KAPITTEL 13
 

1300-940: Tiden for Egypts 18. og 19. dynasti

 

 

Sist oppdatert: 10. oktober 2012. 

 

a) Det 18. dynastis begynnelse: Fra Ahmose I til Thutmose III

b) Det 18. dynastis avslutning: Fra Amenhotep III til Horemheb

c) Det 19. dynasti. Saul, David og Salomo

 

Vi fortsetter her å følge James-revisjonen:

  • Egypts Annen mellom­epoke (15.-17. dynasti) forlenges med 250 år, fra 1650-1550 til 1650-1300.
  • Egypts Det nye rike (18.-20. dynasti) forflyttes 250 år fremover i tid, fra 1550-1077 til 1300-810. Bronse­alderens sammenbrudd forflyttes også 250 år fremover i tid, fra 1225-1175 til 975-925.
  • Egypts Tredje mellomepoke (21.-25. dynasti) forkortes med 250 år, fra 1077-685 til 810-656. 

 

Middelhavsområdet 1300-930 f.Kr.,

basert på James-revisjonen

 

Egypt

Levant

Annet

1300

18. dynasti

 

Ahmose I

(1300-1275)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dommertiden

Kreta: LM IA

1290

1280

1270

1260

 

1250

1240

Thutmose II

(1242-29)

1230

1220

Hatshepsut

(1230-08)

1210

1200

 

 

Thutmose III

(1208-1175)

Kreta: LM IB

1190

1180

1170

Kreta ca. 1175:

LM IB-destruksjonen: Kraftig kataklysme etterfulgt av mykensk invasjon som innleder den mykenske æraog LM II (Etterpalass-perioden).

1160

 

 

1150

1140

 

Amenhotep III

(1141-1103)

1130

1120

1110

1100

 

Akhenaten

(1103-1086)

1090

Hettitterkonger Suppiluliuma I

(1094-1072)

LH IIIA-keramikk

1080

Mitanni-riket knuses, fire stormakter tilbake:

Egypt, hettitterriket, Assyria og Babylonia.

1070

Ay

(1073-69)

 

Dommertiden

 

 

Hettitterkongen Mursili II

(1071-1045)

1060

Horemheb

(1069-42)

1050

1040

19. dynasti

Seti I

(1040-29)

 

 

Saul

(1047-1007)

1030

 

 

 

 

Ramesses II

(1029-963)

Hettitterkongen Muwatalli II

(1045-1022).

1024: Slaget ved Kadesh mot Ramesses II

1020

Hettitterkongen Mursili III

(1022-15)

1010

 

 

David (1010-970).

 

 

Hettitterkongen Hattusili III

(1017-987)

1000

990

980

Hettitterkongen Tudhaliya

(987-959)

Bygger 13 dammer pga. alvorlig tørke i landet.

970

Salomo (971-31).

Tyre-kongen Hiram I

(980-947)

Ca. 945: Ugarit destrueres.

Tyre-kongen Baal-Eser I (946-930)

960

Merneptah

(963-53)

20. dynasti

Setnakhte

(940-936)

Ramesses III

(936-905)

950

 

940

Ca. 940: Den trojanske krig?

Destruksjon av Troja VIIa, med

funn av Late Helladic IIIC-keramikk.

 

930

Judea-kongen Rehoboam

(932-915)

I Rehoboams femte år (927) blir Jerusalems palass og tempel plyndret av Egypts farao.

975-925: Kataklysmisk jordskjelvstorm i områdene rundt Egeerhavet, Anatolia og Levant utløser bronsealderens sammenbrudd.

 

 

a) Det 18. dynastis begynnelse: Fra Ahmose I til Thutmose III (1300-1175)

Mens Hyksos-folket hadde makten i det nordlige Egypt, hadde Egypts farao-dynastier fortsatt makten i det sørlige Egypt. Det var fred mellom nord og sør inntil farao Seqenenre Tao II fra sør iverksatte militære kampanjer mot Hyksos-folket. Han ble drept med en øks, og det antas at hans førstehustru Ahhotep I en stund fortsatte de militære kampanjene mot Hyksos-folket før deres sønn Kamose overtok. Også Kamose ble drept i kamp, i sitt tredje regjeringsår. Hans bror Ahmose I overtok som leder for de militære kampan­jene, og det var han som greide å utdrive Hyksos-folket fra Egypt, og som dermed greide å forene på ny det sørlige og det nordlige Egypt. Med denne foreningen ble Egypts 18. dynasti innledet. Thebes ble gjort til den nye hoved­staden for Det forente Egypt.

 

Ahmose I (mumiehode)

 

Ahmose I gjorde Amon-kulten suveren i den religiøse sfæren, men han gjennom­­førte også en endring i tradisjonen om hvem som skulle velges til Amon-kultens yppersteprestinne (Wiki: God’s Wife of Amun). Mens denne rollen tidligere hadde gått til ikke-kongelige kvinner, gikk den fra nå av kun til kongelige kvinner, som regel faraoens førstehustru eller mor. Dette har blitt tolket som en politisk manøver fra de kongelige for å få makt og kontroll over presteskapet. Da barn av Amons yppersteprestinne ble antatt å ha Amon som far, innebar dette at den kommende farao fikk status som halvguddommelig allerede fra fødselen av. Denne status hadde faraoer tidligere bare oppnådd ved deres død.

 

Brødrene Kamose og Ahmose I ga guden Amon all æren for deres mange seire. I den såkalte Carnarvon Tablet I uttrykkes det klart at Amon var deres øverste militære kommandør og strateg. Amon skal også ha hjulpet dem med guddommelige våpen. Dagens akademikere er naturligvis tvunget til å tolke den slags utsagn som hyperbler (uttrykks­overdrivelser). Sa-Moon Kang, teolog og professor fra Korea, har skrevet en meget interessant bok som fokuserer på slike uttalelser der oldtidens konger og faraoer hevdet at alle deres militære kampanjer ble gjort på ordre fra diverse guder, Divine War in the Old Testament and in the Ancient Near East (1989).

 

På dette tidspunkt i historien kan bare noen få anunnakier ha vært igjen på Jorden. Vi formoder at disse hadde valgt å bli her resten av sitt liv fremfor å dra tilbake til Nibiru, som vi antar de hadde anledning til ifm. Nibirus siste passering ca. 1628 f.Kr. Vi antar videre, uten å være sikker, at Marduk opptrådde som en tilbaketrukken guddom i sin ziggurat i Babylon og i sine Amon-templer i Egypt resten av sitt liv, og ennå hadde noen århundreder igjen å leve. I det følgende tas dette for gitt, for å unngå å måtte uttrykke forbehold om dette i hvert eneste avsnitt.

 

 

Dronning Hatshepsut

Hatshepsut, hvis navn betyr ”Fremst av fornemme damer”, var den femte farao i det 18. dynasti. Vi daterer hennes 50-årige liv til 1258-1208, og hennes 22-årige karriere som farao til 1230-1208. Hun var en av de mest vellykkete og konstruktive av alle faraoer, og satt lengre med makten enn noen annen kvinnelig farao. Tidlig som farao gjennomførte hun flere vellykkete militære kampanjer, men etter disse ledet hun landet inn i en lang fredfull æra. Hun reetablerte handelsforbindelser som hadde gått tapt under Hyksos-perioden, hvilket bragte stor rikdom til landet. Denne rikdommen tillot Hatshepsut å iverksette store byggeprosjekter som, ifølge Wiki, ”hevet oldtidens egyptiske arkitektur til en standard, sammenlignbar med klassisk arkitektur, som ingen andre kulturer var i nærheten av de neste tusen årene”.

 

Noe anonyme ansiktstrekk, men Hatshepsut var en av Egypts

mest suksessfulle og konstruktive faraoer.

 

Hennes handelsekspedisjon sørover med en flåte på fem skip til landet Punt er velkjent. Velikovsky (1952) argumenterte for at landet Punt var identisk med landet Saba, hvorfra en dronning besøkte kong Salomo 250 år senere. Vi avviser Velikovskys identifisering av dronningen av Saba med Hatshepsut. Punt eller Saba kan ha vært et rike som omfattet deler av dagens Etiopia og Somalia (Afrika) samt deler av dagens Yemen (Arabia).

