Paleoantropologiens konspirasjoner for å fremme darwinistiske progresjonsteorier

av Rolf Kenneth Myhre

Sist oppdatert: September 2009.

Denne artikkelen er fra boken Åndsvitenskapelige visjoner (2008).

Først gis et sammendrag av boken Forbidden archeology (1993) av Cremo og Thompson. Forfatterne dokumenterer hvordan paleo­antropologien fra slutten av 1800-tallet og utover har vært styrt av darwi­nistiske progresjons­teorier. Funn og fakta som ikke passer inn med disse teorier har blitt ignorert, fortrengt eller bortforklart. Homo erectus er paleo­antropologenes forsøk på å identifisere ”the missing link”, men er Homo erectus noe annet enn en ideologisk konstruk­sjon basert på ønsketolkninger av et fåtall beinknokler? Avslutningsvis antydes at den etablerte forståelsen av Cro-Magnon ble forfalsket og endret på 1960-tallet for å fjerne noen akademiske problemer eller erkjennelser som opplevdes for ubehagelige. Fra å være den røde eller hvite rase som tilsyne­latende hadde Atlanterhavet som sentrum og som kom til Europa for ca. 20.000 år siden, ble Cro-Magnon av akademia assimilert med den negroide Grimaldi-typen som kom fra Asia og Afrika til Europa for ca. 40.000 år siden.

Cremo og Thompson: Forbidden archeology (1993)

I 1993 kom en koloss på over 900 sider ut på bokmarkedet: Forbidden arche­ology: the hidden history of the human race. De to forfatterne, Michael A. Cremo og Richard L. Thompson. Cremo var forsker ved Bhaktivedanta Institute med historie og vitenskapsfilosofi som spesialitet, mens Thompson har doktorgrad i matematikk. Deres manglende utdannelse innen antropologi og arkeologi kan umiddelbart virke som et alvorlig minus, men leseren forstår snart at dette er irrelevant. Stridens kjerne dreier seg nemlig ikke om forfatternes evne til å tolke alderen på diverse hodeskaller, bein­rester og artefakter (menneskelagde gjenstander), men om veletablerte og høyt respek­terte paleoantropologer som trakk ubehagelige konklusjoner som ikke passet inn i det darwinistiske skjema.

Cremo og Thompson viser på en solid og overbevisende måte hvordan paleo­antropologien (studiet av fortidsmennesker på grunnlag av fossil­rester) fra slutten av 1800-tallet og utover har vært styrt av darwinistiske progresjons­teorier, og hvordan funn og fakta som ikke passet inn med disse teorier har blitt ignorert, fortrengt eller bortforklart. De siste genera­sjoner av antropologer er uvitende om denne fortrengnings­prosessen, og er slik sett like naive ofre som almenheten i deres tro på den akademiske tradisjons nøytralitet. Som vi skal komme tilbake til, det var særlig funnet av ”Java-mannen” på 1890-tallet som innledet en svært så subjektiv og uvitenskapelig fortolknings­prosess innen paleo­antropologien. For darwinistene gjaldt det å finne ”the missing link” for en hver pris, hvilket i praksis betydde å etablere Homo erectus som en realitet.

Første halvdel i Forbidden archeology er en fyldig katalog over det ”anomale bevis­materialet” som paleoantropologien har frembragt men så valgt å ignorere eller undertrykke. Katalogen består av rapporter av funn av skjelettlevninger, stein­redskaper og innsnitt i dyrebein som viser at redskaps­produ­serende, anatomisk fullt moderne mennesker (som ikke kan skilles fra Homo sapiens) eksisterte over hele verden millioner av år før den antatte Homo erectus hadde sin periode. Boken gjengir mange rapporter der det med sikkerhet fast­slås at anatomisk fullt moderne mennesker levde for 5-25 millioner år siden.

Arkeologene har lenge hevdet at fortidsmennesket først kom over til Nord-Amerika i løpet av de 15.000 siste årene, hvilket genetikerne nå har bekreftet. Hvordan kan man da forklare at stein­­redskaper har blitt funnet i Mexico som er ca. 250.000 år gamle? Eller at avanserte stein­redskaper har blitt funnet i Argentina som er minst fem millioner år gamle? Eller enda verre, at både steinredskaper og skjelettrester av moderne menn­esker som er minst ni milli­oner år gamle har blitt funnet i gullgruvene i California? Funnene i Californias gullgruver har det blitt skrevet en lærd bok om, The auriferous gravels of Sierra Nevada of California (1880) av professor Josiah D. Whitney. Whitneys kompe­tanse har aldri blitt betvilt, han var Cali­fornias stats­geolog. Mange artefakter (som f.eks. et gullkjede, en sølvbolle med inskrip­sjoner, en jerngryte, og avtrykk av en skosåle) er definitivt flere hundre millioner år gamle. Det mest ekstreme eksemplet er at man i gruver i Sør-Afrika de siste tiårene har funnet hundrevis av metalliske kuler med opp til tre parallelle linjespor som går rundt ekvatorial­partiet. At disse er håndverk, er ingen fagfolk i tvil om. Problemet er at man finner dem i mineralske avleiringer som er 2,8 milliarder år gamle! Kulene kan inspiseres i museet i Klerksdorp [Wiki: Klerksdorp sphere].

