Bokanmeldelse av Rolf Kenneth Myhre:

”Menneskets transpersonlige dimensjoner”

red. av Walsh & Vaughan

Det danske Sankt Ansgars Forlag har i 2002 oversatt og utgitt artikkelsamlingen Paths beyond ego: the transpersonal vision (1993), redigert av Roger Walsh og Frances Vaughan. Boken består av ca. 50 innlegg (artikler og bokutdrag) fordelt på 11 tematiske seksjoner, totalt 370 sider. Boken er en fin introduksjon til dem som vil smake på trans­personlig psykologi og som ikke riktig vet hvor de skal begynne. Her er alle de ”store” med; Ken Wilber er godt repre­sentert med hele åtte innlegg. En vesentlig kvalitet ved boken er hvordan redaktørene har sydd den sammen; først ved en større generell innled­ning og deretter ved mindre innled­ninger til hver seksjon.

Et søk i Norges felles bibliotek­database BIBSYS viser at ikke et eneste eksemplar av boken er å finne i de norske biblioteker. Et søk på ordet ”transpersonlig” ga fjorten treff, så det er tydelig at nordmenn ikke akkurat svømmer i denne typen litteratur. Å anmelde en samling på femti innlegg er ikke så lett. Jeg har valgt en ”rund” form som tar utgangspunkt i de forskjellige seksjonenes tematikk, der det jeg har funnet mest interessant fremheves.

Hovedpersonen bak dannelsen av transpersonlig psykologi-bevegelsen var Abraham Maslow (1908-70), mannen med 195 i IQ. Maslow var også hovedpersonen bak humanistisk psyko­logi, regnet som ”the third force” innen akademisk psykologi (etter psyko­­­analysen og atferds­psykologien). I 1968 skrev Maslow i sin bok Toward a Psychology of Being om behovet for ”a Fourth Psychology, trans­personal, trans­human, centered in the Cosmos rather than in human needs and interests, going beyond human­­ness, identity, self-actualization, and the like”. I 1969 ble Journal of Trans­personal Psycho­­­logy lansert, og i 1972 ble American Asso­ciation for Transpersonal Psycho­logy stiftet. Et tegn på at bevegelsen har oppnådd noe i løpet av de tredve årene som har gått, er at psykia­triske uttalelser som følgende nå latterlig­gjøres av stadig flere:

”De opplagte likheter mellom schizofren regresjon og yoga/zen-praksis viser klart at den alminne­­lige tendens i de orientalske kulturer er å trekke seg tilbake i seg selv fra en overveldende fysisk og sosial virkelighet”. [The history of psychiatry (1966) / Alexander og Selesnich]

Seksjon 1: Bevissthetens gåte
Daniel Goleman konstaterer at dagens psykologiske modeller i Vesten utelukker anerkjennelsen eller undersøkelsen av den tilstand som er den sentrale forutsetning i praktisk talt et hvert av Østens psyko-åndelige systemer. Det gjelder natur­ligvis Oppvåknings­tilstanden, også kalt Buddha-bevissthet. Ken Wilber presenterer gjennom flere innlegg det spektrum av erkjennelsesmessige utviklingsnivåer som individet begynner å klatre oppover fra fødselen av. Dette spektrum kan inndeles i tre hovedstadier: de før-rasjonelle nivåer (før fornuftens utvikling, der barnet er), de rasjonelle  nivåer (der ordinære voksne er), og de trans­rasjonelle nivåer (der yogier og mystikere er). Hvert erkjenn­elses­messig nivå har sin spesifike psyko­­patologiske risiko, og hvert nivå av psyko­patologi krever en dertil egnet psykoterapi. I et innlegg av Roger Walsh skjelnes det mellom de shamanske (”reise-dynamiske”), de budd­­hist­iske (oppmerksomhets­utviklende) og de yogiske (konsentrasjons­utviklende) bevisst­hets­­­tilstander, som alle er transrasjonelle.

