KAPITTEL 4

110.000 - 11.000: Ættelinjen Adam - Noah: administratorer


 

Siste oppdatering: 10. oktober 2012. 

 

a) Den sumeriske kongelisten

b) Var Bibelens Adam sønn av Enki?

c) Enok: den første prest?

d) Nibirus sønner ekter Jordens døtre, og får kjemper til avkom

e) 8.800 f.Kr.: Nibiru, Syndfloden og Noah

f) Litt akademisk historie: Fra katastrofisme til gradualisme 

 

 

a) Den sumeriske kongelisten

Tiden gikk; protomenneskene formerte seg hurtig. De arbeidet og slavet for sine ”guder” som hadde kommet ned fra himmelen. Noen av Jordens sønner og døtre ble gitt friheten, eller muligens de klarte å rømme. Slik oppsto grupper av protomennesker utenfor bysamfunnene til anunnakiene. Sønnene til Enki og Enlil fant seg hustruer blant sine halvsøstre og blant sykepleierstaben til Ninmah. Sitchin mente at anunnakienes barn som ble født på Jorden hadde i forhold til anunnakiene forkortet livslengde.

 

Den såkalte sumeriske kongelisten finnes i forskjellige varianter på sumerisk, babylonsk, assyrisk, hebraisk og gresk (Wiki: Sumerian King List). Alle vari­antene begyn­ner med å nevne de 8-10 predynastiske ”bykongene” som regjerte før Synd­floden. Sitchin identifiserte de ti bibelske patriarkene med disse. Dette innebærer at:

·       den første patriark / administrator Alulim = Adam

·       den syvende patriark / administrator Enmeduranki = Enok

·       den tiende patriark / administrator Ziusudra = Noah

 

 

Både Sitchin og ZetaTalk har knyttet Syndfloden til en global kataklysme som ble utløst av Nibiru. Sitchin daterte Syndfloden til ca. 11.000 f.Kr., mens ZetaTalk har datert den til ca. 8.800 f.Kr. Vi holder oss her til ZetaTalks datering. Ifølge Første Mosebok gikk det 1.656 år fra Adams fødsel til Syndfloden. Her er teksten fra Første Mosebok, kap. 5:

 

      Da Adam var 130 år, fikk han en sønn som var ham lik, som hans eget bilde, og han kalte ham Set.  Etter at Adam hadde fått Set, levde han enda 800 år og fikk sønner og døtre. Hele Adams levetid ble 930 år. Så døde han.

      Da Set var 105 år, fikk han sønnen Enosj. Etter at Set hadde fått Enosj, levde han enda 807 år og fikk sønner og døtre. Hele Sets levetid ble 912 år. Så døde han.

      Enosj var 90 år, fikk han sønnen Kenan. Etter at Enosj hadde fått Kenan, levde han enda 815 år og fikk sønner og døtre. Hele Enosj’s levetid ble 905 år. Så døde han.

      Da Kenan var 70 år, fikk han sønnen Mahalalel. Etter at Kenan hadde fått Mahalalel, levde han enda 840 år og fikk sønner og døtre. Hele Kenans levetid ble 910 år. Så døde han.

      Da Mahalalel var 65 år, fikk han sønnen Jared. Etter at Mahalalel hadde fått Jared, levde han enda 830 år og fikk sønner og døtre. Hele Mahalalels levetid ble 895 år. Så døde han.

      Da Jared var 162 år, fikk han sønnen Enok. Etter at Jared hadde fått Enok, levde han enda 800 år og fikk sønner og døtre. Hele Jareds levetid ble 962 år. Så døde han.

      Da Enok var 65 år, fikk han sønnen Metusjalah. Enok vandret med Gud i 300 år etter at han hadde fått Metusjalah, og han fikk sønner og døtre. Hele Enoks levetid ble 365 år. Enok vandret med Gud. Så ble han borte; for Gud tok ham til seg.

      Da Metusjalah var 187 år, fikk han sønnen Lamek. Etter at Metusjalah hadde fått Lamek, levde han enda 782 år og fikk sønner og døtre. Hele Metusjalahs levetid ble 969 år. Så døde han.

      Da Lamek var 182 år, fikk han en sønn. Han kalte ham Noah og sa: «Han skal trøste oss i vårt arbeid og i våre henders slit med jorden som Herren har forbannet.» Etter at Lamek hadde fått Noah, levde han enda 595 år og fikk sønner og døtre. Hele Lameks levetid ble 777 år. Så døde han.

