HIV & AIDS: mytisk virus og pseudodiagnose

 


Kap. 1:


HIV-AIDS: En kronologi fra dissident-perspektivet

 

Sist revidert: 10. august 2012.

 

 

[Utover i dette essayet vil «HIV-test positiv» bli forkortet til ”HIVt+”, der t står for test og + står for positiv. Formålet med å skyte inn t’en i HIVt+ er å understreke at selv om en person har avlevert en positiv HIV-test, så betyr ikke det nødvendigvis at personen må være HIV-positiv. Denne erkjennelsen er like gyldig enten man sverger til HIV=AIDS-dogmet eller til alternativer. Å si at en person er HIV-test positiv vil være en faktabasert og nøytral uttalelse, men å si at en person er HIV-positiv innebærer en tolkning av paradigmer, tester og data.]

 

 

1965-80  :  Retrovirologene gjør både kreftforskningen og viro­logien til pseudovitenskap.

1981-82  :  Immunsvikt med sjeldne sykdommer hos noen homoseksuelle menn.

1983-84  :  Helsemyndighetene offentliggjør oppdagelsen av AIDS-viruset.

1985       :  Rock Hudson dør. Institut Pasteur til søksmål. Bangui-definisjonen.

1986       :  Viruset får taksonomisk navn. ”Komitéen for en nasjonal strategi…”

1987       :  Duesberg står frem. AZT lanseres. Hestehandel om patentrettigheter.

1988-89  :  Papadopulos-Eleopulos’ teori om oksidativt stress.

1990       :  Tannlegen Acer og Kimberly Bergalis. Hoopers "Slim".

1991       :  Hovedtyper og subtyper av HIV. Charles Thomas danner dissidentgruppe.

1992       :  Neville Hodgkinson. CDC formulerer "AIDS uten HIV"-syndrom.

1993       :  Ny AIDS-definisjon. To artikler fra Perth-gruppen. AIDS-toppen nås i USA. PCR-kvantifisering.

1994       :  Dingell-rapporten. Concorde-studien.

1995       :  David Ho: Ny patogenesemodell + HAART. Huw Christie og Continuum. Stefan Lanka.

1996       :  UNAIDS. Duesberg utfordrer Perth-gruppen, og utgir bok.

1997       :  Padian-studien. Montagnier-intervjuet. Den første dissidentfilmen.

1998       :  Roberto Giraldo om ELISA-testens dilusjon 1:400.

1999       :  Al-Bayati om kortikosteroiders rolle i patogenesen. "Rethinking AIDS"-gruppen.

2000       :  President Mbekis AIDS-rådgivende panel; Durban Declaration; Maggiore.

2001       :  Mbekis panelrapport. Huw Christie (1960-2001); Continuum opphører.

2002       :  Nevirapines drepende historie. Crewdsons bok om Gallo.

2005       :  Eliza Jane Scovill (2001-2005).

2006-07  :  Celia Farbers artikkel i Harper’s; Parenzee-rettsaken.

2008-09  :  Nobelprisen til Montagnier. Maggiore (1956-2008). House of Numbers.

2010-11  :  Dokumentarfilmene Science of Panic og The Emperor’s New Virus.

 

 

1965-80: Retrovirologene gjør både kreftforskningen og virologien til pseudovitenskap

På 1930-tallet gikk æraen for medisinens bakterie-jegere mot sin slutt. De gikk da over til å jakte på virus. Tidlig på 1960-tallet gikk krigen mot polio mot sin slutt, som var den siste virale og infeksiøse epidemien i den vestlige verden. En tropp av desperate virusjegere var i ferd med å bli klinisk irrelevante. Det var denne troppen som sørget for at retrovirus-kreftforskning kom til å dominere biomedisinsk forskning på 1970-tallet, og som omgjorde virologien til en korrupt pseudovitenskap.

 

Elektronmikroskopist-veteranen Etienne de Harven beskriver i en erindringsartikkel, Retro­viruses: The recollections of an electron microscopist (1998), den mislykkete jakten på 1960-tallet i laboratorier verden over for å finne onkogene (svulstfremkallende) virus i kreftceller fra mennesker. de Harven sluttet selv å lete etter slike virus i elektronmikroskop i 1965, pga. alle de negative rapportene. Selv så han aldri snurten av dem. Troppen med virusjegere ga imidlertid ikke opp. Fra midten av 1960-tallet begynte de å vende ryggen til elektron­mikroskopet, og istedet lete etter ”markører” på onkogene virus. Dette gjorde det lettere for dem å fantasere at de fortsatt hadde en fremtid.

 

I 1970 ble enzymet revers transkrip­tase (RT) oppdaget i kreftcellekulturer. Forskerne antok at cellene hadde blitt cancerøse fordi de hadde blitt infisert av ”RNA tumor virus”, og at det var fra disse virus RT-enzymet kom. Oppdagelsen av RT-enzymet hadde tre betydnings­fulle konse­kvenser:

 

- RT-enzymet utfordret molekylærbiologiens sentrale dogme, at informa­sjon bare kan overføres fra DNA til RNA, ikke omvendt. Oppdagelsen av dette enzymet resulterte i at Howard Temin og David Baltimore i 1975 ble belønnet med Nobelprisen.

 

- Da forskerne antok at RT-enzymet kom fra ”RNA tumor virus”, ble disse vira fra nå av kalt retrovirus. Hver gang RT-aktivitet ble funnet i en cellekultur, antok man at et retrovirus sto bak.

 

- Oppdagelsen av RT-enzymet ga ny næring til virusjegernes våte drøm om eksistensen av ”onkovirus” som kan forårsake kreft i menneskeceller. Retrovirus-kreftteorien ble ”hot news” verden over.

 

Oppdagelsen av RT-enzymet i 1970, molekylærbiologiens fremmarsj og president Nixons erklæring av ”Krigen mot kreft” i januar 1971, resulterte i et usunt forskningsskifte som bragte den biomedisinske forskningen på avveie. Ved å henvise til ”virale markører” ble virus­jegerne istand til å forklare alt mulig rart. ”Krigen mot kreft” resulterte i enorme føderale forsknings­bevilgninger som ikke bare reddet retrovirologene fra arbeidsledighet, men som fremmet dem til å bli krigens frontsoldater og den biomedisinske forskningens elitegruppe. Hele ”krigen mot kreft” skulle kjøres på ett togspor: å finne onkogene virus. Dette til tross for at kreft aldri har vært kjent som en infeksiøs sykdom.

 

Peter Duesberg (1996), en av retrovirologenes gullgutter på den tiden, skrev i sin bok:

 

”As a group the retrovirologists have had more to say about science policies than anyone else, including what directions biomedical research should take and which researchers should get the funding and awards. They have redefined the scientific enterprise and with it our popular culture. Their voices carry enormous weight, and when they choose to blame another retrovirus for cancer, AIDS, or any other disease, the governments of the world and the newsmedia respectfully cooperate.” [s. 120]

 

Før AIDS-æraen ble innledet i 1981 hadde retrovirologene rukket å gjøre virologien om til en korrupt pseudo­vitenskap der vira ble tillagt alle tenkelige og utenkelige evner. I ”New World Virologien” kan vira ”slumre”, de kan være ”langsomtvirkende”, og de kan ”slå til og stikke av” før deres skadefulle virkninger oppdages… Dersom ingen av disse forklaringene tilfreds­stilte publikum eller oppdragsgiverne i lengden, kom virologene gjerne drassende med ”cofactor”-forklaringen. Denne forklaringen går ut på at viruset er en reell årsaksfaktor til en bestemt sykdom, men at også andre faktorer må til for at sykdommen skal bryte ut. Med ”cofactor”-forklaringen ble virusets betydning beholdt, samtidig som virologene ble istand til å forklare alt som ikke passet inn med virus-teorien. Virologenes nye teorier om virus-atferd hadde alle den samme overordnete intensjon: Befolkningen skulle overbevises om at livs­truende virale epidemier når som helst kan bryte ut, og da gjelder det å ha en tropp av retrovirologer i topp beredskap.

 

Retrovirologene og det offentlige overvåkingsorganet Centers for Disease Control (CDC) hadde mange og store fiaskoer på 1970-tallet. Virus ble ”funnet”, for så å bli ”begravd” i all stillhet hver gang det viste seg å være tull. CDC så truende epidemier høyt og lavt, som de med krigsoverskrifter advarte befolkningen mot. Disse truende epidemiene var ikke annet enn kreativ lek med tall og statistikk. Vaksiner ble laget for dyr og mennesker som ingen hadde nytte av, og som til og med gjorde en del skade. Menneskeliv gikk tapt. Ved inngangen til 1980-tallet hadde virologene gjennom et tiår brukt over 20 milliarder dollar til ingen annen nytte enn å holde seg selv i arbeid i den mislykkede ”krigen mot kreft”. Virologene og CDC trengte sårt, meget sårt, en ny type krig.

