b) Zecharia Sitchin (1920-2010)

”Jeg ser som min oppgave, eller kanskje min misjon, å gjøre folk idag kjent med hva de gamle folkeslagene visste og trodde på. Jeg gjør dette ved å gå til deres kilder, deres skrifter og avbildninger, og behandler dette materialet ikke som myte men som sann for­telling.” [Sitchin, Intervju fra 1993]

”Faktum er at overalt hvor lommer av primitive samfunn (som lever av jordbruk) har blitt funnet i fjerne deler av verden, har de levd og ernært seg selv gjennom generasjoner uten astronomer og en presis kalender. Det er også et etablert faktum at kalenderen i oldtiden ble skapt av et urbant samfunn, ikke av et jordbrukssamfunn... Likevel studerte oldtidens menn­eske nattehimmelen og orienterte sine templer mot stjernene og planetene, og knyttet sin kalender og sine festivaler ikke til grunnen han sto på men til himmelens bevegelser. Hvorfor? Fordi kalenderen ikke var skapt for jordbruksformål men for religiøse formål. Ikke for å tjene menneske­heten, men for å ære gudene. Og gudene, ifølge den aller første religion og folket som ga oss kalenderen, kom fra himmelen.” [Sitchin, The Lost Realms, s. 156].

Zecharia Sitchin ble født i 1920 i Russland. Foreldrene hans emigrerte snart til det daværende Palestina (dagens Israel), hvor han vokste opp. Han har flere ganger fortalt om den begivenhet som ledet ham inn på hans livsbane. Som gutt i Palestina, ti eller elleve år gammel, studerte han Det gamle testa­mente på originalspråket, hebraisk. Da de på skolen hadde kommet frem til kapittel 6 i Første Mosebok, om tiden før Syndfloden, leste læreren høyt om de dager da ”kjemper vandret på Jorden”. I den norske oversettelsen av GT kan man lese (1Mos:6,4):

”På den tiden, og siden også, var det kjemper på jorden. For gudesønnene levde sammen med menneskedøtrene og fikk barn med dem. Det var de veldige menn fra eldgammel tid, de navngjetne.”

Unge Sitchin løftet hånden og spurte: ”Unnskyld meg, lærer, men hvorfor kaller du (det hebraiske ordet) Nefilim for ”kjemper”, da dets egentlige mening er ”de som har kommet fra Himmelen ned til Jorden”?” Læreren ba ham om å holde munn og aldri være kritisk til Bibelen. Dette var heller ikke Sitchins intensjon, han ville bare rydde opp i det han mente var en oversettelses­feil. Etter denne reprimanden ble det nærmest en besettelse for Sitchin å finne ut hvem disse Nefilim var.

Zecharia var en begavet student som ville lære seg sin regions gamle og moderne språk sammen med dens historie og myter. Som ung voksen kunne Sitchin lese flytende de gamle semittiske språkene som mye av den eldste litteraturen var skrevet på. Ved å lese de hellige skriftene på originalspråket kom han til å utvikle en unik kompetanse i ordenes valører og nyanser, og han kunne sammenligne over­settelsene til forskjellige språk med hverandre. Han så mange eksempler på hvordan tilsyne­latende uskyldige eller trivielle oversettelses­feil kunne resultere i alvorlige avsporinger fra original­tekstens betydning. Mye i Bibelen fant han gåtefullt og selvmotsigende, hvilket ledet ham til å studere enda flere eldgamle språk, bl.a. egyptiske hieroglyfer og akkadisk kileskrift. Til slutt gjensto bare den sumeriske litteraturen på original­språket, som er verdens eldste og skrevet med kileskrift på håndstore leirtavler. Der opplevde han at pusle­bitene falt på plass.

Sitchin tok sin høyere utdannelse i London, der han avla eksamen i økonomisk historie ved University of London. Han vendte så tilbake til Palestina, og ble redaktør og artikkelforfatter for økono­miske og historiske fagtidsskrifter. 28 år gammel, i 1948, flyttet han til New York og ble ameri­kansk statsborger. Han fortsatte sin karriere som journalist og redaktør mens han i fritiden skrev bindstore notatsamlinger om sivilisa­sjonenes begynnelse.