 

Punt = Saba?

 

Hatshepsuts besøk til Punt ble foreviget i relieffer som kan ses i Deir el-Bahari, et kompleks av begravelsestempler som ligger på vestkanten av Nilen, overfor byen Luxor. Hennes eget storslåtte begravelsestempel representerer høyde­punktet av hennes byggeprosjekter, og er det nærmeste egypterne kom klassisk arkitektur. Avbildningen av dronningen av Punt viser at hun hadde steatopygi (”hottentottrumpe”). Dette kan ha vært langt mer utbredt som et overlevelses­trekk tidligere, og er i dag et karakteristisk genetisk trekk hos Khoisan-folket i det sørlige Afrika.

 

Hatshepsuts begravelsestempel i Deir el-Bahari

 

 

Thutmose III

Thutmose III kom først til makten ved Hatshepsuts død, enten han formelt var medregent i de siste årene av hennes liv eller ikke. Vi daterer derfor hans tid som suveren farao til 1208-1175. Under Hatshepsut fungerte han som øverste hærfører. Hvorvidt han ble farao på bekostning av Hatshepsuts eneste datter, Neferure, eller ved å gifte seg med Neferure, er mindre klart. Thutmose III styrte i 30 år som enehersker. De to siste årene av sitt liv styrte han sammen med sin sønn Amenhotep II. Historikerne antar nå at forsøket på å utslette minnet om Hatshepsut ved å knuse statuer av henne og fjerne hennes navn ved diverse minnes­merker ble utført på ordre av Amenhotep II da han selv ble medregent.

 

Thutmose III fortsatte den trenden som Hatshepsut hadde begynt, å iverk­sette store byggeprosjekter og å fremme kunst og estetikk. Hans regent­periode er forbundet med store stilistiske endringer i skulptur, malerier og relieffer.

 

Thutmose III sin tid som enehersker var en særdeles ekspansiv epoke der han gjennom 16 militære kampanjer i løpet av tyve år ikke bare gjorde Egypt mektigere enn noensinne, han skapte det mektigste rike verden til da hadde sett. Han regnes av historikerne som et militært geni. Hans militære kampanjer er skildret i detalj i Amon-tempelet i Karnak. Den militære ekspansjonen var sivilisert i den betydning at det ikke ble utøvd mer vold enn absolutt nødvendig for å sikre de militære kampanjenes suksess. Dette i sterk kontrast til mange av assyrerkongene, som nærmest bare ventet på en unnskyldning til å begå de mest grufulle, sadistiske og destruktive handlinger mot byene og folkene som de beseiret. Thutmose III hadde som politikk å bringe prinsene og VIP-sønnene i det erobrete landet til Egypt og la dem vokse opp der, for så senere å innsette dem som Egypt-sympatiserende vasallregenter i deres hjemland.

 

Som sine forgjengere, Thutmose III ga Marduk-Amon all æren for suksessen ved sine militære kampanjer. Han hevdet til og med å ha blitt beæret med en himmeltur i Marduks luftfartøy, hvilket har blitt nedtegnet:

 

”Han åpnet for meg dørene til himmelen,

Han åpnet portalene av dens horisont for meg,

Jeg fløy opp til himmelen som en guddomelig falk,

så jeg kunne se hans mysteriøse veier i himmelen…

Jeg fikk full innvielse i gudenes forståelse…”

 

 

Under styret til en farao i det 18. dynasti skal forøvrig en armada av romskip ha blitt bevitnet av faraoen og hele hans hoff. Dette fremkommer av Tulli Papyrus, som ble funnet hos en respektabel antikvar i Kairo i 1933. Dette var 14 år før ”flyvende tallerken” plutselig ble et begrep i USA. Her kommer min oversettelse av den engelske 2007-oversettelsen til R. Cedric Leonard:

 

”I det 22. året, i vinterens tredje måned, den sjette timen på dagen… ble det blant skriverne ved Livets Hus oppdaget en merkelig flammende skive som dukket opp på himmelen. Den var uten hode. Pusten fra dens munn hadde en ubehagelig lukt. Dens kropp var en stav i lengde og en stav i bredde. Den hadde ikke stemme. Den kom mot Hans Majestets hus. De som bevitnet dette ble forvirret, og kastet seg ned på bakken. De gikk til kongen og rapporte hendelsen. Hans Majestet [befalte] at arkivarene i Livets Hus skulle konsul­teres. Hans Majestet mediterte over disse hendelser som nå pågikk.

 

Etter at flere dager hadde gått, ble det flere av dem på himmelen enn før. De strålte på himmelen skarpere enn Solen selv gjorde, og de strakte seg utover til grensen av de fire søyler som holder himmelen oppe [...] De flammende skivene var et mektig skue.

 

Kongens hær beskuet dette fenomenet, med Hans Majestet i deres midte. Det var etter aftensmaten at diskene steg høyere opp på himmelen i retning sør. Fisk og flere typer fugl regnet ned fra himmelen, et mirakel som aldri før hadde blitt sett siden rikets dannelse. Hans Majestet ba om at røkelse ble tent for å tilfredsstille Amon-Ra’s hjerte, guden over De to land. Og det ble [befalt] at hendelsen [skulle skrives ned] i Hans Majestets arkiver i Livets Hus for å bli foreviget."

 

 

Historien og analysen av Tulli Papyrus er best beskrevet av den pensjonerte antropologen R. Cedric Leonard (CV), på web-siden Fire Circles (sist oppdatert: 9. februar 2010). Skeptikerne hevder at manuskriptet er en moderne forfalskning, men som Leonard påpeker:

 

“Skeptikerne produserer mye støy uten å kjenne til dem de omtaler. Alle de involverte – Tulli, Tano, Drioton, Rachewiltz – hadde godt rykte som troverdige. Å vanære dem med etiketter som “fusk” og “bedrag” er fullstendig ufortjent, og smaker av faglig misunnelse.” 

 

 

Dersom noen av leserne synes at et oppvisningsshow med hundrevis av romskip høres for usannsynlig ut, kan det opplyses at ikke færre enn syv slike show ble holdt over forskjellige byer og områder i Mexico i 2004 og 2005. Showene ble fotografert og filmet, og filmene ble kringkastet på de mexicanske nyhetssendingene. Det mest spektakulære av disse showene inntraff over Guadalajara den 10. juni 2004, og besto av 200-300 romskip. For mer om dette, med linker til artikler og filmopptak, se undertegnedes online-artikkel Spektakulære romskip-shows over Mexico siden 2004.

 

200-300 romskip over Guadalajara (Mexico) den 10. juni 2004.

http://rense.com/general66/uupd.htm

 

 

b) Det 18. dynastis avslutning: Fra Amenhotep III til Horemheb (1141-1042)

 

b1. Et kongelig-incestuøst drama over tre generasjoner

b2. Akhenatens monoteistiske kjærlighetsreligion

 

 

b1. Et kongelig-incestuøst drama over tre generasjoner

Amenhotep III (”Amon er tilfreds”), som hadde Thutmose III som oldefar, levde et ytterst velsignet liv i luksuriøs nytelse og keiserlig grandiositet. Vi daterer hans 38-årige regentperiode til 1141-1103. Han ble farao som svært ung, mellom 6 og 12 år, og døde av ukjent årsak i en alder av 45-50 år. Hans tid som farao representerte Egypts ultimate klimaks og den fulle utblomstring i form av velstand, harmoni, kunstnerisk utfoldelse, inter­nasjonal makt, fred med nabolandene, og kolossale tempelprosjekter til ære for Amon og diverse mindre guddommer. Med unntak av én militær­kampanje i Nubia i hans femte regentår, var hans tid som farao fredelig og relativ begivenhetsløs. 

 

Amenhotep III var omgitt av vakre, eksotiske kvinner fra barnsben av, og som voksen var hans liv en konti­nuerlig seksuell rus med all ønskelig variasjon fra et stort harem. Av politisk-diplomatiske grunner inngikk han ekteskap med flere prinsesser fra utlandet, der i hvert fall seks av dem er kjent (Wiki: Amenhotep III). Likevel giftet han seg også med to av sine fire døtre, Sitamun og Isis!

