Det er nok ikke tilfeldig at sørlige Mesopotamia ble valgt til hovedkvarter. Besetningen måtte prøve å finne et strøk som oppfylte flere kriterier: Et tempe­rert klima, store flate sletter som gjør landinger mulig både for inter­planetariske rakettfartøyer og for planetariske luftfartøyer, og tilgang til elver og olje (til driv­stoff og energi). Sumererne hadde hele ni forskjellige ord for diverse former for bitumen (petroleum, asfalt osv.).

Hva er kildematerialet som forteller oss at dette skjedde for 443.000 år siden? Ea skrev for ca. 4000 år siden, vel tyve år etter destruksjonen av Sodoma og Gomora, sin selvbiografi. Den kjenner vi idag i form av 800 store og små fragmenter. Her går det frem at ekspedi­sjonen ankom Ki 120 Nibiru-år før den kataklysmiske Syndfloden. Da 1 Nibiru-år tilsvarer 3.600 Ki-år, gir dette 432.000 år. Syndfloden blir av ZetaTalk datert til ca. 9000 f.Kr. Dette bringer oss altså 443.000 år tilbake i tid.

Ea og hans stab arbeidet hardt de første seks dagene med å orientere seg og sette opp en base. Den syvende dagen hvilte de. Ea holdt en tale, og erklærte at hver syvende dag skal være hviledag. Senere studerte han månesyklusen, og kalte en full syklus for en måned. Én månesyklus består av fire månefaser, hver av dem på syv dager. Slik ble tidsintervallene uke og måned etablert.

Ea døpte basen Eridu, som betyr ”Hjemmet langt borte fra”. Eridu kom således til å bli verdens første by, etablert i det sørlige Mesopotamia. Navnet Eridu er rotordet til ord som Erde (tysk), Earth (engelsk), Eretz (hebraisk) og Jördh (islandsk). Det nibiruanske navnet KI for Jorden har med en fonetisk forskyv­ning blitt bevart i ord som ge-o-logi/grafi/metri (prøv engelsk uttale!). Ea tok eller fikk navnet Enki (EN.KI), som betyr ”Herre over Jorden”. Sitchin har flere teorier om når og hvordan Ea/Enki fikk sine to navn, men det har vi ikke tid til å reflektere over her. Eridu kom alltid til å forbli Enkis hjemsted når han befant seg i Mesopotamia.

Den andre uken begynte forberedelsene med å finne gull. Intensjonen var å utvinne gull direkte fra sjøvannet. Ea hadde med seg fra Nibiru det nødvendige utstyr, som pumper og slanger, for effektivt å filtrere mineraler fra vannet. Store mengder jern og kobber ble silt ut, men gull var det lite av. De bestemte seg for å gi opp sumpvannet og istedet prøve seg på dypere vann. Dette hjalp heller ikke stort. Enki var misfornøyd. Enki og en pilot farer med romskipet over hele kloden, på kryss og tvers, for å studere Jorden og lære dens hemmelig­­heter å kjenne.

d) 414.000 år siden: Anu og Enlil ankommer. Gullgruvedrift i Afrika

Enki oppdager på sine luftferder at det er rike gullforekomster i sørøst-Afrika, i den regionen der Zimbabwe nå ligger. Gullgruvedrift vil imidlertid være et enormt prosjekt som krever betydelig mer med ressurser og organisering, så han underretter Anu om det nye prospektet. Anu bestemmer seg for å komme på besøk, visstnok av flere grunner, og han tar med sin sønn Enlil. De kommer 8 Nibiru-år (= 28.800 år) etter den første ekspedisjonens ankomst. Det gamle rivaliserende forholdet mellom halvbrødrene Enki og Enlil blusser opp på ny.

Det blir bestemt at Enlil skal ta over kommandoen for hele prosjektet på Jorden og ha sin hovedbase i det sørlige Mesopotamia. Enki får ansvaret for gullgruve-prosjektet i Afrika. Enki går i gang og studerer alt han kan om metallurgi. Han rådfører seg med eksperter, og designer verktøy og redskaper for gruvedrift. Disse blir produsert for ham på Nibiru.

For å intensivere arbeidet med å utvinne gull og overføre det fra Jorden til Nibiru, trengs imidlertid mer arbeidskraft, mer ressurser og en bedre utviklet infrastruktur. Hver gang Nibiru nærmet seg Jorden kom nye romfartøy med femti personer ombord. Til slutt hadde Enki en stab på totalt 600 personer under seg. I tillegg holdt 300 personer til i moderskipet som kretset rundt Jorden. Dette er omtalt i Enuma Elish [se The Seven Tablets of Creation av Leonard William King (1902)].

