b) Hva kunne protomennesket være en genmodifisert utgave av?

Sitchin kunne naturligvis ikke vite hvilken art av hominider som ble brukt til skapelsen av protomennesket. Basert på konvensjonell paleoantropologi, dvs. studiet av fortids­mennesker på grunnlag av fossil­rester, var hans beste gjetning at et eksemplar av Homo erectus hadde blitt brukt (Sitchin-notat 2003). Den akade­miske oppfatning er at Homo erectus levde for 1,7 – 0,5 millioner år siden og kom fra Kenya. De skal ha levd som jegere og samlere, og ha laget enkle redskaper som f.eks. håndøkser. Med unntak av hjerne­størrelsen, på 900-1000 cm³, skal Homo erectus ha hatt fullt moderne kropp i størrelse og propor­sjoner.

I 1993 kom en koloss på over 900 sider ut på bokmarkedet: Forbidden Archeology: The Hidden History of the Human Race av Michael A. Cremo og Richard L. Thompson. Forfatterne viser på en solid og overbevisende måte hvordan paleo­antropologien fra siste halvdel av 1800-tallet og utover har vært styrt av darwinistiske progresjons­teorier, og hvordan funn og fakta som ikke passet inn med disse teorier har blitt ignorert, fortrengt og bortforklart. De siste genera­sjoner av antropologer er uvitende om denne fortrengnings­prosessen, og er slik sett like naive ofre som almenheten i deres tro på den akademiske tradisjonens nøytralitet. For darwinistene gjaldt det å finne ”the missing link” for en hver pris, hvilket i praksis betydde å konstruere Homo erectus som en realitet.

Første halvdel i Forbidden archeology er en fyldig katalog over det ”anomale bevis­materialet” som paleoantropologien først frembragte men siden valgte å ignorere eller undertrykke. Katalogen består av rapporter av funn av skjelett­levninger, stein­redskaper og innsnitt i dyrebein som viser at redskaps­­produserende, anatomisk fullt moderne mennesker (som ikke kan skilles fra Homo sapiens) eksisterte over hele verden millioner av år før Homo erectus hadde sin periode. Boken gjengir mange rapporter der det med sikkerhet fast­slås at anatomisk fullt moderne mennesker levde for 5-25 millioner år siden.

Andre halvdel i Forbidden archeology er en grundig gjennomgang av akade­mikernes ”aksep­terte bevis­materiale”. Cremo og Thompson argumenterer for at Homo erectus pr. idag er mer en ideologisk konstruk­sjon enn en funn­basert realitet. Flere antropologer, inkludert Richard Leakey, har erklært at de essen­sielle skeletale indisier som støtter teorien om at mennesket har utviklet seg fra apelignende vesener, vil få plass på 1-2 biljardbord. Almenheten aner ganske enkelt ikke hvor uhyre tynt og tvil­somt dette ”bevismaterialet” er.

ZetaTalk har gitt oss et par informasjonsbiter å reflektere over; bl.a. at seks protomenneskeraser ble skapt, av en eller flere ET-grupper, der forskjellige hominide arter ble brukt for dannelsen av hver rase (ZT-notatene Early Man og Races of Man). Som genetiske bidragsytere nevner ZetaTalk ”de nordiske”; dem fra Pleiadene; anunnakiene; zetaene, og en reptilgruppe. Evolusjons­biologene har uten hell lett etter ”the missing link” blant bein og knokler, men den virkelige ”missing link” er disse ET-gruppene, deres genetiske bidrag og hybridprodukter (ZT-notat Genetic Contribution).

c) Hva sier vitenskapen om hybridproduksjon og kloning?

