b) Marija Gimbutas: Kurgan-hypotesen

c) Riane Eisler: Herskermodellen kontra partnerskapsmodellen 

Riane Eisler, født i Wien i 1931, emigrerte senere til USA der hun utdannet seg i sosiologi og jus [Wiki: Riane Eisler]. Inspirert av arbeidet til Marija Gimbutas, og særlig Gimbutas’ kontrastering av kulturene til Gammel-Europa og Kurganfolket, skrev hun boken Begeret og sverdet: Vår historie, vår fremtid (1987). Boken ble en velfortjent braksuksess som har blitt over­satt til over 20 språk, inkludert de fleste europeiske språkene samt kinesisk, russisk, koreansk, hebraisk, japansk og arabisk. Med utgangs­punkt i Gimbutas’ idéer er boken en blanding av kulturhistorie og evolusjons­teori.

Riane Eisler

Eisler brukte kulturene i Gammel-Europa og det minoiske Kreta som historiske eksempler på en psyko-sosio-kulturell arketype som hun kalte for partner­skaps­modellen. Eisler brukte så kulturen til Kurganfolket som et historisk eksempel på en psyko-sosio-kulturell arketype som hun kalte hersker­modellen. Med utgangspunkt i disse to arketypiske modellene, som er hver­andres anti­teser, skrev hun så sin egen tolkning av vår kulturelle verdens­historie. Hun betrakter partnerskapsmodellen som kulturens evolusjonære mål, og er således engasjert i å identifisere hovedfaktorene som hindrer og som fremmer reali­seringen av partnerskaps­modellen i dagens verden.

I 1995 ble Eislers andre store bok utgitt, Sacred pleasure: Sex, myth, and the politics of the body. Her fokuserer hun spesielt på hvordan synet på seksuell nytelse, kvinnen og hennes kropp har endret seg gjennom tidene, og hvordan dette synet har påvirket de seksuelle relasjoner.

I hvilken grad herskermodellen eller partnerskapsmodellen dominerer en kultur, preger i høy grad ideologiske, religiøse, politiske og sosiale parametere, samt mellom­­­menneskelige og seksuelle relasjoner. Eisler (1995) har beskrevet hvordan de to modellene virker inn på de forskjel­lige parametere:

·        Kjønnsrelasjoner. Hvorvidt mannen og de stereotype maskuline verdier betraktes av sam­funnet som bedre eller som ­likeverdige med kvinner og de stereotype feminine verdier.

·        Vold. I herskermodellen er en høy grad av vold og maktmisbruk institu­sjonalisert i sam­funnet, der den sterkestes rett er loven.

·        Samfunnsstrukturen. Samfunnsstrukturen i herskermodellen er hoved­saklig autoritær og makthierarkisk. Samfunnsstrukturen i partner­skaps­modellen er basert på generell likeverdighet og tole­ranse overfor forskjel­lige samfunns­grupper, enten det dreier seg om kjønn, rase, religion, seksuell orientering...

·        Seksualitet. I herskermodellen er tvang et sentralt element når det gjelder partner, samleie og reproduksjon. Det å herske blir gjerne erotisert, samtidig som erotisk nytelse ofte undertrykkes av frykt. Sex er primært til for mannens reproduksjon og glede. I partner­skaps­modellen er gjensidig respekt, frihet og glede det sentrale element ved partnervalg, samleie og reproduksjon.

·        Åndelighet. I herskermodellen er den åndelig-mytologiske dimensjonen preget av mannlige guder som autoritært hersker over – og gjerne straffer og utnytter – gudinner og lavere mannlige guder. Typisk for hersker­modellen er troen på en evig himmelsk tilværelse etter døden, samt på dualismen Godt og Ondt. I partnerskapsmodellen er naturens kretsløp symbol for det større kosmiske kretsløp bestående av syklusen fødsel, sex, død og gjenfødsel. Kvinnens og Naturens liv­givende kraft verdsettes høyt.

·        Nytelse og smerte. I herskermodellen ligger påføring av smerte (og trusselen herom) bakom alle relasjoner for å vedlikeholde hersker­modellen: i relasjonene mann-kvinne, mann-mann, voksne-barn, nasjon-nasjon, menneske-natur. Smerte og lidelse hellig­gjøres. I partner­skaps­modellen er relasjonene preget av gjensidig omsorg og glede. Sex, kjærlighet og nytelse helliggjøres.

·        Makt og kjærlighet. I herskermodellen er den høyeste makt det å dominere og ødelegge, symbolisert ved Sverdet. I partnerskapsmodellen er den høyeste makt det å gi og pleie, symbolisert siden de tidligste tider ved Det Hellige Beger. Kjærlighet aner­kjennes som det høyeste uttrykk for livets evolusjon på vår planet, samt som den universelle bindende kraft.      

