Darwinismen i krise;

intelligent design og katastrofisme er to nødvendige komponenter

av Rolf Kenneth Myhre

Sist oppdatert: november 2009.

A Million Shades of Green / Damien M. Jones (source).
Jones bifaller verken darwinisme eller ID-teorien

Denne artikkelen er fra boken Åndsvitenskapelige visjoner (2008).

Oversikt

Det var Darwins utgivelse av Artenes opprinnelse i 1859, ikke den viten­skape­lige revolusjon på 1600-tallet, som ble det store vendepunktet i Vestens kultur­historie fra et åndelig til et materialistisk grunnsyn. Ca. tyve år etter bokens utgivelse ble en tusenårig lang tro på en guddom­melig skapelse, visdom og plan i Naturen degradert til før-rasjonell religiøsitet. Darwinismen består av tre hovedhypoteser: 1) Tilfeldige mutasjoner er hoved­kilden til ny genetisk varia­sjon, og dermed til biologisk nyskapning. Disse mutasjoner resulterer i små endringer innen en art (såkalt mikroevolusjon). 2) Mekanismene som står bak dannelsen av nye arter og høyere grupper (makro­evolusjon) er akkurat de samme som står bak mikroevolusjon. 3) All evolusjon foregår naturalistisk, dvs. uten noen åndelig-okkulte evolusjons­faktorer. Mindre kjent er hvordan Darwin også forankret sin lære i geologiens gradualistiske syn, som står i motsetning til katastrofisme.

Da de darwi­­nistiske evolusjonsbiologer på ideologisk grunnlag gjorde hypo­tesen om naturalisme om til et dogme, ble darwinistisk evolusjonsbiologi umiddel­­bart en pseudovitenskap. I dette essay vil vi argumentere for at natura­lismens evolusjonsfaktorer ikke har potensial til å resultere i dannelsen av nye klasser av dyr. For at nye klasser skal dannes, kreves betydelig konstruktiv-kreativ-integrerende kraft, hvilket naturalismens evolusjons­faktorer er blottet for. Teorien om intelligent design (ID) er ikke en ”nødløsning” ut av natura­lismens krise; ID er forankret i informasjonsteori og i hva vi faktisk vet om naturens mange strukturer og løsninger på biokjemisk nivå. Vi hevder imidlertid ikke at ID gir oss en helhetlig forståelse av evolusjonsbiologi. Vi hevder kun at ID og katastrofisme synes å være nødvendige komponenter i en helhetlig forståelse av hvordan plante- og dyreartene på Jorden har utviklet seg. Men selv med disse komponenter inkludert synes vesentlige innsiktsbiter å mangle.

Dette essayet består av følgende ti punkter:

1.     Darwinisme: et naturalistisk prosjekt

2.     Tilfeldige mutasjoner kan ikke forklare megaevolusjon

3.     Det naturlige utvalg kan kan ikke forklare megaevolusjon

4.     Multi-mirakel 1: livets opprinnelse

5.     Multi-mirakel 2: fra den prokaryote til den eukaryote celle

6.     Multi-mirakel 3: den kambriske eksplosjon

7.     Overgangene mellom klasser av virveldyr. Darwinistene tilbyr bare ”just so”-forklaringer, og hvor er fossilene?

8.     Homologi og embryo-likheter: to av darwinismens pilarer faller

9.     Intelligent design-perspektivet

10.  Velikovskys "kataklysmiske evolusjon"

1. Darwinisme: et naturalistisk prosjekt

La oss først klargjøre begrepene evolusjon, mikroevolusjon og makro­evolusjon. Evolusjonsbiologene definerer ikke begrepet evolu­sjon som ”frem­skritt” eller som ”økt kompleksitet”. For evolusjonsbiologene er evolusjon og mikroevolusjon synonymer: det er kun snakk om endringer i antallsforholdet mellom genvarianter over tid innen en art. Når tilfeldige genendringer resul­terer i at to populasjoner innen en art ikke lenger kan få levedyktig avkom, sier man at en ny art har blitt dannet. Når mange nok nye arter på denne måten dannes, deles alle artene inn i høyere grupper som slekter, familier, ordener, klasser og rekker. Alle endringer som resulterer i dannelsen av nye arter og høyere grupper, kalles for makroevolusjon. Ordet makroevolusjon er imidlertid utilfredstillende da det har for vid betydning, alt fra dannelsen av nye arter til dannelsen av nye rekker.

Når darwinistene bruker ordet makro­evolusjon, fokuserer de gjerne på dannelsen av nye arter opp til dannelsen av nye ordener. Når ikke-darwinistene bruker ordet makroevolusjon, fokuserer de gjerne på dannelsen av nye klasser og rekker. Det er den siste betydningen av ordet som folk flest assosierer med evolusjon, nemlig de store endringer som resulterer i nye typer av organer eller funksjoner, hvilket krever en vesentlig transformasjon av organismen. En slik vesentlig transformasjon av organismen ser vi mellom de forskjellige klassene: som fisker, amfibier, krypdyr, fugler og pattedyr. Av denne grunn vil jeg her kalle endringer som resulterer i dannelsen av nye klasser og rekker for mega­evolusjon.

Darwinistene ser ikke noe behov for å skille skarpt mellom mikroevolusjon og makroevolusjon, da de mener at makroevolusjon bare er mikroevolusjon strekt ut over et lengre tidsrom. Ingen nye mekanismer trengs for å forklare makro­evolusjon, mener de. Darwinistene nøyer seg derfor vanligvis med å bruke ordet ”evolusjon”. Det er generell enighet om, også blant ikke-darwinister, at darwinismen/naturalismen kan forklare mikro­evolusjon tilfreds­stillende. Ikke-darwinistene insisterer imidlertid på at darwinismen/natura­lismen overhodet ikke kan forklare megaevolusjon.

Som representant for konservativ nydarwinisme har jeg valgt Douglas J. Futuymas lærebok Evolu­tionary bio­logy, som i 1998 kom i tredje utgave. Denne boken på 763 sider med liten skrift brukes som pensum i evolusjons­biologi verden over. Nær hele boken dreier seg om tekniske detaljer uttrykt i lange matematiske formler relatert til mikroevolusjon. Futuyma misjonerer kraftig gjennom hele boken for et naturalistisk verdensbilde, som han nærmest tar for gitt er vitenskapelig fundert.

* * *

Charles Darwin (1809-1882) unnfanget sin naturalistiske evolusjonsteori etter at han i årene 1831-36 var med skipet Beagle som naturvitenskapelig obser­vatør. Beagle skulle kartlegge farvannene langs kysten av Sør-Amerika. I 1839, rett før sitt ekteskap, hadde Darwin alle kjerne­punktene i sin teori nedskrevet i notatbøker. Likevel ventet han i tyve år med å publi­sere dem, i Artenes opprinnelse (1859). Bokens utgivelse ble som kjent fremskyndet av at han i februar 1958 mottok et brev med et essay vedlagt av Alfred Russel Wallace (1823-1913), der lignende tanker om evolusjon ble fremsatt. Wallace kom senere til å etablere seg som en ånds­viten­skapelig forsker og forfatter av rang, og da han døde var han muligens verdens mest berømte vitenskapsmann og en av 1800-tallets mest betydningsfulle figurer. Wallace falt fort i obskuritet etter sin død, som nok skyldtes hans ånds­vitenskapelige interesser.

Darwin var ikke den første som lanserte teorien om at alle dagens arter har nedkommet fra en felles stamfar, men med unntak av noen få greske klassiske filosofer var han den første som presen­terte en rendyrket naturalistisk forklarings­­modell. Det materialistisk-naturalistiske dogmet sier at materien utgjør tilvær­elsens primære dimen­sjon; at liv og bevissthet har oppstått sekundært og tilfeldig, og at liv og bevissthet er avhengig av et fysisk legeme. Her er det ingen plass for åndelig-okkulte evolusjonsfaktorer som Gud, plan eller design.

Charles Darwin var en mann med den høyeste moralske og vitenskapelige integritet. For ham var både evolusjonen og naturalismen hypoteser ved hans teori. Darwin la aldri skjul på hypotesenes svak­heter; disse diskuterte han åpent, ærlig og grundig. Mens Darwin i sine fem reviderte utgaver av Artenes opprinnelse ble stadig mer skeptisk til at naturalistiske evolusjonsfaktorer kan forklare mega­evolusjon, sørget det akademiske etablissement for å dogma­tisere naturalismen både som grunnsyn og som metodologi. Dogmatiseringen av metafysisk og metodologisk naturalisme skal ses i sammen­­heng med viten­skapens intense frigjørelseskamp fra Kirke og kristendom, og at man på den tiden ikke skilte mellom prerasjonell og trans­rasjonell åndelighet.

I de siste ti årene har det å kunne skille mellom prerasjonell og transrasjonell åndelighet blitt vesentlig, for det er nettopp der forskjellen ligger mellom de før-rasjonelle kreasjonistene og den transrasjonelle ID-bevegelsen. Krea­sjonistene benekter at evolusjon over­hodet har funnet sted; de fleste av dem er kristen­­fundamenta­lister med en bokstavlig tolk­ning av Bibelen. Den bibelske Gud gis æren for hele skapelses­prosjektet. ID-bevegelsen forholder seg ikke til begreper som ”Gud” eller ”skapelse”. ID-bevegelsen prøver å utvikle en standar­di­­sert prosedyre for å kunne bestemme sannsyn­ligheten for at enkelte av naturens geniale løsninger er resultat av intelligent design. Det er forsåvidt uved­kommende hvem designeren eller designerne i de enkelte tilfeller har vært.

På 1990-tallet har den amerikanske jus-professoren Phillip E. Johnson vært den som sterkest har kritisert darwinistene for ikke å kunne skille mellom natura­listisk filosofi og empirisk vitenskap. Hans mest kjente bok er den velskrevne Darwin on Trial (2. utg., 1993). Vitenskapen har på ingen måte etablert et grunnlag for å kunne innta metafysisk naturalisme som sitt grunnsyn, eller for å kunne si at metodologisk naturalisme er den eneste aksep­table vitenskapelige standard. Et naturalistisk grunnsyn kan gjerne inngå som en del av en viten­skapelig hypo­tese, men i det øyeblikk dette grunnsyn gjøres til dogme, blir den vitenskapelige disiplinen samtidig en pseudo-vitenskap. Darwinistene har fått lov til å slippe unna med sin pseudo-vitenskapelige praksis fordi vitenskaps­menn flest ikke forstår forskjellen mellom viten­skapelig metodikk og det naturalistiske prosjekt å finne meka­­nistiske forklaringer på alt som skjer.

* * *

Darwins forklarings­modell besto av to faktorer: 1) tilfeldige ørsmå ”varia­sjoner” som oppstår hos noen individer for hver generasjon, og 2) det naturlige utvalg, dvs. at de svakeste individer elimi­neres fra naturen og de sterkeste eller mest tilpasningsdyktige individer bevares. Darwins spekulasjoner om hvordan ”varia­sjonene” (idag kalt mutasjoner) ble overført fra genera­sjon til generasjon, gikk i feil retning. Det var først i 1937, da den russiskfødte Theodosius G. Dobzhansky (1900-1975) utga boken Genetics and the Origin of Species, at Mendels gene­tiske innsikter ble fullt integrert i Darwins evolu­sjons­teori, og slik resulterte i «nydarwinismen» eller «den moderne syn­tese».