Vi har lenge vært stolte i vår tro på å besitte flest gener av alle arter på Jorden, minst 100.000 gener. Denne troen varte frem til den 11. februar 2001, da en presse­melding ble sendt ut om det føreløpige resultatet av Human Genome Project. Beskjeden om at vi ikke har flere enn 30.-40.000 gener kom som et sjokk på mange. En ny presse­melding kom den 20. oktober 2004. En finere telling viste at bare 19.599 gener hadde blitt identifisert, og 2.188 DNA-sekvenser hadde blitt funnet som trolig er gener. Altså max. 22.000 gener. Mer ydmykende kan det ikke bli. En rundmark på 1 millimeter som består av presis 959 celler (C. elegans) har 19.099 gener. Høna har 20.-23.000 gener. Mange plante­arter har over 30.000 gener, risplanten har 37.544 gener (Nature, 11. august 2005).

Sjimpansen har ca. 22.500 gener. Den siste omfattende undersøkelsen slår fast at mennesket og sjimpansen har 96 % identisk DNA, men hvis vi forholder oss til det DNA’et som er biologisk utslagsgivende er den genetiske likheten nærmere 99,94 % (Nature, 1. september 2005)! Siden 2004 har det vært klart at vi består av minst 250.000 ulike proteiner. Altså må det gjennom­­snittlige genet ”kode” for 10-11 ulike proteiner. Ett av våre gener ”koder” for hele 576 ulike proteiner. Rekorden så langt er det imidlertid banan­fluen som holder, der et gen er påvist som kan gi opphav til over 38.000 ulike proteiner! Vi må konkludere at genet ikke har den spesifisitet vi tradisjonelt har tillagt det. Vi må istedet betrakte det enkelte genet som en sjablong som RNA-molekylet velger ut blant flere mulige, for så å lage en kopi av som bearbeides slik at den blir en presis mal for det spesifike proteinet som skal bygges.

Sammenbruddet i 2001 av molekylærbiologiens sentrale dogme ble det store gjennom­bruddet for epigenetikk. Da hvert gen fungerer som sjablong eller mal for å lage alt fra ti eller 500 eller 38.000 ulike proteiner, men genet selv ikke påvirker hvilke av disse proteiner som skal lages fra kontekst til kontekst, ligger den aktive, styrende kraften altså ikke i genene selv. Det er signaler i omgivelsene som styrer hvilke proteiner som skal lages. Denne styringen involverer at et passende gen (sjablong) velges, fortrinnsvis det gen hvis informasjonsinnhold lettest kan endres til spesifik byggeinstruks for det ønskede protein. Med ”omgiv­elsene” menes cellen, vevet, organet og organismen som helhet, samt psyken, viljen og troen til organismens eier. For mer om dette, se min artikkel Epigenetikk: hvordan du og omgivelsene styrer genene (2012).

* * *

Hvor langt har vår egen vitenskap kommet når det gjelder skapelsen av hybrider? I år 2000 greide et genetisk forskningsteam fra USA og Australia å frembringe to embryoer på 32-cellestadiet som var hybrider av menneske (97 % DNA) og gris (3 % DNA). Ifølge teamet var eksperimentet så vellykket at de kunne ha gått videre ved å implantere embryoene enten i en hunngris eller i en kvinne, og slik muligens frembringe en ferdig utviklet menneske-gris-hybrid. Formålet var imidlertid å ta patent på hybridcellene, og søknad på patent ble sendt inn til European Patent Office. Ifølge Greenpeace var det kun formelle grunner til at patenten ikke ble innvilget, det gjaldt noen gebyrer som ikke hadde blitt betalt (kilde).

Hvor langt har så vår egen vitenskap kommet når det gjelder kloning av pattedyr og mennesker? Da sauen Dolly ble klonet i 1996, var det en dobbel-sensasjon. For det første var Dolly det første klonete pattedyr. For det andre ble Dolly klonet fra et fullt voksent individ, som var oppsiktsvekkende fordi man har antatt at celler fra voksne individer har mistet sin totipotens. Dette krever litt forklaring. En befruktet eggcelle, samt embryonale stamceller, kan gi opphav til alle kroppens celle­typer, og kan derved utvikle seg til et selvstendig individ. Celler med et slikt potensial kalles totipotente, og den generelle forståelsen er at celler tidlig i utviklingsforløpet mister sin totipotens. I tilfellet med Dolly må morens celle på en eller annen måte ha gjenvunnet sin totipotens.