Seksjon 2: Meditasjon: den kongelige vei til det transpersonlige
Meditasjon dreier seg om bevisst­­­hetens frigjøring fra sinnets makt og automatnatur. Denne frigjøring skjer gjennom trening og disiplinering av oppmerk­somheten. Østens meditasjon har påvirket den vestlige kultur, men vestens kultur har også påvirket meditasjonskulturen ved å bruke meditasjon utenfor den religiøse ramme. Roger Walsh oppsummerer de vitenskapelige studier av medita­sjonens psyko­­logiske, fysiologiske og terapeutiske virkninger. Over 1.500 studier har blitt utført, men forsk­ningen må ennå sies å være på sine første stadier. Jack Kornfield, buddhist og psykolog, disku­terer hvordan meditasjon gjør det lettere å se sine nevrotiske trekk, men at denne observasjon ikke er nok til å forstå eller kurere nevrosene. Meditasjon er et fint supplement til psykoterapi, men kan aldri bli en erstatning.

Seksjon 3: Klardrømmer
Klardrømmer, det at man er bevisst at man drømmer, ble eksperi­mentelt bevist i 1970 av to personer uavhengig av hverandre: Alan Worsley i England og Stephen LaBerge i California. I søvnlaboratorier klarte de å gi tegn via øyebevegelser at de hadde klardrømmer, mens EEG-målinger av hjernebølgene viste at de befant seg på typisk drømme­nivå. LaBerge hadde en tid problemer med å få sine rapporter offentliggjort, fordi anmelderne nektet å tro at det var mulig. For dem opptatt av Oppvåkningstilstanden har klardrømmer en spesiell betydning, både som indikator på ens åndelige utvikling og som en teknikk til den store Oppvåkning. Tibe­tansk buddhisme har en egen ”drømme-yoga”, der målet er å være et årvåkent ”vitne” 24 timer i døgnet, enten man er i såkalt våken tilstand, i drømme eller i søvn.

For dem som tror på Oppvåkningen, er dette livet som en drøm. Hvis man lar denne drømme­holdningen synke til­strekkelig dypt ned i underbevisstheten, vil holdningen til slutt også bringes inn i nattedrømmen, og da resultere i klardrømmer! Stephen LaBerge har ett innlegg om hvordan man kan lære seg å få klar­drømmer, og et annet innlegg om veien fra klar­drømmer til den store Oppvåkning.

Seksjon 4: Om de psykedeliske stoffers implikasjoner
De psykedeliske [sinnsmanifesterende, hallusinogene] stoffene hadde sin stor­hets­tid på 1960-tallet, før de tidlig på 70-tallet ble total­forbudt over hele den vestlige verden. De meste kjente er ayahuasca (fra liane i Amazonas), ibogain (fra roten på afrikansk plante), meskalin (fra peyote-kaktusen i Mexico og USA), psilocybin (fra mexicansk sopp og den spisse fleinsoppen i Norge), og syntetiske stoffer som LSD, ecstasy og ketamin. Myndighetenes retoriske kunstgrep var å klassifisere de psyke­deliske stoffene som ”narko­tika”, og gi narkotika en juridisk definisjon som ikke har noe som helst med den medi­sinske definisjonen å gjøre. Den medisinske definisjonen av narkotika er søvnfremkallende midler, som f.eks. morfin og heroin. Den juri­diske defini­sjonen begynte med FN’s Narkotika­­­konvensjon i 1961, og resulterte i den såkalte Narkotika­listen (i Norge gitt i forskrift av Sosial­departementet i 1978). Myndighetenes fordel med denne juri­diske definisjonen var bl.a. å lure folk til å tro at ”narkotika” representerte en ensartet gruppe stoffer som man kunne advare mot og forby på generelt grunnlag. All narkotika var nå like skummel, farlig og ulovlig (som heroin og kokain); ikke noe mer å diskutere!! Skremsels­propagandaen florerte, der psyke­deliske stoffer som LSD både kunne ødelegge hjernen og resultere i (ikke bare utløse) psykoser.

Psykedeliske stoffer har blitt brukt i de fleste hellige seremonier verden over, til alle tider. I shamanske ritualer, i vediske og greske mysterietradisjoner. Den australske urbefolkningen har alltid brukt pituri; hinduene brukte soma; ved de greske eleusiske mysteriers høydepunkt ved den sjette dags avslutning ble det mystiske kykeon brukt; og indi­anernes Native American Church har alltid brukt peyote. Stanislav Grof, som har størst erfaring i verden når det gjelder LSD-terapi, forteller at denne behandlingsform ikke bare kurerer nevroser langt mer effektivt enn noen form for samtaleterapi, men også kan forvandle dødsangst til et spennende bevissthets­eventyr. Grof er en av Vestens store transpersonlige pionerer, og har gitt vesentlige bidrag når det gjelder utforskningen av et psykologisk sjikt som synes å ligge mellom det personlige og det trans­­personlige.

