KAPITTEL 6

8800-5300: Den eldre jordbruksalder 

 

Sist oppdatert: 10. oktober 2012. 

 

a) Anunnaki-lederne oppretter doméner

b) Kontrollsenter med plattform på Moriafjellet

c) Vest-Asia for Enlil-klanen. Jordbruksrevolusjonen

d) Øst-Afrika for Enki-klanen. Pyramidene, Osiris/Isis-myten

e) Et fredelig og kjønnslikeverdig Gammel-Europa?

 

 

a) Anunnaki-lederne oppretter doméner

Ifølge Sitchin ødela Synd­floden store deler av den globale infrastrukturen som anunnakiene hadde bygd opp i løpet av 400.000 år. Høylandene hadde klart seg bra, men infra­strukturene i lavlandene hadde blitt dypt begravet i gjørme og slam. Gull­gruvene i sørøst-Afrika, byene i Eden, romfartssenteret i Sippar, kontroll­­senteret i Nippur: Alt lå nå under gjørme og vann. Hvor stor prosent­andel av jordmenneskene som hadde omkommet, blir bare gjetninger. Anunnakiene trengte nå jordmenneskene mer enn noensinne som arbeidskraft og tjenere. De bestemte seg derfor for å lære menneskene opp i jordbruk og husdyrhold i større skala enn tidligere, og pottemakerkunsten ble introdusert.

 

Romfartsbasen på Baalbek sto der fortsatt intakt, og ble inntil videre det nye hoved­­kvarteret til anunnakiene. Enlils sønnesønn Utu (”Den strålende”) ble utnevnt som basesjef. Hans senere akkadiske navn var Shamash (”Solen”). I Bibelen er Baalbek noen steder kalt Bet-Sjemesj (”Boplassen til Shamash”). Akademikerne har tolket ordet Shamash bokstavlig fremfor som et navn, og har konkludert at stedet må ha vært et solkultus-senter.

 

Utu/Shamash

 

Sitchin (1985, kap. 7) nevner følgende sumeriske vers:

 

”Anunnakiene som bestemte skjebnene

satt sammen og rådslo

om det som angikk Jorden.

De skapte de fire regioner.”

 

Sitchin konkluderte på basis av en rekke tekster at anunnaki-lederne vedtok at Enki-klanen og Enlil-klanen skulle få hvert sitt geografiske doméne for å minimalisere friksjonen og konfliktene mellom dem. Regionen nord og øst for Sinai, dvs. Vest-Asia, ble gitt til Enlil-klanen. Regionen sør og vest for Sinai, dvs. Øst-Afrika, ble gitt til Enki-klanen. På Sinai-halvøya skulle et større areal reserveres for en ny romfarts­base som skulle bygges. Stedet skulle også fungere som en nøytral og hellig sone for anunnakiene. Dette området skulle være avsperret for mennesker. Siden Ninmah ofte fungerte som fredsmegler mellom de to klanene (som halvsøster til både Enlil og Enki, og som mor til mange av deres barn), fikk hun Sinai-halvøya som sitt doméne. En boplass ble satt opp for henne i en frodig dal ved St. Catherine-fjellet. Fra da av gikk hun under navnet Ninhursag, ”Damen ved fjelltoppen”.

 

For jordmenneskene ble naturligvis dette avsperrete gudelandet på Sinai-halvøya forbundet med mye mystikk og fantasi. Sumererne kom til å kalle dette arealet for TIL.MUN (”Rakettlandet”) (Wiki: Dilmun), mens egypterne ga arealet navnet Duat (Wiki: Duat). Egypterne betraktet Duat som en fysisk-åndelig avreisestasjon til ”gudenes hjemsted” (Nibiru), som de oppfattet som et fysisk-åndelig tilværelses­­plan oppe i Himmelen.

 

I Første Mosebok kap. 10 får vi høre om ættene som stammer fra Noahs tre sønner Sem, Kam og Jafet. Sitchin (1985, kap. 7) gir en detaljert analyse av dette Mosebok-kapittelet. Han argumenterer for at:

·       Sem og hans sønner ble sendt til Vest-Asia, der Sem ble stamfaren til de semittiske folkegrupper (jøder, arabere).

·       Kam og hans sønner ble sendt til land­områdene i Øst-Afrika,

·       Jafet og hans sønner ble sendt til høylandene i Anatolia og i områdene rundt Svartehavet og Kaspihavet. Neste generasjon dro så nedover til kystområdene og de nærliggende øyene.

 

Sitchin og zetaene har dessverre sagt svært lite om anunnakienes virksomhet i Kina. Kina har imidlertid et stort antall pyramider. Når det gjelder India, mener Sitchin at Indus­dalen på et langt senere tidspunkt ble doménet til anunnaki-kvinnen Inanna, mens zetaene har et kort men spennende notat om Indias fantastiske historie hva besøk av ET-grupper angår. Sitchin har skrevet én egen bok, The Lost Realms (1990), der han tar for seg anunnakienes virksomhet i Mellom-Amerika (se Vedlegg 1) og i Sør-Amerika (se Vedlegg 2).

 

 

b) Kontrollsenter med plattform på Moriafjellet

Den nye romfartsbasen skulle som nevnt legges på den harde og flate sentral­sletten på Sinai-halvøya. Dette kommer vi tilbake til i omtalen av bykongen Gilgamesj. Han håpet på å kunne oppnå udødelighet dersom han fant frem til Tilmun, og derfra kunne reise med rakett til gudenes hjemplanet. Enlils mellomste sønn Nanna ble på et senere tidspunkt gjort til sjef for romfarts­basen. Hans akkadiske navn Sin (”Månen”) ga senere den geografiske regionen dets navn, Sinai-halvøyen. På arabisk var Sins navne­tittel al-Ilah (al=-en; ilah= gud): "guden", hvilket ble forkortet til Allah. Sin/Allah-kulten ble den domi­nerende religionen i Arabia, og Mekka ble bygd til hans ære. Profeten Muhammed vokste selv opp med denne religionen, og trengte derfor ikke å introdusere Allah for leserne av Koranen.

 

Nanna/Sin til høyre.

 

Sitchin konkluderte at i forbindelse med etableringen av ny romfartsbase på Sinai-halvøya, ble Moriafjellet valgt som lokalitet for kontrollsenteret. Den store kunstige plattformen som nå ligger på Moriafjellet, indikerer at også andre romfartsfasiliteter ble bygget der. Moriafjellet er en ås ute i ødemarken hvis topp rager 740 m.o.h. Dette stedet ble kun valgt fordi det lå midt i innflyvningsruten til Tilmun.

 

Et kunstig høydeplatå ble bygd på toppen av åsen rundt en ca. 13 x 16 meter høy klippestein som hviler på grunnfjellet. ”Taket” på høydeplatået ble jevnet ut og gjort til en enorm trapésformet plattform, der toppen av klippesteinen utgjør en svak forhøyning. Klippe­steinen har ett eller flere hulrom på manns­høyde lengre nede som kan ha vært til beskyttelse av meget verdifullt utstyr. Under plattformtaket, nede i det oppbygde høydeplatået, er det fullt av korri­dorer og tunneler som kretser rundt klippesteinen. Rundt hele det kunstige høydeplatået ble fire solide støttemurer bestående av steinblokker satt opp for å hindre utsklidning av den enorme mengden av løsmasse. Da Moriafjellets åstopp skråner nedover fra nord til sør, er murveggen i sørenden betydelig høyere enn murveggen i nordenden.

 

Plattformen på det kunstige høydeplatået er i dag bedre kjent som Tempel­høyden, som ligger i Gamlebyen i dagens Jerusalem (Wiki: Temple Mount). Den trapésformete platt­formen eller Tempelhøyden har følgende lengder: 315 meter i nord og 280 meter i sør, 480 meter i vest og 470 meter i øst. Platt­formen er 150.000 m2 stor. Dagens moderne Jerusalem ligger på vestsiden. Det eldste Jerusalem, dvs. den festningsbyen der jebusittene holdt til og som ble erobret av kong David og omgjort til ”Davids by”, ligger nede i skråningen på sørsiden av Tempelhøyden, utenfor Gamlebyen.