 

 

1981-82: Immunsvikt med sjeldne sykdommer hos noen homoseksuelle menn

Januar 1981. Michael Gottlieb, en 33 år gammel assisterende professor ved UCLA Medical Center som spesialiserer seg i immunologi, sender en immunolog under opplæring til å tråle gjennom syke­husets avdelinger på jakt etter sjeldne tilfeller av immunsvikt som kan brukes som eksempler i undervisningen. Assistenten finner én interessant pasient. I april 1981 har Gottlieb, gjennom telefonsamtaler med andre leger over hele USA, funnet fire andre pasienter som ligner det første tilfellet. Gottlieb aner at han har funnet et gullegg som kan sende karrieren hans til himmels. Han ringer redaktøren for landets mest prestisjefylte medisinske tidsskrift, New England Journal of Medicine, og spør om han er interessert i en artikkel om det som muligens kan være en ny sykdom. Redaktøren anbefaler ham istedet å skrive en rapport til CDCs ukentlige nyhetsbrev Morbidity and Mortality Weekly Report (MMWR).

 

Den 5. juni 1981 står en 2-siders rapport i MMWR om fem homoseksuelle menn som uten kjent årsak har pådratt seg Pneumocystis carinii pneumonia (PCP). PCP er en soppinfeksjon i lungene som hovedsakelig ses hos personer med nedsatt immunforsvar. To av de fem pasientene hadde alle­rede dødd. Den 4. juli 1981 står en lignende rapport i MMWR, denne gang om homoseksuelle menn i New York og California som i tillegg til PCP hadde utviklet Kaposis sarkom (KS). KS er en sjelden svulst­sykdom som angriper blodårene i huden. I desember 1981 kom en rapport om PCP blant sprøyte­narkomane.

 

I juli 1982 utga CDC en oppdateringsartikkel om dette nye sykdomskomplekset: 452 tilfeller fra 23 stater var nå kjent der homo­seksuelle menn hadde PCP eller KS, svekket immun­forsvar og diverse opportunistiske sykdommer. Samme måned rapporterte MMWR om tilfeller av PCP hos blødere. I august 1982 brukte tidsskriftet Science for første gang betegnelsen Aquired Immuno­deficiency Syndrome om dette sykdomskomplekset. MMWR brukte termen AIDS måneden etter.

 

CDC ante at deres store drøm var innen rekkevidde: Endelig en ny farlig fiende å bekjempe! Bare én liten sky kunne ses på himmelen. Alt tydet på at AIDS var livsstilrelatert. Både de homoseksuelle og de sprøytenarkomane brukte et stort antall narkotiske og rekreasjonelle stoffer. CDC og virologene var imidlertid ikke interes­sert i virkeligheten. De ville heller skape sin egen medisinske virkelighet, med et virus som Fienden.

 

CDC begynner å slå på stor­tromma. De overtaler medlemmer av Kongressen til å fronte deres sak. De råder blodgiver­sentralene til å vrake homoseksuelle. De begynner å presse National Institutes of Health (NIH) til å finansiere og stimulere kreftforskningsinstituttene til å finne AIDS-viruset. CDC begynner å plante historier i nyhets­media. Utover høsten 1982 kom dusinvis av artikler om AIDS i de store og populære magasinene, og i første halvdel av 1983 eksploderte dette til over 100 artikler pr. måned. I artiklene ble det poengtert hvordan dette sykdoms­komplekset kan ramme alle. En rekke AIDS-hjelpeorganisasjoner oppsto som oppfordret til ”sikker sex”.

 

I desember 1982 ble en rapport utgitt om et tyve måneder gammelt barn som etter å ha fått flere blod­overføringer døde av AIDS-relaterte infeksjoner. Samme måned rapporterte CDC de første tilfeller der AIDS synes å ha blitt overført fra mor til barn.

 

En av de ivrigste til å forlate ”krigen mot kreft” og hoppe over til den langt mer karriere­fremmende ”krigen mot AIDS”, var virusjegeren Robert C. Gallo. Han var leder for Tumour Biology Laboratory som hørte innunder National Cancer Institute. Gallo hevdet i 1980 å ha funnet det første menneskelige retrovirus, som ifølge ham skulle være ansvarlig for levkemi (blodkreft). Han kalte viruset for Human T-cell Leukemia Virus (HTLV-I), da det ifølge ham infiserer immunforsvarets T-celler. Ifølge Duesberg (1996) viser all statistikk verden over at dette viruset, dersom det overhodet er reelt, er fullstendig harmløst.

 

I 1982 hevdet Gallo å ha funnet et annet retrovirus som kunne forårsake en annen type blod­kreft. Dette viruset ga han navnet HTLV-II. Etter noen mislykkete forsøk på å finne AIDS-viruset, gjorde han en ”frekkis” som virusjegere noen ganger tyr til. Han ga det samme viruset skylden for å frembringe to vidt forskjellige sykdommer.

 

Ved Institut Pasteur i Paris, Frankrike, satt den franske retrovirologen Luc Montagnier og lurte på hvordan han kunne dra fordel av den nye epidemien, som han håpet var virusrelatert. Han dyrket frem en cellekultur fra noen homoseksuelle pasienter uten AIDS som hadde hovne lymfe­knuter. Noen uker senere mente han å ha funnet et nytt retrovirus, som han ga navnet Lymphadenopathy-Associated Virus (LAV). Han håpet dette viruset hadde noe med AIDS å gjøre. For å få hjelp til å fremme sin sak, var han naiv og dum nok til å sende en prøve av cellekulturen til Gallo. Gallo tilbød seg å skrive et forord til Montagniers kommende artikkel.

 

                  

                                                    Luc Montagnier                                                                                     Robert C. Gallo

 

1983-84: Helsemyndighetene offentliggjør oppdagelsen av AIDS-viruset

Risikogruppene for AIDS ble i denne tiden omtalt som de fire H’ene: Homoseksuelle, heroin­misbrukere, hemofile (blødere) og haitiere. Dette passet ikke CDC, som ønsket at hele befolk­ningen skulle føle seg truet av AIDS. CDCs kontakter til media var gode. Forsiden på News­week den 18. april 1983 hadde overskriften: EPIDEMIC: The Mysterious and Deadly Disease Called AIDS May Be the Public Health Threat of the Century.

 

Newsweek forside 18. april 1983

 

I mai-nummeret 1983 av Science ble Montagnier-teamets artikkel trykt, om isolering av et retrovirus hos en pasient med risiko for å utvikle AIDS (abstract). Forfatterne uttrykte at virusets rolle som årsak til AIDS ”gjenstår å bestemme”. Gallo påpekte i forordet likheten mellom Montagniers LAV-virus og hans egne krea­sjoner HTLV-I og HTLV-II. Gallo fikk sagt mellom linjene at dersom Montagnier-teamet hadde funnet noe reelt og interessant, hvilket de antageligvis ikke hadde, så var dette bare en variant av hva Gallo allerede hadde funnet.

 

I november 1983 tok Verdens helseorganisasjon (WHO) initiativ til et globalt over­våkings­program. Tilfeller av AIDS hadde dukket opp de fleste steder, faktisk overalt dersom man bare letet godt nok! Ved slutten av 1983 hadde 3.064 AIDS-tilfeller blitt registrert i USA, hvorav 1.292 hadde dødd.

 

Ved begynnelsen av 1984 fortsatte CDC å etablere sin myte om at AIDS overføres seksuelt. De hadde klart å ”oppspore” en homoseksuell mann, ”patient Zero”, som de mente kunne være opphavet til spredningen av AIDS i USA. ”Patient Zero” var Gaëtan Dugas, en canadisk sjarmør, seksuell atlet og flyvert som hadde tilfeldig sex med hundrevis av menn. Han døde 31 år gammel den 30. mars 1984 av nyresvikt (han hadde også KS).

 

Den 23. april 1984 ble en offentlig pressekonferanse holdt i Washington DC der Margaret Heckler, nyutnevnt sekretær for US Health and Human Services, annonserte at Dr. Robert C. Gallo ved National Cancer Institute hadde isolert et virus som trolig er årsaken til AIDS:

 

"Today we add another miracle to the long honor roll of American medicine and science. Today's discovery represents the triumph of science over a dreaded disease. Those who have disparaged this scientific search, those who have said we weren't doing enough, have not understood how sound, solid, significant medical research proceeds."

 

Gallo, som var tilstede på pressekonferansen, kalte det nye viruset sitt for HTLV-III. Heckler fortalte videre at en AIDS-test snart ville være kommersielt tilgjengelig. Testen ville kunne oppdage viruset med nær 100 % sikkerhet. Hun antok at en vaksine ville være klar for testing om to år. Samme dag som pressekonferansen pågikk leverte Gallo inn en patentsøknad på sin AIDS-test. Ikke siden polio-æraens dager hadde virusjegerne hatt bedre grunn til å la champagne­­korkene sprette i taket.

 

Den 4. mai 1984 publiserte Science fire artikler av Gallo og medarbeidere. I disse artiklene rådet ingen usikkerhet om hvorvidt AIDS-viruset hadde blitt funnet. At den offentlige presse­konferansen ble holdt før publiseringen av disse artiklene, var et brudd på vitenskapens etiske protokoll for hvordan forskningsarbeid skal bekjentgjøres. Protokollens formål er at andre forskere skal ha anledning til å studere et vitenskapelig arbeid før offentligheten og massemedia griper tak i det.

 

Etter den 4. mai 1984 droppet nærmest samtlige AIDS-forskerne den mulighet at AIDS kan være forårsaket av livsstilen. De hev seg på den virale infeksjonsteorien, for det var hertil regjeringens milliard­bevilg­ninger til AIDS-forskning fra nå av ville sluses.

 

I San Francisco ble alle badehus og private sex-klubber for homoseksuelle menn stengt. Ved slutten av 1984 hadde 7.699 AIDS-tilfeller blitt registrert i USA, og 762 tilfeller i Europa.