Dobzhansky var elev av den russiske entomolog Yuri Filipchenko, som i et tysk verk i 1927 lanserte ordene ”mikroevolusjon” og makroevolusjon”. Dobzhansky (1937) introduserte så disse to ordene for den engelskspråklige verden. Han skriver her at ”vi er tvunget, på det nåværende kunnskapsnivå, til motvillig å sette et likhetstegn mellom mekanismene for makro- og mikro­evolusjon”. Der står darwinistene og naturalistene fortsatt idag.

Nydarwinismen har tre mekanismer som skaper ny genetisk variasjon innen populasjoner av en art: tilfeldige mutasjoner, rekombinasjon og genflyt. Videre har de to mekanismer som reduserer den genetiske variasjonen: naturlig utvalg og genetisk drift. I dette essayet er det tilstrekkelig å fokusere på tilfeldige mutasjoner og naturlig utvalg som de to overordnete evolusjonsfaktorene. Tilfeldige mutasjoner er altså kilden til ny genetisk variasjon. Bare en liten prosent av de mutasjoner som har en eller annen effekt, har positiv effekt. Selv de fleste mutasjoner med positiv effekt går tapt, da effekten er ubetydelig i relasjon til helheten.

Problemet for darwinistene er at de positive mutasjoner som biologene kan vise til, ikke har det minste av den konstruktiv-kreative-integrerende kraft som må til for å kunne forklare megaevolusjon. De mutasjoner som biologene kan vise til, er fullstendig verdiløse i denne sammenheng.

Det natur­lige utvalg er naturens eget filter, som elimi­nerer de minst ”tilpassete” gen­kombinasjoner (eller organismer),  og som bevarer de mest ”tilpassete”. ”Tilpassethet” kan best defi­neres som reproduksjonssuksess. Kompo­nentene bak reproduksjonssuksess lar seg spesi­fisere:

• økt overlevelsesevne frem til kjønnsmoden alder og gjennom den kjønnsmodne alder.
  
• økt parringssuksess, dvs. at man blir bedre til å utkonkurrere ens rivaler av samme kjønn og/eller til å bli foretrukket av det motsatte kjønn.
  
• økt antall avkom.
  
• beskyttelse/opplæring av avkommet inntil de selv når kjønnsmoden alder og kan formere seg.

Darwinismen hevder at muta­sjoner som på et eller annet vis fremmer én av disse kompo­nenter, har en tendens til å bli bevart i naturen. Mutasjoner som på et eller annet vis er negative for én av disse komponenter, har en tendens til å bli eliminert fra naturen.

2) Tilfeldige mutasjoner kan ikke forklare mega-evolusjon

Utvikling av nye organer og mer komplekse organismer krever et særdeles synkronisert samarbeid mellom et meget stort antall faktorer: på gen-, protein-, celle-, vevs-, organ- og organisme­nivå, samt på subjektivt nivå og atferds­nivå. De gradvise småendringene innen hver eneste faktor må være synkroniserte. En urmaker må til for å lage et ur. Hvor mye mer kompleks er ikke et hvilket som helst organsystem, f.eks. hjertet, som skal fungere og tjene organismen gjennom et langt liv? For ikke å snakke om en transformasjon av hele ånde­dretts­­systemet eller forplantningssystemet, som måtte til for å transformere urfisken til en uramfibie. Hele denne særdeles kompliserte og synkroniserte trans­formasjonen skal ifølge darwinistene skje ute­lukkende i kraft av tilfeldige genetiske feil (mutasjoner er resultat av en genetisk kopierings­feil).

Professor Pierre Grassé (1895-1985), som var en av verdens fremste zoologer og tidligere president i Det franske vitenskapsakademi, er ett av flere gode eksempler på at biologer kan beherske darwinismen til finger­­spissene og likevel avvise den, uten å ha et religiøst alternativ i baklommen. Han formulerte det slik: «Middel­alderens munker gjorde kopi­erings­feil som endret og forvansket tekstene som de hadde i oppgave å reprodusere. Hvem vil våge å påstå at det er disse feil som utgjør selve verket?» Darwinistene har lenge tatt denne kritikken med knusende ro, for med dogmatiseringen av naturalismen finnes ingen alternativer.

- Mutasjoner har sjelden umiddelbar overlevelsesverdi

De mest brukte eksemplene på gåtefullt utviklete organer er øyet og vingen. Det er først når øyet og vingen i høy grad er ferdig utviklet, at de blir fordelaktig for individet i form av forbedret over­levelsesevne. Men utviklingen av komplekse organer som øyet og vingen skjer ikke over natten, det må ha tatt millioner av år. Darwinismen krever at hvert lite trinn fremover i denne lange tilfeldighets­prosessen må ha hatt umiddelbar overlevelsesverdi for individet, ellers ville ikke muta­sjonen ”erobre” en stadig større prosentandel av de kommende generasjoner. Det er all grunn til å tro at organer og organismer i overgangsfaser fra ett ”system” til et annet, må ha gjort individene ekstra sårbare og faktisk ha redusert deres overlevelses­­evne. De store transforma­sjonsfaser bør med andre ord skje kvikt. Teorien om såkalte ”syste­miske makromutasjoner”, dvs. et stort antall samstemte mutasjoner som resulterer i et trans­formativt kjempesprang, har også darwinistene avvist.

Den første som med kraft fremførte kritikken at de innledende transformative stadier sjelden har umiddelbar over­levelsesverdi, var St. George Mivart (1817-1900) i boken On the Genesis of Species (1871). Han formulerte sin innven­ding som ”det naturlige utvalgs manglende evne til å rede­gjøre for nyttige organers innledende stadier”. Stephen Jay Gould (1941-2002), snegle­ekspert og den mest autoritative populær­vitenskapelige formidler av darwi­nisme, har vært innom dette problemet (Livets lille spøk, 1998). Han trasker i Darwins fot­spor og sier plikt­skyldig det eneste han kan si. De innledende stadier må ha tjent en annen og for oss ukjent funksjon, som hadde umiddelbar over­levelsesverdi. Så, på et eller annet modent tids­punkt, skjedde et ”funksjons­skifte”. Darwinistene kaller slike funksjonsoverganger for ”pre­adapsjon”.

Dette er imidlertid en uhyre lettvint sofa-forklaring på en meget tungt­veiende kritikk. Men igjen, darwinistene har lenge tatt slik kritikk med knusende ro, for med dogmatiseringen av naturalismen finnes jo ingen alternativer. Gould opplevde ikke noe intellektuelt ubehag i forklaringen av hvordan vinger og fjær ble utviklet. En eller annen øgleart begynte plutselig å ”modifisere” sine skjell til fjær da dette hadde umiddelbar overlevelsesverdi i form av bedre temperatur­regulering. Utvik­lingen av de første vingeanlegg hadde visst også umiddelbar over­levelses­verdi i form av evnen til ”glide­flukt”. Dermed er de to forklarende faktorene nevnt i to setninger, og så gikk det som det gikk. En vakker dag, etter noen hundretusener eller millioner år, oppdager den modifi­serte øglen at den ikke bare kan gli gjennom luften som en drake, men oh-la-la: den kan også fly! Slik ble øglen til fugl, og erobret luften som sitt nye hjem! Da naturalismen ble dogmatisert, spilte det ingen rolle hvor god og gyldig kritikk som ble rettet mot darwinismen, for den hadde blitt usårbar.

3) Det naturlige utvalg kan ikke forklare megaevolusjon

Mange vitenskapsfilosofer klager over at teorien om det naturlige utvalg ikke lar seg falsi­fisere eller teste. Hvorfor varer én bestemt art i ti eller hundre millioner år på Jorden, for så å forsvinne? Hvorfor varer en annen art i kortere tid, og en tredje art i lengre tid? Generelt har darwinistene ingen problemer med å forklare noe som helst. De sjonglerer lekent med de forskjellige kompo­nentene bak reproduksjonssuksess. Enkelte av kompo­nentene er nemlig ”opposi­sjo­nelle” til andre komponenter, så i likhet med astrologi er det aldri vanskelig å finne ”adekvate” forklaringer på det man ønsker å forklare.

Og når ingen av komponentene kan trekkes frem som forklaring, f.eks. på altruistisk atferd blant dyr, da trekker darwinistene istedet frem en matematisk formel som viser at individets selv­valgte utslettelse er til genenes fordel, og at individet slik har indirekte fordel av det. Et generelt problem ved alle typer pseudo-vitenskaper, enten det er astrologi, psykoanalytisk teori, marx­isme eller darwinisme (særlig i former som sosiobiologi og evolusjonspsykologi), er at teoriene og knipse-forklaringene deres aldri risikerer å bli truet.

Da Darwin skulle illustrere den transformative kraften ved det naturlige utvalg, valgte han som eksempel det kunstige utvalg som skjer ved foredling av planter og husdyr. Men der er det jo intelligens og spesialisert kunnskap som står bak foredlingen. Like­vel, kunstig utvalg gjennom hundre år har ennå ikke resultert i en eneste ny dyreart. Art defineres vanligvis som en populasjon der individene kan formere seg med hver­andre. Artsdifferensiering antas normalt å ta 1-3 millioner år. Kunstig utvalg har kun resultert i variasjon innenfor arten, altså i mikroevolusjon, ikke i utvik­ling av nye evolusjonære prosesser eller organer. Titalls milli­oner av bananfluer (genetikernes yndling!) utsatt for røntgenstråler og kjemikalier i labora­torier forblir banan­­­­­­­fluer i en eller annen pervertert form.

Siden 1978 har genetikernes kjæledegge blant mutante bananfluer vært et monster med to par vinger. Denne ble frembragt av genetikeren Ed Lewis, hvilket han fikk Nobel-prisen for i 1995. Lærebøker i evolusjonsbiologi liker å vise frem bilder av denne firevingete fluen, for å vise at mutasjoner er råstoffet til evolusjon. Men et ekstra sett med vinger er bare en dupli­sering av noe eksi­sterende, ikke en nyskapning. Det lærebøkene ikke forteller studenten er at det ekstra vingeparet mangler flygemuskler og gjør fluen funksjonshemmet. I det fri ville fluen neppe ha funnet en make.

La oss kikke på hva darwi­nistene betrakter som de to best dokumenterte eksemp­lene på evolu­sjon via det naturlige utvalg. Det gjelder vingefargen på bjørkemåleren Biston betularia, og nebb­størrelsen til 13 finkarter på Galapagos-øyene. Både bjørkemåleren og finkene har blitt tranformert til ”ikoner” eller symboler på riktigheten av darwinistisk teori, og blir behør­lig presentert i de fleste moderne lærebøker i evolusjonsbiologi. Bare et fåtall eksperter vet at disse ikonene ikke lenger støttes av oppdatert viten.