 

Bildet viser Tempelhøyden med sørsiden til venstre og østsiden nærmest kameraet. På vestsiden ligger det moderne Jerusalem. Omtrent midt på Tempelhøyden ses Klippedomen med den gyldne kuppelen, stående på en egen plattform som også er trapésformet.

 

Helt i sørenden av Tempel­høyden ligger Al-Aqsa-moskéen, som er verdens syvende største moské og ble bygget i 638 e.Kr. Omtrent midt på Tempel­høyden ligger Klippedomen med den lett gjen­kjennelige gyldne kuppelen (Wiki: Dome of the Rock). Domen ble bygd i årene 687-91 av kalifen Abd al-Malik. Den står oppå en egen plattform, 2-3 meter høy, som i likhet med Tempelhøyden er trapésformet. Klippedomen er bygd rundt Klippe­steinen, som regnes som jøde­dommens aller helligste lokalitet og objekt (Wiki: Foundation Stone). På toppen av Klippe­steinen skal Abraham ifølge legendene ha vært rede til å ofre sin sønn Isaak ca. 1960 f.Kr. Klippesteinen ble 1000 år senere setet for det aller helligste i Salomos tempel (960-587), og ble deretter setet for det aller helligste i Det andre tempelet i Jerusalem (516 f.Kr.-70 e.Kr.). Ifølge islamsk tro ble profeten Muhammed i år 621 e.Kr. bragt til Tempel­plassen av et mytologisk vesen eller flyvefartøy kalt Buraq, for så å få en omvisning i Himmelen (Wiki: Isra and Mi'raj). Klippesteinen er derfor like hellig for muslimene som for jødene.

 

Toppen av Klippesteinen sett ovenfra, inne i Klippedomen

 

De øvre lagene i støttemuren rundt Tempelhøyden har blitt reparert mange ganger gjennom historien, mens de lavere nivåene har stått der siden det kunstige høydeplatået ble bygd. Det som interesserer oss her, er ikke de bygninger som i dag eller i historisk tid har stått på Tempelhøyden; heller ikke de utvidelser på nord­siden og sørsiden av Tempelhøyden som kong Herodes den store (73 f.Kr.-4 f.Kr.) fikk bygget. Det som interesserer oss her, er det kunstige høydeplatået i seg selv, med sine mange etasjer og korridorer, samt enkelte megalitter som befinner seg i de nederste og eldste nivåene på den vestlige støttemuren. Det er disse strukturene som etter Sitchins mening ble bygget kort tid etter Noah-Syndfloden.

 

Den vestlige støttemuren på 480 meter har tre eksponerte partier; det midterste partiet på 57 meter er kjent som Klagemuren. De ikke-eksponerte partiene av støttemuren kan studeres nærmere ved å gå gjennom Western Wall Tunnel som ligger under bakkenivå (Wiki: Western Wall Tunnel). Tunnelen ble oppdaget i 1867, men ble først gjort ferdig for at turister kunne gå gjennom den og komme ut på den andre siden i 1996. På veien gjennom tunnelen kan man beundre fire megalitter som fungerer som bygningsblokker i støttemuren. Den minste av de fire megalittene veier 90 tonn, hvilket er fem ganger tyngre enn den tyngste kalk­steinen i Khufu-pyramiden. Den største av de fire megalittene, kalt Western Stone og The Master Course, er 13,6 meter lang, 3,3 meter bred og 3 meter høy (Wiki: Western Stone). Den veier 517 tonn, og er den sjette største flyttede megalitten i verden.

 

The Western Stone er 13,6 meter lang og veier 517 tonn.

 

Det kunstige høydeplatået, den enorme plattformen, og megalittene på flere hundre tonn kan bare sammen­lignes med ett byggverk i Det nære Østen, nemlig Baalbek i Libanon. Sitchins konklusjon er at de to lokalitetene må ha hatt samme byggherre. Som en kuriositet kan nevnes at kalifen som fikk bygget Klippe­domen, skaffet den gyldne kuppelen, som opprinnelig skal ha vært i rent gull, ved å fjerne den fra en moské i Baalbek.

 

Sitchin (2004, kap. 13) oppsummerer:

 

”Jeg fortalte gruppen min at konstruksjonen av Salomos tempel, som skjedde i henhold til svært detaljerte planer, er beskrevet i Bibelen over mange kapitler. Mange mål- og størrelsesdata gis. Hvor alteret, den store bollen og andre rituelle komponenter ble plassert, står nedskrevet. Men ikke noe sted – ingen steder! – nevnes konstruksjonen av den store platt­formen som tempelet, dens inngangspartier og ytre områder sto på. Den eneste plausible forklaringen, fortsatte jeg, var at plattformen allerede sto der, den såkalte ”treskevollen” [se 2Samuel 24:16]. Det er en svær platt­form, kunstig bygget, holdt oppe av støttemurer av forbløffende kompleksitet og størrelse. Og hvis plattformen fantes der til og med før jebusittene… da kommer vi til spørsmålet om hvem som bygde den, og hvorfor.

 

… Det var kong David som begynte, og hans sønn Salomo som fortsatte, å fylle igjen det naturlige gapet mellom Davids by og den unike plattformen [noen hundre meter] lenger nord. Bibelen refererer til dette området som Millo (”Fyllingen”) [se 1Kong 9:15,24]…”

 

Sitchin og hans fan-gruppe besøkte Jerusalem, Tempelhøyden og Klippedomen i september 1997. Sitchins fyldigste beskrivelse av Jerusalems historie, samt sine egne opplevelser i denne byen, er å finne i kap. 13-15 av boken The Earth Chronicles Expeditions (2004). Her kan man bl.a. lese om hvordan Sitchin bestakk en av vaktene ved Klippedomen for å kunne ta en liten avstikker ned i ett eller flere av de kunstige eller naturlige hulrommene inne i selve Klippe­steinen. I det øverste hulrommet snublet han over noen svartkledde kvinner med slør over ansiktet som satt og ba!

 

Illustrasjon av det øverste hulrommet i Klippesteinen.

Fra boken Picturesque Palestine, vol. 1 (1881) av Charles Wilson.

 


c) Vest-Asia for Enlil-klanen

Den vest-asiatiske regionen ble fordelt mellom Enlil-klanen:

·       Enlil valgte nedre Mesopotamia til seg selv.

·       Sin/Allah  fikk hele Arabia-halvøya. Siden han var beskyttelsesgud for byene Ur og Harran, dannet linjen mellom disse to byene antagelig den nordøstlige grenselinjen av hans doméne.

·       Ninurta fikk høylandet øst for linjen mellom Ur og Harran (ned til Elam).

·       Ishkur/Adad fikk Anatolia samt ”fingerstripen” ned Middelhavets østkyst (Kanaan og Fønikia).

·       Inanna fikk Elam (øst for Sumer).

 


Den fruktbare halvmåne

 

 

Jordbruk. Ifølge Sitchin var det fra det foreløpige hovedkvarteret Baalbek i Libanon at jordbruks­­­revolusjonen og husdyrholdet begynte, for så å spres utover i den såkalte ”fruktbare halvmåne”. Denne halvmånen omfatter deler av dagens Israel, Libanon, Syria og Irak. Det var Enlil som ga sine sønner ansvaret for å reetablere jordbruket og husdyrhold.

 

Wiki-artikkelen Neolithic Revolution gir en bra og oppdatert introduksjon til det akademiske synet på opprinnelsen til jordbruk og husdyrhold. Fra et akademisk perspektiv innebar jordbruksrevolusjonen at steinalder­menneskene oppga jeger/sanker-tilværelsen som hadde vært deres levesett i hundretusener av år. Akademikerne har vanskeligheter med å forklare:

·       hvorfor steinaldermennesket gikk over fra jeger/sanker-tilværelsen til jordbruket,

·       hvordan overgangen kunne skje så relativt raskt og vellykket,

·       hvorfor denne revolusjonen utgikk akkurat fra høylandet i den fruktbare halvmåne i Vest-Asia 9-7000 år f.Kr.