 

Amenhotep III har den posthume glede å være den egyptiske farao med flest statuer som fortsatt er i behold. Over 250 statuer har blitt oppdaget og identifisert. De dekker alle fasene i hans liv. Han viet sin tid til fornøyelser, løvejakt (han skrøt av å ha drept 102 ørkenløver på ti år) og enorme bygge­prosjekter til ære for seg selv, sin førstedronning Tiye og nasjonal­guddommen Amon. Tiye var trolig den sterkeste av de to, hennes innflytelse over ham var betydelig. Amenhotep var både stolt og fasinert av Tiye, og i alle avbild­ninger av dem har hun den samme fremtredende posisjon som ham.

 

Amenhotep III og Tiye, Cairo Museum.

Person nede til høyre indikerer statuens størrelse.

 

 

Et barneekteskap ble arrangert mellom Amenhotep III og den ikke-kongelige ungjenten Tiye bare to år etter at han ble kronet som farao. Tiye ble dermed førstedronning, og overlevde sin mann med minst 12 år. Hvem arrangerte dette barneekteskapet? Hennes foreldre, faren Yuya og moren Tjuyu, var et mektig aristokratisk par som sammen hadde mange høytstående posisjoner i Egypts administrasjon (hoffet, Amon-presteskapet og det militære). Tjuyu hadde bl.a. rollene som haremssjef og kongelig sjef for underholdning. Vi skal nå se nærmere på hvordan Yuya og Tjuyu gjennom sitt avkom lyktes i å skyve ut slekts­linjen av faraoer som Amenhotep III representerte og som strakk seg bakover til grunn­leggeren av det 18. dynasti, Ahmose I. 

 

Mumiene av Yuya og Tjuyu 

 

 

a) Yuya og Tjuyu får datteren Tiye og sønnen Ay. [Det var egyptologen og kunsthistorikeren Cyril Aldred (1914-91) som i en artikkel fra 1957 foreslo at den mektige Ay var broren til Tiye, hvilket i dag er den rådende teori].

 

b) Et barneekteskap arrangeres mellom Amenhotep III og Tiye. De får minst seks barn, som inkluderer Akhenaten og en uidentifisert datter, ”Younger Lady”. Akhenaten vokser opp i utlandet, i Egypt synes han å være fullstendig ukjent.

 

c) Da Amenhotep III dør (1103 f.Kr.), blir Akhenaten hentet inn fra utlandet og kronet til farao. Han sitter som farao i ca. 17 år (1103-1086) frem til sin død.

 

Akhenaten 

 

d) Et ekteskap arrangeres der Akhenaten i sitt andre år som regent gifter seg med sin halvsøster Nefertiti, datter av Ay. [Cyril Aldred var igjen den første til å foreslå at Nefertiti var datteren til Ay, hvilket har blitt støttet av autoriteter som den britiske egyptologen Arthur Weigall og den tyske egyptologen Ludwig Borchardt]. Nefertiti ble dermed Egypts første­dronning. Akhenaten og Nefertiti får seks døtre, som vi kjenner navnene på.

 

               

                                           Familieidyll: Akhenaten, Nefertiti og tre døtre.                                         Den berømte Nefertiti-bysten

 

 

e) Akhenaten gifter seg også med sin helsøster ”The Younger Lady”, hvis mumie har blitt funnet i grav KV35. En av deres sønner er Tutankhamon [Hawass et al., 2010].

 

f) Tiye betrakter Nefertiti som en konkurrent for sin egen status som første­dronning og for sine videre ambisjoner. Tiye etablerer et seksuelt forhold med sin egen sønn Akhenaten, og Nefertiti skyves gradvis ut i kulden til å måtte godta rollen som sekundær hustru/dronning. Akhenaten får en datter med sin egen mor Tiye: Beketaten. [Den britiske egypto­logen Flinders Petrie (1853-1942) var den første som, på basis av flere relieffer, trakk den konklusjon at Beketaten måtte være Tiyes datter. Beketaten var alltid assosiert med og avbildet i nærheten av Tiye, aldri inntil Nefertiti. Petries konklusjon at hun måtte være datter av Tiye og Amenhotep III er i dag konsensus. At et incestuøst forhold oppsto mellom Tiye og Akhenaten, som resulterte i datteren Beketaten, ble først foreslått av Velikovsky (1960). Han påpekte bl.a. at Beketaten var minst seks år for ung til å kunne være datter av Amen­hotep III!].

 

  Tiye

 

Bankett-scene funnet i Huyas grav. Legg merke til at Nefertiti sitter bak ryggen til Akhenaten,

mens Akhenaten er vendt mot Tiye (som bærer dobbeltkronen!) og Beketaten.

 

 

g) Rundt Akhenatens 12. regentår (ca. 1091 f.Kr.) opphører alle nedtegnelser om Tiye. Vi vet ikke når, hvor eller hvordan hun døde. [”The Elder Lady” i grav KV35 har blitt identifisert som Tiye (Hawass et al., 2010)].

 

h) Rundt Akhenatens 14. regentår opphører alle nedtegnelser om Nefertiti, hun forsvinner sporløst ut av historien. Vi vet ikke når, hvor eller hvordan hun døde. Vi vet heller hvor hennes levninger ble begravet.

 

i) Rundt Akhenatens 17. regentår (ca. 1086) opphører alle nedtegnelser om Akhenaten. Det var nok Ay i spissen for Amon-presteskapet som fjernet ham fra tronen, men vi vet ikke hvordan dette ble gjort, eller hvordan Akhenaten døde. [Alt tyder på at det er mumien av Akhenaten som har blitt funnet i grav KV55 (Hawass et al., 2010)].

 

j) Tenåringen Smenkhkare innsettes som farao, trolig av Ay, og sitter som farao ca. ett år før han forsvinner sporløst ut av historien. Vi vet ikke om Smenkhkare var bror eller sønn av Akhenaten.

 

k) Tutankhamun innsettes som farao ca. ni år gammel, og sitter som farao i ni år frem til sin død 18 år gammel. DNA-tester bekrefter at hans far var Akhenaten og at hans mor var Akhenatens helsøster ”The Younger Lady” (Hawass et al, 2010). Et ekteskap ble arrangert der Tutankhamun ble gift med sin halv­søster Ankhesenamun (3.dje datter av Akhenaten og Nefer­titi). De fikk ingen barn, men mumiene av to fostre, 5 og 7 måneder gamle, ble funnet i graven til Tutankhamun (grav KV62). Moren til fostrene har ikke blitt identifisert, men antas å være Ankhesenamun. Tuthankhamun synes å ha dødd naturlig av malaria (Hawass et al, 2010).

 

Tutankhamun og Ankhesenamun

 

          

                                                                      Tutankhamun                                   Ankhesenamun

 

 

l) Ved Tutankhamuns død (ca. 1076 f.Kr.) utnevner Ay seg selv som farao, og sitter som farao i ca. 4 år. For å kunne utnevne seg som farao måtte han som ikke-kongelig person først inngå ekteskap med et av sine barne­barn. Det var trolig Ankehesenamun, enken etter Tutankhamun, han giftet seg med.

 

m) Det var trolig det barnebarnet av den aldrende Ay som sto foran et tvangs­ekteskap med ham, som i desperasjon sendte et brev til hettitter­kongen Suppilu­liuma I der hun ber ham om å sende en av sine sønner til Egypt for å gifte seg med henne.

 

"Min ektemann har dødd, og jeg har ingen sønn. Det sies om deg at du har mange sønner. Du kan gi meg en av dine sønner til å bli min ektemann. Jeg ønsker ikke å ta en av mine undersåtter til ektemann… Jeg er redd.”

 

 

n) Etter 4 år som farao dør Ay. Vi vet ikke om han døde av alderdom eller om han ble drept av Egypts øverste hærfører og kommende farao Horemheb. Etter at Horemheb hadde utnevnt seg selv til farao, sørget han for å fjerne flest mulig minner (Damnatio memoriae) om Ay. Ay, på sin side, var trolig den ansvarlige for å fjerne flest mulig minner om Tiye, Nefertiti og Akhenaten.