Den store bjørkemåleren (Biston betularia), en nattsommerfugl tilhørende familien målere, fore­kommer i forskjellige grånyanser. På begyn­nelsen av 1800-tallet var det langt flere lyse­grå enn mørkegrå eksemplarer. Med industri­ali­seringen i England snudde dette, og det ble flest mørkegrå eller ”melanist­iske” (fra melanin, mørkt fargestoff) eksemplarer. I 1953 ble de første eksperi­menter innledet for å teste hypotesen om den mørkegrå varianten var bedre kamuflert for sine fjærkledte fiender enn de lysegrå, og om dette kunne være årsaken til deres fremgang. Resultatene støttet kamuflasje-teorien, og bjørke­måleren gikk fort inn i alle lære­bøker som det definitive bevis på at det natur­lige utvalg jammen er en mektig evolusjons­faktor. Dersom historien hadde stoppet her, hadde ikke det naturlige utvalg bevirket annet enn en endring i antalls­forholdet mellom to allerede eksi­sterende varianter av en alle­rede eksi­sterende art. Intet nytt ble skapt. Denne endringen i antallsforholdet mellom to eksisterende varianter tilfredsstiller darwinistenes definisjon av evolusjon, men denne type evolusjon imponerer ikke dem som lurer på hvordan nye organer og de store biologiske transformasjoner i naturen har blitt til.

På 1980-tallet ble det klart at betingelsene ved eksperimentene på 50-tallet hadde vært for kunstige, og hadde gitt kunstige resultater som man ikke kan trekke noen gyldige konklu­sjoner av. I de fleste lærebøker på 1990-tallet kan man se bilder av lyse og mørke bjørke­målere sittende på lyse og mørke trestammer, for å illustrere kamufleringseffekten. Men på 1980-tallet ble det klart at tre­stammer ikke er målerens naturlige tilholdssted. Og mer skulle komme: én som hadde forsket på bjørkemåleren i 25 år, hadde i løpet av denne tiden bare sett to eksemplarer på dagtid (Clarke et al., 1985). Pr. idag er det ingen som vet hvor de hviler om dagen. Så hvor kom alle de fine bildene fra? Bjørkemålerne hadde blitt limt eller festet med nåler til trestammen, uten at bildeteksten sa noe om det! Idag har forskningen gått tilbake til Start hva angår forståelsen av hva som har forårsaket endringene i antallsforholdet mellom de to variantene. Men selv når årsakene til dette en dag blir oppdaget, hva har darwinistene da klart å demonstrere? Intet annet enn at en endring i miljøet kan slå negativt ut for én farge­variant, og være positivt for en annen fargevariant.

Populære evolusjonsfremstillinger har lenge hevdet at de 13 finkartene som er spredt utover Galapagos-øyene, spilte en viktig rolle for Darwins unnfang­else av evolusjonsteorien. Dette er nok feil. Det var ornitologen David Lack som i en bok fra 1947 ga finkene deres nåværende betydning, og som populari­serte myten om hvilken rolle finkene hadde spilt for Darwin. De 13 finkartene varierer hoved­saklig i størrelse og form på nebbet, tilpasset den maten de spiser. Lack fant det sannsynlig at de har nedkommet fra en felles ur-fink. Eksemplarer av ur-finken hadde da spredt seg til de forskjellige øyene, og gjennom titusener av år oppsto variasjoner av arten som til slutt differensierte seg til nye arter.

I 1973 dro ekteparet Peter og Rosemary Grant til Galapagos-øyene for å skaffe direkte bevis for Lacks hypotese. Pr. idag har finkene blitt studert svært grundig i nærmere tredve år, og en rekke oppdagelser har blitt gjort. Men den opprinne­lige hypotesen er fortsatt ubekreftet. Ekte­paret Grant kunne bekrefte at på én av fink­artene varierte nebbstørrelsen med ca. 5 % (dvs. ½ millimeter) pr. år pga. klimatiske endringer som hadde innvirkning på maten de spiste. Ingen trend ble observert: nebbet ble større det ene året og mindre det neste. Videre oppdaget de at finker fra forskjel­lige arter parret seg med hverandre og produ­serte svært så levedyktige og formeringsdyktige avkom. Med andre ord, ut fra en streng artsdefinisjon var det ikke 13 arter likevel. Grant mente at det kanskje bare var seks arter, og at videre studier kunne resultere i ytterligere reduk­sjoner. Tredve år med finkstudier har altså ikke kunnet bekrefte at naturlig utvalg har resul­tert i artsdifferensiering. Likevel, i lære­bøker kan alle studenter lese at finkene er den Store bekreftelsen på Darwins teori og på at naturlig utvalg driver evolusjonen. Ja, den type evolusjon som ikke imponerer noen.

For dem som vil studere nærmere hvordan darwinistene i over femti år har prøvd å imponere almenheten med sine to ”prakteksempler” på evolusjon, anbefales Jonathan Wells’ bok Icons of evolution (2000), kap. 7-9.

4) Multi-mirakel 1: livets opprinnelse

Ble liv tilfeldig skapt i en ”prebiotisk suppe” i kystbassenger, som natur­vitenskapen lenge har antatt? Økt biokjemisk innsikt har nærmest vraket den mulighet at livet på Jorden har oppstått her på Jorden. Sir Francis Crick betraktet det som en mer sannsynlig hypo­tese at liv ble fraktet til Jorden av utenom­jordiske vesener! I utgangspunktet er det to gordiske knuter som må løses: opprinnelsen til den molekylære trioen DNA-RNA-proteiner; og opprin­nelsen til cellen.

a) DNA–RNA–proteiner. Cellens og dermed livets molekylære grunnlag består av en trio av molekyl­grupper i intimt samarbeid med hver­andre: DNA-molekyler, RNA-molekyler og protein­molekyler. DNA består for menneskets vedkommende av 98,8 % antatt ”skrot-DNA” og 1,2 % funksjonelle gener (Nature, 21/10-04). Hvert gen inneholder en beskrivelse av hvordan ett eller som regel flere prote­iner skal settes sammen av. DNA-molekylene og genene ”gjør” ingenting, de tar ikke initiativ til noe. RNA-molekylene leser og kopierer den genetiske koden, og frakter kopien (mRNA) frem til ribo­somene. RNA-molekyler og spesialiserte proteiner bearbeider her mRNA slik at den blir en presis mal for det spesifike proteinet som skal bygges.

Ribosomene fungerer som protein­fabrikker, eller som fødestuer hvis vi velger å betrakte proteiner som levende. De ferdige proteinene gir den enkelte celle dens gene­relle evner samt dens spesialiserte funksjoner og egenskaper. Hver type protein kan betraktes som en helt spesifik molekylær yrkesgruppe. Proteiner er også absolutt uunnværlige når det gjelder å reprodusere DNA. DNA, RNA og proteiner utgjør et slags treenig prinsipp, og har trolig alltid gjort det. DNA og proteiner er ihvertfall to sider av samme mynt, og denne mynten er alt for avansert til å ha oppstått ved tilfeldigheter. Spekulasjoner om en ”opprinnelig RNA-verden” løser ingenting, det er en blindegate. Forklarings­problemene blir ikke på noen måte mindre selv om super RNA-molekyler skulle ha oppstått isolert ved Jordens morgengry.

Siden 2004 har det vært klart at mennesket har færre enn 25.000 gener samtidig som vi minst har 250.000 ulike proteiner. Altså må det gjennom­snittlige genet inneholde informasjon om hvordan minst ti ulike proteiner skal bygges. Eller? Ett av våre gener kan gi opphav til hele 576 ulike proteiner. Rekorden så langt er det imidlertid banan­fluen som holder; der er det påvist et gen som kan gi opphav til over 38.000 ulike proteiner. Det interessante spørsmålet er imidlertid ikke antall proteiner et gen kan ”kode” for, men hvem som velger blant disse mulighetene!

Francis Crick hadde i 1970 en artikkel i Nature, The central dogma of molecular biology. Det sentrale dogmet er at genene er organismens primære årsak, som kan illustreres slik:  DNA → RNA → protein → celler/vev/organer → organisme. All informasjon er énveisstyrt, fra DNA til organismen. Crick satset hele sin profesjons fremtid på dette prinsippet, og erklærte at hvis bare én type levende celler brøt dette prinsippet, ville det skake hele det intellektuelle fundamentet for molekylærbiologien. Idag vet vi at ”alt er mulig”, hvilket gjør følgende informasjonsflyt-diagram mer korrekt: DNA ↔ RNA ↔ protein.

En dyptsittende formodning er at jo mer komplisert en arts organisme er, dess flere gener skal genomet (det totale DNA’et) bestå av. Vi har lenge vært stolte i vår tro på å besitte flest gener av alle arter på Jorden, minst 100.000 gener. Denne troen varte frem til den 11. februar 2001, da en presse­melding ble sendt ut om det føreløpige resultatet av Human Genome Project. Beskjeden om at vi ikke har flere enn 30.-40.000 gener kom som et sjokk på mange. En ny presse­melding kom den 20. oktober 2004. En finere telling viser at bare 19.599 gener har blitt identifisert, og 2.188 DNA-sekvenser har blitt funnet som trolig er gener. Altså max. 22.000 gener. Mer ydmykende kan det ikke bli. En rundmark på 1 millimeter som består av presis 959 celler (C. elegans) har 19.099 gener. Høna har 20.-23.000 gener. Mange plante­arter har over 30.000 gener, risplanten har 37.544 gener (Nature 11/8-2005). Hvordan skal dette tolkes?

En annen dyptsittende formodning er at jo likere genomene til to arter er, dess mer kan man forvente at de ligner hverandre og står hverandre evolusjons­messig nær. Sjimpansen har ca. 22.500 gener. Den siste omfattende under­søkelsen slår fast at mennesket og sjimpansen har 96 % identisk DNA, men hvis vi forholder oss til det DNA’et som er biologisk utslagsgivende er den genetiske likheten nærmere 99,94 % (Nature 1/9-2005)! Menneske og mus hadde et felles opphav for ca. 75 millioner år siden. Pr. mai 2005 ble musens genom anslått til ca. 25.500 gener. En sammenlignende undersøkelse av genomene til menneske og mus i 2002 kom fram til at ca. 99 % av musens gener har et homologt gen i det menneskelige genom (Nature 5/12-2002). Videre: den genetiske forskjellen mellom to arter av rundmark, som bare eksperter kan skille fra hverandre, er fire ganger større enn den genetiske forskjellen mellom menneske og mus.

Hvis forklaringen på artenes og individenes unikhet ikke ligger i genomenes unikhet, må unikheten opplagt ligge i genreguleringen. Det store spørsmålet blir da hva som regulerer genene. Eller mer presist: hvor finner vi kilden til den helhetlige koordineringen av gen­reguleringen? De fleste genetikere vil vel svare at genene selv står for dette, men da svarer de mot bedre vitende. DNA-molekylene og genene er som nevnt inaktive av natur. Celle­biolog og filo­sof Lenny Moss oppsummerer resultatet av flere tiårs cellebiologi og genforskning i boken What Genes Can’t do (2003): Det som skiller en biolo­gisk form fra en annen er sjelden, hvis noensinne, eksistensen eller fraværet av en spesiell gensekvens – men heller når og hvor gener blir uttrykt, hvordan de blir modifisert og i hvilket strukturelt og dynamisk miljø genproduktene blir innlemmet.