 

Som geografen Carl Sauer påpekte i sin klassiker fra 1952, Agricultural Origins and Dispersals, jordbruket oppsto ikke fra en tiltagende eller kronisk mangel på mat. I mangel på mat har man verken tid eller mulighet til den eksperi­­mentering og utviklingsprosess som jordbruksrevolusjonen krevde. Sauer påpekte også at de som innførte revolusjonen først måtte ha blitt bofaste, og at de på forhånd måtte ha utviklet flere spesialiserte teknikker.

 

Domestisering av matplanter som havre, hvete, erter, linser, lin, fiken og dadler har sin opprinnelse i Midt-Østen. Når isolasjonsteorien tas for gitt må domesti­seringen av de ville planteartene naturligvis ha skjedd gjennom mye flaks og ”survival of the fittest”-eksperimentering der det som viste seg vellykket ble ført videre mens det som viste seg mislykket ble avbrutt. Sitchin og andre mener imidlertid at denne ”prøv, feil og lær”-metoden er en altfor lettvint lenestolsforklaring i forhold til de genetiske modifika­sjoner som måtte til for å omdanne lite næringsrike villarter til mat­planter. Dette er en teknisk og kompleks diskusjon som vi ikke følger opp her.

 

Domestisering av dyr.Domestisering og foredling av ville dyrearter til husdyr­hold begynte ca. 8000 f.Kr. i den fruktbare halvmåne (MacHugh og Bradley, 2001). Villgeita var antagelig den første gresseteren som ble domesti­sert, senere sauer og kveg (Tapio et al. 2006). Dagens europeiske kveg kommer fra den fruktbare halvmåne, mens domestisert afrikansk kveg meget vel kan komme fra Afrika (Troy et al., 2001). Villsvin fra hele Euarasia har blitt domestisert til griser, mens europeiske griser synes å ha blitt domestisert fra europeiske villsvin (Larson et al. 2005). Domestisering av hesten er av nyere dato, kanskje tidligst 4-5.000 f.Kr. (Wiki: Domestication of horse).

 

Den domestiserte hunden har ulvearten til stamfar, men det er uvisst hvilken underart (det kan være flere) av ulven som hunden nedstammer fra. Den domestiserte hunden oppsto minst 5.000 før den eldre jordbruksalder (Wiki: Origin of the domestic dog).

 

Sumerer med geit

 

Pottemakerkunst.Et vell av informasjon indikerer at pottemakerkunsten oppsto i Kina og Japan før den oppsto i Vest-Asia. For et tverrfaglig redaktør­verk om opprinnelsen til jordbruk og pottemakerkunsten, se The Origins of Pottery and Agriculture (2002), redigert av Yoshinori Yasuda (omtale). Se også Wiki-artikkelen Ceramic art.

 

 

d) Øst-Afrika for Enki-klanen

 

d1. Giza-pyramidene og Sfinxen

d2. Det første gudedynastiet (21.270 – 8.970 f.Kr.)

d3. Thoth som øverste guddom (8.970 – 3.750 f.Kr.)

 

 

Den øst-afrikanske regionen ble fordelt mellom Enkis sønner:

·      Marduk fikk landet lengst i nord, som i dag inkluderer Egypt.

·      Dumuzi fikk landet sør for Egypt, som vi for enkelhets skyld kan kalle Nubia.

·      Nergal/Erra fikk det sørlige Afrika, som vi for enkelhets skyld kan kalle Sør-Afrika.

 

Enki og hans sønn Ningishzidda hadde antagelig ikke sine egne doméner. De foretrakk kanskje å gå inn i roller som prosjektledere og rådgivere der deres kompetanse var etterspurt, og ellers drive på med sine egne kreative prosjekter.

 

Enki ble i Egypt kjent under to navn, som skapelsesguden Khnum (med vær­hode) og som ingeniør- og håndverksguden Ptah (”Utvikleren”). Enki dro til Nildalen for å drenere landet og bygge sluser for å kunne regulere Nilens oversvømmelser. Det gamle navnet på Egypt er ”Det hevete land”. Det var slik Enki ble kjent som guden Ptah. Ningishzidda ble i Egypt kjent som Tehuti eller Thoth: Guden for visdom, lærdom, målinger, kalenderen og ikke minst magi. Den etymologiske roten av ordet tanke/tenke kommer fra Thoth.

 

                

                                                           Enki som guden Ptah                                          Ningishzidda som guden Thoth

 

 

d1. Giza-pyramidene og Sfinxen

De fire store spørsmålene når det gjelder de tre store Giza-pyramidene og den store Giza-sfinxen:

  • hvem bygget dem?
  • hvorfor ble de bygget?
  • hvordan ble de bygget?
  • når ble de bygget?

Vi velger igjen ZetaTalk som primærreferanse, og supplerer med noen av bidragene fra Sitchin og andre. Zetaene har bidratt med følgende notater: Great Pyramids, Pyramids og Sphinx. Zetaene gir svar på tre av spørsmålene ovenfor, men sier ikke noe om når Giza-pyramidene ble bygget. På dette spørsmålet velger vi Sitchins versjon, at pyramidene ble bygget kort tid etter Noah-Syndfloden, som navigasjons­verktøy for inn- og utflyvninger mellom Nibiru og Jorden.

 

Det finnes esoteriske versjoner, bl.a. Martinus’ kosmologi, som hevder at Den store Giza-pyramiden er 70-80.000 år gammel, og opprinnelig fungerte som et okkult innvielsessenter der kandidaten la seg ned i ”sarkofagen” i Konge­kammeret for å bli tatt med ut på en astralreise. Hvorvidt enkelte pyramider i perioder også har hatt en slik funksjon, spekulerer vi ikke over her. Zetaene støtter imidlertid den esoteriske oppfatningen at i hvert fall Den store Giza-pyramiden ble bygd ved hjelp av tankekraft.

 

I de tre ZetaTalk-notatene hevdes følgende:

a)     Ang. hvem som bygget pyramidene: Giza-pyramidene ble bygget av en avansert og selvisk orientert ET-gruppe, på oppdrag fra anunnakiene. Anunnakiene er fortsatt under denne ET-gruppens innflytelse, hvilket er årsak til at anunnakienes kultur ennå ikke er moden for transforma­sjon til en høyere densitet (4D).

b)    Ang. hvorfor pyramidene ble bygget: Pyramidene ble primært bygget som navigasjonsverktøy for anunnakiene når de skulle reise fra Jorden til Nibiru. Pyramidenes enorme volum, masse og form ga dem maksimal stabilitet, slik at de ikke kollapset under jordskorpe­forskyv­ninger. De tre pyramidene hadde også en sekundær funksjon: De var opprin­nelig orientert i retning av stjernebildet Orion, for å fungere som en eksakt pekefinger for hvor man skulle se etter Nibiru når den nærmet seg ekliptikken. ZetaTalk avviser at pyramideformen har bestemte magiske eller okkulte egenskaper.

c)     Ang. hvordan pyramidene ble bygget: Steinblokkene ble transport fra et steinbrudd til Giza ved hjelp av levitasjon, og pyramidene ble bygget ved hjelp av tankekraft. Avstanden fra steinbruddet til Giza var således ikke en faktor. Hvordan steinblokkene ble hugget ut og finslipt, og av hvem, sier ikke notatene noe om.

 

Zetaene har ikke sagt noe om når pyramidene ble bygget, men informasjonen om at pyramidene opprinnelig var orien­tert mot stjernebildet Orion er et hint. Robert Bauval og Adrian Gilbert hevdet i deres bok The Orion Mystery: Unlocking the Secrets of the Pyramids (1994):

·       at pyramidene ble bygget i tilknytning til en Orion-kultus.