      Da Noah var 500 år, fikk han sønnene Sem, Kam og Jafet.

  

Sitchin (1995, kap. 2) mente at de som oversatte den sumeriske kongelisten til hebraisk, ikke behersket det sumeriske tallsystemet som er basert på 60. Altså skal livslengdene til de bibelske patriarker, som er hentet fra sumeriske kilder, multi­pliseres med seksti. Dersom dette er riktig, og vi så legger til de 11.000 årene som har gått siden Syndfloden, får vi følgende tabell: 

 

De ti bykongene

hebraisk/ sumerisk

By

Levealder

hebr.sumerisk

Født  - død

1) Adam (=Adapa/Alulim)

Eridu

930 → 55.800 år

110.360–54.560

2) Set

 

912 →  54.720 år

102.560–47.840

3) Enosj

 

905 → 54.300 år

  96.260–41.960

4) Kenan

 

910 → 54.600 år

  90.860–36.260

5) Mahalalel

 

895 → 53.700 år

  86.660–32.960

6) Jared

 

962 →  57.720 år

  82.760–25.040

7) Enok = Enmeduranki

Sippar

365 →  21.900 år

 73.040– 51.140

8) Metusjalah

 

969 → 58.140 år

 69.140– 11.000

9) Lamek

 

777 → 46.620 år

 57.920– 11.300

10) Noah =

 Ziusudra

Shuruppak

 

 47.000 – ?  

 

 

Vi tar disse tidsdateringene med en stor klype salt, og er forberedt på mange overraskelser. I det følgende skal vi se nærmere på Sitchins idé at de bibelske patriarker er identiske med de predynastiske administratorene nevnt i den sumeriske kongelisten.

 

 

b) Var Bibelens Adam sønn av Enki?

En dag da Enki vandret for seg selv i naturen, kom han over to unge vakre jordkvinner som badet og lekte ved en elv. Det lå ikke i Enkis natur å holde sitt seksualbegjær tilbake. Han hadde sex med begge. De ble gravide, den ene fødte en gutt, den andre en jente. Enki ville holde dette strengt hemmelig, men med unntak av sin tjener. Han sa til tjeneren at når ammeperioden var over, skulle han bringe de to barna til sitt hus. Tjeneren skulle si til andre at de to barna hadde blitt funnet i to sivkurver. Enkis kone Damkina likte barna godt, og oppdro dem som sine egne. Gutten ble kalt Adapa, jenten ble kalt Titi. Damkina lærte Titi all slags håndverk. Enki lærte Adapa skrivekunsten.

 

Enki viste sine ”hittebarn” stolt frem for Enlil, og sa at en høyere utviklet type jordmenneske må ha oppstått i villmarken. Disse kunne læres opp i jordbruk og husdyrhold, hvilket ville gi anunnakiene mer mat og mer variert mat. Enlil var imponert, og fremla saken for Anu. Før Anu og hans råd rakk å beslutte noe, ble Titi gravid med Adapa og fødte to tvillingsønner. De fikk navnene Kain og Abel.

 

Anu sender beskjed fra Nibiru: ”La Titi amme sine barn, og send Adapa på besøk til meg”. Både Enlil og Enki ble lange i masken, av hver sine grunner. Enlil likte ikke tanken på at forholdet mellom anunnakiene og jordmenneskene skulle bli mer intimt enn absolutt nødvendig, og fryktet dessuten for at hvis Adapa tok mat og drikke på Nibiru ville han få et betydelig lengre liv. Enki fryktet komplika­sjoner i forbindelse med sin egen hemmelighet. Før avreise fortalte Enki defor til Adapa at han verken må drikke eller spise den maten han får servert på Nibiru. To av Enkis sønner, Ningishzidda og Dumuzi, blir også med så de får se Nibiru for første gang. Ningishzidda får med seg en beskjed som han skal levere til Anu, der Enki avslører sin lille hemme­lighet.

 

Stor var nysgjerrigheten på Nibiru da romskipet landet med et jordmenneske i. Anu var forbløffet over at Adapa kunne snakke, men trodde det var dårlige manerer da Adapa verken ville spise eller drikke. I beskjeden fra Enki får han forklaringen. Anu bestemmer seg for at jordbruk og husdyrhold skal introdu­seres på Jorden. Adapa og Ningishzidda blir fort sendt tilbake igjen. Dumuzi sendes tilbake et Nibiru-år senere med forskjellige typer korn, hunnsauer og DNA fra saubukken. Et bioteknologisk forskningslaboratorium settes opp i sedertreskogen ved Balbeek-fjellet, der det blir eksperimentert med korn og hunnsauer. Aldri før hadde det vært sauer på Jorden.