Når et gen kan brukes som opphav til ti eller 500 eller 38.000 forskjel­lige proteiner, må vi konkludere at genet ikke har den spesifisitet vi tradisjonelt har tillagt det. Vi må istedet betrakte det enkelte genet som en sjablong som RNA-molekylet velger ut blant flere mulige, for så å lage en kopi av. Vi vet nå at RNA-molekyler og spesialiserte proteiner bearbeider denne kopien slik at den blir en presis mal for det spesifike proteinet som skal bygges. Dette kalles ”alternativ spleising” og ”RNA-redigering”. Konklusjon: informasjonen om hvilke proteiner som skal bygges, og hvordan de skal bygges, sitter ihvertfall ikke i DNA’et! Dermed kan vi si farvel til den akademiske myten om DNA og gener som ”informasjon”, ”programmer”, ”oppskrifter”, ”livets bibliotek” osv. DNA’et skal istedet betraktes som en enorm verktøy­kasse der X (en ukjent kilde) via RNA-molekylene bruker og tilpasser de verktøy som synes best egnet til de spesifikke behovene her og nå. Genene er altså redskaper i X sin tjeneste.

b) Cellen. Jorden ble som kjent dannet for 4,6 milliarder år siden, og forskerne antar at livet på Jorden oppsto for 3,8 milliarder år siden i form av en foto­syntetiserende ”proto­celle”. På dette tidspunkt hadde bombardementet av meteoritter opphørt. Hvor­dan protocellen ble til, er bare løse spekulasjoner. Fra protocellen forløp en rekke mellom­­stadier gjennom 300 millioner år, frem til den aller tidligste bakterien oppsto for 3,5 milliarder år siden. Dette var antakelig en fotosyntetiserende grønn bakterie. Bakterien intro­duserte bakterie-riket på Jorden, og de hadde Jorden for seg selv de neste 2,7 milli­arder årene.

Mysteriet er hvordan protocellen oppsto, med den ”hellige” molekylære trio internalisert og i full aktivitet. Det genetiske alfabetet består av kun fire bokstaver. Det samme genetiske alfabet og språk brukes for alle livsformer på jorden: bakterier, amøber, alger, planter, sopp, insekter, virveldyr og mennesker. Til tross for stadig mer sofistikerte teorier er forskerne ikke i nærheten av å kunne forklare hvordan protocellen oppsto; det krever for mange synkrone og integrerende mirakler. Forskerne nøyer seg med å reflektere over i hvilken rekkefølge de enkelte ­mirakler kan ha oppstått, og hvordan miraklene kan ha integrert seg i hverandre.

Sannsynligheten for at en fullt fungerende celle kan ha oppstått tilfeldig er så lav at man ikke en gang prøver å beregne det. Det er skremmende nok å beregne sannsynligheten for at et eneste lite fungerende protein oppstår tilfeldig. Sannsyn­ligheten for dette er beregnet til 1:10⁷⁷ (Axe, 2004). For å sette dette tallet i perspektiv: antall atomer i hele vårt kjente univers er færre enn 10⁸⁰. Den minste bakterielle celle, og bakterien er verdens minste levende orga­nisme, består av minst 500 gener/proteiner! Astronomen Fred Hoyle (1984) formulerte det slik:

«På en søppelfylling ligger alle delene som skal til for å bygge en Boeing 747 strødd omkring. En virvelvind blåser gjennom søppelfyllingen. Hva er sannsyn­ligheten for at flyet står klar til avgang etter at virvelvinden har passert?»

Forsøk på å skape liv i laboratoriene ved å gjenskape de opprinnelige atmosfæriske og kjemiske forholdene på Jorden, har vært fullstendig mislykket. En av de fremste forsk­erne på dette området, Klaus Dose, skrev i 1988:

”Mer enn 30 års eksperimentering omkring livets opprinnelse innen viten­skapsfeltene kjemisk og molekylær evolusjon, har kun resultert i en klarere oppfatning av hvor umåtelig stort problemet er, fremfor i en løsning av det. For tiden ender alle diskusjoner omkring prinsippielle teorier og eksperi­menter enten i stagnasjon eller i en innrømm­else av uviten­het.” [Dose (1988) / The origin of life: more questions than answers]

Nicholas Wade, vitenskapelig reporter fra New York Times, kom med en lignende erklæring i juni 2000: ”Alt omkring livets opprinnelse på Jorden er et mysterium, og det virker som om jo mer vi vet, dess mer akutt blir pusle­spillet.” Alt peker faktisk i retning av at svaret på livets opprinnelse ganske enkelt er uløselig innenfor en natura­listisk forklaringsramme. Men fremfor å erkjenne dette, fremsettes forskjellige eksotiske ”løsninger”.

Sir Francis Crick (1916-2004), forskeren som sammen med James Watson fikk Nobel-prisen for å ha oppdaget DNA-molekylets dobbel­spiral­struktur, publi­serte i 1973 i et viten­skapelig tidsskrift en fantastisk teori om at primitive livsformer hadde blitt fraktet til Jorden i en romsonde av en avansert utenom­jordisk sivilisa­sjon som muligens var nær utryddelse. Denne teorien gjentok han i senere publikasjoner på 1980- og 90-tallet. Vel vitende om hvor nær umulig det er at livet skulle ha oppstått ved en tilfeldighet, var dette Cricks eneste rasjonelle løsning innenfor en naturalistisk forklarings­modell. Heller utenom­jordiske vesener fra en annen planet, enn noe som kan smake av en åndelig dimensjon i tilværelsen! Men Cricks utspill er egentlig en pseudo-løsning der mysteriet omkring livets oppståen ikke løses, bare skyves bakover i tid og utover i rommet til andre kloder.

Evolusjonsbiologene er langt mer pessimistiske enn astronomene når det gjelder sannsyn­lig­heten for å finne liv, og særlig intelligent liv, utenfor vårt solsystem (se Barrow & Tipler, 1986). Biologene, som har sett nærmere på oddsene for at (intelligent) liv kan oppstå, vet at det er mer enn mirakuløst nok at liv har oppstått én gang i dette universet. Det observerbare universet har ca. 100 milliarder galakser, som hver antas å ha ca. 100 milliarder stjerner, hvilket totalt gir 10²² stjerner. For en biolog er selv dette svimlende tallet alt for lite!

Nyere teorier om ”selvorganiserende prosesser”, som viser hvordan orden i spesielle situa­sjoner naturlig skapes ut av kaos, er også en blindegate hva livets opprinnelse angår. Disse teoretikerne er tydeligvis ikke istand til å skille mellom skapelse av orden (f.eks. i form av krystaller og tornadoer) og skapelse av meningsbærende informasjon (f.eks. DNA). Skapelse av midlertidig orden er ikke noe stort å blåse i trompeten for, men skapelse av meningsbærende informasjon krever intelligens.

Naturvitenskapens generelle konklusjon er: gitt universets antatte størrelse og alder, og gitt en en naturalistisk forklaringsramme, er det mer enn mirakuløst at organisk liv har oppstått en eneste gang i universet. Med basis i informasjons­teori kan man imidlertid slå fast at både den molekylære trio og selve cellen bærer alle tegn på å være resultat av intelligent design.

5) Multi-mirakel 2: fra den prokaryote til den eukaryote celle

Oxford-professor Thomas Cavalier-Smith (2002) skriver at de to største revolu­sjonære (og mest mirakuløse) begivenheter i livets historie er opprin­nelsen til bakterien og opprinnelsen til den eukaryote cellen. For å sette dette i perspektiv kan det være nyttig med en oversikt over livets mangfoldighet. Cavalier-Smith er også mannen bak det det biologiske klassifikasjonssystem som pr. idag kanskje er mest presist utviklingsmessig. I 1981 foreslo han å innføre et sjette rike i tillegg til de fem rikene som har vært aksepterte siden 1959 (bakterier, protok­tister, dyr, sopp og planter). Litt forenklet kan det sies at han ville splitte protoktist-riket, som hadde blitt en samlesekk for mikrober, opp i to riker: Protozoa og Chromista. Han mener dette bedre reflekterer livets tidlige evolusjonære historie. Protozoa kjenner vi best under betegnelsen ”éncellete dyr”, mens Chromista omfatter bestemte grupper av alger.

Diagram over de seks rikene og deres utvikling, ifølge Cavalier-Smith (1998):

Soppriket

Plante-   riket

Chromista

Dyreriket

Protozoa

Det eukaryote superrike

Det prokaryote superrike                                                       

Bakterie-riket

Som nevnt er bakterie-riket det første riket som oppsto på Jorden, for ca. 3,5 milliarder år siden. Bakterier kan bestå av én eller flere celler, men de mangler vev. Det som definerer alle bakterier, er at cellene er uten cellekjerne. DNA’et består av tynne tråder som ”svømmer” fritt omkring i cellesaften. Denne typen celler kalles for prokaryote, som er gresk for ”før kjerne”. Bakterier har kun selvformering, ved at én bakterie deler seg i to eller flere. I bakterie-riket skjer altså reproduksjon uten sex, med sex menes her utveksling av gener. En hvilken som helst bakterie kan utveksle gener med en hvilken som helst annen bakterie. En hvilken som helst bakterie kan være giver av gener i det ene øyeblikket, og mottaker av gener i det neste. Med andre ord: i bakterie-riket finnes verken kjønn eller arter. Formålet med å utveksle gener (”ha sex”) er å skaffe seg nye evner og egenskaper som kan øke overlevelses­evnen, men dette har ingenting med reproduksjon å gjøre.

Ved selv­formering hos bakterier gir det lite mening å snakke om ”indi­vider”, for når én bakterie deler seg i to genetisk like kloninger, hvor blir da opphavet av? Det gir mer mening å betrakte bakterie-riket som én global super­organisme som den enkelte bakterie utgjør en kroppscelle i. Denne super­organismen er potensielt udødelig. Den er i kontinuerlig vekst, ekspan­sjon og fornyelse. Den lever i et evig eksperiment med seg selv.

For ca. 850 millioner år siden oppsto det vi lenge har kalt for ”éncellete dyr”, som Cavalier-Smith har valgt å gruppere som et eget rike og gi den gamle betegnelsen Protozoa (”ur-dyr”). Protozoa kan bestå av flere celler, men i motsetning til dyr er de for enkle til å gå gjennom et embryo-stadium eller vevs­differensiering. Protozoa har dyriske tendenser, de beveger seg og de tar opp relativt store fødepartikler på en aktiv måte (fagocytose). Eksempler på protozoa er amøber, flimmerdyr og sporedyr. Ett av de nye trekkene ved protozoa var at deres celler hadde cellekjerne. Denne typen celler kalles for eukaryote, som er gresk for ”sann kjerne”. Protozoa var altså de første representanter for det eukaryote superriket. Forskjellen mellom planter og dyr er for ingen­ting å regne sammen­lignet med forskjellen mellom den prokaryote og den eukaryote celletypen med deres tilhørende riker.

Den eukaryote celle er 10-100 ganger større enn den prokaryote celle. Den viktigste forskjellen ligger imidlertid i infrastrukturen, som i den eukaryote celle er særdeles mer avansert. Frembringelsen av den eukaryote celle representerer et multi-mirakel der minst ti store nyskapende prosesser må ha utviklet seg samtidig (Cavalier-Smith 2002), som fagocytose, cytoskjelett, kromosomet, mitose, cellekjerne, cilia, meiose osv. Først med protozoa oppsto biologisk-eksistensielle fenomener som arter, kjønn, to-forelder-sex, individer, fødsel, aldring og død.

