KAPITTEL 2

443.000 år siden: Ekspedisjon fra Nibiru til Jorden

 

Sist oppdatert: 10. oktober 2012. 

 

a) Hva sier ZetaTalk om anunnakiene?

b) Forspill på Nibiru

c) Basen Eridu i Mesopotamia

d) 414.000: Anu og Enlil ankommer. Gullgruvedrift i Afrika

e) 270.000: Gruvearbeiderne gjør mytteri

 

a) Hva sier ZetaTalk om anunnakiene?

ZetaTalk bekrefter hva Sitchin har konkludert på basis av sine studier av sumeriske leirtavler: At en prosjektgruppe fra Nibiru kom til Jorden for å finne gull som de kunne ta med seg tilbake. ZetaTalk bekrefter også Sitchins konklu­sjon at romfartspendlingen frem og tilbake mellom Jorden og Nibiru var begrenset til tidsvinduet for Nibirus nærhet til ekliptikken. ZetaTalk bekrefter videre Sitchins konklusjoner at nibiruanerne hadde baser på Månen og Mars, og fortsatt har en aktiv base på Mars sin måne Fobos. Det som muligens har overrasket Sitchin-fans mest, er ZetaTalks informasjon om kroppsstørrelsen på nibiruanerne. Sitchin antydet ikke noe om at de skulle være større (eller mer atletiske) enn jordmenneskene, men zetaene har gjentatt gang på gang at de mann­lige anunnakiene er ca. 2,4 meter høye, med en fin atletisk kropps­bygning. Det var ikke tilfeldig at Olympens guder ble fremstilt som prakt­eksemplarer i maskulinitet. Nibiruanernes ansikter er lange i forhold til våres.

 

Her kommer noen kunnskapsbiter fra zetaene om anunnakiene:

 

- Anunnakiene var opphavet til de fleste myter om guder og kjemper i kjøtt og blod som vandret på Jorden. Deres høyteknologi – som laserredskaper og laservåpen, jet-pakker på ryggen som gjorde at de kunne fly i luften, og romfartøyer – forsterket fore­stillingen om at de var guddommelige. Anunnakiene brukte jord­menneskene som slaver, og behandlet dem brutalt. [ZT-notat Ancient Gods]. 

 

- ”Jordens døtre” ble ofte brukt som sexslaver. I de tilfeller dette resulterte i graviditet og fødsel, døde som regel både kvinnen og barnet under fødselen dersom hun ikke hadde svært brede hofter. Det hendte imidlertid at barnet overlevde fødselen og vokste opp, hvilket resulterte i en storvokst hybrid. Som vi senere skal se, bestemoren til kong David var en slik hybrid [ZT-notat David and Goliath]. Kjempen Samson, som nevnes i Dommerboken kap. 13-16 og som antagelig levde på 1100-tallet f.Kr., var ifølge zetaene en fullblods anunnaki som hadde blitt adoptert som spebarn av et hebraisk par, da den biologiske faren var usikker på sitt farskap og ikke ønsket å beholde barnet.

 

- Da det ble klart for Det interplanetariske råd (”Council of Worlds”) i hvilket omfang anunnakiene brukte jordmenneskene som slaver, og i hvilken grad dette hemmet jordmenneskets egen evolu­sjon, ble det bestemt å opprette en ”karantene” mellom anunnakiene og jordmenneskene. Zetaene har ikke forklart hvordan denne karantenen virker, men det synes å være en psykisk-okkult mekanisme som ble aktivert. Anunnakiene var ikke en gang klar over at en slik karantene hadde blitt aktivert. De opplevde imidlertid konsekvensene i form av stadig større motbør og vanskeligheter ved å realisere deres misjon her på Jorden. En terskel ble til slutt nådd, som gjorde at de (frivillig) forlot Jorden for godt.

