I Wiki-artikkelen Juggernaut kan man lese følgende:

“A juggernaut in colloquial English usage is a literal or metaphorical force regarded as mercilessly destructive and unstoppable. Originating ca. 1850, the term is a metaphorical reference to the Hindu Ratha Yatra temple car, which apocryphally was reputed to crush devotees under its wheels.”

HIV/AIDS-skandalen er et resultat av en heslig sammensetning av følgende komponenter: Retro­­virologisk pseudovitenskap; forskere som i sin iver etter å bli verdensberømte helter utfører mangelfulle prosedyrer, lukker det ene øyet, og trekker åpenbart feile konklusjoner for å kunne ”oppdage” det de ønsker å oppdage; farmasøytiske selskaper som tjener enormt med penger på helsedestruktive og immunsvekkende anti-HIV-medisiner; samt myndigheter, hele det akademiske miljøet og Establishment-media som har sterke interesser i å bevare status quo.

a) Retrovirologenes korrumpering av sitt eget fag gjennom hele 1970-tallet

Bakgrunnen for HIV/AIDS-skandalen synes ikke å være en spesifik konspirasjon, slik noen vil ha det til. Bakgrunnen synes heller å være retrovirologenes kollektive korrumpering av sitt eget fag til pseudovitenskap. På 1970-tallet kom retrovirologene til å dominere den bio­medisinske forskningen ved å fronte retrovirus-kreftteorien. Retro­virologene bragte både viro­logien og kreft­­forskningen dypt inn i tulleland. Uten denne 15-årige korrumperingen ville HIV=AIDS-dogmet aldri ha fått fotfeste i det biomedisinske forskningsmiljøet.

b) Den unike og gyldne muligheten til verdensberømmelse, heltestatus og rikdom

Montagnier-teamets og Gallo-teamets forsøk på å finne et retrovirus ansvarlig for de høyst reelle immunsvikt-sykdomsspektrene som hadde dukket opp på 1970-tallet, hadde den sterkest tenkelige motivasjon. Oppdageren av viruset ville få sitt navn foreviget både i de medisinske historiebøker samt i almenne historiebøker. Og resten av livet ville bli en dans på roser som den verdensberømte biomedisinske helt som hadde reddet menneskeheten fra en viral pandemi. Dette er god nok forklaring på hvorfor begge teamene gjennomførte svært så mangelfulle isolasjonsprosedyrer, og ivrig trakk konklusjoner som det over­hodet ikke var grunnlag for.

c) Den statlig støttete pressekonferansen

Den 23. april 1984 ble den offentlige pressekonferansen holdt i Washington DC der Margaret Heckler, nyutnevnt sekretær for US Health and Human Services, annonserte at Dr. Robert C. Gallo ved National Cancer Institute hadde isolert et virus som trolig er årsaken til AIDS:

"Today we add another miracle to the long honor roll of American medicine and science. Today's discovery represents the triumph of science over a dreaded disease. Those who have disparaged this scientific search, those who have said we weren't doing enough, have not understood how sound, solid, significant medical research proceeds."

De amerikanske helsemyndigheter hadde ikke noe med å arrangere en slik pressekonferanse, så dette er suspekt og et klart brudd på viten­skapens etiske protokoll for hvordan forsknings­arbeid skal bekjentgjøres. Protokollens formål er at andre forskere skal ha anledning til å studere et vitenskapelig arbeid før offentligheten og massemedia griper tak i det.

De fire artiklene til Gallo og medarbeidere ble publisert 11 dager senere, den 4. mai 1984 i Science. I disse artiklene rådet ingen usikkerhet om hvorvidt AIDS-viruset hadde blitt funnet. Etter den 4. mai droppet nærmest samtlige AIDS-forskerne den mulighet at AIDS kan være forårsaket av livsstilen. De hev seg på den retrovirale infeksjonsteorien, for det var den som regjeringens milliard­bevilg­ninger til AIDS-forskning fra nå av ville bli sluset til. For Establishment-media var saken allerede løst.