Dolly ble klonet ved den metoden som kalles somatisk celle­kjerne­overføring. Siden har man også klart å klone mus, ku, geit og gris på samme måte. Teknisk sett er det lite som skiller kloning av mennesker fra kloning av dyr. Kloning av mennesker er trolig like rundt hjørnet, enten det skjer legalt eller illegalt, hemmelig eller i offentlig­hetens lys.

Ved somatisk cellekjerneoverføring fjerner man først kjernen fra et egg (som inne­holder ett kromosomsett, morens). Kjernen fra en kroppscelle (som inneholder dobbelt kromosomsett) fra det individet man vil klone settes inn i det kjerne­løse egget. Egget får dermed det kromosomantall som et normalt befruktet egg har. Så implanteres egget i en livmor, og man lar utviklings­­prosessen gå sin gang fra egg til embryo til foster og fødsel. Det er imidlertid mange tekniske problemer med denne metoden. De aller fleste av forsøkene ender med at fosteret dør før fødselen, eller blir født med store misdannelser.

Det finnes også en annen metode for kloning, såkalt embryo-splitting. Når et normalt befruktet egg deler seg etter befruktning, kan man frem til 8-cellestadiet splitte embryoet opp i sine individuelle celler, og hver celle kan utvikle seg til et nytt individ hvis det blir implantert i en livmor. Dette er en relativt utbredt teknikk innen dyreoppdretten, og brukes bl.a. for å avle frem flere eksemplarer av et dyr med spesielt godt arvemateriale. Til tider skjer også embryosplitting naturlig ved 2-cellestadiet, med eneggede tvillinger som resultat. Kloning ved embryo-splitting resulterer i en gruppe individer som er genetisk identiske, men ingen av dem vil være originalen som de andre er "kopier" av.

MailOnline publiserte den 22. juli 2011 artikkelen 150 human animal hybrids grown in UK labs: Embryos have been produced secretively for the past three years. Siden innføringen av en ny lov i Storbritannia, 2008 Human Fertilisation Embryology Act, har tre britiske laboratorier frembragt 150 hybrid-embryoer, dvs. embryoer som er en blanding av genmateriale fra menneske og dyr. Det oppgitte formålet skal være at disse eksperimentene kan lede til innsikter som kan hjelpe til i bekjempelsen av forskjellige sykdommer.

d) Protomennesket gis reproduksjonsevne

Ifølge Sitchins rekonstruksjon av den sumeriske skapelsesfortellingen, viste det seg at protomenneskene ikke kunne formere seg. Sykepleierne måtte derfor fortsette i sin rolle som fødsels­mødre. På sikt var dette ingen god løsning. Enki ville derfor gå ett skritt videre, å gi protomenneskene reproduksjons­evne. Dette krevde flere genetiske modifika­sjoner. Enki, Ninmah og Ningishzidda gikk på ny inn i ”Livets hus” for å eksperimentere. Man har ikke funnet mesopo­tamske tekster som forteller eksakt hva som ble gjort for å gjøre jordkvinnen reproduktiv.

Bibelens Eva kan meget vel være en mosaikk av flere kvinner omtalt i fortapte sumeriske tekster, som:

• Ninmah,
• den første skapte jordkvinne,
• den første reproduktive jordkvinne,
• moren til Kain, Abel og Set,

Det hebraiske ordet for Eva er Hewwah, som betyr ”Hun som har liv”. ”Hewwah” kan være en oversettelse av det sumeriske Ti-Amat, som betyr ”Mor til Livet”. Navneleddet TI har dobbelbetydningen ”liv” og ”ribben”. Ti-Amat kan også være en henvisning til Ninmah. I mange nasjoners legender fikk Ninmah en varig plass som den Store modergudinnen, som Mammu. I GT var det imidlertid ingen plass for andre guder enn Yahweh.