 

 

1985: Rock Hudson dør. Institut Pasteur går til søksmål. Bangui-definisjonen.

I mars 1985 ga US Food and Drug Administration (FDA) lisens til kommersiell produksjon av den første AIDSvirus-testen. De som testet positivt ville bli nektet å donere blod.

 

Skuespilleren Rock Hudson døde 59 år gammel den 3. oktober 1985, og var den første kjendisen som døde av AIDS. Han var homofil, røkte og drakk meget, og leverte en positiv AIDSvirus-test i juni 1984 kort tid etter en serie hjerteoperasjoner som inkluderte blodoverføringer. 

 

Rock Hudson

 

I oktober 1985 lanserte WHO en egen overvåkingsdefinisjon for AIDS, kjent som Bangui-definisjonen. Denne definisjonen skulle gjelde for utviklingsland i den tredje verden der AIDSvirus-testen ikke var tilgjengelig. Inklusjonskriteriene var en liste på 13 symptomer der hvert symptom ble vektet mellom 1 og 12 poeng. Personer som scorte 12 eller høyere, skulle gis diagnosen AIDS.

 

I desember 1985 gikk Institut Pasteur til søksmål mot den amerikanske regjering for å ha innvilget patentrettigheter til Gallos AIDSvirus-test, mens søknaden om patentrettigheter fra Institut Pasteur hadde blitt ignorert.

 

 

1986: Viruset får taksonomisk navn. ”Komitéen for en nasjonal strategi…

I mai 1986 bestemte the International Committee on the Taxonomy of Viruses at begge navnene på AIDS-viruset, LAV og HTLV-III, skulle droppes. Det nye navnet skulle være Human Immunodeficiency Virus (HIV).

 

Mens virologenes første store kupp var pressekonferansen den 23. april 1984, så var deres andre store kupp organiseringen av Committee on a National Strategy for AIDS. Denne komitéen skulle utarbeide retningslinjene for ”Krigen mot AIDS”. Opprettelsen av komitéen hadde også et annet formål: Å få full kontroll over hvem som skulle få definere virkeligheten. Dette inkluderte kontroll over hvilke forskere og teorier som skulle inkluderes i ”det gode selskap”, og hvilke forskere og teorier som skulle ignoreres og undertrykkes. Komi­téens styre­leder var David Baltimore, som på dette tidspunktet hadde enorm prestisje og var den mest innflytelsesrike retrovirolog i USA. Og retrovirologene var jo den mektigste gruppen innen biomedisinsk forskning. Baltimore hadde i 1975 delt Nobelprisen med Howard Temin for oppdagelsen av RT-enzymet i 1970. I 1986 ble Baltimore involvert i en sak der en medforfatter av en hans artikler ble anklaget for vitenskapelig fusk. Denne saken kom til å vare i flere år og ødela til slutt hans vitenskapelige renommé.

 

I oktober 1986 ble Komitéens strategidokument offentliggjort, en rapport på 374 sider, Confronting AIDS: Directions for public health, health care, and research. En revidert utgave kom i 1988. Rapporten etablerte HIV=AIDS-teorien som et dogme, hvilket betydde at all offentlig virksomhet og forskning måtte ta dette for gitt. Rapporten var imidlertid raus nok til å innrømme muligheten av ”co-factors”, fortrinns­vis andre infeksiøse mikrober. Stoff­misbruk ble ikke nevnt som en mulig ”co-factor”. Rapporten gir retnings­linjer for all videre forskning, folke­utdannelse, preventiv og kurativ behandling. Rapporten spesifiserer hvordan hver eneste biomedisinske yrkes­gruppe, samt andre vitenskapsgrener, kan sette i gang forskjellige forskningsprosjekter som vil bli finansielt støttet av helse­myndighetene. Her er det store pengebeløp å tjene for alle, gitt at man underkaster seg HIV=AIDS-dogmet. Komitéen ba om at det føderale beløpet til AIDS-forskning ble hevet til 1 milliard dollar innen 1990.

 

Peter Duesberg (1996; kap. 10) beskriver hvordan flere titalls millioner dollar fløt ut fra CDC til forskjellige organer og NGO’er som Verdens Helseorganisasjon, Røde Kors, den kristne høyrevingen, homoseksuelle organisasjoner, den nasjonale bløderforeningen, AIDS-organisasjoner osv. Gjennom deres AIDS-arbeid skulle de konsolidere HIV=AIDS-dogmet. En rekke frem­stående kritikere av HIV=AIDS-dogmet ble ganske enkelt kjøpt opp; etter et fingerknips fremsto de som dette dogmets ivrigste talsmenn.

 

Ved slutten av 1986 hadde 85 land rapportert totalt 38.401 AIDS-tilfeller til WHO. Amerika: 31.741; Afrika: 2.323; Europa: 3.858; Asia: 84; Oseania: 395. 

 

                 

                                                       David Baltimore                                                                                Peter Duesberg

 

 

1987: Duesberg står frem. AZT-medisin lanseres. Hestehandel om patentrettigheter

Peter Duesberg får i mars 1987 trykt en 22-siders ­artikkel i tidsskriftet Cancer Research, Retroviruses as Carcinogens and Pathogens: Expectations and Reality. Artikkelen har 278 referanser. Duesberg oppgir en rekke grunner til hvorfor HIV, hvis eksistens han ikke betviler, umulig kan være årsak til AIDS. Et av argumentene hans er at HIV infiserer alt for få celler til å kunne være ansvarlig for sykdomsspekteret ved AIDS. Han påpeker også at i mange personer som har fått AIDS-diagnosen har man ikke funnet HIV-antistoffer.

 

Peter H. Duesberg (f. 1936) er født og oppvokst i Tyskland. I 1963 arbeidet han for Max Planck Institute for Virus Research i Tübingen (Tyskland). I 1964 flyttet han til USA for å arbeide under Wendell Stanley i Virus Lab i California. Her ble Duesberg satt til å forske på onkovirus. Han ble en av gullguttene innen retrovirologi. Siden 1973 har han vært professor for diverse universiteter. Fra 1989 og frem til idag har han vært professor ved avdelingen for molekylær- og cellebiologi ved University of California, Berkeley. Han har vunnet flere priser for fremragende viten­skapelig arbeid. I perioden 1985-92 var han mottaker av et syvårig ”Outstanding Investigator Grant” på 350.000 dollar fra NIH. Dette gis til fremragende forskere som dermed får muligheten til å utforske nye idéer og retninger uten å måtte bekymre seg over hvorvidt den årlige søknaden om forskningsstipend innvilges eller ikke. I 1986 ble Duesberg valgt inn i det prestisjefylte National Academy of Sciences.

 

Etter publiseringen av artikkelen i Cancer Research fikk hans forskningskarriere en brå slutt. TV-kanaler, tidsskrifter og aviser ble hardt presset av HIV=AIDS-etablissementet til å unngå all omtale av ham. Ferdige intervjuer ble stanset i siste liten før trykk eller sending. Mens Duesbergs tidligere artikler alltid hadde gått rett inn i de mest prestisjefylte biomedisinske tidsskrifter, ble artiklene hans fra nå av stanset av fagfellevurderingen (engelsk: ”peer review system”). Fagfellevurdering går ut på at tidsskriftets redaktør lar tre fagfeller vurdere et manus (eller en søknad om forskningsstipend), og først når to av dem finner manuset (eller søknaden) god nok, antas den. Da Duesberg i 1990 sendte inn ny søknad til NIH om forskningsstipend for året 1993, fikk han for første gang avslag. Siden har NIH, samt andre offentlige og private institusjoner, avslått alle hans søknader om forskningsstipend. Pr. 1995 hadde han fått 17 avslag (Duesberg, 1996). Wiki: Peter Duesberg.

 

* * *

 

I mars 1987 godkjente Food and Drug Administration (FDA) AZT (azidothymidine) som det første antiretro­virale medikament i behandlingen av AIDS, produsert av den britisk­baserte farmasøytiske giganten Burroughs Wellcome. Ifølge produsenten var AZT designet for å nøytralisere RT-aktivitet i CD4-cellen uten å ta livet av CD4-cellen. RT-aktivitet var en aktivitet som virologene, ved å ignorere en kjent innsikt siden 1971, tolket som en definitiv markør for retrovirus. Forsikringen om at AZT ville nøytralisere RT-aktiviteten uten å ta livet av CD4-cellen var basert på en studie av Furman et al. (1986), et team som var tilknyttet produsenten. Ifølge denne studien er den nødvendige toksisitet (giftighet) for å nøytralisere RT-aktivitet ca. 1000 ganger lavere enn den toksisitet som vil ta livet av CD4-cellen. Dersom CD4-cellen dør pga. AZT, er jo hele vitsen med AZT borte. Da er det bare et spørsmål om hvem som skal gis skylden for å drepe CD4-cellen: Viruset eller AZT.

 

Det er generell enighet om at Fase II-utprøvingen av AZT representerte et skandaløst lavmål fra begynnelse til slutt. Det er mange indikasjoner på korrupt manipulering av data. For en oppsummering, se Duesberg (1996), kap. 9.

 

Litt terminologi. Det globale klassifikasjonssystemet for legemidler heter ATC-klassifikasjonssystemet, som bl.a. Felleskatalogen bruker. ATC-systemet skiller mellom antibakterielle midler (mot bakterier), antivirale midler (mot virus) og antimykotika (mot sopp). Fellesbetegnelsen for disse antimidlene er anti­infektiva. Antimidler mot retrovirus blir kalt for antiretrovirale midler (ARV).