 

Sitchin hadde ingen god forklaring på hvorfor anunnakiene forlot Jorden, men han følte nok presset til å fremme en forklaring. I boken The Lost Book of Enki: Memoirs and Prophecies of an Extraterrestrial God (2002), som er en rekonstruk­sjon av Enkis selvbiografi der Sitchin tillot seg et par litterære friheter, kommer en diplomat fra et slags ”Høyere råd” til Jorden og ber anunnakiene pent om å forlate Jorden ved første anledning av hensyn til jordmenneskets videre evolusjon.

 

 

b) Forspill på Nibiru

Vi forlater nå ZetaTalk et øyeblikk, og går over til det puslespillbildet som Sitchin (1985, kap. 4-5) har satt sammen. Vi reiser snaue 500.000 år bakover i tid. Nibiruanerne er inne i en økologisk krise pga. et hull i planetens atmosfære som gjør de klimatiske svingningene ekstreme, hvilket medfører store økono­miske tap og at fremtiden deres står i fare. Sitchin mener at hittitter-myten Kingship in Heaven er en fortelling om opptakten som resulterte i at en ekspedisjon ble sendt til Jorden for å finne gull. Han har også funnet andre oldtidstekster som har gitt ham ledetråder.

 

Tekstene gir inntrykk av at en verdensstat har blitt etablert, styrt av et patriar­kalsk og autoritært konge­dynasti. Anu er det kongelige navnet på verdens­herskeren. Navnet Anu er avledet av An, som betyr Himmelen. Hans symbol er en stjerne. Han bærer tiara, skepter og gjeterstav; en tradisjon som senere ble overført til kongedynastiene på Jorden. Hans offisielle førstehustru er hans halvsøster Antu, som han har 14 barn sammen med. Forøvrig har Anu seks konkubiner og over åtti barn. Dette er relativt beskjedent sammenlignet med hva enkelte kinesiske keisere og egyptiske faraoer senere tillot seg her på Jorden. Den nibiruanske befolkningens moralske og intellektuelle utvikling kan sammen­­­­lignes med jordmenneskene på 1900-tallet. Teknisk og vitenskapelig var de antagelig ca. 100 år foran der vi er i dag.

 

Ifølge Sitchin (1985, kap. 4-5) nådde en vitenskapelig komité på Nibiru den konklusjon at hvis nok gullstøv ble spredd ut i atmosfæren, ville dette kunne motvirke den stadig farligere strålingen fra Solen. Vi diskuterer ikke her hvorvidt en slik komité virkelig kom frem til en slik konklusjon, heller ikke hvorvidt en slik konklusjon synes fornuftig eller ikke.

 

Vi hopper over en rekke politiske intriger og mellomspill, og fortsetter med at Anu har bestemt seg for å sende en vitenskapelig ekspedisjon til Ki (Jorden). Lederen for Ki-prosjektet skal være hans egen tronarving, Enlil (EN.LIL). EN betyr ”Herre”, og ”LIL” betyr ”pust” (å gi kommandoer), så dette er nærmest en offisertittel som betyr ”Den øverstkommanderende”. Enlil var kjent for å være streng, disiplinær og prinsippfast. Han skal imidlertid ikke være med på den første ekspedisjonen til Ki. I praksis blir derfor ledelsen overlatt til hans halvbror Ea (”Han hvis Hjem/Hus er Vannet”).

 

Ea var av en helt annen støpning enn Enlil. Ea var en kompleks personlighet, særdeles ressurssterk og kreativ, og med et stort talent for vitenskap, teknikk og ingeniør­kunst. Ea mestret de fleste vitenskaper, både de teoretiske og de anvendte. Hans seksuelle lidenskap var meget sterk, og han hadde stor sans for livets sanselige sider. Det hadde alltid vært rivalisering mellom Ea og Enlil. Ea var nemlig Anu sin førstefødte sønn, men med en konkubine som mor. Han mente derfor at han egentlig var den rette tronarving. Tronretten gikk imidlertid til den senerefødte Enlil fordi han ble født av Antu, offisiell førstehustru av Anu.