d) Det akademiske meningstyranniet og sensureringen

Etter pressekonferansen og Gallo-teamets fire artikler i april-mai 1984, ble all faglig kritikk av HIV=AIDS-dogmet sensurert, ignorert og/eller latterliggjort. Denne strategien ble syste­matisk utøvd i alle media, og den utøves fremdeles i dag (med Italia som unntak). De som i dag kritiserer HIV=AIDS-dogmet blir gjerne stemplet som samfunns­farlige, og de blir ofte sammen­lignet med ”Holocaust-benekterne” eller med dem som tror at Jorden er flat. Kritikerne kalles ikke for skeptikere, hvilket ville ha vært en nøytral term, men for benektere. Med HIV=AIDS-dogmet etablert som det eneste gyldige togspor, så det biomedisinske etablisse­­mentet seg nødt til å konstruere stadig flere ad hoc-teorier for å forklare anomalier fra virkelighetens verden som ikke passet inn med dogmet. Resultatet er at vi nå har et lappeteppe av teorier som tvinger HIV til å være et fantomvirus med allmagiske evner. Den som først fikk smake på de sterke sosiale og faglige konsekvenser av å være kritiker av HIV=AIDS-dogmet, var Peter Duesberg. Han har beskrevet konsekvensene i sin 720-siders bok Inventing the AIDS Virus (1996).

e) Bråket og pseudovitenskapen bak utviklingen av HIV-antistofftesten

I dette essayets kapittel 2 var konklusjonen at Montagnier-teamets faktiske funn under deres isolasjonsprosedyre i 1983 ikke en gang kvalifiserte til å konkludere at de fant virus over­hodet. Perth-gruppen hevder at det eneste Montagnier-teamet fant var cellu­lære proteiner og partikler. I kapittel 3 ble Gallo-Montagnier-disputten nevnt, om hvem av dem som hadde utviklet HIV-antistofftesten. Reporteren John Crewdson har for det første dokumentert, delvis med referanse til The Dingell Sub­committee Staff Report fra 1994, hvordan Gallo-teamets “oppdag­else av et retrovirus” regel­rett var et tyveri av hva-enn Montagnier-teamet hadde oppdaget og sendt som prøve til Gallo-teamet. For det andre har Crewdson dokumentert at Gallo-teamets HIV-antistofftest likeledes var et regelrett tyveri av den HIV-antistofftesten som Montagnier-teamet først hadde utviklet. Slutningen må da bli at hva-enn Gallo hadde stjålet fra Montagnier-teamet og selv tatt æren for, var verdiløst. Hele Gallo-Montagnier-disputten og de offisielle granskningene rundt dette hadde lite eller ingenting med reelle virus å gjøre. Dette var kontroverser som utfoldet seg i pseudovitenskapens landskap, der HIV=AIDS-forskningen fortsatt befinner seg og utfolder seg. For mer om dette, se Crewdsons 704-siders bok fra 2003, Science Fictions: A Scientific Mystery, a Massive Cover-up and the Dark Legacy of Robert Gallo.

f) De farmasøytiske selskapenes enorme profitt på anti-HIV-medisiner

Hvordan de farmasøytiske selskapene infiltrerer og påvirker myndighetene, akademia og media for å fremme salget av sine produkter, og deres enorme profitt når det gjelder anti-HIV-medisiner, er et eget komplekst emne som kan studeres nærmere enten i online-artikkelen til Marcel Girodian, Politically Motivated Disease Causation: The Biggest Epidemic of All (2005), eller i John Lauritsens antologi The AIDS War: Propaganda, Profiteering, and Geno­cide from the Medical Industrial Complex (1993). Journalisten Torsten Engelbrecht har sammen med Claus Köhnlein skrevet boken Virus Mania: How the Medical Industry Conti­nually Invents Epidemics, Making Billion-Dollar Profits At Our Expense (2007).

g) Motivasjonen for å bevare status quo

Vi lever i en realpolitisk verden der de mektigste kreftene rår, selv om enkelte ekstremnaive som ikke kjenner til vitenskapssosiologien kan innbille seg at vitenskapens utfoldelse langt på vei er et idealistisk foretagende med et minimum av ”skitt”. I denne realpolitiske verden er følgende parter og krefter sterkt motivert for å bevare status quo i synet på HIV/AIDS:

• Forskerne (virologer, immunologer, genetikere, epidemiologer…)
• Det politiske etablissementet som må forsvare sin egen moralske og finansielle støtte.
• Establishment-media (redaktører og forskningsjournalister) som har gitt sin indirekte støtte, og aldri har stilt kritiske spørsmål.
• Det generelle akademiske og medisinske fagmiljø med alle sine såkalte ”kvalitets­sikrings­mekanismer”,  som indirekte og direkte har gitt sin faglige støtte fra 1984.
• De farmasøytiske selskaper.