Etter tredve år med omfattende og intense studier opplevde Sitchin å ha gjort mange definitive gjennombrudd i sin forståelse av menneskehetens opprinnelse og fortid. Han følte at tiden var moden for å dele disse innsiktene med verden. Den første boken i hans syvbindsverk The Earth Chronicles kom ut i 1976: The 12th planet. Den fortid han her beskriver virker som en blanding av eventyr og science fiction. Boken har blitt oversatt til over tyve språk.

Som verdenskjent forfatter holdt Sitchin lav profil. Han ga svært få intervjuer, og han gikk ikke til kamp mot etablisse­mentet slik som Däniken har gjort. Sitchin skrev sine bøker i ro og mak, og lot verden for øvrig få tro hva den ville. Han arrangerte reiser eller ”ekspedisjoner” til forskjellige kult­sentre i verden som har hatt en sentral rolle i hans bøker. Hans mest personlige bok er The Earth Chronicles Expeditions: Journeys to the Mythical Past (2004), der han omtaler de oppdagelsesmessige høydepunktene under disse ekspedi­sjonene. Dette er også den første boken hans med mange og flotte farge­fotografier. På sin offisielle web-base la han av og til ut kommen­tarer til relevante verdens­begivenheter.

Den 8. januar 2010 ble Sitchins fans overrasket over å finne et intervu med ham i The New York Times. Han bodde da i sin gamle leilighet i Manhattan, New York. Hans hustru hadde dødd i 2007. Han holdt studie­seminarer i New York, fra intensive helger og opp til én uke, helt frem til det siste. Han døde den 9. oktober 2010.

Sitchin rakk å skrive 14 bøker: The Earth Chronicles som er på syv bind; tre supplementerende bøker; to bøker hvor han tar utgangs­punkt i sine ekspedi­sjoner verden over (som regel som reiseguide for sine fans); ett alfabetisk oppslagsverk til sine bøker; og noen måneder før han døde fikk han ut boken There were Giants Upon the Earth (2010). Flere av hans bøker har blitt oversatt til koreansk, hebraisk, russisk, spansk, polsk, tysk og gresk. Alle Sitchins bøker er fascinerende for den historisk interesserte, men de er såpass akademisk tunge at han aldri kommer til å bli en bestselgende forfatter som f.eks. Däniken. Men så er jo Däniken tidenes mest solgte non-fiction forfatter; hans 29 bøker har solgt i over 63 millioner eksemplarer og har blitt oversatt til 32 språk.

Sitchin hevdet aldri at han satt inne med den hele og fulle forståelse av menneskehetens opprinnelse og utvikling. Han presenterte sine funn, tolk­ninger og konklusjoner; og han forankret mest mulig av det han skrev ved å referere til vitenskapelige og historiske fakta. Det blir så opp til leseren å vurdere om den helhet Sitchin presenterer er mer overbevisende enn den helhet som de akademiske lærebøker tilbyr. Som historikeren Martin Bernal uttrykker det: det er et spørsmål om konkurrerende plausibilitet. Sitchin poengterer at han aldri har henvist til tvilsomt kildemateriale, f.eks. til eventuelle egne funn av leirtavler eller skrifter. I alle sine bøker dokumen­terte han sitt kilde­materiale:

”En leirtavle finnes i British Museum, med katalognummer dét og dét; teksten ble første gang offentliggjort av arkeolog X, og her er hva leirtavlen sier”.

Et unntak fra denne regelen er hans rekonstruksjon av Enkis selvbiografi, som har blitt til boken The Lost Book of Enki: Memoirs and Prophecies of an Extraterrestrial God (2001). Enki var den ene av de to lederne for Nibiru-ekspedisjonene til Jorden, og selvbiografien hans er reell nok. Fragmenter av selvbiografien har blitt funnet i biblioteket i Nippur, en tekst som strekker seg over minst tolv leirtavler. I rekonstruksjonen av Enkis biografi har Sitchin tatt seg visse litterære friheter. Til gjengjeld har han klart å skape et mesterverk, noe helt unikt som ingen andre i verden kunne ha gjort. Dette er et spennende verk som kanskje kan bli døråpneren til Sitchins verdensbilde for det brede folk.