For å utvikle infrastrukturen etableres nye byer eller funksjonssentre i det sørlige Mesopotamia:

·      Bad-Tibira (”Skinnende sted der årene gjøres ferdig”): et metallurgisk senter for å smelte og foredle gullet fra Afrika.

·      Shuruppak (”Stedet for det ytterste velbehag”): et medisinsk senter som skal ledes av halvsøsteren til Enki og Enlil: Sud. Hun ble også kalt Ninmah (”Den store Dame”).

·      Sippar (”Fuglebyen”): landingsplassen for romfartøyene. Sippar skal ledes av Utu. Han valgte ørnehjelm og ørne­vinger som sitt symbol. Det finnes mange avbild­ninger av ham i denne drakten.

·      Nippur: et romfartskontrollsenter med ansvar for kommunikasjon mellom romfartøyene og bakken.

·      Larsa og Larak: to byer som primært skal tjene som visuelle referanse­­punkter når romfartøyene kom ned for landing.

Enki foreslår at den utvidete basen i det sørlige Mesopotamia skal kalles Eden. Det sumeriske ordet E.DIN betyr ”Hjemmet til de rettskafne”. Senere kom landet i Eden til å bli kalt Shumer. Første Mosebok 2:10-14 levner ingen tvil om at Eden er et geografisk sted på Jorden:

”En elv gikk ut fra Eden. Den vannet hagen og delte seg siden i fire grener. Den første heter Pisjon. Det er den som renner rundt hele Havila-landet, der det er gull. Gullet i det landet er godt, og der finnes også bedolah-kvae og karneol. Den andre elven heter Gihon. Det er den som renner omkring hele Nubia. Den tredje elven heter Hiddekel. Det er den som renner øst for Assur. Og den fjerde elven er Eufrat.”

Elven Eufrat har i denne oversettelsen fått beholde sitt moderne navn. Elven Hiddekel er identifisert som Tigris. Sitchin (1995) argumenterer for at elven Gihon er identisk med elven Karun. Videre identifi­serer han elven Pisjon med den såkalte Kuwait-elven som ble tørrlagt for ca. 5.000 år siden og som først ble gjenoppdaget med radarbilder fra en satelitt i 1993.

Det ble behov for enda et romfartssenter i tillegg til Sippar. Dette senteret ble bygd på en høyde i dagens Libanon; i nærheten sto en skog av sedertrær der Enlil bygde en praktfull bolig til seg selv. Stedet er idag kjent som Baalbek (”Herre over dalen”). Sitchin og hans fan-gruppe besøkte Baalbek i september 1998. Sitchin (2004, kap. 12) har skildret sine observasjoner og konklusjoner derfra. Han identifiserte utskytnings­tårnet i det nordvestlige hjørnet av Baalbek, der Jupiter-tempelet som ble bygd av romerne på 100-tallet e.Kr. nå står. Mens dagens utskytningstårn blir bygd av stål, ble utskytningstårnet på Baalbek bygd av gigantiske mono­litter (monolitt; en massiv enhet hugget ut av en enkelt stein). I likhet med dagens utskytningstårn besto utskytningstårnet på Baalbek også av bare tre vegger. Den fjerde siden er åpen og vender ut mot en plattform som raketten fraktes inn fra.

Plassen der romfartssenteret sto var lenge etter dets ”nedlegning” regnet som et av Jordens aller helligste plasser, hviket er grunnen til at romerne valgte akkurat dette stedet til å etablere det største tempelkompleks som noensinne har blitt bygd. Konstruksjonsarbeidet begynte i det første århundret f.Kr. og strakte seg over 400 år. Ruinene av det romerske tempelkomplekset er idag en turist­attraksjon. Stedets opprinnelige funksjon har blitt glemt.

Baalbek i idag

De gigantiske monolittene som ble brukt til konstruksjonen av utskytnings­tårnet og den inntilliggende plattformen er en av severdig­hetene ved Baalbek. Tre av monolittene, kalt Trilithon og som man kan se i den ene veggen, veier 800 tonn hver. I andre deler veggene eller i plattformen ligger 24 monolitter som veier 300 tonn hver. Den store turistattraksjonen er imidlertid den ferdig tilhuggete monolitten, Stone of the Pregnant Woman, som ligger i steinbruddet 900 meter fra tempelkomplekset. Den måler 20,5 x 4,5 x 4,2 meter. Da kalk­stein har en tetthet på 2,6-2,8 g/cm³, veier den ca. 1000 tonn. På 1990-tallet oppdaget man en enda større monolitt i det samme steinbruddet, som er anslått til å veie 1242 tonn. Hvor stort og tungt dette er, går frem av at verdens største tårnkraner i dag bare kan løfte 100-150 tonn med en radius på 80-100 meter (her).

"Stone of the Pregnant Woman", 1000 tonn.