 

Ays død burde ha markert avslutningen på det 18. dynasti, og Horemhebs kroning av seg selv til farao burde ha representert begyn­nelsen på det 19. dynasti. Av respekt for den historiske tradisjon har man imidlertid valgt å betrakte Horemheb som det 18. dynastis siste farao.

 

Guddommen Amon og farao Horemheb.

Museo Egizio (Italia).

 

Kilder:

 

b2. Akhenatens monoteistiske kjærlighetsreligion

Akhenaten satt som farao i ca. 17 år (1103-1086) frem til sin død. Mange bøker og artikler har blitt skrevet om ham. En av de utvilsomt mest fascinerende biografiene om ham, er Veli­kovskys bok Oedipus and Akhnaton: Myth and History (1960). Dette er en slags psykoanalyse av Akhenaten, men samtidig et meget grundig historisk detektivarbeid for å undersøke Velikovskys originale idé at Akhenaten var det historiske opphavet til de greske mytene om kong Oidipus.

 

Sigmund Freud var inspirert av disse greske mytene, særlig etter å ha sett skuespillet Kong Oidipus (427 f.Kr.) av Sofokles. I 1910 lanserte han begrepet Ødipus-komplekset. I Freuds aller siste verk, Moses og monoteismen (1938), skrev han om sin andre helt, Akhenaten, som han mente var inspirasjons­kilden for Moses’ forsøk på å innføre monoteismen. Velikovsky (1960) kommenterer ironien i at Freud ikke hadde den fjerneste idé om at Akhenaten var modellen for Ødipus. Men, men… det hadde heller ingen andre i tiden mellom de greske dramatikerne og Velikovsky!

 

La oss se nærmere på Akhenatens forsøk på å erstatte Egypts polyteistiske dyrkelse av tidligere anunnaki-ledere, særlig Marduk som Amon-Ra, med en universal-monoteistisk kjærlighetsreligion, atenismen.

 

Akhenaten begynte i sitt tredje år som farao å bygge store bygninger og templer til ære for Aten. Ordet ”Aten” refererer til Solen (eller solskiven) i sitt mest fysisk-manifeste aspekt, i motsetning til ordet ”Ra” der de symbolsk-esoteriske betydninger ved Solen er mer fremhevet. Det var i Akhenatens femte år som farao at Amon-kulten ble undertrykt og at lønningene til Amon-presteskapet i stedet ble brukt til den nye Aten-kulten. Samme år flyttet Akhenaten med sin familie og hele sitt hoff fra hovedstaden Thebes til et sted ute i ørkenen, midt mellom Kairo og Luxor ved Nilens bredde, der en ny hoved­stad ble reist i ekspressfart. Han kalte sin nye hovedstad Akhet:aten, ”Horisonten der Solen stiger opp”. For å markere ytterligere at Egypt nå gikk inn i en ny politisk-religiøs æra, skiftet han navn fra sitt daværende Amenhotep IV til Akhenaten.

 

Den nye hovedstaden Akhetaten fikk en fullt utviklet infrastruktur. Hans nye palass var den største sekulære bygning kjent fra oldtiden. Prislappen for hele herligheten må ha vært enorm. Store mengder med keramikk­varer fra Mykene (det greske fastlandet) ble importert til hovedstaden. Dateringen av den mykenske æra er faktisk basert på en synkronisering med Akhenatens regjerings­tid. I den nye luksuriøse hovedstaden levde Akhenaten, hans familie, hoff og den nye bybefolkningen et materielt og estetisk velsignet liv. Akhetaten må ha vært et vidunderlig sted å være, selv ut fra moderne standarder.

 

Akhenaten og hans familie tilber Aten

 

 

De kunstneriske fremstillingene av Akhenaten og hans familie representerte en revolusjon, med fokus på familiær intimitet aldri tidligere skildret blant faraoer. I de fleste avbildningene er familiemedlemmene enten nakne eller går omkring i gjennom­siktige klær, hvilket var noe nytt. Akhenaten synes å ha vært en ekshibi­sjonist i sin glede over å få sin noe androgyne, syndromaktige kropp avbildet med særtrekkene fremhevet fremfor nedtonet.

 

I Akhetaten regjerte han i tolv år, før Amon-presteskapet styrtet og trolig drepte ham. Kort tid etter ble byen jevnet med jorden, som om det var en blasfemisk styggedom. Selv de døde ble fjernet fra gravene og begravd på nye steder. Stedet der byen lå, kalles i dag Amarna. I 1887 kom Amarnas lokal­befolkning tilfeldigvis over det som skulle vise seg å være statsarkivet til Amenhotep III og Akhenaten, i dag kjent som Amarna-brevene [online]. Til nå har 382 brev i form av kileskrift­tavler blitt funnet. Disse brevene gir et sjeldent godt bilde av den inter­nasjonale politiske situasjonen for den 25-årsperioden som brevene ble skrevet i.

 

Mange har påpekt de store likhetstrekkene mellom Den store hymne til Aten (engelsk oversettelse) som ble funnet i graven til Ay og som antas å være skrevet av Akhenaten, og Salme 104 i Salmenes bok.

 

Hva inspirerte Akhenaten til hans atenisme? Var kilden en indre mystisk åpenbaring, og/eller var kilden å finne i hans kultur eller nærmiljø? Hvorfor valgte han å gjøre solskiven i sitt mest fysiske aspekt som fokus for Den ene Gud? Hvordan forholdt resten av hans familie seg til atenismen? Slike spørsmål vil vi kanskje aldri få endelige svar på. Leserne får selv vurdere hva de synes om det følgende utdraget fra The Urantia Book (1955), kapittel 95, punkt 5.

 

 

[Fra The Urantia Book:] Den bemerkelsesverdige Akhenaten

”Læren til Amenemope [egyptisk vismann] hadde gradvis mistet sitt grep på Egypts kollektive psyke da, via innflytelsen fra en egyptisk lege fra Salem, en kvinne fra den kongelige familie sluttet seg til Melkisedeks lære [den Melki­sedek, konge i Salem og prest for Den Høyeste Gud, som nevnes i Første Mosebok 14,18]. Denne kvinnen overtalte sin sønn, Akhenaten, farao av Egypt, til å akseptere disse doktrinene om Én Gud. Siden Melkisedek forsvant fra det fysiske planet, hadde ingen mennesker vært i besittelse av en så forbløffende klar forståelse av den religion som ble åpenbart i Salem som Akhenaten. I enkelte fasetter er den unge egyptiske kongen en av de mest bemerkelses­verdige personer i menn­eskets historie…

 

Aldri i hele menneskets historie har en konge så metodisk gått i bresjen for å konvertere en hel nasjon fra polyteisme til monoteisme som denne ualminne­lige Akhenaten gjorde. Med den mest forbløffende bestemthet brøt denne unge regenten med fortiden, endret sitt navn, forlot sin hovedstad, bygget opp en fullstendig ny by, og skapte ny kunst og litteratur for hele folket. Men han gikk for fort frem; han bygget for mye; mer enn det som kunne stå etter hans død. Videre, han mislyktes i å sørge for materiell stabilitet og og velstand for folket, som alle reagerte negativt på hans religiøse lære da de etterfølgende flommer av motgang og undertrykning skylte over egypterne.

 

Dersom denne mannen med sin forbløffende klare visjon og ualminnelige mål­bevissthet hadde hatt den politiske visdommen til Moses, ville han ha endret religionens evolusjonære historie og åpenbaringen av sannhet i den vestlige verden. Mens han levde klarte han å dempe prestenes aktiviteter, som han generelt avviste og kritiserte. De beholdt imidlertid sine kulter i hemmelighet, og viste handlekraft så fort den unge kongen hadde blitt fratatt makten. De var heller ikke sene til å knytte Egypts mange kommende problemer opp til etableringen av monoteisme under hans styre.

 

Det var meget vist av Akhenaten å prøve å etablere monoteisme i skjul av solguden. Denne bestemmelsen, å nærme seg tilbedelsen av Den universelle fader ved å absorbere alle guder inn i dyrkelsen av Solen, var etter råd fra Salem-legen. Akhenaten tok de generelle doktrinene fra den eksisterende Aten-troen om et guddommelig farskap og morskap, og skapte en religion som anerkjente et intimt tilbedende forhold mellom mennesket og Gud.