 

* * *

 

I mars 1987 annonserte president Ronald Reagan og den franske statsminister Jacques Chirac fra Det hvite hus at deres regjeringer hadde løst striden om patentrettighetene til HIV-antistofftesten. Institut Pasteur og de amerikanske helsemyndighetene skulle få samme andel av inntektene. Reagan og Chirac unngikk spørsmålet om hvem av partene som først hadde oppdaget det angivelige HIV-viruset, eller hvem av dem som først hadde utviklet HIV-antistofftesten.

 

Gerald Myers, en ekspert i genetiske analyser av virus, skrev noen dager etter presidentmøtet et konfidensielt memorandum til NIH. Han hadde sammenlignet gensekvensene i det angive­lige LAV-viruset til Montagnier-teamet med gensekvensene i det angivelige HTLV-III-viruset til Gallo-teamet. Den sammenlignende analysen viste at gensekvensene var så iden­tiske at det bare var én mulig konklu­sjon: Gensekvensene må ha kommet fra samme pasient! Med andre ord: Gallo hadde ikke isolert noe som helst. Han hadde bare brukt det han hadde fått tilsendt fra Montagnier-temaet, gitt det et nytt navn, og tatt æren for det selv. NIH hemmeligholdt dette memoet helt til en undersøkelse fikk det frem i lyset i 1994.

 

WHO utvikler en meget omfattende ”Global AIDS strategy” med mål og prinsipper for lokale, nasjonale og internasjonale tiltak for å forebygge og kontrollere HIV-AIDS. I juli 1987 bekrefter WHO at HIV kan overføres fra mor til barn gjennom brystmelk. WHOs estimat er at på verdensbasis har 5-10 millioner mennesker blitt HIV-infisert.

 

 

1988-89: Papadopulos-Eleopulos' teori om oksidativt stress

I mai 1988 lanserte USA en koordinert utdannelseskampanje om HIV-AIDS. Et hefte med tittelen ”Understanding AIDS” ble distribuert i 107 millioner eksemplarer. Måneden etter hadde det blitt lest av 86,9 millioner personer.

 

Eleni Papadopulos-Eleopulos får i 1988 utgitt en 11-siders artikkel i tidsskriftet Medical Hypothesis, Reappraisal of AIDS: is the oxidation induced by the risk factors the primary cause? Hun argumenterer for at de egent­lige risikofaktorene ved AIDS er:

  • langvarig bruk av nitritter og opiater (dvs. stoffer som brukes av Gay-kulturen og av sprøytenarkomane).
  • sperma i rektum ved reseptiv analsex. Hvilken mengde sperma i rektum over hvilken tids­periode som er helseskadelig, diskuteres ikke.
  • faktor VIII (gjelder blødere som er avhengig av å motta koagulerings­faktor).


Eleni Papadopulos-Eleopulos

 

Journalisten John Crewdson, som skriver for the Chicago Tribune, publi­serer i november 1989 en lengre artikkel, The Great AIDS Quest. Her avslører Crewdson hvordan Gallo har fusket og løyet når det gjelder påstandene om å ha isolert det angivelige HIV-viruset på egen hånd. Crewdsons artikkel resulterte i at NIH begynte sine egne undersøkelser av Gallos arbeid.

 

 

1990: Tannlegen Acer og Kimberly Bergalis. Hoopers "Slim".

I artikler og TV-programmer diskuteres hvorfor AIDS ikke har spredd seg fra de tre risiko­gruppene (homoseksuelle menn, sprøytenarkomane og blødere) til resten av befolk­ningen, og hvorfor antall HIV-positive har holdt seg konstant siden 1985 (1:250). Hvis HIV virkelig er infeksiøs, skulle vel HIV og AIDS ha spredd seg til resten av befolkningen?

 

AZT godkjennes som forebyggende ARV-middel for symptomfrie HIVt+ personer.

 

Den 27. juli 1990 rapporterer CDCs ukentlige nyhetsbrev MMWR om Acer, en tannlege fra Florida, som skulle ha smittet Kimberly Bergalis. Rapporten ble raskt plukket opp av aviser, magasiner og fjernsynsstasjoner, og ble en sensasjonell sak som ble omtalt i alle media over hele USA de neste 18 månedene. Det var i desember 1987 at David J. Acer – en aktiv homoseksuell person som hadde fått AIDS-diagnosen 3 måneder tidligere – trakk ut to jeksler på den 19-årige jenta Kimberly Bergalis (Wiki: Kimberly Bergalis). Acer hadde stengt sin tannlegepraksis i juli 1989 pga. sin sykdom. I desember 1989, altså to år etter at Kimberly fikk sine jeksler trukket, fikk hun noen milde symptomer samt en kortvarig lunge­betennelse som fikk henne til å besøke sykehuset for en sjekk. Legen hennes spurte, ”out of the blue”, om hun ville ta en HIV-test. Den viste seg å være positiv.

 

Et CDC-team fant saken interessant da hun hevdet at hun aldri hadde tatt stoffer intravenøst, aldri hadde mottatt noen blodoverføring, samt at hun insisterte på at hun var jomfru. CDC-teamet begynte å undersøke saken, og rettet mistanken mot Acer. Acer døde den 3. september 1990. Bergalis ble satt på AZT-behandling, hvilket resulterte i at hennes helsetilstand forverret seg dramatisk. Et medi­sinsk (forårsaket) helvete begynte.

 

Journalisten Edward Hooper får utgitt boken Slim: Reporter's Own Story of AIDS in East Africa (1990). Boken beskriver den dødelige og seksuelt overførbare sykdommen “Slim” som hadde sitt utbrudd 1979/80 i grenseområdet mellom Uganda og Tanzania (Rakai-distriktet i Uganda og Kagera-regionen i Tanzania). I motsetning til hva HIV=AIDS-skolen og Hooper måtte mene, synes Slim og AIDS å være to forskjellige typer immunsvikt. De to mest utsatte risiskogruppene ved Slim var prostituerte og heteroseksuelle promiskiøse menn, i motsetning til risikogruppene for Vesten-AIDS og Afrika-AIDS.

 

 

1991: Hovedtyper og subtyper av HIV. Charles Thomas danner dissidentgruppe.

Fra og med 1991 blir det slutt på å bruke “HIV” som offisielt artsnavn på viruset, da virologene siden 1986 har funnet ut at det er to hovedtyper av viruset, samt en rekke undertyper for hver hovedtype. Fra den norske Wiki-artikkelen HIV:

 

”Ett av de store hindrene ved behandlingen av hiv er virusets store genetiske variasjon. Det finnes to hovedtyper av hiv: HIV-1 og HIV-2. Hiv-1 er i slekt med virus funnet i gorillaer og sjimpanser i Vest-Afrika, mens Hiv-2 er beslektet med virus funnet i apearten Sooty Mangabey, som finnes i skogene fra Senegal til Ghana. Det er Hiv-1 gruppe M-viruset som er det dominerende og som forårsaker AIDS. Gruppe M kan så igjen deles inn i en rekke subtyper basert på deres genetiske data. Hiv-2 anses for å være mindre virulent og mindre smittsomt enn Hiv-1.”

 

CDC HIV-tester Acers 2000 tidligere pasienter, og rapporterer at han må ha HIV-smittet fem andre. HIVt+ leger og annet helsepersonell oppfordres av myndighetene til å opplyse om sin helsestatus eller slutte å behandle mennesker. Kimberly Bergalis får over 1 million dollar i erstat­ning, men får lite glede av dem. Hun dør i desember 1991, 23 år gammel, etter å ha gått på AZT i to år. Hennes siste ønske var at den amerikanske kongressen iverksetter en lov som gjør HIV-testing obligatorisk for alle helse­arbeidere. CDC gjorde Bergalis til et nasjonal­symbol på at HIV kan ramme selv den uskyldigste.

 

I november 1991 annonserte den profesjonelle basketballspilleren Earvin (Magic) Johnson at han legger opp fordi han har fått vite at han er HIV-smittet. Han mente selv at det var gjennom hans promiskuøse heteroseksuelle atferd at han måtte ha blitt smittet. Johnson gikk på AZT en kort stund, men skal så ha sluttet med anti-HIV-medisiner da han opplevde kroppens reaksjoner. Vennene hans sa:

 

”There’s no magic in AZT, and there’s no AZT in Magic”.

 

Johnson har senere blitt talsperson for anti-HIV-medisiner, og siden 2003 har han stått på lønningslisten til GlaxoSmithKline for å markedsføre anti-HIV-cocktailen Combivir (kilde: USA Today). Det disku­teres fortsatt i media hvorvidt han faktisk tar den daglige anti-HIV-cocktailen som han hevder han tar (se f.eks. Science Guardian).

 

Den 23. november 1991 annonserte Freddie Mercury, vokalisten i rockegruppen Queen, at han hadde AIDS. Dagen etter døde han.