Det kvalitative hoppet fra den prokaryote til den eukaryote celle kan ikke forklares naturalistisk, selv om forskere som Cavalier-Smith prøver seg. Vi hører dessverre alt for lite om dette spennende kapittelet og evolusjonære kvantespranget i livets utviklingshistorie. Et hederlig unntak er den ameri­kanske professoren Lynn Margulis, som sammen med sin sønn Dorion Sagan har utgitt en rekke populærvitenskapelige og illustrerte bøker om akkurat dette. Margulis (2002) forklarer at moderne evolusjonsbiologer hoved­saklig er zoologer, og selv innen dyreriket er deres kompetanse vanligvis begrenset til virveldyrene og særlig pattedyrene. De fleste evolusjonsbiologer har lite eller ingen peiling på mikro­biologi. Deres botaniske kunnskaper pleier også å være temmelig mangelfulle.

6) Multi-mirakel 3: den kambriske eksplosjon

De eldste funn av dyrefossiler tilhørte lenge den kambriske æra, en geologisk periode som varte for 543-505 millioner år siden. Perioden er oppkalt etter Kambria, det gamle navnet for Wales, da mange fossilfunn fra denne perioden ble gjort der. Senere har lignende fossil­funn fra samme periode blitt gjort i Canada, Grønland, Kina og i Grand Canyon i Arizona. På 1980-tallet ble litt eldre fossiler enn de kambriske funnet i Edia­cara Hills i Sør-Australia, og siden har lignende fossiler blitt funnet mange andre steder rundt om i verden. De eldste fossilfunn indi­kererer at dyreriket oppsto for ca. 570 millioner år siden, mens forskjellige genetiske funn indi­kerer en enda eldre dato.

Med utgangspunkt i tidsavstanden fra Jordens skapelse til idag, hadde 88 % av Jordens historie allerede forløpt da den kambriske æra ble innledet. Med unntak av de mest primitive dyre­organismer hadde bakteriene og eukaryote mikrober hatt kloden for seg selv. Så plutselig, for 530 millioner år siden, skjer den kambriske eksplo­sjon, også kjent som biologiens Big Bang. Den kambriske eksplosjon er det tredje mirakel i super­klassen etter livets oppståen og etter utviklingen av den eukaryote celletype. I løpet av 5-10 millioner år oppstår plutselig fra 19 til 35 av totalt 40 grunn­leggende forskjel­lige kropps­design, av takso­nomer klassifi­sert som rekker (Meyer 2004). De fleste av disse dyrerekkene eksisterer fortsatt idag.

Siden den kambriske eksplosjon har bare ett nytt grunn­leggende kroppsdesign (dyrerekke) oppstått. Siden den kambriske eksplo­­sjon har all animalsk makro­evolusjon skjedd innenfor de etablerte dyre­rekkene. Integri­teten ved hvert grunn­leggende kroppsdesign har altså blitt meget godt bevart. Denne virke­lighet står i sterk kontrast til hva man kunne forvente på basis av darwinismen.

På basis av darwinismen ville man forvente et ”Livets utviklingstre” som begynte nederst med én art, og som så med tiden gjennom titusener av genera­sjoner differensierte seg mangfoldige ganger. Klassifikatorisk ville dette resul­tere i dannelsen av nye slekter, deretter familier, ordener, klasser, rekker og riker. Man ville forvente at Livets utviklingstre hadde en V-form. Jo høyere opp man kom opp i geologisk tid, dess flere rekker skulle man kunne forvente, samt at treet ble stadig mer ”buskete”.

At disse forventningene ikke samsvarer med fossilfunnene, er ikke akkurat nytt stoff. Selv Darwin var klar over dette. Han betraktet dette manglende samsvaret som et ”seriøst” problem, som noe ”uforståelig”, og som et ”gyldig argument” mot hans teori. Han var imidlertid overbevist om at forklaringen lå i mangelen av fossilfunn. Dette håpet var gyldig på Darwins tid, men idag er det ingen som tror at fossilarkivets hovedmønster skal endre seg radikalt. Det samme problemet gjelder også paleobotanikken. For ca. 120 millioner år siden kom en ”design-eksplo­sjon” av blomster­­planter der en rekke forskjellige klasser plutselig oppsto. Naturalismen har ingen mekanisme å tilby for å forklare slik ”design-eksplosjon”.

For dem som vil gå i dybden av dette emnet, anbefales Jonathan Wells’ bok Icons of evolution (2000, kap. 3) og en meget grundig artikkel av Stephen C. Meyer (2004).

7) Overgangene mellom klasser av virveldyr. Darwinistene tilbyr bare ”just so”-forklaringer, og hvor er fossilene?

På bakgrunn av sin teori om en langsom og gradvis naturalistisk evolusjon, mente Darwin at de fleste fossiler burde vise overgangsformer. Darwin var meget godt klar over at de fleste fossilfunn frem til da ikke viste overgangs­former, og han betraktet fraværet herav som en tungt­veiende kritikk mot sin teori. Han skrev i Artenes opprinnelse at dette var ”den alvorligste innvending som kan fremføres mot min teori”. Hvordan stiller saken seg idag, over 140 år senere? Stephen Jay Gould skriver i The Panda's Thumb (1982):

«Evolusjonstreet som dekorerer lærebøkene har egentlig bare data i stammen og på tuppen av greinene. Resten er antakelser, riktignok fornuftige, men ikke basert på fossiler... Enhver paleontolog vet at det finnes ytterst lite av mellomformer; overgangene mellom hoved­­gruppene er alltid plutselig.»

De forskjellige klassene av virveldyr er fisk, amfibier, krypdyr, fugler og patte­dyr. Pga. mangelen på overgangsformer mellom disse klassene kan darwi­nismen kritiseres og angripes fra flere hold. Det kan være nyttig å skille disse kritikerne fra hverandre, da de har hver sine motiver:

• Kreasjonistene. Disse finner i mangelen på overgangsformer støtte for at det overhodet ikke har vært noen megaevolusjon.
• Andre ikke-naturalister. Disse finner i mangelen på over­gangs­former støtte for at den naturalistiske forklaringsmodellen er ugyldig, da den forutsier en lang­som og gradvis megaevolusjon.

At fossilfunnene ikke støtter den darwinistiske teorien om en gradvis makro­evolusjon, har lenge vært kjent som paleontologenes ”hemmelighet” (pale­ontolog, ekspert på fossiler og utdødde planter og dyr). Paleontologene har i over hundre år følt seg tvunget til å undertrykke de empi­riske fakta i deres kamp for darwinistene og vitenskap, mot kreasjonistene og religion. Deres fagfelt har i lengre tid vært preget av å fokusere på sjeldne unntaksfunn som muligens støtter gradualismen, mens den overveldende samling av fossilfunn som ikke støtter gradua­lismen bortforklares eller ikke nevnes. Bighorn Basin i Wyomington inneholder en konti­nuerlig samling av fossilavleiringer som strekker seg over en periode på fem millioner år, uten å oppvise en eneste overgangsform fra en art til en annen.

Darwinistene har flere mulige forklaringer på mangelen på overgangsformer. 1) Sviktende klassifikasjons­systemer der overgangsformer klassifiseres innen­for kjente dyr­e­grupper. 2) Fossil­samlingen er ukomplett. 3) Makroevolusjon fra en dyreklasse til en annen må skje svært hurtig; jo hurtigere, dess mindre sannsynlighet for å finne fossiler. Darwinistene erkjenner nå den generelle mangelen på overgangsformer som en trussel mot gradualistisk makro­evolusjon, problemet er at naturalismen ikke har noen alternativer å tilby. Gould og Eldredge sin teori om ”punktert like­vekt” er ment å komple­mentere gradualismen, men den angår kun artsdifferensiering, ikke makro­evolusjon. Deres teori er verken synonym med eller støtte til teorien om makro­mutasjoner.

Det er vanskelig, om ikke umulig, for allmennheten å vurdere akkurat hvor alvorlig mangelen på fossil­funn av overgangsformer mellom klassene av virveldyr er, av flere grunner:

• alvorlighetsgraden varierer mellom de forskjellige klasser.
• litteratur eldre enn ti år kan være for gammelt.
• i striden mellom darwinister og kreasjonister prøver darwinistene å trivialisere mang­elen på fossilfunn, mens kreasjonistene prøver å absoluttere den.
• man må selv være ekspert for å vite om andre eksperter trekker for mange konklu­sjoner om den generelle biologi og bløtvevet ut fra noen få knokkel- og skjelettrester. Det er svært begrenset hvor mye man kan tolke ut av benrester til en ukjent art man ikke har studert et fullstendig eksemplar av i kjøtt og blod. Dette er et helt annet spill enn å identi­fisere benknokler til nålevende kjente arter.

Paleontologien har utvilsomt gjort enorm fremgang på 1990-tallet, ikke bare ved mange nye fossilfunn, men også i omtolkningen av gamle funn. Hvor betydningsfull denne fremgangen har vært når det gjelder de kritiske spørsmål, kan jeg ikke uttale meg om. Men kreasjonistene synes å stå stadig svakere i påstanden om den ”absolutte” mangelen på overgangsformer. Til gjengjeld blir kritikken mot darwinistene bare sterkere når det gjelder hvor uhyre lettvint og overfladisk de ”forklarer” de transformative mirakler som megaevolusjon gjennom de forskjel­lige dyreklasser må ha krevd. Deres forklaringer har med rette blitt sammenlignet med barneboken Just so stories av Rudyard Kipling, der f.eks. elefantens lange snabel forklares med at en krokodille engang bet seg fast i en elefants snuteparti og prøvde å trekke elefanten ut i vannet. To spennende bøker om paleontologisk forskning og om nyere funn innen over­gangene mellom klasser av virveldyr, er The evolution revolution (1998) av McNamara og Long; og In search of deep time (1999) av Henry Gee.

En gruppe darwinisme-kritikere ble ovenfor beskrevet som ”andre ikke-naturalister”; hvem er det? Det er dem som for det første ikke regner seg som kreasjonister; som for det andre er sikker på at naturalismen umulig kan forklare eventuell megaevolusjon; og som for det tredje ikke har tatt en endelig avgjørelse om det har vært megaevolusjon eller ikke. Hvis det har vært megaevolusjon, så venter vi fortsatt på en tilfredsstillende ånds­vitenskapelig forklaring både på hvordan overgangene fra en klasse til en annen har foregått teknisk og praktisk, og på hvor de eventuelle fossile overgangs­formene har blitt av. Hvis det ikke har vært megaevolusjon, forventes forsåvidt enda mer opplysende informasjon fra en kommende åndsviten­skapelig forklaring!

8) Homologi og embryo-likheter: to av darwinismens pilarer faller

På 1840-tallet skilte den britiske anatomen Richard Owen mellom ”analoge” og ”homologe” kroppsstrukturer hos dyr. Analoge kroppsstrukturer, som f.eks. sommerfuglens og flagger­musens vinger, har funksjonell likhet, men er konstruksjonsmessig svært forskjellige. Homo­loge kroppstrukturer, som f.eks. skjelettmønsteret i selens luffer og flaggermusens vinger, har konstruksjons­messig likhet selv om funksjonen kan være forskjellig (å svømme eller fly). Skillet mellom homologe og analoge kroppsstrukturer ble før utgivelsen av Artenes opprinn­else (1859) brukt som hjelpemiddel til å klassifisere dyrene i familier, ordener, klasser og rekker. Mer presist: analoge strukturer tjente ikke som en klassifikatorisk guide, mens homo­loge strukturer avslørte et felles opphav.

