Kreft har tilsynelatende vært en svært sjelden sykdom opp gjennom hele menneskets historie. Sumererne, som bygget verdens eldste sivilisasjon, hadde ikke et ord å si om kreft. Den første kjente historiske nedtegnelsen om kreft er å finne i beskrivelsen av kasus 45 i den medisinske avhandlingen til Imhotep (2650-2600 f.Kr.), som var egyptisk kansler og lege. Så følger et historisk gap på 2200 år uten et ord om kreft. Den greske historikeren Herodot skrev i sitt verk Historie (ca. 440 f. Kr.) om den persiske dronning Atossa (557-475 f.Kr.) som fikk en gresk slave til å skjære bort en klump i det ene brystet hennes.

Det var i levetiden til Hippokrates (ca. 400 f. Kr), den greske legekunstens far, at ordet for kreft for første gang dukket opp i den medisinske littertatur, karkinos. Svulsten med sine opphovnede blodårer rundt seg kunne minne om en krabbe i sanden med beina spredd ut i en sirkel. På den tiden hadde karkinos naturligvis ikke den presise betydningen som kreft har i dag, men ble brukt om en hver form for protuberans (utskytende del, kul). Et annet gresk ord for kreft som dukket opp var onkos, som betyr masse eller byrde, og som noen ganger refererte til den tragiske masken som ble brukt i det greske teater.

Hippokrates var opphavsmannen til læren om at alle sykdommer skyldes en ubalanse i forholdet mellom de fire kroppsvæskene (humorer): rødt blod, hvit flegma (slim), gul galle og svart galle. Denne læren ble så videreutviklet av den greske legen Galen (130-200), som hevdet at både melankoli [melas (= svart) og choli (= galle)] og kreft skyldes for mye svart galle. Denne forståelsen av kreft ble stående helt frem til 1793, da en anatom fra London, Matthew Baillie, utga læreboken The Morbid Anatomy of Some of the Most Important Parts of the Human Body. Han hadde behandlet og undersøkt et utall svulster, uten noensinne å se spor av den legendariske svarte galle.

Gjennom 1800-tallet var kreft en relativt uvanlig sykdom, men hadde i år 1900 blitt dødsårsak nr. 7 i USA. Lawrence LeShan (Wiki) skrev i sin bok Kreft som vendepunkt: en hånd­bok for kreftpasienter, deres familier og helsepersonell (norsk utg. 1997) at han i sine studier av kreftens historie tidlig ble klar over at frem til år 1900 var det alminnelig kjent i medisinske kretser at det eksisterte et forhold mellom kreft og psykologiske faktorer. LeShan tok for seg de viktigste lærebøkene i kreft fra 1800-tallet, kun dem som hadde minst tre opplag. Alle unntatt én av nitten lærebøker tok dette forholdet som en selvfølge!

Flere faktorer spilte inn som gjorde at den åpenbare sammenhengen mellom psyke og kropp ang. kreft ble ignorert og glemt gjennom hele 1900-tallet. Det fantes ikke noe litteratur om remisjon av kreft knyttet til at (den tidligere) pasienten hadde foretatt en radikal endring av sitt indre og ytre liv, så den gamle oppfatningen om at mange tilfeller av kreft kunne være psykisk utløst virket ikke så fruktbar. Kreft­forskningens pionér, tyskeren Rudolf Virchow (1821-1902), dominerte med sitt strengt biologiske perspektiv på kreft. Han regnes som «den moderne patologiens far», og lanserte begreper som hyperplasi (forstørrelse av vev ved at antall celler øker), hypertrofi (forstørrelse av vev ved at de enkelte cellenes størrelse øker ) og neoplasi (nydannelse eller svulstvekst). Siddharta Mukherjee (2010, s. 16) skriver:

«På den tiden da Virchow døde i 1902 hadde en ny kreftteori langsomt blitt formet ut av alle disse observasjonene. Kreft var en sykdom av typen patologisk hyperplasi der cellene ervervet autonomi over sin egen celledeling. Denne avvikende og ukontrollerte celle­delingen skapte klumper av vev (svulster) som invaderte organer og ødela normalt vev. Disse svulstene kunne også spre seg fra ett sted til et annet, forårsake utløpere av sykdommen – kalt metastaser – på fjerne steder, så som beina, hjernen, eller lungene. Kreft kom i forskjellige former – i bryst, mage, hud, livmorhals, levkemiene og lymfomene. Men alle disse sykdommene var dypt forbundet på cellenivået. I hvert tilfelle hadde celler ervervet samme karakteristika: ukontrollerbar, patologisk cellevekst.»

Det biomedisinske lauget, som opererte med et kartesiansk skille mellom psyke og kropp, kuppet det medisinske hegemoniet på begynnelsen av 1900-tallet og etablerte seg selv som skolemedisin [se min artikkel Skole­medisinens opprinnelse, hovedaktører og hovedprinsipper (NyS, 2012)]. Allmennlegene trengte ikke lenger å lytte til sine klagende pasienter, oppmerk­somheten ble rettet mot de somatiske undersøkelser og funn.

I 1926 hadde kreft blitt dødsårsak nr. 2 i USA, hvilket fortsatt er dens status i dag. For oversiktsartikler om hvordan «krigen mot kreft» så ut på midten av 1980- og 90-tallet, anbefales Bailar & Smith (1986): Progress against Cancer?, og Bailar & Gornik (1997): Cancer Undefeated.

Når det gjelder forholdene i USA idag, kommer følgende statistikk fra Cancer Facts & Figures 2013 (pdf-format) utarbeidet av American Cancer Society.

• Kreft er årsak til hvert fjerde dødsfall. (Den hyppigste dødsårsaken i USA, hvis vi ser bort fra feilbruk og overforbruk av lege­midler, er hjerte-kar-sykdommer).
• Kreft rammer omtrent hver annen mann og hver tredje kvinne.
• 77 % av all kreft diagnostiseres i personer 55 år og eldre.
• Den 5-årige overlevelsesraten for alle krefttyper diagnostisert i perioden 2002-08 er 68 %, opp fra 49 % i perioden 1975-77.

Når det gjelder kreft i Norge, finner vi tilsvarende statistikken hos Kreftregisteret. Deres oppsummering av året 2012 ligger på web-siden 30.099 nordmenn fikk kreft i 2012. Der kan man bl.a. lese:

• Av dem under 75 år får 35 % av menn og 28 % av kvinner kreft.
• Ang. nye tilfeller av kreft, sto mennene for 55 % og kvinnene for 45 %.
• Insidensen av kreft har steget med 4,5 % for menn og med 2,3 % for kvinner fra femårsperioden 2003-07 til femårsperioden 2008-12.

En av de generelle positive trendene i den vestlige verden er at av dem som mottar konven­sjonell behandling mens kreften ennå er i fasene 0-III, blir prognosene for 5-års og 10-års overlevelse stadig bedre. Fasene 0-III er ofte fullstendig uproblematiske.