Musikk:
kosmisk-newage-etnisk sjangeren

av Rolf Kenneth Myhre

Sist oppdatert: april 2012.


 

Kort historisk introduksjon 

Newage-musikk oppsto på 1970-tallet, navnet på sjangeren ble først endelig bestemt i 1986. Det hevdes ofte at Mike Oldfields Tubular Bells fra 1973 var det første newage-albumet. Oldfield spilte her over tyve forskjellige instrumenter i et flerlagsopptak; stilen var kontinu­erlig fremadskridende og flørtet med flere musikalske sjangre. Utover på 1970-tallet skapte Klaus Schulze, Tangerine Dream, Jean-Michel Jarre og Vangelis kreativ og original space-musikk med sine synthesizere, mange av deres album har blitt klassikere som er like givende å høre på idag. Brian Eno skapte med albumet Ambient 1/Music for Airports (1978) under­sjangeren ambient musikk (ambient: omgivende). Denne sjangeren var ment som bakgrunns­musikk, men kan også brukes meditativt. Ambient musikk er nærmest stille­stående, tonene ”henger” i luften, og den samme musikalske frasen gjentas kontinuerlig med små variasjoner. 


Mike Oldfield, 1973

 

Newage-musikk kan inndeles i funksjonelle og stilistiske kategorier. Det meste som produ­seres er uten særpreg og karakter, er lite respektert, og kategoriseres generelt som massasje- og avspenningsmusikk. Deuter og Kitaro løfter denne typen musikk opp. Medita­sjons­musikk er en annen funksjonell kategori, og en tredje kategori kan kalles ”reise­opplevelser”: til andre tider, kulturer eller dimensjoner. Av stilistiske kategorier kan nevnes kosmisk musikk, himmelsk musikk, flerkulturell fusjons­­musikk, og etniske melodier og rytmer i en newage-innpakning. De to siste kategoriene, på sitt beste, gir langt rikere, mer spennende og ”mettende” musikk enn folkemusikk og newage-musikk alene. Vellykkede eksempler er Phil Thorntons samarbeid med magedans-perkusjo­nisten Hossam Ramzy, hvis siste av tre samproduserte album er Enchanted Egypt (2005). David Parsons har laget spennende meditasjonsmusikk, hvor han i dorje ling (1992) bruker tibetansk tempelmusikk og i ngaio gamelan (1999) bruker armenske og indone­siske fraser.

 


David Parsons

 

Newage-musikk dekker psykologiske behov som ingen andre sjangre kan dekke like godt. Ett behov er en musikalsk helhetsopplevelse av skjønnhet og harmoni på ca. tre kvarter. Newage-musikk kommer til å utkonkurrere klassisk orkestermusikk. Constance Demby, som i 1986 slo gjennom med mester­­verket Novus Magnificat, storslått sakral space-musikk, er kanskje den mest over­bevisende representanten for dette. Hun har blitt sammenlignet med alle de store klassiske komponistene. Hennes senere utgivelser, som f.eks. Aeterna (1995), har fått like gode anmeldelser.

 

Constance Demby

 

Newage-sjangeren egner seg også utmerket til elskovsmusikk, eksempler er MCMXC a.D. (1991) av Enigma, og den ekstatisk-sensuelle A gift of love II: oceans of ecstasy (2002) av Deepak Chopra med venner. Et eksempel på vakker filmmusikk er 1492: Conquest of Paradise (1992) av Vangelis. Ani Williams, med f.eks. Song of Isis og Homage to Hathor, og Patricia Spero, med f.eks. Homage (1998), bringer harpemusikk med kvinne­sang fra andre tider og kulturer frem fra glemselen. Hengivelsesmusikk, også kjent som chanting/mantra-musikk, er en annen undersjanger som har blitt populær de siste årene, spesielt med artister som Krishna Das og Deva Premal. Newage-musikk kommer til å ekspan­dere så vold­somt at selve sjangernavnet snart blir meningsløst.

 

Ani Williams

 

 

Anbefalte album

 

Rolige, meditative

Howard Green (1997): Forbidden fruit

  • Romantisk og melankolsk cellospill. Perfekt til middag for to med levende lys.

 

Gabrielle Roth (1990): Ritual

  • Myke shamanistiske rytmer for den enslige ulv som drømmer i sin hule.

 

Patricia Spero (1998): Homage: a spiritual Indian journey

  • Harpe, fløyte og sitar fører i vakre stemninger bringer deg på en estetisk reise gjennom det indiske landskapet.

 

Ani Williams: Song of Isis (2001); Homage to Hathor (2003)

  • Hellig og oppløftende egyptisk tempelmusikk med harpe, fløyte, kvinnesang m.m., som fører lytteren tilbake til faraoenes tid. Forfatter og sumer-eksperten Zecharia Sitchin skriver:
    ”Williams’ harp on Song of Isis is the closest I’ve come across to the Sumerian cuneiform musical notation!”
    Song of Isis er meget rolig og noe monoton;     Homage to Hathor er livligere og mer variert.     

 

 

Sheila Chandra (1996): ABoneCroneDrone

  • Dette albumet er så sært og originalt at jeg vet ikke hvem jeg kan anbefale det for. Frem­bringer en trancelignende tilstand, muligens på theta-nivå.

 

Deuter (1987): San

  • Dette er newage-klassikeren jeg har spilt hundrevis av ganger, og aldri vil gå lei. Består av åtte arrangementer, 4-10 minutter lange. Ingen av dem har særpreg nok til å kunne huskes eller beskrives. Musikken uttrykker en tilstand av ”harmonisk væren”; kanskje dette er ”nynning” fra en opplyst taoist på sin vei gjennom livet og verden?