Eisler fant ordet ”matriarki” uheldig som beskrivelse av de kjønnslikeverdige kulturer, da ordet kan gi inntrykk av en herskermodell der kvinnen hersker over mannen. Eisler lanserte derfor et nytt ord for kjønnslikeverdige kulturer: gylani (gy- for kvinne, -l- for likhet, og an for mann).

Eisler ble hedret som eneste kvinne blant de tyve største tenkerne i boken Macrohistory and Macrohistorians (1997), redigert av Johan Galtung og Sohail Inayatullah. Eisler har på 1990-tallet sammen med sin mann David Loye grunnlagt The Center for Partnership Studies, som arbeider for å transformere samfunnet i gylanisk retning.

Det store spørs­målet er hvorvidt herskermodellen oppsto naturlig som et resultat av menn­eskets natur og genetikk, om den oppsto som resultat av særdeles traumatiske naturbetingelser (James DeMeo), eller om den oppsto som resultat av påvirk­ning og imitasjon av anunnakienes egen kultur. Hva var opphavet til de patriar­kalske kulturenes mannlige krigsguder og himmelguder? Zetaene har i et meget kort ZetaTalk-notat, Visigoths (1996), indikert at anunnakiene var inspirasjons­kilden til krigs- og himmelguder verden over:

”Dersom kjempehumanoidene fra den 12. planet var inspirasjonskilden til mytene om de olympiske guder, var de også inspirasjonskilden til vikingenes guder og fortellingene til de germanske vestgoterne? Ja, de var faktisk det; de etterlot sin signatur i legender overalt hvor de hadde baser på Jorden. Mens deres foretrukne klesdrakt ikke var så ulik den som de romerske legionærene gikk i, tilpasset de klesdrakten etter klimaet. Nord-Europa var i mange perioder i fortiden like bitende kaldt som det er i dag; pelsdrakter var derfor standarden. Lik de olympiske gudene, var viking­gudene og de vestgotiske barske og rygget ikke unna når en konflikt først hadde begynt. I likhet med jordmenneskene tok de selv i bruk alle typer fremkomstmidler. Der fjellene grenset til havet, var skip det mest effektive. Hva gjorde disse kjempehumanoidene i det nordlige Europa? De utforsket, på samme måte som bragte dem til Sør-Amerika og således over Stille­havet. De var på utkikk etter gull, og skjerpet etter gull overalt.”

Patriarkiets primærsone har de siste årtusener og frem til idag vært ”Sahar­asia”: Det ørken­beltet som strekker seg fra den vest-afrikanske kysten, gjennom hele Nord-Afrika, Midt-Østen, Sentral-Asia og nesten helt frem til Beijing i Kina. Dette ørkenbeltet er 13.000 km langt og i gjennomsnitt 1.600 km bredt. Rundt 5000 f.Kr. begynte klimaet å bli tørrere, og det frodige savanne- og skogslandskapet i Saharasia tørket ut og ble gradvis forvandlet til et ørken­landskap i sonen fra Arabia til Sentral-Asia. Denne uttørkingen var på sitt mest intense etter 4000 f.Kr. I de kommende 2000 årene fortsatte ørken­spredningen vestover til Vest-Afrika og sørøstover til Indusdalen og Vest-Kina. Klimaendringen som skapte Saharasia-ørkenbeltet var ifølge DeMeo den største enkelt­stående globale miljømessige endring og katastrofe siden slutten av istiden.

Med uttørkningen fulgte hungersnød og tørkekatastrofer som tvang folk til å oppgi deres tradi­sjonelle levevis og til å ta opp en nomadisk tilværelse. Begynnelsen på militant nomadisme ses først i Arabia og Sentral-Asia for 6.000 år siden, som ble de to kjerne- og spredningsregionene i Saharasia for ekstremt patriarkiske institusjoner og tradisjoner: Traumatisering av spebarn, under­trykking av seksualutfoldelse og seksualglede, underordning av kvinnen, alle menneske­lige relasjoner plasseres inn i en hierarkisk herskermodell osv. Ut fra de to kjerne- og spredningsregionene gikk med tiden migrasjonsbølger i alle retninger (nord og sør; øst og vest) som bragte med seg patriarkiets psyko­kulturelle kompleks.

