|
Myndigheters Falsk flagg-operasjoner og løgner
for å lure befolkningen
av Rolf Kenneth Myhre
Versjon: 5. juli 2013.
Navnet ”Falsk flagg” har sin opprinnelse i krigføring på havet, der det var akseptabelt å bruke falsk flagg for å lure seg
nærmest mulig fienden før man engasjerte til kamp.
Sammendrag
I denne artikkelen ser vi nærmere på forskjellige typer løgner og operasjoner som myndighetene kan komme med for å lure sine befolkninger. Formålet kan være å overbevise dem om at å gå til krig mot en bestemt nasjon er det eneste rette.
a) Løgner i form av oppdiktede begivenheter (som å bli angrepet) eller oppdiktede trusler.
b) PALIS-operasjoner (”Provoke an Attack and Let It Succeed”): Den type operasjoner der myndighetene provoserer frem et angrep fra motparten, og myndighetene lar så angrepet lykkes selv om de har eksakt forhåndskunnskap om når, hvor og hvordan angrepet vil sette inn.
c) Falsk flagg-operasjoner: Reelle angrep eller terrorhandlinger som er designet slik at skylden vil bli lagt på en bestemt gruppe (annen enn de som utførte den). Formålet med operasjonen er vanligvis å øke folkets antipati til den gruppen som utpekes som syndebukk.
Denne artikkelen kan ses på som en introduksjon eller komplement til Alex Jones’ dokumentarfilm fra 2007, TerrorStorm: A History of Government-Sponsored Terrorism – 2. ed. (YouTube).
a) Løgner i form av oppdiktede begivenheter eller trusler
a1. Senkningen av USS Maine i 1898 (Wiki: USS Maine #Sinking).
Det amerikanske krigsskipet USS Maine lå ved Havana Harbor, Cuba, for å beskytte amerikanske interesser i den spente situasjonen mellom USA og Cuba. Den amerikanske president William McKinley og hans regjering hadde godtatt Cubas uavhengighet. Den 15. februar 1898 oppsto en voldsom eksplosjon i fremre tredjedel av skipet. 260 sjømenn som var ombord omkom. Fire større undersøkelser har blitt foretatt for å finne årsaken til eksplosjonen. Vi kommer trolig aldri til å få vite årsaken med sikkerhet. Muligens var eksplosjonen et uhell der spontan forbrenning av kullstøv skapte en gnist som antente de inntilliggende magasinene som inneholdt over fem tonn krutt. Poenget her er at den amerikanske pressen (eller dets eiere) utnyttet dette uhellet maksimalt. De innledet en intensiv kampanje for å overbevise sine lesere om at spanske agenter sto bak eksplosjonen. Kampanjen var tydeligvis vellykket, for den resulterte i at USA innledet krig mot Spania i april 1898. Denne krigen ble startskuddet for USA som en imperialistisk verdensmakt.
a2. Tonkinbukt-episoden i 1964 (Wiki: Gulf of Tonkin incident).
President John F. Kennedy hadde i oktober 1963 utstedet presidentdirektivet NSAM #263, som gikk ut på at USA skulle trekke 1000 tropper ut av Vietnam innen utgangen av 1963. President Lyndon B. Johnson og Nasjonalt sikkerhetsråd verket i 1964 etter å eskalere engasjementet i Vietnam fra mindre militære operasjoner til fullskala krig, men først måtte de motivere sin egen befolkning samt rettferdiggjøre en evt. offensiv. Løsningen var å hevde at to amerikanske krigsskip, Maddox og Turner Joy, hadde blitt angrepet den 2. og 4. august 1964 av vietnamesiske torpedobåter i Tonkinbukta.
Denne påstanden resulterte i at den den amerikanske kongressen den 7. august vedtok en resolusjon som ga president Johnson fullmakt til å gjennomføre militære operasjoner i Sørøst-Asia uten fordelen av en krigserklæring. Dette innledet den eskalerte krigen i Vietnam som varte frem til den 30. april 1975, og som resulterte i at opptil 1,8 millioner mennesker omkom.
I 2005 ble en intern historisk studie fra etterretningstjenesten National Security Agency (NSA) deklassifisert. Ang. hva som skjedde den 2. august 1964, står følgende i rapporten:
“At 1505G, Captain Herrick ordered Ogier's gun crews to open fire if the boats approached within ten thousand yards. At about 1505G, the Maddox fired three rounds to warn off the communist boats. This initial action was never reported by the Johnson administration, which insisted that the Vietnamese boats fired first.”