 

Hvor i all verden fikk Sitchin denne ville historien fra? Er det bare fri fantasi? Dette er kreativ og disiplinert bruk av forestillingsevnen og tar utgangspunkt i flere kilder, bl.a. en akkadisk tekst kjent som Fortellingen om Adapa. Denne og andre mesopotamske fortellinger er samlet i boken Myths from Mesopotamia: Creation, the Flood, Gilgamesh, and Others (Oxford World’s Classics, rev. ed. 2009), oversatt av Stephanie Dalley. I fortellingen om Adapa var Adapa sønn eller foster­sønn av Ea/Enki, og ble gitt den aller beste oppdragelse og utdan­nelse. Adapa ble Eridus vise mann. Teksten bruker mye plass på å beskrive en ulykke ute på sjøen, hvilket ikke har noe interesse her. Utfallet er imidlertid at Adapa blir sendt opp til Himmelen der Anu regjerer. Ea/Enki forteller Adapa på forhånd hvordan han skal oppføre seg.

 

Adapa og Titi kan således ha representert et genetisk og kulturelt høyde­punkt i forhold til de andre protomenneskene. Da stamlinjen fra Adapa til Noah, og senere via Noahs sønner, nøt privilegiet å være administrator-leddet mellom anunnakiene og jordmenneskene, kan denne stam­linjen ha vært en av de primære stamlinjene til en større del av dagens menneskehet.

 

Bibelens Adam kan på samme måte som Bibelens Eva ha vært en mosaikk av flere personer:

·       den første skapte jordmann

·       den første reproduktive jordmann

·       far til Kain, Abel og Set

 

* * *

 

Sitchin har som tidligere nevnt vært svært nøye med å oppgi alle sine kilder. De viktigste av disse kildene har jeg prøvd å finne tekstene til på Internet, slik at den interesserte leser selv kan danne seg et inntrykk av dem. For dem av leserne som ønsker å gå i dybden, må naturligvis Sitchins egne bøker og kilde­henvisninger studeres. Vi fortsetter her med Sitchins kreative broderinger rundt diverse obskure eldgamle tekster og fragmenter.

 

Ningishzidda fortsatte utdannelsen av Adapa og Titi. Marduk (sønn av Enki) lærte Abel opp i sauehold, mens Ninurta (sønn av Enlil) lærte Kain opp i jord­bruk og ga ham plogen. [For en oversikt over de viktigste anunnakiene, se Persongalleriet]. Da den første avlingen var høstet og det første lammet hadde vokst opp, ble Kain og Abels suksess feiret. Enki var mest opptatt av Abels suksess, hvilket gjorde Kain sjalu og hatefull. Det ender med at Kain senere ute på markene slår Abel ihjel. Anunnaki-lederne dømmer Kain til varig forvisning i et fremmed land, men først skulle han merkes. Som det står i Første Mosebok 4:13-16:

 

”Da sa Kain til Herren: «Min straff er så stor at jeg ikke kan bære den. Se, i dag driver du meg bort fra landet. Jeg må gjemme meg for deg. Jeg blir hjemløs og fredløs på jorden, og den som finner meg, kommer til å slå meg i hjel.» Men Herren sa til ham: «Nei! Slår noen Kain i hjel, skal det hevnes sju ganger.» Og Herren satte et merke på Kain for at ingen som møtte ham, skulle drepe ham. Så drog Kain bort fra Herren og slo seg ned i landet Nod, øst for Eden.”

 

 

Anunnaki-lederne diskuterte hva de nå skulle gjøre med den store planen om å lære den høyere utviklete jordmenneske-typen (Adapas ætt) opp i jordbruk og husdyrbruk. Abel hadde blitt drept og Kain hadde blitt forvist. Det var bare én ting å gjøre: Adapa og Titi måtte få flere sønner! Titi bringer først en rekke døtre til verden, så kommer endelig en gutt. Titi kaller ham for Sati, ”Han som binder Livet påny”. Dette er Set i Første Mosebok. Det er Sets kommende generasjoner som GT har gjort rede for. Første Mosebok følger Kains slekts­linje gjennom seks generasjoner, men mister så interesse for denne linjen. Grunnen til dette kan være at bare slektslinjen til Set kom til å overleve Syndfloden.