 

                      

                          Magic Johnson                                                         Kimberly Bergalis                                             Freddy Mercury

  

Charles A. Thomas Jr., ekspert i molekylærbiologi og tidligere professor i biokjemi, tar initiativ til dannelsen av The Group for the Scientific Reappraisal of the HIV/AIDS-Hypothesis. I juni 1992 kom første nummer av deres nyhetsbrev Rethinking AIDS. Nyhets­brevets første redaktør var Dr. Harvey Bialy, som også var den grunnleggende vitenskapelige redaktøren av tidsskriftet Nature Biotechnology. Bialy er tilhenger av Duesbergs teori om at HIV er et harmløst passasjervirus. The Group varer frem til 1999, og skifter da både navn og karakter. Anthony Brinks interessante artikkel The History of Rethinking AIDS (2010) beskriver den kontinuerlig underliggende konflikten mellom Perth-perspektivet og Duesberg-perspektivet, som resulterer i at Perth-perspektivet til slutt blir skjøvet ut.

 

Robin Weiss, Englands fremste retrovirolog og HIV/AIDS-forsker, hevdet i 1985 å ha isolert AIDS-viruset. Han tok da patent på en britisk HIV-antistofftest. Men Weiss hadde i likhet med Gallo mottatt en celleprøve fra Montagnier-teamet i 1983. I 1991 avslørte en britisk undersøkelse at Weiss sitt angivelige virus var så identisk med Montagnier-teamets angivelige virus at de to måtte være identiske. Weiss innrømmet offentlig i 1991 at han gjennom skjødes­løshet kan ha latt cellekulturen fra Montagnier komme i kontakt med hans egen cellekultur (akkurat den samme unnskyldningen som Gallo kom med).

 

ARV-middelet ddI godkjennes av FDA i juli 1991, men med den begrensning at det bare kan brukes av dem som ikke tåler AZT. Dette var den andre skandaløse ”ekspresstempo-godkjenning” i FDAs lange historie. Ingen kontrollstudier forelå. ddI dreper cellen i celle­delings­fasen enten cellen er infisert eller ikke.

 

 

1992: Neville Hodgkinson; CDC formulerer ”AIDS uten HIV”-syndrom

Neville Hodgkinson – siden 1980-tallet medisinsk korrespondent for Sunday Times, og i 1992-94 vitenskapelig korrespondent for Times – begynner å skrive en rekke artikler som er kritiske til HIV=AIDS-dogmet (AIDS Wiki: Neville Hodgkinson). Han støttet først Duesberg-perspektivet, og ca. 1998 skiftet til Perth-perspektivet.

 

HIV-AIDS-etablissementet irriterer seg over de mange tilfeller av typisk AIDS hos personer som er HIVt-. De føler presset til å finne en forklaring, eller mer presist: skape en forklaring. Fremfor å revidere HIV=AIDS-dogmet velger CDC å formulere et nytt syndrom: idiopatisk CD4+ lymfocytopeni (ICL). Dette ”syndromet” skal være forklaringen på alle HIV-negative AIDS-tilfeller. Dermed er pseudo­vitenskapen om HIV-AIDS fullbragt, og HIV=AIDS-dogmet har blitt gjort uangripe­lig. Wiki: Idiopathic CD4+ lymphocytopenia.

 

Den 30. desember 1992 dømmes Gallo for vitenskapelig vanskjøtsel.

 

                       

                                         Robin Weiss                                      Neville Hodgkinson                                        Rudolf Nureyev  

 

 

1993: Ny AIDS-definisjon. To artikler fra Perth-gruppen. AIDS-toppen nås i USA. PCR-kvantifisering.

Fra den 1. januar 1993 ble CDCs nye definisjon av AIDS virksom (Wiki: AIDS defining clinical condition). Den nye AIDS-diagnosen krever at personen: er HIVt+; antall CD4-celler skal være under 200/mm3 eller mindre enn 15 % av det totale antall lymfocytter; og man må ha minst én av de 27 sykdommene som står oppført på den nye AIDS-listen. CDCs AIDS-definisjon har blitt stadig ”slappere i strikken” ved å inkludere stadig nye sykdommer:

1983:  12 sykdommer

1985:  18       ”

1987:  24

1993:  27       ”

 

Den russiske ballettdanseren Rudolf Nureyev dør 54 år gammel av AIDS-assosierte sykdommer den 6. januar 1993. Tennisstjernen Arthur Ashe dør 49 år gammel den 6. februar 1993. Han oppdaget i 1988 at han var HIVt+, hvilket han forklarte med de mange hjerteoperasjoner med blodoverføringer han hadde hatt i årene 1979-83.

 

Perth-gruppen får utgitt to artikler: Has Gallo proven the role of HIV in AIDS? (Emergency Medicine, 1993) og Is a positive Western blot proof of HIV infection? (Bio/Technology 1993).

 

I USA steg antall nye AIDS-diagnostiserte fra 1981 til 1993, og har siden falt. 1993 var altså et toppår i hele perioden 1981-2006. Denne økningen må ses i sammenheng med utvidelsen av AIDS-definisjonen til å inkludere stadig flere sykdommer. Antall HIV-diagnostiserte personer i USA har hele tiden ligget konstant fra 1985 til 1995 på ca. 1 million. Enhver epidemiolog vet at slike tall klart avviser at HIV-AIDS kan være en infeksiøs epidemi. 90 % av dem med AIDS-diagnosen i USA er menn, mens infeksjonssykdommer rammer begge kjønnene i samme grad.

 

Pietak et. al. får publisert High levels of HIV-1 in plasma during all stages of infection determined by competitive PCR (Science, 1993). Dette er den første artikkelen om PCR-kvantifisering (QC-PCR) av RNA/DNA-fragmenter assosiert med HIV i blodet (måling av “Viral Load”). Med denne teknologien, som milliarddobler det RNA/DNA-fragmentet som spesi­fiseres i søket, ”fant” forskningsgruppen 60.000 ganger mer HIV enn ved de tradisjonelle tellemåtene.

 

 

1994: Concorde-studien; Dingell-rapporten.

Seligmann et al. (1994) får publisert i Lancet artikkelen Concorde: MRC/ANRS randomised double-blind controlled trial of immediate and deferred zidovudine in symptom-free HIV infection (abstract). Dette var den hittil største under­søkelsen av virkningene av AZT på symptomfrie HIVt+ personer. Studien hadde vart i tre år, og hadde fulgt 1.749 symptomfrie HIVt+ personer i England, Irland og Frankrike. Studien konklu­derte at AZT verken forlenger livet eller forsinker utviklingen av AIDS-symptomer for denne gruppen.

 

John Dingell, styreleder for US Congress Energy and Commerce, hadde krevd en under­søkelse av Gallos vitenskapelige vanskjøtsel. Dette resulterte i en rapport, The Dingell Subcommittee Staff Report, som i meget sterke ordelag kritiserte de amerikanske helse­myndigheter for å ha prøvd å skjule Gallos vanskjøtsel for å redde deres eget skinn! Utdraget fra rapporten nedenfor gjelder helsemyndighetenes uetiske forsvar av Gallos HIV-arbeid, men leseren kan jo forestille seg at kritikken av retrovirologenes arbeid helt tilbake til 1970 ville ha sett akkurat likedan ut.

 

“One of the most remarkable and regrettable aspects of the institutional response to the defense of Gallo et al. is how readily public service and science apparently were subverted into defending the indefensible. Neither (HHS nor Justice Department) officials and attorneys, once the dispute was under way, (dealt) responsibly with the accumulating evidence that there were serious problems in the U.S. government's claims. Instead, they pushed on with their "litigation strategy," all the while adding deception to deception, consuming untold resources and squandering scientific and international good will.

 

The fraud became self-perpetuating. Defending the indefensible became a reflex, until ultimately, the cover-up was so burdened with falsehoods that its collapse was inevitable. HHS officials and attorneys should have recognized early on that the falsehoods could not be indefinitely sustained. But HHS sought only to "defend the position." HHS did not honor the public trust.

 

The violence to principles of responsible, ethical science was just as profound. At a crucial point early in the (Gallo laboratory's) HIV research, international politics and the technocrats committed to those politics virtually took over that research, claiming the laboratory's putative accomplishments as accomplishments of the United States admini­stration and by extension, the United States itself.

 

Once done, the (Gallo laboratory's) interests became the government's interests; defending the (Gallo laboratory) scientists' reputations and claimed accomplishments became necessary for defending the honor of the United States. The defense thus became a consuming effort for significant portions of the U.S. government.

 

The result was a costly, prolonged defense of the indefensible in which the (Gallo laboratory's) "science" became an integral element of the U.S. government's public relations/advocacy efforts. The consequences for HIV research were severely damaging, leading, in part, to a corpus of scientific papers polluted with systematic exaggerations and outright falsehoods of unprecedented proportions.”

 

 

1995: David Ho: Ny patogenesemodell + HAART. Huw Christie og Continuum. Stefan Lanka.

Den intelligente og hardtarbeidende taiwaneser-amerikaneren David D. Ho var i 1981 ny­utdannet lege i USA. Han interesserte seg umiddel­bart for de aller første pasientene som fikk AIDS-diagnosen. Hans instinkt fortalte ham at dette var hans store karrieremulighet, så han hev seg på karusellen og ble raskt en anerkjent HIV=AIDS-ekspert. I 1994 deltok han i et team som testet ut virkningen av ARV-middelet proteasehemmere på mennesker med AIDS-diagnosen. Årene 1995-96 var hans store gjennombrudd som gjorde ham til den nye stjernen innen HIV-AIDS-forskningen:

 

a) Ho fremmer i en artikkel i Nature den 12. januar 1995 en ny patogenesemodell for HIV-AIDS, som i sine hovedtrekk har blitt stående. Denne modellen ble støttet ved at Ho brukte en ny PCR-variant, bDNA, for kvantifisering av RNA/DNA-fragmenter assosiert med HIV. I denne nye patogenese­modellen er HIV kontinuerlig hyperaktiv, også i den kliniske latens­perioden mellom HIV-infeksjon og AIDS-manifestasjon. Hver eneste dag i latens­perioden, som varer gjennom­snittlig 9-10 år, skal HIV-virus infisere gjennomsnittlig 260 millioner CD4-celler, som i samme forrykende tempo blir drept av immunforsvarets CD8-celler.

