesj og Enkidu blir som planlagt bestevenner, og Gilgamesj foreslår å utføre heltegjerninger i sedertreskogen i Libanon. Her dreper de monsteret Humbaba, hvis oppgave trolig var å beskytte landingsplassen på Baalbek mot inntrengere. Ifølge Sitchin må Humbaba ha vært en robot utstyrt med radar og våpen. De skjærer av hans hode, som de skal ta med hjem som trofe. På hjemveien treffer de Inanna, som prøver å forføre Gilgamesj. Han avslår tilbudet og fornærmer henne ved å nevne hennes promiskiøse levesett. Inanna ble rasende og ville hevne seg, så hun dro til Anu for å hente ”Himmeltyren”. Hva slags flyvende monster dette var, et eksperiment med naturen eller en mekanisk konstruksjon, får leserne selv finne ut av. Gilgamesj og Enkidu dreper også Himmeltyren. De kommer hjem og feires som helter.
Gilgamesj var en stor løvejeger
Enkidu dør noen dager senere. Fra seg av sorg og fortvilelse legger Gilgamesj ut på vandringer i villmarken. Han bestemmer seg for å finne Noah, som han tror anunnakiene har velsignet med udødelighet. Fra noen hittitiske bruddstykker av Gilgamesj-eposet går det frem at Gilgamesj dro til Tilmun-landet (”De levendes land”) som lå under domenet til Sin/Allah. Noen tekstfragmenter indikerer at Gilgamesj her ønsket en SHEM (så han kunne dra til Nibiru?), men dette ble nektet ham. Han treffer i hvert fall Noah/Ziusudra, og er forbløffet over at Noah ikke virket eldre enn ham selv. Noah forteller ham sin versjon av Syndflodhistorien.
Noah avslutter sin fortelling med at anunnaki-gudene ble enige om at han og hans hustru skulle få lov til å leve i deres land, inkludert å spise den samme vitaliserende føden, men at Gilgamesj ikke kan forvente den samme gunsten. Gilgamesj besvimer, og sover en uke. Da han våkner opp igjen trøster Noah ham med at på havets bunn finnes en tornebuskaktig plante som kan gi udødelighet. Etter en Herakles-innsats greier Gilgamesj til slutt å finne planten, men en slange stjeler den fra ham før han får spist den! Eposet slutter med at Gilgamesj full av sorg og tristhet vender tilbake til Uruk.
Over hele det nære Østen fantes myter og legender om planter som kunne resultere i betydelig forlenget livslengde. Særlig daddelpalmen ble avbildet i denne kontekst. Sitchin (1980) trodde at det kunne være en kjerne av sannhet i disse legendene, og satte dette i sammenheng med planter som Ninmah kan ha tatt med seg fra Nibiru. Zetaene bekrefter i ZetaTalk-notat Long Life at anunnakiene bragte med seg til Jorden en plante som virket stimulerende på deres veksthormoner, men at legendene om dens virkninger er høyst overdrevne.
Det sumeriske Livets tre (med en slange?)
Det er verdt å merke seg at i Første Mosebok omtales ikke bare ett tre i Edens hage hvis frukter Adam og Eva ikke fikk spise av, men to trær. Det ene treet, som opplagt er en hebraisk fabrikasjon, var Kunnskapens tre som ”gir kunnskap om godt og ondt” (1Mos2:17). Det andre treet var Livets tre som gir evig liv (1Mos3:22). Verken ”Herren Gud” i Første Mosebok (kap. 3) eller anunnakiene ønsket å gi jordmenneskene tilgang til dette treet:
”Herren Gud sa: «Nå er mennesket blitt som en av oss og kjenner godt og ondt [mennesket har fått reproduksjonsevnen?]. Bare det nå ikke strekker hånden ut og tar av livstreet også og spiser og lever evig!» Så viste Herren Gud dem ut av hagen i Eden og satte dem til å dyrke jorden, som de var tatt av. Han jaget menneskene ut; og øst for hagen satte han kjerubene og det flammende sverd som svinget fram og tilbake. De skulle vokte veien til livets tre.”
I 2003 fant noen tyske arkeologer, ledet av Margarite van Ess, det som kan være gravkammeret til Gilgamesj (BBC News 29. april 2003: Gilgamesh tomb believed found).
g) 3400 – 2470: Egypts første gyldne epoke (1.-6. dynasti)
Kart over oldtidens Egypt og Nubia
Det nubiske opphavet til det dynastiske Egypt. Ifølge Martin Bernal, Black Athena II (1991), er det nå generell enighet blant egyptologer at Egypts første dynasti bør dateres 300 år tidligere enn det som har vært vanlig, til ca. 3.400 f.Kr. Dette er også dateringen for røkelsesbrenneren som ble funnet ved Qustul (i dagens Sudan), der en farao er avbildet. Dette er den første kjente avbildning av en nubisk farao. Nubia var tidligere et selvstendig kongedømme der 75 % av landet lå i dagens nordlige Sudan, og 25 % av landet lå i dagens sørlige Egypt. Navnet Nubia kan være avledet av det egyptiske ordet Nub, som betyr gull. Nubierne selv kalte landet sitt for Ta-Seti: Bue(skytter)-landet. Den nubiske kulturen kan strekke seg bakover i tid til 7000 f.Kr. Det nubiske kongedømmet varte i litt over 3000 år, fra ca. 3.400 – 300 f.Kr.