 

Adapa og Titi fikk tilsammen tredve sønner og tredve døtre. Den nye genera­sjonen jobbet som jordbrukere og gjetere for anunnakiene. Sati fikk en sønn, som senere ble kjent som Enshi: ”Menneske­hetens mester” (Bibelens Enosj). Enshi ble lært opp i skriving og regning. Han ble innviet i hemmelighetene om anunnakiene og planeten Nibiru. Enlil-sønnene lærte ham opp i teoretiske og praktiske fag. Det var fra da av at anunnakiene ble kalt Herrer, og religiøse ritualer ble utført til deres ære. Det er interessant at ordet worship egentlig kommer fra ordet workship. Jordmenneskene arbeidet først for sine Herrer, så dyrket dem. [Sammendraget over er basert på Sitchin (1985; kap. 6) og Sitchin (1995; kap. 2-3)]. 

 

 

c) Enok: den første prest?

Enok er i GT viet kun ett avsnitt, der han omtales som den syvende patriark før Syndfloden. Dette gjør ham til Noahs oldefar. Fra Første Mosebok kap. 5:

 

”Da Jared var 162 år, fikk han sønnen Enok.Etter at Jared hadde fått Enok, levde han enda 800 år og fikk sønner og døtre.Hele Jareds levetid ble 962 år. Så døde han. Da Enok var 65 år, fikk han sønnen Metusjalah.Enok vandret med Gud i 300 år etter at han hadde fått Metusjalah, og han fikk sønner og døtre.Hele Enoks levetid ble 365 år.Enok vandret med Gud. Så ble han borte; for Gud tok ham til seg.”

 

Dette avsnittet er basert på en tapt hebraisk tekst kalt Enoks bok. Denne var vidt kjent og lest i perioden 200 f.Kr. til 300 e.Kr. Fragmenter har overlevd i to redigerte oversettelser. Den eldste oversettelsen er den etiopiske versjonen (kjent som 1Enok); den yngste oversettelsen er den slaviske versjonen (kjent som 2Enok). Det er vel ingen hemmelighet at de fleste er temmelig skuffet etter å ha lest dem, i det minste hvis de håpet på å få et innblikk i hvordan livet fortonte seg flere titusener av år før Syndfloden. Et par avsnitt om ”Himmelens sønner som gifter seg med menn­eskets døtre og føder kjemper” har riktignok interesse, men 95 % av innholdet synes å ha det typiske språket og stilen til profetene i GT.

 

Sitchin (1995, kap. 3) mente å ha identifisert originalen til Bibelens Enok. Han het Enmeduranki og var ifølge den sumeriske kongelisten den syvende admini­stratoren før Syndfloden. Sitchin er på ingen måte alene om denne identifi­seringen. Teksten som beskriver himmelreisene og utdannelsen til Enme­duranki har blitt satt sammen av tavlefragmenter fra det kongelige biblioteket i Nineveh. Denne teksten ble offentliggjort i 1967 i Journal of Cuneiform Studies i en 12-siders artikkel av WG Lambert, Enmeduranki and Related Material. Med denne artikkelen som hovedkilde og med Sitchins tolkninger herav kommer vi for første gang et godt stykke på vei i forståelsen av hvem Enok var.

 

Navnet EN.ME.DUR.AN.KI betyr ”Herren/mesteren over de guddommelige tavler om forbindelsen mellom Himmelen og Jorden”. Navnet antyder at han var ansvarlig for visse astronomiske dokumenter. Han kom fra Sippar (”Fugle­byen”), romfartssenteret som Utu/Shamash var sjef for. Her kommer et sitat fra en babylonsk konge som hevdet å være etterkommer av Enmedur­anki (Lambert, 1967):

 

Enmeduranki var en prins i Sippar

elsket av Anu, Enlil og Ea.

Shamash i det skinnende tempel

utnevnte ham som prest.

Shamash og Adad [tok ham]

til forsamlingen [av guder].

 

[Adad og Shamash var sønn og sønnesønn av Enlil]

 

Shamash og Adad [bekledde? renset?] ham,

Shamash og Adad satte ham på

en stor trone av gull.

De viste ham hvordan observere

olje på vann –

en hemmelighet til Anu, Enlil og Ea.

De ga ham en guddommelig tavle,

Kibdu’en, en hemmelighet angående Himmelen og Jorden.

De la i hans hender et instrument av sedertre,

de store guders yndling...

De lærte ham matematikk.