Josiah D. Whitney (1819-96) og Klerksdorp-kule

Andre halvdel i Forbidden archeology er en grundig gjennomgang av akade­mikernes ”aksep­terte bevis­materiale”. Cremo og Thompson argumenterer for at Homo erectus pr. idag er mer en ideologisk konstruk­sjon enn en funn­basert realitet. Flere antropologer, inkludert Richard Leakey, har erklært at de essen­sielle skeletale indisier som støtter teorien om at mennesket har utviklet seg fra apelignende vesener, vil få plass på 1-2 biljardbord. Almenheten aner ganske enkelt ikke hvor uhyre tynt og tvil­somt dette ”bevismaterialet” er. Cremo og Thompson har viet et eget kapittel til såkalte ”villmennesker”, hvor de argumenterer for at minst fire ubekreftede apearter som går oppreist på to lever her på Jorden idag. Disse kan forklare noen av Homo erectus-funnene.

Homo erectus representerer for paleoantropologene ”the missing link” mellom apemennesket og det anatomisk moderne mennesket. Det begynte med Eugene Dubois’ funn i 1891 av ”Java-mannen”. Leseren ser kanskje for seg et helt skjelett? Nei, bare en kranietopp og et lårben ble funnet, ca. 15 meter fra hver­andre, i et stratum som inne­holdt hundre­vis av dyre­bein. I de kommende tiårene ble disse to knoklene under­søkt og kommentert av eksperter over hele Europa; flere av dem mente at skalletoppen tilhørte en gibbon-ape og at lårbenet tilhørte et moderne menneske. Meningene var uansett så mange og forskjellige at det eneste riktige ville være å ikke trekke noen som helst konklusjon. Selv Dubois mistet til slutt troen på sitt funn. Men darwinistene hadde sin egen agenda; de trengte desperat noen knokler som de kunne henvise til som ”the missing link”. For hvert tiår som gikk ble knokkelfunnene til Dubois stadig mer helliggjort, inntil de i lærebøkene ble presentert som solide bevis på at Homo erectus levde for ca. 800.000 år siden.

Denne helliggjørelsen av noen knokkelrester er bare halve historien; den andre historien er hvordan disse knoklene fra Java ble den vitenskapelige standarden som alle andre knokkel­funn skulle måles opp mot. Funn av eldre knokler med mer moderne former ble ignorert og fortrengt. Funn som passet noenlunde inn med Homo erectus-konstruksjonen ble første­sidenyheter verden over. Og slik er det ifølge Cremo og Thompson ennå; de har et morsomt kapittel som heter ”Alltid noe nytt ut av Afrika”. De mener videre at Homo erectus-funnene i Kina av ”Peking-mannen”, et paleoantropologisk kapittel som nå har vart i over åtti år, er like så magre og tvilsomme som dem av ”Java-mannen”.

Cremo og Thompson beskriver hvordan paleoantropologien i utstrakt grad driver med det som kalles ”morfologisk datering”. Dette inne­bærer at de få og fragmentariske funn som gjøres, først ordnes i en rekkefølge basert på hva som etter formen antas å være fra mest primitivt til mest moderne, deretter gis funnene omtrent­lige dateringer. Når nye funn gjøres, begynner antropologene med å reorganisere alle beinrestene ut fra en ny antatt kronologisk rekkefølge, deretter får alle nye dateringer. Slik har de holdt på i over hundre år. Antropo­logene har altså bestemt på forhånd hvordan det ferdige puslespillet omtrent skal se ut. Puslebiter (skjelett­funn) som ikke passer inn blir ignorert, mens de gjenværende puslebiter blir brukt til å bekrefte hvor fantastisk riktig teorien deres er.

Paleoantropologene har siden slutten av 1800-tallet konsekvent fulgt den dobbeltstandard at ingen bevisterskel er for lav når det gjelder funn som passer inn i teorien, og ingen bevis­terskel er for høy når det gjelder ”anomale funn” som ikke passer inn. Cremo og Thompson kommenterer at en rekke funn på mystisk vis har forsvunnet fra muséer og samlinger etter at deres anomale karakter har blitt påpekt i litteraturen. Studenter av bøkene til Erich von Däniken og Zecharia Sitchin kjenner godt til dette fenomenet. Det er nok at Däniken eller Sitchin i sine bøker retter oppmerksomheten mot et merkelig objekt i et bestemt museum til støtte for deres teorier, så blir objektet fjernet kort tid etter bokens utgiv­else.