 

b) Ho blir ”faren” bak HAART-behandlingen (”Highly Active AntiRetro­viral Therapy”), bestå­ende av en cocktail der tre ARV-midler fra to eller tre forskjellige klasser av stoffer kombineres. HAART erstatter monobehandlingen (kun AZT). HAART er svært dyr; medi­sinene koster ca. 100.000 kr. pr. pasient pr. år. Bivirkningene er mange: diaré, kvalme, redistribusjon av kroppsfett, diabetes m.m. Hos to-siders kommentar, Time to hit HIV, early and hard, trykt i The New England Journal of Medicine den 17. august 1995, blir en klassiker som representerer det nye behandlingsparadigmet.

 

c) Med Hos nye patogenesemodell blir pseudovitenskapen dreid inn på et nytt spor. Med HAART-behandlingen foregår det medisinske drapet eller svekkelsen av AIDS-pasientene lang­sommere og mildere enn med monobehandling. Den 30. desember 2006 ble David Ho kåret til ”Man of the Year” av magasinet Time. 

David Ho kåret som "Man of the year".

 

 

Multitalentet Huw Christie Harry Williams (1960-2001) tar over som redaktør for det britiske AIDS-magasinet Continuum, og omgjør det straks til den internasjonale plattform for under­søkende journalistikk når det gjelder HIV-AIDS. Magasinet utlover en dusør på 1000 pund til den første person som kan finne en fagartikkel som dokumenterer at HIV har blitt isolert etter gullstandardens syv trinn som det ble enighet om ved Pasteur Institut, Paris, i 1973 (her).

 

I Continuum april/mai 1995 står Stefan Lanka (Tyskland) for første gang frem med en artikkel for det engelskspråklige publikum, HIV: reality or artefact. Han leverte inn sin doktor­avhandling i biologi høsten 1994, der isoleringen av et nytt virus beskrives. Han støtter Perth-gruppen i at HIV aldri har blitt isolert og at HIV-tester er meningsløse. Hans kommentarer til hvordan oppdagelsen av RT-aktivitet ledet virologene ut på viddene, og at denne aktiviteten ikke har noe med retrovirus å gjøre, er verdt å få med seg. Hans samlede kritikk av HIV=AIDS-dogmet fra 1995 til 2012 kan ses på web-siden Dr Stefan Lanka.

 

             

                                                 Huw Christie                                                                         Stefan Lanka

 

1996: UNAIDS. Duesberg utfordrer Perth-gruppen, og utgir bok.

UNAIDS, som er en integrasjon av seks forskjellige HIV-AIDS-programmer under FN, blir operativ i januar 1996. Hovedkontoret ligger i Geneve, Sveits. UNAIDS blir ledet av Peter Piot fra 1996 til 2008. Piot var tilknyttet oppdagelsen av Ebola-viruset som hadde sitt første utbrudd i Kongo i 1976.

 

Continuums dusør-annonsering fra 1995 resulterer i kommunikasjon mellom HIV=AIDS-eksperter og dissidentene, samt en interessant diskusjon mellom Duesberg på den ene siden og Perth-gruppen og Stefan Lanka på den andre siden om hvorvidt det er evidens for at HIV eksisterer (her).

 

Duesberg får utgitt boken Inventing the AIDS Virus (1996), på 720 sider. Boken er vitenskaps­sosiologisk meget interessant, og gir ene­stående innside-innsikter i:

  • det politiske spillet innen det amerikanske helsevesenet,
  • hovedpersonene i ”krigen mot AIDS”
  • hvordan virusjegerne kynisk har utnyttet mange sykdommer til å vedlikeholde sitt eget eksistens­grunnlag helt til det ble opplagt selv for et barn at ikke noe virus kunne være involvert.
  • forskjellige myter om virus som virologene har skapt. Disse mytene tjener kun ett formål: Å holde virusforklaringen på en bestemt sykdom lengst mulig i live. Et eksempel er idéen om ”langsomtvirkende” virus. 

 

1997: Padian-studien. Montagnier-intervjuet. Den første dissidentfilmen.

Nancy Padian et al. får utgitt artikkelen Heterosexual transmission of Human Immuno­deficiency Virus (HIV) in Northern California: Results from a ten-year study (American Journal of Epidemiology). Dette er den største og lengste studien av ”hetero­seksuell overføring av HIV” i USA, som besto av to uavhengige undersøkelser:

 

1) 82 HIVt+ kvinner ble valgt ut sammen med deres mannlige partnere, og 360 HIVt+ menn ble valgt ut sammen med deres kvinnelige partnere. 19 % av de kvinnelige partnerne var også HIVt+, og 2 % av de mannlige partnerne var også HIVt+. Studien sier ikke noe om når eller hvordan de mannlige og de kvinnelige partnerne ble HIVt+.

 

2) I en langtidsstudie blir 175 par fulgt gjennom til sammen 282 par-år der den ene i hvert par var HIVt+. Ingen overføring av HIVt+ ble registrert i denne tiårige studien der hvert par hadde ubeskyttet sex. Underveis i langtidsstudien ble sexaktiviteten mindre risikofylt. Bruken av kondom økte fra 32 til 74 %, og analsex falt fra 38 til 8 %. Ifølge studien er mann-til-kvinne overføring ca. åtte ganger mer effektivt enn kvinne-til-mann overføring pr. kontakt. Risikoen for mann-til-kvinne overføring er lav, beregnet til ca. 0,09 % pr. kontakt, og risikoen for kvinne-til-mann overføring ca. 0,01 %.

 

I Continuum vinteren 1997 gir Luc Montagnier et lengre intervju til den franske journalisten Djamel Tahi (her) om hvilke prosedyrer han egentlig gjennomførte i 1983 da han hevdet å ha isolert HIV. Tahi har tydeligvis forberedt seg meget godt, for spørsmålene hans er meget presise. Perth-gruppen analyserer Montagniers uttalelser punkt for punkt (her). Spørsmålet om hvorvidt HIV har blitt isolert eller ikke, er med dette utdebattert. Det er ikke mer å si om saken, da alle parter har fått presentert sitt syn til det fulle. Continuum-korrespondansen 1996-97 har vært et intellektuelt høydepunkt som gjør leserne istand til å trekke sine egne konklu­sjoner. Det eneste som nå gjenstår er et avgjørende eksperiment med begge parter som vitne.

 

Den første HIV/AIDS-dissidentfilmen HIV=AIDS: Fact or Fraud? har premiere­visning i Denver den 17. juni 1997. De to som får uttale seg mest i filmen er Duesberg og Charles A. Thomas Jr. (grunnleggeren av The Group). Duesberg presenterer sine argumenter for at HIV kun fungerer som et harmløst passasjer­virus. Til slutt i programmet konkluderer han at det ikke lenger er noen mulighet for at det er uvitenhet eller uskyld som driver HIV=AIDS-dogmet videre, og Thomas Jr. snakker om ”den skjulte hånd”. Produsenten Stephen Allen kommen­terer i A letter from the producer (2000) bakgrunnen for filmen, og reaksjonene på den.

 

 

1998: Roberto Giraldo om ELISA-testens dilusjon 1:400

Stefan Lanka gir et lengre intervju til Mark Gabrish Conlan (Zenger’s, 1998), der han kommer han inn på sammenhengen mellom kreft og AIDS, og at Otto Warburg (1883-1970) oppdaget patogenesen ved kreft allerede på 1940-tallet.

 

Etienne de Harven står frem for første gang i HIV/AIDS-debatten med et innlegg i Continuum, Retroviruses: The Recollections of an Electron Microscopist. Her støtter han konklu­sjonen til Perth-teamet og Stefan Lanka at det ikke finnes noen evidens for eksistensen av HIV:

 

“etter en omfattende gjennomgang av AIDS-forskningslitteraturen synes følgende konsta­tering uunngåelig: verken elektronmikroskopi eller molekylære markører har frem til nå tillatt en vitenskapelig troverdig demonstrasjon av isolering av retrovirus fra HIV-pasienter. Denne konklusjonen gir full tiltro til de nylige rapportene publisert i Continuum av E. Papadopulos og S. Lanka”.

 

Dr. Roberto A. Giraldo står frem for første gang i HIV/AIDS-debatten med et innlegg i Continuum, Everybody reacts positive on the ELISA test for HIV. Han tar opp det faktum at en av ELISA HIV-testene krever at serumprøven diluteres (uttynnes) 1:400, hvilket er meget høyt. Hans egne eksperimenter av 100 serumprøver viser at uten dilusjon vil trolig hele menneskeheten ifølge HIV-tester være HIV-positive!

 

                  

                                                          Etienne de Harven                                                             Roberto Giraldo

 

 

1999: Al-Bayati om kortikosteroiders rolle i patogenesen. ”Rethinking AIDS”-gruppen.