 

Akhenaten var vis nok til å beholde en overfladisk tilbedelse av Aten, Solguden, mens han ledet sine nære til den skjulte tilbedelse av Den éne Gud, skaperen av Aten og allkosmisk Fader. Denne unge læremester-kongen var en aktiv skribent, og forfattet et verk med tittelen ”Den ene Gud”. Dette var en bok på 31 kapitler, som prestene, da de gjenvant makten, fullstendig ødela. Akhenaten skrev også 137 hymner. Tolv av disse er nå bevart i Salmenes bok i Det gamle testamente, som hebraiske forfattere har blitt gitt æren for.

 

Det overordnete budet i Akhenatens religion var ”rettskaffenhet”. Han utvidet så hurtig idéen om å gjøre det rette til også å omfavne internasjonal så vel som nasjonal etikk. Dette var en generasjon preget av oppsiktsvekkende  personlig fromhet, og var karakterisert av en genuin streben blant de mer intelligente menn og kvinner til å finne Gud og til å kjenne Ham. I de dager ga ikke sosial anseelse eller formue noen egypter noen fordel i henhold til loven. Familielivet i Egypt bidro mye til å bevare og forsterke den moralske kulturen, og var en inspirasjons­kilde for det senere prektige familielivet til jøder i Palestina.

 

Den fatale svakheten ved Akhenatens evangelium var dens største sannhet, læren om at Aten ikke bare var skaperen av Egypt men også av ”hele verden, mennesker og dyr, og av alle fremmede land, til og med Syria og Kush, foruten dette landet Egypt. Han plasserer alle på deres rette sted, og sørger for alles behov”. Disse idéene om Gud var avanserte og opphøyde, men de var ikke nasjonalistiske. Slike følelsesytringer for transnasjonal religiøsitet fungerte ikke til å styrke moralen til den egyptiske hæren på slagmarken, men de ga presteskapet effektive våpen til å bruke mot den unge kongen og hans nye religion. Akhenatens begreper om Gud var høyt hevet over dem til de senere hebreere, men disse begreper var for avanserte til å tjene formålene til en nasjonsbygger.”

 

 

c) Det 19. dynasti. Saul, David og Salomo

Vi daterer her Egypts 19. dynasti til 1040-940, og beholder de konvensjonelle biografiske dateringer av regenttidene til Saul, David og Salomo.

 

  • Saul (ca. 1030-07) var krigsherre/høvding for israelittene ved Efraim­fjellene mens Horemheb, Seti I og Ramesses II var faraoer,
  • David (1010-970) var bykonge for et politisk ubetydelig og økonomisk uutviklet Jerusalem (evt. Judea) mens Ramesses II var farao,
  • Salomo (971-31) var bykonge for et politisk ubetydelig og økonomisk uutviklet Jerusalem (evt. Judea) mens Ramesses II, Merneptah og Ramesses III var faraoer.

Vi velger her den generelle holdning at GTs fremstilling av Det forente kongedømme Judea-Israel (ca. 1030-931), samt av kongedømmene Judea (930-587) og Israel (930-722), må underordnes og tilpasses to kunnskaps­­databaser:

  • den akademiske (og særlig den arkeologiske) kunnskapsdatabasen om forholdene i Judea/Israel-regionen i denne tiden.
  • den akademiske kunnskapsdatabasen om datidens fire stormakter, deres vekslende makt­posisjoner og forhold til hverandre: Egypts 19. dynasti, hettitterriket, Assyria og Babylonia.

Bare i den grad GTs fremstilling kan harmoniseres med disse to kunnskaps­databasene, velger vi å ta GT-fremstillingen alvorlig. Arkeologer, historikere og bibelforskere har siden 1800-tallet blitt tvunget til, parallelt med deres stadig mer penetrerende innsikter, å bli stadig mer skeptiske til GT-tekstenes sannhetsgehalt og objektivitet når det gjelder Det forente kongedømme Judea-Israel samt kongedømmene Judea og Israel. Denne skeptiske holdningen har innen bibel­vitenskapen kulminert i den skolen som omtales som bibel­minimalisme eller København­skolen.

 

Vi belyser først den internasjonale politiske konteksten gjennom en kort introduk­sjon av Seti I (1040-29) og hans sønn Ramesses II (1029-963). Disse to satt som faraoer i til sammen 77 år. Det er i dette tidsvinduet at Saul og David mest sannsynlig opptrådde som lokale krigsherrer i Kanaan.

 

 

Seti I (1040-29)

Det følgende utdrag fra den engelske Wiki-artikkelen Seti I gir en grei opp­summering av militærkampanjene til Seti I (”av Set”).

 

”Etter den voldsomme sosiale turbulensen som ble skapt av Akhenatens religiøse reform, var den høyeste prioriteten til Horemheb, Ramesses I og Seti I å reetablere orden i kongedømmet og å bekrefte på ny Egypts suve­renitet over Kanaan og Syria, som hadde blitt kompromittert av tiltagende ytre press fra hettitterstaten. Seti I konfronterte, med energi og beslutt­somhet, hettitterne i flere slag. Uten å lykkes i å eliminere hettitterne som en potensiell trussel for Egypt, erobret Seti I på ny de mest omstridte områdene, og generelt ble hans militære kampanjer avsluttet med seier…

 

Seti I utkjempet en serie kriger i Vest-Asia, Libya og Nubia i det første tiåret av hans styre. Hovedkilden for Setis militære aktiviteter er hans kampscener på den nordlige ytre veggen ved Karnak Hypostyle Hall, sammen med flere kongelige minnetavler med inskripsjoner som nevner slag i Kanaan og Nubia."

Dødsmasken til Seti I er usedvanlig godt bevart.

 

 

Ramesses II (1029-963)

Ramesses II levde i 90-91 år, og var farao i  ca. 66 år frem til sin død. Her følger noen avsnitt, relevante for våre perspektiver, fra den engelske Wiki-artikkelen Ramesses II:

 

“Han er ofte betraktet som Egypts største, mest feirete og mektigste farao… Tidlig i sitt liv bega han seg ut på mange kampanjer for å vinne tilbake tidligere erobrete territorier fra hendene til nubierne og hettitterne, og for å sikre de egyptiske grenser. Han var også ansvarlig for å undertrykke et opprør i Nubia, og han gjennomførte en kampanje i Libya… Den egyptiske hæren under Ramesses II har blitt beregnet til å bestå av ca. 100.000 menn; en formidabel styrke som han brukte til å øke den egyptiske inn­flytelse…

 

I sitt andre år hadde Ramesses II en avgjørende seier mot Shardana eller Sherden sjørøverne. De hadde forårsaket stor ødeleggelse langs Egypts middel­havs­kyst ved å angripe båter lastet med varer som seilte langs sjørutene til Egypt. Sherden-folket kom trolig fra kysten av Ionia eller muligens fra den sydvestlige delen av Tyrkia… Det må ha vært et sjøslag nær utmunningen av Nilen, da kort tid etter mange Sherden ble sett tilhørende faraoens livvakt med sine iøynefallende hjelmer med horn og en ball som sto ut fra midten, deres runde skjold og det formidable Naue II sverdet som de er avbildet med i nedtegnelsene om Slaget ved Kadesh. I dét sjøslaget, sammen med Shardana, beseiret faraoen også Lukka- (L’kkw, possibly the later Lycians) og Shekelesh-folket…

 

 

I Ramesses’ femte regentår, som vi daterer til 1024 f.Kr., deltok han i det berømte Slaget ved Kadesh mot hettitterne. Egypt vant da kontroll over hele Kanaan nord til Syria. Da Slaget ved Kadesh endte uavgjort, benyttet flere bystater i Kanaan anledningen til å gjøre opprør mot den egyptiske suvereni­teten. Dette resulterte i at Ramesses i sitt syvende år (1022 f.Kr.) gjorde et nytt militært raid inn i Kanaan, hvor han bl.a. angrep Jerusalem og Jeriko. Saul kan ha vært en krigsherre for en folkegruppe i denne tiden, for ubetydelig til å bli nevnt i noen statsarkiver eller minnetavler, men han hadde definitivt ikke et eget kongedømme.