Når det gjelder hva som skjedde den 4. august, står følgende i rapporten:
“It is not simply that there is a different story as to what happened; it is that no attack happened that night. [...] In truth, Hanoi's navy was engaged in nothing that night but the salvage of two of the boats damaged on August 2.”
a3. Det kuwaitiske baby-kuvøse-bedraget i 1990 [Wiki: Nayirah (testimony)]
Irak hadde den 2.-4. august 1990 invadert det oljerike nabolandet Kuwait. President George H. W. Bush og hans regjering hadde før invasjonen gjennom sine diplomatiske forbindelser formidlet til Saddam Hussein at de ikke ville blande seg inn i en slik intra-arabisk konflikt. Iraks invasjon ble internasjonalt fordømt, også av Iraks allierte. Den amerikanske befolkningen var delt på midten i spørsmålet om USA skulle gå til krig mot Irak.
Den 10. oktober 1990 vitnet den kuwaitiske ”sykepleier Nayirah” (Nijirah al-Sabah) foran en amerikansk kongresskomité, der hun gråtkvalt fortalte om hvordan bevæpnete irakske soldater hadde stormet et sykehus. De hadde tatt spebarn ut av kuvøsene og latt dem dø på det kalde gulvet. President Bush refererte til denne fortellingen seks ganger i løpet av fem uker. Den amerikanske kongressen og befolkningen lot seg bevege til å akseptere krig. Operasjon Desert Storm ble innledet den 17. januar 1991, og var en FN-autorisert krig mellom Irak og en USA-ledet koalisjonsstyrke fra 34 land. Mandatet var å kaste ut de irakiske styrker fra Kuwait. Krigen varte i 11 dager, og var over den 28. februar 1991.
Den 6. januar 1992 ble en kronikk av John MacArthur trykt i the New York Times, Remember Nayirah, Witness for Kuwait? MacArthur kunne fortelle at den kuwaitiske ambassaden i USA hadde etablert en pseudo-folkebevegelse kalt Citizens for a Free Kuwait som hadde som mål å overbevise den amerikanske befolkningen om at USA burde engasjere seg militært i Persiabukten. Denne pseudo-folkebevegelsen hadde så engasjert Hill & Knowlton, et globalt PR-firma med hovedkvarter i New York City, til et PR-stunt. Det var dette PR-firmaet som hadde skrevet manuset for datteren til Kuwaits ambassadør, og som hadde trent henne opp til å gi en overbevisende fremføring som ”sykepleier Nayirah”. Firmaet fikk opptil 12 millioner dollar for PR-oppdraget.
”Sykepleier Nayirah”
a4. Bush-regjeringens påstand om at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen (Wiki: Iraq and weapons of mass destruction).
President George W. Bush og hans neocon-regjering var i 2002 meget ivrige på å gå til krig mot Irak, og særlig på å storme Bagdad. Problemet var at de ikke hadde en akseptabel grunn. Bush-regjeringen hevdet da at: 1) Irak hadde utviklet masseødeleggelsesvåpen (WMD); 2) at USA derfor hadde rett til å oppleve dette som en trussel mot deres egen sikkerhet; og 3) at USA derfor hadde rett til å gå til forkjøpskrig. Massemedia fokuserte nærmest utelukkende på den første påstanden, og ignorerte hvor absurd særlig den andre påstanden var, at fattige Irak på den andre siden av kloden skulle utgjøre en militær trussel mot USA. Den 20. mars 2003 invaderte amerikanske styrker Irak, hvilket innledet Irak-krigen. USA fant som kjent ingen WMD i Irak, og det har i ettertid blitt kjent at USAs etterretningsinformasjoner om at Irak hadde WMD bare var deres egne fabrikasjoner. USA erklærte krigen mot Irak for avsluttet den 15. desember 2011. Krigen kostet Storbritannia 9 milliarder dollar, og USA over 845 milliarder dollar. Kritikere har argumentert for at de totale utgiftene for USAs økonomi ligger et sted mellom 3-6 billioner dollar.
b) PALIS-operasjoner
PALIS-operasjoner (”Provoke an Attack and Let It Succeed”) kan vi kalle den type operasjoner der myndighetene provoserer frem et angrep fra motparten, og myndighetene lar så angrepet lykkes selv om de har eksakt forhåndskunnskap om når, hvor og hvordan angrepet vil sette inn.
b1. Angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941 (Wiki: Attack on Pearl Harbor).