 

På Nibiru gikk tronretten til farens førstefødte sønn med sin offisielle første­hustru. Hvis faren først fikk en sønn med en av sine andre hustruer eller konkubiner, hadde denne sønnen bare tronretten inntil faren fikk en sønn med sin førstehustru. Men så kommer en merkelig regel som gjør det hele så komplisert. Hvis noen av sønnene til en regent får en sønn med en halvsøster, vil dette barnet få tronretten når tiden er inne. Fra et genetisk synspunkt gir dette mening, da dette barnet da har dobbel dose av den sittende regentens blod sammenlignet med en sønn fra en første­hustru som ikke er blodsrelatert. Denne regelen bidro således til at halvsøsken med en far til regent valgte å gifte seg med hverandre for å få en sønn. De ville da bli foreldrene til en kommende regent. Disse tronfølge­reglene ble senere over­tatt av de egyptiske faraoene og av de hebraiske patriarker som er omtalt i GT. 

 

 

c) Basen Eridu i Mesopotamia

Ea og hans stab på femti eksperter, hver av dem nøye utvalgt til sine oppgaver, dro så avsted i et romskip med Ki som destinasjon. De plasket ned i Arabia­havet for 443.000 år siden. Romfartøyet fløt på vannet, og ble styrt mot det sumplandskapet som nå er Persiabukta. De kommer nære nok land til å kunne forlate romfartøyet. De setter opp en leir­plass og hviler ut. En legende forteller om hvordan Oannes (Ea) i en fjern fortid steg opp fra vannet i en amfibisk drakt.

 

Oannes (Ea) stiger opp av vannet

 

Det er nok ikke tilfeldig at sørlige Mesopotamia ble valgt til hovedkvarter. Besetningen måtte prøve å finne et strøk som oppfylte flere kriterier: Et tempe­rert klima, store flate sletter som gjør landinger mulig både for inter­planetariske rakettfartøyer og for planetariske luftfartøyer, og tilgang til elver og olje (til driv­stoff og energi). Sumererne hadde hele ni forskjellige ord for diverse former for bitumen (petroleum, asfalt osv.).

 

Hva er kildematerialet som forteller oss at dette skjedde for 443.000 år siden? Ea skrev for ca. 4000 år siden, vel tyve år etter destruksjonen av Sodoma og Gomora, sin selvbiografi. Den kjenner vi idag i form av 800 store og små fragmenter. Her går det frem at ekspedi­sjonen ankom Ki 120 Nibiru-år før den kataklysmiske Syndfloden. Da 1 Nibiru-år tilsvarer 3.600 Ki-år, gir dette 432.000 år. Syndfloden blir av ZetaTalk datert til ca. 9000 f.Kr. Dette bringer oss altså 443.000 år tilbake i tid.

 

Ea og hans stab arbeidet hardt de første seks dagene med å orientere seg og sette opp en base. Den syvende dagen hvilte de. Ea holdt en tale, og erklærte at hver syvende dag skal være hviledag. Senere studerte han månesyklusen, og kalte en full syklus for en måned. Én månesyklus består av fire månefaser, hver av dem på syv dager. Slik ble tidsintervallene uke og måned etablert.

 

Ea døpte basen Eridu, som betyr ”Hjemmet langt borte fra”. Eridu kom således til å bli verdens første by, etablert i det sørlige Mesopotamia. Navnet Eridu er rotordet til ord som Erde (tysk), Earth (engelsk), Eretz (hebraisk) og Jördh (islandsk). Det nibiruanske navnet KI for Jorden har med en fonetisk forskyv­ning blitt bevart i ord som ge-o-logi/grafi/metri (prøv engelsk uttale!). Ea tok eller fikk navnet Enki (EN.KI), som betyr ”Herre over Jorden”. Sitchin har flere teorier om når og hvordan Ea/Enki fikk sine to navn, men det har vi ikke tid til å reflektere over her. Eridu kom alltid til å forbli Enkis hjemsted når han befant seg i Mesopotamia.