 

Enmeduranki ble bragt tilbake til Sippar, med befaling om å bevare den kunn­skapen han hadde fått. Gjennom presterollen skulle innvidd kunnskap for­midles videre fra far til sønn.

 

Den innvidde og lærde

som vokter hemmelighetene

vil binde sin utvalgte sønn med en ed

foran Shamash og Adad.

Ved de guddommelige tavler, med en stift,

vil han [faren] instruere ham [sønnen]

i gudenes hemmmeligheter.

 

Tekstens etterskrift:

 

Sådan ble presteskapet etablert;

de som har tillatelse til

å henvende seg til Shamash og Adad.

 

Presteskapet ble altså introdusert i Sippar, der innvielsen gikk fra far til sønn. Ifølge Enok-bøkene ble Enok velsignet med to himmelreiser, fra den siste kom han aldri tilbake. Som det står i Bibelen, Enok døde ikke her på Jorden. Skal vi tolke dette dithen at Enok den andre gangen ble tatt med til Nibiru, og der værende der?

 

 

d) Nibirus sønner ekter Jordens døtre, og får kjemper til avkom 

Første Mosebok kap. 6 begynner slik:

 

”Menneskene begynte å bli mange på jorden, og de fikk døtre.Gude­sønnene så at menneskedøtrene var vakre, og de tok noen av dem til koner, dem de helst ville ha.Herren sa: «Min ånd skal ikke for alltid bo i menneskene; for de er bare svake skapninger. Deres levetid skal være 120 år.»


På den tiden, og siden også, var det kjemper på jorden. For gude­sønnene levde sammen med menneskedøtrene og fikk barn med dem. Det var de veldige menn fra eldgammel tid, de navngjetne.


Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden. Alle tanker som rørte seg i deres hjerter, var onde dagen lang.Da angret Herren at han hadde skapt menneskene på jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte. Han sa: «Jeg vil utrydde fra jorden menneskene som jeg har skapt, ja, ikke bare menneskene, men også feet og krypdyrene og fuglene under himmelen. For jeg angrer at jeg har skapt dem.»Men Noah fant nåde for Herrens øyne.”

 

Verset om ”gudesønnene” er åpenbart en rest av en anunnaki-fortelling som ble fjernet i en av de mange redigeringsprosesser som Første Mosebok gikk gjen­nom. Det var nettopp dette verset som gjorde Sitchin og Däniken så nysgjerrige mens de gikk på barneskolen, og som var frøet til deres livslange private forskning og forfatterskap. Hvem var disse gudesønnene og deres halvblods­avkom kjempene, som ikke hører helt hjemme i GTs verdensbilde?

 

I den hebraiske bibel brukes ikke ordet ”kjemper”, men ordet Nefilim. Dette ordet blir bare brukt to ganger, i sitatet over (1Mose6:4) og i Fjerde Mosebok 13:33:

 

”Der så vi også kjemper, anakitter av kjempeætt. Vi syntes selv at vi var som gresshopper mot dem, og det samme syntes nok de.”

 

I det første sitatet får vi et hint om at de hadde et helt annet opphav enn Homo sapiens. I det andre sitatet sies det rett ut at avkommet av gudesønenne var kjemper. King James-versjonen av Bibelen har oversatt Nefilim med ”kjem­per”. Den hebraiske roten av ordet antas å være npl, som betyr ”å falle”. Den bokstavlige betydningen kan derfor være ”de falne” eller ”de som kom ned” [se Wiki-artiklene Nephilim og Anak]. Gitt at anunnakiene var ca. 240 cm. høye, ville deres halvblodsavkom også være betydelig høyere enn menneskene.

 

Hva menes så med setningen:

 

”Det var de veldige menn fra eldgammel tid, de navngjetne”

 

”Eldgammel tid” er en oversettelse av det hebraiske ordet OLAM, hvis betyd­ning er meget diskutert blant teologer (se f.eks. Kompendium av Fred V. Hjortland, 2004). På hebraisk ble OLAM ofte brukt i betydningen ”en uhyre lang (men dog begrenset) tidsperiode”. Ifølge Sitchin (1995, Endpaper) ble OLAM noen ganger brukt om en helt bestemt tidsperiode på 3.600 år, og var således en referanse til planeten Nibiru. ”De navngjetne” er en oversettelse av det hebraiske ordet SHEM, som oversetterne har trodd hadde noe med ”navn” å gjøre. Men SHEM er den hebraiske oversettelsen av det sumeriske ordet MU, som ifølge Sitchin refererer til rakettfartøy. Utover i boken skal vi se flere eksempler på at bare denne betydningen gir mening. Den bibelske setningen burde således ha blitt oversatt slik:

 

”Det var de store/mektige menn fra Nibiru, dem med rakettfartøyer”

 

 

Den ”guddom” som klaget over hvordan situasjonen på Jorden hadde utviklet seg, var ikke sint på jordmenneskene, men på sin egen mannlige stab! Det var Enlil som klaget over at hans stab søkte seksuell kontakt med jordkvinnene, hvilket resulterte i stadig flere ”halvguder” eller bastarder. Eksempler på slike halvguder er bykongen Gilgamesh og de som regjerte i Egypt før farao-æraen. Sitchin antok at også Enmeduranki var en slik halvgud, med Utu/Shamash som far.

 

I Enoks bok går det frem at den tiltagende kontakten med jordkvinnene ikke var tilfeldig og impulsiv, men resultat av et lite opprør. En gruppe på 200 anunnakier av lavere rang, ledet av Semjaza, ville ha koner og barn. Da anunnaki-lederne ikke hadde sørget for å bringe til Jorden nok Nibiru-kvinner, fikk de selv ta skylden for opprøret. De eneste kvinnene fra Nibiru var Ninmah og hennes sykepleierstab. Enlil hadde selv giftet seg med en av disse syke­pleierne. Staben på 200 Nibiru-menn ektet derfor Jordens døtre, hvilket de var forberedt på å bli straffet for.

 

I Første Mosebok har alt blitt snudd på hodet. For det første fremstiller Mose­boken situasjonen slik at det handler om ”lyst” og ”begjær”, fremfor om et normalt ønske om å stifte familie. For det andre fremstiller Moseboken det slik at det var jordmenneskene som ”begjærte”, fremfor anunnakiene. Mose­boken fremmer derfor det perspektiv at jordmenneskene burde ”straffes” med en global kataklysme.

 

Sitchin (1995, kap. 4) antydet at de fleste av de pre­dynastiske sumeriske administratorene var halvblodsavkom, og at det primært var denne statusen som ga dem deres priviligerte samfunnsposisjoner. Denne prak­sisen fortsatte også etter Syndfloden. Dette betyr indirekte at jordmenneskenes genom (totale gen­materiale) ble stadig mer utblandet, i den forstand at halvblodsavkommet ”halvgudene” som regel ble gitt samfunnsprivilegier som vesentlig forbedret deres overlevelses- og reprodusjonsevne sammenlignet med fullblods­jordmenneskene.

 

 

e) 8.800 f.Kr.: Nibiru, Syndfloden og Noah

Den tiende og siste sumeriske administratoren før Syndfloden var mannen som på sumerisk het Ziusudra, på akkadisk Atrahasis, på babylonsk Utnapishtim, og på hebraisk Noah. Ziusudra betyr ”langt liv”. Han vokste opp i Ninmahs helsetjeneste-by Shuruppak. Morens navn (på hebraisk) var Bath-Enosj. Hun var gift med den niende administratoren, (på hebraisk) Lamech. Hvem Noahs biologiske far var, er fortsatt et mysterium.

 

I Noahs bok, som anses å være et tekstfragment av Enoks bok, går det frem at Noahs lyse hudfarge og andre uvanlige trekk fikk både Lamech og andre til å tro at faren måtte være en Nefilim. Lamech ville tvinge sin hustru Bath-Enosj til å sverge at faren ikke var en Nefilim. Hun svarte unnvikende. Til slutt ble Enok kontaktet og spurt om råd, selv om han ikke lenger var her på Jorden! Sitchin (1995, kap. 4) antok at den virkelige faren var ingen andre enn Enki, som på ny hadde tillatt seg et seksuelt eventyr. Lamech valgte til slutt å tro at guttens uvanlige utseende var tegn på en stor skjebne.

 

Fortellingen i Første Mosebok om Noah er basert på eldre tekster som har blitt gjen­­oppdaget i siste halvdel av 1800-tallet, som Gilgamesj-eposet og Atrahasis-eposet. Gilgamesj-eposet er særlig spennende, for her fortelles at den sumeriske bykongen Gilgamesj som levde ca. 2700 f.Kr. treffer Ziusudra/Noah og hans hustru i levende live! Noah forteller detaljert og nyansert om hva som skjedde ca. 6.300 år tidligere.