Seksjon 5: Utviklingens transpersonlige dimensjoner
Er vår flatlandskultur og dets gjennom­snitts­­menneske ”normal”, gitt et eller annet utviklingstrinn, eller representerer vår kultur en patologisk variant av et eller annet utviklingstrinn? Mainstream-kulturen utøver en sterk kraft, som trekker dem på under­liggende utviklingsnivåer opp til sitt eget nivå, og som stadig prøver å trekke dem på høyere­­­­liggende nivåer nedover.

”You have to be a somebody before you can be a nobody”, ble et utilsiktet slagord fra den ameri­­kanske praktiserende psykoterapeuten Jack Engler, som også underviser i buddhistisk medita­sjon. Uttalelsen setter fingeren på en vesentlig forvirring i den psykologisk/åndelige litteraturen når det gjelder ego-begrepet. I vestlig psykodynamisk psykologi er egoet identisk med det admini­­strative jeg-senteret/funskjonen, og er i seg selv noe positivt som skal utvikles (”you have to be a some­body”). I Østens åndelige litte­ratur har egoet en annen betydning, nemlig den narsistisk-patologiske kjernen som holder den åndelig-etiske utvikling tilbake, og som man derfor skal frigjøres fra (”before you can be a nobody”).

Ken Wilber tar opp en annen vesentlig forvirring i den psykologisk/åndelige litteraturen, nemlig den manglende evnen hos mange til å skille mellom det før-rasjonelle (magisk-mytisk tenkning) og det trans­rasjo­nelle (mystiske opplevelser). Typisk for newage-miljøet er jo hvordan begge disse nivåenes produkter omfavnes med samme naive glede, i sin frustrasjon over rasjonalismen som har dominert kulturen alt for lenge. For newage’rne er mytologi, astrologi og tarot like så ”spirituelt” som f.eks. yoga og zen. Oppklaringen av denne forvir­ringen, og redegjørelsen for hvilke misforståelser den har resultert i, er en av Wilbers mange glitrende intellektuelle prestasjoner. En av ofrene for før/trans-fallgruben er Carl Gustav Jung med sine arketyper. Hans storhetstid er over; han har heller aldri blitt akseptert av esoterikere og okkul­tister.

Seksjon 6: Problemer på veien, kliniske anliggender
Psyken vil heller skape kriser som frem­skynder en utvikling, enn tolerere stagnasjon. Det klassiske eksempelet er den innledende sykdomskrisen til kommende shamaner; krisen slynger den totalt uforberedte inn på hans løpebane. Å avslå ”kallet til storhet” er som regel en dårlig løsning. Abraham Maslow skrev: ”Hvis du bevisst forsøker å være mindre enn du er i stand til å være, advarer jeg deg om at du vil bli dypt ulykkelig resten av ditt liv”.

Christina og Stanislav Grof skriver at mange episoder der mennesker opplever usedvanlige bevissthets­­tilstander, snarere er tegn på en utviklingsmessig krise enn en mental sykdom. Resultatet blir tragisk når en uforstående psykiatri hindrer denne krisens naturlige forløp ved først å patologi­­sere den, og så undertrykke symptomene gjennom beroligende medisi­nering. Grof beskriver og disku­terer de seks hyppigste typene av slike kriser: Kundalini-kraftens oppvåk­ning, shamanske reiser, psykologisk fornyelse ved aktivering av den sentrale arketype, psykisk åpning, karmiske mønstre som dukker opp, og besettelsestilstander.

I et annet innlegg diskuterer Grof hvordan misbruk av alkohol og narkotiske stoffer i noen tilfeller kan betraktes som en åndelig krise, som et mislykket forsøk på å oppnå helhet eller en dypere virke­lighet. Det klassiske eksempelet her er Bill Wilson, grunnleggeren av Alcoholics Anony­mous (AA), som i døddrukken tilstand og på stupets ytterste rand før psykens og kroppens totale kollaps, hadde en transpersonlig frelsende opplevelse. Slikt kan skje, og skjer, men ikke sats på det!

