KAPITTEL 1

Hva sier ZetaTalk om vårt solsystem?

 

Sist oppdatert: 10. oktober 2012. 

 

a) Vårt solsystem er et dobbeltstjernesystem

b) Jorden har en tvillingplanet

c) Interstellare og interplanetariske krefter

d) Planeten Nibiru

e) Nibiru har skapt mye dramatikk ved asteroidebelte-banen 

 

a) Vårt solsystem er et dobbeltstjernesystem

Ifølge lærebøker i astronomi er 25-50 % av alle observerbare stjerner medlemmer av dobbeltstjernesystemer med alt fra to til seks stjerner som er bundet til hverandre av tyngdekraften. Konvensjonell astronomi utelukker ikke at Solen inngår i et dobbeltstjerne­system. Selv astronomen Carl Sagan, som holdt seg trygt innenfor de konvensjonelle rammer, antydet i sin bok Comet (1985) den mulighet at Solen inngår i et dobbelt­stjernesystem. I den norske Wiki-artikkelen Dobbeltstjerne kan man lese følgende:

 

”Såvidt man vet er vår egen sol ikke en del av noe dobbeltstjernesystem, selv om det heller ikke kan utelukkes helt. En eventuell ledsagerstjerne må imidlertid være veldig liten og lyssvak, og ha en bane som aldri eller bare ytterst sjelden bringer den innen «synsvidde» sett fra Jorden.”

 

 

Ifølge ZetaTalk har Solen en dobbeltstjerne. Den er sammenlignbar med Solen i størrelse og masse, og ligger 18,72 Solen-Pluto distanser fra Solen. Den ligger i den sydlige himmelsfæren, 11° vinkel under ekliptikken i retning Orion. Denne stjernen er mørk da den ikke har noen fusjonsprosess. Ifølge standardmodellen av stjerner skal alle stjerner på størrelse med Solen ha fusjonsreaksjoner i kjernen. Plasmakosmologien har et alternativt syn på kilden til stjerners energi, og ser ikke bort fra at evt. fusjonsprosesser skjer i fotosfæren. ZetaTalk har ikke diskutert plasmakosmologi, men deres mange notater om astronomi gir generelt mer støtte til plasmakosmologiens konklu­sjoner enn til Big bang-kosmologiens konklusjoner. Solens tvilling har ingen store planeter som går i omløp rundt seg, men den har dessto mer ”planetarisk skrot” som kretser rundt. Denne stjernen ligger i et relativt uinteressant himmelstrøk for astro­nomene, og den blokkerer ikke for noe de er spesielt interessert i, hvilket er en av grunnene til at den ikke har blitt oppdaget. ZetaTalks hjelpegruppe Troubled Times har laget sammendraget Sun Binary om vår tvillingstjerne.

 

Ingen passende illustrasjon ble funnet, men vi kan forestille oss
at dette er vårt dobbeltstjernesystem der Nibiru pendler frem og tilbake mellom sine to stjerner.


 

b) Jorden har en tvillingplanet

Jorden har en død tvillingplanet på sin egen størrelse, som ligger i Jordens omløpsbane. De fysiske krefter som opprettholder den planetariske balansen rundt Solen sørger for at denne planeten under normale forhold holder seg på stikk motsatt side av Solen i omløpsbanen enn der Jorden er. Av denne grunn vil vi normalt ikke kunne se vår tvillingplanet direkte fra Jorden. Astronomer har i flere tiår spekulert om vi kan ha en slik tvillingplanet pga. observerte perturbasjoner hos de øvrige planetene. NASA, JPL og en håndfull astronomer som arbeider ved de større observatoriene skal ifølge ZetaTalk være klar over planetens eksistens, men har klassifisert dette som topp hemmelig. ZetaTalk kom i 1995 med notatet Earth Twin.

 

Når Nibiru er i nærheten av ekliptikken vil den med sine elektromagnetiske og gravitasjonelle krefter kunne blokkere Jorden eller tvillingplaneten i deres omløpsbane. Dette har ifølge ZetaTalk vært tilfelle siden 2004, med det resultat at den mørke tvillingplaneten nå har tatt igjen Jorden og ligger rett bak. Ved den tyske forskningsbasen Neumeyer-Station III i Antarktis har man i juli 2012 nesten hver eneste natt fra midnatt og utover filmet en planet som ifølge stjerne­kartene ikke kan være noen av de kjente planetene. Ifølge zetaene er dette Jordens mørke tvilling (ZT Newsletter 22. juli 2012).

 

Jordens mørke tvilling filmet fra Antarktis juli 2012.

Filmet fra Neumeyer-Station III med web-kamera.