 

                   

Ramesses II (statue og mumie)

I Ramesses’ 21. regentår (1008 fvt.) inngås verdens første fredsavtale, mellom Egypt og hettittene. Fredsavtalen ble nedskrevet i to versjoner: Den ene i egyptiske hieroglyfer; den andre i akkadisk kileskrift. Begge har over­levd. Av andre dokumenter fremgår det at Egypt da fikk kontroll over hele Kanaan nord til og med den fønikiske havnebyen Zemar/Sumur, som lå nord for Byblos.

 

 

Saul (ca. 1030-1007) som Efraim/israelitt-høvding?

Med Samuelsbøkene avslut­tes GT-fortellingen om dommer­tiden, med Samuel som den siste dommer (eller høvding); og fortellingen om Det forente kongedømme Judea-Israel begynner. Det forente kongedømme begynner med Saul, fortsettes av David, og avsluttes rett etter Salomos død. Samuelsbøkene har hele tre forskjellige versjoner av hvordan Saul ble kronet som den første konge. Historikerne har datert hans regent­tid til ca. 1030-1007, hvilket er samtidig med vår egen datering av regent­tidene til Seti I (1040-1029) og Ramesses II (1029-963). Verken arkeologien, de internasjonale politiske forholdene i det østlige Middelhavsområdet, eller bibelforskningen, gir noen som helst støtte til eksistensen av Det forente kongedømme (1040-931), gitt den beskrevne størrelse, politiske, økonomiske og militære makt. I Samuels­bøkene blir Saul stort sett referert til som ”hærfører” og (militær) ”leder”.

 

The Urantia Book (s. 1071-72) har følgende å si om dommertiden og Saul:

 

”Det var aldri 12 israelittiske stammer; bare tre eller fire stammer slo seg ned i Palestina. Den hebraiske nasjon ble til som et resultat av en forening av de såkalte israelitter og kanaaneere. ”Israelittene bodde nå midt iblant kanaaneerne, hetittene, amorittene, perisittene, hevittene og jebusittene. De tok døtrene deres til ekte og gav sine døtre til sønnene deres, og så dyrket de deres guder.” [Dommerne 3:5] Hebreerne drev aldri kananeerne ut av Palestina, til tross for at det i Presteskriftet hevdes bestemt at de gjorde så.

 

Den israelittiske bevissthet hadde sitt opphav i Efraimfjellene; den senere jødiske bevissthet hadde sitt opphav i den sørlige Judea-klanen. Jødene (judaitter) var alltid ivrige til å sverte og snakke stygt om de nordlige israelittene (efraimittene).

 

Ubeskjeden hebraisk historie begynner med at Saul samlet de nordlige troppene for å stå imot et angrep fra ammonittene rettet mot en av deres egne stammer, gileadittene – øst for Jordan. Med en hær på litt over 3000 beseiret han fienden, og det var denne bedriften som gjorde at fjell­stammene gjorde ham til konge. Da prestene i Det babylonske fangenskap omskrev denne fortellingen, forstørret de Sauls hær til 330.000 og la Judea til i listen over stammer som hadde deltatt i slaget.

 

Umiddelbart etter seieren over ammonittene, ble Saul gjort til konge ved folkevalg blant hans tropper. Verken prest eller profet deltok i denne affæren. Men prestene redigerte senere historien til at Saul hadde blitt kronet til konge av profeten Samuel i samsvar med guddommelige direk­tiver. De gjorde dette for å etablere en ”guddommelig ættetavle” for Davids judeiske kongedømme.”

 

 

David (1010-970): Tyrann over broket kanaanittisk folkegruppe?

Historik­erne har datert Davids 40-årige regenttid til 1010-970, hvilket vil si at hele hans regenttid faller innenfor vår datering av regenttiden til Ramesses II (1029-963). David skal først ha blitt konge over Judea i 1010, og valgte da Hebron som sitt hovedsete. Syv år senere skal han ha erobret Jerusalem, for så å innlemme israelittene i sitt kongedømme. Som konge over Det forente kongedømme skal han ha sittet i 33 år.

 

Renessansekunsten fremstilte gjerne David som en yngling, se f.eks. skulp­turene til Donatello og Michelangelo. Ifølge zetaene burde de heller ha fremstilt ham som en viljesterk mann full av mot og styrke, for det fløt nemlig anunnaki-blod i hans årer! I ZetaTalk-notatet King David (1997) fortelles at Davids oldemor hadde blitt voldtatt eller misbrukt som sexslave av en anunnaki-soldat, og hadde så gitt fødsel til en halvblods, dvs. Davids bestemor. David hadde som barn lært av moren sin å hate gigantene.

 

I Første Samuelsbok kap. 17 fortelles den fantastiske historien om tvekampen mellom David og kjempen Goliat fra Gat som var ca. tre meter høy. Fra topp til tå var Goliat kledd i bronse som alene veide 57 kilo, og spydspissen på hans kastespyd av bronse veide alene syv kilo. David, som bare var bevæpnet med slynge og sten, drepte ham øyeblikkelig med en fulltreffer i pannen. Goliat kom fra Rafa-ætten i Gat, som ifølge Andre Samuelsbok 21:20-22 hadde frembragt flere slike giganter.

 

David og Goliat. Av Gustave Doré (1885). 

 

 

GT-forskerne har beveget seg langt bort fra den tidligere forestillingen om kong David som en from og beskjeden mann. Steven L. McKenzie – professor i Det gamle testamente ved Rhodes College – beskriver i boken King David: A Biography (2000) David som en ”ambisiøs og hensynsløs opportunist fra en rik familie og en tyrann som myrdet sine motstandere, inkludert sine egne sønner.” Dette bildet av David som en tyrannisk enehersker gis også i The Urantia Book (s. 1072-73): 

 

”Den største av alle forvrengninger i den jødiske historie er knyttet til David. Etter Sauls seier over ammonittene (som han tilskrev Yahweh) ble filisterne urolige og begynte å angripe de nordlige klanene. David og Saul greide aldri å bli enige. David med 600 menn gikk inn i en allianse med filisterne og marsjerte oppover kysten til Esdraelon. Ved Gat beordret filisterne David å holde seg unna; de fryktet at han kunne gå over til Sauls side. David trakk seg tilbake, og filisterne angrep og beseiret Saul. De ville ikke ha vunnet kampen dersom David hadde vært lojal overfor Israel. Davids hær var en flerspråklig blanding av misfornøyde; hovedsakelig sosialt utstøtte og rømlinger fra loven.

 

Sauls tragiske nederlag for filisterne ved Gilboa bragte Yahweh langt ned blant gudene, sett fra de omgivende kanaaneernes perspektiv. Normalt ville Sauls nederlag ha blitt tilskrevet frafallenhet i sitt forhold til Yahweh, men denne gang valgte judaitt-redaktørene å forklare nederlaget med rituelle feil. De krevde tradisjonen med Saul og Samuel som bakgrunn for Davids kongedømme.

 

David med sin lille hær etablerte sitt hovedkvarter i den ikke-hebraiske byen Hebron. Hans landsmenn utnevnte ham som konge over det nye kongedømmet Judea. Judea besto hovedsakelig av en ikke-hebraisk sammen­­setning: Kenittere, kalebitter, jebusitter og andre kanaaneere. De var nomader – gjetere – og var således tilhengere av det hebraiske synet på eiendomsrett. De holdt ørkenklanenes ideologier.

 

Forskjellen på hellig og profan historie blir godt illustrert av de to forskjel­lige historiene i Det gamle testamente om hvordan David ble konge. En del av den sekulære historien om hvordan hans følgesflokk (hans hær) utropte ham til konge ble gjennom uaktsomhet fra prestene stående igjen i den historiske for­tegnelsen. Disse prestene forberedet senere en lang og prosaisk versjon av den hellige historie der det gjøres rede for hvordan Samuel, etter guddommelige direktiver, valgte ut David blant hans brødre, for så gjennom utførlige og høytidelige seremonier å salve ham til konge over hebreerne, for så å erklære ham som Sauls etterfølger.