Det er verdt å understreke at rapportene om ”anomale” funn som Cremo og Thompson har klart å oppspore fra 1800- og tidlig 1900-tallet, har eksakt samme høye vitenskapelige standard som rapportene om de ”normale” funnene. Det var først etter Dubois’ rapport om ”Java-mannen” at akade­mikerne etablerte grenser for hvilke funn som var akseptable og burde presen­teres i journaler, og hvilke funn som var uakseptable og som det derfor gjaldt å så mest mulig tvil om. Cremo og Thompson viser hvordan mange uakseptable funn har blitt fortiet ihjel til tross for at den høyeste vitenskapelige standard har blitt fulgt, mens mange funn som var i overensstemmelse med det ideologiske bildet (f.eks. alt som styrket Homo erectus) ble trykket i fagtidsskrifter og diskutert verden over selv om den viten­skapelige standarden var aldri så tvilsom. Mange som rapporterte anomale funn mistet jobbene sine og/eller ble fryst ut av fagmiljøet. Forfatterne gir flere eksempler på at dette fort­satt er gjeldende praksis.

Når det gjelder Australopithecus-funnene fra Afrika, henviser Cremo og Thompson til de biometriske og statistiske analysene av Sir Solly Zuckerman og antropologen Charles E. Oxnard. Analysene konkluderer at for et par millioner år siden må en unik ape-variant ha levd, som kunne gå på to og på fire, samt svinge seg akrobatisk fra tre til tre, som anatomisk umulig kan ha vært menneskets forgjenger. De anatomiske trekkene til Australopithecus er verken i nær­heten av de afrikanske apene eller det moderne mennesket, langt mindre en mellom­ting herav. De anatomiske trekkene ligger nærmest orangutangen fra Asia! Oxnard har i sin bok The order of man (1984) konkludert at Homo-slekten må være minst fem milli­oner år gammel, og at den konven­sjonelle idéen om menneskets evolusjon trenger en kraftig revisjon.

Dette korte sammendraget er ikke istand til å formidle den vitenskapelige tyngden og grundig­­­heten som preger det over 900 sider tunge verket Forbidden archeology. For det første, dette er den mest komplette katalogen over anomale skjelettfunn som noensinne har blitt presentert mellom to permer. De aller fleste av disse funnene er fullstendig ukjente for dagens paleo­­antropologer. For det andre, ingen tidligere bok har gitt en så grundig behandling av det vitenskapssosiologiske aspektet ved paleo­antropologien. Vitenskapssosiologi er studiet av hvor­dan en viten­skap i praksis utføres, dens grad av subjektivitet, til tross for at alle dens utøvere har felles oppfatning av hvordan vitenskap ideelt sett bør utføres. Cremo og Thompson brukte åtte år bare på å samle inn og analysere bakgrunnsmaterialet til boken. Det var en enorm oppgave å oppspore gamle artikler og debattinnlegg på alle slags språk: tysk, fransk, spansk, russisk...

Cremo og Thompson har ikke prøvd å skjule deres åndelig-religiøse grunnsyn. Boken ble skrevet mens de arbeidet for Bhaktivedanta Institute, en avdeling for vitenskapelige studier som ligger under den Veda-inspirerte bevegelsen Inter­national Society for Krishna Conscious­ness. Denne bevegelsen ble stiftet i 1966 i USA av den indiskfødte Swami Prabhupada (1896-1977). Forfatterne står åpent frem med deres tro, og i frykt for å bli anklaget for å blande kortene har de vært særdeles årvåkne på ikke å la deres trosgrunnlag gå utover deres vitenskapelige objektivitet. Forfatterne var i utgangs­punktet ikke ute etter å bevise noe som helst; de skulle bare sjekke hvorvidt deres Veda-inspirerte anti-evolusjonære teorier kunne forsvares på bakgrunn av de faktiske funn. Oppdagelsen av en gigantisk dekk­operasjon innen paleoantropologien kom full­stendig over­raskende på dem.

Hvis vi ser bort fra den mulighet at Jorden i en fjern fortid har fått besøk av menneske­lignende utenomjordiske vesener, er noen av funnene i rapportene som Cremo og Thompson har sport opp uforklarlige fra et evolusjonært perspektiv. Noen funn kan forklares innenfor evolusjons­lærens rammer ved å skyve den antatt felles stamfaren til menneskene og dagens afrikanske aper enda lengre bakover i tid, men denne muligheten gjelder langt fra alle funnene. De som vil beholde evolusjonslæren, tvinges således til å godta teorien om at menneskelignende utenom­­­jordiske vesener har hatt et lengre opphold på Jorden. I Forbidden arche­ology diskuteres ikke denne muligheten. Det kan imidlertid nevnes at den ene av forfatterne, Richard L. Thompson, i 1993 også fikk utgitt en annen bok, Alien identities: ancient insights into modern UFO phenomena. Dette er et lærd verk som diskuterer henvisninger til romfartøyer i den vediske litteraturen. Boken har fått meget gode kritikker.