Det mest kjente eksempelet på homologi er skjelett­strukturen i virveldyrenes forlemmer (overarm, underarm, håndledd, mellomhånd og fingre), som er konstru­­ert etter det samme mønster og inkluderer de samme bein som befinner seg i de samme relative posisjoner, hos rotte, hund, hest, flaggermus, muld­varp, sel og menn­eske. Den ikke-evolusjonære Richard Owen betraktet homo­loge strukturer som tegn på at disse organismenes design tilhørte en felles arketype. Darwin mente at arter med homologe strukturer måtte ha en felles stamfar. Homologi ble en av hovedpilarene for darwinismen. Homologi ble så sentralt for darwinismen at Darwins etterfølgere valgte å definere homologi som ’strukturelle likheter pga. felles opphav’. På 1930/40-tallet mente man at forklaringen på homologi måtte ligge i identiske gener, arvet fra et felles opphav.

Illustrasjoner av likheten mellom virveldyrenes forlemmer har blitt et av darwi­nismens store ikoner. Etter at darwinistene definerte homologi, resulterte deres grådighet i at de fort havnet i en felle av sirkelslutning. Felles opphav ble definisjonen av homologi såvel som for­klaringen på homologi. Med ett hadde alt blitt så greitt; det gjaldt bare å finne like strukturer hos forskjellige arter og kalle dem ’homologe’, dermed hadde man ”vitenskapelig bevist” at de måtte ha felles opphav ut fra definisjonen av homologi. Denne sirkelslutningen ble kritisert allerede i 1945 av JH Woodger, som mente at her ble vognen satt foran hesten.

Hvis vi ser bort fra sirkelslutningsfellen, og holder oss til at like strukturer antyder et felles opphav, så hadde darwinistene klare formeninger om at homo­loge strukturer bør være resultat av felles gener og/eller felles embryologisk utvikling. Hvis heller ikke dette kan påvises, blir homologi-argumentet redusert til ”sweet nothing”. Fallet kom i 1971, da Sir Gavin de Beer – embryolog, erke-darwinist og tidligere direktør for British Natural History Museum – utga en avhandling med tittelen Homology: an unsolved problem. Det er faktisk regelen at ’homo­loge’ strukturer blant forskjellige arter verken har felles gener eller felles embryologisk utvikling. Dette gjelder også virveldyrenes for­lemmer. Homologi-argumentet har med andre ord mistet all viten­skapelig tyngde. Likevel dukker homologi-argumentet frem­deles opp i de fleste nyere lære­bøker i evolusjonsbiologi.

Et annet av darwinismens store ikoner, som vi finner i de fleste moderne lærebøker i embryo­logi og evolusjonsbiologi, er tegninger som viser hvor like embryoer til vidt forskjellige arter virveldyr er. Darwin betraktet denne likheten som et hovedargument for sitt syn på virvel­dyrenes felles opphav. Denne påståtte likhet går tilbake til den tyske biolog og luring Ernst Haeckel (1834-1919), som fra 1877 og utover utga forskjellige versjoner av en embryo-tegning. Haeckel er bl.a. kjent for å ha lansert ordene ontogenese (individers utvikling fra eggstadium til død) og fylogenese (dyregruppers utvikling gjennom tidene). Det var også han som formu­lerte den nå tvilsomme ”lov” om at ontogenesen avspeiler fylogenesen. Med dette menes at i indi­videts foster­utvikling skal man kunne se en kort repetisjon av hele dyrerekkens utvikling.

I tegningen til Haeckel ser man embryoene til fisk, salamander, skilpadde, kylling, svin, hare og menneske oppstilt ved siden av hverandre gjennom tre utviklingsstadier. I det første stadiet er det knapt mulig å skille mellom de syv embryoene, i det andre stadiet er likheten mellom dem mer slående enn forskjellene, og først i det tredje stadiet er forskjellene tydelige.

I over hundre år har mange biologer og embryologer visst at Haeckels tegninger var fusk og fanteri. Samtiden anklaget da også Haeckel for viten­skapelig fusk i flere andre sammen­henger. Dersom den embryologiske utviklingen skal inndeles i tre stadier (slik Haeckel har gjort), så er det bare i det andre stadiet at embryoene har en viss likhet med hverandre, selv om Haeckel også her i betydelig grad overdrev likhetene. Lærebøkene sier ingen­ting om hvor fundamentalt forskjel­lige embryoene er i det første utviklings­stadiet. Men det er akkurat her de skulle ha vært like, for å tjene Darwin som et argument for felles opphav. Hvis vi skal følge Darwins logikk, må vi på basis av ontogenesen til forskjellige arter virveldyr konkludere at de ikke har felles opphav!

I februar 2000 innrømmet Douglas Futuyma i en diskusjonsgruppe på Internet at han først nylig hadde blitt klar over at Haeckels tegninger ikke var i samsvar med virkelig­heten. Da hadde hans lærebok Evolutionary Biology allerede blitt utgitt i tredje utgave, og alle utgavene har vært pensum for studenter verden over. For dem som vil lese mer om darwinismens fadeser ang. deres konstruk­sjon av ”homologi-argumentet” og ”embryo-likheter”, og deres bruk av disse konstruk­sjoner som propaganda, anbefales Jonathan Wells’ Icons of evolution (2000), kap. 4-5.

9) Intelligent design-perspektivet

Teorien om at biologiske systemer avslører intelligent design (ID) kan føres helt tilbake til Sokrates og Platon. F. C. S. Schiller ved Oxford University var visst den første som brukte ID-begrepet, i et essay fra 1897, ”Darwi­nism and Design Argument”. Større betydning hadde imidlertid en artikkel fra 1967 av kjemiker og filosof Michael Polanyi, ”Life transcending physics and chemistry”. Han argumenterer her for at de mekanistiske strukturer i levende vesener ikke kan reduseres til fysikk og kjemi. På 1980-tallet kom tre bøker som la grunnen for det kommende gjennom­bruddet: The Intelligent Universe (1983) av Fred Hoyle; The Mystery of Life’s Origin (1984) av Charles Thaxton, Walter Bradley og Roger Olsen; og Evolution: a Theory in Crisis (1985) av Michael Denton.

Det store gjennombruddet for ID-bevegelsen kom i 1996 med utgivelsen av Michael J. Behes bok Darwin’s black box. En annen viktig begivenhet dette året var dannelsen av Center for Science and Culture (CSC), et program som ligger under Discovery Institute. Dette fungerer idag som elite-senteret for ID-bevegelsen, med over 40 stipendiater tilknyttet. Stephen C. Meyer er direktør for CSC. Foruten Behe og Meyer inkluderer ”stjerneteamet” av ID-forfattere William A. Dembski, Jonathan Wells og Phillip E. Johnson. I artiklene og bøkene fra disse forfatterne ser vi et nytt vitenskapelig paradigme under skapelse, denne gang på et transrasjonelt nivå. La oss først se nærmere på Behes bok.

Michael J. Behe:  Darwin’s black box (1996).

Behe er professor i biokjemi ved Lehigh University i Pennsylvania, og har fått publisert over 35 fagartikler. Darwin’s black box (1996) er hans første bok, og med unntak av Denton (1985) er dette den første bok som retter kritikk mot darwinismen fra et biokjemisk perspektiv. Moderne biokjemi er et fagfelt som har vært i rask utvikling siden midten av 1950-tallet. Behe forklarer innled­nings­vis at bio­kjemiske mekanismer er umåtelig mer kom­plekse enn Darwin og darwi­nistene noensinne har kunnet forestille seg. De vitenskapelige disi­pliner som var delaktige i skapelsen av nydarwinismen på 1930/40-tallet, var alle ikke-molekylære. Men for at den darwi­nistiske forklaringsmodell av evolusjonen skal være riktig, må den også kunne integrere molekylær biokjemi. Behe viser at dette ikke lar seg gjøre.

Biokjemien har frem til nå vært darwinismens sorte boks. Med ”sort boks” menes en funger­ende mekanisme som ingen vet hvordan virker. Darwinistene har frem til nå, i mangel av bedre kunnskap, kunnet ignorere hva som kreves på det mole­kylære planet for at en bio­kjemisk mekanisme skal kunne utvikles og virke. Darwi­nistene har tydeligvis ikke vært klar over hvilke ufattelige mole­kylære mirakler som deres naturalisme forutsetter. En tredje­del av Behes bok er viet fem eksempler på molekylære mekanismer (bl.a. koaguleringen) der kompleksi­­­teten beskrives i detalj. Boken er lagt opp slik at leseren kan hoppe over disse eksemplene og øvrige tekniske beskrivelser uten å miste forfatterens poenger.

Bokens sentrale begrep er ”ikke-reduserbare komplekse systemer”. Med dette sikter Behe til komplekse bio­kjemiske systemer som umulig kan ha hatt en sekvensiell og partiell utvikling. Hver komponent i systemet var absolutt nødvendig og måtte fungere riktig i samspillet med de andre komponentene fra begynnelsen av, for at mekanismen som helhet skulle virke etter inten­sjonen. Som eksempel på en menneske­lig konstruert mekanisme nevner Behe den enkle muse­fellen som finnes i de fleste hjem, der en metallhammer settes i slagposisjon via en fjær som strammes. Poenget er at selv mekanismer som er relativt enkle å konstruere, må være resultat av nær umulig synkroniserte begivenheter dersom hver av kompo­nentene skal ha blitt utviklet tilfeldig uavhengig av hverandre, for så en dag å integreres til en fungerende meka­nisme som tjener organismen. Siden det naturlige utvalg bare bevarer systemer som har umiddelbar overlevelsesverdi, må biologiske systemer som ikke kan skapes gradvis ha oppstått som en integrert helhet.

Dette argumentet har tidligere blitt nevnt i forbindelse med de innledende stadier av nye organer; her gjelder argumentet de innledende stadier av nye molekylære systemer. Darwi­nistene har i mange tilfeller, f.eks. ved synets utvikling, prøvd å finne enklere fungerende mekanismer i naturen som de så henviser til som mulige fungerende mellom­stadier. Dermed håper de å kunne gjøre de mirakuløse transformasjonssprangene mindre. Slike forklaringer kan virke gode nok fra de lenestoler de har blitt unnfanget i. Men biokjemikerne i sine labora­torier erkjenner at kompleksi­teten fra det ene stadiet til det neste er umåtelig. Det er som å si at ved en serie tornadoer ble en sykkelfabrikk forvandlet til en motorsykkelfabrikk, for så igjen å bli forvandlet til en flyfabrikk! Darwin selv var åpen for den mulighet at hans forklaringer ikke holdt mål, og satte betingelser for når hans hypotese burde skrinlegges.

”Hvis det kan demonstreres at det finnes ett organ som umulig kan ha blitt dannet ved mange suksessive mindre modifikasjoner, vil min teori bryte fullstendig sammen.” [Artenes opprinnelse (1872, 6. utg.)]

