Siddhartha Mukherjee – indiskfødt amerikansk assisterende professor i medisin og lege ved Columbia University i New York City – fikk i 2010 utgitt en 570-siders bok om kreftens vesen og om den konvensjonelle kreftbehandlingens historie, The Emperor of All Maladies: A Biography of Cancer (Wiki-omtale). Boken har vunnet Pulitzer-prisen og en rekke andre gjeve priser for beste non-fiction, og har foreløpig blitt oversatt til syv språk. Forlaget Press utga boken i norsk oversettelse i 2013, Keiseren over alle sykdommer: Kreftens biografi. Dr. Elverland har skrevet en anmeldelse av boken for Tidsskrift for Den norske legeforening.

Mukherjee har et usedvanlig fortellertalent, og hans faglige oversikt og innsikter i det enormt omfattende og komplekse emnet som kreft er, er meget imponerende. Boken kan trygt anbefales som en meget god og grundig introduksjon til mange emner av kreft. Mukherjee er den første til å innrømme at han under arbeidet med boken har måttet prioritere, ikke alle emner er like utdypende behandlet. 

Siddhartha Mukherjee

Noen kritiske kommentarer:

• Historien om utviklingen av nye kjemoterapeutiske stoffer, og utprøvingen av disse på personer med kreft, fra 1940-tallet og frem til i dag, gis uforholdsvis mye og detaljert omtale, særlig på bekostning av strålebehandling.

• Levkemi, som bare representerer 3 % av de som dør av kreft hvert år, gis uforholdsvis mye omtale.

• Kreftstamceller blir bare omtalt i ett avsnitt, helt i slutten av boken. Leserne mister dermed en viktig forklaringsmekanisme på hvorfor konvensjonell kreftbehandling fungerer så dårlig og hvorfor kreften så ofte dukker opp på ny i samme pasient.

• Intet er skrevet om mekanismene bak metastase.

• Intet er skrevet om spontan stagnasjon, regresjon eller remisjon av kreft.

• Intet er skrevet om alternative kreftbehandlingsmetoder.

Mukherjee tar den biomedisinske modellen for gitt. Keiseren over alle sykdommer tjener derfor som et utmerket symbol på det biomedisinske syn på kreft, den biomedisinske behand­ling av kreft, og biomedisinens åpenbare begrensninger. Dette biomedisinske perspektivet bør man imidlertid sette seg best mulig inn i før man beveger seg inn i andre modeller eller inn i det alternative landskapet.

Motsetningen til den biomedinske modellen er den biopsykososiale modellen som første gang ble formulert i 1977 av den amerikanske psykiateren George L. Engel (1913-1999) [Wiki: Biomedical model; Biopsychosocial model; George L. Engel].

George L. Engel