Mangelen på transpersonlige opplevelser kan stå bak mange sykelige trekk i vår kultur, som gjerne er knyttet til en mangel på dypere mening og samhørighet. Hvordan skal man ellers tolke den kolossale publikumsinteressen for sport? Sport blir stadig mer dominerende i nyhets­­bildet i fjernsyn, radio og aviser. En umettelig konsumisme, materia­lisme og søken etter høydepunktsopplevelser er også symptomer på en underliggende flathet. Hva med pop­konserter, der alle i salen sitter klare til å gi seg selv litt samhørighetsopplevelse ved å vifte med en lighter under balladene? Den enorme populariteten til ecstasy-piller kan også forklares ved at én av stoffets effekter er en følelses­messig åpning (samhørighet).

Seksjon 8: Vitenskap, teknologi og transcendens
På 1800- og 1900-tallet har vår kultur blitt stadig sterkere preget av scientisme fremfor av objektiv/nøytral vitenskap. Med scientisme menes vitenskap forankret i et materialistisk dogme. Huston Smith sier at høyere dimensjoner som ”verdier, livets mening, formål og kvaliteter smetter gjennom vitenskapen som vannet smetter gjennom fisker­ens nett.”

Ken Wilber har ikke bare kritisert dagens scien­tisme, han har også prøvd å reformulere viten­skapens essens, slik at den kan inkludere andre dimensjoner enn bare den materielle. For ham innebærer sann vitenskap følg­­­ende tre prosedyrer:

1. Instrumentell prosedyre: hvis du vil vite dette, så gjør slik og slik.
2. Intuitiv forståelse: observére og samle inn data.
3. Bekrefte eller avvise konklusjonene i fellesskap med andre som også har utført punkt 1 og 2.

Vi har videre tre mulige ”erkjennelsesøyne”:

·       ”kjødets øyne”, som gir sensoriske erfaringer og danner grunn­­laget for “empirisme”.

·       “forstandens øye”, som gir mentale erfaringer og danner grunnlaget for rasjona­lisme.

·       “kontemplasjones øye” (krever riktignok et trans­rasjo­nelt utviklingsnivå), som gir ånde­­­lige erfaringer og danner grunnlaget for mysti­sisme.

Med en slik erkjennelsesteori og vitenskapelig prosedyre vil også åndelige og transpersonlige erfar­­inger kunne bli gjenstand for vitenskapelig forskning og virkelighetserkjennelse! Erkjen­n­­­elses­­messig kortslutning, som i dagens scientisme, oppstår når man begrenser utforskningen av virkeligheten til de lavere erkjennelsesevner.

De fleste forbinder kanskje nær-døden-opplevelser (NDO) med parapsykologi. En av dem som har forsket lengst på NDO’er er Kenneth Ring. Han skriver at den typiske NDO har samme virkning på subjektet som den høyeste mystiske eller guddommelig-kosmiske opplevelse. Virk­ningen er en åndelig transformasjon som varer livet ut. En typisk NDO virker slik at personen i større grad opplever livets sublimitet og dybder, får et økt selvverd og en forhøyet respekt for andre mennesker, blir mer åpen for tanken om reinkarnasjon, og i livssyn gjerne går i retning av en universell mystisisme. Kanskje for første gang opplever personen Livet uten kulturens narsi­stiske og materialistiske briller.

En typisk NDO følger et bestemt universelt mønster, men kan også til en viss grad være kultu­relt farget. Kristne tolker f.eks. ofte deres guddommelige opplevelser som et møte med Jesus. Dette gjelder også for lav-mystiske opplevelser generelt. Dersom personen ikke er tilstrekkelig åndelig moden, virker det som om det trans­personlige innholdet hensyns­fullt kler seg i en aksep­tabel religiøs ”drakt”.