Det var arkeologen Bruce Williams som i 1980 skapte oppstyr med artikkelen The lost pharaohs of Nubia, der han påsto at det dynastiske Egypts kulturelle tyngdepunkt kom sørfra. Williams var med på å arrangere en utstilling i februar 1987, NUBIA - Its glory and its people, utstillingsbrosjyren herfra ligger online (rev. 2007). Dette ble naturligvis umiddelbart stemplet som ”afrosentrisme” av eurosentriske akademikere. Eurosentriske akademikere virker desperat oppsatt på at den kulturelle impulsen til det dynastiske Egypt skal ha kommet nordfra, fra noen med lys hud. Rasismen lever fortsatt i beste velgående, inkludert de akademiske kretser.
Arkeologene vil trolig ikke finne mer ut om Nubias eldste kultur og deres innflytelse på de eldste egyptiske dynastier, da de viktigste arkeologiske områdene nå ligger 75 meter under vann på bunnen av den menneskebygde Lake Nasser, verdens nest største menneskebygde dam.
Egypts første dynastiske farao ble av den greskskrivende egyptiske historikeren Manetho kalt Menes og Narmes, men hans virkelige navn kan ha vært ”Horus den stigende/høytflyvende Falken til Amon”. Navnet Menes er den greske versjonen av navnet Amon, og Narmes (kan bety malle, en fiskeart) har trolig vært en kongelig fellestittel [kilde: Jahi Issa]. Under Narmer-Menes ble Nilens elveløp ved hjelp av genial ingeniørkunst endret, hvilket tillot ham å bygge byen Men-nefer (av grekerne kalt Memphis) der hvor det før bare hadde vært myr. Etter å styrt landet konstruktivt i 62 år ble Narmer-Menes drept og spist av en krokodille mens han tok en seiltur langs Nilen.
 
Narmer-palettens forside og bakside
På den berømte Narmer-paletten er to monstre i fangenskap avbildet. De har til og med fått et navn: serpopard (en krysning av serpent og leopard. Serpoparden har også blitt avbildet på en annen palett.
De egyptiske faraoene i de tre første dynastiene hadde navn som hyllet Horus (Heru) og Amon. De eldste dynastiene hadde et matriarkalsk samfunnssystem. Rettferdighet og medfølelse for de uheldige ble satt høyt.
Når vi snakker om Nubia og Egypt, betyr nedover og nedre alltid ”nordover” og ”nordlige”, da Nilen renner nedover = nordover og ut i Middelhavet. Den praksis å kalle de egyptiske kongene for farao begynte forresten med GT, som tok tak i det egyptiske per-o, som betyr ”palass” eller ”stort hus”.
* * *
Det gamle riket i Egypt (3.-6. dynasti) kan ha fått en kataklysmisk avslutning. Den franske arkeologen Claude Frédéric-Armand Schaeffer (1898-1982), kjent for sitt arkeologiske arbeid i Ugarit, skrev i sin bok Stratigraphie comparée et chronologie de l’Asie occidentale (IIIe et IIe millennaires) (1948):
”For oss er det ikke den minste tvil om at kjempebrannen ved Troja II korresponderer med katastrofen som under den tidlige bronsealder gjorde slutt på bosetningene ved Alaca Huyuc, Alisar, Tarsus, Tepe Hissar [i Lille-Asia], samt korresponderer med katastrofen som brant ned det gamle Ugarit (II) i Syria, byen Byblos som blomstret under Det gamle rike i Egypt, og de samtidige byene i Palestina. Denne katastrofen bidro til avslutningen av Det gamle rike i Egypt”.
Velikovsky kommenterte i Earth in Upheaval (1955, kap. 12) at de jordskjelvene som herjet på denne tiden hadde en rekkevidde som var usedvanlig stor sammenlignet med de største områdene som har blitt affisert i moderne tid.
Når det gjelder Egypts første gyldne epoke har ikke de kilder og perspektiver som vi i denne boken fokuserer på så mye originalt å si, utover at de store Giza-pyramidene og Sfinxen allerede hadde stått der i årtusener da Menes-Narmer ble farao. Dette kapittelet avsluttes derfor med en heller konvensjonell tidstabell. I tabellen brukes i hovedsak de samme navneformer som den engelske Wikipedia bruker. Noen linker er lagt inn i tabellen som går til den engelske Wikipedia. Dynasti-dateringene til Martin Bernal, i Black Athena III (2006), har blitt brukt.
|
Egypts 1.-6. dynasti |
|
Dyn. |
År |
Høydepunkter |
|
1-2 |
3400-
3200 |
Hovedstad: Thinis
Narmer: Egypts første farao
Minimal kunnskap om de to første dynastiene foreligger |
|
3 |
3000 |
Dynasti 3-6 kalles ”Det gamle rike”. Hovedstad i Memphis
Kong Djoser og multi-geniet Imhotep: visir, arkitekt, lege, vismann og byggherre av trappepyramiden. |
|
4 |
2920 |
”Pyramidebygger-faraoene”
Sneferu. Skal ha bygget tre pyramider.
Khufu (gr. Kheops). Gis æren for Pyr-1.
Djedefre.
Khafra. Gis æren for Pyr-2 og Sfinxen.
Menkaure. Gis æren for Pyr-3. |
|
5 |
2800 |
Pyramideteksten, som lurer faraoene til å tro at de posthumt kan reise til Nibiru via Duat/Tilmun. |
|
6 |
2630-
2470 |
Syv faraoer, ingen bragder. |
Tilbake til: Denne bok, innholdsside // Home |