·       at planen for deres bygging går tilbake til 10.450 f.Kr., da de tre pyramidene skulle stå i nøyaktig linje med de tre stjernene i Orions belte,

·       at pyramidene ble bygget ca. 2450 f.Kr. [i tråd med konvensjonell egyptologi],

 

 

Fra et ZetaTalk-perspektiv har altså Bauval og Gilbert tatt et skritt i riktig retning, selv om de tar feil i at det dreide seg om en Orion-kult. Sitchin (1980) mente at anunnakiene bygde Den store Giza-pyramiden som et luftfyr (dvs. visuelt referansepunkt sett fra oven) som sammen med Mount Umm Shumar (som naturlig luftfyr) og med Ararat-fjelltoppen som visuelt endepunkt danner en triangulær innflyvningskorridor (som også går rett over Jerusalem). Sitchin har laget noen diagrammer som viser hvor imponerende geometrisk presist i vinkler og distanser de forskjellige referansepunktene står til hverandre. Det geometriske mønsteret som disse visuelle referansepunktene danner, kunne så benyttes ved innflyvning både til den nye bruken av Baalbek som landings­plass og til den nye romfartsbasen på Sinai.

 

Diagram fra Sitchin (1980)

 

ZetaTalks forklaring på den store Giza-sfinxen virker nærmest som et hån mot de mange høytidelige og esoteriske forklaringsforsøk som har kommet opp gjennom årene. Ifølge ZetaTalk ble Giza-sfinxen bygget av anunnakiene som et fremtidig grav­monument til en av deres egne som var en stor og mektig løvejeger. Som gravmonument var imidlertid Sfinxen en fiasko, da denne mektige jegeren ble drept av en rival og kroppen aldri ble funnet! 

 

Den store sfinxen ved Giza. Tomt gravmonument for en anunnaki-løvejeger? 

 

 

Myten at Giza-komplekset ble bygd av Khufu, Khafra og Menkaure

Ifølge egyptologien ble de tre Giza-pyramidene og Giza-sfinxen bygd av far, sønn og sønnesønn:

  • farao Khufu (ca. 2589-2566), som grekerne kalte Kheops, regnes som byggherren av Den store Giza-pyramiden (heretter kalt Pyr-1). Pyr-1 ligger lengst mot nordøst.
  • farao Khafra (ca. 2558-2532) regnes som byggherren av den midterste Giza-pyramiden og av Giza-sfinxen. Denne pyramiden (heretter kalt Pyr-2) er noe mindre enn Pyr-1, og ligger noen hundre meter bortenfor i sørvestlig retning.
  • farao Menkaure (ca. 2531-2511) regnes som byggherren til den relativt beskjedne tredje pyramiden (heretter kalt Pyr-3) som ligger noen hundre meter bortenfor den midterste pyramiden i sørvestlig retning.

Giza-komplekset. Kartet er fra Wiki-artikkelen Giza Necropolis.

 

 

Frem til 1837 var troen på at Khufu var byggherren av Pyr-1 basert på én eneste historisk kilde, nemlig hva en egyptisk prest hadde fortalt den greske historie­skriveren Herodot (ca. 484-425 f.Kr.) da han besøkte Egypt. Så, i 1837, kom Richard William Howard Vyse (1784-1853) – britisk soldat, arkeolog og egyptolog – og oppdaget overbevisende evidens for at Khufu var byggherren av Pyr-1 og at Menkaure var byggherren av Pyr-3. Vyse oppdaget i Pyr-1, i et av avlastningskamrene over ”Kongekammeret”, inskripsjoner med rød maling der navnet Khufu var skrevet. Vyse oppdaget videre, i Pyr-3, i forværelset til ”begravelseskammeret” under bakkenivå, en trekiste med navnet Menkaure på. Med Vyses funn i 1837 stopper den ”positive” evidensen opp for at Khufu, Khafra og Menkaure var byggherene av Giza-komplekset. Kontra-evidensen som senere har dukket opp blir ganske enkelt ignorert av egyptologene.

 

I boken The Stairway to Heaven (1980, kap. 13) avslørte Sitchin i detalj hvordan Vyse og hans partner J. R. Hill forfalsket inskrip­sjonene i det ene avlastnings­kammeret i Pyr-1. I boken Journeys to the Mythical Past (2007, kap. 1-4) gir Sitchin en spennende oppdatering av andres forskning, samt av egne personlige opplevelser og under­søkelser, av Giza-pyramidene. Denne oppdateringen inkluderer avsløringen av Vyses bedrag når det gjaldt trekisten som han ”fant” i Pyr-3.

 

Howard Vyse visste at verdensberømmelse ventet på den som person fant beviser for at Khufu var byggherren av Pyr-1. Denne personen ville for alltid bli nevnt og hedret i bøker om egyptologi. I 1837 hadde egypto­logene allerede oppdaget og undersøkt det nederste avlastningskammeret over ”Konge­kammeret”; det var fullstendig tomt. Man fant ikke en gang inskrip­sjoner der.

 

Howard Vyse (1784-1853)

 

Vyses første skritt til berømmelse var å bruke eksplosiver til å sprenge seg gjennom steinveggene til avlastningskamrene nr. 2, 3 og 4 som lå over hver­andre. Alle kamrene hadde vært hermetisk lukket inntil Vyse brukte kruttet. I flere av kamrene ”oppdaget” Vyse og hans assistent J. R. Hill diverse inskrip­sjoner med rød maling der navnet Khufu på forskjellige skrivemåter, samtlige ukorrekte, gikk igjen. En senere farao var også nevnt!

 

De fire kamrene over Kongekammeret

 

Kopi av inskripsjonene ble lagd og sendt til hieroglyf-eksperten Samuel Birch ved British Museum i London, som så skrev en rapport om sine tolkninger. Dersom formuleringene og mange av kommen­tarene i denne rapporten hadde blitt tatt alvorlig, ville Vyse-bedraget ha fått en stopp der og da. Men de mange betenkninger som Birch hadde, ble ikke tatt alvorlig nok. I nyhetene kunne man derfor lese at med Vyses oppdagelse hadde egyptologene endelig fått bekreftet at Khufu var byggherren av Pyr-1. Og dette har vært status frem til Sitchin tok opp saken igjen, fant frem til rapporten til Birch, og publiserte sine egne konklusjoner i 1980.

 

Vyse og Hill hadde gjort så godt de kunne i å lage falske inskripsjoner. Med tanke på hvor primitiv egyptologien på den tiden var, hvor lite kunnskap de to herrene selv hadde, og hvilket tidspress de var under, er det forståelig at resul­tatet ble et makkverk. Vi må heller ikke glemme den ubekvemme arbeids­stillingen som Hill måtte innta, liggende på ryggen inne i et trangt kammer med et stearinlys ved sin side. I sitt ”ansikts sved” lå han på ryggen og risset inn tegn i taket som han ikke skjønte noe av, og som heller ingen eksperter kom til å skjønne noe av! Sitchin  (1980, s. 266) skriver:

 

”Hvem enn det var som brukte rødmalingen til å klattmale tegnene som ble rapportert av Vyse, hadde således anvendt en skrivemetode (lineær), skrift­typer (semi-hieratisk og hieratisk) og titler fra forskjellige perioder – men ingen fra Khufus tid, og alle fra senere perioder. Skriveren utmerket seg heller ikke som litterær. Mange av hans hieroglyfer var enten uklare, ufull­stendige, plassert feil, brukt på feil måte, eller fullstendig ukjente”.

 

 

Den inskriberte teksten inneholdt de villeste anakronismer, som f.eks. en navne­tittel som først ble tatt i bruk 2000 år etter Khufu. Teksten inneholdt også flere merkelige feil hvis kilde nå har blitt avslørt: To bøker om egyptologi av John Gardner Wilkinson som Vyse og Hill må ha brukt flittig. Wilkinson var nemlig ansvarlig for en del grove tabber i disse to bøkene, tabber som Vyse og Hill uten å vite bedre kopierte da de laget inskripsjonene.

 

Likevel, til tross for at alle mulige og umulige tabber ble begått; bedrageriet seiret. Vyse ble verdensberømt, og han belønnet nok Hill for hans taushet med penger under bordet. Da Vyse forlot Egypt sto Hill plutse­lig frem som eieren av Cairo Hotel.