Seksjon 9: Den transcendente filosofi
Forfatteren Aldous Huxley (1894-1963) er bl.a. kjent for å ha lansert begrepet ”den evige filosofi”, som sikter til et visst felles grunnsyn i de forskjellige åndelige systemer. Det er imidlertid bedre å bruke betegnelsen ”den evige, transcendente visdom”, da dette grunnsynet er et transrasjonelt produkt. Filosofi i dagens betydning av ordet er et rasjo­nelt produkt. Sentralt i den evige, transcendente visdom er det store ontologiske (onto­logi: læren om væren) hierarki av sfærer/dimensjoner, f.eks. ånd-sjel-sinn-kropp-materie. Hver sfære fungerer generelt som et årsaksplan for de underliggende sfærer, og som et virknings­plan for de overliggende sfærer (selv om prosessen også kan gå motsatt vei). Det er her interessant at den etymologiske betydningen av det greske ordet ”hierarki” er hellig styre.

Hinduismen, vår eldste verdensreligion, har to interessante begreper: leela (den guddomme­lige lek) og maya (illusjoner, drømmer). Den guddommelige lek har vi i en fjern fortid selv vært med på å tilrettelegge, før vi umerkelig gled inn i en redusert bevissthets­tilstand som rela­tivt sett kan kalles en drømmeverden. I denne drømmeverden glemte vi leken og ble dens brikker. Denne drømmeverden kan defineres som ”identifikasjon med de lavere sfærer”. Evolu­sjonen går nå i retning av at vi våkner opp fra denne drømmeverdenen. Dette leder oss imidlertid ikke til en passiv-statisk nirvana-tilstand, slik tradisjonell buddhisme vil ha oss til å tro. Den guddommelige lek fortsetter nemlig også etter at vi har våknet opp, men på et høyere nivå. [I hvert fall hvis vi skal tro den danske intuisjons-kosmologen Martinus, som ikke er representert i boken].

Seksjonens innlegg tar for seg den transcendente visdoms metafysikk eller paradigme. Som Ken Wilber sier, skjult metafysikk er dårlig metafysikk (slik ubevisst motivasjon ofte er pato­logisk). Transpersonlig psykologi har nå i tredve år beskrevet høyere bevissthetstilstander, men uten i særlig grad å ta stilling til om det er et objektivt grunnlag for dem. Med andre ord: kan disse bevissthetstilstandene fortelle oss noe om den dypeste virkelighet?

Seksjon 10: Å bry seg om verden; tjeneste og vedvarende støtte
Vi er ennå en hovedsakelig etnosentrisk (identifikasjon med nasjon/region) dyreart, som de siste tyve årene har skapt en globalisert verden som drukner i kriser som krever et verdenssentrisk utviklingsnivå for å kunne løse. Vi har nå nok av tekniske analyser og know-how og store kongresser og inter-nasjonale organer til å vite hva som må gjøres. Men det hjelper så lite. Et verdenssentrisk etisk perspektiv representerer et evolusjonært nivå som de færreste har nådd, aller minst politikerne og de med mest penger og makt. Alle prater om samarbeid, men nåde den som prøver å skape en ny økonomisk verdensorden som er mer rettferdig! Denne seksjonen har mange forslag til hva som må gjøres for å redde verden; med innlegg fra Dalai Lama, Ram Dass, Stanislav Grof, Peter Russel og endelig om dybdeøkologien til Arne Næss.

Seksjon 11: Å se inn i fremtiden
Ken Wilber har et lengre innlegg hvor han tar for seg 14 temaer som han mener kommer til å prege den transpersonlige psykologi de neste ti årene. De ti årene har snart gått. Mitt inntrykk er at hans temaliste snarere var en disposisjon over hva han selv kom til å fokusere på i sine neste bøker. Det han ikke klarte å se var hans egen kommende skuffelse over transpersonlig psykologi-bevegelsen, som resulterte i at han i år meldte seg ut derfra (se web-intervju med forlaget Shambhala). Han er nå mer opptatt av en inte­gral tilnærming mellom alle de fire psyko­logiske skolene.

Bokens redaktører, Frances Vaughan og Roger Walsh, avslutter med en kort konstatering av at vi gjennom transpersonlig psyko­logi har tredt inn i en ny fase av ”bevissthetens eventyr”. Som det forhåpentligvis har fremgått, kan boken tilby kjeks for en hver smak.

Kilder:

Menneskets transpersonlige dimensioner / red. av Roger Walsh og Frances Vaughan. Sankt Ansgars Forlag, København, 2002. 370 sider.

Boken kan bestilles hos Zen Bok og Musikk (Oslo).

Tilbake til:  Åndsvitenskap  //  Home