Alt for få klarer å skille mellom immunforsvaret og antioksidantforsvaret, som begge er fysiologiske systemer som opererer på celle- og molekylærnivå. Det vanlige er at man henger igjen i 1970-tallets idéer om immunforsvaret, og ikke har fått med seg hvordan forskningen siden 1990-tallet omkring antioksidantforsvaret har resultert i visse justeringer i den akademiske forståelsen.
Immunsystemet har som hovedoppgave å beskytte kroppen mot fremmedlegemer. Antioksidantforsvaret har som hovedoppgave å bekjempe oksidativt stress på molekylært nivå overalt i kroppen. Resultatet av antioksidantforsvarets vedvarende kamp avspeiles i kroppens grad av vitalitet, på celle-, vev-, organ- og organismenivå.
Australieren Frank Macfarlane Burnet (1899-1985) utdannet seg på 1920-tallet til lege og mikrobiolog; hans meget distingverte karriere var først fokusert på bakteriologi, deretter virologi, og endelig immunologi. I 1960 mottok han Nobelprisen for sitt arbeid innen immunologi. Han var regnet som Australias fremste biolog og ypperste representant for vitenskapen. Hans immunovervåkningsteori går tilbake til 1950-tallet, men han ble mer aktiv i å fremme den på 1970-tallet, bl.a. gjennom boken Immunological Surveillance (1970). Idéen var at nye kreftceller oppstår hver dag, og at immunsystemet er den «Store overvåker» som normalt tar seg av og fjerner alle kreftceller. Kreft kan derfor bare oppstå dersom immunsystemet svikter, for da kan kreftcellene mangfoldiggjøre seg i fred.
Immunovervåkningsteorien ble meget populær, for den er lett å forstå og virker logisk. Likevel, de fleste studier viser at de aller fleste kreftpasienter har et normalt og fullt fungerende immunforsvar. Studier viser også at kreft ikke nødvendigvis oppstår i dem som har et svekket immunforsvar. Immunsystemets rolle er å fjerne uønskete inntrengere, men kreftcellen er ikke en inntrenger.
I dag er immunovervåkningsteorien fra 1970-tallet mest populær innen newage-miljøet og innen komplementær- og alternativmedisin (KAM). Andrew Weil, USAs fremste talsperson for KAM, er et godt eksempel på dette. I boken Spontan helbredelse: kroppens iboende og ubegrensede evne til å helbrede seg selv (1995) skriver han:
”For å forstå hvorfor kreft representerer en så vanskelig utfordring, er det nødvendig å innse bare ett grunnleggende faktum: Når det har dukket opp kreft i kroppen, selv bare i et tidlig utviklingsstadium, viser det allerede en betydelig svikt i helbredelsessystemet. For at en misdannet celle skal kunne forårsake oppkomsten av en påviselig svulst, må den ha unngått immunforsvarets oppmerksomhet, ha delt seg mange ganger og frembragt et utall nye generasjoner av datterceller uten at kroppens forsvar har kunnet hindre det. (s. 273)
Spontan helbredelse av kreft forekommer, men den er mye sjeldnere enn spontan helbredelse av de fleste andre sykdomstyper fordi helbredelsessystemet allerede har sviktet når en ondartet celle kan føre til utvikling av en synlig svulst. Når remisjon forekommer, er det fordi immunsystemet blir aktivert. Derfor må man være svært omtenksom og forsiktig når man skal beslutte om man skal ta i bruk strålebehandling eller kjemoterapi, for skader på immunsystemet kan redusere den langsiktige muligheten for en helbredelsesreaksjon.” (s. 277)
Immunsystemets oppgave med å fjerne uønskete inntrengere er likevel kreftrelatert på den måten at mange av disse inntrengerne (som f.eks. bakterier, virus og toksiner) har status som karsinogener. Men når disse inntrengerne først har etablert seg og resultert i dannelsen av kreftceller, er det antioksidantforsvaret som har oppgaven med å gjøre noe med saken. Hvis vi ønsker å hjelpe kroppen til å bekjempe kreft, er det således antioksidantforsvaret vi skal støtte og styrke. Norges fremste ekspert på oksidativt stress og antioksidantforsvaret, er Rune Blomhoff, som er professor ved UiO der han er leder ved Avdeling for ernæringsvitenskap. Hans artikkel fra 2004, Antioksidanter og oksidativt stress (pdf-format) ligger online, og i 2008 fikk han utgitt boken Antioksidanter: Den sanne historien (Kagge Forlag, 2008).
Rune Blomhoff