 

 

* * *

 

I mai 1983 ble Sitchin oppringt av en Walter M. Allen fra Pittsburgh (USA) som hevdet at hans oldefar Humphries W. Brewer hadde vært vitne til Vyses forfalskning, og hadde rapportert denne forfalskningen i et brev til sin egen far! Brewer hadde vært en av murerne som Vyse hadde ansatt for å overvåke spreng­ningene inne i pyramiden. Brewer hadde skrevet i brevet at han hadde sett Vyse gå inn i Pyr-1 med rødmaling og malerkost. Brewer hadde da protestert overfor Vyse, og bedt ham om ikke å utføre et bedrag. Vyse respon­derte med å gi Brewer sparken og forby ham adgang til stedet. På 1950-tallet hadde Allen begynt å interessere seg for sin slekts historie, hvilket resulterte i at han intervjuet gjenlevende familiemedlemmer, inkludert to døtre av Brewer. Allen skrev ned deres historier. Allen har ikke greid å finne originalbrevet fra Brewer, men han sendte til Sitchin en faksimile av sitt eget håndskrevne notat fra den 9. oktober 1954 der hans mor forteller detaljert om innholdet i Brewers brev. Faksimilen er gjengitt i Sitchins bok Journeys to the Mythical Past (2007). Sitchins kompetente gjetning er at falskneriet i Pyr-1 skjedde den 28. mai 1837.

 

I Journeys to the Mythical Past beskriver Sitchin også forfalskningen til Vyse i Pyr-3, et bedrag som skulle vise at farao Menkaure var byggherren. Den nedad­gående korridoren i Pyr-3 leder til et forværelse og et ”gravkammer” under bakkenivå. Til tross for at Vyse ikke var oppdageren av verken forværelset eller ”gravkammeret”, var han den første til å finne i forværelset ”the remains of a wooden anthropoid coffin inscribed with Menkaure's name and containing human bones” (Wiki: Pyramid of Menkaure). Denne trekisten må ikke forveksles med den tomme sarkofagen i mørk basalt som lå inne i “begravelses­kammeret”, og som nå ligger på bunnen av Middelhavet da skipet Beatrice som skulle frakte den til British Museum forliste et sted mellom Malta og Spania.

 

Funnet av denne trekisten med noen skjelettlevninger i ble gjennom hele 1800-tallet nevnt i lære­bøker som et supplerende argument for at Khufu, Khafra og Menkaure var byggherrene av Giza-komplekset. Men så sluttet plutselig alle nyere lærebøker å nevne dette funnet og argumentet, uten å forklare hvorfor. Sitchins nysgjerrighet ble vakt, og han tilbragte flere uker i British Museum Library der han studerte forskningsrapporter om Egypts pyramider. Det viste seg at over 100 år etter funnet av trekisten hadde moderne karbon­daterings­metoder avslørt at trekisten er fra ca. 660 f.Kr., og at skjelettlevningene er fra det første eller andre århundret e.Kr!

 

Egyptologene er dermed konfron­tert med et høyst ubehagelig problem: Hvor­dan havnet trekisten med Menkaures navn på, og med skjelettlevninger i som er minst 700 år yngre enn selve kisten, i Pyr-3? Egyptologene unngår å nevne og diskutere den mest nær­liggende løsningen.

 

* * *

 

Uten inskripsjonen av navnet Khufu i avlastningskammeret i Pyr-1 som evidens, og uten trekisten med navnet Menkaure i Pyr-3 som evidens, rykker egyptologien tilbake til Start, der de befant seg i tiden før 1837. Hva så med Khufu i egen person? Har vi noen imponerende statuer av ham, denne faraoen som skal ha vært byggherren til verdens største og mest impo­nerende bygg­verk? Den eneste kjente avbildning av Khufu er en liten statuette i elfenbein på 7 cm.

 

Khufu-statuetten på 7 cm.

 

I 1857 ble en sensasjonell oppdagelse gjort som satt forfalskningene til Vyse i fare. Den franske egyptologen Auguste Mariette fant en stein­tavle med inskrip­sjoner, idag kjent som Inventory Stela, i et Isis-tempel nær Pyr-1. I stelaen hyller Khufu seg selv for sine bedrifter. Hva er det så han skryter av? Han tar æren for å ha bygget selve Isis-tempelet, og han nevner Isis som gudinnen for ”pyramiden som står inntil sfinxen”. Dette passer dårlig med den rådende teori at Sfinxen ble bygd av Khufus sønn Khafra. Ifølge stelaen sto altså både pyramiden og Sfinxen der da Khufu entret scenen. Den eneste pyramiden som Khufu selv tok æren for å ha bygget, var den ene av de tre dvergpyramidene som ligger på østsiden av Pyr-1. Denne dvergpyramiden, kalt G1c, bygget han til ære for sin kone Henutsen.

 

The Inventory Stela er nå gjemt og glemt et eller annet sted i Cairo Museum. Den står oppført i deres katalog, men hvis du (som Sitchin gjorde) spør en av museumsvaktene om å få se den, har vakten verken hørt om den eller greier å finne den. Så lenge egyptologien har som implisitt dogme at Giza-komplekset ble bygget av Homo sapiens i dynastisk tid, må genuine artefakter som Inventory Stela klassifiseres som forfalskninger, og bedragene til Vyse må holdes i live.

 

Khufu tok bare æren for å ha bygget G1c-pyramiden på østsiden av Pyr-1.

 

 

Myten at Pyr-1 ble bygd av Homo sapiens 

Vi tar her utgangspunkt i Erich von Dänikens bok om Egypts fortidsmysterier, Sfinksens øyne (1989). I forarbeidet til boken har Däniken pløyd gjennom ca. 60 bøker med teorier om hvordan Pyr-1 kan ha blitt konstruert [Wiki: Great Pyramid of Giza].

 

Khufu satt som farao i 23 år (ca. 2589-2566), så la oss si at bygge­tiden for hans ”gravkammer” maksimalt var tyve år. Supreme Council for Antiquities in Egypt beregnet i 2002 at Pyr-1 består av ca. 1 million kalksteins­blokker, ikke 2,3 millioner som tidligere antatt. La oss her gå ut fra at 1 million kalksteins­blokker er korrekt. Den gjennom­snittlige kalk­steins­­blokken veier 2,6 tonn, og de tyngste granitt­monolittene veier 40-50 tonn. Det nærmeste stein­bruddet hvor de kan komme fra er Aswan, som ligger 1000 kilometer borte.

 

Hver stein skal hugges ut, slipes, måles, poleres, transporteres og legges riktig på plass. Hvis vi sier at arbeidsstaben jobbet ti timer dagen, 320 dager i året i tyve år, blir regnestykket at hver eneste arbeidstime gjennom tyve år ble 15 steinblokker satt perfekt på plass! Et slikt lyntempo er vi ikke i nærheten av selv idag. Da har vi ikke tatt hensyn til utvinnings- og planleggingsarbeidene, fremstilling og reparasjon av verktøy, oppsetting av ramper og stillaser, det generelle material­ombudet eller forpleiningen av arbeidsstaben. Da Khufus sønn Khafra overtok, kom byggingen av Sfinxen i tillegg til byggingen av Pyr-2 hvis vi skal tro den rådende teori.

 

Tre har alltid vært mangelvare i Nildalen, så det er utelukket at arbeiderne kan ha brukt tre som rulle­stokker eller som bygge­materiale til stillaser. Det har blitt beregnet at en rampe i forhold til pyramidens høyde måtte være 3,3 km. lang, og at dens volum måtte være mange ganger så stor som selve pyramiden. For hvert trinn høyere pyramiden ble bygd, måtte hele rampen ha blitt justert. Monolitter over et par tonn utelukker bruken av hamprep, og repvinsjer fra den tiden har aldri blitt funnet. Egyptologene har med sikkerhet fastslått at noe slaveri hadde ikke egypterne den gang. Så hvor kom arbeidskraften fra?