 

Den andre uken begynte forberedelsene med å finne gull. Intensjonen var å utvinne gull direkte fra sjøvannet. Ea hadde med seg fra Nibiru det nødvendige utstyr, som pumper og slanger, for effektivt å filtrere mineraler fra vannet. Store mengder jern og kobber ble silt ut, men gull var det lite av. De bestemte seg for å gi opp sumpvannet og istedet prøve seg på dypere vann. Dette hjalp heller ikke stort. Enki var misfornøyd. Enki og en pilot farer med romskipet over hele kloden, på kryss og tvers, for å studere Jorden og lære dens hemmelig­­heter å kjenne.


 

d) 414.000 år siden: Anu og Enlil ankommer. Gullgruvedrift i Afrika

Enki oppdager på sine luftferder at det er rike gullforekomster i sørøst-Afrika, i den regionen der Zimbabwe nå ligger. Gullgruvedrift vil imidlertid være et enormt prosjekt som krever betydelig mer med ressurser og organisering, så han underretter Anu om det nye prospektet. Anu bestemmer seg for å komme på besøk, visstnok av flere grunner, og han tar med sin sønn Enlil. De kommer 8 Nibiru-år (= 28.800 år) etter den første ekspedisjonens ankomst. Det gamle rivaliserende forholdet mellom halvbrødrene Enki og Enlil blusser opp på ny.

 

Det blir bestemt at Enlil skal ta over kommandoen for hele prosjektet på Jorden og ha sin hovedbase i det sørlige Mesopotamia. Enki får ansvaret for gullgruve-prosjektet i Afrika. Enki går i gang og studerer alt han kan om metallurgi. Han rådfører seg med eksperter, og designer verktøy og redskaper for gruvedrift. Disse blir produsert for ham på Nibiru.

 

For å intensivere arbeidet med å utvinne gull og overføre det fra Jorden til Nibiru, trengs imidlertid mer arbeidskraft, mer ressurser og en bedre utviklet infrastruktur. Hver gang Nibiru nærmet seg Jorden kom nye romfartøy med femti personer ombord. Til slutt hadde Enki en stab på totalt 600 personer under seg. I tillegg holdt 300 personer til i moderskipet som kretset rundt Jorden. Dette er omtalt i Enuma Elish [se The Seven Tablets of Creation av Leonard William King (1902)].

 

For å utvikle infrastrukturen etableres nye byer eller funksjonssentre i det sørlige Mesopotamia:

·      Bad-Tibira (”Skinnende sted der årene gjøres ferdig”): et metallurgisk senter for å smelte og foredle gullet fra Afrika.

·      Shuruppak (”Stedet for det ytterste velbehag”): et medisinsk senter som skal ledes av halvsøsteren til Enki og Enlil: Sud. Hun ble også kalt Ninmah (”Den store Dame”).

·      Sippar (”Fuglebyen”): landingsplassen for romfartøyene. Sippar skal ledes av Utu. Han valgte ørnehjelm og ørne­vinger som sitt symbol. Det finnes mange avbild­ninger av ham i denne drakten.

·      Nippur: et romfartskontrollsenter med ansvar for kommunikasjon mellom romfartøyene og bakken.

·      Larsa og Larak: to byer som primært skal tjene som visuelle referanse­­punkter når romfartøyene kom ned for landing.