Darwinismen tar for gitt at naturens uendelige antall av geniale løsninger er basert på kumulativ kompleksitet, dvs. at løsningene gradvis har oppstått ved at bit for bit tilfeldigvis har blitt lagt til. Mange biokjemiske systemer kan ganske enkelt ikke ha blitt til på denne måten. Behes mange eksempler på ikke-reduserbare komplekse systemer har hver og én potens nok til å bryte full­stendig ned den naturalistiske forklaringsmodell.

Behe vier et eget kapittel til hva som har blitt publisert i artikler og bøker av teorier om hvordan forskjellige biokjemiske systemer opprinnelig kan ha utviklet seg. Ytterst lite har blitt skrevet, og det som finnes tilbyr bare svært gene­relle og overforenklete forslag til løsninger. Selv om Journal of Molecular Evolution (JME) tilsynelatende har fokusert på dette emnet, viser en grundig gjennomgang av de publiserte artikler gjennom 30 år at forfatterne kun går rundt grøten.

”Faktisk har ingen av artiklene publisert i JME i løpet av tidsskriftets leve­tid noen­sinne foreslått en detaljert modell som viser hvordan komplekse biokjemiske systemer kan ha blitt til ved en gradvis trinn for trinn darwi­nistisk prosess. Selv om mange forskere spør seg hvordan sekvenser kan endres eller hvordan kjemikalier nødvendig for livet kunne ha blitt til i fravær av celler, har ingen noensinne på sidene til JME spurt spørsmål som følgende: Hvordan ble den fotosyntetiske reaksjonen utviklet? Hvordan begynte opprin­nelig den intramolekylære transporten? Hvordan begynte utviklingen av dannelsen av kolesterol? Hvordan ble netthinnen involvert i synet? Hvordan ble den molekylære signal­stien til fosfo­proteiner utviklet? Selve det faktum at ingen av disse spørsmålene ikke en gang har blitt stilt, for ikke å snakke om løst, er en sterk indikasjon på at darwinismen representerer en uadekvat ramme for å kunne forstå opprinnelsen til komplekse bio­kjemiske systemer.” [s. 176]

En gjennomgang av andre ledende fagjournaler, samt av tredve biokjemiske lærebøker brukt på de største universitetene, gir like nedslående resultater:

”Søket kan utvides, men resultatet er det samme. Det har aldri vært et møte, eller en bok eller en artikkel, om detaljene ved evolusjonen av komplekse biokjemiske systemer.” [s. 179]

Etter at Behe først avviser to moderne alternative teorier  til gradvis utvikling av komplekse bio­kjemiske systemer, Lynn Margulis’ symbioseteori og Stuart Kauffmans kompleksitets­teori, fremsetter han sin egen løsning. Han reintrodu­serer den før-darwinistiske teorien om intelligent design.

”For en person som ikke føler seg forpliktet til å begrense sitt søk til uintelligente årsaker, er den enkle konklusjon at mange biokjemiske systemer har blitt designet. De ble ikke designet av naturens lover, de ble ikke til gjennom tilfeldighet eller nødvendighet; snarere, de ble planlagt. Designeren visste hvordan systemene skulle fungere når de var ferdige, og satte igang. Livet på jorden, på sitt mest fundamentale nivå og i dets mest kritiske kompo­nenter, er et produkt av intelligent aktivitet.

Konklusjonen om intelligent design kommer naturlig fra funnene selv – ikke fra hellige bøker eller fra sekterisk tro. Å slutte seg til at biokjemiske systemer har blitt designet av en intelligent kilde, er en liketil prosess som ikke krever inklusjon av nye prinsipper, verken fra logikken eller fra viten­skapen. Slutningen kommer ganske enkelt fra bio­kjemikernes harde arbeid gjennom de siste førti år, kombi­nert med innsikt i hvordan vi når konklu­sjoner om design i hverdagen. Likevel, å si at biokjemiske systemer har blitt designet, vil sikkert høres merkelig ut for mange menn­esker, så la meg prøve å la det høres mindre merkelig ut. Hva er ”design”? Design er ganske enkelt hensiktsmessig arrangering av deler.” [s. 193]

”Det vitenskapelige problem blir da, hvordan kan vi på en troverdig måte avsløre design? Når er det fornuftig å konkludere, i fravær av førstehånds­kunnskap eller øyevitne­skildringer, at noe har blitt designet? For klart avgrensete fysiske systemer – når det ikke finnes en gradvis rute til deres konstruksjon – er design opplagt når mange separate, inter­agerende komponenter er satt sammen på en bestemt måte for å oppnå en funksjon som over­skrider enkeltkomponentene. Jo mer spesifikke de interagerende komponentene må være for å kunne frembringe funksjonen, dess sterkere troverdighet har konklusjonen om design.” [s. 194]

”Slutningen om design kan fastholdes med den ytterste bestemthet, uten at man må vite noe som helst om designeren.” [s. 197]

”Da absolutt alt kan ha blitt designet, og vi derfor trenger å samle bevis for å påvise design, er det ikke overraskende at vi kan lykkes bedre i å demonstrere design ved ett bio­kjemisk system, og lykkes mindre ved et annet. Enkelte egenskaper ved cellen synes å være resultat av enkle natur­lige prosesser, andre egenskaper er sannsynligvis det. Atter andre egen­skaper har nesten sikkert blitt designet. Og for noen egenskaper, kan vi være like så sikre på at de har blitt designet som for et hvilket som helst annet designprodukt.” [s. 208]

”Teorien om intelligent design lover å revitalisere en vitenskapsgren som har stagnert pga. manglende farbare løsninger. Den intellektuelle konkur­ransen som oppdagelsen av design vil bringe, vil resultere i skarpere analyser til den profesjonelle viten­skapelige litteraturen og kreve at påstander blir støttet opp av harde fakta. Teorien vil stimulere til eksperi­mentelle tilnærminger og nye hypoteser som ellers ville ha blitt uprøvd. En streng og konse­kvent teori om intelligent design vil bli et nyttig redskap for vitenskapelig fremskritt på et område som har vært døende i årtier.” [s. 231]

Behe betrakter sin teori om intelligent design som en epokegjørende viten­skapelig erkjennelse. En oppdagelse som er basert på at titusener av bio­kjemikere, fra studenter til professorer, har jobbet uken rundt i sine laboratorier de siste førti årene. Oppdagelsen er basert på biokjemisk dybde­innsikt, ikke på religiøse anskuelser. Oppdagelsen burde ha blitt feiret av forskere verden over, champagnekorkene burde sprette i vitenskapens haller. Naturalistene opplever naturligvis ID-teorien som et spark i skrittet, som at deres metafysiske og metodo­logiske fundament avvises. Derfor vil naturalistene alltid være dogma­tisk avvisende til ID-teorien.

Informasjons- og sannsynlighetsteoretikeren William A. Dembski.

Etter utgiv­elsen av Darwin’s Black Box (1996) var den neste store begiven­heten innen ID-bevegelsen utgivelsen av en svært teknisk universitets­avhandling, The Design Inference (1998) av amerikaneren William A. Dembski. På norsk ville tittelen ha blitt ”Slutningen om design”. Dembski er en super­teoretiker med doktor­­grader i mate­matikk og filosofi, i tillegg til universitets­­grader i psyko­logi og teologi. I 2001 var han med på å stifte den tverrfaglige foreningen International Society for Complexity, Information, and Design (ISCID), som siden 2002 har utgitt det kvartalsvise online fagtids­skriftet Progress in Complexity, Information and Design (PCID). Dembskis bidrag er å bringe informasjonsteori inn i evolusjons­­biologiens verden.

Informasjonsteori ble grunnlagt i 1948 av amerikaneren Claude E. Shannon (1916-2001). Teorien er primært opptatt av å oppdage de matematiske lover som styrer systemer som er designet for å kommunisere og behandle informa­sjon. Teorien setter opp kvantitative mål for informasjon, og for evnen til forskjel­lige systemer til å overføre, lagre og på annen måte behandle informa­sjon. Som et vitenskapelig fag er informasjonsteori nært knyttet til kommuni­ka­sjons­teori, statistikk og sannsynlighetsteori.

Informasjons­teori kan også brukes til å beregne sannsynligheten for at en struktur, et system eller en begivenhet (her forkortet ”X”) er resultat av tilfeldigheter eller intelligent design. Det er nettopp dette Dembski har brukt informasjonsteori til: han har formali­sert en trepunkts­prosedyre av spørsmål for å avgjøre (eller mer presist: bestemme sannsynlighetsgraden for) hvorvidt X er resultat av intelligent design. I sin enkleste form ser prosedyren slik ut:

1)    Har det vært et tilstrekkelig spektrum av muligheter (eng.: contingency) ved X? Hvis nei: X kan forklares som resultat av uunngåelighet (eng.: necessity). Hvis ja: gå videre.

2)    Har X den nødvendige grad av kompleksitet? Hvis nei: X kan forklares som resultat av tilfeldighet. Hvis ja: gå videre.

3)    Har X den nødvendige grad av spesifikasjon? Hvis nei: X kan forklares som resultat av tilfeldighet. Hvis ja: X er resultat av intelligent design.

Da det må være et minimum både av kompleksitet og spesifikasjon for å trekke en slutning om intelligent design, har Dembski kalt dette for kompleksitet-spesifikasjon-kriteriet. Dembskis avhandling er for teknisk til å kunne anbefales som folkelesning, samt at hans første bøker var fullt av kristent tanke­gods. I sine senere bøker og artikler har han imidlertid greid å populari­sere innholdet, samt at han nå skiller klart mellom ID-teorien i renkultur og sitt personlig kristne ståsted (Dembski, 2004).

Informasjonsteori har formulert gene­relle lover for hvilke betingelser som må til for at et system skal kunne øke sin informasjon. Den ikke-deterministiske versjonen av Loven om bevaring av informasjon sier at verken uunngåelighet eller tilfeldighet, eller kombina­sjonen av de to, er istand til å skape ”spesifisert kompleksitet” (en kvalitet som et ”stykke informasjon” kan ha mer eller mindre av). Når spesifisert kompleksitet overlates til naturen, er regelen at denne kvaliteten med tiden degraderes. En bok går med tiden i oppløsning ved at papiret smuldrer, sider faller ut og trykksverten blekner. Naturens fenomener av uunngåelighet og tilfeldighet kan omstokke, lede og fremvise allerede eksi­sterende spesifisert kompleksitet, men ikke øke den. Her er tre utledninger fra Loven om bevaring av Informasjon (Dembski 2004):

1. Den spesifiserte kompleksitet i et lukket system der de naturlige årsaks­krefter råder, forblir konstant eller avtar. [Alle informasjonsbærere forfaller, og dermed degraderes også informasjonsbudskapet]
   
   
2. Spesifisert kompleksitet kan ikke oppstå spontant eller organisere seg selv (termer brukt av dem som forsker på livets opprinnelse). [Menings­bærende informasjon oppstår ikke av seg selv, f.eks. i en bok]
   
   
3. Den spesifiserte kompleksitet i et lukket system der de naturlige årsaks­krefter råder, har enten vært i systemet for alltid eller har blitt intro­dusert utenfra på et bestemt tidspunkt. Det siste innebærer at det systemet som nå er lukket, ikke alltid har vært lukket. [Enten må boken med meningsbærende informasjon ha eksistert for alltid, eller så må den meningsbærende informasjonen på et eller annet tidspunkt ha blitt ført inn i boken]

Et viktig poeng som darwinistene bør få med seg, er at informasjonsteori står på egne ben. Jo mer innsikt vitenskapen har i hvordan et biokjemisk system fungerer, jo lettere er det å bestemme sannsynlighetsgraden for hvorvidt systemet er resultat av intelligent design eller ikke. En eventuell slutning om at X er resultat av design, er altså ikke en ”nødløsning” ut av naturalismens krise, slik darwinistene kanskje forestiller seg det. Nei, en eventuell slutning om design blir ikke trukket for å forklare en ”svart boks” (et system vi ikke forstår), men for å forklare en åpen boks (et system vi forstår).