 

Rampen måtte ha vært 3,3 km. lang.

 

Ingen forfatter eller tegner fra 2500-tallet f.Kr. har gitt uttrykk for å ha sett Pyr-1 bli bygget. Ingen farao har noensinne hevdet å ha bygget Pyr-1. Det har aldri vært noen indikasjoner på at Pyr-1 noensinne har blitt brukt som gravkammer. Det såkalte Kongekammeret er et rektangulært nakent rom med unntak av granittsarkofagen på 2x1x1 meter. Sarkofagen er uten lokk, og gravplyndrere kan ikke ha vært i Kongekammeret før kalifen av Bagdad Al-Ma’mun bante seg frem i år 832. At det ikke har vært gravplyndrere før Al-Ma’mun kan man si med sikker­het fordi den stigende korridoren inne i Pyr-1 som leder frem til Det store galleriet var da både stengt og skjult av tre granitt­steiner som fungerte som plugg. Al-Ma’mun måtte fra den nedadgående korridoren grave seg rundt de tre granittsteinene for å komme til den stigende korridoren. Da han så kom frem til Kongekammeret sto sarkofagen der like ”skuffende” tom som idag.

 

Pyr-1 har flere avanserte særtrekk som gjør den unik blant de egyptiske pyramidene, foruten å væe den største. Sitchin konkluderte at Pyr-1 ble mønster­pyramiden som alle pyramidebyggerne i dynastisk tid prøvde å etter­ligne i den grad de kjente til Pyr-1 sine hemmeligheter. Pyr-1 er den eneste vellykkete pyramiden der veggene har den bratte vinkelen på 52°. Pyramide­byggerne i dynastisk tid prøvde på det samme, men mislyktes. Hvorfor gikk ikke ingeniørkunsten som sto bak Pyr-1 videre til de kommende generasjoner?

 

Pyr-1 er den eneste egyptiske pyramiden med en stigende korridor med komplekse indre komponenter høyt over bakkenivå. Sitchins forklaring på at pyramidebyggerne i dynastisk tid ikke prøvde å imitere disse indre strukturene, er at de ganske enkelt ikke kjente til dem. Disse strukturene ble først kjent med inntrengningen til Al-Ma’mun i 832 e.Kr.

 

Pyr-1 er et totalt anonymt byggverk, fri for absolutt all forfengelighet (vi ignorerer her grafittikunsten til Howard Vyse). For å være et av oldtidens syv underverker er dette meget merkelig dersom et jordmenneske sto bak, gitt menneskets natur å ta æren for sine skaperverk og mesterverk.

 

 

d2. Det første gudedynastiet (21.270 – 8.970 f.Kr.)

Dagens rådende oppfatning av hvilke konger som har styrt Egypt – fra en mytisk, svunnen tid og frem til det siste innfødte dynastiet (det 31.) som falt for Persia i 343 f.Kr. – er i hovedsak basert på den egyptiske kongelisten til den gresk­skrivende egyptiske historikeren og presten Manetho (200-tallet f.Kr.). Manethos kongeliste kan inndeles i tre æraer: gudedynastiene, halvgud-dynastiene, og så de menneske­styrte dynastiene.

 

I Manethos kongeliste begynte styret av Egypt med guden Ptah/Enki 17.870 år før kong Menes innledet det første menneskestyrte dynastiet, som vi her velger å datere til 3.400 f.Kr. (Bernal, 2006). Vi får da følgende omtrentlige liste:

 

1. gudedynasti             12.300 år         21270  – 8970 f.Kr.

2. gudedynasti               1.570 år           8970  – 7400 f.Kr.

30 halvguder                 3.650 år           7400  – 3750 f.Kr.

Kaos                                 350 år           3750  – 3400 f.Kr.

Kong Menes                                          3400  –

 

Sitchin har gitt sin mest detaljerte beskrivelse av det predynastiske Egypt i boken The wars of gods and men (1985). Også Sitchin tar utgangspunkt i Manethos kongeliste, og integrerer den med anunnaki-perspektivet samt et vell av myter, legender, historiske dokumenter og nyere oppdagelser.

 

Det kan se ut som om det 1. gudedynastiet varte frem til jordskorpe­forskyvningen ca. 8.800 f.Kr., for så å bli avløst av det andre gudedynastiet etter jordskorpe­forskyvningen. Det første gudedynastiet skal ha begynt med Ptah/Enki som styrte i 9000 år, etterfulgt av hans eldste sønn Marduk/Ra som styrte i 1000 år. Sitchin konkluderte at Marduk beholdt den overordnete makten som hersker over Egypt ut det første gudedynastiet, men at han så overlot regent­stillingene til diverse halv­søskenpar som var hans avkom. Det legendariske Osiris-Isis-Seth-Horus-dramaet utspant seg således ved slutten av det første gudedynastiet, med Marduk som øverste hersker.

 

Ifølge noen fortellinger fødte regenthustruen Nut tre sønner og to døtre. To av sønnene var Osiris og Seth, og to av døtrene var Isis og Nephtys. Den kompli­serende faktor når det gjaldt tronfølgerettigheter, var at tre menn var far til disse barna: Ra/Marduk, Thoth/Ningishzidda og hennes ektemann Geb. Ra/Marduk var fortsatt den øverste guddom i Egypt, og ble far til mange barn med forskjel­lige partnere. Han var ifølge noen fortellinger faren til Osiris (på egyp­tisk Asar: ”Den all-seende”) og en ikke navngitt sønn. Thoth/Ningishzidda var faren til datteren Isis (på egyptisk Asta). Geb skal ha vært faren til sønnen Seth og datteren Nephthys. Uansett hvordan fars­forholdene virkelig var, går det igjen at Osiris hadde fordelene på sin side i forhold til Seth når det gjaldt tronretten, og at Seth var mektig sjalu på sin bror eller halvbror.

 

Seth ville ha forbedret sin posisjon til å bli  far til neste trontaker dersom han hadde fått en sønn med sin halvsøster Isis, men denne muligheten blokkerte Osiris ved selv å gifte seg med henne. Seth hadde da ikke noe annet valg enn å gifte seg med sin egen søster Nephthys, hvilket var utilfredsstillende da ingen av deres barn kunne kvalifisere til å bli trontaker. Dersom fortellingen så langt er noenlunde i overensstemmelse med virkeligheten, burde Seth ha vært fornøyd da Ra/Marduk bestemte at Osiris og Seth skulle få regjere over hver sin halvpart av Egypt. Osiris fikk Nedre (nordlige) Egypt mens Seth fikk Øvre (sørlige) Egypt.

 

Slik styrte de to halvbrødrene Egypt i 450 år. Men Seth begjærte mer! Han ville bli enehersker over hele Egypt, og han visste at han bare var ett riktig eller heldig sjakktrekk unna. Dersom Osiris omkom, ville Seth og hans ætt overta hele Egypt, for Osiris og Isis hadde ennå ikke fått en sønn.

 

Da en dronning lengre sør i Afrika avla Egypt et besøk, hadde Seth planene klare for å drepe Osiris under banketten. Ifølge myten fikk han lagd en spekta­kulær kiste, og under det kongelige selskapet sa han at den som kisten passet skulle få den i gave. Én etter én la gjestene seg oppi, og til slutt ble også Osiris anmodet om å prøve kisten. Da Osiris la seg nedi, sprang Seths kjeltringvenner frem og spikret lokket igjen. Kisten ble hevet ut i Nilen, og drev med strømmen inntil den sank i sjøen.

 

Isis, som elsket sin halvbror og ektemann og som kjente til den helbredende magien til Thoth/Ningishzidda, bestemte seg for å finne kisten. Kisten ble funnet ved kysten utenfor Byblos (i dagens Libanon), og Isis tok vare på liket. Seth fikk imidlertid nyss om saken, og greide å oppspore liket. Han parterte da liket i 14 deler som ble gravd ned på forskjellige steder over hele Egypt. Den utrettelige Isis klarte å oppspore alle delene bortsett fra én: penisen. Antagelig med hjelp av Thoth fikk hun implantert et befruktet egg der det ene kromosom­settet kom fra en kroppscelle fra Osiris. Alternativt sørget Isis for å bli besvangret av Ra/Marduk, for hun måtte få en sønn for å kunne hevne seg på Seth. I hemmelighet fødte hun sønnen Horus, som vokste opp i Nildeltaet uten Seths vitende.