 

Man finner mange tilfeller av at prestene, etter å ha forberedet deres fiktive fortellinger om Guds mirakuløse inngripen med Israel, mislyktes i å fjerne full­stendig de ærlige og enkle faktabaserte uttalelser som allerede sto nedskrevet i den historiske fortegnelsen [og som fortalte en annen versjon].

 

David tilstrebet å bygge opp sin politiske makt ved først å gifte seg med Sauls datter, deretter enken av Nabal den rike edomitten, så datteren av Talmai, kongen av Gesjur. Han tok seks kvinner fra Jebus til hustruer, for ikke å nevne Batseba, hustruen til hetitten.

 

Det var ved slike metoder og ut av en slik folkegruppe at David skapte fiksjonen av det guddommelige kongedømmet Judea som etterfølgeren av arven og tradisjonene fra det forsvinnende nordlige kongedømmet av efraimittisk Israel. Davids kosmopolitanske Judea-stamme var mer ikke-jødisk enn jødisk; likevel kom de undertrykte eldre fra Efraim ned og ”salvet ham til konge over Israel”. Etter først en militær trussel, inngikk David en pakt med jebusittene og etablerte sin hovedstad for sitt forente kongedømme ved Jebus (Jerusalem), som var en by med sterke festnings­murer midtveis mellom Judea og Israel. Filisterne ble opprørt herav og gikk snart til angrep på David. Etter et voldsomt slag tapte filisterne, og Yahweh ble på ny etablert som ”Herren, Allhærs Gud”.

 

Men Yahweh må nødvendigvis dele noe av denne heder med de kanaa­neiske guder, for størsteparten av Davids hær var ikke-hebreere. Og derfor fremgår i de historiske fortegnelser (oversett av judaitt-redaktørene) følgende avslørende uttalelse: ”Da sa han: «Herren har brutt igjennom fiendens rekker for meg likesom vann bryter igjennom en demning.» Derfor kalles dette stedet Ba’al-Perasim” [2Sam5:20]. De valgte dette navnet fordi 80 % av Davids soldater var Ba’al-tilhengere.

 

David forklarte Sauls nederlag ved Gilboa med at Saul hadde angrepet en kanaaneisk by, Gideon, hvis folk hadde inngått en fredsavtale med efraim­ittene. På grunn av dette skulle Yahweh ha sviktet Saul. Men selv i Sauls tid hadde David i egen person forsvart den kanaaneiske byen Ke’ila mot filisterne [1Sam23:1], for så å velge som sin hovedstad en kanaaneisk by. I tråd med sin politikk om å inngå kompromisser med kanaanerne, over­leverte David syv av Sauls etterfølgere til gibeonittene for hengning.

 

Etter filisternes nederlag kom David i besittelse av ”Paktens ark”, og bragte den til Jerusalem. Han gjorde så Yahweh-dyrkelsen offisiell i sitt konge­dømme. Det neste han gjorde, var å legge tunge skatter på nabostammene: Edomittene, moabittene, ammonittene og syrerne.

 

Davids korrupte politiske maskineri begynte å gjøre landet i nord om til personlige ­eiendommer, i strid med de hebraiske skikker; samt at han tok kontroll over karavane-avgifter som tidligere hadde blitt samlet inn av filisterne. Deretter kom en serie grusomme handlinger som nådde sitt klimaks i drapet på Uria. Alle rettslige tvister ble [under David] sendt til Jerusalem for domsavgjørelse; ”de eldre” hadde blitt fratatt denne myndig­heten. Det var således ikke noe mirakel at et opprør til slutt brøt ut. I dag ville Absalom [en av Davids sønner] muligens ha blitt kalt en folkeforfører; hans mor var kanaaneer. Det var et halvt dusin kandidater til tronen, inkludert sønnen av Batseba, Salomo”.

 

 

Merneptah (963-953)

Merneptah var den 13. sønn av Ramesses II, og ble farao i en alder av rundt 70 år da hans far døde. Da hadde også Merneptahs tolv eldre brødre dødd. Merneptah satt som farao i ti år, frem til han døde av høy alder. Hans tid som farao var under bronsealderens sammenbrudd, og de begynnende problemer som Ramesses II hadde hatt med Havfolkene og Libya, hadde nå blitt intensivert. I hans femte regentår bekjempet han libyerne og Havfolkene under en militærkampanje. Det var etter disse seirene, i samme år (som vi her daterer til 959 f.Kr.), at han satte opp den minnetavlen som nå er kjent som Merneptah-stelen.

 

Merneptah-stelen er den aller tidligste utenombibelske kilde som nevner navnet Israel. Hieroglyfene refererer imidlertid ikke til Israel som en bystat eller et geografisk område, men som en folke­gruppe eller en ­stamme. Dette støtter vårt syn at på den tiden fantes ikke en nasjon eller et kongedømme ved navn Israel, men at en stamme ved Efraimfjellene ble kalt ved dette navnet. Stelen nevner også at Merneptah erobret byen Geser, som lå ca. 30 km vest for Jerusalem ved en viktig ferdelsåre.

 

Merneptah-stelen

 

 

Salomo (971-931): Fortsatte han tyranniet fra Jeru­salem?

Historien om Salomo fortelles i Første Kongebok kap. 1-11. Han var sønn av David og Batseba, og presenteres som den tredje og siste kongen av Det forente kongedømme. Fortellingen om Salomo har mye av den samme ”anti­historiske” kvalitet som preger fortellingene om Saul og David. Fortellingen har lange beskrivelser av mye trivielt, men om det store bildet, den historisk-politiske konteksten, gis bare lite troverdige smuler. Hvordan eksisterte og fungerte Salomos rike i den internasjonale kontekst av de fire stormakter? Et eksempel på en typisk smule gis i begynnelsen på kap. 3:

 

”Salomo fikk farao, kongen i Egypt, til svigerfar. Han giftet seg med faraos datter og førte henne hjem til Davids-byen. Der bodde hun til han hadde bygd ferdig sitt eget hus, Herrens hus og muren omkring Jerusalem.”

 

Vi får verken vite faraoens eller prinsessens navn. Det var i strid med tusenårlang egyptisk praksis at faraoen giftet sine døtre bort med utenlandske prinser og konger. Da det ikke finnes noen arkeologisk eller ikke-bibelsk evidens for Salomos rike, kan dette ekteskapet ha vært en fabrikasjon.

 

I kap. 4:20-26 gis følgende enkle oppsummering av Salomo-rikets fabelaktige tilstand:

 

”Folket i Juda og Israel var tallrike som sanden ved havet. De spiste og drakk og var glade. Salomo hersket over alle kongerikene fra Eufrat til Filisterlandet og helt til grensen mot Egypt. De betalte skatt og stod under ham så lenge han levde… Han rådde over alt land vest for Eufrat, fra Tifsah til Gasa, over alle kongene vest for Eufrat, og hadde fred rundt omkring på alle kanter. I Juda og Israel, fra Dan til Be’er-Sjeba, satt hver mann trygt under sitt vintre og sitt fikentre så lenge Salomo levde. Salomo hadde tolv tusen hestfolk og stallrom til førti tusen vognhester.”