* * *

Det kan være nyttig å se på HIV=AIDS-skolen og HIV=AIDS-industrien i et bredere lys, som en integrert del av skolemedisinen. Skolemedisinens opprin­nelse, kjerne­komponenter, og hvem som står bak, har jeg gjort kort rede for i artikkelen Skolemedisinens opprinnelse, hovedaktører og hoved­prinsipper (2012).

HIV=AIDS-forskningen blir stadig mer prinsipiell lik kreftforskningen: Milliarder av dollar fra det offentlige sluses inn hvert år, og ingen radikale gjennombrudd skjer. Media blåser til stadighet opp eksempler på ”lovende forskning” og positive mikrotrender; men makrotrenden er alltid den samme: Intet gjennombrudd. For mer om kreft, se mitt essay Kreft: en integral tilnærming (2009).

Politisk korrekthet og vitenskapelig naivitet dreper. I Norges statsbudsjett for 2011, under Stoltenberg II-regjeringen, kan man i kapittelet for HIV/AIDS lese følgende ”gladnyhet”:

”Hiv og aids.

Regjeringen foreslår å øke støtten til Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuber­kulose og malaria med 75 millioner kroner i 2011. Regjeringen vil videreføre Norges omfattende innsats internasjonalt i kampen mot hiv og aids. Norge vil bidra til å oppnå FNs tusenårsmål om å gi alle aidssyke tilgang til medisinsk behandling, og vil samtidig rette oppmerksomhet på forebyggende tiltak.

Regjeringen legger i 2011 også opp til å bruke deler av inntektene fra CO2-avgiften på flydrivstoff innenlands til den internasjonale innkjøpsordningen for medisiner til utviklingsland (UNITAID). UNITAID har som mål å oppnå økt tilgang og reduserte priser på medisiner for behandling av hiv og aids, tuberkulose og malaria. I tillegg legger Regjeringen opp til at Norge skal bidra til forskning for å utvikle effektive forebyggings­midler mot hiv.”

* * *

Hvordan kan juggernauten stoppes?

Duesberg og Perth-gruppen har hver for seg foreslått enkle og relativt billige eksperi­menter som vil vise om HIV=AIDS-skolens teorier eller de alternative teorier kommer best ut. Slike eksperimenter ble allerede foreslått og fremmet under HIV/AIDS-ekspertpaneldebatten som ble holdt i Sør-Afrika i 2001 under daværende president Thabo Mbeki (1999-2008). Disse foreslåtte eksperimentene er beskrevet i kap. 9 i Presidential AIDS Advisory Panel Report (mars 2001). Grunnen til at disse eksperimentene ikke ble gjennomført da, skyldtes uenigheter og manglende samarbeid mellom Perth-gruppen og representantene for Duesberg-gruppen.

Duesberg et al. spesifiserte i artikkelen The chemical bases of the various AIDS epidemics (2003, s. 403) syv greie eksperimenter. I hvert av dem sammenlignes to grupper mot hver­andre. Disse eksperimentene vil ifølge Duesberg demonstrere at HIV-viruset er harmløst.

Dersom et offentlig eksperiment arrangeres med å isolere HIV-viruset for første gang etter gull­standarden, vil den gordiske knute bli hugget over en gang for alltid. Et slikt eksperiment vil ifølge Perth-gruppen ta 6-12 måneder fra design til fullførelse, og koste ca. 50.000 dollar. Perth-gruppen ber i notatet Donations for Experiments om pengestøtte til gjennomføringen av et slikt eksperiment.

Perth-gruppen ser også et potensial i at personer som har testet positivt, og som så har hatt negative opplevelser pga. dette, reiser sak mot myndighetene. Slike rettssaker kan tvinge igjennom en offentlig innrømmelse av HIV-testenes verdiløshet og vilkårlighet. Slike retts­saker kan også tvinge igjennom en offentlig innrømmelse av at isoleringsprosedyrene som ble gjennomført av Montagnier-teamet og Gallo-teamet vitenskapelig sett var en farse som ikke ga grunnlag for å konkludere noe som helst.

*******************************************

Tilbake til:  HIV/AIDS-Innholdsside  //  Home