Mohammed Ali Al-Bayati fra Iran tok embetseksamen som veterinærpatolog i 1978 etter utdannelse i Bagdad og Kairo. Han kom samme år til USA der han studerte komparativ patologi, som inkluderte menneskelig patologi, samt toksikologi, biokjemi og immunologi ved University of California. Han tok doktorgraden i 1989. Han ble sertifisert av American Board of Toxicology i 1994 og av American Board of Veterinary Toxicology i 1996. Hans erfaring i patologi og toksikologi inkluderer menneskelig patologi og toksikologi, veterinær patologi og toksikologi, eksperimentell patologi og toksikologi, samt miljøtoksikologi.

 

I 1997 drev han sitt eget toksikologiske rådgivningsfirma i California, Toxi-Health Inter­national, og hadde i flere saker tjent som ekspertvitne der personer hadde blitt utsatt for giftstoffer. I oktober 1997 kom en pasient til ham med alle AIDS-karakteristika, men med negativ HIV-test. Al-Bayati hadde aldri tvilt på HIV=AIDS-dogmet, men dette tilfellet ledet ham til en toårig privat undersøkelse av dogmet. I 1999 utga han boken Get all the facts right: HIV does not cause AIDS. Bokens verdi ligger i den kompetanse forfatteren bringer til sine selvstendige tolkninger og evalueringer av AIDS-tilfeller, enten deres HIV-tester har vært negative eller positive. Hans konklusjoner er altså ikke et oppgulp av andres meninger. På hans web-base ligger web-siden Causes & Pathogenesis of Aids.

 

Al-Bayati har gitt et intervju til Mark Gabrish Conlan (Zengers, 2000) og et intervju til Steven D. Keller (2. mai 2001). Som det fremgår av intervjuene, har hans spesialkompetanse gitt ham innsikt i spesielle aspekter ved patogenesen ved AIDS, og da særlig hvordan kortikosteroider og glukokortikosteroider har immunsupressiv virkning. Kortikokosteroider tilføres kroppen kunstig gjennom de medisiner som dem i Gay-kulturen bruker, og utløses naturlig i kroppen gjennom feilernæring og hunger, som i Afrika. Forhøyet nivå av kortikosteroider over tid resulterer i ervervet immunsvikt.

 

Mohammed Ali Al-Bayati

 

* * *

 

Den opprinnelige The Group for the Scientific Reappraisal of the HIV/AIDS-Hypothesis har i praksis blitt kuppet av tilhengerne av Duesberg-perspektivet. De endrer navnet på web-basen til Rethinking AIDS, og kaller seg selv the RA Group. Deres nye president er Roberto A. Giraldo. RA-gruppen går i oppløsning etter 4-5 år pga. passivitet (se Anthony Brinks artikkel The History of Rethinking AIDS).

 

Edward Hooper får utgitt boken The River: A Journey to the Source of HIV and AIDS, som er på 1070 sider. Hooper argumenterer her for hypotesen om at HIV ble spredd til mennesker via den orale poliovaksinen (Wiki: OPV AIDS hypothesis). Kap. 2 gir et sammen­drag av Slim-utbruddet i 1979/80 på grensesonen mellom Uganda og Tanzania, og spred­ningen derfra.

 

 

2000: President Mbekis AIDS-rådgivende panel; Durban Declaration; Maggiore.

I tilknytning til Den internasjonale AIDS-konferansen som skulle holdes i Durban, Sør-Afrika, den 9.-14. juli 2000, opprettet Sør-Afrikas president Thabo Mbeki et AIDS-rådgivende panel bestående av 33 eksperter. Dette panelet inkluderte flere av de fremste dissidentene, som Duesberg, David Rasnick, Harvey Bialy, Eleni Papadopulos-Eleopulos og Val Turner. Ekspert­panelet møttes to ganger: én gang i mai 2000 i Pretoria, og én gang i juli 2000 i Johannes­burg. Den øvrige diskusjonen foregikk via Internet.

 

Mbeki ble latterlig­gjort over hele verden: i aviser, fjernsynskanaler, av leger og forskere, veldedighetsforeninger, FN-organer, finansielle institusjoner, og av politikere helt opp til Det hvite hus. Mbekis innvending var at siden såkalt ”Afrika-AIDS” synes å være spredd hovedsakelig gjennom heteroseksuell kontakt, er kontinentets problemer unike og Vestens erfaringer er mindre relevante. Som en respons på det som ble opplevd som Mbekis tvil på HIV=AIDS-dogmet, signerte 5000 forskere fra hele verden, ”inkludert noen Nobel­prisvinnere”, The Durban Declaration (Nature, 6. juli 2000). Dette er idag den mest autori­tative utgaven av HIV=AIDS-dogmet.

 

Den 12. april 2000 sendte European Medicines Agency ut en pressemelding der de opplyser at Viramune (Nevirapine) kan forårsake alvorlige og livstruende reaksjoner i hud og lever. I november 2000 fulgte FDA opp i USA: De sendte ut en pressemelding som advarer mot Nevirapines toksiske virkning på leveren.

 

Christine Maggiore (USA) ble under en rutinemessig helseundersøkelse i 1992 oppfordret til å ta en HIV-test. Hun var fullstendig frisk og tilhørte ikke noen risikogruppe. Hun testet positivt, og ble fortalt at hun ville dø i løpet av 5-7 år. Hun forberedte seg på å dø, og sto frem som en offentlig talsperson for HIV=AIDS-dogmet. Flere nye HIV-tester vekslet i resultat mellom negativ, inkonklusiv og positiv. Dette fikk henne til å starte sin egen research, som inkluderte en gjennomgang av faglitteraturen. Da hun traff Duesberg i 1994 ble hun overbevist om at HIV ikke kan forårsake AIDS. I 1995 stiftet hun foreningen Alive & Well for å fremme de virkelige fakta om HIV-AIDS. I 1996 møtte hun filmregissøren Robin Scovill, som hun så fikk to barn med: Charlie (f. 1997) og Eliza Jane Scovill (2001-2005). Hun ammet begge barna, og nektet å HIV-teste dem. I 2000 ga hun ut boken What if everything you thought you knew about AIDS was wrong? Et vedlegg i boken inneholder brev og attester fra 34 personer som alle har levd i over ti år med HIV-diagnosen uten å bruke anti-HIV-medisiner.

 

                     

                                                               Thabo Mbeki                                                     Christine Maggiore m/ datter

 

 

2001: Mbekis panelrapport. Huw Christie (1960-2001); Continuum opphører.

I mars 2001 hadde Thabo Mbekis AIDS-rådgivende panel sin rapport ferdig, Presidential AIDS Advisory Panel Report. I kapittel 9 i rapporten foreslås ti eksperimenter for å avgjøre forskjellige stridsspørsmål mellom HIV=AIDS-skolen og dissidentene. Regjeringen i Sør-Afrika påtar seg finansieringen av alle ti testene. Disse ti testene ble imidlertid aldri gjennomført. Konflikten innad mellom Perth-gruppen og Rethinking AIDS-gruppen må ta skylden for dette. Perth-gruppen mener at særlig Harvey Bialy og David Rasnick greide å sette en stopper for to kritiske eksperimenter som ville ha avgjort hvorvidt det er evidens for HIV (se Perth-gruppens notat om saken).

 

Huw Christie, redaktør av Continuum siden 1995, dør 41 år gammel den 17. august 2001. Dødsårsaken var relatert til svulstsykdommen Kaposis sarkom. Hans livspartner Michael Baum­gartner skrev nekrologen In Memoriam. Det siste nummeret av Continuum ble utgitt online i oktober 2001 (online-arkiv).

 

 

2002: Nevirapines drepende historie. Bok om skandaløse Gallo.

Anthony Brink (Sør-Afrika) skriver et fornøyelig og sarkastisk essay om den skandaløse historien til ARV-middelet nevirapine, The trouble with Nevirapine (VirusMyth, 2002). Nevirapine ble godkjent som komponent i HAART i USA for voksne i 1996, for barn i 1998, og i Europa i 1997 (Wiki: Nevirapine). I januar 2001 godkjente South African Medicines Control Council nevirapine som monoterapi for å hindre overføring av HIV fra mor til barn. Da nevirapine til dette formål ikke var tillatt i USA, var det naturlig å spørre om de amerikanske helsemyndigheter brukte den afrikanske befolkningen som forsøkskanin.

 

Journalisten John Crewdson, tidligere vinner av Pulitzer-prisen, får utgitt bok (670 sider) om Gallos skandaløse forskningskarriere: Science Fictions: A Scientific Mystery, a Massive Cover-up and the Dark Legacy of Robert Gallo.   [Bokens HomePage]. Dette er ingen dissident­bok, Crewdson gir ikke en gang inntrykk av å ha hørt om dissidentbevegelsen. Crewdson begynner sitt forord slik: ”This is not a book about AIDS. Nor is it really about science. It is a book about how scientists behave when the stakes are high, and the stakes were never higher than in the search for the cause of AIDS.” Om denne boken er årsaken til at Gallo ikke fikk Nobelprisen i medisin sammen med Luc Montagnier i 2008, er uvisst, men Crewdson hadde fortjent et slikt kompliment. Boken er særdeles grundig og velskrevet, og kommer til å bli en vitenskapssosiologisk klassiker. Boken gir leserne den nødvendige bakgrunnen for å forstå det (langt på vei pseudovitenskapelige) fagmiljøet som Gallo og Montagnier opererte i; hvordan Gallos uhyre egoistiske ambisiøsitet drev ham til korrupte og kriminelle handlinger, til løgn og bedrag; og historien bak ”oppdagelsen av HIV” og utviklingen av HIV-antistofftesten.