 

Da Horus hadde blitt en ung mann, ble han bitt av en skorpion. Livet sto i fare. På dette tidspunktet var Isis fanget eller under oppsyn av Seth, som ønsket å besvangre henne for å få en sønn som kvalifiserte til tronretten. Isis klarte å rømme, og Thoth kom til unnsetning i sitt luftfartøy. Med magi eller hi-tech reddet de Horus’ liv. Horus læres så opp i kampkunst, og kultiveres i kunnskap og væremåte som det sømmer seg en prins av guddommelig herkomst. En dag dukker Horus plutselig opp ved et anunnaki-rådsmøte og gjør krav på tronen. Ifølge teksten kjent som Chester BeattyPapyrus No. 1 blir Horus invitert hjem til Seth. ”Kom, la oss tilbringe en glad aften i mitt hus!”

 

Horus takker ja til invitasjonen. De sitter oppe til langt på natt og prater, før de så legger seg i samme seng. Teksten går ikke i detalj, men Seth sørger for å få ereksjon. Han penetrerer så Horus og tømmer sin sæd i ham. Ved neste råds­møte hevder Seth at selv om Horus skulle være sønn av Osiris, så er nå hans egen sæd i Horus. Dette burde kvalifisere ham til å være Horus’ etterfølger. Seth mente derfor at han hadde rett til å fortsette som konge over hele Egypt. Nå var det Horus’ tur til å over­raske forsamlingen av guder.

 

Horus hadde med sin hånd hindret at Seths sæd kom i ham. Dagen etter hadde Horus fortalt Isis hva som hadde skjedd. Hun hadde bedt ham om å fylle en kopp med sin sæd. Hun gikk så til Seths grønnsakshage og tømte sæden over noe salat som han kom til å spise av. Altså var Horus’ sæd nå i Seth, og ikke omvendt. Gudene var forbløffet! De ber Thoth om å undersøke om påstandene kan bekreftes. Thoth utfører noen medisinske undersøkelser og bekrefter at Horus’ sæd eller DNA er i Seth. En rasende Seth forlater forsamlingen, og sier at bare en krig mellom de to kan avgjøre tronspørsmålet.

 

* * *

 

Det neste kapittelet i dette guddommelige dramaet er kjent gjennom den såkalte Edfu-teksten, som er en transkripsjon av hieroglyfer risset inn i veggen i Horus-tempelet i Edfu. Egypto­logen Wallis Budge har oversatt og kommentert Edfu-teksten i boken Legends of the Gods: The Egyptian Texts (1912), Summary IV: The Legends of Heru-Behutet and the Winged Disk.

 

I denne legenden spiller luftfartøyer en viktig rolle, for det er fra disse at Ra/Marduk og Horus bekjemper og overvinner troppene til Seth. Også den endelige duellen mellom Horus og Seth foregår i luften, hvor de skyter mot hverandre fra hvert sitt fly. Dueller fra luftfartøyer finner vi også beskrevet i det indiske eposet Mahab­harata. Edfu-teksten forklarer hvordan Horus fikk Vinge­disken som sitt emblem (på engelsk: ”the Winged Disk/Globe” og ”the Winged Solar Disk”).

 

Vingedisken som Horus’ emblem. Her som kunstobjekt

 

Vingedisken var symbol på Nibiru over hele Vest-Asia

 

Verken akademikerne eller frimurerne aner hva Vinge­­disken opprinnelig symboli­serte. For anunnakiene symboliserte Vinge­disken deres egen hjem­planet, men i Egypt kom Vingedisken også til å symbolisere mindre luft­fartøyer. Når det gjelder Horus-legenden kan ingen andre tolkninger enn et luftfartøy sies å være akseptabel. Uttrykket ”Winged disk” er ikke så ulikt et annet begrep som plutselig ble lansert i massemedia i USA i 1947: flying saucer. En egyptisk tekst sier at Vingedisken til Horus kunne stige rett til værs; den trengte altså ikke en rulle­bane.

 

Edfu-teksten begynner med å spesifisere tid og sted for begivenhetene. Året er 363, hvilket må bety det 363. regjeringsåret til Seth som enehersker over Egypt. Horus prøver å hevne sin far ved å gå til krig mot Seth. Ra/Marduk kommer susende til Edfu i sin egen vingedisk (også kalt ”Den himmelske båt”) for å møte sin sønn Horus. Horus har observert at Seth forbereder seg på storkrig. Ra/Marduk gir Horus klarsignal og sin støtte til å slå ned fienden. Horus farer opp i himmelen i Ra/Marduks vingedisk, hvor han får øye på noen av Seths tropper nær Aswan-dammen.

 

Horus brukte et våpen som drepte alle motstanderne uten at de kunne se eller høre kilden. Kunne det være dødelig gass? Horus vendte triumferende tilbake, og ble rost både av Ra/Marduk og Thoth/Ningishzidda. Også gudinnen Ashtoreth/Inanna hadde nå kommet til for å hjelpe, i sin vingedisk! Våre helter beveger seg så nordover langs Nilen, innover mot hjertet av Egypt. Flere av Seths tropper dukker opp, denne gang kamuflert som flodhester og krokodiller. Horus og hans hær – kalt ”metall­folket” pga. deres harpunlignende våpen av ”guddom­melig jern” – slakter massevis av rasende flod­hester. 651 fiender blir drept. Thoth/Ningishzidda synes denne begiven­heten er verdt å feire, og annon­serer at fra denne dag av er vingedisken Horus’ emblem. Horus’ dyre­symbol kom til å bli falken, som symboliserte hans dyktighet som flyver.

 

Horus som falkeguden utenfor Edfu-tempelet

 

Dyret som Seth er symbolisert med er vanskeligere å identifisere og tolke. Noen mener det er et jordsvin, som er et afrikansk enslig nattdyr som bare kommer frem fra sine underjordiske huler etter at solen har gått ned.

 

I Edfu-teksten begynner så et nytt kapittel, der det går frem at Seth har erobret et større landområde i Sinai. Horus og hans mannskap følger etter, nye kamper oppstår som de vinner. Til slutt har Seth blitt provosert nok, og står rasende frem. Den videre kampen er en personlig duell mellom Horus og Seth. Horus vinner det første slaget og knuser kjeven til Seth med en klubbe. Horus bringer Seth i lenker fremfor Ra/Marduk og Isis. Horus hugger så hodene av krigs­fangene, én for én. Men før han har rukket å komme frem til Seth, har Isis fått medlidenhet med Seth og latt ham rømme. Som et jordsvin gjemmer Seth seg i underjordiske huler, og Horus lar sin vrede gå utover Isis.

 

De neste duellene mellom Horus og Seth foregår i luften, begge må betale en høy pris. Horus mister det ene øyet, mens Seth får testiklene sine knust. Til slutt griper de øverste gudene inn og stopper kampen. De holder et møte der de avgjør at Horus får bli konge over hele Egypt, mens Seth får de landområder som han har erobret i Sinai og Kanaan.

 

Kampen mellom Horus og Seth i tegneseriestil

 

Osiris, Isis, Seth og Horus fikk varig plass i Egypts religiøse liv. De ble med tiden trans­formert til arketyper. Som arketyper fikk de – i likhet med enkelte film­skue­spillere fra vår tid – langt større betydning etter deres død enn de hadde i levende live. Noen av disse arketypene ble imitert eller i modifisert utgave adoptert av kristen­dommen, som f.eks. Isis med den ammende Horus. Seth ble etterhvert selve personi­fikasjonen på ondskap. Han ble guddom for en folke­gruppe, Hyksos-folket, som plutselig dukket opp i Bibelhistorien ifm. Moses og jødenes utvandring fra Egypt.