Helt siden angrepet på Pearl Harbor den 7. desember 1941 har det versert rykter om at angrepet var en PALIS-operasjon fra de amerikanske myndigheters side. President Franklin D. Roosevelt (FDR) var ivrig etter å involvere USA i Andre verdenskrig, men han hadde problemer med befolkningen som var lite interessert i å gå inn i krigen. Han hadde også problemer med noen fascistiske elitegrupper i USA som var sympatisk innstilt til Hitler.
Robert B. Stinnett har skrevet en solid bok om angrepet på Pearl Harbor, Day Of Deceit: The Truth About FDR and Pearl Harbor (2001). Stinnett tjenestegjorde for den amerikanske marinen i årene 1942-46, og ble hedret for sin innsats. Han har brukt 17 år på kildegranskning for sin bok, og har intervjuet flere hundre personer. Hans bok er delvis basert på en rekke nylig deklassifiserte dokumenter. Stinnett dokumenterer hvordan Roosevelt bevisst styrte Japan til krig mot USA, og at Roosevelt så dette som den eneste mulige løsning på å få USA involvert i Andre verdenskrig. Amerikansk etterretning hadde dekodet de japanske kommunikasjonskodene, så de visste nøyaktig hvor og når angrepet kom til å skje. Bare utdaterte krigsskip fra Første verdenskrig sto ved havnen under angrepet! 2403 personer omkom og 1178 personer ble såret i angrepet på Pearl Harbor. USA erklærte krig mot Japan dagen etter. Nazi-Tyskland og fascist-Italia erklærte krig mot USA fire dager senere. For kritikk av Stinnetts bok, se Wiki-artikkelen Day of Deceit.
Det er verdt å nevne at etter utgivelsen av Stinnetts bok og dens stormfulle mottagelse har den amerikanske etterretningsorganisasjonen National Security Agency begynt å reklassifisere noen av de nylig deklassifiserte dokumentene! Stinnett har besvart fyldestgjørende på den negative kritikken. Han mener at Roosevelt gjorde det rette. Roosevelts tale til folket dagen etter angrepet på Pearl Harbor, hvor han erklærer den 7. desember 1941 til ”a date which will live in infamy”, kan tolkes på mer enn en måte.
Franklin D. Roosevelt (1882-1945)
c) Falsk flagg-operasjoner
Falsk flagg-operasjoner vil her bli definert som reelle angrep eller terrorhandlinger som er designet slik at skylden vil bli lagt på en bestemt gruppe (annen enn dem som utførte den). Formålet med operasjonen er vanligvis å øke folkets antipati til den gruppen som utpekes som syndebukk. Wiki: False flag.
c1. Brannpåsettelsen av Reichstag i Berlin i 1933 (Wiki: Reichstag fire).
Adolf Hitler hadde blitt valgt til rikskansler den 30. januar 1933. Det tyske rikets parlamentsbygning, Reichstag, sto i flammer kvelden den 27. februar 1933. Dette var tre dager før føderalt valg. Marinus van der Lubbe (1909-34), en 24-årig arbeidsledig murer og kommunist som nylig hadde kommet fra Holland, ble funnet halvnaken inne i bygningen. Hitler hevdet at kommunistene sto bak, og at de konspirerte mot regjeringen. Hitler benyttet anledningen til å erklære unntakstilstand og oppheve de fleste borger- og menneskerettigheter. Hitler fikk så 4000 kommunistledere arrestert. Det tyske kommunistpartiet ble forbudt den 1. mars 1933. Dødsstraff ble innført og konsentrasjonsleire ble satt opp. Disse hendelsene ble startskuddet for Nazi-Tysklands 12-årige terrorregime.
Siden 1933 har det vært tre hovedleire om hvem som sto bak brannpåsettelsen. Nazistene hevdet, som nevnt, at kommunistene sto bak, med van der Lubbe som gjerningsmann. Kommunistene har fra første dag hevdet at dette var en nazistisk Falsk flagg-operasjon for å gi kommunistene skylden. William L. Shirer har i sitt populærhistoriske 1245-siders verk fra 1960, The Rise and Fall of the Third Reich, dokumentert at Hermann Göring ved Hitlers fødselsdagsselskap i 1942 skrøt av at det var han som sto bak brannpåsettelsen. En tredje, stor gruppe mener at van der Lubbe var en pyroman som handlet på egen hånd.