 

 

Enki foreslår at den utvidete basen i det sørlige Mesopotamia skal kalles Eden. Det sumeriske ordet E.DIN betyr ”Hjemmet til de rettskafne”. Senere kom landet i Eden til å bli kalt Shumer. Første Mosebok 2:10-14 levner ingen tvil om at Eden er et geografisk sted på Jorden:

 

”En elv gikk ut fra Eden. Den vannet hagen og delte seg siden i fire grener. Den første heter Pisjon. Det er den som renner rundt hele Havila-landet, der det er gull. Gullet i det landet er godt, og der finnes også bedolah-kvae og karneol. Den andre elven heter Gihon. Det er den som renner omkring hele Nubia. Den tredje elven heter Hiddekel. Det er den som renner øst for Assur. Og den fjerde elven er Eufrat.”

 

Elven Eufrat har i denne oversettelsen fått beholde sitt moderne navn. Elven Hiddekel er identifisert som Tigris. Sitchin (1995) argumenterer for at elven Gihon er identisk med elven Karun. Videre identifi­serer han elven Pisjon med den såkalte Kuwait-elven som ble tørrlagt for ca. 5.000 år siden og som først ble gjenoppdaget med radarbilder fra en satelitt i 1993.

 

Det ble behov for enda et romfartssenter i tillegg til Sippar. Dette senteret ble bygd på en høyde i dagens Libanon; i nærheten sto en skog av sedertrær der Enlil bygde en praktfull bolig til seg selv. Stedet er idag kjent som Baalbek (”Herre over dalen”). Sitchin og hans fan-gruppe besøkte Baalbek i september 1998. Sitchin (2004, kap. 12) har skildret sine observasjoner og konklusjoner derfra. Han identifiserte utskytnings­tårnet i det nordvestlige hjørnet av Baalbek, der Jupiter-tempelet som ble bygd av romerne på 100-tallet e.Kr. nå står. Mens dagens utskytningstårn blir bygd av stål, ble utskytningstårnet på Baalbek bygd av gigantiske mono­litter (monolitt; en massiv enhet hugget ut av en enkelt stein). I likhet med dagens utskytningstårn besto utskytningstårnet på Baalbek også av bare tre vegger. Den fjerde siden er åpen og vender ut mot en plattform som raketten fraktes inn fra.

 

Plassen der romfartssenteret sto var lenge etter dets ”nedlegning” regnet som et av Jordens aller helligste plasser, hviket er grunnen til at romerne valgte akkurat dette stedet til å etablere det største tempelkompleks som noensinne har blitt bygd. Konstruksjonsarbeidet begynte i det første århundret f.Kr. og strakte seg over 400 år. Ruinene av det romerske tempelkomplekset er idag en turist­attraksjon. Stedets opprinnelige funksjon har blitt glemt.

 

Baalbek i idag

 

De gigantiske monolittene som ble brukt til konstruksjonen av utskytnings­tårnet og den inntilliggende plattformen er en av severdig­hetene ved Baalbek. Tre av monolittene, kalt Trilithon og som man kan se i den ene veggen, veier 800 tonn hver. I andre deler veggene eller i plattformen ligger 24 monolitter som veier 300 tonn hver. Den store turistattraksjonen er imidlertid den ferdig tilhuggete monolitten, Stone of the Pregnant Woman, som ligger i steinbruddet 900 meter fra tempelkomplekset. Den måler 20,5 x 4,5 x 4,2 meter. Da kalk­stein har en tetthet på 2,6-2,8 g/cm3, veier den ca. 1000 tonn. På 1990-tallet oppdaget man en enda større monolitt i det samme steinbruddet, som er anslått til å veie 1242 tonn. Hvor stort og tungt dette er, går frem av at verdens største tårnkraner i dag bare kan løfte 100-150 tonn med en radius på 80-100 meter (her).

 

"Stone of the Pregnant Woman", 1000 tonn.

 

Enki kalte regionen i sørøst-Afrika for Abzu (AB.ZU), hvis bokstavlige betydning er ”Dypet” eller ”Den nedre verden”. For Enki hadde dette navnet en dobbelbetydning. For det første har jo sørøst-Afrika en plassering som ”den nedre verden” i forhold til Mesopotamia. For det andre henspiller navnet på at regionen primært skulle brukes til gruvevirksomhet dypt nede i jorden. De fleste sumerologer og mytologer har imidlertid tolket Abzu som navnet på ”døds­riket”, ”underverdenen” eller ”havdypet”.