 

 

d3. Thoth som øverste guddom (8.970 – 3.750 f.Kr.)

Sitchin tolket den egyptiske kongelisten dithen at Thoth aktivt administrerte Egypt under det andre gudedynastiet, for så å delegere regentmyndigheten til diverse ”halv­guder”, dvs. avkom av anunnakier og jordmennesker, frem til 3750 f.Kr. Vi vet minimalt om denne tiden. Klimaet i det nordlige Afrika var meget bra 8.000–4.000 f.Kr. Sahara var fuktig, savannelignende og hadde mange store innsjøer. James DeMeo, i sin spennende bok Saharasia (2. utg. 2006), mener at de nordafrikanske kulturene i denne perioden var kjønns­likeverdige og fredelige. Berg­kunsten viser et grasiøst og feminint lynne. I Sahara har man funnet spor etter pottemaker­kunsten tilbake til 6000 f.Kr. Mange kulturer ble stående på jeger/samler-stadiet selv etter at jordbruks­revolusjonen hadde kommet til det nordøstlige Afrika og etter hvert spredde seg sør for Sahara. I det sørlige Egypt ble korn dyrket; og kveg, geiter, griser og sauer ble domestisert.

 

 

e) Et fredelig og kjønnslikeverdig Gammel-Europa?

Den Litauen-amerikanske professor i arkeologi Marija Gimbutas (1921-1994) er kjent for å ha introdusert to hypoteser som angår den kulturelle utviklingen i Europa for perioden 7000 - 2500 f.Kr.:

 

  • Hypotesen om et noenlunde homogent, kjønns­likeverdig og fredelig Gammel-Europa [Wiki: Old European Culture]. 
  • Hypotesen om at kurganfolket fra de russiske steppene nord for Svarte­havet kom i tre store invasjons­bølger sørvestover til Gammel-Europa og erstattet den fredelige, kjønnslikeverdige og gudinne­dyrkende kulturen med deres egen hersker- og krigsideologi [Wiki: Kurgan hypothesis].

Disse to hypotesene var for Gimbutas sterkt knyttet til hverandre, men akademisk må de evalueres hver for seg. Gimbutas’ hypotese om Gammel-Europa nevnes kort i dette kapittelet, mens hypotesen om kurganfolket hører tidsmessig til neste kapittel.

 

Marija Gimbutas (1921-94)

 

Gimbutas lanserte ordet ”Gammel-Europa” om kulturene i jordbruksalderen (”neolittisk tid”). Varigheten av jordbruksalderen varierte fra sted til sted. I Sørøst-Europa varte den fra ca. 7000-3000 f.Kr., mens i Nordvest-Europa varte den fra ca. 4500–1700 f.Kr. Gimbutas mente at store deler av Gammel-Europa hadde et felles før-indoeuropeisk språk. Kulturene skal ha vært matri­lineære (slektskapslinjen følger morssiden), og den Store moder­­gudinnen i hennes mange former og aspekter skal ifølge Gimbutas ha blitt dyrket som den øverste Guddom.

 

Fra Wiki-artikkelen Old European culture:

”Uavhengig av spesifik kronologi, mange neolittiske grupper i Europa hadde visse felles egenskaper, som å leve i småskala familiebaserte samfunn, mer egalitære enn bystatene og høvdingsamfunnene fra bronse­alderen. De opprettholdt livet gjennom domestiserte planter og dyr, supple­mentert ved jakt og sanking av villplanter, samt produserte håndlaget kera­mikk uten hjelp av dreieskive. Det er også mange forskjeller, med noen neolittiske samfunn i det sørøstlige Europa som holdt til i tungt befestede bosetninger bestående av 3-4000 personer (som f.eks. Sesklo i Hellas), mens neolittiske grupper i Storbritannia var langt mindre i størrelse (muligens 50-100 personer) og var svært mobile kvegdriftere.”

 

Mens Gimbutas bidrag til vår forståelse av Gammel-Europa og kurganfolket vil bli stående som en imponerende akademisk prestasjon, er situasjonen en helt annen når det gjelder hennes tolkninger av guder, gudinner, symboler og alskens artefakter. Mange finner hennes tolk­ninger karak­terisert av over­forenkling, generalisering og dogmatisme. Gimbutas tolket nesten alle kultur­spesifikke artefakter og symboler fra kjønnslikeverdige kulturer som generelle uttrykk for naturens syklus og dens enkelte faser: Fødsel, reproduk­sjon, død og gjen­fødsel. De kjønnslikeverdige kulturene til baskerne, ibererne, kelterne og pict-folket fra Skottland så hun kun som en forlengelse av Gammel-Europas egen kjønnslikeverdige kultur. Den pensjonerte matematikeren Daniel Cohen har en interessant og respektfull minnes­artikkel om Gimbutas der han viser at enkelte av hennes teorier har blitt akademisk aksepterte samtidig som mange av hennes tolk­ninger regnes som kontroversielle, Marija Gimbutas: A Memorial Appreci­ation (1994). Som motvekt til Gimbutas’ idéer om en matriar­kalsk førhistorisk æra, kan nevnes Cynthia Ellers bok The Myth of Matriarchal Prehistory (2000).

 

Avslutningsvis skal vi her kort nevne det svenske forfatterparet Gunnel og Göran Liljenroth som i to kontroversielle bøker har beskrevet matriarkiets opphav og historie i Skandinavia:

·       Folket bortom Nordanvinden: från matriarkat till mansvälde (1989)

·       Hel, den gömda gudinnan i nordisk mytologi (1995)

 

Gunnel og Göran Liljenroth. ©Helena Frykstrand

 

 

Liljenroth-paret (de døde i 2004) viste i sine to bøker at Eddas mytologi ikke (bare) var dikt og fantasi, men også kan være en gjemt og omskrevet historie om det nordiske folks opprinnelse og åndelige liv og tro. Liljenroth-paret betraktet deres to bøker som en fortsettelse av arbeidet til Gimbutas.

 

Liljenroth tolket Edda dithen at en liten gruppe kalt Hel-stammen kunne ha overlevd langs Norges­kysten under den siste istiden, med Hålogaland som deres første sentrum. Hålogaland var før innføringen av kristendommen et selvstendig småkongedømme i de nåværende fylkene Nordland og Troms. Her ble modergudinnen Hel først dyrket. Hel-stammen vokste da isen smeltet. Befolkningen spredde seg da til hele Norden, vestover til England og sørover til Hellas. ”Hel” ble et stedsnavneledd over hele Norden, som i Helfjellet, Helligfjell, Helle­berget, Helgeland, Helgoland og Helsö. I Norge alene finner man ca. 3000 slike steder; konsentrasjonen av dem er størst i Hålogaland.

 

Navnet ”Hel” finner vi som prefiks i mange ord fra det urgermanske språket (ca. 2000 f.Kr. – 200 e.Kr.), som ble opphav til språk som tysk, engelsk, frisisk, hollandsk og skandinavisk. Navnet Hel har forlengst blitt et selvstendig ord med betydningsvalører som: komplett, fullstendig, frisk, uskadet, ufrag­mentert. I tillegg inngår ”Hel” som prefiks i en rekke ord, som:

·       helse (eng: health),

·       hele/helbrede (eng.: heal),

·       hellig (eng.: holy), som igjen har gitt roten til ord som helg og helgen

·       hell, heldig

·       helvete (eng.: hell).

 

For Hel-folket var gudinnen Hel, paradis og dødsriket ikke oppe og ute i en iskald himmel, men inne i beskyttende, varme og lyse huler nedunder jorden. Ifølge Liljenroth var det Wulfila (ca. 311-383) – misjonsbiskop blant øst­goterne – som omgjorde det underjordiske paradis til det underjordiske helvete der Hel holdt til. Vi kommer tilbake til aspekter av Liljenroths arbeid i senere kapitler.

 

 

Tilbake til:  Denne bok, innholdsside  //  Home