 

Bokomslag

 

 

2005: Eliza Jane Scovill (2001-2005)

Eliza Jane Scovill (født 3. desember 2001), datteren til Christine Maggiore og Robin Scovill, døde den 16. mai 2005, bare 3 ½ år gammel. I april måned hadde hun vært hos en familielege pga. sykdom med rennende nese. Noen dager senere ble en annen lege oppsøkt, som mente hun hadde mild øreinfeksjon. Dette fikk hun behandling for. Ifølge en sykehusrapport hadde hun fått diagnosen lunge­betennelse noen uker før hun døde. Hennes død og årsaken hertil ble et stort drama i media da HIV=AIDS-dogmets "vaktbikkjer" utnyttet denne tragedien maksimalt for å score billige poenger i ukritiske media (se Wiki-artikkelen Eliza Jane Scovill).

 

Mohammed Ali Al-Bayati, som representerte familien og HIV/AIDS-dissidentene, ble bedt om å evaluere de medisinske rapportene om dødsårsaken. Hans evaluering resulterte i rapporten Analysis of Causes That Led to Eliza Jane Scovill’s Cardiac Arrest and Death (25. oktober 2005). Hans konklusjon var at hun døde av en akutt allergisk reaksjon på amoxicillin, som hun hadde blitt behandlet med ifm. øreinfeksjonen. Noen måneder senere fulgte Al-Bayati opp med en sammenlignende analyse av en annen tragisk død, Comparative Analysis of the Autopsy Reports of Destiny Jacobo and Eliza Jane Scovill (9. desember 2005).

 


Eliza Jane Scovill

 

 

2006-07: Celia Farbers artikkel i Harper’s; Parenzee-rettssaken

David Rasnick tar initiativ til å danne en ny ”Rethinking AIDS Group”, der han utpeker David Crowe som ”Director” og Etienne de Harven som ”President”. Denne Gruppen er en dogmatisk forsvarer av Duesberg-perspektivet. Den relativt nye HIV/AIDS-dissidenten Henry Bauer blir styremedlem. Våren 2007 setter de opp web-basen RethinkingAids.com.

 

Den kjente amerikanske journalisten og HIV/AIDS-dissidenten Celia Farber får trykt en 15-siders meget kritisk artikkel i Harper’s Magazine, Out of control: AIDS and the corruption of medical science (mars 2006). Robert Gallo, sammen med syv medforfattere, svarte med en kritikk av Farbers artikkel, Errors in Celia Farber's March 2006 article in Harper's Magazine (mars 2006). Dette resulterte igjen i at Rethinking AIDS-gruppen skrev en interessant og lærerik punkt-for-punkt analyse av Gallo-dokumentet, Correcting Gallo: Rethinking AIDS Responds to Harper’s ‘Out of Control’ Critics (september 2006). Perth-gruppen kom så med en spennende kommentar til sistnevnte, Perth Group Commentary.

 

Celia Farber

 

Andre Chad Parenzee (f. 1971), som i 1986 kom fra Cape Town i Sør-Afrika til Adelaide i Sør-Australia, fikk i 1998 diagnosen HIV-positiv. Etter det giftet han seg, og hadde utenom ekteskapet ubeskyttet sex med to andre kvinner. Ingen av de tre kvinnene ble fortalt om hans diagnose. Den 31. januar 2006 ble Parenzee dømt skyldig i å ha satt tre menneskeliv i fare; dommen ble 15 års fengsel. Hans forsvarer appellerte saken til Sør-Australias høyesterett, og henviste til Perth-gruppen.

 

Dommer John Sulan godtok en høringsrunde der både aktoratet og forsvareren kunne innkalle sine ekspert­vitner, før det ble tatt stilling til om dommen kunne ankes. Høringsrunden varte fra den 23. oktober 2006 til den 27. april 2007. Eleni og Val Turner fra Perth-teamet ble avvist som ekspertvitner pga. manglende formelle kvalifikasjoner. Dommer Sulan godtok likevel at retten skulle gå gjennom følgende påstander som ble fremmet av forsvarsadvokat Borick:

* det finnes ingen evidens for at HIV eksisterer eller har blitt isolert.

* det finnes ingen evidens for at HIV forårsaker AIDS.

* det finnes ingen evidens for at HIV er seksuelt overførbar.

* HIV-tester er upålitelige fordi de ikke tester for selve viruset, men for diverse ”markører” som aldri har blitt bevist å være spesifikke markører for HIV.

 

I september 2007 ble Parenzee dømt til ni års fengsel. Dette var et juridisk nederlag for HIV/AIDS-dissidentene.

For mer om saken, se Perth-gruppens Parenzee-dokumenter (Wiki: Andre Chad Parenzee).

 

Andre Chad Parenzee

 

 

2008-09: Nobelprisen til Montagnier. Maggiore (1956-2008). House of Numbers.

I desember 2008 ble Nobelprisen i medisin utdelt til Luc Montagnier og hans kollega Francoise Barré-Sinoussi for å ha isolert HIV i 1983, og til den tyske virologen Harald zur Hausen for sitt arbeid med teorien om at virus kan forårsake kreft (Wiki: Harald zur Hausen). I 1983-84 oppdaget Hausen korrelasjonen mellom Humant papilloma­virus (HPV) type 16 og 18 og livmor­halskreft. Korrelasjon er imidlertid ikke det samme som årsaks­sammenheng. Gribber og andre åtseletere oppsøker døende og døde dyr; men de er ikke dermed årsak til dyrenes død. Fra 1980-tallet og frem til i dag har Hausen vært en av de ledende tyske forskere innen kreftforskning. Han er forfatter av boken Infections Causing Human Cancer (2006). Det er Hausens forskning som ligger til grunn for introduksjonen av HPV-vaksinen i 2006. Med utdelingen av Nobelprisen i medisin til Montagnier og Hausen for deres virusarbeid, ble viro­logenes pseudovitenskap fra første halvdel av 1980-tallet bragt tilbake til stjernelyset.

 

                                                                         Barre-Sinoussi           Montagnier            H. zur Hausen

 

Christine Maggiore, født den 25. juli 1956, dør 52 år gammel den 27. desember 2008. Hun hadde blitt behandlet for lunge­betennelse det siste halve året. Hennes død og årsaken her til ble et stort drama i media da HIV=AIDS-dogmets vaktbikkjer igjen utnyttet denne tragedien maksimalt for å score billige poenger i ukritiske media (Wiki: Christine Maggiore). En av disse vaktbikkjene er professor John Moore, som kom med denne uttalelsen.

 

Al-Bayati skrev en rapport om hva som forårsaket hennes død, Analysis of causes that led to Christine Maggiore’s acute renal and cardiac failure, pulmonary edema, and death (5. desember 2009). Maggiore hadde ikke noen AIDS-indikatorsykdom de to siste årene av sitt liv eller i tiden rett før hennes død. Hun utviklet akutt nyresvikt som resultat av den medisinering hun mottok de ni siste dagene før hennes død.

 

Perth-gruppen bryter alle bånd med Rethinking AIDS-gruppen pga. uforenlige vitenskapelige og etiske motsetninger, i notatet Rethinking AIDS and the Perth Group – irreconcilable differences (18. septemer 2009).

 

Claus Jensen skriver en fornøyelig bokanmeldelse, A Denialist Reads Seth Kalichman, av Kalich­mans bok Denying AIDS: Conspiracy Theories, Pseudoscience, and Human Tragedy (2009).

 

Brent Leung produserer HIV/AIDS-dokumentarfilmen House of Numbers (2009) [Google-video, 1t:29 min.], der HIV=AIDS-ekspertene kommer med flere oppsiktsvekkende innrøm­melser. Da ekspertene etter filmens premiére så hvor uheldig deres innrømmelser var, begynte de å forsvare seg med at uttalelsene hadde blitt klippet ut sin opprinnelige kontekst, hvilket er tullprat. Filmen har vunnet en rekke priser (HomePage). Filmen er spesielt bra om HIV-testenes verdiløshet og vilkår­lighet.

 

 

2010-11: Dokumentarfilmene The Science of Panic og The Emperor’s New Virus.

Brent Leung lanserer i 2011 en oppfølger til dokumentarfilmen House of Numbers (2009). Oppfølgeren har tittelen The Emperor’s New Virus? - An Analysis of the Evidence for the Existence of HIV (YouTube, 1t:36min). Her er det Perth-perspek­tivet (i motsetning til Duesberg-perspektivet) som frontes: At det ikke er evidens for HIV-virusets eksistens, da HIV aldri har blitt isolert på en tilfredsstillende og adekvat måte.

 

Isabel Otaduy Sömme og Patrizia Monzani lanserer i 2011 deres spanske HIV/AIDS-dokumentarfilm The Science of Panic (YouTube, 80 min). Her treffer vi den internasjonale, ikke-engelskspråklige verden av HIV/AIDS-dissidenter, som ikke er like godt kjent som dem fra USA. Filmen er spesielt bra i dens fokus på medisinsk forårsaket AIDS; flere står frem som forteller om hvordan de fikk et nytt liv da de begynte å spyle anti-HIV-medisinene ned i dass.

 

******

 

 

Tilbake til:   HIV/AIDS-Innholdsside  //  Home