 

I det kommende astronomiske drama vil Jordens mørke tvilling gi inntrykk av å være en blå stjerne. Dette drama har blitt observert ved tidligere passeringer av Nibiru, der Den mørke tvilling i hinduismen har blitt symbolisert som gudinnen Kali, og i Kolbrin og Hopi-profetier har blitt nevnt som ”den blå stjerne” (ZT Chat 3. Sep 2011).

 

 

c) Interstellare og interplanetariske krefter

ZetaTalks astronomiske forståelse synes som sagt å ligge langt nærmere plasma­kosmologien enn Big bang-kosmologien. I Big bang-kosmologien er tyngde­kraften (G) nærmest enerådende i makrokosmos, mens de elektro­magnetiske (EM) krefter har en ubetydelig rolle. Det virker som om astro­fysikerne og kosmo­logene som forsvarer Big bang-kosmologien ikke har klart å ta innover seg at G bare kommer til utfoldelse for de tre aggregattilstandene fast stoff, væske og gass. Plasmakosmologene har i stedet forankret seg i det faktum at 99,999 % av universets observerte materie er i plasmatilstand. Plasma er ionisert (elektrisk ladet) gass, og har helt andre egenskaper enn elektrisk nøytral gass. Plasma er styrt av EM-krefter; virkningen av G og mekaniske krefter er for plasma helt ubetydelig. Plasma er universets primære aggregattilstand, og har sine egne lover, prinsipper og særfenomener som vi ikke gjenfinner blant de tre G-styrte aggregat­tilstandene. For Jordens ved­kommende begynner plasma­universet med ionosfæren 80 km over jord­skorpen. Mennesket, med jordskorpen under seg og ionosfæren over seg, bor i den 0,001 % region av universet der plasma ikke forekommer naturlig, med unntak av lynnedslag og polarlys.

 

ZetaTalk hevder at vår vitenskap har en mangelfull forståelse av tyngdekraften, da forskerne bare erkjenner dens tiltrekningskraft. Tyngdekraften skal også ha en iboende frastøtningskraft, men denne kan bare oppdages når to jevnstore legemer er på kollisjonskurs mot hverandre og begge er fri fra omgivende krefter. De to legemene vil da nærme seg hverandre men vil tett inntil hverandre unngå kollisjon ved å vike unna. Frastøtningskraften er langt svakere enn gravitasjonskraften ved store avstander, men har en skarpere kurve slik at den ved avstand = 0 har samme styrke som tiltrekningskraften. Frastøtnings­kraften kan ikke observeres naturlig innenfor Jordens atmosfære, da frastøt­nings­kreftene som oppstår mellom to legemer som nærmer seg hverandre vil bli overskygget av Jordens tiltrekningskraft.

 

Frastøtningskraften skal spille en betydelig rolle i dynamikken mellom planetene, og mellom planetene og Solen. Vår vitenskap mener å ha forklart planetenes baner rundt Solen som et samspill mellom Solens tyngdekraft og sentrifugaleffekten som planetenes hastighet gir dem. ZetaTalk avviser denne forståelsen som uhyre overforenklet, og hevder at flere momenter kommer inn. Planetenes ellipseformete baner skal bl.a. skyldes at de er tiltrukket av noe som ligger utenfor Solsystemet. ZetaTalk hevder også at Solens kjerne ikke er homogen, og at kjernens rotasjon medfører at ut fra Solen går en sveipende arm av et kraftfelt. Dette kraftfeltet skyver planetene foran seg, og påvirker deres hastighet.

 

 

d) Planeten Nibiru

ZetaTalk sine opplysninger om planeten Nibiru er imponerende presise:

 
  • Størrelse: 4 x Jordens diameter,
  • Masse: 23 x Jordens masse. [Jupiter har til sammen­ligning 318 x Jordens masse, så sammenlignet med Jupiter er Nibiru en lettvekter].
  • Tyngdekraft: ca. 1,6 ganger Jordens.
  • Omløpstid rundt sine de to soler: gjennomsnittlig 3.657 år.
  • Banelengde (frem og tilbake): (3,6 + 18,74 + 3,6) x 2 = 51,88 x avstanden Solen – Pluto.

 

 

Nibiru er hovedsakelig en vannplanet. Planeten er sin egen lys- og varmekilde for sitt organiske liv. Lyset og varmen kommer fra planetens indre, og slipper opp gjennom sprekker i havbunnen. Lyset og varmen belyser og varmer havet, og lyset trenger videre opp i atmosfæren for så å bli reflektert tilbake. Nibiruanerne opplever verken natt eller dag, slik som her på Jorden, men et kontinuerlig morgengry- eller ettermiddagslys. Planeten er omgitt av et tykt støvlag som gjør at nibiruanerne aldri kan se stjernehimmelen fra bakken.