Michael A. Cremo har i boken Forbidden archeology’s impact (1998) gjengitt samtlige artikler, anmeldelser og personlig korrespondanse som oppsto i kjøl­vannet av Forbidden archeo­logy. Forbidden archeology’s impact kan bare anbefales spesielt  interesserte, men den demon­strerer i hvert fall klart at den faglige kritikken av Forbidden archeology er svært tam. Den negative kritikken av boken består for det meste av hatske personlige angrep som sier mer om anmelderen enn om det som anmeldes. Et eksempel er den verdens­berømte antropo­logen Richard Leakey som hadde følgende kommentar: ”Din bok er det reneste humbug og fortjener ikke å bli tatt seriøst av andre enn tullinger”. I neste setning innrømmer Leakey at han ikke en gang har lest gjennom boken. Cremo gir grundige svar på samtlige kritiske punkter som tas opp i anmeldelsene og i korrespondansen.

Richard Leakey

Cremo og Thompson ga i 1994 ut en forkortet versjon på noe over 300 sider, The hidden history of the human race. Denne er kanskje å foretrekke for den almene leser. Forbidden arche­ology er svært drøy og detal­jert, men som en kjent astronom formulerte det: ”ekstraordinære påstander krever ekstra­ordinære bevis”. Det har forfatterne levert.

Lærebøkene forfalsker Cro Magnon-begrepet og fjerner Grimaldi-mennesket

Fra slutten av 1800-tallet og frem til 1960-tallet kunne man i de fleste bøker om menneskets fortid lese om de to Homo sapiens-typene som inntok Europa og som tilhørte hver sin rase: den hvite (eller røde) Cro-Magnon og den svarte Grimaldi-typen. Fra 1970-tallet og utover hører vi ikke mer til Grimaldi-typen. I lære­bøkene synes Cro-Magnon på sin side å ha assimilert Grimaldi-typens opphav, migrasjonsruter og evolusjonære alder. Grimaldi-typen og Cro-Magnon hadde ganske så forskjellige kroppsbygninger, så det var aldri noe problem for paleo­antropologene å skille de to fra hverandre. Det er heller ikke noe grunnlag for å si at Cro-Magnon er en avbleket versjon eller en hvit mutasjon av Grimaldi-typen, for da ville de ha hatt samme kroppsbygning. Er vi her vitne til enda en konspira­sjon fra paleoantropologenes side? Hva kan motivet være?

I 1873 fant man de første skjeletter av Grimaldi-typen i en hule i Italia. Grimaldi-typen var slank, liten, grasiøs og klart negroid. Senere fant man mange flere skjeletter av Grimaldi-typen over hele Europa. Antropologer og arkeologer var enige om at de kom til Europa for 45.-40.000 år siden, og at de forsvant helt fra Europa ved slutten av siste istid ca. 12.000 fvt.

I 1868 ble de første fem skjeletter av Cro-Magnon funnet i Dordogne i Frank­rike. Antropo­logene kom til å betrakte Cro-Magnon som prototypen på den hvite rase. De hadde større og tyngre kroppsbygning enn vi har i dag. Hjernen til deres kvinner var større enn hjernen til dagens menn. På gravsteder hvor man har funnet både Grimaldi-typen og Cro-Magnon, har Grimaldi-typen alltid ligget nederst og således tilhørt en tidligere epoke. Arkeologer har også funnet noen få eksemplarer av ”mellomtyper”, så som funnene av Brünn i 1885 og av Combe Capelle i 1909.

Stadig flere skjeletter av Cro-Magnon dukket opp. Midtpunktet for de mange funnstedene var imidlertid ikke Europa, men Atlanterhavet! Cro-Magnon dukket opp i kystlandene på begge sider av Atlanterhavet (Europa, Afrika og Amerika), samt på de atlantiske øyer. Det er derfor fristende å kalle Cro-Magnon for Atlanter-typen. Den senegalesiske antropologen Cheikh Anta Diop (1923-86) skrev i sin siste bok, Civilization or barbarism (1981), at hvis vi kun forholder oss til grundig verifiserte dateringer, dukket Cro-Magnon opp i Europa først for 20.000 år siden. Dersom dette er riktig, kan ikke Cro-Magnon gis æren for Aurignac-kulturen.