Van der Lubbe erklærte seg skyldig, muligens under tortur. Han ble dømt til døden og henrettet, halshugget ved giljotinen, presis ett år etter brannpåsettelsen. I 1967 endret en rett i Vest-Berlin, posthumt, dommen til åtte år i fengsel. I 1980 omgjorde en annen rett dommen, men denne omgjørelsen ble underkjent. En rettsdom i Vest-Berlin i 1981 omgjorde Lubbes dom fra 1933 til ”ikke skyldig” pga. sinnsykdom, men også denne dommen ble omgjort. I januar 2008 ble Lubbe frikjent ut fra en lov fra 1998 som kunngjør at de lovene som Lubbe opprinnelig ble dømt under var grunnlovstridige.
Marinus van der Lubbe
c2. Gleiwitz-episoden i Tyskland 1939 (Wiki: Gleiwitz incident).
Den 31. august 1939 ble den tyske radiostasjonen Sender Gleiwitz i Gleiwitz i daværende Tyskland angrepet, tilsynelatende av tyskfiendlige polske sabotører. For å gjøre det mer overbevisende at polakker sto bak, hadde nazistene bragt liket til Franciszek Honiok, en tysker hvis sympati for polakkene var kjent, til åstedet. Gestapo hadde arrestert Honiok dagen før, gitt ham noen klær slik at han så ut som en sabotør, så gitt ham en dødelig injeksjon, og endelig påført ham noen skuddsår slik at det så ut som om han hadde blitt truffet under sabotasje-aksjonen. Nazistene brukte så liket som bevis på at polakkene sto bak. Dagen etter, den 1. september 1939, svarte Nazi-Tyskland med å invadere Polen. Dette utløste Andre verdenskrig to dager senere.
c3. Operasjon Gladio i Europa under Den kalde krigen (Wiki: Operation Gladio).
Etter Andre verdenskrig har USA vært den ledende når det gjelder terrorisme i Europa, ofte i samarbeid med det britiske MI5 og MI6 innenfor rammen av NATOs etterretningsvesen. Når det gjelder studiet av NATO-administrert terrorisme i Europa, og NATOs hemmelige “Stay behind”-nettverk i samtlige vest-europeiske land (inkludert Norge), har et større forskningsprosjekt blitt igangsatt av Center for Security Studies (CSS) i Sveits. I 2005 resulterte dette i utgivelse av boken NATO's Top Secret Armies: Operation Gladio and Terrorism in Western Europe, forfattet av den sveitsiske historikeren Daniele Ganser. Dette er den første akademiske graskning av Gladio.
Vatikanets høyreving-organisasjon Opus Dei (”Guds verk”) spilte en sentral rolle i den NATO-administrerte terrorismen. I Norge kom ”Stay behind”-nettverket i medias søkelys da et våpenlager ble funnet i en hytte som tilhørte skipsreder Hans Otto Meyer. Dette ble omtalt i Lund-rapporten (1996), kap. 5.
Da den franske president Charles de Gaulle sparket NATOs hovedkvarter ut av Frankrike i 1966, var det nettopp for å redusere graden av terrorisme i eget land. NATO flyttet da sitt hovedkontor til Brussel, hovedstaden i Belgia, hvor de siden har holdt til. Ifølge Webster Griffin Tarpley (2006) var det USAs etterretningsvesen som via terroristorganisasjonen Den Røde Brigade sto bak drapet på den tidligere statsminister Aldo Moro i 1978, lederen for Italias Kristne Demokratiske Parti.
Aldo Moro (1916-78)
c4. Operasjon Northwoods, USA 1962 (Wiki: Operation Northwoods).
Bakgrunnen for Operasjon Northwoods var CIAs mislykkete og illegale Bay of Pigs-invasjon i Cuba den 17. april 1961, og president John F. Kennedys motvilje til å erklære krig mot Cuba. Lyman L. Lemnitzer – general i US Army og leder for Joint Chiefs of Staff fra 1960 til 1962 – begynte da, tidlig i 1962, sammen med sine stabssjefer å utarbeide en plan som inkluderte en lang serie med forferdelige og groteske Falsk flagg-operasjoner som skulle overbevise USAs befolkning om nødvendigheten av å gå til krig mot Cuba. Operasjon Northwoods inkluderte simulerte og reelle terrorhandlinger både innenfor USAs egne grenser og i utlandet. Fly skulle kapres, båter skulle senkes, uskyldige sivile skulle skytes ned på gatene, og et fly med amerikanske passasjerere skulle skytes ned. Det var til og med planer om å arrangere et uhell med raketten som skulle ta astronaut John Glenn opp i verdensrommet. Castro skulle gis skylden for alle disse terrorhandlingene.