 

Nibiru har et imponerende haleheng av måner og ”planetarisk skrot” fra imploderte planeter. Nibiru har ”kapret” sine måner fra andre planeter når den har krysset ekliptikken.

 

Ifølge ZetaTalk går Nibiru nærmest i et lineært ”togskinnespor” mellom og ca. 20 % forbi Solen og dens mørke tvillingstjerne. Ferden mellom de to stjernene er i hovedsak en svært langsom og enslig odyssé ute i det mørke og kalde verdensrommet. Det er først når Nibiru nærmer seg én av de to stjernene at dens fart tiltar ekstremt pga. stjernens tiltrekningskraft. Nibiru har sin høyeste fart i dét den farer gjennom ekliptikken omtrent halvveis mellom Jordens bane og Solen. Når Nibiru så har lagt begge stjernene bak seg, og deres samlede tiltrekningskraft virker i ”ryggen”, får Nibiru en kraftig oppbremsing som resulterer i full stans. Nibiru blir så liggende og ”henge” i tre år og seks måneder, før den begynner på tilbaketuren [ZT-notat: Comet Orbit]. I denne ubevegelige endepunktstilstanden er Nibiru på sitt mest sårbare, for den kan da bringes ut av likevekt og havne i en helt ny bane dersom sterke krefter eller store, massive objekter skulle befinne seg i nærheten. Det er de forskjellige muligheter i denne endepunktstilstanden som er forklaringen på Nibirus vari­erende omløpstid, hvilket gjør at man ikke kan være mer eksakt enn å si at den gjennom­snittlige omløpstiden er på 3.657 år.

 

Nibirus bane ligger ikke langs ekliptikken slik de andre planetenes baner gjør. Den mørke tvillingstjernen ligger, som nevnt, i den sydlige himmelsfæren, ca. 11° under ekliptikken i retning Orion. En matematisk beskrivelse av det avvik­ende bevegelsesmønsteret som Nibiru følger når den nærmer seg Solen, må i det minste inkludere de tre kreftene nevnt ovenfor: EM-krefter, frastøtnings­kraften, og Solens sveipende kraftfelt-arm. For en nærmere beskrivelse av Nibirus sving utenom Solen, henvises til boken ZetaTalk (1999, s. 202-03).

 

Bildet illusterer at Nibiru ikke ligger i ekliptikken, men penetrerer den.

 

 

e) Nibiru har skapt mye dramatikk ved asteroidebelte-banen

Nibiru har i sin bane mellom Solen og den mørke tvillingstjernen forårsaket jordskorpeforskyvninger på Jorden i over én milliard år; siden før det oppsto liv på Jorden. Det er imidlertid ingen regel at Nibiru skal forårsake dramatikk eller jordskorpeforskyvning hver gang den passerer ekliptikken. Dette avhenger helt av hvor Jorden befinner seg i sin bane rundt Solen når Nibiru dukker opp. Bare når Nibiru blokkerer Jorden i dens bane blir det drama.

 

Nibiru har vært Solsystemets Terror og Destroyer siden de tidligste tider. Takket være tyngdekraftens iboende frastøtningskraft er det liten eller ingen risiko for direkte kollisjon mellom Nibiru og noen av planetene som går i bane rundt Solen. Da er situasjonen annerledes når det gjelder Nibirus mange måner og dens lange elektriske hale av planetarisk skrot. Disse kan forårsake store skader. Ifølge ZetaTalk har mange vannplaneter på størrelse opp mot Mars, som har ligget i den indre delen av vårt solsystem, gått under pga. herjingene til Nibiru og dens haleheng. Resultatet herav er det nåværende asteroidebeltet som ligger mellom Jorden og Mars. Hvis det ikke hadde vært for disse herjingene, ville Nibiru ha vært vår 24. planet fremfor vår tolvte! [ZT-notat: Chance of Collision]. 

 

Asteroide som missil

 

Jordens bane lå tidligere der asteroidebeltet nå har sin bane. Tidlig i Solsystemets historie ble Jorden, som da var dekket nesten fullstendig av vann, truffet av en måne tilhørende Nibirus haleheng. Dette resulterte i den nedsenk­ningen der Stillehavet nå ligger, og at Jordens omløpsbane ble endret til den nåværende. [ZT-notat: Asteroid Belt].

 

Det var under en av Nibirus passeringer gjennom ekliptikken at én av månene i Nibirus haleheng ble sterkere tiltrukket av Jorden enn av Nibiru, og endte opp som Jordens måne [ZT Newsletter 14. august 2011].

 


Tilbake til:  Denne bok, innholdsside  //  Home