Noen poenger fra ID-perspektivet:

1) ID-perspektivet unngår all spekulasjon om designeren: om dette er én eller flere, om denne eller disse er gode eller onde, om det er et makrovesen, etc. Kreasjonistene har imidlertid ingen slike restriksjoner når de låner ID-idéer og ID-begreper, for dem er designeren den Gud som omtales i Bibelen.

2) Selv om man ut fra ID-teorien ikke kan slutte seg til eksistensen av en eller annen guddom, så innebærer ID-teorien en evig eksisterende ”designer-sfære” bestående av en eller flere designere som ikke har nådd dit via naturalistisk evolusjon.

3) ID-perspektivet er ikke avvisende til virkeligheten av naturalistiske meka­nismer som tilfeldige mutasjoner og det naturlige utvalg. ID-perspektivet erkjenner fullt ut at livets fantastiske tilpasningsevne inntil et visst nivå kan fremvise tilsynelatende design. ID-teorien per se tar ikke stilling til om det har vært megaevolusjon eller ikke.

4) ID-perspektivet er ingen ”vitenskap-stopper”, slik darwinistene hevder. ID-perspektivet lar seg faktisk integrere med metodologisk naturalisme, for det er ikke designeren (eller designerne) som skal utforskes, men de i naturen manifesterte resultater av intelligent design. Uansett, hvis en gruppe som represen­terer vitenskapen ikke lenger føler seg adekvat til å utforske virkeligheten, gitt nye erkjennelser som har resultert i et nytt paradigme, så er det jo bare å erstatte denne utdaterte generasjonen med en ny generasjon forskere som kan akseptere det nye paradigmet. Bruce L. Gordon spesifiserer i et essay ti vitenskapelige innfallsvinkler til hvordan man kan utforske nærmere de tilfeller der man oppdager intelligent design i et fysisk eller biologisk system [Dembski & Kushiner (2001); kap. 14: ”Is Intelligent Design Science?”].

5) Foreløpig trenger man ikke å lese mer enn et par bøker for å bli godt kjent med ID-perspektivet; de følgende to er et bra utgangspunkt:

• Dembski & Kushiner [red.] (2001): Signs of intelligence: under­standing intelligent design. [14 essays av forskjellige forfattere]
• Dembski (2004): The design revolution: answering the toughest questions about intelligent design. [Dembski stiller og besvarer 40 spørsmål]

De to følgende sitatene illustrerer godt de to vidt forskjellige holdningene til darwinismen og til ID-teorien:

”Biologi er studiet av kompliserte ting som tilsynelatende har vært designet for et formål”.

Dawkins / The Blind Watchmaker (1987)

”Hvis en skapning ser ut som en hund, lukter som en hund, bjeffer som en hund, kjennes ut som en hund, og peser som en hund, ligger bevisbyrden hos den person som insisterer på at skapningen ikke er en hund”.

Dembski / The Design Revolution (2004)

Baron Georges Léopold Chrétien Frédéric Dagobert Cuvier (1769-1832) var en fransk naturalist, paleontolog og zoolog. I 1796 var han den første som etablerte som et vitenskapelig faktum at flere arter faktisk har dødd ut siden verdens begynnelse. Han mente at disse artene hadde blitt eliminert i en eller annen form for geologisk kataklysme. I 1825 lanserte han sin vitenskapelige teori om ”katastrofisme”, dvs. den teori at Jorden har vært gjennom mange regionale eller globale kataklysmer som har resultert i masseutryddelser av arter. Cuvier var svært kritisk til evolusjons­teoriene til Lamarck og Geoffroy Saint-Hilaire. Cuviers hoved­innvending var at som paleontolog så han over­hodet ingen tegn på evolusjon.

Etter Cuviers død ble hans katastrofisme innen geologien erstattet av gradua­lisme, bedre kjent som ”uniformitarisme”, hvis fremste talspersoner var den skotske geologen Charles Lyell (1797-1875) og den sveitsisk-amerikanske geologen og zoologen Louis Agassiz (1807-1873). Agassiz var i 1840 den første som på vitenskapelig grunnlag foreslo at Jorden hadde vært igjennom en istid, og det relativt nylig.

På 1800-tallet var striden mellom ”gradualistene” og ”katastrofistene” betydelig. Da Darwin skrev Artenes opprinnelse hadde han valgt å basere sin evolusjonslære på gradualismen, og tok sterk avstand fra katastrofismen. Striden mellom de to leirene var så intens at Darwin var forberedt på at de hardeste angrepene mot hans bok ville komme fra katastrofistene, ikke fra Kirkens menn. I England ble katastrofismen sterkt knyttet til Bibelens historie om Noah og Syndefloden, som igjen var assosiert med den idé at Gud hadde skapt Jorden for bare 6000 år siden. Det var særlig det religiøse assosiasjons­komplekset om at Jorden ikke er eldre enn 6000 år, som var årsak til at Darwin valgte å basere sine teorier for det første på Lyells forståelse av at Jorden er langt eldre, og for det andre på Lyells teori at kontinentene og havene har blitt formet gjennom en gradualistisk utviklings­prosess. Fra 1850 og frem til i dag har gradualismen rådet på bekostning av katastrofismen.

Katastrofismen fikk et blaff på 1950-tallet gjennom bøkene til Immanuel Velikovsky (1895-1979), som gjorde seg til talsperson for den idé at Jorden har vært gjennom mange astronomisk utløste jordskorpeforskyvninger (på fags­pråket kalt ”polskifte) med etterfølgende globale kataklysmer (se min sammendragsartikkel Vil Nibiru utløse jordskorpeforskyvning?). Freuds interesse for den mytiske Oedipus, farao Akhenaten og Moses ansporet Velikovsky til refleksjoner herom, hvilket resulterte i en besettende idé om at de plagene som herjet Egypt rett før Moses ledet det jødiske folk ut av Egypt (eksodusen) måtte være utslag av en kataklysme. Dette ledet ham til lange og dyptgående studier og refleksjoner om hvilken betydning kataklysmer har hatt i verdensrommet, i den geologiske utform­ningen av Jorden, for evolusjonen av plante- og dyrearter, og i menneskets kulturhistorie. Velikovsky så hvordan de akademiske disiplinene astronomi, geologi, evolusjons­biologi og historie fullstendig hadde fortrengt tilstedeværelsen av globale kataklysmer. Disse disiplinene hadde i stedet blitt forankret i gradualisme-dogmet, at alt skjer uhyre langsomt og gradvis. Det ble etter hvert klart for Velikovsky at hans livsmisjon var å gi den vestlige kulturen en slags psykoterapi der traumene (de globale kataklysmer) skulle bringes opp igjen til bevisstheten og akademisk erkjennes fullt ut.

Den boken fra Velikovsky som har størst interesse når det gjelder hans bidrag til evolusjonsteori, er Earth in Upheaval (1955), se særlig kap. XV ”Cataclysmic Evolution”. [Den danske boktittelen er Da kloden kæntrede (Lynge, 1981)]. Velikovsky argumenterte her for at Jorden har hatt flere nærkontakt­­møter med en eller flere andre planeter, og at virkningen fra den andre planetens magnetiske kraftfelt er den eneste mulige årsaks­forklaring på de jordskorpeforskyvninger samt endringer av omløpsbanen som han mente Jorden har hatt. Disse jordskorpeforskyvninger er igjen den eneste mulige årsaks­forklaring til en rekke kataklysmiske geologiske og klimatologiske fenomener (som f.eks. istider) som må ha inntruffet de siste 10.000 årene.

De fleste paleontologiske funn indikerer at arter både oppstår plutselig og utryddes plutselig. Dette var også Darwins observasjon. Mange arter har blitt utryddet mens deres adapsjon til miljøet var optimal. Det er ikke bare taperne i økosystemet og i næringskjeden som plutselig forsvinner, ofte også dem på toppen. Darwin var klar over dette, og kunne ikke forstå hvorfor f.eks. hestene i Sør-Amerika eller mammuten ble utryddet.

Velikovsky holdt seg i alle sine bøker strengt innenfor det naturalistiske verdens­bildet. For ham fungerte globale kataklysmer som en evolusjonsfaktor på flere vis. 1) De globale kataklysmer resulterer i en masseutryddelse av arter, særlig av de store dyrene. 2) De globale kataklysmer resulterer  i nye former av habitater og livsvilkår som gjør at mange arter som i sine gamle miljøer var ”høyt tilpassete” dør ut, mens mange andre arter som i sine gamle miljøer var relativt dårlig tilpasset og var i ferd med å bli utkonkurrert, nå blomstrer opp. 3) Den høye strålingen som utløses under de globale kataklysmer frem­bringer et uvanlig høyt antall mutasjoner som igjen resulterer i skapelsen av nye arter. I dette essayet støtter vi de to første punktene, men er uenig i at den høye strålingen kan frembringe nye arter.

Bøker og artikler

Behe, Michael J. (1996): Darwin’s black box: the biochemical challenge to evolution. Touch­stone, New York.

Cavalier-Smith T (1998): A revised six-kingdom system of life. Biol Rev 73:203-66.

Cavalier-Smith T (2001): Obcells as proto-organisms: membrane heredity, litho­phosphory­lation, and the origins of the genetic code, the first cells, and photosynthesis. J Mol Evol 53:555-595.

Cavalier-Smith T (2002): The phagotrophic origin of eukaryotes and phylo­genetic classification of Protozoa.Int J Syst Evol Microbiol 52:297-354.

Dembski & Kushiner [red.] (2001): Signs of intelligence: understanding intelligent design. Brazon Press, USA. 224 sider. Inneholder 14 artikler av hovedaktørene i kritikken mot darwi­nismen. Flere svært gode artikler.

Dembski (2004): The design revolution: answering the toughest questions about intelligent design. InterVarsity Press. 330 sider.

Dose, Klaus (1988): The origin of life: more questions than answers. Inter­disciplinary Science Reviews, Vol. 13, No 4, 1988, p. 348.

Gee, Henry (1999): In search of deep time: beyond the fossil record to a new history of life. The Free Press, New York. 207 sider.

Margulis Lynn, Sagan Dorion (2002): Acquiring genomes: a theory of the origin of species. Basic Books. 240 sider.

McNamara, Ken & Long, John (1998): The evolution revolution. John Wiley & Sons. 312 s.

Meyer, Stephen C. (2004): The origin of biological information and the higher taxonomic categories. Proceedings of the Biological Society of Washington 117(2):213-239, 2004. Artikkelen ligger gratis tilgjengelig på web’en.

Skaftnesmo, Trond (2005): Genparadigmets fall: sammenbruddet av det sentrale dogmet. Antropos forlag, Oslo.