Sitchin mener at Første Mosebok feilaktig har fokusert på det seksuelle aspektet ved Adam og Eva i Edens have, fremfor på det reproduktive aspektet. Med utgangspunkt i de hebraiske ordene som har blitt brukt i fortellingen om Eva, har Sitchin visse idéer om hva de opprinnelige sumeriske ordene kan ha vært. Og med kjennskap til de sumeriske ordenes mange dobbel- og trippelbetydninger kan Sitchin komme med enkelte kompetente gjetninger om de sumeriske tekstenes innhold. La oss som et eksempel ta ”slangen” i Edens have.

Det hebraiske ordet for slange er nahash, som også har to andre betydninger: ”han som kjenner hemmelig­hetene” og ”han som kjenner kobber”. Disse hintene får Sitchin til å anta at den opprinne­lige ”slangen” var ingen andre enn Enki. Slangen var symbolet for Enki og hans klan. De to andre betydningene av nahash passer også, da Enki var vitenskapenes mester og metallurgiens far.

Til venstre ses Enkis slangeemblem: de sammentvinnete slanger.
© Z. Sitchin 2001

Sitchin tolket tekstene dithen at Enki og Ninmah ga menneskene reproduk­sjons­evnen uten først å diskutere denne alvorlige modifikasjonen med Enlil. Kanskje Enki visste at Enlil ikke ville godkjenne dette? Enlil var helt uforberedt da han en dag fikk vite at en protomenneske-hunn hadde blitt reproduktiv eller gravid. Enlil ble rasende på Enki. Kanskje forviste han kvinnen og hennes partner? I Første Mosebok har originalhistorien blitt endret slik at Yahweh i dette tilfellet spiller Enlils rolle. Yahweh ”vandret i hagen i den svale kveldsvinden” da han oppdaget en forandring ved det jordiske paret (som nettopp hadde spist av ”Kunnskapens tre”). Første Mosebok 3:8-13 forteller så:

”Da hørte de Herren Gud som vandret i hagen i den svale kvelds­vinden. Og Adam og hans hustru gjemte seg for ham mellom trærne i hagen. Men Herren Gud ropte på Adam og sa til ham: «Hvor er du?»Han svarte: «Jeg hørte deg i hagen. Da ble jeg redd fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg.»Da sa han: «Hvem har sagt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?»Adam svarte: «Kvinnen som du har satt til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg spiste.»Herren Gud sa til kvinnen: «Hva er det du har gjort?» Kvinnen svarte: «Slangen lokket meg, og jeg spiste.»

Herren anklager Adam og Eva. Tysk bronseplakat fra 1015.

”Kunnskapens tre” er enda en konstruksjon eller stygg oversettelses­feil i Første Mosebok, for et slikt tre er ikke nevnt i andre legender eller myter fra Midt-Østen. ”Livets tre” har mer legendarisk preg over seg, hvilket vi kommer vi tilbake til under omtalen av Gilgamesh.

e) Protomennesket settes i arbeid

Ifølge hva anunnakiene senere fortalte jordmenneskene, var protomennesket altså et genmodifisert vesen skapt for å være billig arbeids­kraft, en slave­arbeider. Slavearbeiderne skulle arbeide i gullgruvene. Så protomenneskets første æra var på sett og vis ”gylden”, men langt fra den i idylliske betydningen av ordet. Etter en periode der lulu’enes arbeidskraft og tjenester hadde vært forbeholdt Abzu og gruvene, kom murringer og protester fra Eden. Lederne og staben der ville også ha noen slaver som kunne tjene dem. Etter mange stridig­heter – Enki ville helst ha lulu’ene ”der nede” og Enlil ville helst slippe å se dem – ble noen puljer med lulu’er sendt til Eden.

Tilbake til:  Denne bok, innholdsside  //  Home