 

Enki i Abzu

 

Gullgruve-prosjektet gikk etter planen. Gullårene ble fraktet med skip fra Afrika, og etter å ha blitt foredlet ble det fraktet videre til Baalbek. Derfra ble gullet fraktet med romskip til Nibiru, muligens med Mars som mellomstasjon hvor de også letet etter gull. ZetaTalk bekrefter at nibiruanerne hadde gruvedrift på Mars før de kom til Jorden. Det var tilstrekkelig med atmosfære, vann, skog og natur på Mars den gangen, hvilket det fortsatt er rester av i dag. Denne påstanden forutsetter imidlertid at NASA har løyet konsekvent og systematisk om forholdene på Mars helt tilbake til 1966.


 

e) 270.000 år siden: Gruvearbeiderne gjør mytteri

I de mesopotamske tekstene står det klart uttrykt at gullgruvearbeiderne holdt ut slitet i 40 perioder, dvs. i 40 sar’er, hvilket tilsvarer 144.000 år. Sitchin (1985, kap. 5) har trukket disse 144.000 årene fra hans egen datering av når Enki-ekspedisjonen kom til Jorden, men det riktige er vel å trekke disse årene fra dateringen for begynnelsen av gullgruvedriften i Afrika? Vi har valgt det siste, og kommer til 414.000 år – 144.000 år  = 270.000 år siden.

 

Gruvearbeiderne fant arbeidsforholdene uutholdelige, og ville gjøre mytteri. De ventet til Enlil en dag kom på besøk fra Mesopotamia. Om natten brøt de seg inn i huset hvor han sov, og klagde over deres arbeidsforhold. Atrahasis-eposet begynner med dette mytteriet. Her er et kort utdrag fra den norske utgaven:

 

"Natt og dag arbeidet gudene hardt;

de fortsatte å klage og baktale.

De murret stadig mens de gravde:

 

”La oss legge det frem for vår leder,

så han kan fri oss fra vårt tunge arbeid.

La oss gå til rådgiveren for de store guder,

til helten Enlil.

 

Kom, la oss ryste ham i hans bolig!

Enlil, gudenes rådgiver, helten,

kom, la oss forferde ham i hans bolig”!

 

Enlil åpnet sin munn,

han talte til gudene, sine brødre.

Han var lederen fra tidligere tider."

 

Lederne diskuterte saken, også Anu var involvert. Ninurta, sønn av Enlil, foreslår å skifte ut hele arbeidsstokken enda en gang. Enlil spør om ikke ny teknologi kan utvikles slik at karene slipper å arbeide i gruvene. Enki ber om litt tid, han må først diskutere noe med sin sønn Ningish­zidda. Etter en stund utbryter han:

 

”En løsning er mulig! La oss skape en lulu, en primitiv arbeider, som kan ta over det harde arbeidet.”

 

De andre er målløse, de forstår ikke hva Enki antyder. Man skaper jo ikke noe ut av ingenting. Hva skulle være råemnet for dette ”jordvesen” (sumerisk: Adamu)? En sumerisk tekst har udødeliggjort Enkis svar:

 

”Den skapning hvis navn du nettopp har uttalt, DEN FINNES!”

 

Enki legger til:

”Det eneste vi trenger å gjøre, er å sette vårt merke/bilde på skapningen.”

 

Sitchin ser her løsningen på kontroversen mellom evolusjonslæren og krea­sjonismen, begge representerer partielle sannheter når det gjelder Homo sapiens. Mennesket er resultat både av ”naturlig evolusjon” og av kreative hybridprosjekter fra en eller flere ET-grupper.

 


Tilbake til:  Denne bok, innholdsside  //  Home