Fra den arabiske kjerneregionen kom krigerske nomadegrupper som semittene og araberne, som invaderte og transformerte mye av det nære Østen, Nord-Afrika og deler av Afrika sør for Sahara. Fra den sentral-asiatiske kjerne­regionen kom krigerske nomadegrupper som indo-arierne, kurgerne, skyterne, hunerne og tyrko-mongolerne, som invaderte og transformerte Europa, Kina, India, mye av det nære Østen, samt Nord-Afrika og deler av Afrika sør for Sahara.

I de regioner der begynnelsen på uttørkningen falt sammen med begynnelsen på en større patriarkisk fase, kan man anta at traumatiserende hungersnød og tørke­katastrofer var hoved­faktorene som utløste patriarkiet. I de tilfeller hvor patriarkiet oppsto før begynnelsen på en større uttørk­ning, er invaderende migra­sjoner av militante, patriarkiske folkegrupper fra Arabia og Sentral-Asia den første utløsende årsak. De patriarkiske trekkene ble så ytterligere forsterket ved den kommende uttørkning med tilhørende hungers- og tørkekatastrofer. Når traumene først hadde forankret seg psykisk og kroppslig, ble de ført videre til neste genera­sjon gjennom barneoppdragelsen, og med tiden ble traumati­seringen institusjonalisert. DeMeo tror ikke det er tilfeldig at de kulturer som idag praktiserer rituell genital mutilasjon av kvinner, er dem som tilhører den mest ekstreme gruppen av andro­kratiske kulturer.

Begyn­nelsen på uttørkningen og begynnelsen på de kulturelle endringene vari­erte fra region til region. Tabellen nedenfor er fra DeMeo, her ordnet krono­logisk etter begynnelsen på en større patriar­kisk fase:

Etter at patriarkiet hadde blitt institusjonalisert over hele Saharasia, fortsatte migrasjons­bølger herfra å spre patriarkiet til de inntil- og nærliggende regioner. Generelt kan sies at jo lenger bort man beveger seg fra Saharasia, dess svakere former av patriarkiet ble institusjo­nalisert. De to gylaniske kulturene av betyd­ning som overlevde lengst, var Harappa-kulturen i Indusdalen (frem til 1750 f.Kr.) samt den minoiske kulturen på Kreta og Santorini (frem til 1630 f.Kr.). DeMeo argumenterer for at patriarkiet må ha blitt eksportert fra Den gamle verden til Den nye verden lenge før Christofer Columbus kom til Karibia i 1492. Ifølge DeMeo synes patriarkiet å ha blitt innført temmelig plutselig, og i fullt utviklet form, ved den peruanske Stillehavskysten ca. 2500 f.Kr. og ved Mellom-Amerikas karibiske kyst ca. 800 f.Kr.

Én av James DeMeos hovedkonklusjoner er at:

”destruktiv menneskelig aggresjon og sadisme i deres verste former – som inklu­derer despotisme, krigføring, rituelle drap, og den brutale under­kastelsen av kvinner og barn til seksuelle formål – er en relativt nylig utvikling i menneskets historie, av kortere varighet enn 6000 år, og kan spores tilbake i tid til Sentral-Asia og Arabia”.

For å kartlegge det globale mønsteret av patriarkiske kulturer, utviklet DeMeo først en korrelasjons­tabell bestående av 63 kulturelle variabler. Data for hver enkelt variabel ble så plottet inn i et dataprogram for den enkelte kultur. På denne måten kunne han på en skala fra 0–100 % kvantifisere kulturens grad av patriarki. DeMeos to kilder for data for de enkelte variabler var:

1)     A cross-cultural summary (1967) av Robert Textor, der hver av 400 kulturer verden over ble analysert inn i 500 forskjellige kulturelle vari­abler.

2)     Ethno­graphic Atlas (1967) av George Peter Murdock, der hver av 1170 kulturer verden over ble analysert inn i 50 forskjellige variabler.

De to kildene ble for sikkerhets skyld sjekket mot hverandre før de ble forent, de resulterte i det samme mønsteret. Dette mønsteret ble videre integrert med en database over klima- og landskapsforandringer gjennom tidene.

Verdenskart over patriarkalsk atferd

Dette kartet dekker perioden 1840-1960, og er basert på kulturelle data om innfødte fra Murdocks Ethnographic Atlas (1967). Kartet gir en global oversikt over graden av patriarki i de enkelte kulturer, med utgangspunkt i 15 kulturelle variabler for patriarki.

Copyright by James DeMeo, reprinted with permission

DeMeos konklusjon om at menneskelig vold først ble et kulturelt karaktertrekk fra ca. 4000 fvt. og utover, støttes av Richard A. Gabriel i boken The Culture of War (1990) og av Brian Ferguson i boken Troubled Times: Violence and Warfare in the Past (1998).