* * *

Virapen er intelligent, smart, sjarmerende, har et eksotisk utseende, og er svært dyktig i sosiale situasjoner til å kommunisere, inspirere og overtale. Han er den fødte selger. Fra 1979-89 arbeidet han for Eli Lilly & Co. Dette selskapet ble dannet i 1876, og er pr. 2009 verdens tolvte største farmasøytiske selskap med en årlig inntekt på 18 milliarder dollar og 40.600 ansatte. Her ble Virapen etter et par år admini­strerende direktør for den svenske avdelingen. I disse årene økte han omsetningen fra 700.000 dollar til 15 millioner dollar. I 1989 ble han plutselig oppsagt; siden har han arbeidet som konsulent for flere store farmasøytiske selskaper verden over. Han bor i dag i Tyskland.

Virapen kjenner altså bransjen fra innsiden. Profitt betyr alt. Etikk, samfunnskonsekvenser og hvilken fremtid vi er med på å skape, betyr ingenting. De farmasøytiske selskapene har lagt inn i sine nettoinntektskalkyler utgifter ifm. evt. søksmål og retts­saker. Ingen vet bedre enn de farmasøytiske selskapene hvilke farlige somatiske og psykiske bivirkninger deres produkter har, suicidale tendenser og dødsfall inkludert. De farmasøytiske selskapene har mange svindelmetoder for å få deres psykofarmakologiske produkter godkjent av de nasjonale helse­myndigheter. Det er jo selskapene selv som står for all testingen; helsemyndighetene skal bare sette et godkjenningsstempel når testprotokollene de mottar virker OK. Selskapene vraker før testingen begynner personer som er disponible til å utvikle bivirkninger; et eksempel er at antidepressiva ikke testes ut på depressive mennesker. Når en testprosedyre går riktig dårlig, med selvmord og dødsfall, er knepet å avslutte prosedyren før den er fullført, for da slipper man å levere inn rapport. Det blir som å slippe hundre egg ned fra et tak, og vise frem det ene egget som ikke ble knust på hvor trygg metoden er. Representantene for helsemyndighetene smøres året rundt med såkalte ”kongresser” lagt til ferieparadiser, der Virapen selv kjørte dem rundt til bordeller. Og endelig kan leger, forskere og offentlige personer i nøkkelposisjoner bestikkes med penger under bordet.

Den hierarkiske orden innen de farmasøytiske selskapene er slik at alle de ansatte må tilpasse seg presset fra oven til å ignorere etikken, ellers er de på kort tid ute av dansen. Så lenge mellomlederne lykkes i sine foretagender, er det aldri mangel på penger de får til disposisjon fra toppledelsen. Virapens tid som toppselger og administrerende direktør ga ham et spennende liv med reiser verden over i en eksklusiv setting: 5-stjerners hoteller, de beste restauranter, skreddersydde dresser fra Roma, samt å lede disse ”vitenskapelige konferansene”…

John Virapens liv og fortelling ligner forbløffende mye på en annen sjarmør og eventyrer som også levde høyt innen en korrupt bransje: John Perkins som i 2004 fikk utgitt boken Confessions of an economic hit man. Perkins forteller i denne boken om sin karriere som ”finansiell leiemorder”. Han arbeidet for et amerikansk konsulent­firma hvis oppgave var å bidra til å bringe hele den tredje verden inn i gjeldskrisen ved å korrumpere disse landenes politiske ledere med billige lån og unyttige utviklings­prosjekter. Perkins hoppet av fordi han ikke lenger kunne ignorere sin samvittighet og vissheten om de globale konsekvenser av det spillet han var delaktig i. Virapen valgte å ta kampen opp da han nylig fikk en sønn, og så annonser i ukebladene hvordan de farmasøytiske selskapene nå prøver å lure helt friske og normale barn til å bli pillespisere.

                                                            John Virapen                                                           John Perkins

Amerikanske skolebarn lokkes nå med penger og gratis restaurant­kuponger til å fylle ut selvvurderingsskjemaer om deres humør og psykologiske tilstand. Spørsmålene og evalu­eringene er vridd slik at både barna og foreldrene ledes til å tro at barnet muligens har unaturlige ”humørsvingninger” og en ”underliggende depresjon”, og derfor bør vurdere å begynne med lykkepiller.

Mens Eli Lillys fluoksetin-piller i USA ble gitt varemerkenavnet Prozac, har de i Norge fått varemerke­­navnet Fontex. Etter at Eli Lillys patentrettighet på fluoksetin-piller gikk ut på dato, har andre farmasøytiske selskaper utviklet sine fluoksetin-piller med hver sine varemerke­navn. I Norge selges bl.a. Fluoxetin Mylan og Fluoxetin ratiopharm. Paknings­vedlegget som spesifi­serer kontra­indikasjoner og bivirkninger blir bare lengre og lengre for hvert år som går. Hvem i all verden vil risikere å ta fluoksetin-piller mot depresjon etter å ha studert den lange listen over farlige bivirkninger som inkluderer depresjon (!), suicidale tanker, panikkanfall og et vell av somatiske forstyr­relser? Prozac ble imidlertid en gedigen salgssuksess og erobret kulturen som et livsstilsstoff som mange ikke kunne være foruten. Den unge deprimerte journalisten og forfatteren Elizabeth Wurtzel fikk i 1994 utgitt boken Prozac Nation, som ble en bestselger.

Filmen som er basert på Elizabeth Wurtzels bok

Virapen forteller hvordan de diagnostiske kriteriene for depresjon i det amerikanske DSM-systemet (Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders) endres og gjøres stadig slappere, slik at stadig flere av normalbefolkningen kommer i gråsonen, eller kan lures til å tro at de er der. 56 % av forfatterne som sto bak DSM-IV (1994) skal ha hatt finansiell tilknyt­ning til farmasøytiske selskaper. 100 % av medlemmene i DSM-komitéen for ”humør­forstyrrelser” og ”schizofreni og andre psykotiske forstyrrelser” hadde likedan tilknytninger til den farma­søytiske industrien. Grensene for hva som er psykopatologisk og normalt viskes ut, slik at ”standarden” og ”normalen” til slutt kan bli at vi alle ”bør” gå på lykkepiller og lignende kjemikalier. Vi galopperer mot det euforiske pillesamfunnet som Aldous Huxley beskrev i sin dystopiske roman Vidunderlige nye verden (1932).

Tilbake til:  Helse & Sykdom-siden  //  Home