 

Både i Gilgamesj-eposet og Atrahasis-eposet fremstilles Enlil som den strenge og sinte Herren som på en måte var ansvarlig for å sende Syndfloden, da han ville kvitte seg med jordmenneskene. I begge eposene fremstilles Enki som Noahs venn som bak Enlils rygg forteller Noah hva som kommer til å skje og gir ham instrukser for hvordan arken skal bygges. I begge eposene tilbereder Noah et matoffer etter at han og familien har overlevd Syndfloden og har gått i land. I begge eposene får man inntrykk av at anunnakiene må ha landet like i nærheten, for de tiltrekkes ”som fluer” av duften. Enlil er rasende over å se Noah og hans familie i live, og mistanken rettes naturligvis mot Enki. I Gilgamesj-eposet ender det med fred og forsoning. Enlil tar Noah og hans hustru i hånden og velsigner dem. Det er ingen tvil om at redigeringene av disse tekstene i Første Mosebok gikk ut på å la Yahweh spille rollene til både Enlil og Enki.

 

Zetaene bekrefter i de to ZetaTalk-notatene The Flood og Noah at Syndfloden inntraff ifm. Nibirus tredje siste nærkontakt med Jorden, ca. 9000 f.Kr. Nærkontakten resulterte i en jordskorpeforskyvning som medførte at et enormt stort og massivt isdekke som lå over daværende Sydpolen sprakk og falt i vannet. Dette resulterte så i en enorm flombølge som rullet nordover og over Mesopotamia. Dette var også konklusjonen til Sitchin.

 

Ifølge ZetaTalk ble Noah mistenksom da han så det plutselige hastverket og de store flytteforberedelsene til anunnakiene. Han hadde selv blitt innviet i astronomi, og var klar over Nibirus snarlige tilbakekomst. Han sendte derfor en uselvisk bønn om hjelp til de himmelske makter, og mottok svært konkret hjelp og instrukser fra en meget høyt utviklet hjelperånd (”skytsengel”). Han tok bare sin familie og sine husdyr med inn i baljen, ikke hele Guds skaperverk.

 

 

f) Litt akademisk historie: Fra katastrofisme til gradualisme

Noah-flommen eller Den store flommen ble i hele Vesten, og i store deler av verden forøvrig, lenge betraktet som det store tidsskillet hvor man snakket om før og etter. Først i år 525 ble Jesu fødsel det nye offisielle tidsskillet i Vestens kultur. Men Den store flommen – enten den ble assosiert med den sumeriske originalen av Noah, eller med den senere bibelske redigerte versjonen herav, eller med andre flomhelter på andre kontinenter – fortsatte å være det viktigste tidsskillet over store deler av verden. Vi kan derfor si at ”katastrofismen” rådet som tradisjon i årtusener før den også fikk status som vitenskapelig teori.

 

I tradisjoner verden over ble fortiden inndelt i æraer, der overgangen mellom hver æra besto av en kataklysme. De fleste myter og legender hevder at kataklysmene – ofte i form av kjempebranner og kjempeflommer – ble utløst av et stort himmellegeme med en ”hale” av mindre legemer.

 

William Whiston (1667-1752) – teolog, matematiker og Isaac Newtons laboratorie-assistent – fikk i 1696 utgitt boken A New Theory of the Earth, der han fremmet den teori at Noah-flommen måtte ha vært del av en global kataklysme som ble utløst av en kjempekomet. Selv om han tok Bibelens skapelsesfortelling bokstavlig, var han den første vitenskapsmann i moderne tid som fremmet denne teorien. Hans teori dominerte det intellektuelle miljøet i 130 år.

 

Briten Charles Lyell (1797-1875) fikk i årene 1831-33 utgitt trebindsverket Principles of Geology, der han innførte hypotesen om gradualisme. Denne hypotesen går ut på at fortidens geologiske prosesser, og tempoet på disse prosessene, ikke skiller seg fra hva vi i dag kan observere. Jordens geologiske prosesser skal alltid ha foregått uhyre langsomt og gradvis. Jorden skal aldri ha vært rammet av globale kataklysmer, i hvert fall ikke i nyere geologisk tid. Lyells gradualisme-hypotese fikk snart dogmestatus. Noah-flommen ble med dette langt på vei avvist som en myte, eller som et lokalt fenomen.

 

                      

                                                              William Whiston                                                       Charles Lyell

 

 

Den allsidige akademikeren William Whewell (1794-1866) lanserte i 1837 de to termene uniformi­tarianism (gradualisme) og catastrophism. Han kom også til å lansere ordet scientist.