Utrolig nok, samtlige av stabssjefene under Lemnitzer godtok disse terrorplanene mot egen befolkning. Et Top Secret-dokument for planene ble utarbeidet og presentert for forsvarsminister Robert McNamara (1916-2009) den 13. mars 1962. McNamaras respons er ukjent, han uttalte flere tiår senere at han ikke kan huske noe som helst om et slikt dokument. President Kennedys reaksjon er imidlertid godt kjent. Han avviste blankt terrorplanene, og kvittet seg samme år med Lemnitzer som leder for Joint Chiefs of Staff. Lemnitzer fikk i stedet en toppstilling i Europa, som leder for NATOs militærkomité, som er det sentrale militære koordineringsorganet i NATO. Det var Lemnitzer som ydmykende måtte gjennomføre tilbaketrekkingen av alle NATO-styrkene fra Frankrike i 1966, etter ordre fra president Charles de Gaulle. Operasjon Northwoods har blitt grundig beskrevet i James Bamfords bok Body of Secrets: Anatomy of the Ultra-Secret National Security Agency (2001).
Lyman L. Lemnitzer (1899-1988)
c5. Terrorangrepet i USA 11. september 2001
Enten 911-regissørene var Neocon-kabalen som sto bak Bush/Cheney-regjeringen eller det var et ukjent men uhyre mektig nettverk, var det definitivt Neocon-kabalen som for det første utnyttet terrorangrepet maksimalt for å realisere sin imperialistiske og totalitære agenda som var ferdig utarbeidet før valget i 2000, og som for det andre sto ansvarlig for coverup-versjonen (den offisielle versjonen) som hevder at 19 muslimske menn gjennomførte terrorangrepet i regi av Osama bin Laden. For mer, se min artikkel Terrorangrepet i USA 11. september 2001 (2013).
c6. Terrorangrepet i London 7. juli 2005 (Wiki: 7 July 2005 London bombings).
Terrorangrepet i London den 7. juli 2005, der 52 personer ble drept og over 700 skadet, var definitivt en Falsk flagg-operasjon utført av MI5 og MI6 i samarbeid med Scotland Yard. Daværende statsminister Tony Blair må ha godkjent operasjonen. Den uskyldige og uvitende patsy-gruppen på fire unge menn (”selvmordsbomberne”) ble ikke observert på noen av de tre T-banetogene eller på dobbeltdekkerbussen der eksplosivene ble utløst. De tidligste nyhetsmeldingene gikk ut på at politiet hadde skutt og drept tre av de fire ute på gaten ca. to timer etter at eksplosivene hadde blitt utløst. Myndighetenes beskyttelse av en insider-person som Peter Power, deres elendige photoshopping av et stillbilde fra et CCTV-kamera, deres forsøk på fusking når det gjelder de aktuelle togtidene, deres mystifisering siden 2008 av hva bombene ble lagd av, at ingen av de 52 likene ble obdusert, at en offisiell granskningen først ble påbegynt i oktober 2010 og var en farse, taler sitt tydelige språk. Falsk flagg-operasjonen må ses i kontekst av neocon-regjeringen til Bush/Cheney og deres imperialistiske planer og fabrikerte ”Krig mot terror”. Tony Blair håpet på at hans ”Krig mot terror” ville øke hans popularitet, samt ville resultere i økt aksept for mer omfattende overvåkning av egen befolkning. For mer, se RKM-artikkelen Terrorangrepet i London 7. juli 2005 (NyS, 2013).
Kilder og ressurser
Jones, Alex: TerrorStorm: A History of Government-Sponsored Terrorism – 2. ed. Dokfilm fra 2007, prod. av Alex Jones. 2t:14min. YouTube, Amazon.com [DVD: All regions].
Denne dokumentaren er stram i regien, og alle påstandene er godt dokumentert. Gjennomgang av myndigheters falsk flagg-operasjoner gjennom 1900-tallet. Fyldig dekning av 7. juli 2005 London-bombingene; om det skjulte spillet til amerikanske og britiske myndigheter før og under Irak-krigen (2003-2011); om president Bush (2001-2008) som oppførte seg som en diktator som sto over både loven og Kongressen. Intervju med de to MI5-agentene som hoppet av, David Shayler og Annie Machon. Om 911.
Wiki: False flag.
******************************
Tilbake til: RKMs portal til oligarktemaet // Home |