 

 

Som en ekstrem motvekt til GT-fortellingen om dette fabelriket, skal vi inklu­dere perspektivet til Thomas L. Thompson, professor i teologi ved Universitetet i København 1993-2009. Han har konfrontert GT-versjonen av Judea/Israel-region på 1000/900-tallet f.Kr. med den akademiske kunnskaps­databasen. Denne konfron­ta­sjonen kan studeres nær­mere i hans to bøker Early History of the Israelite People (1992) og The Bible in History: How Writers Create a Past (1999). Thompson er en av frontfigurene innen bibel­minimalisme, som poengterer at arkeo­logien bør tillegges primær betydning (på bekostning av GT-fortellingene) når historien til Judea/Israel-regionen skal etableres. Som en uhyre kort opp­summering av den arkeologiske status av Palestina på 1000/900-tallet f.Kr., kommer her et oversatt utdrag fra Thompson (1999):

 

”Uten en uavhengig etablert historie om Palestina og det eldste Israel – enten begivenhetene som Bibelen beskriver skjedde eller ikke – forblir spørsmålet om historisk pålitelighet en gåte… Palestina utviklet aldri en politisk makt av noen større internasjonal betydning. Palestina var alltid så splittet opp i dens mange små regioner at den aldri utviklet en felles historie med unntak av de ganger da den var kontrollert av en ekstern makt, slik som Egypt, Assyria eller Babylonia. Høykultur, som uttrykt i kunst, arkitektur, litteratur eller seremonielle opptog, eksisterte knapt.” (s. 9)

 

“Det finnes ingen evidens på Det forente kongedømme Israel; ingen evidens på Jerusalem som hovedstad; eller av noen integrert og forent politisk kraft som dominerte det vestlige Palestina, for ikke å snakke om et rike av den størrelsen som legendene beskriver. Vi har ikke evidens for eksistensen av konger ved navn Saul, David eller Salomo. Vi har heller ikke evidens for et tempel i Jerusalem i denne tidlige perioden. Det vi vet om Israel og Judea på 900-tallet tillater oss ikke å tolke dette fravær av evidens som et hull i vår kunnskap om fortiden, som resultat av de tilfeldigheter som er knyttet til arkeologi. Det finnes verken rom eller kontekst, heller ikke artefakter eller arkiver, som støtter et slikt bilde av virkeligheten i Palestina på 900-tallet. Man kan ikke snakke historisk om en stat uten en befolkning, eller om en hovedstad uten en by. Fortellinger er ikke nok.” (s. 164-65)

 

 

Israel Finkelstein og Neil Asher Silberman tar også opp dette fravær av evidens i deres bok fra 2001, The Bible Unearthed: Archaeology's New Vision of Ancient Israel and the Origin of Its Sacred Texts. Her kommer et kort sitat fra bokens Appendix D: Why the Traditional Archeology of the Davidic and Solomonic Period Is Wrong:

 

“Yigael Yadin argumenterte for at identifikasjonen av Salomos byer var basert på stratigrafi, keramikk og Bibelen. Men stratigrafi og keramikk gir bare relativ kronologi. Det blir derfor klart at hele den arkeologiske idéen om et forent kongedømme, om byplanleggingen til Salomos arkitekter, og om prakten ved Salomos palasser, hviler på ett enkelt vers i Bibelen: Første Kongebok 9:15. Vi må gjenta dette: Hele den tradisjonelle rekonstruk­sjonen av karakteren ved Det forente kongedømme – dets territorielle utbredelse, dens materielle kultur, dets relasjon til nabolandene, avhenger av tolkningen av ett enkelt bibelvers. Og dette verset er ganske proble­matisk, for vi vet ikke om det er basert på autentiske kilder fra Salomos tid eller fra en senere tid.”

 

Verset fra Første Kongebok 9:15 lyder slik:

 

”Slik hadde det seg med det pliktarbeidet som kong Salomo satte i gang da han skulle bygge Herrens hus, sitt eget hus, Millo, Jerusalems bymur, Hasor, Megiddo og Geser:”

 

Finkelstein og Silberman viser så til funn av akkurat den samme type keramikk ved Megiddo og Jisreel. Arkeologene er sikre på Jisreel ble bygget under Israel-kongedømmets Omri-dynasti (880-841). Flere typer evidens peker i retning av at også palassene ved Megiddo ble bygget under Omri-dynastiet, ikke på Salomos tid. 

 

I kap. 10 fortelles om dronningen av Saba som besøker kong Salomo. Landet Saba kan, som tidligere nevnt, ha vært identisk med landet Punt som dronning Hatshepsut besøkte 250 år tidligere. Dronningen av Saba sitt besøk til Salomo er for øvrig høydepunktet i Etiopias nasjonalreligiøse epos Kebra Nagast. Her fortelles det at Salomo greide å forføre dronningen seksuelt, hvis navn var Makeda. Ni måneder senere fødte hun Menelik I, som ble den første jødiske keiser av Etiopia. Han innledet et kongedynasti som med noen få avbrudd varte i nærmere 3000 år og som 225 generasjoner senere endte med avgangen til keiser Haile Selassie i 1974. Kebra Nagast antas å være skrevet i 1225 e.Kr., og inneholder dessverre ikke noen detaljer som gjør at vi bedre kan relatere Salomos rike til den omgivende politiske verden i tid og rom.

 

I kap. 11 fortelles om Salomos siste år og død. I vers 40 får vi et navn på den egyptiske faraoen:

 

”Salomo forsøkte nå å drepe Jeroboam. Men Jeroboam brøt opp og flyktet til Egypt, til Sjisjak som var konge der. Og han ble i Egypt til Salomo var død.” 

 

 

Rehoboam (932-915) og Ramesses III (936-905)

I Første Kongebok kap. 12 fortelles at Salomos sønn Rehoboam oppførte seg dumt overfor folket da det skulle velges ny konge. Dette resulterte i at konge­dømmet ble splittet i to. Rehoboam ble konge av Judea, som inklu­derte Jeru­salem. Farao-vennen Jeroboam ble konge av Israel (alternativ formu­lering: stammehøvding over israelittene ved Efraimfjellet). I kap. 14:25-26 kommer den egyptiske faraoen Sjisjak med sin hær:

 

”Så hendte det i Rehoboams femte regjeringsår at Sjisjak, kongen i Egypt, gjorde en hærferd mot Jerusalem. Han tok alle skattene både i Herrens hus og i kongens slott. Han tok også alle gullskjoldene som Salomo hadde fått laget.”

 

Egyptologene har naturligvis prøvd å identifisere den egyptiske faraoen Sjisjak. De har lenge gått ut fra at den eneste mulige kandidaten var den libyske Sheshonk I, som stiftet Egypts 22. dynasti. Egypto­logenes fremste grunn for å identifisere Sjisjak med Sheshonk skal være en viss navnelikhet mellom de to, selv om egypto­loger flest verken behersker hebraisk eller berberspråket Siwi. Egyptologenes datering av Sheshonks regjeringstid til 943-922 hviler ikke på noe annet enn viljen til å identifisere ham med Sjisjak. Denne datering har egyptologene videre funnet støtte for ved kreativ matematikk knyttet til antagelser omkring Sirius’ heliakalske stigning. Peter James skriver i Centuries of Darkness (1991, kap. 10) at den geopolitiske konteksten for Sheshonk I var en helt annen, og at Sheshonk bør dateres minst 100 år senere.

 

Med utgangspunkt i James-revisjonen, må Ramesses III ha vært faraoen som plyndret tempelet i Jerusalem ca. 927 f.Kr. Ramesses III er kjent for å ha reetablert kontroll over Palestina. Ett av hans egyptiske navn var Susekh (”Utvider av Egypt”), som på hebraisk kan ha blitt forvridd til Sjisjak da vokaler ikke angis i det hebraiske skriftspråket. Michael S. Sanders støtter identifikasjonen av Sjisjak med Ramesses III i web-notatet Ramesses III is Shisak/Susakim.

 

Ramesses III var den andre faraoen i det 20. dynasti, og satt som farao i 31 år. Han var den siste store farao i Det nye rike (dynastiene 18-20). Her kommer to oversatte utdrag fra den engelske Wiki-artikkelen Ramesses III, som vi kommer tilbake til senere:

 

”I hans 8. regentår [som vi daterer til 928 f.Kr.] ble Egypt invadert både fra hav og fra land av Havfolkene, inkludert Peleset, Denyen, Shardana, Mesh­wesh fra havet, og Tjekker. Ramesses III beseiret dem i to store slag på land og vann… Ramesses III ble også tvunget til å bekjempe invaderende libyske stammefolk i to større kampanjer i Egypts vestlige delta i hans 6. og 11. regentår.

 

Noe i luften (men ikke nødvendigvis Hekla 3) hindret mye sollys i å nå bakken, samt stoppet treveksten over hele verden, for nesten tyve år frem til 1140 f.Kr. [som vi daterer til 890 f.Kr.]. Resultatet var en betydelig inflasjon i kornpriser under de senere farao-styrene til Ramesses VI-VII, mens prisene for fugl og slaver forble uendret. Nedkjølingen påvirket slik sett de siste årene til Ramesses III og hindret hans evne til å sørge for kontinuerlig tilførsel av korn til arbeiderne i Deir el-Medina.”

 

 

 

Tilbake til:  Denne bok, innholdsside  //  Home