 

Sveitseren Louis Agassiz (1807-73) fikk i 1840 utgitt tobindsverket Etudes sur les glaciers (”Studier av isbreer”), hvilket etablerte ham som istidsteoriens far. To andre geologer hadde et par år før ham diskutert den tidligere tilstede­værelsen av enorme alpine isbreer, men Agassiz gikk lengre og argumenterte for en faktisk istid som hadde preget store deler av Europa og Nord-Amerika. Agassiz’ istidsteori ble raskt populær og oppnådde samme dogmestatus som Lyells gradualisme-hypotese. Gradualisme-hypotesen og istidsteorien gikk som hånd i hanske sammen, og sammen sto de sterkere enn hver for seg. Få spurte om hvilke formidable krefter og fenomener som måtte til for å skape en istid. De fleste geologene nøyde seg med en oneliner om ”klimatologiske endringer”, og årsaken til disse ”klimatologiske endringer” er fortsatt bare løse spekulasjoner. I de kommende 30 årene ble istidsdogmet utviklet til å inkludere flere istider, samt ”interglasiale perioder” der de antatte kontinentale iskappene trakk seg bakover igjen mot polarregionene. Glasiologene mener i dag at disse antatte ”interglasiale periodene” har begynt og sluttet uhyre brått og fort.

 

Charles Lyell hadde i 1839 lansert navnet Pleistocen (”mest ny”) på et geologisk stratum som skilte nålevende fra utdødde skallfisk [Wiki: Pleistocene]. Med Lyells istidsteori fikk Pleistocen-begrepet raskt en ny betydning, som istiden. Varigheten av denne antatte istiden har variert ganske mye de siste 150 årene, da oppfatningen av antall ”istider” og ”interglasiale perioder” stadig skifter. Senest i 2009 valgte International Union of Geological Sciences (IUGS) å endre Pleistocens begynnelse fra 1,8 til 2,5 millioner år siden. Pleistocen skal ha sluttet 9.700 f.Kr. Med Agassiz’ istidsteori etablert, fikk istider og isbreer æren for mange av de virkninger som kataklysmisk flom og vannmasser tidligere hadde fått æren for.

 

En god venn av Charles Lyell var Charles Darwin (1809-82). Da Darwin satte ut på den berømte naturvitenskapelige ekspedisjonen med skipet Beagle, ga kapteinen ham første bind av Lyells Principles of Geology. Da Darwin ankom Sør-Amerika, mottok han det andre bindet. Da Beagle vendte tilbake til England ble Darwin invitert til middag hos Lyell, og de ble venner for livet. I geologi ble Darwin Lyells disippel. Darwins naturalistiske evolusjonsteori der mekanismene bak ”mikroevolusjon” (variasjoner innen en art) og ”makro­evolusjon” (dannelsen av nye arter og høyere grupper) er akkurat de samme, var det perfekte utviklingsbiologiske speilbildet på Lyells geologiske gradualisme-hypotese. På slutten av 1800-tallet hadde Lyells geologiske gradualisme-hypotese, Agassiz’ istidsteori og Darwins naturalistiske evolusjons­teori alle blitt dogmatisert. Sammen utgjorde de et tverrfaglig akademisk festningsverk som beskyttet hverandre mot angrep og kritikk.

 

                   

                                          William Whewell                                  Louis Agassiz                                         Charles Darwin

 

 

Den første som turde å utfordre gradualisme-dogmet, som på 1900-tallet var en hovedpilar innen astronomi, geologi og evolusjonsbiologi, var Immanuel Velikovsky (1895-1979). Han tok et kraftig oppgjør med dette dogmet i sine to bøker Worlds in Collision (1950) [på dansk: Kosmiske kolli­sjoner (1980)] og Earth in Upheaval (1955) [på dansk: Da kloden kæntrede (Lynge, 1981)]. Velikovsky gir i disse bøkene en tverrfaglig argumentasjon for at Jorden må ha hatt nærkontaktmøter med en eller flere planeter eller kjempe­kometer. Det aktuelle himmel­legemets magnetiske kraftfelt må ha utløst geomagnetisk reversering på Jorden, dvs. at de to magnetiske polene i Jordens kjerne endret posisjon. Denne geomagnetiske reverseringen må så via friksjon ha utløst jordskorpeforskyvning, dvs. at jordskorpen som et løst appelsinskall forskyves i forhold til Jordens indre og til stjernehimmelens referanser.



Tilbake til:  Denne bok, innholdsside  //  Home