Denis Quinn [Asha] (1989): Mystic Heart

  • Dette er kristen-mystisk hengivelsesmusikk, men så følsom, melodisk og eterisk at alle negative assosiasjoner til kirke-kristendom forsvinner. Tekstene frem­føres på italiensk, gresk og hebraisk; alle arrangementene er utsøkte. Asha har jeg dessverre ikke fulgt opp; han har sikkert laget mye fint og spennende etter dette albumet. 

 

 

Dynamiske

Enigma (1991)  / MCMXC a.D ”The Limited Edition”

  • Sexy, syndig, forførende, høyst originalt. 

Peter Gabriel (2002): Passion

  • Filmmusikk. Spennende, dynamisk, variert, mange stemninger.

Phil Thornton (1990): Initiation

  • Ingen respektabel newage-samling er uten et album med en didgeridoo i hovedrollen. Dette er et album rikt på lyder, rytmer og forskjellige tempi. Min subjektive opplevelse er av et villsvin som farer i lykkerus rundt i skogen på jakt etter trøfler. Dette albumet er kanskje særlig å anbefale for dem som av og til tar psykedeliske stoffer. Ellers er jeg interessert i flere gode album med didgeridoo i hovedrollen, hvis du har noe å anbefale!

 

 

Phil Thornton & Hassam Ramzy (1998): Immortal Egypt

  • Vellykket syntese av newage og egyptisk mystikk & magedans

Vangelis (1992): 1492

  • Storslått filmmusikk, syntese av newage og indianske rytmer og stemninger.

Jean Michel Jarre (1978): Equinoxe

  • Dette er en gammel klassiker som fortsatt ofte spilles som bakgrunnsmusikk i dokumentar­­programmer om mikro- og makrokosmos. De syv første delene har fortsatt i seg den sprudlende magien av livsformer og naturprosesser fjernt fra menneskets forståelse. [Den avluttende del 8 burde ha vært fjernet; et meningsløst stilbrudd].

 

 

Diverse

Deepak Chopra & friends (2002): A gift of love II

  • Dette er et mystisk-sensuelt-erotisk mesterverk! Teksten er av den bestselgende forfatteren Chopra, og albumet er en hyllest til den indiske poeten Rabindranath Tagore (1861-1941). En rekke Hollywood-stjerner fremfører hvert sitt nummer. Selv om du skulle forbinde Chopra og Hollywood med overfladiskhet, så er dette et album i særklasse.

 

Sacred Spirit 2 Culture Clash (1997)

  • Dette er noe helt unikt du aldri har hørt før: dype, rå blues-rytmer fra slavene blandet med… ”orkestrale strukturer fra klassisk musikk”. Jenta på omslagsbildet er alene verdt pengene!

 

Gino D’Auri (1990): Passion Play [fås bare kjøpt brukt]

  • Italieneren Gino D’Auri (f. 1940) er en flamenco-gitarist i verdensklassen. Hans komposisjoner og gitarspill er preget av en intens åndelig-lidenskapelig kvalitet, mystikerens kjærlighet og lengsel etter det guddommelige. Selv om hans debut-album Passion Play etter min mening er i særklasse, så er hans andre albumer også meget bra, som f.eks. Flamenco Mystico (1992).

Constance Demby (1995): Æterna

  • Musikk for sjelen med helbredende egenskaper. Dette er musikk fra en annen verden, muligens fra naturåndenes/devaenes rike.

David Parsons (1992): dorje ling

  • Dette albumet er inspirert av Parsons’ opphold i det tibetanske Dip Tse Choc Ling-klosteret i Dharamsala. Første nummer, Tantra (14’26), har høy Wow-faktor pga. den kraftige pulserende rytmen og den meget dype og barske chantingen til Tenzin Wangdu. De fire andre numrene egner seg til dyp meditasjon og kan minne om reisen gjennom Bardo-sfærene som beskrevet i Den tibetanske dødeboken.

David Parsons (1999): ngaio gamelan

  • Et meget originalt og eksotisk album jeg ikke går lei, med indonesisk gamelan i hovedrollen. Parsons beskriver albumet som en ”East – East Fusion”, der fraser han har hentet inn fra hele Østen blir blandet sammen. Ingen musikalsk tradisjon har blitt fulgt. Det er denne typen album vi i fremtiden kan glede oss til å se mange flere av, der etniske fraser og instrumenter brukes som springbrett til å skape noe fullstendig nytt. Låt nr. 4 med kvinnelig vokalist i bakgrunnen er fullkommen!

Loreena McKennitt (1997): The Book of Secrets

  • Dette albumet er inspirert av keltisk folkemusikk, men blir en middelaldersk ”Marco Polo”-reise over hele verden. Om albumet kan klassifiseres som ”newage” er jeg ikke sikker på; men det er uansett et helhetlig meget vakkert og harmonisk verk med varierende rytmer. På Amazon.com har 442 anmeldere gitt albumet 5 stjerner; det er sjelden enstemmig­heten er så høy.

 

Artister med egne web-baser

 

* Sheila Chandra

 

* Constance Demby

 

* Loreena McKennitt

 

* Patricia Spero

 

* Ani Williams

 

* Phil Thornton

 

 

Du kan bestille og kjøpe musikken her:

* Zen House

 

* La Linja, Haugesund

 

* InnerSong

 

* Amazon.com: Music


 

Essays, artikler, anbefalinger

 

* Piero Scaruffi: anbefalinger.

 

* David W. Deley (California): Essay og anbefalinger.

 

* DreamSTATE,  link-side: linker til artikler og anmeldelser.


 

Home